Kjære måne

I dag er jeg sliten. Veldig sliten. Jeg har så mange fine dager men likevel et forferdelig humør. Et forferdelig humør som stenger ute den gode følelsen av å bli elsket. I disse stundene tviler jeg på de fine tingene som blir sagt, de betryggende samtalene om at jeg er elsket. Trust issues. De er bedre nå, men i dag er de veldig fremtredende. I dag er en sånn dag hvor alt som ikke går som det skulle eller ble håpet er total krise. Likevel klarer jeg ikke å si det høyt, men jeg klarer å skrive det her.

Jeg vet så godt at de rundt meg vil at jeg skal være ærlig, men likevel klarer jeg ikke å si det høyt. Jeg føler meg så teit. Sliten av store eventer og mye lyd som jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Det føltes som om hodet mitt skulle si hade et lite sekund før jeg la hodet mitt på brystet Hans og kjente tryggheten av å ha Han her.

«Du er flink». Jaha…? Du sier jo ikke det til andre, men du sier det til meg. Så hvorfor føler jeg meg ikke flink selv? Jeg vet så godt at det er nærmest nødvendig å høre det, men også dét får meg til å føle meg teit. Noen ganger føler jeg meg «normal»; det er så deilig. Men akkurat i dag er en dag hvor jeg føler jeg ikke hører hjemme i denne verdenen. Kanskje jeg er en alien after all?

Dear moon

Today I’m exhausted. Extremely exhausted. I’ve had so many great days, but I’ve still had a horrible mood. A horrible mood that denies me to feel the great feeling of being loved. In these moments I’m doubting all the good things you say about me, the conversations about me being loved. Trust issues. They’re better now, but today they’re present. Today is one of those days where if things don’t go the way I expected or hoped they would, it’s a total crisis. Somehow I still don’t manage to say it out loud, but I manage to write it all down here.

I know oh so well that the people around me want me to be honest, but it’s still impossible for me to actually utter the words. I feel stupid. Getting exhausted after big events and a lot of noises I can’t separate. It felt like my brain was about to say bye before my head was supported against His chest and I felt more secure because He was here.

«You did great». Okay…? You don’t have to say that to anyone else, but you’re saying it to me. So why don’t I feel like I did great? I know that it’s almost necessary to hear it, but that also makes me feel stupid. Sometimes I feel «normal»; and that’s basically the best feeling of it all. But today is one of those days when I feel like I don’t belong in this world. Maybe I’m an alien after all?

Unnskyld for et rotete innlegg… // Sorry for the messy post…



En heldig jente

Hei alle sammen! Nå er det oktober – yndlingsmåneden min. Jeg er smålig obsessed med Halloween, så det er basically Halloween hele måneden. 1. oktober var jeg på plass hos Nille for å sjekke ut hva slags kult stuff de hadde til Halloween i år. Jeg kunne virkelig ønske at Halloween var en større thing i Norge enn det det faktisk er, for til nå er jeg egentlig kun klar over Nille som en butikk som selger litt stash. Fun fact: jeg har noen Halloween ting oppe hele året.

Jeg har hatt noen dager nå hvor jeg har tenkt «nå, nå skal jeg blogge!» for videre å anta at jeg har mulighet til å skrive litt senere istedet for akkurat nå, og så blir alt bare et eneste stort kaos. Så nå tror jeg at jeg har lært at hvis jeg får trangen til å skrive så skal jeg gjøre nettopp dét. Jeg har jo i tillegg et par innlegg med bilder jeg kan poste på et tidspunkt, men også de «glemmer» jeg. Det blir litt sånn .. jeg tenker hele tiden at i dag passer det iaf ikke å poste noe slikt, når disse innleggene faktisk kan postes når som helst. *Insert facepalm emoji her*. I går slo det meg at jeg egentlig er en ganske heldig jente, tross alt kaoset jeg ofte sitter med. Jeg har jo en så utrolig fin familie, en fantastisk kjæreste og en veldig søt hund som holder meg med selskap og elsker meg betingelsesløst. I skrivende stund ligger hun krøllet som en ball ved siden av meg og koser seg like mye som meg i det svake lyset alle telysene mine skaper på rommet mitt. Det at jeg er heldig kom som en tanke med en gang kjæresten min skrev at han kom hit i går. Altså, tenk at jeg har noen som responderer med «Jeg kan komme nå» på «Jeg fryser jeg. Du skulle vært her og varmet meg.». Hvor mange jenter er det som kan si det? Eller… hvor lenge har ikke jeg IKKE kunnet si noe slikt? Jeg er iaf evig takknemlig for han. Ikke bare er han god sånn generelt, men han inspirerer meg hver eneste dag.

I dag var jeg så heldig å kunne møte han i byen da jeg måtte dit en liten tur. Han gikk først fra jobb (som er i byen) til meg, før vi tok en tur til byen og hjem igjen. Det er ikke så ofte jeg er der lenger, men jeg har vært flere turer der i det siste, på grunn av han – i selskap med han. Vi henger egentlig ganske mye sammen, og det er så fint. Jeg fikk fullført gavekjøp før morgendagens bursdag (mammi har bursdag, yay!) for både meg, Saga og mimmi (mormor) og jeg endte opp veldig fornøyd. Jeg hadde jo bærehjelp og greier, haha! Nå koser Saga og jeg oss i sånn halvveis mørkt og koselig rom med musikk som ei venninne har sendt meg. Hun er ekspert på å finne musikk som på en måte setter ord på følelsene mine, så hun har fått en helt egen spilleliste. Nå blir det litt World of Warcraft (jaa, jeg har begynt å spille igjen og jeg kommer tilbake til streamen igjen snart) og Pretty Little Liars på den andre skjermen. Hurra for netflix ♥

One lucky girl

Hey everybody! It’s october – my favorite month. I’m slightly obsessed with Halloween, so to me it’s basically Halloween all month. On October 1st I went by Nille to check out what kind of cool stuff they had for Halloween this year. I really wish Halloween was a bigger thing in Norway than it currently is, because right now the only place I know of that have cool Halloween stuff is Nille. Fun fact: I have Halloween stuff up all year.

I’ve had a few of the «now, now I’m gonna blog!» days and just assumed I’ll be able to write a little later instead of right now, and then everything’s just turned to a big chaos a little while later. So I think I’ve learned that if I have the urge to write- sit down and write right now, now. I also have some unpublished posts with pictures, but I keep «forgetting» them. It’s like … for some reason I always think it’s not the right time for them to get published, even though they’re the kind of posts that can be published at legit any time. *Insert facepalm emoji right here*. Yesterday it kinda hit me that I’m actually quite a lucky girl, despite the chaos I’m often experiencing. I have a really nice family, a fantastic boyfriend and a very cute dog who keeps me company and loves me unconditionally. Right now she’s all curled up in a ball right beside me and she’s enjoying the dim lights from all the candles in my room as much as I do. The being-a-lucky-girl thing came to me right after my boyfriend texted me that he’d come by yesterday. I mean, he responded «I can come by now» to «I’m cold. You should’ve been here to warm me». I mean, how many girls can say they have something like that? Or… how long have I NOT been able to say something like that? I’m eternally grateful for him. He’s amazing in general, but he also inspires me every single day.

Today I was lucky enough to get to meet him in the city since I had to go down there for a bit. First he walked from work (which is in the city) to my house before we walked to the mall together – and then back again to my place. I’m not really there a lot anymore, but I’ve been there a few times lately because of him – with him. We hang out quite a lot and I absolutely love it. I finished buying gifts for tomorrow’s birthday (it’s my mom’s birthday, yay!) from both me, Saga and mimmi (my grandma), and I can proudly say I’m happy with what I ended up with. I also had someone to help me carry it all home, haha! Currently Saga and I are enjoying the dim lights in my room and listening to music a friend sent me. She’s an expert in finding music that kinda speaks to me and put my feelings into words, so I made her her very own playlist. Now it’s time for some World of Warcraft (yeeeah, I started playing again and I’ll probably be back at my stream soon) and Pretty Little Liars on the other monitor. Yay Netflix ♥

Dinosaurdate

For en tid tilbake snakket Han og jeg om dinosaurer av en eller annen grunn. Jeg kan virkelig ikke huske hvordan vi kom inn på temaet men jeg fikk iaf frem det at jeg egentlig elsker dinosaurer. Jeg har aldri satt meg noe inn i historien til dinosaurene og jeg kan absolutt ingenting om dem (nesten ingen navn engang!), men jeg elsker dem. Av en eller annen grunn var jeg ikke egentlig helt klar over at det fantes dinosaurer på museum i Oslo heller, så det endte med at vi planla en dinosaurdate. Japp, du leste riktig; dinosaurdate. Han poengterte et par ganger at det ikke bare var dinosaurer på museumet, men jeg syntes navnet var ganske fint likevel.

Lørdag for snart to uker siden var det klart for tur inn til Oslo. Vi kjørte bil (heldigvis) så vi fikk oss vår første – lille – roadtrip. Jeg påpekte nemlig at vi var på vår første roadtrip men Han var virkelig ikke enig. Det var jo bare fra Tønsberg til Oslo…? Uansett, det ble en fin kjøretur inn til hovedstaden vår. Vi fikk oss også en fin spasertur gjennom Oslo sentrum fra Oslo S til Naturhistorisk museum. Tenk at jeg aldri har vært der før? Jeg som absolutt elsker dyr!

Inne på museumet gikk vi fra dinosaurer til krystaller, dyr, mer dinosaurer, mer dyr og noen skjeletter. Plutselig hører vi «det er en ekte hjerne» gjentatt sånn omtrent 10 ganger. Han ser på meg, smiler og sier «vet du hva som er bak der?», «hmm.. kan det være en ekte hjerne?» sier jeg og ler mens vi går rundt svingen og finner nettopp denne hjernen. Jeg stirret i noen sekunder før jeg angret på at jeg i det hele tatt så mot den. Det er et syn jeg absolutt ikke vil se igjen, haha. Jeg er nemlig ikke så veldig tøff når det kommer til blod og lignende ting, så da vi i 7. klasse skulle dissekere en fisk løp jeg gråtende ut. Uansett, jeg fikk iaf sett den ekte hjernen som ungene var gira på. Etter at vi var «ferdig» der inne gikk vi til butikken som tilhører museumet og herlighet så mange søte bamser!? Jeg kunne virkelig ønske at jeg kunne ta med meg alle hjem og plassere de i sengen min. Da vi kom ut av bygningen gikk vi bortover mot botanisk hage. Jeg har aldri vært en sånn plante-person men jeg ble positivt overrasket over hvor mange fine og kule planter det faktisk finnes. Videre tok vi en tur bort til viking-utstillingen og jeg ble litt sånn «hæ, is this it?» på en måte og jeg ble helt ærlig egentlig litt skuffet. Men vi har jo Midgard vikingsenter og Borrehaugene like ved, så dit må jeg dra en dag i nær fremtid! Også kan jeg jo alltids glede meg til både Middelalderfestivalen og Vikingfestivalen neste år…

Dinosaur date

For some reason, Him and I started talking about dinosaurs a little while ago. I really can’t remember how we ended up talking about that subject, but at least I got to tell Him that I love dinosaurs. I’ve never really studied up on their history and I basically don’t know anything about them (not even a lot of names!), but I do love them. Truth be told I didn’t really even know that there were dinosaurs at a museum in Oslo either, so we decided to plan a dinosaur date. Yeah, you heard right; dinosaur date. He pointed out a few times that there are more things in that museum than dinosaurs, but I thought the name fit well.

Saturday almost two weeks ago we went to Oslo. We drove (luckily) so we got our first – little – road trip. I told him that, that we were on our very first road trip together, but He disagreed. I mean, it was only from Tønsberg to Oslo…? Anyway, it was a nice little road trip in to our capital city. We also had a very nice walk through Oslo walking from Oslo S to Natural History museum. To think I’ve never been there before? Me loving animals and all that.

When we came to the museum we went from dinosaurs to crystals, animals, more dinosaurs, more animals and some skeletons. Suddenly we heard a kid go «there’s a real brain in there!» about 10 times. He looked at me, smiled and said «do you know what’s in there?», «hmm… is it a real brain?» I replied and laughed while we went over there. I stared for a few seconds before I regretted that I even laid eyes on it. That’s a sight I never wanna see again, haha. You see, I’m really not that tough when it comes to blood and guts and all that stuff, so when we were dissecting a fish in 7th grade I ran out crying. Anyway, I did get to see that brain the kid was so hyped about. After we were «done» with the whole seeing stuff part we went to the small shop, and oh my god all the cute plushies!? I really wanted to bring them all home and place them in my bed. When we got out of the museum building we went over to the botanical garden. I’ve never been a plant-person but I was positively surprised at how many nice and cool plants there are. After that we went over to the viking exhibit and I was kind of like «huh, is this it?» and honestly, I was a little bit disappointed. Luckily we have Midgard Vikingcenter and the Borre Park right here, so I really have to go there very soon! And I can always look forward to the Middle ages festival and the Viking festival next year…

Velkommen tilbake skrivesperre

Hei igjen alle sammen! Enda en gang endte det opp sånn her, beklageligvis. Jeg har tenkt lenge og grundig på det og jeg tror jeg har funnet en forklaring. Det er nemlig ikke noe å skjule, det at jeg – med bipolar type 2 – opplever depresjon ofte, på tross av at den er litt lettere med medisiner. Jeg har opplevd nettopp dét veldig ofte i det siste. Svigningene har også gått rimelig fort for seg, og jeg har for det meste vært enten ganske høyt eller ganske lavt. Forklaringen er som følger; jeg har gjort veldig mye krevende (for meg). Tydeligvis er kosekvensene mer ekstreme og hyppigere svigninger. Jeg opplever til og med at Han ikke gjør en stor forskjell innimellom, og dét føler jeg på. Hvorfor kan det ikke bare være så enkelt som at å gjøre noe fint med den fineste personen jeg vet om kan fikse det? Iaf for en time eller to – eller tre. Det er nesten sånn at jeg synes litt synd på de rundt meg, for alt går jo utover de også, og dét er noe frustrerende.

Noe som også er frustrerende er det med skrivingen. Greit nok at jeg tidligere har vært flink til å skrive og at det å sette sammen ord har vært enkelt. Av en eller annen grunn er det ikke like enkelt som før… Noe forandret seg i 2015, og jeg prøver hardt å finne ut hva det var og om/hvordan jeg kan gjøre noe med det. Når jeg er relativt høyt oppe – slik som jeg var da jeg skrev forrige innlegg – føler jeg at jeg kan klare hva som helst. Jeg blir villig med på ting, gleder meg og er supergira. Jeg er fast bestemt på at det med skrivingen, det er så enkelt! Jeg skal skrive ofte og mye. Jeg skal gi mening. For skrivingen betyr jo så mye. Det er spesielt det å dele ting som betyr mye. Men plutselig har jeg ikke tid eller mulighet. Jeg er opptatt og det med å skrive blir den minste prioriteten, av en eller annen grunn. Den siste uken har jeg derimot vært ganske langt nede. Det har vel kanskje blitt en og en halv uke nå. Jeg vekslet mellom å være midt i mellom deprimert og ok, og å være deprimert. Jeg har vel egentlig plutselig innslag av superhelt-stadiet men bortsett fra det er det ganske ensformig.

Du har presset deg selv så hardt og dette er konsekvensene, Padmé.

Psykiateren min

Konsekvensene. Det var de, da. Jeg stilte spørsmålet om det var verdt det til psykiateren min. Han så strengt på meg og sa ja. Da jeg tenkte meg om litt var jeg for så vidt enig, til en viss grad. Samtidig så tenker jeg tilbake til mars 2018 da jeg begynte hos han og forskjellen fra da til nå er enorm. Målet på den tiden var å gå til postkassen når jeg fikk det til (postkassen er ikke rett utenfor leiligheten. Jeg må gå litt, og da går jeg forbi en del andre leiligheter og noen hus..). Nå drar jeg til Oslo på museum og på fest uten valium. Det er riktignok ikke akkurat slik at jeg kan ta meg slike turer ut hver dag, eller hver helg for den sakens skyld. Men en gang i mellom går det tydeligvis helt fint, selvom konsekvensene er relativt store for meg. Det er jo verdt det når jeg får opplevd mye fine ting. Det er så absolutt verdt det.

Men hvertfall, det jeg skulle frem til med å fortelle om den siste uken er at det blir enda vanskeligere å blogge enn at det havner bakerst i køen inni hodet mitt. Da er det noen ganger vanskelig nok å sitte oppreist – spesielt om jeg er alene. Det er da jeg går litt tilbake til den «nå er målet å gå til postkassen»-opplegget – iaf når det er på sitt verste. Det har vært på sitt verste et par dager igjen, men herlighet som jeg står på. Jeg har utrolig mange fine bilder fra Osloturen, og også noen fantastiske fra jeg var med på bueskyting igjen, og også fra den siste tatoveringstimen, og disse skal jeg prøve å få delt de nærmeste dagene nå. ❣

Welcome back writer’s block

Hello again everybody! It sadly ended up like this again. I’ve been thinking long and hard and I think I found some sort of explanation. I mean, there’s nothing to hide really, the fact that I – with bipolar type 2 – experience a lot of depression often, even though it’s somewhat easier with medications. I’ve experienced exactly that lately. The mood swings have been rapid and I’ve mostly been either pretty high or really low. The explanation is that I’ve done a lot of things that are kind of demanding (for me). The consequences are, apparently, more extreme and rapid mood changes. I’ve also experienced that even He can’t make a huge difference sometimes, and that’s hard for me. Why can’t it just be as easy as doing something nice with my favorite person can fix things? At least for an hour or two – or three. It’s like I almost feel sorry for my closest people, because it all ends up affecting them as well, and that’s frustrating.

Something that’s also frustrating is the whole writing thing. So I’ve been good at writing before, and the putting-words-together thing has been easy. But for some reason it’s not as easy as it used to be… Something changed back in 2015 and I’ve been thinking a lot about if/how I can do something about it. When I’m relatively high – like I was when I wrote the last blog entry – I feel like I can do anything. I love joining doing things, I look forward to it and I’m super into it. I’m determined that writing is so easy! I’m gonna write often and a lot. I’m gonna make sense. Because writing means a lot. At least writing stuff that makes sense. But suddenly I don’t have the time or opportunity. I’m busy and writing is the absolute last thing on my mind, for some reason. The last week I’ve been kind of depressed though. I’m actually pretty sure it’s been one and a half week now. However I do change between somewhere in the middle of being ok and depressed, and then depressed again. I guess I’ve had sudden moments of being a superhero, but except from that it’s been pretty much the same.

You’ve been pushing yourself hard, and these are the consequences Padmé.

My psychiatrist

The consequences. I asked my psychiatrist if it was worth it. He looked right at me and said yes. When I thought about it for a little while I realized I agreed, at least a little bit. At the same time I’m thinking back to March 2018 when I first started seeing him and the difference between then and now is enormous. Back then, the goal was for me to go to the mailbox (our mailbox isn’t right outside the apartment. I have to walk a bit, and walk past a lot of other apartments and even some houses). Now I can actually go to Oslo to go to a museum and at parties without taking Valium. It’s not like I can do that every day or even every weekend for that matter. But from time to time it’s apparently possible even though the consequences can be big. It’s worth it when I can experience nice things. It’s absolutely worth it.

Anyway, the point of telling you guys about the last week is that it gets even harder to write than when it’s just my last priority. It’s even hard to sit upright – especially when I’m alone. That’s when I go back to the «the goal is to walk to the mailbox»-thing – at least when it’s on it’s worst. It’s been on it’s worst for a few days again, but oh my I’m trying and pushing myself a lot. I’ve got a lot of cool pictures from when I was in Oslo, and also some amazing ones from when I went shooting with a bow and arrows again, and even from my last tattoo session, and I’m gonna try to share all of these with you in a few days. ❣

Illustrasjon på humørsvigningene mine, fra psykiateren min/illustration on my mood swings, by my psychiatrist.

Fake it till you make it

Fake it till you make it… er ikke det en ting? Jeg tror virkelig det er det altså. Jeg er fortsatt ikke så veldig mye hjemme for øyeblikket, så nå skal jeg sørge for å ha med meg både telefonen og nettbrettet mitt når jeg er ute sånn at jeg kan få til å skrive litt likevel, for nå er jeg faktisk inne i en periode hvor jeg har lyst til å skrive. Jeg har lyst til å bli flinkere og å få til et engasjement, slik som jeg fikk til tidligere.

Det skjer så mye fint i livet mitt nå, og jeg føler meg så utrolig heldig. Jeg kjenner på en lykke jeg ikke har følt tidligere. Likevel er styggen på ryggen til stede, og likevel faller jeg plutselig ned. Helt uten forvarsel, når som helst – og hvor som helst. Jeg har kommet til dit at jeg blir sint på meg selv for at det skjer, fordi det er så utrolig ødeleggende. Jeg har det jo helt fint – om ikke veldig bra – i det ene øyeblikket, for så å falle så langt ned at jeg sitter med tårer i øynene og tomt blikk i det neste. Når skal dette ta en slutt? Mest sannsynlig aldri.. Men det er jo iaf bedre enn det var tidligere. På en måte. Likevel tar det mennesket jeg er sammen med godt vare på meg. Likevel så ser han på meg på samme måte, når jeg sitter der med tårer i øynene, som da jeg hadde et smil rundt munnen. Likevel er han glad i meg. Og likevel setter han pris på meg.

Jeg hadde en sånn episode i går kveld. Etter en superfin ettermiddag med tur i skogen ved Adalsborgen, etterfulgt av middag og en komedie på netflix. Plutselig, uten forvarsel, kom det over meg. Helt upassende og veldig frustrerende. Jeg klarte å skjule det i noen minutter – helt til jeg, obviously, ikke klarte det. Jeg klarer noen ganger å glatte over det med et smil og «det går fint», men ikke alltid. Jeg ønsker jo egentlig ikke å skjule det heller, eller å generelt være uærlig med hvordan jeg har det. Men det å si at det er okei, at det går fint, og alt det der kommer som en refleks. Det er vanskelig å være 100% ærlig. Og når jeg først er ærlig om det så blir jeg fort livredd for å bli alene igjen. At alt det gode skal forsvinne, fordi jeg ikke er bra nok. Det kommer alltid tilbake til det. Frykten for å ikke være god nok. Frykten for å være i veien. Frykten for å gjøre noe feil. Frykten for å bli forlatt. Det verste er jo at jeg blir så ubeskrivelig og unødvendig irritert på meg selv fordi det å være ærlig er jo ikke noen grunn i seg selv til å bli forlatt. Det er jo massevis av mennesker som er ærlige om hvordan de har det, og de blir likevel ikke forlatt. De blir likevel ikke sett på som en byrde eller noe man lett burde kvitte seg med så fort som overhode mulig. Likevel prøver jeg å skjule det. Man har jo så utrolig mange andre – gode – kvaliteter. Det er så mange gode sider ved deg som person. Du er ikke bare en byrde. Han sa det jo selv; det er så mye mer ved deg, Padmé. Takk. Tusen takk for at du sier det. Jeg håper jeg en dag klarer å tro på det. Det er ikke det at jeg ikke stoler på deg, det er bare det at hodet mitt liker å vende seg mot meg til tider.

Fake it till you make it

Fake it till you make it… isn’t that a thing? I really do believe that. I’m still not home a lot so I’m gonna make sure to bring my phone and my tablet when I go out so that I can actually write something and update in here, because I’m currently in one of those periods where I really wanna do write. I want to get better and I want to engage people, like I used to.

There are so many great things happening in my life now, and I feel really lucky. I’m feeling a kind of happiness that I haven’t felt before. But the devil on my back is still there, and I still fall down. Without warning, whenever – and wherever. I’ve come to a point where I get mad at myself when it happens, because it kind of ruins everything. I’m fine – if not great – one minute, but in the next I’m falling. Tears in my eyes and staring empty in front of me. When is this supposed to end? Probably never.. But it’s better than it used to be. Kind of. But the person I’m with still takes good care of me. He’s looking at me the same way, when I’m sitting there with tears in my eyes, as when I had a smile on my face. He still cares about me. And he still appreciates me.

I had one of those episodes yesterday. After an amazing afternoon with a hike in the woods by Adalsborgen, followed by dinner and a comedy on netflix. Suddely, without warning, it came crashing down on me. Completely inappropriate and extremely frustrating. I managed to hide it for a few minutes – until I, obviously, couldn’t. Most of the time I’m able to pretend like it’s fine with a smile and «I’m fine», but not always. I don’t really intend to hide it either, or in general be dishonest with my feelings. But saying «I’m fine», «it’s okay» and all that is just a reflex by now. It’s hard to be 100% honest. And when I’m honest I’m constantly terrified of getting left by myself again. That all the good stuff happening will just go away, because I’m not good enough. It always comes back to that. The fear of not being good enough. The fear of being in the way of something or someone. The fear of making a mistake. The fear of being abandoned. The worst part is that I get incredibly angry with myself because being honest isn’t a reason in itself to be abandoned. There are loads of people who are honest about how they’re feeling without getting abandoned. They’re still not seen as a burden or something you should just get rid of as soon as possible. Still, I’m trying to hide it. One has so many other – good – qualities. There are so many good things to you as a person. You’re not only a burden. He said it too; there’s so much more to you than that Padmé. I hope that I one day can believe that. It’s not that I don’t trust you, it’s just that my head likes to turn on me sometimes.

Er det sånn det fungerer?

Nå har jeg vært borte noen dager igjen – og med god grunn. Jeg har nemlig ikke vært hjemme. Akkurat nå sitter jeg i kaoset (fysisk kaos, hurra!) av et rotete rom fordi jeg enda ikke har pakket ut, lagt vekk og satt vekk ting. Jeg har bare vært borte tre dager og to netter – men de som kjenner meg vet at jeg må ha med meg litt mer enn bare det som er nødvendig for de dagene. Jeg må jo tross alt ha options når det gjelder klær, og sminke – masse sminke.

Nå tilbake til overskriften.. Livet mitt har tatt brå vendinger i det siste. Store, brå forandringer. Jeg liker de, veldig godt, men likevel er det skummelt. I dag føler jeg det for første gang, kanskje på grunn av kaoset rundt meg. Kanskje fordi jeg ikke lenger er deprimert, men heller helt okei. Jeg kjenner på de vanlige følelsene av savn og lengsel. Den vanlige litt lei seg for at jeg akkurat nå sitter alene. Kanskje spesielt i går kveld, ettersom jeg har vært omringet av masse folk og følt meg elsket de siste dagene. Da det ble stille kom plutselig kaoset tilbake. Det var riktignok heldigvis litt lettere og mindre påtrengende, for en gangs skyld. Jeg satt og bladde gjennom bilder som ble tatt fra torsdag til lørdag, smilte og tittet innimellom bort på tven siden jeg hadde satt på Tarzan. I løpet av filmen gråt jeg fire ganger. Jeg har nemlig spesifikke tidspunkt jeg gråter på i løpet av filmen, og noen ganger setter jeg den på – kun for å gråte litt, fordi jeg ellers ikke klarer å gråte. Det er liksom enten på grunn av filmer eller serier, eller i dusjen. Noe jeg synes er helt okei, sånn egentlig.

Som sagt så har jeg opplevd store forandringer den siste måneden. Det er forandringer jeg liker, men likevel er de skremmende. Alle sitter vel med en frykt for å bli såret på et eller annet tidspunkt, så det er jo helt greit selv om det gjør en smule vondt å tenke på at ting kan snu når som helst. Det beste jeg kanskje kan gjøre er å levet i nuet, gleder meg over det som har vært, men også glede meg til det som forhåpentligvis kommer, selvom det er rimelig skummelt å ha forhåpninger. Det er jo forhåpninger jeg føler jeg sitter med, ikke forventninger. For jeg forventer jo absolutt ingenting, men jeg håper..

Forandringene har medført veldig koselige møter med andre mennesker og både på torsdag og fredag var jeg ute. Jeg har vært med på både åpning av vikingfestivalen og frivilligfest. I forbindelse med frivilligfesten var jeg på vikingmarkedet og surret rundt for å se på ting da jeg plutselig fikk en melding av ei venninne. Hun lurte på hvor jeg var ettersom hun var på vei til samme arrangement som jeg skulle på! Så i tillegg til å være med fine mennesker jeg har blitt litt kjent med så fikk jeg også føle på tryggheten av å ha noen jeg kjenner der, slik at ting gikk enda litt bedre enn det jeg håpet på.

Men er det virkelig sånn det fungerer? Livet, altså. Store forandringer, tilfeldige møter, kjærlighet og vennskap? For meg som egentlig er vant til å sitte helt alene på rommet mitt og spille så er det her som en helt ny verden. Jeg har kost meg skikkelig, skikkelig masse og jeg håper virkelig ikke det slutter her – alt det fine jeg har fått (og får oppleve!) nå. Stikkordet her er håp. Fordi jeg håper at dette er en start på en fantastisk og i grunn nydelig fortsettelse.

Is this how it works?

I‘ve been away for a couple of days again – but this time with a good reason. I haven’t been home. Right now I’m sitting in a huge chaos (physically chaos, yay!), because I still haven’t unpacked my bags and put stuff away. I’ve only been away for 3 days and 2 nights, but everyone who knows me knows that I have to bring a little more than what’s actually necessary for those days. I mean, I really do need some choices when it comes to outfits, and makeup – loads of makeup.

Now back to the header.. My life has had a few big changes for a while now. Huge, fast changes. I like them, a lot, but it’s still scary. I’m feeling it today, for the first time, most likely because of the chaos around me right now. Maybe because I’m no longer depressed, but feeling totally okay. I’m noticing the normal feelings of missing someone and longing after something. The normal kind of sad because I’m alone. I think it was worse last night, because I’ve been surrounded by a lot of people and felt loved the last few days. The chaos came back when I was alone all of a sudden. I have to mention though, that it was a little easier and less intrusive, for once. I sat on the couch, looking through photos that were taken between Thursday and Saturday, smiled and glanced at the TV from time to time since I put Tarzan on. I cried 4 times during the movie. I kind of have this thing, because there are 4 specific moments that makes me cry, and sometimes I put the movie on – just to cry a little bit, because I usually don’t cry anymore. It’s either because I’m watching a movie or TV show, or in the shower. Which I’m actually okay with.

Like I mentioned earlier I’ve been experienced some huge changes the last month. The changes are the kind of changes that I really like, but they’re still scary. I guess everyone’s scared of getting hurt at one point, so it’s probably fine even though it hurts knowing that things can turn around anytime. I guess the best thing that I can actually do is to live in the moment, appreciate what’s been and look forward to what hopefully comes my way, even though being hopeful can be really frightening. At least I feel like I’m hopeful and not expecting things (this sounds better in Norwegian, sorry). Because I’m not actually expecting things, I’m just hoping for them.

The changes have led to meeting with a lot of good people, and on both Thursday and Friday I was out. I’ve been to the opening of the viking festival here in Tønsberg and the party for the volunteers. When going to the party on friday we were hanging out in the marketplace and suddenly I got a text from a friend. Turns out she was going to the same thing as us! So in addition to hanging out with nice, new people I also felt the safety of being with someone I know, so things got even better.

But is this the way it works? Life, I mean. Big changes, random meetings, love and friendships? To me, who’s used to sitting alone in my room playing games, this is a whole ny world. I’ve had a great time and enjoyed myself a lot, and I really hope this isn’t the end. The key word here is hope. Because I hope this is the start of a fantastic and maybe even beautiful new chapter.

Ekte gull // Real gold
Jeg fikk den fineste pusen med enhjørningshorn på første forsøk // I got the prettiest kitty with the unicorn horn on my first try
Malerier.. // Paintings..
Obligatorisk selfie på jentedoen // Obligatory selfie in the women’s bathroom

Bakgrunnstøy

Noe alle dere som leser vet er at jeg sliter med tankekaos. Det kaoset av tanker som tar over absolutt alt; som ikke engang lar meg puste. Fordi det er nettopp det det gjør, det kveler meg. Til tider kan det riktignok avta til kun bakgrunnsstøy. For det meste skjer dette under ok perioder, og i de stundene hvor jeg er veldig høyt oppe avtar det så og si helt. Men det blir aldri 100% borte.

Noe av det som gjør at det avtar til bakgrunnsstøy kan være å gjøre noe fint med mennesker jeg er glad i. Det kan til og med hjelpe når det er som verst, fordi disse menneskene distraherer meg og tankene mine. Denne distraksjonen er positiv og jeg blir så glad for at jeg har disse menneskene rundt meg. Det er ofte én spesiell person som gjør det bedre enn alle andre. Som regel fordi det er den personen jeg tilbringer store deler av tiden min med. Fordi jeg deler alt med denne personen, til og med tanker og følelser. Denne personen får meg kanskje til å føle noe helt annet enn jeg har følt tidligere. På mange måter kan man vel påstå at jeg er avhengig av denne personen, selvom jeg personlig ikke ser slik på det. Han er ikke den eneste ene som kan distrahere meg. Han er heller ikke den eneste som viser at han føler kjærlighet for meg. Men han er spesiell. Så uendelig spesiell. Likevel vil jeg ikke at noen noengang skal føle seg ansvarlig for at jeg skal føle det sånn eller slik; jeg vil ikke at noen skal føle at de er ansvarlig for å gjøre meg lykkelig. For det er den jo ikke. På en måte, ja – men egentlig ikke. Jeg vet ikke egentlig helt hvordan jeg skal formulere meg engang, fordi jeg ikke ønsker å bli misforstått. For det er så utrolig lett å bli misforstått i denne sammenhengen. Noen vil nok påstå at jeg legger alt ansvar for min egen lykke på én person, men det er ikke det jeg mener å gjøre. Det er jo tross alt jeg som er ansvarlig for min egen lykke. Jeg er min egen lykkes smed. Men jeg kan heller ikke være uærlig om det faktum at den ene personen kan utgjøre en stor forskjell. Poenget mitt med alt dette surret er at tankekaoset kan avta til bakgrunnstøy i visse situasjoner. Som også inkluderer å gjøre ting som betyr mye for meg og som tidligere har gjort meg glad, eller til og med lykkelig.

I løpet av den siste uken har jeg derimot erfart at det ikke alltid er noe som kan gjøre tankekaoset mindre. Jeg har erfart at det fortsatt kan være der, på tross av at omstendighetene vil tilsi at det burde vært en overgang til bakgrunnsstøy. Én ting er når det skjer når jeg er alene og prøver å muntre meg selv opp, noe annet er når de som er rundt meg ser det og prøver å muntre meg opp. Når de rundt meg gjør alt for å få meg til å smile og jeg likevel ikke klarer å smile… jeg føler på det. Det føles vondt. Det er den minst behagelige følelsen jeg kan sitte med. Jeg ser at de prøver, og jeg prøver å respondere, men på en eller annen måte så er det umulig. Med dette innlegget vil jeg vel egentlig bare få frem at det ikke er deres skyld og at jeg håper dere klarer å la være å ta det personlig. Det handler ikke om dere, og jeg setter så uendelig stor pris på alt dere gjør ♡

Background noise

One thing that everyone who reads my blog knows is that I struggle with chaotic thoughts. The chaos that takes over literally everything; that don’t even let me breathe. Because that’s what it does, it strangles me. But sometimes it turns into just background noise. This usually happens during ok periods, and in the moments of extreme happiness (hypomania) it’s almost completely gone. But it’s never 100% gone.

One of the things that can make it weaker and turn it into background noise is doing something nice with people I care about. That particular thing can even help in really bad periods, because these people somehow manage to distract me and my thoughts. This kind of distraction is positive and I’m incredibly happy that I have these people in my life. Often though, it’s that one person who manages to do this better than everyone else. Usually because I spend the majority of my time with that person. Because I share everything with that person, even thoughts and feelings. This person might make me feel something that I haven’t felt before. In a lot of ways you can claim that I’m dependent on this person, even though I would argue I’m not. He’s not the only one that can distract me. He’s not the only one who shows that he loves me. But he’s special. Extremely special. I still don’t want him to feel like he’s responsible for my happiness. Because he’s not. In some ways, yes – but not really. I don’t even know how to explain this in the right way, because I don’t want to be misunderstood. And it’s super easy to misunderstand the thing I’m trying to explain right now. Some people would probably say that I’m making my own happiness someone else’s responsibility, but that’s not what I’m meaning to do. I mean, I am truly responsible for my own happiness. But I can’t exactly lie about the fact that this one person can make a huge difference. The point with all this rambling is that the chaotic thoughts can decrease to background noise in some situations. «Situations» can include doing things that mean a lot to me, and activities that made me happy earlier in my life.

The thing is, during the past week I’ve experienced that the decrease in chaos isn’t necessarily happening in the situations it usually does. I’ve experienced that it can still be present, even though the current state of my surroundings is supposed to make it happen. It’s one thing when it happens to me when I’m alone, trying to cheer myself up. It’s another thing when it happens when I’m with other people who are trying to cheer me up. When the people around me does everything they can possibly think of to make me smile, and I still can’t. I feel it. It hurts. It’s one of the least pleasant feelings I can have. I can see that they’re trying their best, and I try to respond, but somehow it’s impossible. With this blog post I guess I’m just trying to say that it’s not your fault, and I really hope you don’t take it personal. It’s not about you, and I’m forever grateful of all the things that you do ♡

En av de svakeste i samfunnet?

Er jeg virkelig en av de svakeste i samfunnet? Svaret er nok – uten tvil – ja. Uansett hvor sterk jeg er og hvordan jeg fortsetter på tross av gjentatte depressive perioder så forblir jeg svak. Jeg har ikke følt på dette på lenge, men i går måtte jeg innom NAV. Jeg snakket med saksbehandleren min der for et par dager siden og han skulle legge ut noen papirer for meg. Jeg trodde han mente et sted inne på det senteret, men han mente et annet sted. Dette var rett etter at jeg skulle forhåndsstemme, og å komme seg rundt på krykker er vanskeligere enn du skulle tro. Jeg hadde jo null hender til overs for å holde ting og vise frem både valgkort og legitimasjon. Det tok tydeligvis så lang tid at det var grunn til å bli irritert på meg. Det var virkelig det siste jeg trengte midt oppi stresset mitt og angsten, men sånn ble det. Da ble det litt ekstra vanskelig og frustrerende da jeg kom bort til NAV og innså at jeg måtte trekke lapp, ettersom det bare er en skranke der. Nummer 005 stod det på lappen min, og for øyeblikket var det 001 som fikk hjelp. Jeg hadde litt dårlig tid, så en allerede stressa meg ble en enda mer stressa meg.

Jeg tenkte at det kanskje ikke kom til å ta så lang tid; at de andre også bare hadde et par spørsmål. Men nei, alle de som var før meg hadde mye å si – og det tok tid. «Jeg skal jo bare hente et par papirer», tenkte jeg, før jeg innså at jeg måtte sette meg ned fordi å stå med all vekten på det ene benet konstant kom til å bli unødvendig slitsomt der og da. Da kjente jeg virkelig på frustrasjonen over å være innenfor NAV. Da kjente jeg på irritasjonen, sårbarheten og oppgittheten. Jeg skulle bare hente en konvolutt, og likevel måtte jeg vente på 4 stykker som nærmest skulle fortelle livshistorien sin.

Jeg tittet bort på de to pcene som stod i det ene hjørnet på NAV-kontoret. «Kun for NAV- og jobbrelaterte ting. Max 10 minutter». Hva hvis de jobbrelaterte tingene tok mer enn 10 minutter? Ble du kastet ut? Det kan nok virke som en filleting – og det er det jo helt sikkert – men for meg ble det ganske opprørende. Det er utrolig mange regler og ting du skal følge og forholde deg til når du er innenfor NAV. Kanskje mer enn det du trenger å forholde deg til som en vanlig person (i dette innlegget bruker jeg «vanlig person» som betegnelse på de som ikke er innenfor NAV). Nei, jeg forventer ikke at verden snurrer rundt meg, eller at verden venter på meg. Men der og da føltes det ekstremt unødvendig at jeg måtte vente i kø på folk som skulle ha veiledning som varte i 10 minutter – om ikke mer – for at jeg skulle hente en konvolutt med ett ark i. Det var riktignok noen som muntret meg opp og som kom for å hente meg, og det er jeg evig takknemlig for. Men da jeg endelig åpnet konvolutten ble jeg enda mer skuffet. Arket inneholdt absolutt INGEN informasjon om hva jeg skulle gjøre – så da må jeg ringe veilederen min på NAV på mandag. Igjen. Og han har ikke lenger et privat nummer, så da må jeg ringe hovednummeret og bli sendt fra person til person på telefonen, helt til jeg endelig kommer til noen som kan gi han en beskjed om å ringe meg opp igjen når han har tid. Det er da jeg føler på at jeg tilhører de som er en del av de svakeste i samfunnet. Uansett hvor mye jeg jobber, kjemper og står på så kommer jeg alltid til å tilhøre den delen. Jeg er en av de svakeste i samfunnet.

One of the weakest in our society?

Am I really one of the weakest people in our society? The answer is probably – without a doubt – yes. No matter how strong I am and no matter how I keep going despite returning depressive episodes I’m still weak. I haven’t really thought about that for a long time, but yesterday I had to go to NAV. I talked with my councilor on the phone a couple of days ago and he said he was gonna print out some papers for me and leave it at the front desk. I thought he meant «that» place in the building, but nope – he meant another. That was right after I was gonna put in my vote for the election, and walking around with crutches is harder than you’d think. I had zero hands to hold stuff and show my election card and ID. Apparently it took too long – long enough for the lady to get annoyed with me. That was legitimately the last thing I needed in that situation with stress and anxiety. With all that going on it got kind of too hard and frustrating when I came back to NAV and realized I had to get one of those notes with a number on it, since it’s only one desk there. My number was 005, and currently it was number 001 who got help. I kind of had way too little time, so an already stressed me turned into an even more stressed me.

I thought it wouldn’t take that long; that the other people in there also just had a few questions. But no – everyone before me had a lot to say and talk about. Running through my mind was «but I’m just picking up an envelope», before I realized that standing with my whole body weight on just one leg all that time got unnecessary complicated right there and then. That’s when I noticed the irritation, the vulnerability and resignation. I was just picking up an envelope, but still I had to wait for 4 people who was gonna tell their whole life story, it seemed.

I glanced at the two computers in the corner of the office. «Only for NAV and work related things. Max 10 minutes». What if the work related things took more than 10 minutes? Do you get thrown out of here? It might seem like a little thing – and it probably is – but to me it was upsetting. There are so many rules and things to follow and deal with when you’re in the NAV system. Maybe more than you ever have to follow and deal with if you’re a normal person (in this post the term «normal person» is a person who’s not in the system). No, I don’t expect the world to revolve around me, or that the world is waiting for me. But there and then it felt extremely unnecessary that I had to wait for 4 people who needed help for 10 minutes each – if not even longer – when I was just picking up an envelope with a few papers in it. I did have someone to cheer me up and who came to get me afterwards, and I appreciate that so, so much. But when I finally opened the envelope I got even more disappointed. The note had legitimately NO valid information on what I had to do next – so now I have to call my adviser on Monday, Again. And I don’t have his private number anymore, so I have to call the main number and get referred from one person to the next, and to the next after that, until I get to talk to someone who can ask him to call me when he gets the time to do so. That’s when I really feel that I’m in the category of the weakest people in our society. No matter how much I work, fight and continue to stand my ground I’ll always belong to that part. I’m one of the weakest people in our society.

Sånn ser forresten mailkontoene mine ut når jeg er i veldig dårlige perioder (sånn som nå…), når jeg ikke orker eller tørr å åpne en eneste e-post… // This is by the way what my e-mail accounts looks like when I’m in very deep depressive episodes (like right now…), when I’m too exhausted and too anxious to open a single e-mail…

Helvetesukene

De såkalte «helvetesukene» mine er offisielt over og jeg kan si meg utrolig fornøyd med egen innsats. Jeg har vel egentlig gjort en god innsats for dette i ett år, men de to siste ukene var .. utfordrende. Men nå står jeg her da, med bestått oppkjøring og er utrolig glad. Dette skjedde altså torsdag i forrige uke, men det har gått i ett sett siden det. Jeg har ikke oppdatert noen ting, noe sted siden lørdag fordi jeg gikk på en liten smell etter at jeg bokstavelig talt gjorde det. Det var vel ikke egentlig et smell, for jeg aner virkelig ikke hva lyden av å falle i trappen og treffe asfalten er. Men jeg klarte altså å gjøre nettopp det; snuble i trappen på 20cm høye sko og face plante i asfalten. Det ble en tur på legevakten lørdag kveld, men etter rundt 2-2,5 timer fikk vi vite at de egentlig ikke kom til å få tid til å hjelpe meg, og at det var bedre å komme igjen på søndag, and so I did. Klokken åtte i går morges var jeg på plass på legevakten og rundt kvart over 10 var jeg hjemme igjen etter undersøkelse på legevakten OG røntgen på sykehuset. Ingen brudd i foten (heldigvis!), men jeg må avlaste den i tillegg til at jeg sitter igjen med oppskrapede og blå knær, legger og føtter. Overraskende nok gikk det bra med resten av meg! Men altså, det å face plante foran andre mennesker er ikke noe som ligger høyt på listen over ting jeg er stolt over så man kan jo rett og slett bare tenke seg til hvordan det inni hodet mitt reagerte. Når jeg nå kommer meg rundt på krykker føler jeg meg ganske ubrukelig og i veien for både mammi, Saga og storesøster, men i morgen har jeg fine planer som ikke har forandret seg på tross av fallet mitt. Jeg elsker at planene ikke har forandret seg, selvom jeg føler meg… ubrukelig og ganske så i veien på krykker.

Men altså alle sammen, jeg har fått lappen! Dette starter visst et helt nytt kapittel i livet mitt, og resten av den starten var ganske så fin også. I går hadde jeg en superfin kveld med filmer og brownies med mammi og storesøster, og i morgen kommer jeg også til å ha en super ettermiddag/kveld, så count your blessings everyone. Det er fine ting midt oppi alt kaoset! (Det er iaf det jeg vet jeg må tenke selv om jeg aller helst har lyst til å legge meg under dynen og gråte..)

Hell weeks

My so called «hell weeks» are officially over and I’m very happy with my own effort. I guess I’ve put in a lot of effort in this the last year, but the past two weeks were .. challenging. But now I can finally say that I have my drivers license! I passed the exam last Thursday, but there’s been a lot happening since then. I haven’t updated anywhere online since Saturday since I had an accident. (The next parts makes sense in Norwegian, but I don’t really know how to make it meaningful in English, so I’m just skipping it, sorry). Anyway, I tripped down the stairs in 20cm (7,8 inches to be exact) high heels and face planted on the asphalt. I spent 2-2,5 hours in the ER on Saturday night before getting information about them basically not having the time to help me that night, but that I could come back Sunday morning. So yeah, I was at the ER 8 am yesterday. They sent me to the hospital for x-rays and by 10:15 I was home again. No fractures (luckily) but I need to relieve my left foot and I’m stuck with cuts and bruises on my legs and feet. Surprisingly that was it. But face planting in front of other people isn’t really something that’s on the top of the list of things I’m proud of, so you can kind of imagine what it did to my head. Now that I’m walking around on crutches I feel pretty much useless and in the way of both mammi, Saga and my big sister, but I’ve luckily got some nice plans tomorrow that hasn’t changed even though I feel … useless and pretty much in the way of everything while using crutches.

But hey, everybody, I passed my drivers exam! Apparently that’s going to be the start of a whole new chapter in my life, and the rest of that day was pretty nice as well. I had a great night last night with my mom and big sis that included movies and brownies, and I’m also gonna have a really great night tomorrow, so count your blessings everyone. There are nice things amongst the chaos! (That’s at least what I know I have to think even though I want to lay down in bed and cry..)

2013

..

Akkurat nå sitter jeg og gråter i sengen min. Jeg har ligget og grått en stund, men jeg fikk det jeg følte at var en god idé; nemlig å skrive om det.

Jeg hørte senest på fredag at noen var imponert over meg. Imponert av at jeg kjemper så hardt, og så mye, for å få ting til og for å leve. Det faktum at jeg trosser absolutt ALLE følelser og tanker for å gå ut av døren, for å prøve noe – og for å gjennomføre. Faktisk hører jeg det relativt ofte. Det betyr så utrolig mye for meg, hver eneste gang. Alt jeg trosser og alt jeg får til er plusspoeng, i følge psykiateren min. Og vi skal telle dem. Likevel ser jeg de ikke selv. Selv ikke når noen påpeker det. «Dette er et plusspoeng Padmé! Vær stolt!». Jeg står igjen som et spørsmålstegn og forstår ikke hva de prater om. «Dette er vel ikke et plusspoeng», tenker jeg. Mest av alt fordi angsten jobber mot meg. Mest av alt for at mine annerledesheter er tilstede i alt jeg gjør. Det er vel ikke noe plusspoeng? Når jeg tenker på det når jeg har fått litt avstand derimot, så ser jeg jo at jeg kanskje, muligens gjorde en god jobb, på tross av at det endte i et angstanfall. Tårer. Problemer med å puste. Kaldsvetting. Panikk. Jeg gråter riktignok sjeldent når det er folk tilstede. Jeg gråt ikke en eneste gang da jeg ble tatovert i ca 15 timer. Jeg klarte ikke. For det første gjorde det til slutt så vondt at jeg ikke klarte å gråte. For det andre var studioet fullt av mennesker store deler av tiden. Og for det tredje ville jeg ikke gråte foran tatovøren «min». Han var imponert over meg, allerede etter de først 3-4 timene. Vi satt å pratet mesteparten av tiden i løpet av rundt 17 timer sammen. Jeg fikk tatovert hele underarmen på én dag. Én session. En lang session.

Kampen om å ikke gråte er vond, men jeg vil ikke virke svak. Jeg vil ikke virke svak foran andre mennesker; jeg vil ikke vise sårbarheten min. Jeg vil ikke vise hvor sårbar jeg faktisk er. Hvor redd jeg er. Redd for at ting skal bli for vanskelig. Jeg er redd for selvskadingen. Jeg er redd for at jeg ikke orker mer. Jeg er faktisk egentlig ganske redd for det meste.

Den siste uken har jeg ikke spilt World of Warcraft. Yndlingspillet mitt. Det spillet som får tiden til å gå, den tiden hvor jeg er mer sosial enn i noen annen setting. De siste dagene har jeg ikke engang skrudd på den andre pc-skjermen min. Hvorfor? Jeg orker ikke. Ikke bare har jeg hatt ting å gjøre hver dag; jeg har også hatt et ekstremt tankekaos jeg har absolutt ingen kontroll over. Igjen så handler det om redsel. Redd for ikke klare noe, redd for å bli såret, redd for å vise at jeg er sårbar. Jeg er til og med redd for å klare noe, for hva hvis jeg aldri klarer det igjen etter den ene gangen? Hva hvis den ene gangen bare var flaks, og at jeg egentlig ikke fortjener seieren? Hvorfor føler jeg ikke noe glede eller stolthet over å lykkes i en eneste ting? Jeg spurte akkurat en god venn om dette, og jeg fikk et svar som uroer meg. «Det er depresjon i et nøtteskall.»

«Det er depresjon i et nøtteskall.» . Jeg ville ikke høre det. Jeg ville ikke lytte til det. For det er sant. Noen ganger orker jeg ikke å høre sannheten, ikke når den bygger oppunder frykten min. Ikke når den bygger oppunder det jeg er redd for. Redsel og frykt er vel forsåvidt akkurat det samme, men likevel føler jeg at det er to forskjellige ting. To forskjellige ting. Jeg føler at det forklarer så mye mer når jeg nevner begge to, men jeg aner ikke hvorfor. Jeg tror den ene går litt mer mot angst, og den andre bare forklarer det normale. En normal følelse. En følelse alle kan sitte med. Jeg føler angst er et misbrukt ord. At det ikke betyr noe lenger.

De sekundene man higer etter luft. De sekundene man prøver å holde hodet over vannet.

Padmé Sophie

..

Right now I’m sitting here, in my bed, crying. I’ve been lying down crying for a while, but I thought I got a great idea; you’re right! Writing about it.

Last time I heard it was friday, that someone’s impressed by me. Impressed by the fact that I’m fighting so hard, so much, to be able to get things done – and to live. The fact that I walk out the door to try and do something – to go through with it, despite ALL of my feelings and thoughts. I hear it quite a lot actually. It means a lot to me, every single time. According to my psychiatrist everything I manage to do are plus points. And we’re gonna count them. Still I can’t see them. Not even if someone points it out. «This is a plus point Padmé! Be proud!». I’m standing there like a questionmark and can’t figure out what they’re talking about.». This is definitely not a plus point? Although, when I get away from it for a while I realise that this might be a plus point after all. Like.. maybe, just maybe I did a good job, even though it ended with an anxiety attack. Tears. Difficulty breathing. Sweating. Panic. I don’t really cry when there are other people present though. I didn’t cry once when I was tattooed for approximately 15 hours. I couldn’t. First of all it hurt so much that I couldn’t cry. Second of all there were a lot of people in the studio most of the time. And third – I didn’t wanna cry in front of «my» tattoo artist. He was impressed, even after the first 3-4 hours. We sat there talking, most of the time in those approximately 17 hours together. I got my whole underarm tattooed in one day. One session. One long session.

The fight against cryings is hard, but I don’t wanna come off as weak. I don’t wanna look weak in front of other people; I don’t wanna let them see my vulnerability. I don’t wanna show how vulnerable I actually am. How scared I am. Scared that things will be too hard. I’m scared of my self harming. I’m scared that I won’t be able to hold on any longer. I’m actually scared of a lot of things.

I haven’t played World of Warcraft the last week. My favorite game. The game that makes time pass, the time I’m more social than ever. The last few days I haven’t even turned on my second monitor. Why? I’m exhausted. I’ve had things to do every day now, but I’m also had extremely chaotic thoughts that I actually have no control over. Again it’s about fear. Fear that I won’t be able to do anything, fear of getting hurt, fear of showing how vulnerable I am. I’m even scared of accomplishing something, because what if I can’t accomplish it again? What if the first time was just pure luck, and what if I don’t really deserve the win? Why don’t I feel any joy or pride over accomplishing one single thing? I just asked a friend about that, and the answer worries me. «That’s depression for you.».

«That’s depression for you.». I didn’t want to hear that. I didn’t want to listen to that. Because it’s true. Sometimes I really can’t deal with the truth, not when it validates my fairs. Not when it validates what I’m scared of. Being scared and fearing something are probably the same thing, but I still feel like they’re different. Two separate things. I feel like it explains hell of a lot more when I mention them both, but I can’t tell you why. I think one of them leans more towards anxiety, and that the other one only explains the normal thing. The normal feeling. A feeling anyone can have. I feel like anxiety is a misused word. That it doesn’t mean anything anymore.

The seconds you’re desperately trying to get some air. The seconds when you try to keep your head above water.

Padmé Sophie

Jeg venter til alle er ferdig med jobb til å publisere dette, men jeg klarte å skrive dette ferdig til 13:30. //
I’m waiting until everyone is home from work before I publish this, but I managed to finish the post before 13:30.


Til toppen