Det begynner å ta form

Det er mye som begynner å ta form nå. Spesielt livet generelt, men også rommet mitt. Jeg snakket jo om å pusse opp rommet mitt for en stund siden, og da mammi begynte å pusse opp gangen i helgen så jeg en åpning for å presse meg selv til å gjøre det, til tross for at jeg visste at de to neste ukene blir forferdelig tøffe. Nå ble det nevnt veldig mye her så jeg skal forklare alt for seg selv.

Jeg har snakket om å gjøre noen små endringer på rommet en stund nå, og jeg har også nevnt det her på bloggen. Det skal likevel ganske mye til for å gjøre det når man er mye deprimert, og det har jeg vært de siste månedene, med unntak av juni-juli da jeg konstant var på farten og startet nye prosjekter som slett ikke var viktig. Uansett, jeg fikk endelig tapestryet jeg har ønsket meg lenge fra Killstar i juli og mye av planene for rommet handlet om nettopp det ene tapestryet. Jeg nærmest tvang meg selv til å starte på dette i helgen fordi jeg vet at når jeg startet så kom jeg ikke til å klare å slutte før det ble ferdig. Løsningen(e) jeg tenkte å gjøre var enkle – men det viste seg at det enkleste ikke alltid er det beste, så Rema 1000 tar feil der. Det ble plutselig veldig komplisert og på et tidspunkt fikk jeg vel egentlig en meltdown fordi ingenting ble som jeg trodde eller planla. Jeg er jo 100% klar over at ting ikke alltid kan bli som trodd, planlagt eller forventet og jeg har blitt bedre på å takle det selv om det gjør vondt, men noen ganger, i noen situasjoner, er det nesten helt umulig å ikke reagere. Nå har jeg endelig funnet en god løsning på «problemet» og jeg får nok til det jeg ønsker, men akkurat nå må jeg vente. Teknisk sett er rommet et eneste rot, men jeg har likevel klart å gjøre det pent til en viss grad.

over til mammi. Etter to år på UiO (universitetet i Oslo) er hun endelig ferdig. Oppgaven er levert, og herlighet så godt det er å få «tilbake» mammaen sin. De to årene har vært interessante og lærerike for meg også, ettersom jeg har sittet en del sammen med henne og jobbet og jeg har fått bevist for meg selv at jeg enda er smart nok til å få til veldig, veldig mye. Neste helg er det planlagt en stor fest her hjemme sammen med alle som har hjulpet til på en eller annen måte, og derfor fikk hun en plutselig boost til å begynne å pusse opp litt her – igjen. Hun startet med en del av stua og gikk over til gangen. Endelig har jeg fått tilbake den kreative og energiske mammaen min!

De to neste ukene (denne og neste) er/blir krevende og tøffe. Det er noe jeg på en måte har valgt selv, men likevel så har jeg gruet meg. Tidligere tror jeg at jeg har nevnt her at om jeg gjør noe hver dag, fire dager på rad, så er jeg mentalt utslitt. Omså det «bare» er en tur til behandler (behandling er ikke alltid like lett ettersom jeg deler absolutt ALT som er inni hodet hvorpå vi jobber med alle disse tingene, del for del). Så lenge jeg går ut av huset og utfordrer både angst, og noen ganger depresjon, så er dette noe som går veldig på psyken. Denne uken er det ut på tur 6 av 7 dager. Jeg har allerede gjennomført to, så da gjenstår det fire. Neste uke er det 5 av 7, og «heldigvis» har jeg et opphold mellom torsdag og lørdag. Denne uken derimot må jeg vente frem til søndag før jeg kan trekke meg tilbake og slappe litt av, så langt det lar seg gjøre med et hode som konstant er på høygir. Det er jo forsåvidt dét som også blir et problem ved det å ha noe som krever noe av meg hver dag, fordi jeg konstant må forholde meg til dét også.

I’m getting there

For a while now things have started to look better. Both life in general, but also my bedroom. I talked about redoing my room a little while ago so when my mom started painting the walls and furniture in the hallway over the weekend I kind of saw an opening to start on my room as well, even though I knew that the next two weeks will be extremely challenging and tough. I mentioned several big things here, so I’ll explain some more

I’ve been talking about doing some small changes to my bedroom for a while now. It takes a lot to start doing something when you’re deeply depressed, and I’ve been struggling with that the last few months except from June-July when I was constantly traveling back and forth and started a lot of new projects that weren’t important and didn’t give me anything at all. Anyway, I got the new tapestry I’ve wanted for a long time from Killstar in July and a lot of the plans for my room is revolving around that. I basically forced myself to start doing just that over the weekend, because I know that when I start something, I usually can’t stop until it’s finished. The solution(s) I was planning were simple – but as it turned out, simple isn’t always the best, so Rema 1000 is definitely not correct there. It suddenly got very complicated and at one point I basically got a meltdown because nothing turned out the way I wanted or planned it. I’m 100% aware of the fact that things don’t always turn out the way it was believed, planned or expected and I’ve gotten a lot better on handling just that even though it hurts, but sometimes, in certain situations, it’s almost impossible for me not to react. I’ve finally found a good (I think) solution on the «problem» and I’m pretty sure it’s doable, but right now I have to wait. Technically speaking, my room is a mess, but despite that I’ve managed to make it look okay.

Now, back to my mom. After two years at UiO (University of Oslo) she’s finally finished. The paper is delivered, and wow, having my mom «back» is great. The last two years have been interesting and full of learning, even for me, because I’ve been helping her and I’ve actually proven to myself that I’m still smart enough to get a lot done. There’s a party planned for next weekend with everyone who’s been helping the last two years – one way or another, and because of that she figured out she wanted to redo some stuff here. She started with a part of the living room and moved on to the hallway. Finally I’ve gotten my creative and energetic mom back!

The next two weeks (this and next) are/will be demanding and tough. It’s something I’ve kind of chosen myself, but I’m still dreading it. I think I’ve mentioned here (earlier, at some point) that if I have something to do outside four days in a row I’m mentally drained. Even if it’s «just» therapy (therapy isn’t always super easy as I share absolutely everything that’s on my mind, before we start working through that, piece by piece). As long as I go outside and challenge both anxiety and sometimes also depression, it’s gonna be exhausting, so this is something that really impacts my overall mental health. This week I’ve got something to do (again, outside) 6 of 7 days. I’ve already fought my way through 2, so only 4 to go. Next week it’s 5 of 7, and «fortunately» I can rest between Thursday and Friday, while this week I have to wait until Sunday to be able to withdraw from the world and try to relax, as much as it’s possible with a head that’s always racing at maximum speed. That’s what’s kind of the problem with having demanding things to do every day, because I constantly have to deal with that as well.

Du er min engel

16. august 2019 – endelig. Dagen jeg har ventet på siden slutten av november 2018. Admiral P & The Global Citizen Band på Union Scene i Drammen. Jeg er så heldig og skal ha med meg Kim, og jeg blir hentet nå snart. Dørene åpnet riktignok klokken 18:00, men da var det klart for grilling før oppvarmingen fra Fred E. Angsten min er jo veldig tilstede, til og med i vanlige hverdagssammenhenger, så dette blir en spennende kveld. Kim og jeg velger som sagt å ikke være der tidlig, så vi er nok der rundt åtte ettersom Admiral ikke går på scenen før ni ish. Jeg er uansett sikker på at det kommer til å bli en fin kveld, til tross for angst, for denne kvelden har jeg gledet meg til i 9 måneder – nesten like lenge som jeg gledet meg til Twenty One Pilots i februar. Så dette MÅ bare gå bra.

You’re my angel

The title doesn’t really fit very well in English, but it’s the direct translation of a phrase in the song «Engel» by Admiral P.

August 16th 2019 – finally. The day I’ve been waiting for since the end of November 2018. Admiral P & The Global Citizen Band at Union Scene in Drammen. I’m very lucky to have Kim with me, and he’s picking me up soon. The entrance opens at 6pm, but they’re starting with a barbecue in the backyard before Fred E. is on the stage. My anxiety is very much present, even in normal day-to-day situations, so this is gonna be an interesting night. Kim and I are obviously not gonna be there at six, and we’re kinda aiming towards being there at 8pm, because Admiral isn’t gonna show up on the stage before nine ish. I’m certain that this is gonna be a good night despite the anxiety, because I’ve been waiting for this moment for 9 months – almost as long as I was waiting and looking forward to the Twenty One Pilots concert in february. So this just HAS to go well.

Et stykk stressa jente // One stressed out girl

Hva skjer’a verden?

Samarbeidslenke

Da var det på tide å titte innom selvom jeg er 110% (jeg vet at det ikke finnes noe over 100% men noen ganger må det være lov å overdrive litt, ikkesant?..) utslitt. Hvem hadde trodd det? Meg? Utslitt? Haha. Neida, men hodet har har virkelig jobbet overtid den siste uken. Om ikke det har vært de siste to ukene da? Helt ærlig så går jeg surr i dagene og ukene når jeg er gjevnt over deprimert, men likevel klarer jeg å skjule det relativt godt. Sånn bortsett fra at jeg aldri kommer meg opp fra sengen da. Uansett, her kommer bildene av skoene jeg kjøpte på Jintyx! Jeg har gleden av å gi mine følgere en rabatt på 40% på hele ordren din ved bruk av koden ‘padme40’ i checkout💜

What’s up world?

I thought it was about time checking in here even though I’m 110% (I know there’s not such a thing as more than 100% but sometimes you have to be allowed to be a little overly dramatic) exhausted. Who would’ve thought? Me? Exhausted? Haha. No, but for real, my head has been working overtime the last week. Or maybe it’s been two weeks now? Honestly though, I really mix up days and weeks when I’m basically depressed all the time, even though I manage to hide it well. I mean, except not being able to get out of bed. But anyway, here are the pictures of the shoes I bought at Jintyx! I have the pleasure of offering you guys 40% off your entire purchase if you use the code ‘padme40’ on checkout💜

Du kan finne Danly her! // You can find Danly here!

Nervepirrende

Så lenge livssituasjonen min og hverdagen er normal (slik som nå, hurra!) så er torsdager alltid en gøy dag – nemlig på grunn av streamen! Det er alltid litt nervepirrende når jeg må starte streamen helt alene fordi ingen kan bli med på Discord, men jeg klarer meg jo alltids. Det blir derimot for fryktelig gøy så fort Kim, Ziagord eller noen andre stikker innom. Dårlige vitser, latter, mimring og WoW-prat finner du alltid på streamen min torsdag og søndag fra 18:30 til 21:30! Nå er det tid for å hive i seg litt mat før jeg skal rekke å starte til tiden. Skoene mine er forresten fra Jintyx og et mer detaljert innlegg om butikken og skoene kommer snart.

Nerve wrecking

As long as my everyday life is normal (like now, hurray!) Thursdays are always a fun day – because of my stream! It always feels a bit nerve wrecking at the start if I have to be all alone, but I always manage (I think). It turns into a kind of hilarious situation as soon as Kim, Ziagord or anyone else joins on Discord. You always find bad jokes, laughter, talking about the old days and WoW-talk on my stream thursdays and sundays 18:30 to 21:30! Now it’s time to get some food so that I can actually start the stream when it’s supposed to start. My shoes are btw from Jintyx and a more detailed entry about the shop and the shoes will be up soon.

Unge jenter og autisme

Her om dagen kom jeg over en post på Facebook som fikk meg til å huske på at jeg skrev om Aspergers syndrom hos barn i april. Innlegget ble postet av Autism Goggles og jeg vil gjerne dele litt, men ettersom det er på engelsk så tar jeg resten av denne bloggposten på engelsk også.

Young girls and autism

I saw a post on Facebook a couple of days ago which reminded me of the blog entry I wrote in April regarding Autism and children. The Facebook post is from Autism Goggles, and I want to share some of it but since it’s in English I’m going to write the rest of this post in English too.


It is unacceptably difficult to get an accurate diagnosis for bright, verbal, autistic girls.
Don’t take my word.for it. The research tells the tale: in young children, only one girl is diagnosed for every 5.5 boys.
By adolescence, it’s 2.3 boys for every one girl.
By adulthood, the prevalence is 1.8 to 1.

Maxine Share

This is something I’ve experienced myself. It took 4 years from when I started going to psychologists at BUPA (childrens psychiatric therapy) until I got 1 of 2 significant diagnoses. The social anxiety, agoraphobia and panic disorder weren’t really diagnosed properly until I was 22 (in 2017) either. That’s a long time. By the time I was 22 I’d been in the system for 11 years, on and off – but mostly on. I just couldn’t get anyone to take me seriously. They didn’t talk about the «elephant in the room» which was my often depressed mood, anxiety, weight loss and self harming (I once lost enough weight as a 12 year old to lose my period, and I had small but very visible cuts up and down my arms). What they did talk about was things like how I was doing in different subjects at school and if the teachers were nice etc. I keep asking myself why, why wouldn’t they address my REAL issues? The ones that counted? The ones I could’ve gotten help with in a way that made me being able to finish school and get an education – and eventually a job, instead of ending up on disability benefits at the age of 19. I was a troubled child, and my mom did everything she could to ease the pain at home. She tried at school as well, but again – I wasn’t taken seriously.

I still remember the day I got a major breakdown and the security people at the mall had a long talk with me. I remember calling my cousin who’s a nurse, who came to get me, and how my mom brought me to BUPA the morning after and demanded that I’d get help. I still remember the sound of her voice when she said «we won’t walk out of here until my daughter gets proper help!». That day is etched into my memory. I remember that they barely took me seriously at that point, even though it was clear to everyone who saw me that I was a very mentally ill 15 year old girl due to neglect from the system.

After 1.5 month living in the hospital I got the Asperger’s syndrome diagnosis. It helped. A little bit. I still experienced neglect from the system as I was told «you don’t have enough Asperger’s to get help» from a guy that worked with autistic children, teenagers and adults.

There were clear signs (which we’re pretty obvious was autistic syptoms) through my whole childhood that should’ve been addressed by professionals.

Currently, at the age of 23, I’m in therapy arranged by the municipality and I also see a private practice psychiatrist. They’re the ones that keeps saving me every week, every month, every year. Finally. Sadly the past is still very much present, and it’s stated that I most likely won’t get rid of the anxiety no matter how hard I work – and because of the mix of two diagnoses that creates havoc together it’s a 99,99% chance of not being able to finish school or get a job.


Yep. We collect dolls, stuffies, Archie comics…and I’m betting some of you autistic mommas collected (and still have!) Beanie Babies.

Maxine Share


Oh ya! Autistic girls are either uber cool and artsy in their fashion sense OR totally indifferent and confused by the fixation people have about what they wear. For the latter, girls may dress in clothing not suitable for the weather or the occasion long after their peers have figured this out. Some girls don’t want to dress in stereotypical ‘girly’ clothes, and are androgynous in their look or decisively ‘boyish’. This is 2019. We should understand and accept these differences and let our children be who they are and wear what they want.

Maxine Share


Many autistic girls immerse themselves in reading. The imaginary worlds are less confusing than the ones we are expected to navigate. The heavenly combination of alone time and the quiet solitude of reading make it a great way to decompress from the demands of the day .

Maxine Share


Autistic girls feel deeply and have deep emotional empathy. When overwhelmed by demands, they may not be able to inhibit their distress. Girls with autism-like boys–benefit from being taught how to recognize feelings in their body, then learning what they can do in response to those feelings. In the meantime, and without a concerted effort to teach these skills, girls will be labelled drama queens, out-of-control, unstable, difficult, or aggressive

Maxine Share


This is one of the ways we autistic girls hide our social confusion. We may hone in on a cool kid, dress like her, pick up her expressions, her likes and her dislikes. Basically, we grow up ‘acting’ all day long, always feeling out of sync, never feeling accepted.

Maxine Share


The young autistic girl may talk to some of her toys as though they are her friends

Maxine Share


Autistic girls may appear to manage just fine through the school day or when attending a social event, but the emotional and physical cost can be huge. In order to recharge, an autistic girl might seek the solitude of her room and be unable to socialize with anyone for a period of time. She may spend hours drawing, listening to music, watching YouTube videos, or sleeping–anything but interacting with other people

Maxine Share

Den streamingen as..

Nå er det søndag, og for første gang siden 20. juni er jeg klar for streamen min igjen. Sånn ca iaf. Jeg har liksom alltid vært nervøs for streamen, men nå har jeg den samme følelsen som for aller første gang. Jeg grugleder meg og jeg sitter med en enorm frykt av å ikke være bra nok, at jeg skal si eller gjøre noe feil, at de som ser på skal le av meg – og ikke minst: hva hvis de som ser på hater meg? Det er disse bekymringene jeg går med generelt når det kommer til mennesker. Hver dag, hele tiden. Det er godt jeg ikke er så mye sosial, haha! Teknisk sett er jeg jo sosial da, via instagram, facebook, discord og snapchat. Jeg har så mange fine mennesker som liker meg, som støtter meg og som heier på meg for at jeg skal få til ting og de håper at jeg har det bra. Mennesker som er glad i meg, og som sier det. Mennesker som gjerne ville vært fysisk sammen med meg, og at de synes det er så vondt at de er så langt unna. Hverken Sverige, Nederland, England, Serbia eller Tyskland er utrolig langt unna da. Bortsett fra Sverige så er det jo bare en kort flytur til disse stedene. Hvor fint hadde det ikke vært å fått besøkt alle sammen? Henge med dem, spille med dem (man må jo såklart ha med laptop ut på tur), chille med dem og ha det gøy. Å få en god klem når man trenger det som mest. Akkurat nå så får det bare bli med online kontakt. Akkurat nå så er det dét som er mulig. Så for akkurat nå er det bra nok at de er her, snakker med meg, støtter meg og blir med på streamen min – fordi de er glad i meg.

Sånn ellers så går dagene litt i surr for meg. På fredag trodde jeg det var lørdag, og i går trodde jeg det var søndag. Jeg er litt sliten og litt deppa, men jeg hadde en fantastisk kveld hos storesøster og samboeren på fredag så det var jo verdt det at jeg ble litt sliten også!

Samtidig med at jeg oppdaterer instagram, blogg (jeg skal prøve alt jeg kan å være flink, selvom det bare er en kort oppdatering om de seneste dagene på tross av at jeg ikke har gjort noe ekstremt kult) og stream så har jeg et par nye prosjekter. Det første er å ordne opp rommet mitt igjen. Jeg MÅ starte med å male veggene selvom det skal være samme farge som det er nå. Den trenger bare ett nytt strøk for å freshes opp litt før jeg skal henge opp en hylle slik at de søte bamsene mine har ett sted å sitte på ordentlig. Jeg skal også henge opp et tapestry fra Killstar, noen speil (jeg gleder meg til å vise det frem når jeg endelig får gjort det!!) og male kjøleskapet mitt. Altså, hvor kult hadde det ikke vært at jeg har et svart kjøleskap på rommet mitt da? I tillegg til dette har jeg spontant bestemt meg for å lære tysk, så nå sitter jeg litt med Duolingo hver dag. Altså, Tysk og Norsk er ganske likt på mange områder, men herlighet så vanskelig det kan være også. Og hva er greia med stor bokstav først i et ord midt i en setning? Hjelp.

Husk å sjekke ut streamen min 18:30! Immortalsiren på Twitch. 💜

Streaming..

It’s sunday and for the first time since June 20th it’s time for streaming. I’m ready. Ish. I’ve always been kind of nervous before I go live, but now it feels like the first time. I’m looking forward to it, but I’m also dreading it, mostly because I’m scared of not being good enough, scared that I’ll say the wrong thing or do something weird, that the people who are watching will laugh at me – but also (especially), what if they hate me? That’s the kind of stuff I worry about daily when it comes to being with other people. Every day, all the time. Good thing I’m not that social, haha! On the other hand, technically speaking, I’m very social. Via Instagram, Facebook, Discord and Snapchat. I’ve got a lot of really good people around me who likes me, who supports me and cheering me on when it comes to doing things and they always hope that I’m okay. People who love me, and they actually say those words aloud. People who would love to be with me physically, who hates that we’re so far apart. Neither Sweden, the Netherlands, UK, Serbia or Germany are especially far away. Except from Sweden (obviously, because I can drive there) they’re only a short airplane ride away. How amazing would it be to visit all of them? Hang out, play games together (the laptop of course has to join me when I travel), chill and have fun. To get a hug when you need it the most. Right now it isn’t possible with anything other than online conversations. Right now, that’s the only thing that’s doable. So for right now, the fact that they’re here for me, talking with me, supporting me and joining me on my stream because they love me, have to be enough.

Other than that I’m kinda absentminded. On Friday I thought it was Saturday, and yesterday I thought it was Sunday. I’m kinda exhausted and a bit depressed, but I had an amazing night at my sister’s on Friday, so it’s kinda worth the exhaustion.

In addition to updating Instagram, the blog (I’m gonna try my best to be good at that, even though it might be a short update on the last few days despite the fact that I haven’t done anything extremely cool) and the stream I’ve started a few new projects. The first thing is fixing up my room. I have to start with painting the walls, even though it’s gonna be the same color. It just needs some freshen up before I’m putting up a shelf so my extremely cute plushies have a place to sit. I’m also gonna hang up a tapestry from Killstar, som mirrors (I can’t wait to show you guys when it’s finally done!) and paint my fridge. I mean, how could would it be if I had a black fridge in my bedroom? Second thing is that I’ve spontaneously decided to learn German, so right now I’m using Duolingo every day. Despite the fact that German and Norwegian are similar in some ways, it’s also extremely hard. And what’s the deal with a capital (?) letter in a word in the middle of a sentence? Help.

Remember to check out my stream 18:30! Immortalsiren on Twitch. 💜

Litt utenfor komfortsonen å ha håret rett ned, but oh well.. // A little bit out of my comfort zone having my hair like this but oh well..

«Nå må du få orden på livet ditt»

Det var aldri meningen at det skulle gå sånn her etter ferien. Det var ikke meningen at jeg skulle gå på en skikkelig smell psykisk – men også helt uten forvarsel, fysisk. Ryggen min er heldigvis bra igjen, og jeg kan bruke høyre hånd igjen (endelig!). Jeg fikk nemlig et slags anfall, som bivirkning på at en av medisinene mine plutselig hadde for høy verdi i blodet mitt. Det ble en skikkelig dramatisk dag hvor jeg måtte bli hentet av ambulanse mens naboer stod å så på (fordi det finnes jo ikke mer spennende ting i livet..). Dette er nå to uker siden, men jeg har ikke kunnet bruke høyre hånd igjen – jeg forstuet langefingeren, og jeg ante ikke hvor mye den hadde å si for bruk av hånden, men there you go – før de siste dagene. I det siste har jeg derimot vært ekstremt deprimert. En serie uheldige hendelser i helgen førte til utmattelse som igjen trigget en depressiv episode, som fortsatt er tilstede. Jeg hadde det jo så bra, så lenge, og jeg forventet ikke å falle så hardt, men nå er det jo engang sånn det er.

I går kveld brukte jeg mye tid på google for å lese forskningsartikler, og det viser seg at jeg ikke er den eneste i hele verden med både Aspergers syndrom (snart bare kalt autismespekterlidelse..) og bipolar lidelse. Tenk det! Jeg er ikke den eneste! De to er nemlig tydeligvis komorbide og det finnes ganske mange av oss. Det finnes også en del med Aspergers og Borderline (emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse), og også Aspergers og psykoselidelser. Det var litt godt å få bekreftelse på at jeg ikke er den eneste som er «sånn her», og at det faktisk er tilfelle at disse diagnosene eksisterer i en og samme person. Jeg har nemlig følt litt på at dette sikkert er helt sinnsykt, teit og lignende ting. Men jeg fikk altså roet ned tankekjøret rundt det litt.

Selvom jeg er midt i en kjip humørsvigning skjer det jo en del fine ting rundt meg også. Desverre klarer jeg ikke helt å sette pris på det eller tro på at fine ting skjer, men i dag prøver jeg veldig hardt å overbevise meg selv om at ja, det skjer faktisk fine ting. I dag har jeg også tatt steget med å gå ut av sengen, dusje, vaske håret, sminke meg og kle på meg ordentlig klær. Dette er jo virkelig, virkelig plusspoeng til meg og nå som jeg skrev det her – svart på hvitt – så må jeg jo faktisk prøve å tro på det selv.

«You have to fix your life now»

It wasn’t my intention that everything would end up like this when I got home from vacation. I wasn’t supposed to struggle this much mentally – and then suddenly physically as well. Luckily my back doesen’t hurt anymore, and I can use my right hand again (finally!). Out of nowhere I had some sort of seizure. It was a side effect from one of my medication being way over the limit in my blood. It was kinda dramatic as an ambulance had to come here and drive me to the doctors office while neighbours were staring (because there’s clearly not any more exciting things to do..). It’s been two weeks since that dramatic day now, but I haven’t been able to use my right hand – I bruised my middle finger and I had no idea how much that finger is actually responsible of doing – until the last few days. Lately I’ve been kind of depressed. A series of unfortunate events last weekend lead to exhaustion which triggered a depressive episode, which is still present. I was so happy, for so long, and I really didn’t expect to fall as hard as I did, but clearly that was possible..

Last night I spent quite a lot of time googling because I wanted to read research papers, and it turns out I’m not the only one with Asperger’s syndrome (soon to be called autism spectrum disorder) and Bipolar disorder. Think about that! I’m not the only one! The two diagnoses are often comorbid and there’s a lot of people like me out there. There are also quite a bit of people with Aspergers and Borderline personality disorder and Aspegers and psychosis. It felt very good to get that confirmed and that there’s an actual possibility of having those two diagnoses present in the same human being. I’ve actually felt that it’s probably insane, lame and all that stuff for a while now, but now the chaos in my head around that finally calmed down!

There’s a lot of good things happening as well, even though I’m in a horrible mood swing right now. Sadly I don’t know how to properly appreciate it or believe that nice things happen, but I’m trying very hard to convince myself that yeah, nice things do actually happen. Today I actually got out of bed, into the shower, washed my hair, did my makeup and got properly dressed. That’s some great plus points right there, and now that I actually wrote it here I definitely have to try to believe it myself.

Snap back to reality

«Oh there goes gravity ».. Jeg er hjemme igjen fra ferie. Jeg var seks dager i Puerto Rico på Gran Canaria sammen med Han, og til sammen fire dager hjemme hos Han. Ti dager sammen. Det var utrolig rart å komme hjem, nesten som et lite sjokk som dro meg tilbake til «virkeligheten» og hverdagen. Nå er det tilbake til behandling, kjøring, legetimer, masteroppgaven jeg hjelper med og trening. Akkurat nå sitter jeg og konsentrerer meg for å komme i riktig skrivemodus. Dette innlegget var egentlig ment til å skrive og poste i går, men så ble livet plutselig litt mer komplisert enn forventet, så det ble faktisk absolutt ingen tid til å skrive. Jeg kjente på ordentlig irritasjon for det da jeg faktisk hadde satt meg ned og startet, men whatever happens, happens – ikkesant?. For øyeblikket spilles Admiral P på spotify mens jeg skriver og overfører bilder fra telefonen fordi den virkelig har blitt kameraet jeg bruker. Etter at angsten satte inn for fullt i 2015 (?) ble jeg veldig redd for å ta med Canon 550D for å ta bilder i all offentlighet, spesielt med fjernkontroll. Plutselig innså jeg at jeg må rydde litt i bilder på pcen min også, men når skal jeg få tid til det?! Det er jo reising frem og tilbake til en annen by opp til to ganger i uken i tillegg til de vanlige hverdagslige tingene nå.

Anyway.. Ferien min? Den var helt fantastisk. Mesteparten av tiden brukte vi på stranden, korte turer gjennom «byen» (det var mer en gågate med butikker på hver side, akkurat som Karl Johan, men jeg er ganske sikker på at Puerto Rico hadde halvparten av lengden som KJ) og på terassen om kvelden. Vi hadde nemlig en rimelig fin terasse med bord og to stoler, og vi satt enten å hørte på musikk eller så på film da himmelen ble mørkere og det ble kaldere. Noe som derimot var helt dust var at den ene piercingen som utgjør angelbites hadde en løs kule, som ledet til at jeg klarte å svelge den stangen og platen mens kulen forsvant under sofaen (tror jeg..). Så nå har jeg kun nostrils og septum i ansiktet. Jeg har bestilt nye labrets for å fortsette å ha angelbites, men helt ærlig tror jeg at hullene har grodd igjen – og currently er jeg virkelig ikke interessert i smerten som skjer når man piercer på nytt gjennom arrvev – to ganger i løpet av hva da? 5 minutter? Litt uflaks må man jo ha uansett om man er hjemme eller på ferie, haha. Jeg har hatt angelbites siden sommeren 2014, og det føles selvfølgelig som en stor del av meg og ansiktet mitt, akkurat som de andre piercingene og tatoveringene jeg har og de jeg skal ha. Planene er nemlig klare for 23. august, og jeg er veldig spent. Det er da altså tredje gangen jeg tatoverer meg i løpet av et år, og det trodde jeg virkelig ikke kom til å skje noen gang! Dette kommer til å bli bra altså.

Nå står rydding, klesvask, skriving og lage histogrammer i SPSS på planen. Rop gjerne ut om noen har fasit på hvorfor de nye filene ikke lager histogram. Får nemlig bare error hver gang, og etter å ha sittet med akkurat dét i hele fire timer begynner jeg å bli ganske lei.. Men jeg krysser fingrene for at jeg skal få gjort filene helt riktig i dag slik at alt fikser seg i SPSS med noen få tastetrykk!

Snap back to reality

«Oh there goes gravity ».. I’m back home after spending six days in Puerto Rico on Gran Canaria with Him, in addition to four days just with Him at home. That makes ten days together. Coming home was almost like a little shock that pulled me back to reality and my everyday life. Now it’s back to therapy, driving, doctor appointments, the mastersdegree paper I’m helping out with and exercising. Right now I’m concentrating a lot to get into the right kind of «writing mode». This entry was actually gonna be posted yesterday, but due to things changing around completely there wasn’t time to either writing or gaming. I was extremely frustrated when it happened, but whatever happens, happens – right? Currently I’m listening to Admiral P on spotify and photos from my phone is transffering to my computer because my phone is the only camera I use right now. After my anxiety turned worse in 2015 (?) I started getting scared of bringing my Canon 550D to take some photos in public – both «normal» and with the remote control I have for selfie ish thing. Suddenly I realised that I have to sort out all my photos on my computer and it should be done right now, but when am I supposed to get the time to do that ?! I mean, in addition to the normal every day life things that happens I also travel back and forth to another city once or even twice every week.

Anyway.. My vacation? It was amazing. We were mostly at the beach, walking down the main street which reminds me of Karl Johan in Oslo (even tho the main street in Puerto Rico was only half of KJ) or at the porch in our apartment. I mean, we had to use the porch as well when we had one and when we enjoyed our day there we were either listening to music or watching a movie while the sky got darker and the temperature dropped. Something completely awful happened though – one of my piercings, that makes the angelbites, had a loose end ball which in turn made me swallow the labret and the end ball fell somewhere under the couch (I think…), so currently I only have my nostrils and septum. I’ve ordered new labrets to have my angelbites back,but honestly – I think they’ve healed too much to just put in the piercings, and if that’s the case I don’t know if I want to go through the pain of piercing through scar tissue twice in what? 5 minutes? Apparently you have to be unlucky sometimes, no matter if you’re on vacation or not. I’ve had angelbites since 2014 and it basically feels like a part of my face, just like the other piercings and tattoos that currently is in and on my body. Even the future ones. My plans for August 23rd are totally clear now, and I’m so excited. This is in other words the 3rd time I’m getting a tattoo in one year, and I honestly didn’t believe that was possible for me, ever! This is gonna be goooood.

Now I have to clean a bit, wash some clothes, write and make histograms in SPSS. Shout out if someone knows why the new files won’t make histograms even though we’re doing exactly the same as we did earlier. We got errors constantly yesterday, and after four hours I’m starting to hate this. But I’m crossing my fingers for the files to work today so that the histograms are ready within a few clicks!

Svømmebasseng tilknyttet leiligheten vi bodde i – Pool by the apartment we lived in
Anfi del Mar..

En hel halv evighet

Det er en hel halv evighet siden jeg har skrevet nå. Det er også en hel halv evighet siden jeg hadde tankekaos konstant gjennom hele dagen, uavhengig om jeg har vært med andre mennesker eller alene. Igjen har jeg satt på musikk som kanskje kan inspirere meg til å finne de riktige ordene, men de sitter langt inne. Når jeg ikke har styr på hverken innvendig eller utvendig så er det alltid så vanskelig å sette seg ned for å konsentrere seg – det er iaf det jeg opplever. Jeg blir liksom så opptatt av alt som er inni hodet, alt som må ordnes utenfor – og absolutt alle detaljer rundt meg, slik at det er umulig å samle tankene. Jeg har heller ikke spilt hverken gitar eller ukulele (eller sunget noe særlig) på en uke, hvilket antageligvis er en dårlig idé ettersom musikk virkelig er god terapi. Jeg har ikke engang spilt wow siden forrige søndag! Det kom en ny patch med nytt innhold på onsdag og jeg har ikke sjekket det ut. Kaoset i hodet er så dominerende at tanken på å sitte oppreist gjør litt vondt. Det er angsten som acter opp, og det har den gjort en stund, til tross for at jeg har utfordret meg selv enormt – enda. Jeg stopper liksom aldri opp nå for tiden, selv når det gjør vondt. Men i dag sa det stopp.

Jeg har hatt besøk av storesøster og ei kusine, ettersom kusine er «hjemme» en tur. Jeg måtte slå til i dag ettersom jeg – Padmé Sophie – reiser på ferie førstkommende tirsdag. Jeg, altså. Jeg gleder meg så mye, men jeg gruer meg like mye. Det er en hel halv evighet siden jeg var på ferie. Det er enda lenger siden jeg var på en ordentlig ferie, med flyreise, slik jeg skal på nå. Det er også da så klart en del år siden jeg har i det hele tatt vært på et fly.

Jeg har flyskrekk. Jeg vet ikke lenger om det faktisk er flyskrekk eller bare den sosiale angsten og agorafobien som fucker opp. Jeg tror det er sistenevnte, fordi jeg er ikke redd for de tingene som folk vanligvis er redd for når de har flyskrekk. Merkelig, ikkesant? At jeg aldri har tenkt på den allerede eksisterende angsten som har med absolutt alt å gjøre. Jeg reiser riktignok ikke alene, og jeg er trygg med personen jeg reiser med, så det er nok ikke så skummelt som tankene mine skal ha det til – og det vet jeg egentlig også. Jeg har faktisk tyvstartet litt på ferien ved å sole meg en del hjemme – og guess what? Jeg har allerede blitt brun(ere) etter et par timer i sola. Det er litt morsomt å se at kroppen min faktisk har den evnen til å ta imot sola, men det er også litt skummelt. Jo brunere jeg blir, jo hvitere vil arrene mine fremstå. Jo hvitere de er mot den solbrune huden min, jo mer synlige er de. For en gangs skyld er JEG redd for at folk skal stirre. For en gangs skyld er JEG redd for hva andre mennesker automatisk tenker om meg.

Hvilken som helst person som leser dette forstår nok at jeg er helt ute å kjøre akkurat nå. Men til tross for at jeg vanligvis ikke bryr meg i det hele tatt har jeg nå flere grunner til å la selvskadingen ligge i fortiden. Utfordringen er bare å la den ligge, selv om jeg har motivasjonen på plass. Jeg har desverre relativt lite kontakt med de fleste vennene mine akkurat nå, og det er sårt. Det er jo ikke bare jeg som skal ta initiativ, men jeg har heller ikke vært tilgjengelig på de plattformene vi pleier å snakke sammen på. Så hvis noen av dere leser dette, vit at jeg savner dere og at jeg skulle ønske jeg turte å ta kontakt akkurat nå. Men for øyeblikket er hodet mitt for fullt av alt annet..

A whole half of eternity

It’s been a whole half of an eternity since I’ve written anything. It’s also been a whole half of an eternity since I’ve had constant chaos throughout the whole day, regardless of me being with other people or completely alone. I’ve put on music that might give me inspiration to find the right words, again, but the words are really hard to find. When I can’t control neither the chaos inside me or outside of me I often find it hard to concentrate. I get kind of obsessed with every little detail around me, which leads to difficulties gathering all my thoughts. I haven’t even played guitar or ukulele (or singing, for that matter) for a week now, which probably is a bad idea because music is such good therapy. I havent played wow either! Last Wednesday they released a new patch with new content, and I haven’t checked it out. The chaos inside my head is dominant, so the thought of sitting up kind of hurts. My anxiety is acting up, and it has been for a while, even though I’ve been challenging myself enormously. It seems like I’m never stopping these days, even when it hurts. But today everything came to an end.

My big sister and a cousin visited today, since my cousin is home again for a little while. I had to have today with them since I – Padmé Sophie – am going on a vacation on Tuesday. I’m so hyped, but at the same time I’m just as nervous as I’m hyped for this. It’s been a whole half of eternity since I’ve been on a vacation. It’s been even longer since I’ve been on a «proper» vacation with traveling by airplane, the way I am now. It’s also obviously a few years since the last time I was on an airplane.

I’m scared of flying. Although, I don’t know if it’s an actual fear of flying or if it’s the social anxiety and agoraphobia that’s fucking me over. I think it’s the last one because I’m not scared of the things that people with a fear of flying are scared of. Weird, right? The fact that I’ve never thought about the already existing anxiety which influences basically everything. I’m not travelling alone though, and I’m safe with the person I’m travelling with, so I probably have basically nothing to fear, at all. I’ve already kinda started a part of the vacation and guess what? I’ve already got a tan after just a few hours in the sun. It’s kind of interesting to see that my body has the ability to do that so fast, but it’s also kind of scary. The darker the tan, the whiter the scars. The whiter the scars, the more visible they are. For once I’M afraid that people will stare. For once I’M afraid what other people might think about me.

No matter who reads this might understand that I’m kind of out of it now. But in contrary to not caring at all, I’ve got several reasons to let the self harming be a part of my past now. It is, however, a huge battle, even though my motivation is there. Sadly I’m not talking to a lot of my friends right now, and that’s a touchy subject. I mean, I shouldn’t be the only one initiating a conversation, but I haven’t been available on the platforms we usually chat. So if any of you guys are reading this, please know that I miss you a lot and that I wish I was tough enough to contact you guys right now. But at the moment my head is filled with so much stuff that it’s hard to focus…

De siste dagene i noen få bilder // the last few days in a few pictures

Når magefølelsen har rett

Jeg snakket om den der magefølelsen min forrige dagen. At jeg håpet noe ville skje slik at jeg fikk vite om jeg tok rett eller feil. Desverre hadde jeg rett. Igjen ble jeg såret, men nå tenker jeg iaf at jeg har fått det overstått – og det er deilig. Dagen i går ble så som så. Jeg ble jo påvirket av det som skjedde, selvom jeg forutså det. I tillegg har jeg det jo ikke akkurat supert om dagen, på grunn av alt jeg styrer med akkurat nå. Men likevel står jeg her. Jeg gir ikke opp – jeg skal komme meg over dette også. Jeg skal klare dette! Stå-på viljen er der, og takket være noen fantastiske støttespillere er det faktisk mulig å fortsette. For jeg har virkelig kjent på det den siste uken. Familien min, vennene mine. De er de absolutt beste jeg kunne tenke meg. De absolutt beste en jente kan ønske seg. Jeg er i grunn heldig, tross kortene jeg fikk tildelt. Og jeg skal gjøre det beste ut av det.

Nå er det straks tid for streaming igjen – og i dag skal jeg annonsere det. Jeg er stolt, for i dag har jeg nemlig ordnet med affiliate greiene og jeg er utrolig spent på hvor dette tar meg videre! Jeg har det jo alltid så gøy, og det er noe jeg trives med å gjøre, uansett hvor mye sceneskrekk jeg har på forhånd. Det blir jo så bra et par minutter inn i sendingen, og det er ekstra gøy når jeg kommuniserer med de som ser på. Jeg håper folk er aktive i kveld! Det trenger jeg, og det skal bli bra. Alt skal bli bra.

When your intuition is right

I wrote about my gut feeling the other day. My intuition. That I was hoping something would happen sooner rather than later, to see if I was right or not. Sadly I was right. I got hurt again, but at least I’m happy it happened. Yesterday was.. okay, I guess. Since I obviously was somewhat influenced by the day before, even though I was expecting it. In addition to that I’m not exactly doing great for the time being, because of all the stress around me. But I’m still here. I’m not gonna give up – I’m gonna get through this as well. My will to conquer this is still here, thanks to some amazing people I have around me. I’ve been feeling that a lot lately. My family, my friends. They’re the best people I could ever hope for. The best people a girl could ever wish for. I’m kinda lucky, even if I didn’t get dealt the best cards. And I’m gonna make the most of it.

Now it’s time for streaming again and today I’m announcing it everywhere. I’m proud, because today I’ve fixed the whole affiliate thing and I’m excited to see where this takes me. I always have so much fun, and it’s something I enjoy doing, no matter how much the stage fright is present before going live. I mean, it’s gone just a few minutes after starting anyway, and it’s a lot of fun when I’m communicating with my viewers. I hope people are active tonight! I need that, and it’s gonna be good. Everything’s gonna be alright.


Til toppen