En vanesak

Det å sjekke facebook har blitt en vanesak for meg. Jeg bruker den ikke til annet enn å dele blogginnlegg og å ønske folk en fin bursdag, men det er alltid interessant (og litt gøy) å se på minner fra mange år tilbake – for nå begynner det å bli ganske mange år siden jeg fikk kontoen! I går fikk jeg minner om to blogginnlegg. 2018 og 2019. Det som er spennende er at innholdet er ganske likt det jeg hadde ønsket jeg kunne skrive om i år. I dag. Denne uken. Denne måneden. Selv om det er likt i ordlyd kan jeg veldig gjerne tenke meg å dele litt med dere som ikke har fulgt meg så lenge. Eller dere som også har fulgt meg lenge, men som sikkert – i likhet med meg – har glemt mye av det jeg har skrevet før. Jeg må jo ærlig si at jeg synes jeg har vært veldig flink til å skrive. Jeg har vært kreativ, jeg har fortalt mye personlig og jeg har fått ut mye frustrasjon fra tid til annen, men jeg har også lett etter fakta for å komme med et mer helhetlig bilde. Dette har vært for å bygge oppunder at ting jeg føler er knyttet til ditt eller datt, og måten jeg jobber med det på, for å bli bedre, slik at jeg kanskje kan hjelpe noen andre som er i samme situasjon. Og dét vet jeg at jeg har klart tidligere. Det føles så godt å kunne være en inspirasjon og en type hjelp for et annet menneske. Det har gitt meg så utrolig mye bra også. En følelse av verdi, noe som til en viss grad har hjulpet på selvtilliten på et tidspunkt, selv når ting har vært ubeskrivelig vanskelig (eller slitsomt).

Jeg synes det er ytterst interessant å se hvordan ting var likt som nå, men også hvor forskjellig det er. Hvor mye vanskeligere ting var. Hvor mye mer frustrasjon jeg satt med. Det er like interessant å se hvor mye hard jobbing kan gi, hvor mye positivt det kan føre til. Det får meg til å sette ekstra pris på innsatsen jeg har gjort, og som jeg fortsatt gjør. Det får meg til å være takknemlig for familien min og vennene mine, for de som har vært med på reisen min frem til nå, og for alle «verktøyene» jeg har fått i behandling. Jeg kjenner overraskende nok også på en utrolig glede, fordi jeg vet at jeg kan komme enda lenger hvis jeg ikke gir opp. Jeg vet at med enda litt mer hard innsats, så kan jeg nå målene jeg har satt meg – selv om målene var så langt borte, for bare litt siden. Jeg gleder meg til alle jeg skal dele reisen min med videre også, fordi jeg vet at de er så fine mennesker. At de er mennesker som er glad i meg, setter pris på meg og som vil meg mitt aller beste. Det gir meg litt perspektiv, med tanke på at det er så mange som ikke har noen som støtter seg. At det finnes mennesker som ikke har noen som viser omsorg for dem, som er ensomme, hele tiden. Med all kjærligheten jeg føler fra de rundt meg, så kunne jeg tenkt meg å gi litt til noen som trenger det også. Så forhåpentligvis, om jeg forsetter å skrive, så har jeg mulighet til dette.

Stay tuned for deling av eldre innlegg videre!

A habit

Checking facebook every day has kind of become a habit for me. I don’t really use facebook for anything other than sharing my blog posts and wishing people a happy birthday, but it’s always interesting (and sometimes fun) to see things I shared many years ago. My account is getting old now! Yesterday I got a memory about two blog posts. 2018 and 2019. The exciting thing was to see that the content is about the same ish things that I would like to write about this year, today. This week. This month. Even though it’s a lot of the same, I would still love to share it with the ones who haven’t read this blog for a long time, or a lot. Or to those of you who’s been a reader for many years already, but – like me – needs a little reminder of what I’ve written earlier. I have to say that I honestly found myself to have been quite the writer. I’ve been creative, I’ve shared a lot of personal things and I’ve gotten a lot of frustration out from time to time, but I’ve also done research to give a better picture of things. Doing research has mostly been to be able to tie my feelings and experiences to this or that, and the way I work on it, to get better, so I can help other people in the same situation. I know I have been able to in the past. It feels amazing to know that you’re a source of inspiration and some sort of help for others. It has done a lot for me as well. A feeling of being valuable, which again to some degree has made my confidence spike a little bit, even when life has been incredibly difficult (or exhausting).

I find it very interesting that things are so similar now, but they’re also extremely different. How much harder things were. How much frustration I experienced. It’s just as interesting to see how much hard work can do, how many positive things it can lead to. It makes me appreciate what I’ve done – and what I keep doing -, so much more. It makes me appreciate my family and my friends more, the people who’s been with me on my adventure up until now, and for all the «tools» I’ve learned in therapy. I surprisingly also feel an immense happiness by the fact that I know I can do so much better if I don’t give up. I know that with a little bit of more effort, I can reach my goals – even though the goals were so far away just a little while ago. I’m looking forward to sharing my future adventures with the people I have in my life right now too, they’re such amazing people. They love me, appreciate me and they’ll do what they can to help me be my best. It gives me sort of a perspective, because I know that there are people out there with nobody there to support them. That there are people who has nobody around them to care for them, who are lonely, all the time. With all the love I get from the people around me, I wish I could give a little bit away to someone else who needs it. So hopefully, if I continue writing, I’ll be able to do just that.

Stay tuned for sharing of some older posts!

2018
2019
2021
2021

Dagen før dagen

Okei, så 23. desember er jo «kvelden før kvelden». Det er det super selvfølgelig for meg også, ettersom jeg elsker jul, men 16. mai er hos meg kalt «dagen før dagen». Jeg absolutt elsker 17. mai. For meg betyr dagen familie og lykke. Til tross for at jeg alltid gleder meg noe grusomt til 17. så er 16. alltid litt stressende. Vi har som regel alltid noen på lunsj eller middag her, så i dag går dagen til forberedelser. Det er bunadskjorter som må strykes, sølv som må pusses, mat som skal lages og kaker som skal bakes. Det eneste jeg har igjen nå er heldigvis sølvet som må pusses, og det tar jeg i kveld. Jeg gleder meg også ubeskrivelig mye til å ha på bunaden min i morgen, ettersom den sydd inn igjen, slik at den passer og ser fin ut. I år har jeg nye bunadsko også, og endelig har jeg «voksensko» som har høy hæl. Jeg gleder meg! Det er likevel en stor sorg i år.. Jeg har aldri feiret 17. mai uten Mimmi, og jeg kan ikke huske sist hun IKKE var her fra 16. mai og vi hadde en fin frokost sammen den 17. Jeg spør alltid Mimmi om hjelp til å feste søljene riktig, for det var det hun som visste best. Hun hjalp alltid til med å feste hekten på bunadskjorten min, og hun hjalp med mansjettknappene. Jeg kjenner ikke 17. mai uten Mimmi, og jeg er derfor også smånervøs for morgendagen fordi den blir så annerledes fra det jeg er vant med. Vi skal likevel ha lunsj med kohorten vår, så det er redningen i år, og det er noe å rope hurra for.

The day before the day

Okay, so December 23rd is “the evening before the evening”. It’s really, truly that for me in the sense of the hype around it, since I love Christmas. That also makes May 16th “the day before the day” for me, because of the hype around our national day, too. I absolutely love May 17th. To me, the day means family and happiness. Even though I’m always super hyped for the 17th, the 16th is always a bit stressful. We almost always have someone here for lunch or dinner, so today is a day with loads of preparations. There are shirts that needs to be ironed, silver that needs to be polished, and also cooking and baking. The only thing I have left now is polishing silver and I’m going to do that later tonight. I can’t wait to wear my bunad (the traditional outfit) because this year it got sown in again so that it actually fits and looks good. This year I also got new shoes, and I finally have “grown up shoes” with a little bit of a heel. I can’t wait! There’s still a great sorrow this year though.. I’ve never celebrated May 17th without my grandmother, and I can’t remember the last time she didn’t come here on the 16th for a big breakfast on the 17th. I always asked her for help with the brooch because she was the one who knew exactly where they go. She always helped me with the shirt and she helped with the cufflinks. I don’t know May 17th without my grandmother and because of that I’m also kind of nervous about tomorrow because it’s going to be so different from what I’m used to. We’re still having lunch with our cohort so that’s saving this year, and that’s something to shout hurray for.

Star Wars dagen

Hei og hopp! I dag er det 4. mai – med andre ord; Star Wars dagen! Det kommer av setningen «May the force be with you» i filmene, og «May the 4th be with you». Jeg satt og lurte litt på dette for noen dager siden, hvem det var som kom opp med det. Det er så utrolig morsomt at til og med Mammi, som ikke er noe fan, lo litt. Det er noen år siden jeg faktisk har «feiret» dagen –  men i dag går jeg «all in». Det har til og med vært år hvor jeg helt har glemt det bort, ettersom jeg har vært alene. De siste ukene har jeg sett litt på filmer, og jeg har vært innom nesten alle favorittene mine. Jeg gikk fra Star Wars – The Phantom Menace (Episode I, 1999) for noen uker siden, men det var ikke før på fredag at jeg så Attack of the Clones (Episode II, 2002). Jeg tyvstartet litt, men hvordan skal man få presset inn 6 filmer på en dag da!? (Jeg er ikke helt fan av de nyeste filmene, så jeg holder meg til episode I-VI). Jeg er nå på A New Hope (Episode IV, 1977). Denne har jeg ikke sett så mange ganger, så det er enda en film jeg må følge ganske godt med på for å få med meg alt som skjer. Jeg er nemlig den ultimate fan av romansen mellom Anakin og Padmé, så Attack of the Clones er min aller største favoritt og jeg har dermed sett episode I-III et par ganger.

May the 4th be with you!

Star Wars day

Hello everybody! Today it is May 4th – in other words; Star Wars day! It comes from the sentence  «May the force be with you» from the movies, and «May the 4th be with you». I was sitting here wondering a few days ago, who actually came up with it? It’s so funny that even my mom, who isn’t a fan, laughed a little bit. It’s been a few years since I actually “celebrated” this day – but today I’m going all in. It’s even been a few years that I’ve completely forgotten about the day, mostly since I’ve been all alone. The last few weeks I’ve been watching some movies, and I’ve been through almost all my favorites now. I went from Star Wars – The Phantom Menace (Episode I, 1999) a few weeks ago, but it wasn’t until Friday last week that I actually picked it back up and watched Attack of the Clones (Episode II, 2002). I did cheat a little bit with the whole starting the marathon thing, but who has time for 6 movies in ONE day!? (I’m not a huge fan of the newest ones, so I’m sticking to Episode I-VI). I’m currently on A New Hope (Episode IV, 1977). I haven’t watched this one a lot of times so this is one of the ones I actually have to pay attention to, to follow through all the action. You see, I’m the ultimate fan of the romance between Anakin and Padmé, so Attack of the Clones is my absolute favorite and therefore I’ve watched episode I-III a few times.

May the 4th be with you!

Antrekk inspirert av Padmé i Attack of the Clones. // Outfit inspired by Padmé in Attack of the Clones.
Popcorn er et must have! // Popcorn is a must have!

Autism awareness month

Her om dagen fikk jeg et minne på facebook. Dere skjønner, april er «Autism awareness month» og for noen år tilbake ble jeg spurt om å skrive et spesifikt innlegg. En leser lurte så veldig på hvordan autisme kan se ut hos barn og hvordan det viste seg hos meg, i tidlig alder. Jeg var i grunn beæret over at noen som leste bloggen MIN hadde et ønske om et spesifikt innlegg. Det gjorde det å skrive litt lettere i en vanskelig periode. Den vanskelige perioden virker jo riktignok som den fortsetter og fortsetter, men det glimter til innimellom, med inspirasjon til noe å skrive om.

Den siste tiden har jeg ønsket å komme tilbake til start. Til da jeg begynte å blogge og blogget målrettet mot å informere om hvordan Aspergers syndrom kan være hos unge jenter, nærmere bestemt meg som 15-åring. Jeg gikk da i 10. klasse på SMI (skole for spesialmedisinske institusjoner) på sykehuset og var lykkelig over å endelig ha fått en diagnose, men frustrert over lite kunnskap og lite imøtekommende mennesker i helsevesenet. Problemet med å gå tilbake til start er at jeg jo ikke er der lenger. Jeg har hoppet 10 skritt frem og har fått flere «bokstaver». Jeg har kommet lenger enn jeg/vi (familie og behandler) noen gang trodde jeg skulle, og jeg har blitt rimelig selvstendig til tross for at det henger igjen litt avhengighet når det kommer til for eksempel telefonsamtaler og bilkjøring. I dag har jeg faktisk tatt hele to telefonsamtaler helt alene og selv om det på et tidspunkt var litt frustrasjon så gikk det likevel bra. Dette er helt utrolige fremskritt for meg og det føles ubeskrivelig deilig.

Men.. så var det tilbake til start. Det går bare ikke. Jeg er medlem i et par grupper for mennesker med Asperger og deres pårørende og det er stadig innlegg med «er det noen som sliter med *noe*?» og «jeg har det sånn her – er jeg den eneste?» og lignende og vet dere hva? Jeg kjenner meg nesten ikke igjen. Det bare.. det er ikke meg lenger. Selvfølgelig så er det ett og annet, jeg tviler ikke på Aspergerdiagnosen min, men all jobbingen min.. All innsatsen.. Alt har bare.. gjort ting generelt bedre. Jeg trodde ikke man kunne håndtere utfordringer ved diagnosene mine så til de grader bedre, sånn som jeg gjør nå. Det er helt surrealistisk og da kjenner jeg plutselig at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte når det kommer til å skrive. Jeg føler ikke jeg lenger kan snakke «på vegne» av andre med Aspergers syndrom, Bipolar lidelse, sosial fobi og agorafobi – for alt har blitt så mye bedre. Jeg er fire måneder skadefri (hurra), jeg spiser helt vanlige måltider (det er relativt stort da spiseforstyrrelser regjerte livet mitt i mange år) og jeg er veldig selvstendig. Jeg kan nesten ikke tro det selv, og det tror jeg ikke egentlig de rundt meg gjør heller. Likevel er det sant. Det skjer mye (bra) i livet mitt nå og jeg har det i grunn ganske fint. Det føles så rart at JEG kan si, med hånden på hjerte, at jeg har det fint. At jeg har det bra. For vanligvis går jeg rundt i en tåke av «okei» – som i grunn er bra nok, for det kunne vært mye verre. Men nå har jeg det altså bra.

Autism awareness month

I got a memory on facebook the other day. You see, April is “Autism awareness month” and a few years ago I was asked to write a specific blog post. A reader wondered what autism can look like in a child and how it showed itself for me at a young age. I was actually honored that someone who read MY blog had a request for what kind of post I should make. It kind of made writing a little bit easier, in what was a difficult period. It seems like the difficult period just continues, but sometimes there’s this flash of inspiration, that makes me able to write.

Lately I’ve been wanting to get back to the start. To when I started blogging and when I was writing mainly to inform about how Asperger’s syndrome could be for young girls, specifically me as a 15-year-old. I was in 10th grade at SMI (school at the hospital) and I was incredibly happy after finally receiving a diagnosis but I was also frustrated by how little people knew and how horrible I was met at different institutions that were supposed to help me. The problem with going back to start is that I’m not there anymore. I’ve jumped 10 steps ahead and I’ve received more “letters”. I’ve come further than I/we (family and therapist) ever thought I could, and I’ve even gotten quite independent, even though there’s of course some part of me that depends on others for, for instance, phone calls and driving. Today I’ve actually had 2 phone calls all alone, and even though I at one point got pretty frustrated, it still went fine. This is incredible progress for me, and it feels amazing.

But.. the whole thing with going back to the beginning. It’s just not possible. I’m a member of a few groups for people with Asperger’s and their relatives and there are frequently posts with “does anyone else struggle with *thing*?” or “this is the way I feel – am I the only one?” and do you guys know what? I can barely see myself in those situations now. It’s just not.. me anymore. Of course some things still goes, I’m not doubting my Asperger’s diagnosis – at all, but all my hard work.. Everything.. it’s done things better. I didn’t think I would be able to handle challenges with my diagnoses so much better, the way I do now. It’s quite surreal to be honest, and then I suddenly feel very insecure about where to start with my writing. I don’t feel like I can speak “on behalf” of others with Asperger’s syndrome, Bipolar disorder, social phobia, and agoraphobia anymore – because everything is so much better. I’m 4 months without self harming (hooray), I eat normal meals (that’s relatively big as ED’s was my life for many years) and I’m pretty independent. I can almost not believe it myself, and I don’t think the people around me can either. But it’s still true, it’s still the case. A lot of (good) things are happening in my life now, and I’m sort of good. It feels so weird that I, of all people, can say that I’m truly good. Because usually I just walk around in this fog of “okay” – which is good enough as the alternative could be so much worse. But now I’m actually good.

Princess!

Verdens kuleste

Okei, så jeg tror jeg har fått tak i verdens kuleste (og peneste!) tastatur; Varmilo Sakura edition. Det er, til tross for min skepsis da jeg startet å skrive på det, utrolig behagelig. Jeg valgte brune switches (jeg husker ikke riktig ord på norsk) og de har derfor litt feedback hver gang man trykker på tastene. Det lager ikke noe særlig mer lyd enn mitt Razer Ornata, men lyden er helt annerledes. Jeg hadde egentlig tenkt til å returnere tastaturet for å bytte switches, men da jeg gjorde litt research på temaet kom jeg frem til at det var en dårlig idé ettersom de sannsynligvis ville  lage like mye lyd da det kan være selve materialet på tastaturet som er grunnen til lyden. Jeg har etter noen uker blitt ganske så vant til det, og nå er jeg superglad for at jeg ikke leverte det inn! Det passer perfekt til setupen min som virkelig begynner å ta form nå. Jeg er så glad.

The world’s coolest

Okay, so I think I might have gotten my hands on the world’s coolest (and prettiest!) keyboard; Varmilo Sakura edition. It is, despite my skepticism when I started using it, very pleasant. I chose brown switches and therefore they have a little bit of feedback every time you click the keys. It isn’t really a whole lot more noisy than my Razer Ornata, but the sound is a little bit different. I was going to return it to choose one with different color on the switches, but when I did some research on the topic I figured out that that might be a bad idea since it probably would’ve been just as “noisy” since it can be the material of the actual keys and not the switches. After using it for a few weeks I’ve gotten used to it, and now I’m super happy I didn’t return it! It fits perfectly with my setup, which really is starting to look like something. I’m so happy.

Rosa samling // Pink collection

Fremover, igjen?

Jeg hadde egentlig tenkt meg et kort og søtt innlegg for å dele det nye tastaturet mitt med dere i dag. Det nye tastaturet er bare helt fantastisk og har virkelig gjort noe med hvordan «battle station»en min ser ut for øyeblikket. Men – for det er ett men. Jeg ble plutselig grepet av en helt uimotståelig lyst til å skrive. Til å skape noe, med ordene mine. Jeg har hørt på «Shy Away», den nye sangen til Twenty One Pilots en hel del siden den kom ut. De skal ha konsert 21. mai og skal sende det live online, så gjett hvem som har kjøpt seg billett!? Jeg så selvfølgelig på merch også, og jeg falt helt pladask for både ting fra albumet, men også ting knyttet til konserten. Jeg har ALDRI hatt konsert merch da det har blitt solgt rett etter jeg har hatt angstanfallene mine på konsertene og det har vært ganske så sårt.. Nå derimot så gjør det jo ingenting for om jeg får en reaksjon på konserten så spiller det jo ingen rolle, for jeg er jo hjemme og sannsynligvis i min egen seng (jeg regner med at konserten er SENT for vår tidssone i Norge, så da er kanskje sengen det beste). Å høre på Twenty One Pilots gjør noe med meg. Jeg får liksom en slags inspirasjon til å skape noe og det tror jeg stammer fra en av de absolutte yndlingssangene mine «Kitchen Sink».

“Are you searching for purpose?
Then write something, yeah it might be worthless
Then paint something then, it might be wordless”

De ordene satte seg allerede første gang jeg hørte sangen, og de betyr så uendelig mye for meg. Jeg gleder meg sånn til konserten!

Uavhengig av Twenty One Pilots så har jeg de siste dagene følt meg så klar. Klar for hva? Tenker du kanskje, og det skal jeg fortelle deg. Til tross for enorm fremgang de siste vel.. 3 årene så har jeg følt at jeg de siste månedene kanskje har stagnert litt. At det liksom ikke har skjedd noe særlig forandringer inni meg og at det på en måte stoppet helt opp. Det er ikke det jeg ønsker, og det jeg har funnet ut nå er at jeg er klar. Jeg er klar for å gå videre. Klar for å jobbe hardere. Klar for å skape et supert liv (for det vet jeg at jeg kan få!). Klar for fremgang igjen. Det kjennes fint og det kribler litt i magen ved tanken på dette, og det er så deilig!

Forward, again?

I was planning to make a short and sweet post to share with you my new keyboard. It’s absolutely fantastic and it really did something with my “battle station”. But – because there’s a but there. I suddenly got overpowered with this urge to write. To create something, with my words. I’ve been listening to “Shy Away”, Twenty One Pilots’ new song, a lot since it came out a few days ago. They’re gonna have a concert online May 21st and guess who got herself a ticket? I obviously had to have a look at their merch too and I completely fell for things for the album, but also for the concert. I’ve never had concert merch since it’s always been sold after the concert, after my anxiety attack(s) and I’ve been very sad about that. Now, on the other hand, it doesn’t really matter if I get a reaction to the concert as I’m in my own and likely in my own bed (I reckon the concert is pretty late in my time zone, so my bed might be the best). To listen to Twenty One Pilots does something to me. I get some sort of inspiration to create something and I think that’s partly because of one of my favorite songs “Kitchen Sink”.

“Are you searching for purpose?
Then write something, yeah it might be worthless
Then paint something then, it might be wordless”

Those words really stuck with me from the very first time I heard the song, and they mean so much to me. I can’t wait for the concert!

Regardless of Twenty One Pilots I’ve sort of felt so “ready” the last few days. Ready for what? You may ask, and I’m going to tell you. Despite enormous steps forward the last.. 3 years I’ve felt that I’ve stagnated a bit, the last few months. That I haven’t experienced a lot of change inside of me and that it kinda just stopped. That’s not what I want and I’ve figured out now that I’m ready. I’m ready to move on. Ready to work harder. Ready to create an amazing life (because I know I can do that!). I’m ready for new progress. It feels nice and I actually have butterflies in my tummy thinking about it.

Ord

Ord kan være vanskelige. Det spiller ingen rolle om det gjelder å skrive eller å snakke; noen ganger er ordene like vanskelig å få ut likevel. Jeg har helt ærlig ikke så altfor mye å snakke om akkurat nå, for akkurat i dag føles som en bra dag. Jeg er litt redd for å jinxe det ved å si det, men jeg får banke litt i bordet også. Akkurat nå føler jeg meg verdifull. Jeg føler meg ønsket, intelligent og jeg føler at det er andre mennesker som er glad i meg. Som uten tvil liker meg akkurat som jeg er. Det er så utrolig verdifullt, det. Jeg kan egentlig ikke huske sist jeg følte det akkurat sånn her, men det er iaf en stund siden. Livet har jo vært så mye i det siste. Litt i overkant mye.. Litt sånn at både angst og dårlige dager kommer oftere, samtidig som jeg har vært veldig flink til å holde hodet over vann og presse meg selv videre. Oi, det er visst også en annen ting som gjør at jeg føler meg så bra i dag. Jeg føler at jeg er så flink til å pushe meg, til å ikke gi opp. Det er 1 av 2 ting som ble gjentatt til noen ganger det kjedsommelige for meg da jeg vokste opp. Det ser likevel ut som det virkelig har gått inn, men det gjør det gjerne når noe blir sagt mange nok ganger. Jeg tror og mener dette er en viktig egenskap jeg har tilegnet meg og noe jeg håper å få ført videre en gang. For det viktigste er å aldri gi opp.

For en liten tid tilbake (1-2 uker) gjenopptok jeg kontakten med en gammel venn som jeg ikke har snakket med på nesten 1,5 år. Han kontaktet meg ut av det blå og herlighet så mye gøy jeg har hatt det. Ikke fysisk, for dere vet… corona + det faktum at vi er i to forskjellige deler av verden, men noen samtaler kan være så utrolige. Det føles så godt å kunne bruke hodet ordentlig. Å lære ting. Å utvikle skriveferdighetene mine innenfor trygge rammer. Det har gjort meg inspirert til å skrive her igjen, omså det bare er et par setninger om i dag, gårsdagen eller en vits. Ikke det at jeg noen gang kommer til å poste vitser, men dere skjønner greia. Hovedpoenget er at det å skrive 6-8 fulle instagrammeldinger som etter hvert har blitt til googledokumenter virkelig har gjort noe med og for meg. Som om det har sagt «klikk» et eller annet sted i hjernen min – på en veldig positiv måte. Okei, nok om det. Jeg har iaf hatt det veldig bra i går og til nå i dag og det er jeg så glad og takknemlig for. Jeg er heldig som har en håndfull veldig gode mennesker rundt meg som jeg kan kose meg sammen med og ha interessante samtaler med.

Words

Words can be difficult. It doesn’t really matter if it’s to write them or to speak; sometimes the words are equally difficult. I honestly don’t have too much to write about right now because today feels like a good day. I’m a bit worried I’m gonna jinx it, so I might as well knock on wood. Right now I just feel so precious. I feel wanted, intelligent and that there are people out there who love me. Who, without a doubt, like me just the way I am. It’s incredibly valuable. I can’t really remember the last time I felt exactly like this, but it’s for sure been a while. Life has been so much lately. A little bit too much at times. So much that anxiety and bad days have been more frequent, although I’ve been great at keeping my head above water and to push myself further. Oh yeah, that’s also one of the reasons I feel so good today. I feel that I’m just really good at pushing myself, to not give up. That’s 1 of 2 things that were frequently repeated to me when I was growing up. It does look like it stuck, but it usually does if it gets said enough times. I think that’s an important trait I’ve acquired and something I hope to pass on to someone else. Because the most important thing in life is to never give up.

A little while ago (about 1-2 weeks) I got back in touch with an old friend that I haven’t really talked to in almost 1,5 year. He just randomly reached out to me, and gosh, I’ve had so much fun. Not physically because you know.. corona + the fact that we live on opposite sides of the world, but some conversations can just be so amazing. It feels so good to be able to really use my mind. To learn new things. To develop my writing skills further within a safe space. It has actually inspired me to wanting to write more here again, even if it’s just a few sentences about today, yesterday or a joke. Not that I’m ever going to write a joke here, but you get what I mean. The point is that writing 6-8 full messages on instagram that eventually now has turned into google documents really has done something for me. Like it somewhere in my brain said “click” – in a really positive way. Okay, enough about that. I’ve at least had a great day yesterday and just the same up until now today, and I’m so happy and thankful about that. I’m so lucky to have a few very good people around me who I can have fun with, but also share some interesting conversations with too.

..og sånn ser jeg ut i dag! // .. and this is what I look like today!

Følelser

Konsentrasjon er dessverre ikke helt min greie, men jeg skal likevel prøve så godt jeg kan. De siste månedene har vært mye. Det har vært mange hendelser og mye følelser, og ting har ikke roet seg helt enda. Det er så mange løse tråder. Samtidig er jeg så heldig som har en håndfull med gode mennesker rundt meg. Livet hadde virkelig ikke vært det samme uten dem (kanskje klisjé, men det er absolutt sant).

Påsken kom og gikk for meg. Jeg hadde noen stunder med litt jobb før det ble helt fri fra skjærtorsdag til 2. påskedag. Påskeaften ble utrolig fin og jeg var til og med med på et spill med familien! Det er heeelt ulikt meg, men jeg er på et sted i livet hvor jeg trives med å utfordre meg selv så da var det bare å hoppe ut i det. Bakgrunnen for at jeg ikke egentlig er med på spill av noe slag når det kommer til familie og venner er fordi jeg er så fryktelig redd for å tape eller å se dum ut. Jeg har tenkt og tenkt på hva det kan komme av og det jeg kom frem til er alle de gangene jeg ble latterliggjort på skolen og at til og med lærere følte for å bli med på det til tider. Jeg tror sånne ting kanskje setter seg dypere enn det man egentlig kan se for seg, iaf for noen. Til tross for litt angst og mye følelser hadde jeg det likevel ganske så gøy mens det varte, og jeg er veldig glad for at jeg valgte akkurat den kvelden og akkurat de folkene for å utfordre meg selv.

Denne uken har til nå gått akkurat som den skulle, og det er i grunn litt deilig. Det er greit jeg utfordrer meg selv og faktisk er en del opptatt, men det er utrolig hvor glad jeg fortsatt blir for at ting går som planlagt. Det kan man nok hashtagge med Asperger, tror jeg. Forresten så fant jeg ut at tross i at jeg bruker telefonen min som fjernkontroll til kamera så er det fortsatt mulig med en timer! Så fremover blir det ikke bilder med telefonen fremme når jeg tar bilder av meg selv.

Ettersom jeg har gjort alt som planlagt og noe som ikke planlagt i dag skal jeg nå unne meg med å spille litt WoW før det blir middag og mer rydding, for man kan jo aldri få nok av rydding.

Utsettelser

Herlighet så lett det er å utsette ting – til og med de viktige tingene. Jeg opprettholder fortsatt de fleste daglige rutinene mine, ikke misforstå, men ting som å skrive eller å ta bilder kan fort bli litt utsatt fordi jeg heller vil spille World of Warcraft eller Animal Crossing, eller til og med snakke med noen på discord. Jeg har relativt lett for å bli distrahert til tider, så om jeg skriver og hører messenger plinge på telefonen så kan det godt hende jeg tar opp telefonen og da kommer jeg helt ut av rytmen. Jeg kan liksom ikke noe for det, det er bare sånn jeg er. Samtidig kan jeg bli så «in the zone» at det er umulig å få kontakt med meg, men det er som regel når jeg spiller, tegner eller jobber med design til for eksempel bloggen at det skjer. Jeg finner dette veldig interessant, og jeg vet jeg ikke er den eneste dette skjer med.

Jeg synes egentlig det er litt vanskelig å skrive nå. Ikke nødvendigvis fordi jeg har skrivesperre, men fordi jeg føler jeg ikke har så mye å skrive om. Det er jo ikke sånn at jeg går på skolen eller har en jobb hvor det skjer ting som jeg kan skrive om. Ikke det at livet mitt alltid er spesielt rolig på tross av uføretrygd, det skjer da absolutt nok mesteparten av tiden, MEN (dette er et stort men) det er ikke alt jeg ønsker å dele her på bloggen. For eksempel da Mimmi var dødssyk. Jeg var mye på besøk hos henne og vi både så på TV sammen og skrev på livshistorien hennes, men det var ikke akkurat noe jeg følte for å oppdatere om her eller sosiale medier dag-for-dag. At leiligheten er et eneste stort rot fordi mammi og jeg holder på å pusse opp kjøkken er ikke nødvendigvis så altfor interessant å skrive om heller. Spesielt fordi jeg for øyeblikket er i en fase hvor jeg synes det er veldig kjipt å leie hos mammaen min, samtidig som jeg også akkurat nå heller ikke vet hvordan jeg skulle klart å bo alene 100% av tiden. Jeg blir lett å føle meg ensom og da går jeg inn i en heller dårlig spiral som går rett ned og det er ikke akkurat sunt. Når det kommer til store temaer synes jeg også det kan være litt tricky. Før jeg fikk bipolar-diagnosen så forstod jeg jo alle sånne vanskelige ting som «bare» Asperger og angst, men nå så er det liksom «hmm, er dette en greie med bipolar eller Asperger? Eller er det bare angst?». Jeg føler det blir litt vanskelig å sortere og uavhengig av hvilken diagnose det er knyttet til så er det jo bare MEG. Diagnosene er jo bare et sett med personlighetstrekk som gjør meg til meg, på godt og vondt. For det er både godt og vondt med alle de bokstavene jeg har. Oppå alt dette så går det jo sånn rimelig bra med meg, alt i alt. Jeg jobber hardt hver eneste dag for å gjøre det aller beste ut av enhver situasjon og jeg gir meg ikke når jeg møter motgang. Jeg presser meg selv til ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre for å bevise at også jeg kan ha et fint liv. Jaok, så blir jeg sliten. Jaok, så blir jeg kanskje litt deppa. Men jeg kan søren meg ha et like fint liv som de fleste andre. Hmm, så er det kanskje disse tingene jeg kan skrive om, sånn egentlig. Ofte står det likevel helt stille når jeg setter meg foran pcen og åpner Word. Spesielt når snapchat eller messenger plinger uten stopp – men det er jo kanskje ikke så rart.

Postponing

Geez, it’s so easy to postpone things – even the important ones. I mean, I mostly do all my everyday routines, don’t get me wrong, but things like writing or taking pictures can easily be postponed when I would rather play World of Warcraft or Animal Crossing, or even talking to someone on Discord. From time to time I get very easily distracted, so if I’m in the middle of writing and hear a notification on my phone I easily pick up the phone and fall out of the rhythm I was in. I can’t really help it, it’s just the way I am. Of course I can also be so much “in the zone” that it’s impossible to get in touch with me, but that’s usually when I play a game, draw or work with designs for let’s say.. my blog. I find all this very interesting and I know I’m not the only one this happens to.

I honestly find it a bit hard to write right now. Not necessarily because I have a writer’s block, but because I feel like I have nothing to write about. It’s not like I go to school or have a job where stuff I can write about happens. Not that my life is always quiet and calm either despite receiving disability benefits, most of the time enough stuff do happen, BUT (and this is a big but) it’s not always something I want to share here. Let’s say for instance when my grandma was dying. I visited her a lot and we watched tv together as well as writing about her life story, but it wasn’t exactly something I felt like sharing here or on social media on a day-to-day basis. The fact that the apartment is now just a huge mess because my mom and I are renovating the kitchen is also not necessarily extremely interesting to write about either. Especially because I’m right now in a sort of phase where I don’t find it all too much fun to rent a room in my mom’s apartment, while at the same time I have no idea how I would live alone 100% of the time. I often and easily get very lonely and then I just go into a downward spiral and that’s absolutely not healthy. When it comes to big topics I also find that a bit tricky right now. Before I got the Bipolar disorder diagnose I understood all the difficult things as “just” Asperger’s and anxiety, but now it’s more like “hmm is this a Bipolar or Asperger’s thing? Or is it just anxiety?”. I feel like it’s a bit hard to sort out and no matter what diagnose it comes from it’s still just ME. My diagnoses are basically just a set of personality traits that makes me who I am, both good and bad. Because it’s definitely both good and bad with all the extra letters I have. On top of all that, it honestly is pretty okay with me. I work hard every single day to make the best out of any situation and I’m not giving up, even when I face tough challenges. I push myself to do things I never thought I would do to prove that I too can have a good life. Yeah okay, I get tired or even exhausted. Yeah okay, I might be pushed down into a bit of a depression. But I can have almost the same amount of nice in my life than most other people. Hmm, I guess some of those things are the things I could write about. A little too often my head is just blank whenever I sit down in front of the pc and open Word. Especially when snapchat or messenger notifies me of new messages constantly – but I guess that’s not weird at all.

Ører…?

I tre dager nå har jeg byttet på mellom photoshoot, photoshop og idemyldring. Jeg har jobbet med nytt bloggdesign og grafikk til kontoen min på streamingtjenesten Twitch, og bildene har også ellers vært noe å forhåpentligvis poste her. Jeg føler meg med andre ord litt tom når det kommer til kreativitet og det kjente jeg faktisk litt på da jeg gjorde hva jeg anser som foreløpig siste finishen på det til Twitch.

Som det var mulig å se på bilde for to innlegg siden (om setupen min) så er det et mylder av ting med ører på i nærheten av setupen. Ringlight med bjørneører, My melody/kanin puff og 2stk Razer Kitty øretelefoner. Nå har jeg (endelig) fått enda en av de over gjennomsnittet søte tingene som jeg har ønsket meg/spart opp til og det er *trommevirvel* en gamingstol fra AutoFull. Den berømte rosa kaninstolen og herlighet, så fornøyd jeg er! Den er like behagelig som min gamle fra DxRacing, har nakke- og ryggpute, kan løfte armlenene opp, den har plysj rundt armlenene så de er litt mykere enn vanlig og sist men ikke minst så har den både kaninører og en liten, søt hale! Nå begynner det å ligne på noe her altså. Det tok litt tid og litt om og men å få den hit, men jammen er jeg glad jeg var tålmodig! Kundeservicen til AutoFull er forresten utrolig bra og det var null stress å fikse opp i feilen som oppstod. I tillegg fikk jeg stolen etter 5 virkedager når den først ble sendt, så hurra for det!

Ears…?

For 3 days now I’ve switched between photoshoots, photoshop and ideas. I’ve been working on a new design for this blog and also new graphics for my account on the streaming service Twitch, and the pictures I’ve taken is hopefully something to post here as well. In other words I kinda feel a bit empty when it comes to creativity and I actually felt that way last night too, when I was working on the finishing touch on the stuff for Twitch.

It was easy to spot all the things with ears on them in my room on the picture from 2 posts ago (about my setup). Ringlight with bear ears, My melody/bunny foot stool and 2 pieces of Razer Kitty headphones. Now I’ve (finally) gotten another one of the over the top cute things I’ve been wanting/saving up for and it is *drum roll* a gaming chair from AutoFull. The famous pink chair with bunny ears on it, and I couldn’t be happier. It’s as comfortable as my old chair from DxRacing, it has neck- and back pillow, you can adjust the armrests, it has soft fabric around the armrests so they’re a bit softer than usual, and last but not least it ha bunny ears and a small, cute tail. It’s most definitely starting to look like something here. It took a while and a little bit back and forth before I got it here, but geez, I’m happy I was patient! AutoFull’s customer service is absolutely amazing and it was no stress at all to fix the mistake that was made. In addition I actually got the chair 5 working days after it got sent, so yay for that!


Til toppen