Snap back to reality

«Oh there goes gravity ».. Jeg er hjemme igjen fra ferie. Jeg var seks dager i Puerto Rico på Gran Canaria sammen med Han, og til sammen fire dager hjemme hos Han. Ti dager sammen. Det var utrolig rart å komme hjem, nesten som et lite sjokk som dro meg tilbake til «virkeligheten» og hverdagen. Nå er det tilbake til behandling, kjøring, legetimer, masteroppgaven jeg hjelper med og trening. Akkurat nå sitter jeg og konsentrerer meg for å komme i riktig skrivemodus. Dette innlegget var egentlig ment til å skrive og poste i går, men så ble livet plutselig litt mer komplisert enn forventet, så det ble faktisk absolutt ingen tid til å skrive. Jeg kjente på ordentlig irritasjon for det da jeg faktisk hadde satt meg ned og startet, men whatever happens, happens – ikkesant?. For øyeblikket spilles Admiral P på spotify mens jeg skriver og overfører bilder fra telefonen fordi den virkelig har blitt kameraet jeg bruker. Etter at angsten satte inn for fullt i 2015 (?) ble jeg veldig redd for å ta med Canon 550D for å ta bilder i all offentlighet, spesielt med fjernkontroll. Plutselig innså jeg at jeg må rydde litt i bilder på pcen min også, men når skal jeg få tid til det?! Det er jo reising frem og tilbake til en annen by opp til to ganger i uken i tillegg til de vanlige hverdagslige tingene nå.

Anyway.. Ferien min? Den var helt fantastisk. Mesteparten av tiden brukte vi på stranden, korte turer gjennom «byen» (det var mer en gågate med butikker på hver side, akkurat som Karl Johan, men jeg er ganske sikker på at Puerto Rico hadde halvparten av lengden som KJ) og på terassen om kvelden. Vi hadde nemlig en rimelig fin terasse med bord og to stoler, og vi satt enten å hørte på musikk eller så på film da himmelen ble mørkere og det ble kaldere. Noe som derimot var helt dust var at den ene piercingen som utgjør angelbites hadde en løs kule, som ledet til at jeg klarte å svelge den stangen og platen mens kulen forsvant under sofaen (tror jeg..). Så nå har jeg kun nostrils og septum i ansiktet. Jeg har bestilt nye labrets for å fortsette å ha angelbites, men helt ærlig tror jeg at hullene har grodd igjen – og currently er jeg virkelig ikke interessert i smerten som skjer når man piercer på nytt gjennom arrvev – to ganger i løpet av hva da? 5 minutter? Litt uflaks må man jo ha uansett om man er hjemme eller på ferie, haha. Jeg har hatt angelbites siden sommeren 2014, og det føles selvfølgelig som en stor del av meg og ansiktet mitt, akkurat som de andre piercingene og tatoveringene jeg har og de jeg skal ha. Planene er nemlig klare for 23. august, og jeg er veldig spent. Det er da altså tredje gangen jeg tatoverer meg i løpet av et år, og det trodde jeg virkelig ikke kom til å skje noen gang! Dette kommer til å bli bra altså.

Nå står rydding, klesvask, skriving og lage histogrammer i SPSS på planen. Rop gjerne ut om noen har fasit på hvorfor de nye filene ikke lager histogram. Får nemlig bare error hver gang, og etter å ha sittet med akkurat dét i hele fire timer begynner jeg å bli ganske lei.. Men jeg krysser fingrene for at jeg skal få gjort filene helt riktig i dag slik at alt fikser seg i SPSS med noen få tastetrykk!

Snap back to reality

«Oh there goes gravity ».. I’m back home after spending six days in Puerto Rico on Gran Canaria with Him, in addition to four days just with Him at home. That makes ten days together. Coming home was almost like a little shock that pulled me back to reality and my everyday life. Now it’s back to therapy, driving, doctor appointments, the mastersdegree paper I’m helping out with and exercising. Right now I’m concentrating a lot to get into the right kind of «writing mode». This entry was actually gonna be posted yesterday, but due to things changing around completely there wasn’t time to either writing or gaming. I was extremely frustrated when it happened, but whatever happens, happens – right? Currently I’m listening to Admiral P on spotify and photos from my phone is transffering to my computer because my phone is the only camera I use right now. After my anxiety turned worse in 2015 (?) I started getting scared of bringing my Canon 550D to take some photos in public – both «normal» and with the remote control I have for selfie ish thing. Suddenly I realised that I have to sort out all my photos on my computer and it should be done right now, but when am I supposed to get the time to do that ?! I mean, in addition to the normal every day life things that happens I also travel back and forth to another city once or even twice every week.

Anyway.. My vacation? It was amazing. We were mostly at the beach, walking down the main street which reminds me of Karl Johan in Oslo (even tho the main street in Puerto Rico was only half of KJ) or at the porch in our apartment. I mean, we had to use the porch as well when we had one and when we enjoyed our day there we were either listening to music or watching a movie while the sky got darker and the temperature dropped. Something completely awful happened though – one of my piercings, that makes the angelbites, had a loose end ball which in turn made me swallow the labret and the end ball fell somewhere under the couch (I think…), so currently I only have my nostrils and septum. I’ve ordered new labrets to have my angelbites back,but honestly – I think they’ve healed too much to just put in the piercings, and if that’s the case I don’t know if I want to go through the pain of piercing through scar tissue twice in what? 5 minutes? Apparently you have to be unlucky sometimes, no matter if you’re on vacation or not. I’ve had angelbites since 2014 and it basically feels like a part of my face, just like the other piercings and tattoos that currently is in and on my body. Even the future ones. My plans for August 23rd are totally clear now, and I’m so excited. This is in other words the 3rd time I’m getting a tattoo in one year, and I honestly didn’t believe that was possible for me, ever! This is gonna be goooood.

Now I have to clean a bit, wash some clothes, write and make histograms in SPSS. Shout out if someone knows why the new files won’t make histograms even though we’re doing exactly the same as we did earlier. We got errors constantly yesterday, and after four hours I’m starting to hate this. But I’m crossing my fingers for the files to work today so that the histograms are ready within a few clicks!

Svømmebasseng tilknyttet leiligheten vi bodde i – Pool by the apartment we lived in
Anfi del Mar..

En hel halv evighet

Det er en hel halv evighet siden jeg har skrevet nå. Det er også en hel halv evighet siden jeg hadde tankekaos konstant gjennom hele dagen, uavhengig om jeg har vært med andre mennesker eller alene. Igjen har jeg satt på musikk som kanskje kan inspirere meg til å finne de riktige ordene, men de sitter langt inne. Når jeg ikke har styr på hverken innvendig eller utvendig så er det alltid så vanskelig å sette seg ned for å konsentrere seg – det er iaf det jeg opplever. Jeg blir liksom så opptatt av alt som er inni hodet, alt som må ordnes utenfor – og absolutt alle detaljer rundt meg, slik at det er umulig å samle tankene. Jeg har heller ikke spilt hverken gitar eller ukulele (eller sunget noe særlig) på en uke, hvilket antageligvis er en dårlig idé ettersom musikk virkelig er god terapi. Jeg har ikke engang spilt wow siden forrige søndag! Det kom en ny patch med nytt innhold på onsdag og jeg har ikke sjekket det ut. Kaoset i hodet er så dominerende at tanken på å sitte oppreist gjør litt vondt. Det er angsten som acter opp, og det har den gjort en stund, til tross for at jeg har utfordret meg selv enormt – enda. Jeg stopper liksom aldri opp nå for tiden, selv når det gjør vondt. Men i dag sa det stopp.

Jeg har hatt besøk av storesøster og ei kusine, ettersom kusine er «hjemme» en tur. Jeg måtte slå til i dag ettersom jeg – Padmé Sophie – reiser på ferie førstkommende tirsdag. Jeg, altså. Jeg gleder meg så mye, men jeg gruer meg like mye. Det er en hel halv evighet siden jeg var på ferie. Det er enda lenger siden jeg var på en ordentlig ferie, med flyreise, slik jeg skal på nå. Det er også da så klart en del år siden jeg har i det hele tatt vært på et fly.

Jeg har flyskrekk. Jeg vet ikke lenger om det faktisk er flyskrekk eller bare den sosiale angsten og agorafobien som fucker opp. Jeg tror det er sistenevnte, fordi jeg er ikke redd for de tingene som folk vanligvis er redd for når de har flyskrekk. Merkelig, ikkesant? At jeg aldri har tenkt på den allerede eksisterende angsten som har med absolutt alt å gjøre. Jeg reiser riktignok ikke alene, og jeg er trygg med personen jeg reiser med, så det er nok ikke så skummelt som tankene mine skal ha det til – og det vet jeg egentlig også. Jeg har faktisk tyvstartet litt på ferien ved å sole meg en del hjemme – og guess what? Jeg har allerede blitt brun(ere) etter et par timer i sola. Det er litt morsomt å se at kroppen min faktisk har den evnen til å ta imot sola, men det er også litt skummelt. Jo brunere jeg blir, jo hvitere vil arrene mine fremstå. Jo hvitere de er mot den solbrune huden min, jo mer synlige er de. For en gangs skyld er JEG redd for at folk skal stirre. For en gangs skyld er JEG redd for hva andre mennesker automatisk tenker om meg.

Hvilken som helst person som leser dette forstår nok at jeg er helt ute å kjøre akkurat nå. Men til tross for at jeg vanligvis ikke bryr meg i det hele tatt har jeg nå flere grunner til å la selvskadingen ligge i fortiden. Utfordringen er bare å la den ligge, selv om jeg har motivasjonen på plass. Jeg har desverre relativt lite kontakt med de fleste vennene mine akkurat nå, og det er sårt. Det er jo ikke bare jeg som skal ta initiativ, men jeg har heller ikke vært tilgjengelig på de plattformene vi pleier å snakke sammen på. Så hvis noen av dere leser dette, vit at jeg savner dere og at jeg skulle ønske jeg turte å ta kontakt akkurat nå. Men for øyeblikket er hodet mitt for fullt av alt annet..

A whole half of eternity

It’s been a whole half of an eternity since I’ve written anything. It’s also been a whole half of an eternity since I’ve had constant chaos throughout the whole day, regardless of me being with other people or completely alone. I’ve put on music that might give me inspiration to find the right words, again, but the words are really hard to find. When I can’t control neither the chaos inside me or outside of me I often find it hard to concentrate. I get kind of obsessed with every little detail around me, which leads to difficulties gathering all my thoughts. I haven’t even played guitar or ukulele (or singing, for that matter) for a week now, which probably is a bad idea because music is such good therapy. I havent played wow either! Last Wednesday they released a new patch with new content, and I haven’t checked it out. The chaos inside my head is dominant, so the thought of sitting up kind of hurts. My anxiety is acting up, and it has been for a while, even though I’ve been challenging myself enormously. It seems like I’m never stopping these days, even when it hurts. But today everything came to an end.

My big sister and a cousin visited today, since my cousin is home again for a little while. I had to have today with them since I – Padmé Sophie – am going on a vacation on Tuesday. I’m so hyped, but at the same time I’m just as nervous as I’m hyped for this. It’s been a whole half of eternity since I’ve been on a vacation. It’s been even longer since I’ve been on a «proper» vacation with traveling by airplane, the way I am now. It’s also obviously a few years since the last time I was on an airplane.

I’m scared of flying. Although, I don’t know if it’s an actual fear of flying or if it’s the social anxiety and agoraphobia that’s fucking me over. I think it’s the last one because I’m not scared of the things that people with a fear of flying are scared of. Weird, right? The fact that I’ve never thought about the already existing anxiety which influences basically everything. I’m not travelling alone though, and I’m safe with the person I’m travelling with, so I probably have basically nothing to fear, at all. I’ve already kinda started a part of the vacation and guess what? I’ve already got a tan after just a few hours in the sun. It’s kind of interesting to see that my body has the ability to do that so fast, but it’s also kind of scary. The darker the tan, the whiter the scars. The whiter the scars, the more visible they are. For once I’M afraid that people will stare. For once I’M afraid what other people might think about me.

No matter who reads this might understand that I’m kind of out of it now. But in contrary to not caring at all, I’ve got several reasons to let the self harming be a part of my past now. It is, however, a huge battle, even though my motivation is there. Sadly I’m not talking to a lot of my friends right now, and that’s a touchy subject. I mean, I shouldn’t be the only one initiating a conversation, but I haven’t been available on the platforms we usually chat. So if any of you guys are reading this, please know that I miss you a lot and that I wish I was tough enough to contact you guys right now. But at the moment my head is filled with so much stuff that it’s hard to focus…

De siste dagene i noen få bilder // the last few days in a few pictures

Når magefølelsen har rett

Jeg snakket om den der magefølelsen min forrige dagen. At jeg håpet noe ville skje slik at jeg fikk vite om jeg tok rett eller feil. Desverre hadde jeg rett. Igjen ble jeg såret, men nå tenker jeg iaf at jeg har fått det overstått – og det er deilig. Dagen i går ble så som så. Jeg ble jo påvirket av det som skjedde, selvom jeg forutså det. I tillegg har jeg det jo ikke akkurat supert om dagen, på grunn av alt jeg styrer med akkurat nå. Men likevel står jeg her. Jeg gir ikke opp – jeg skal komme meg over dette også. Jeg skal klare dette! Stå-på viljen er der, og takket være noen fantastiske støttespillere er det faktisk mulig å fortsette. For jeg har virkelig kjent på det den siste uken. Familien min, vennene mine. De er de absolutt beste jeg kunne tenke meg. De absolutt beste en jente kan ønske seg. Jeg er i grunn heldig, tross kortene jeg fikk tildelt. Og jeg skal gjøre det beste ut av det.

Nå er det straks tid for streaming igjen – og i dag skal jeg annonsere det. Jeg er stolt, for i dag har jeg nemlig ordnet med affiliate greiene og jeg er utrolig spent på hvor dette tar meg videre! Jeg har det jo alltid så gøy, og det er noe jeg trives med å gjøre, uansett hvor mye sceneskrekk jeg har på forhånd. Det blir jo så bra et par minutter inn i sendingen, og det er ekstra gøy når jeg kommuniserer med de som ser på. Jeg håper folk er aktive i kveld! Det trenger jeg, og det skal bli bra. Alt skal bli bra.

When your intuition is right

I wrote about my gut feeling the other day. My intuition. That I was hoping something would happen sooner rather than later, to see if I was right or not. Sadly I was right. I got hurt again, but at least I’m happy it happened. Yesterday was.. okay, I guess. Since I obviously was somewhat influenced by the day before, even though I was expecting it. In addition to that I’m not exactly doing great for the time being, because of all the stress around me. But I’m still here. I’m not gonna give up – I’m gonna get through this as well. My will to conquer this is still here, thanks to some amazing people I have around me. I’ve been feeling that a lot lately. My family, my friends. They’re the best people I could ever hope for. The best people a girl could ever wish for. I’m kinda lucky, even if I didn’t get dealt the best cards. And I’m gonna make the most of it.

Now it’s time for streaming again and today I’m announcing it everywhere. I’m proud, because today I’ve fixed the whole affiliate thing and I’m excited to see where this takes me. I always have so much fun, and it’s something I enjoy doing, no matter how much the stage fright is present before going live. I mean, it’s gone just a few minutes after starting anyway, and it’s a lot of fun when I’m communicating with my viewers. I hope people are active tonight! I need that, and it’s gonna be good. Everything’s gonna be alright.

Spiralen nedover

Jeg merker at skrivesperren har meldt seg for alvor her jeg sitter nå. Av en eller annen grunn satte jeg på Midt Imellom Magisk Og Manisk (Deluxe) av Unge Ferrari for å prøve å få litt inspirasjon fra han. Jeg liker albumet, og jeg digger albumnavnet. Favorittsangen(e) er Balkong (obviously), Vi Kanke Være Venner og – fra Deluxe – Privat. 3 Shots er også ganske bra, sånn egentlig.

Dagene mine fra mandag har vært tunge. Jeg har et sinnsykt stort press på meg akkurat nå, og det har begynt å gå opp for meg nå. Jeg har riktignok jobbet veldig hardt for å komme hit jeg er nå, så nå som det går mot slutten og resultatet skal vises er jeg veldig nervøs. Av tankene mine ble jeg slengt ned i det som føles som et endeløst hull i bakken, og mens jeg skriver nå prøver jeg å klamre meg fast slik at jeg ikke faller enda lenger nå. For det gidder jeg ikke. Jeg har ikke tid, krefter eller energi til å skulle gå enda lenger ned nå. Dagene fra torsdag forrige uke og frem til tirsdag var jo fulle av inntrykk, og det tar på. Flere konserter, festival, å hjelpe med en master og et par andre ting, samt tankekaos når det gjelder spesifikke områder av livet. Tankekaoset er verre akkurat nå. Angsten også. Likevel er jeg på et bedre sted (sett utenifra, det føles nemlig ikke så veldig mye bedre i hodet mitt) enn jeg var for litt over ett år siden. Nå har det jo nemlig passert punktet som jeg i fjor startet å kjempe uendelig hardt. På et tidspunkt var det for meg utrolig viktig å skulle fungere som alle andre, og selv om grunnen forsvant i slutten av juni brant fortsatt ønsket om å fungere bedre. Det brenner forsåvidt til dags dato også, det er bare noen stunder hvor jeg helst har lyst til å gi opp alt jeg har kjempet for det siste året.

Følelser er noen merkelige greier. De siste dagene har jeg hatt en utrolig dårlig magefølelse på den nærmeste fremtiden og oh boy, jeg håper et eller annet skjer snart slik at jeg enten kan få bekreftet – eller avkreftet magefølelsen min.

Jeg fullførte forsåvidt streamen min i går selvom det var utrolig motvillig. Jeg har nå nådd affiliate på Twitch, så det kan bli spennende fremover om jeg fortsetter. Jeg har jo virkelig lyst, men når hodet mitt snur sånn som nå så er det så utrolig vanskelig å opprettholde de dagligdagse – og ukentlige – rutinene som det egentlig er viktigere enn noen gang at jeg opprettholder. Streamen er en av de. Det er jo så gøy! Spesielt når folk kommuniserer med meg via chatten og jeg faktisk har samtaler med de som sitter og ser på meg surre rundt sammen med noen av de merkeligste, men også fineste, menneskene jeg vet om

A downward spiral

I feel my writer’s block stronger than in a long time right here, right now. For some reason I put on Midt Imellom Magisk og Manisk (Deluxe) by Unge Ferrari on Spotify to try and grab some inspiration from him. I really enjoy the album, and I love the album name (it means in the middle of magic and manic). My favorite song(s) are Balkong (obviously), Vi Kanke Være Venner No Mer and – from Deluxe – Privat. 3 Shots is also pretty nice.

I’ve had some difficult days since Monday. I’m under a lot of pressure right now, and it finally started to get to me. I’ve worked really hard to get to where I currently am, so now that it’s ending and the results will be clear soon, I’m getting really nervous. By my own thoughts I was thrown down in what feels like a never ending hole in the ground, and while I’m sitting here writing this I’m trying to hold on to avoid getting even further down than I am right now. Because that’s just.. no. I don’t have the time or energy to go further down than this right now. The days following Thursday last week and up until Tuesday this week was full of impressions, and that’s exhausting. First concerts and then a festival, then some working on a masters degree paper and some other stuff, in addition to the chaotic thoughts when it comes to other, specific parts of my life. The chaos is worse now. The anxiety as well. I’m still in a better place than I was a little over a year ago though. I actually passed the anniversary of wanting to put a lot of effort into functioning like everyone else a little while ago. Even though the reason I started working so hard for myself vanished in the end of june last year, my burning wish was still present. I still have this burning wish (is that even a thing in English?) to keep going and work even harder to function even better, even though there are moments of wanting to give up everything.

Feelings are weird. The last few days my gut feeling has been telling me that something is seriously wrong, and oh boy, I’m really hoping for that thing to come as soon as possible so that I can figure out whether I was right or not.

I did stream yesterday, although a little reluctantly. I’ve reached affiliate on Twitch, so the future might get really interesting if I keep going like this. I mean, I really want to but when my head turns against me like it does right now it’s really difficult to keep up with my everyday routine – even though it’s in times like these it’s the most important. My stream is one of those things. It’s a lot of fun, and I really enjoy it. Especially when people are talking to me via the chat and I can actually keep a conversation going with my viewers, while they watch me doing all kinds of stuff with some of the weirdest, but best, people I know on Discord.

Tirsdag med godjenta mi // Tuesday with my best girl

Tre reddende engler og et veikryss

Siden torsdag har dagene vært helt fulle; det har skjedd så mye. Så mye godt, og så mye vondt. Så mye gøy, og så mye frustrerende. Jeg har virkelig merket hvordan jeg knytter meg så fort til mennesker, samtidig som jeg ikke klarer å stole på dem. Jeg har virkelig gjort en stor innsats for meg selv når det kommer til det sosiale, og jeg har vunnet mye, samtidig som jeg har tapt også.

Torsdag

Det var klart for Cir.cuz på messa, og jeg dro alene. Jeg merket allerede da mammi stoppet bilen og jeg hoppet ut ved Tønsberg gressbane at det her ikke kom til å bli supert. Jeg merket at sobrilen ikke fungerte slik som jeg ønsket, og jeg merket hvor alene jeg følte meg. Jeg kom meg opp til der scenen stod og passet på å stå litt på siden. Jeg tok en og en sang av gangen. «Skal jeg dra hjem nå?» tenkte jeg opp til flere ganger, men jeg ønsket jo å overvære hele greia. Jeg fikk et angstanfall, og jeg satte meg på huk i et hjørne, nesten bak scenen. Helt usynlig. Så fikk jeg enda et angstanfall. Jeg trodde at jeg var usynlig, men plutselig fikk jeg øye på to skikkelser i sidesynet mitt. Det kom noen bort og spurte om det gikk bra, om jeg var sammen med noen og hva som hadde skjedd. Svarene var jo selvfølgelig «nei, nei, angst». De spurte om jeg ville stå med dem, og jeg takket selvfølgelig ja. Jeg fikk til slutt med meg resten av konserten, og jeg fikk både tatt bilder og snakket litt med Mats og Thomas etterpå, og planene er klare for neste år. Jeg gleder meg så utrolig mye allerede, takket være disse fantastiske menneskene.

Fredag

Konsert med Keiino stod på planen, og jeg var heldig og fikk med meg en gamingkompis. Jeg ble faktisk ordentlig kjent med han gjennom streamen min, selv om vi har visst om hverandre i mange, mange år. Vi møtte på noen av de jeg møtte dagen før, og han ene var tilfeldigvis Fred sin fetter. Det var faktisk takket være meg at han visste at Keiino kom på messa også, så accomplishment right there! Vi stod litt rundtomkring og gikk litt frem og tilbake, men vi fikk med oss store deler av konserten. Ettersom det var Keiino var det selvfølgelig mange ti-talls mennesker som ønsket klemmer, autografer og bilder, men som jeg har lært – det lønner seg å være tålmodig og vente. Etterhvert ble det også vår tur og jeg fikk tatt fine bilder, men jeg fikk også en fin/interessant samtale! Det lønner seg virkelig å være tålmodig altså.

Lørdag

Første helgen i juni er det alltid tid for middelalderfestivalen her i Tønsberg, og i år var intet unntak. Jeg var der alltid da jeg gikk på barneskolen, men har også i «voksen» alder vært der noe. Hit skulle jeg også alene, men turen hadde et formål. Jeg skulle nemlig møte en tatovør som er interessert i å hjelpe meg med det neste prosjektet mitt innenfor bodymods og wow. Det var ekstremt produktivt, og jeg kommer til å bli storfornøyd. Datoen er også klar! Etterhvert som vi nærmet oss slutten av samtalen fikk jeg øye på noen gamle venner og bestemte meg for å være tøff nok til å gå opp til de da jeg ble ferdig – and so I did. Angrer jeg nå? Nope. Jeg fikk snakket med både de og andre gamle venner – og jeg var også så heldig at jeg møtte nye, flotte mennesker også. Vi satt til langt utover kvelden og pratet, før jeg og ei annen ei tok oss en tur nedover fra toppen av fjellet – og der traff vi på noen hun kjente. I sidesynet mitt så jeg noen JEG kjente, og dermed ble jeg invitert til å sitte med dem også. Utover kvelden hadde jeg det mye gøy og interessante samtaler, og til slutt innså jeg at jeg står foran et veikryss i livet mitt. Jeg må velge det som er bra for meg, det som gir meg noe – og de menneskene som løfter meg. Ikke de som sier én ting, men i neste sekund gjør noe helt annet på bakgrunn av mine handlinger som kommer ut av det de i første omgang sa. Hvis det gir noen som helst mening? I skrivende stund hører jeg på crossroads av Dead by April og den sangen er virkelig verdt å høre på.

Søndag

Utmattelse var stikkordet for i går. Jeg våknet sent og gikk nesten med en gang i gang med å lese gjennom noe nytt mammi har skrevet i oppgaven sin. På samme måte som jeg stadig leser gjennom blogginnlegg 2-3 ganger etter de er skrevet, trenger andre det også, når de for eksempel skriver på en bachelor eller master.

I dag..

Utmattelse er et ord som går igjen i dag. Jeg hører konstant på en sang av Papa Roach som heter Love me till it hurts, og den treffer meg hardt. Jeg startet dagen med kjøretime klokken ti, og da jeg har doble kjøretimer varte den til halv tolv. Etter dette gikk jeg igang med 30 minutter intens yoga. Jeg kan virkelig anbefale kanalen Yoga with Adriene om du er nysgjerrig! Det var ikke før i ettermiddag at jeg kunne senke skuldrene mine for første gang siden onsdag forrige uke – og for meg er det ganske lenge. Dagen føles som den går utrolig sakte, og at den aldri kommer til å ende. Heldigvis har klokken begynt å tikke, og minuttene går endelig litt fortere. Det blir deilig når denne dagen endelig er over, og jeg gleder meg til behandling i morgen, før kjøring med verdens beste Tina.

Three guardian angels and a crossroad

The days have been packed since Thursday; a lot of things has happened. So much good, so much that hurts. So much fun, and so much frustration. I’ve really experienced how fast I get attached to people, but noticing my trust issues big time. I’ve done a great job for myself when it comes to the social stuff. I’ve won a lot, but I’ve also lost.

Thursday

I was ready for the concert with Cir.cuz, and I went alone. Already when I jumped out of my mom’s car I felt that this wasn’t gonna be great. I felt the sobril not working the way I wanted it to, and I really noticed how lonely I felt. I got up to the stage area and I was careful to stand on the very left side of the stage so I didn’t stand directly with the other people there. I took one song at a time. I thought «should I leave now?» several times, but I really wanted to stay for the whole thing. I had one anxiety attack, and I sat down in a corner, almost behind the stage. I was invisible. Then I had another anxiety attack. I actually thought I was invisible, but suddenly I saw to people coming up to me. They asked if everything was alright, if I was here with someone and what had happened. My reply was obviously «no, no and anxiety». They asked if I wanted to stand with them, and I gladly accepted the offer. In the end I got to experience the whole concert, and I did have pictures taken and a conversation with Mats and Thomas, and the plans for next year are ready. I can’t wait, thanks to these amazing human beings.

Friday

It was time for the concert with Keiino, and I was lucky enough to get a gamer friend with me. I actually got to know him through my stream, even though we’ve known about eachother for a lot of years now. We met the people I met the day before, and one of them was actually Fred’s (one of the guys in Keiino) cousin. Since it was Keiino it was obviously a lot of people who wanted hugs, autographs and pictures, but I’ve recently learned to be patient, and that it pays off – so we did. Eventually it was our turn and I got some really nice pictures, but I also had a pretty cool/interesting conversation. Being patient actually really pays off.

Saturday

The medieval festival here in Tønsberg happens every year, the first weekend of June and this year was no exception. I used to go there all the time when I went to school, and I’ve also been there a few times as an «adult». Even to this I was going alone, but the trip up there had a purpose. I was gonna meet a tattoo artist who’s interested in helping me with my next tattoo project, and wow. It was extremely productive, and I’m gonna be extremely happy with it. The date is also set! When our conversation was about to end I saw some old friends, and when I was done I was tough enough to go up to them – and so I did. Do I regret it? Nope. I ended up talking with them and some other old friends – in addition to being so lucky that I met new, cool people. We talked for hours, but then one of the other girls and I decided to walk a little but further down the mountain, and we met someone she knew. Surprise surprise, I saw someone I knew as well. I was very welcome to sit with them as well, so I ended up doing just that. During the night I had a lot of fun, some interesting conversations, and by the end of the night I realized I’m at a crossroad in my life. I have to choose what’s good for me, things that gives me something – and the people who appreciates me. Not the ones who says one thing, then they do something else based on my actions that was based on the thing they said first. If that makes sense? Right now I’m listening to crossroads by Dead by April and that’s song is worth listening to.

Sunday

Exhaustion, was they key word of the day. I woke up late and I almost instantly started helping my mom by reading through some of the new things she’s added in her assignment. I tend to read through a blog entry 2-3 times before I post it, and other people obviously have to do the same whether they write a blog entry, an instagram text, a bachelor or a masters degree paper.

Today..

Exhaustion is a word that’s still very much present today. I constantly listen to a song by Papa Roach called Love me till it hurts and the lyrics hits me pretty hard. The day started with a driving lesson at 10am, and since my lessons are double lessons, I wasn’t done before 11:30am. After that I did 30 minutes of intense yoga. I can really recommend the channel Yoga with Adriene if you’re curious about yoga! It wasn’t until the afternoon I could finally breathe and relax after 4 days with loads to do- which is a lot to me. My day has been one of those days when it feels like the day will never ever end, but finally the clock started ticking and the minutes go by a little bit faster. I’m gonna feel extremely relieved when this day comes to an end, and I’m looking forward to therapy tomorrow, before driving with the world’s best Tina.

Da jeg ikke har sjekket med alle jeg tok bilder med om det var greit at jeg legger ut bilder av oss legger jeg heller ut et par av meg som ble tatt lørdags kveld. // Since I haven’t checked with the people I photographed if it’s okay to post the pictures here I’m choosing to post some photos that were taken of me late saturday night

Brutte løfter/under min paraply

Jeg sitter egentlig og ser på Bones og drikker kakao med vaniljeis. Vegansk vaniljeis, fordi Oatly er best. Plutselig fikk jeg skrivelyst, og da satte jeg alt annet på pause for å ta en tur innom wordpress. Jeg skriver ikke så mye om Asperger lenger. Hoveddiagnosen min. Den jeg er født med. Ikke ting relatert til Asperger heller, så da passer det vel fint med et innlegg tilknyttet autisme nå.

I dag er det duket for den årlige konserten med Cir.cuz på Messafestivalen. Min aller største favoritt. Gruppen jeg hørte mest på i fjor, i følge Spotify wrapped. Vanligvis drar Tina og jeg sammen, fordi dette er vår thing, men hun er desverre på ferie denne uken. I fjor var jo Messafestivalen første uken i mai, så vi regnet jo egentlig at den var rundt samme tid, men nope. Selvfølgelig er det siste uken i mai, og den uken hun er borte. Da jeg oppdaget det fikk jeg panikk en liten stund, mens jeg søkte gjennom vennelisten min på facebook for å finne noen andre jeg kunne ha med meg. Jeg fant én jeg kunne tenke meg å spørre – and so I did. Mot alle forventninger svarte h*n ja, og jeg følte en slags form for lykke. Cir.cuz skulle bli bra likevel. Vi har hatt sporadisk kontakt hele tiden, frem til jeg spurte h*n om h*n har bil forrige uke. Jeg så at personen var pålogget på facebook så jeg satset på et kjapt svar. H*n er veldig, veldig aktiv på sosiale medier, så det skulle jo ikke vært noe problem. Jeg ventet og ventet på svar, men fikk det aldri. Som et desperat forsøk på å få kontakt sendte jeg en ny melding. Akkurat nå husker jeg ikke hva jeg skrev, men det kan være det samme. Det med å sende en til melding er noe jeg absolutt aldri gjør. Jeg er så redd for å forstyrre andres liv, for å være til bry, for å ødelegge noe. Så hvis jeg sender en melding og ikke får svar og den andre personen ikke sender meg svar/ny melding, så snakker vi antageligvis aldri sammen igjen.

At ting ikke går etter planen er noe av det verste som kan skje meg. Det er som om hele verden stopper opp. Som å bli stukket med tusen kniver. Det gjør fysisk vondt, det ødelegger alt – og jeg får en meltdown. Alt dette er relatert til Aspergers syndrom. Selvfølgelig så varierer det hvor mye det påvirker andre med AS, men jeg har hørt fra flere at de har lignende reaksjoner som meg. Ut fra beskrivelsen forstår vel de fleste at det gjør vondt. Veldig vondt. At det nærmest er en krise. Men bryr personen bak det brutte løftet seg? Nei. Som regel aldri. Reaksjonene mine på brutte løfter er jo ikke akkurat noe jeg går rundt og forteller noen. Kun mine nærmeste – og de som har vært nærmest meg tidligere – vet det. Noen av de som har vært nærmest meg tidligere har til og med gjort det med vilje, for å såre. Det er i grunn ganske sykt, men ikke det jeg skulle prate om nå. Det jeg ville fortelle er hvor vondt det gjør, hvor mye det sårer – og hvor mye det betyr. Jeg har desperat prøvd å finne andre jeg kan spørre, men desverre har alle sagt nei. Det er jo relativt kort varsel, og de har enten andre planer eller jobb. Mammi har selvfølgelig tilbudt seg å være med, men det er liksom ikke helt det samme. Ikke når jeg skal møte Cir.cuz – gutta jeg alltid snakker med. Gutta som er dritkule, som er så snille, som er så koselige. Gutta som tar hensyn til følelsene mine og alltid prioriterer meg til slutt, mens jeg ivrig venter på å kunne få snakke med dem igjen. Jeg er så redd for at folk fra mitt tidligere miljø i Tønsberg skal se at jeg ikke har venner. Det er så flaut. Det gjør så vondt. Spesielt siden de fleste til dags dato har kontakt. De fleste har kontakt med hverandre – bare ikke meg.

Av en eller annen grunn sliter jenter med å like meg. Jeg får så vidt sagt hei før de gir meg en kald skulder, og slik har det alltid vært. Smiler jeg rart når jeg sier hei? Viser jeg feil ansiktsuttrykk? Tina og Marty er de eneste jentene jeg har kommet godt overens med over lengre perioder. Men Marty er borte. Nå er det bare Tina som er igjen. Marty hadde forsåvidt samme utfordringen. Vi var så like. Vi var twinsouls. Tvillingen min hadde vært der for meg, og hun hadde skjelt ut alle som ikke var snille mot meg. Alle som bryter løftene til meg. Alle som gjør meg vondt.

I dag regner det, men jeg tror jeg drar likevel. Omså jeg må stå alene, under min paraply og synge alle sangene. For jeg kan faktisk alle tekstene, og alle sangene har en spesiell betydning for meg. Under min paraply er den nyeste sangen til Cir.cuz. Og hvis jeg hadde hatt en annen god venn enn Tina skulle den fått stå under min paraply i dag.

Broken promises/under my umbrella

I was actually watching Bones and drinking hot chocolate with vanilla ice cream. Vegan vanilla ice cream, because Oatly is the best thing ever. All of a sudden I felt a need to write, so I put everything on pause to take a quick look at wordpress. I don’t really write a lot about Aspergers anymore. My main diagnose. The one I’m born with. Nothing related to Aspergers either, so I guess it’s a good thing I’m writing something connected to autism now.

Today is the annual concert with Cir.cuz at Messafestivalen. My favorite. The band I listened to the most last year, according to Spotify wrapped. Tina and I usually go together, because this is our thing, but this week she’s unfortunately on vacation. Messafestivalen was the first week of May last year, so we were expecting something similar this year, but nope. Of course it’s the last week of May, the week she’s away. I panicked for a second when I realized it, so I scrolled through my friends list on facebook, trying to find someone else to go with. I found one person I could ask – and so I did. I absolutely didn’t expect it, but the person said yes, and I felt some kind of feeling resembling happiness. The concert was gonna be awesome after all. We’ve sporadically talked since then, up until when I asked the person if he/she had a car last week. I saw that he/she was online on facebook, so I hoped for a quick reply. The person is very active on social media, so that shouldn’t have been a problem. I waited as the days went by, but I never got a message. In a desperate attempt to know what was going on I sent a new message. Right now I can’t remember what I wrote, but that doesn’t mean anything. Sending a new message when I haven’t received a reply is something I never do. I’m so scared to interrupt other peoples lives, to be a bother, to ruin something. So if I don’t receive a reply from someone, and that person never replies or sends me something else, we’ll probably never talk again.

Things not going the way it was planned is one of the worst things that can happen to me. It’s like the whole world freezes for a second. like getting stabbed with a thousand knives. It physically hurts, it ruins everything – and I end up in a huge meltdown. All that is related to Aspergers syndrome. Of course it varies from person to person, but I’ve heard from a lot of people that they experience exactly the same as I’ve described over here. From my description most people will understand that it hurts. It hurts a lot. That it’s basically a crisis. Do the person behind the broken promises care? No. Almost never. My reaction to broken promises isn’t exactly something I tell everyone. It’s something my closest people – and people who used to be my closest – know. Some of the people that used to be close to me have actually used that method to hurt me. That’s kind of crazy, but it wasn’t my plan to write about that. What I wanted to tell you is how much it hurts, how much it means to me. I’ve desperately tried to find someone else to go with, but everyone I’ve asked has said no. I mean, it’s a horribly short notice, so most people have other plans or work. My mom said she could come with me, but that’s not exactly the same. Not when I’m gonna meet Cir.cuz – the boys I always talk to. The guys that are really, really cool, kind and sweet. The guys who actually cares about my feelings and always priorities me in the end, when I’m eagerly waiting on talking to them again. I’m so scared people from the scene I hung out with earlier will see that I don’t have any friends. It’s so embarrassing. It hurts so much. Especially since a lot of them still are in touch with each other. Most of them hangs out with each other – just not me.

For some odd reason girls seem to have a hard time liking me. I barely have the time to say hello before they give me the cold shoulder thing, and it’s always been that way. Do I smile weirdly when saying hello? Do I show the wrong facial expression? Tina and Marty are the only girls I’ve been friends with for a longer period of time. But Marty is gone now. Tina is the only one left. Marty actually had the same problems as me. We were the same. We were twinsouls. My twin would’ve been there for me, she would’ve cursed out the people who aren’t kind to me. Everyone who breaks their promises to me. Everyone who hurts me.

It’s raining today, but I still think I’m going. Even if I have to stand alone, under my umbrella, singing all the songs. Because I actually know all the lyrics, and all their songs means a lot to me. Under min paraply (under my umbrella) is their most recent song. And if I had another good friend than Tina, that friend would’ve stood under my umbrella today.

Shuffleboard?

I går var heeelt utrolig! Det kuleste med dagen startet jo da Tina hentet meg. Etter litt om og men med det jeg hadde på meg (en jumpsuit ish ting, men det er en shorts) bestemte jeg meg for å ta med en bukse og singlet i tilfelle det ble kaldere. Jeg hadde riktignok på meg knestrømper, men likevel. Vi var innom spar en kjapp tur for å kjøpe noe å drikke ettersom det er så sinnsykt dyrt å kjøpe drikke inne på messeområdet. Alt er jo overpriset, til og med bodene med fake merch og mislykkede parykker – så det ble med andre ord ingen shopping. Jeg husker så godt at jeg kjøpte en hvit tungepiercing i 2013 og at «malingen» eller belegget flasset av, og jeg lurer stadig på hvor bra akkurat dét var for kroppen min. Etter å ha oppdaget at det ikke var noen form for parkering i forbindelse med messeområdet ettersom de har gravd opp hele plassen der hvor det er is om vinteren endte vi opp med å parkere ved gressbanen. Da vi kom inn på messeområdet gikk vi først den obligatoriske runden for å få med oss absolutt alle boder og tivoliet, og for å være helt ærlig var ingen av delene spesielt imponerende, og det var Tina også enig i. Dessuten er ingen av oss sånn superglade i karuseller og det var dyrt (50,- kroner for én karusell/tur), så vi endte opp med tekoppene kun en gang. Jeg husker da karusellene kostet 20,- jeg… Den gang da, altså. Da vi stod i køen til tekoppene så vi tilfeldigvis på klokken og fikk litt sjokk begge to. Vi hadde allerede vært der i over en time og det som skulle skje på scenen startet om kun 30 minutter. Køen var lang, men vi fikk bli med på første turen, så vi rakk alt sammen helt fint. Det føltes forsåvidt som at karusellturen varte kortere også? Skal ikke si det for sikkert altså, men det var iaf det både Tina og jeg følte. Da vi tuslet bort til scenen ble vi ekstremt overrasket over hvor mange som hadde møtt opp. Hele gressletten var full, og vi oppdaget også hvor langt fra scenen gjerdet var satt opp. Det var litt rart å se i forhold til tidligere år, men det er kanskje på grunn av Keiino til fredag? De gleder jeg meg til å se altså! Da klokken ble syv kom Arild på scenen og introduserte selveste Vegard Harm. Jeg har egentlig aldri fulgt med på noe han har vært med på, men fy søren han er morsom. Jeg ble skikkelig fan! Han hadde til og med en liten håndballkonkurranse med ungene, og det var så kult å se at han inkluderte barna i publikummet. Etterhvert kom Katastrofe og det var utrolig å se hvor mange av barna som kunne teksten til alle sangene hans og hoppet opp og ned. Veldig mange kan jo være enige om at sangene hans er typisk fyllesanger (og de handler jo faktisk om rusmidler og sex), så ja, i mine øyne var det litt spesielt, haha.

Etter messa slapp Tina meg av ved brygga da jeg skulle møte mammi, storesøster, kjæresten hennes og søstrene hans. Vi satt en stund på restauranten før vi bestemte oss for å gå bort til Barkaden for å se om det var noe Shuffleboardbord ledige- og jammen kom ikke vi først! Alle tre var ledige, og så fort vi startet ble det plutselig full kø og kaos der oppe. Vi holdt på i omtrent to timer, og herlighet så gøy! Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er så flink altså, men ting kan jo være veldig gøy likevel. Jeg fikk til og med til 4 poeng for laget mitt en gang. Det ble tatt mange bilder og videoer i går, og jeg har funnet ut at jeg synes det er så viktig. Det gjør jo at man husker minnene mye bedre, pluss at man har noe å virkelig se tilbake på om det skulle skje noe som gjør at man mister hverandre.

Shuffleboard

Yesterday was amazing! The coolest part of the day started when Tina came to pick me up. I struggled a bit back and forth because of what I was wearing (a jumpsuit ish, but it’s a shorts), but in the end I decided to bring pants and a tank top with me in case it got cold, even though I was wearing thigh high socks. We stopped by Spar to buy something to drink, because lets be honest, it’s incredibly expensive to buy something to drink at messa. I mean, everything is overpriced – even knock off merch and really badly made wigs, so there was definitely no shopping going on. The memory of buying a white tongue piercing back in 2013 and the white «paint» started flaking off in my mouth without me noticing is still with me, and I’m still wondering how good that was for my body, haha. After realizing there were no parking spaces at messa – which it usually is – because they’re digging up the whole area where there’s ice in the winter (for ice skating) we ended up parking by the football court. When we got to messa we obviously had to take the mandatory walk around the whole area which includes all the booths and the fairground and none was especially impressing, and Tina agreed with me. Neither of us are extreme fans of carousels and it was really expensive (50,- norwegian krones for one ride), so we ended up taking the tea cups one time. I remember when a carousel ride was only 20,- … When we were standing in the queue we looked at the clock and it turned out we’d been there for an hour, and the show on the other side of the fairground started in only 30 minutes. Luckily we got on the next ride and we had time to get back to the stage to see the show. It felt like the carousel ride was way shorter this year though, but that might only be a feeling?? When we got to the stage we were really surprised by how many people that had showed up! The whole area was filled with people, and we saw how far the fence was from the scene compared to last year, but it might be because of Keiino on Friday? I can’t wait to see them! When the clock struck seven, Arild came on stage and introduced Vegard Harm. I’ve never really seen anything he’s been in or listened to his podcasts, but wow, he’s funny! I immediately became a fan. He even had a handball competition with the kids, and I really liked how he included them as part of the audience. After a little while Katastrofe arrived and I was amazed of how many kids knew the lyrics to his songs and jumped up and down. A lot of people agree on the fact that his songs are the kind of songs you listen to while drinking (and they’re actually mostly about alcohol/drugs and sex), so yeah, in my eyes that was kind of … special.

Tina dropped me off by the harbor after messa because I was meeting my mom, big sister, her boyfriend and his sisters. We sat in the restaurant for a little while before we decided to go over to Barkaden to see if there were any Shuffleboard tables available. Guess who came first? US! All three tables were available, but as soon as we started the place was filled with people. I guess we got really lucky. We played shuffleboard for 2 hours ish and wow, it was a lot of fun! I have to admit I’m not exactly good at all, but it can still be really fun. I even got my team 4 points one time. I snapped a lot of pictures yesterday, and ended up with a few videos as well, and I’ve figured out that that’s actually quite important. It makes you remember the memories in a different way, plus it does something to you if something happens and you can’t see those people again.

Movie night

I går var jeg så heldig og skulle ha en movie night etter den obligatoriske fredagstacoen med mammi og Saga. Det var litt frem og tilbake, men så ble det avgjort at filmkvelden skulle skje likevel, og oh boy, jeg ble glad. Vi startet med Harry Potter og de vises sten på onsdag før vi fortsatte med mysteriekammeret(er det det den heter på norsk?) i går. Vi kom ikke så langt inn i filmen før jeg fikk vite at vennen min hadde sett hele sesong 4 av Lucifer UTEN meg. Vi startet nemlig på den første episoden etter HP på onsdag, og begge var like gira. Han sa riktignok at han kunne se hele om igjen fordi den var så awesome (og tydeligvis beste sesongen noen gang? Så takk Netflix for at dere kjøpte opp Lucy!), så da sjekket vi ut episode to. Jeg lever meg så sinnsykt inn i seriene jeg ser på så jeg både gråt og lo, og måtte se vekk et par ganger også, haha. Vi så et par episoder før vi la oss og jeg er imponert over sesongen så langt. Har fortsatt litt nå, etter å ha sett ferdig sesong 10 av Bones (jeg ser denne om og om igjen og jeg er like følsom og engasjert hver eneste gang). Jeg vet ikke om sesong 4 av Lucifer er den beste som noen gang har kommet ut enda, men jeg anbefaler virkelig å se serien uansett!

Nå gjør jeg meg klar til å dra på Messafestivalen med Tina. Vi skal se Katastrofe på scenen klokken 19:00, selv om vi ikke er huge fans. Tina er nemlig borte neste uke, så vi får ikke vår årlige dose av Cir.cuz i mai.. Men i kveld skal vi ha det gøy!

Movie night

Yesterday I was lucky enough to have someone to have a movie night with after the mandatory taco Friday with my mom and Saga. For a while we were a bit back and forth on whether to do it or not, but it worked itself out, and oh boy, I was happy. We started with Harry Potter and the Philosopher’s stone on Wednesday and the plan was to continue the marathon ish thing we started by watching the chamber of secrets and maaaaybe the prisoner of Azkaban. Halfway into the first movie my friend told me he’d seen the rest of season 4 of Lucifer WITHOUT me. We watched the first episode together on wednesday, after the HP movie, and both of us were hyped af. He did say he could see the whole thing another time, with me, because it was that awesome (and appearantly the best season ever? So thank you Netflix for continuing with Lucy!), so we watched the 2nd episode. I always get really engaged in the shows I’m watching so I cried and laughed a lot, and of course I had to look away a couple of times as well, haha. We watched a few episodes before going to bed, and I’m impressed of what I’ve seen. I continued with a couple of episodes now after I finished season 10 of Bones (I watch Bones over and over again, and I’m just as emotional as I was the first time I watched it). I’m not sure season 4 of Lucifer is the best one yet, but I really recommend the show!

Right now I’m getting ready to go to Messafestivalen with Tina. We’re gonna see Katastrofe on stage at 19:00, even though we’re not huge fans. Tina is on vacation next week, so we don’t get our annual dose of Cir.cuz in May.. But we’re gonna have fun tonight!

En fin blanding av Dollskill (baggen), Iron fist (toppen), Killstar (jakken) og verdens fineste tatovering. // A nice mix of Dollskill (the overnight bag), Iron Fist (the tank top), Killstar (the jacket) and the prettiest tattoo in the world. ❤

I ❤ Landsyne

Reklame

I går var dagen hvor jeg endelig kunne plukke opp pakken min fra Landsyne på postkontoret. Jeg delte et innlegg på instagram for en liten stund siden med at jeg har vært så heldig å bli spurt om å være ambassadør for dem og at jeg takket ja. Jeg kjøpte mine første sko for et par uker siden, og jeg er utrolig imponert! Til tross for at de er høye (13cm tror jeg at jeg målte, med noe rundt 5cm i platå slik at de ikke føles så høye) så er de veldig gode å ha på foten, og de er enkle å gå med. Overraskende enkle faktisk, og dét var deilig! De er – etter min smak – utrolig fine, og jeg har ikke sett lignende sko noe annet sted tidligere. De er veldig «meg» og kanskje de er «deg» også? Jeg har nemlig gleden av å tilby 40% rabatt hvis du legger til koden «padme» før du betaler i kassen (husk å gå til checkout for å legge til koden min)!


Yesterday was the day when I finally picked up my shoes from Landsyne at the post office! I posted a picture on Instagram a while ago about me accepting the offer to be an ambassador for Landsyne, and I bought my first very own pair at the same time. I’m impressed! Even though they are slightly high (13cm ish, I tried measuring, but the sole is also about 5cm so they don’t feel that high) they’re still very comfertable to wear and they’re easy to walk in! Surprisingly easy, and that’s incredible. They are extremely nice and I haven’t seen shoes like these anywhere else before I discovered them at Landsyne. They’re very «me», and maybe they’re «you» as well? I have the pleasure of offering 40% discount if you add the code «padme» before you complete your payment (remember to go to the checkout to enter the code)!

Se på de her da! // Check these out!

Simple blessings

Da jeg allerede på lørdag begynte å bli dårlig (forkjølelse, kanskje forårsaket av å gå i tynn kjole i regnet, natt til 18. mai?) så var jeg ikke så veldig optimistisk på streamen på søndag eller tur til Sverige i dag med Tina. Både i går og i dag våknet jeg opp uten stemme, men jeg var fast bestemt på tur likevel. Tror dere ikke jeg koste meg utrolig mye da!? Tina og jeg har det jo alltid supergøy på tur, og selvom det ikke ble noe filming i dag (jeg lånte visst bort powerbanken min til mammi) hadde vi det likevel helt supert. For andre gang har jeg brukt Instagram story til noe annet enn blogginnlegginfo, og for første gang en liten filmsnutt! Som vanlig hørte Tina og jeg på blant annet Admiral og Slekta, så derfor la jeg ut en liten video av meg som synger en av sangene til Admiral. Jeg tagget han i storyen, og like etter fikk jeg «bless» på melding samtidig som jeg fikk notification om at han hadde lagt det ut på sin egen story! Så ble jeg og min instagram plutselig featured til 13k andre på instagram, yay.

I Sverige i dag ble det mye vindusshopping i tillegg til litt actual shopping. Lommeboka ble vel ikke helt fornøyd, men jeg trengte absolutt en ganske plain bikini som jeg kan sole meg i – og på Hunkemöller fant jeg den perfekte. Det er forsåvidt kun der jeg kjøper undertøy, både på grunn av utvalget, men også på grunn av servicen! Jeg har for første gang fått hjelp til å finne riktig BH-størrelse og de er fantastiske på å gå å hente nye størrelser og spørre om hvordan det går og alt det der. Uansett hvem som er på jobb så får man den samme servicen. Som en avslutning på selve gå-og-slappe-av runden til Tina og meg satt vi oss på Honeycomb siden jeg etterhvert har blitt kjent med han ene som jobber der, og den isen gjorde godt for halsen min altså. Frozen yoghurt, og spesielt sorbet, er så godt! Toppet med frukt og/eller bær er det jo 100% perfekt. Anbefales virkelig til alle som går forbi en Honeycomb uansett hvor dere befinner dere!

Som en herlig avslutning visste jeg at det ventet en pakke til meg på Spar. Jeg visste ikke hva det var, men jeg hadde en liten anelse. Detaljer kommer i morgen, men dere som følger meg på instagram har kanskje allerede fått med dere at jeg skal samarbeide med en nettbutikk som heter Landsyne? Japp! Jeg gleder meg til å vise dere.

I skrivende stund sitter jeg og hører på Simple Blessings av Tarrus Riley og tenker på hvor heldig jeg er og hvor utrolig herlig denne dagen har vært. Jeg klarer meg vel strengt tatt ganske fint om dagen, selvom det en dag eller to plutselig går rett ned. Det handler om simple blessings, you guys, så finn noen i deres eget liv! ❤

Simple blessings

When I started to feel ill on Saturday (just a cold, most likely caused by walking around in the rain with a really thin summer dress the night to May 18th) I wasn’t really very optimistic about the stream the day after or the planned trip to Sweden today with Tina. I woke up without a voice both yesterday and today , but I still decided to go through with my plans anyway. Guess who had a really awesome day!? Tina and I always have loads of fun together, and especially on road trips and even though there was no filming today (appearantly my mom loaned my power bank) we still had a lot of fun. For the 2nd time I’ve used Instagram story for something else than promoting new blog entries, and for the very first time a short video! Tina and I listened a lot to Admiral P and «Slekta» (OnklP og de fjerne slektningene) as always, so I decided to film a little bit of me singing one of Admiral’s songs. I tagged him in the story and shortly after I got a message in my DM’S. «Bless», and then suddenly a notification about him reposting my story to his story! So in just a few minutes me and my Instagram account was featured to 13k people on Instagram.

There was a lot of window shopping in Sweden today, as well as some actual shopping. My wallet probably wasn’t too happy, but I needed a bikini I can wear without getting stupid tanlines – and I found the perfect one from Hunkemöller. Hunkemöller is the only place I buy underwear because of the selection and the service! For the first time in my life I got help to find the perfect bra size and they’re extremely good at getting other options for you and ask you how everything is going when you try things on. No matter who’s working you’re still ensured the same service. Before ending our go-around-looking-in-stores round we sat down at Honeycomb, and part of the reason is because I’ve actually gotten to know one of they guys who’s working there. The ice cream felt amazing for my soar throat! Frozen yoghurt, especially the sorbet, is the best thing ever. Topped with fruit and/or berries it’s just absolutely amazing.

What ended this trip perfectly was knowing I had a parcel waiting for me at Spar. I wasn’t really certain of what it was, but I had a clue! I’ll get you details tomorrow. but if you follow me on Instagram you’ve probably seen the post about collaborating with the store Landsyne? Yes! I can’t wait to show you guys.

Currently, while writing this, I’m listening to Simple Blessings by Tarrus Riley, thinking about how lucky I am and how good this day has been. I guess I’m doing alright right now despite having maybe 1-2 days where everything goes to hell sometimes. It’s all about the simple blessings, you guys! Try to find some in your own life! ❤


Til toppen