17. mai recap

17. mai. Jeg hadde høye forventninger. Veldig høye forventninger. Som de fleste vet, så er det disse høye forventningene som gjør at man ofte blir skuffet, og herlighet, følelsene som ble satt i sving på kvelden kunne godt uteblitt. Men siden ca 70% av dagen min likevel var helt fantastisk med familie så må jeg jo si meg veldig fornøyd.

Mimmi, mammi og jeg startet dagen hjemme med frokost. Eggerøre og potetsalat, laks (for de som spiser det, hehe) og God morgen Norge på tv’en. Selvom bunaden egentlig ikke passet lenger fikk vi likevel sydd inn beltet slik at den ble seendes ok ut på de aller fleste bilder, så det var jo helt fantastisk. Og dét var takket være en fantastisk god mormor. Hva skulle man gjort uten besteforeldre? De er jo uendelig verdifulle for oss. Etter en god frokost og å hjelpe hverandre med bunadsøljene som er nesten umulig å få på helt alene (spesielt siden man skal ha de på akkurat riktige sted på skjorten!) tuslet vi ned til byen for å se på barnetoget klokken 10. Som alltid tar det jo sin tid for de stakkars (jeg husker det som veldig pain på slutten av toget altså) barna å komme helt til slutten like før Gunnarsbøparken, men også i år fikk jeg hilset på en av de beste lærerne jeg har hatt som fortsatt jobber med samme aldersgruppe på samme skole. Det er helt utrolig at han enda kjenner meg igjen etter 12 år? Etter toget tok vi oss en bitteliten pause ved Biblioteket før jeg møtte en god venn og mammi, mimmi og Saga gikk hjemover. Hjemme ventet alkoholfri cider, forberedning av mat og etterhvert koselig besøk av storesøster og samboeren. De ble ganske lenge, faktisk lenger enn de egentlig kunne og mellom all prating fikk jeg til å ta noen bilder av både mat og mennesker. Kvelden ble så som så da det ble senere enn jeg hadde håpet og at ting ikke gikk som planlagt (de forventningene altså..). Men alt i alt en super dag!

17th. May recap

May 17th. I had high expectations. Very high, actually. As most people know, these high expectations often ends up in disappointments and oh boy, the feelings that came up during the evening and night could’ve been avoided (for my own sake). But since approximately 70% of the day was amazing with family I’m content with the day.

Mimmi (grandma), mammi (mom) and I started the day at home with a nice breakfast. Scrambled eggs, potato salad and salmon (for the people who eats that, hehe) and Good morning Norway on the TV. Even though my bunad technically didn’t fit we still had time to redo the belt the evening before (after the stream) so my bunad looked nice most of the time. That was thanks to my awesome grandma. What would we do without grandparents? They’re extremely valuable to all of us. After the breakfast and helping each other with the jewelry that goes with the bunad, which is nearly impossible to do on your own (especially since they have to go in specific places on the shirt) we walked down to the city to see the parade. It takes a long time for those poor (I remember it as sooo painful in the end when I was a child) children to go down to Gunnarsbøparken, but I got to say hello to an old teacher, who still works with the same age-range at the same school. It’s insane that he still remembers me after 12 years, isn’t it? After the parade we had a well deserved break by the library before I met a friend and mimmi, mammi and Saga walked home. Waiting for me at home was cider without alcohol, preparations of food and eventually a really nice lunch with big sister and her boyfriend. They stayed for a while, longer than they should’ve actually, but in between all the talking I had the opportunity to snap a few photos of the food and my humans. The evening was.. eventful since it got later than I expected and things didn’t exactly go as planned (those expectations you know..). But all in all, an incredible day!

(en vegansk pølse på min tallerken, yay!) // (that’s a vegan hot dog on my plate yay!)

Forberedelser

Forberedelsene i dag gikk ikke heeeelt etter planen. Jeg fikk såklart gjort ferdig alt jeg skulle av vasking, rydding og matlaging men jeg tenkte også at jeg skulle prøve bunaden. Jeg elsker bunaden min og jeg elsker å gå i den; jeg føler meg som en prinsesse hver eneste gang jeg har den på. Noe kun de nærmeste vet (altså, folk generelt SÅ det, men ingen visste grunnen) var at jeg i september 2017 la på meg 10kg på 3-4 uker på grunn av en medisin. Da jeg ble klar over dette sluttet jeg på den uten å snakke med legen og vekten sluttet å gå oppover. Dette har hengt over meg som en mørk sky siden den gangen, men jeg har ikke hatt noe motivasjon eller energi til å gjøre noe med det før i år. Anyway, det i seg selv er ikke viktig – det som er viktig er at YOGA og å drikke mer vann har vist seg å gi resultater. Vi måtte sy bunaden min UT i fjor høst fordi den egentlig aldri har passet. Den ble desverre nemlig ikke sydd etter mine mål, og vi fant ut mye rart om sying av den da vi skulle sy den ut. Sjokket da jeg prøvde den istad var at den var altfor stor. Når jeg sier altfor stor så mener jeg virkelig altfor stor. Jeg tror jeg satt og gråt i 10 minutter før jeg ringte mammi – og jeg fortsatte å gråte i en halvtime mens hun var på telefonen med mimmi for å finne ut om vi kunne få noen løsning på det her før i morgen. Heldigvis tar mimmi med seg nål og tråd og er klar til å hjelpe – når jeg er ferdig med streaming halv ti. Jeg byttet nemlig dag fra onsdag til torsdag fordi reset dag og raiding og alt det der, som andre wow-spillere forstår veldig godt. Teknisk sett er jeg allerede neten 50 minutter forsinket, men jeg bestemte meg for å kun gå for to timer i kveld med tanke på at dagen i dag har vært som den har vært. Ny oppdatering her skal komme fortløpende (det lover jeg!), for akkurat nå har jeg blogglyst, selv på dårlige dager. Til slutt vil jeg bare ønske alle en riktig koselig 17. mai, og jeg håper dere storkoser dere!

Preparations

The preparations for tomorrow didn’t exactly go as planned. I got cleaning and food ready but I was also planning to try on my bunad to see what it was gonna be like tomorrow. I love my bunad and I love wearing it. I feel like a princess every time. Something only my close ones (of course, people saw it, but nobody knew the reason) knows is that I in September 2017 gained weight. I gained 10kg within 3-4 weeks because of a new medication. When I finally realized it I stopped taking it, without even consulting with my doctor first – and guess what? I stopped gaining weight. I’ve felt horrible ever since, but I haven’t had the motivation or energy to do something with it before this year. Anyway, that in itself isn’t important – the important thing is that yoga and drinking more water actually works. Last fall we had to «sow out» the bunad because it never really fit me. Sadly it wasn’t sown for my measurements, and we found out a lot of stuff about their job while making it when we got it sown differently last year. The shock came when I was gonna try it on. It was way too big. And when I’m saying way too big, I really mean WAY. I cried for about 10 minutes before calling mammi and I continued crying for like 20 minutes after she called my grandma (mimmi) to see if we could do anything about it tonight. Luckily my grandma brings thread and needles and she’s ready to help – when I’m done streaming 9:30pm. I changed from Wednesday to Thursday because reset and raiding, which is stuff other wow players know all about. Technically speaking I’m already almost 50 minutes late, but I decided to go for 2 hours instead of 3 hours today since they day has been… eventful. New update here will come real soon (I promise), because right now I even want to blog on my worst days. To end this post I just want to wish you all a nice May 17th and I hope you’re really enjoying yourselves!

Legger ved dette bilde av meg i bunad i 2013 // This is a picture of me in bunad in 2013 (Sucky translate, but I really don’t have any minutes to waste now)

En god uke

I motsetning til forrige uke startet denne rimelig bra. Jeg våknet opp til 300+ likes på et nytt bilde på insta, jeg hadde lagt en nedtur på søndag bak meg – og ikke så lenge etter at jeg stod opp fikk jeg en veldig fin beskjed/forespørsel/whatever. Jeg har all grunn til å stråle – og dét gjør jeg. Jeg var riktignok sliten etter behandling i dag, så jeg har helt ærlig hatt behov for å bare koble ut, men det er helt greit. Det med å si at det er helt greit er noe jeg har jobbet hardt med. Det med akseptere meg selv slik som jeg er og bare… go with the flow. Jeg var ute sånn ca. hele dagen på lørdag før jeg hadde streaming på søndag (som gikk sånn nogelunde ålreit på tross av at jeg hadde mye følelser og ganske mye angst). I går hadde jeg en fantastisk ettermiddag, og i dag var det tid for behandling. Den nye behandleren min er bra. Veldig bra, faktisk. Det er så utrolig deilig å føle at jeg får hjelp og støtte når jeg trenger det, og det har en stor innvirkning på hvordan jeg fungerer resten av tiden. Man skulle kanskje ikke tro det, men det har virkelig det. Akkurat nå har jeg begynt å legge gamle, vonde ting bak meg, og jeg føler meg klar for å slippe inn nye, gode ting. Uansett hva som skjer videre så SKAL jeg være klar for å takle det, men forhåpentligvis (vi får alle krysse fingrene) så skal det faktisk gå bra.

Dette ble et sånt småteit innlegg (fra meg iaf) med «sånn og slik har jeg gjort», men i dag trengte jeg det. Noen ganger må jeg jo bare dele at jeg er superglad og mer eller mindre nesten hinte til hvorfor, selv om jeg egentlig ikke gjorde dét heller.

A good week

Unlike last week, this week started pretty good. I woke up to 300+ likes on a new picture on instagram, I put a hurtful situation from Sunday behind me – and not long after I woke up I received a nice message/request/whatever. I’ve got all the reasons in the world to shine – and I do. I was kind of tired after therapy today, so I had a huge need to just take a break from the world, but that’s alright. Saying (and feeling) that that’s alright is something I’ve worked hard on. The part about accepting myself and just.. go with the flow. I was out almost the whole day on Saturday before I had streaming scheduled on Sunday (that went kind of .. fine even though I had a loooot of feelings and some anxiety). I had an amazing afternoon yesterday, and today I had therapy. My new therapist is good. Very good, actually. Feeling that I’ve got someone who listens to me and supports me when I need it is great, and it influences how my mind works the rest of the week. You might not believe it, but it actually does. Right now I’m starting to put old, bad things behind me, and I’m getting ready for new, good things. No matter what happens next I WILL be ready to handle it in a good way, but hopefully (I guess we all have to cross our fingers) it goes alright.

This turned into a slightly dumb post (at least from me) with «I’ve done this and that», but I really needed that today. Sometimes I kind of just have to share that I’m really happy and more or less hint to what it is, even though I didn’t really do that either.

Verdt 300+ likes? // Worth 300+ likes?

Endelig fredag

De siste dagene har vært preget av utrolig mye stress, og ofte nærmere panikk, så angstanfall har vært veldig nært x antall ganger om dagen. I går hadde jeg store planer om å både blogge, forberede flere blogginnlegg og oppdatere Twitch, men selvfølgelig hadde vi ikke nett. Det var et eller annet strømbrudd, et eller annet sted, som gjorde at nærmere 100 Canal Digital-kunder ikke hadde internett på 10 timer. Hurra. Jeg kjenner jeg begynner å bli rimelig lei da Canal Digital har problemer ganske ofte. Sånn ca annenhver måned faktisk, og det er så sinnsykt upraktisk når omtrent alt jeg foretar meg har med internett å gjøre.

Det ble desverre ikke noe av streamen forrige søndag da fredag > tirsdag var ganske så dårlige dager, og jeg hadde faktisk dårlig samvittighet for å ikke streame da jeg allerede hadde satt meg opp en timeplan. Jeg tenkte faktisk å oppdatere infoen min på twitch og legge ved litt kort info om at streamen noen ganger kan bli droppet på grunn av helsemessige årsaker, om det kommer lignende dager. Da har jeg iaf sagt ifra, på en måte. For jeg tror folk leser det som står under streamen. Det ble derimot stream på onsdag! Det litt interessante, hvis du leser bloggen og bestemmer deg for å se på streamen, er jo at du får se en helt annen side ved meg. Jeg er veldig sjenert, og det skinner gjennom om Discord blir stille litt. Jeg er heller ikke så god på å starte samtaler, så da de som så på begynte å snakke i chatten ble jeg utrolig lettet. Jeg hadde riktignok ekstrem angst på onsdag, slik at sjenertheten ble enda «verre» , og på et tidspunkt var jeg nær ved å bare avslutte streamen uten å si hade – men jeg fullførte, og dét er et stort plusspoeng! (Fokuserer enda ganske mye på dette i behandling da jeg er ekstremt dårlig på å egentlig se de selv, og å belønne meg selv for det…).

Denne uken har med andre ord vært opp og ned, om hverandre, mye følelser og mye angst, men nå er det helg og jeg skal slappe max av før streaming på søndag! Satser på at det går bedre og bedre for hver gang med tanke på sjenertheten min, og at folk fortsetter å snakke i chat sånn at jeg kan ha samtaler med de som ser på også!

Finally friday

The last few days have been extremely stressful, and almost a bit panicky, so I’ve been close to anxiety attacks a lot. I had big plans yesterday regarding this blog and editing my twitch profile, but unfortunately I didn’t have internet. There was some kind of power outage somewhere so almost 100 Canal Digital customers didn’t have internet for 10 hours. Hurray. I’m getting pretty tired of their problems, because it’s actually quite often. About every other month, and that’s extremely annoying because basically everything I do requires internet.

Sadly my stream didn’t happen on Sunday because Friday > Tuesday were pretty bad days, and I actually felt really bad for not streaming since I already shared my schedule. I was thinking of updating some of the info on twitch and mention that the stream might not happen sometimes because health reasons, because there will be more of those days. At least that way I’ve told people, kind of. Because I think that some people actually read about the streamers. However, I did stream on Wednesday! What might be interesting though, if you read the blog and watch the stream, is that you’ll see a whole different side of me. I’m very shy, and that really shines through on Discord if it gets a bit quiet. I’m not really good at starting conversations either, so it helped a lot when people who were watching started to talk in the chat. I was extremely anxious on Wednesday, so the shyness was even worse, and at one point I almost just ended the stream without saying goodbye – but I made it through, and that in itself is a big plus! (We focus on those plus points in therapy since I’m very bad at even seeing them, and even worse on actually rewarding myself…).

In other words, this week has been up and down, back and forth, a lot of feelings and a lot of anxiety, but it’s finally weekend and I’m gonna chill max until the stream on Sunday! I’m hoping it’ll get better and better and that people will keep talking in the chat, so that I’ll actually be able to have a conversation with the people who are watching as well!

En interessant tid

Den siste tiden har vært veldig interessant. Det har vært mye følelser – gode og vonde – og det har vært hyppige svigninger. Jeg har blitt såret, men jeg har ikke gitt opp. Jeg har blitt såret igjen – og jeg har fortsatt ikke gitt opp. Det er sånn jeg tror det skal være. Altså at man ikke gir opp, ikke det å bli såret, for jeg synes det å bli såret er rimelig unødvendig. Det er riktignok fordi jeg kaster meg ut i ting med hodet først. Jeg tenker ikke så veldig langt, men det jeg tenker er at ting kommer til å ordne seg. Forhåpentligvis til det jeg vil, men det gjør sjeldent det. Jeg gir mitt alt, men jeg får ikke alt tilbake. Men det er sånn jeg er, det er sånn jeg gjør. Jeg føler mye og jeg ønsker mye. For det meste ønsker jeg at jeg selv var litt annerledes, men jeg ønsker også at ting skal bli bedre. At jeg skal nå de målene jeg har satt for meg selv, og at jeg skal få til ting jeg ikke ante at jeg kunne få til. Men hele tiden må jeg ha i bakhodet at det faktisk er visse ting jeg aldri kommer til å klare på grunn av begrensningene mine. De begrensningene jeg så sårt kunne ønske ikke var der. Men sånn er det med den saken.

På onsdag prøvde jeg meg på å streame igjen, og wow, det var gøy! Jeg hadde heldigvis en kompis som blir kalt Ifzy/Ifzii som holdt meg med selskap på discord og gjorde hele greia enda mer gøy. Jeg hadde faktisk også noen som var aktive i chatten og dét var nesten mest gøy. På et tidspunkt hadde jeg faktisk ganske så mange som så på (i forhold til at jeg ikke har streamet på ett år) og jeg var ganske nervøs. Det var så ille før jeg gikk live at jeg nesten fikk angstanfall, men jeg klarte å unngå at det gikk så langt. Streamingen min kan du finne her og jeg skal foreløpig prøve å streame onsdag og fredag fra 18:30 til 21:30.

Det er forresten tydeligvis den offisielle internasjonale Harry Potter dagen, så happy HP day! Kanskje jeg skal se en av filmene i kveld? Jeg synes egentlig det er ganske så kjipt å se filmer alene, men jeg har begynt å gjøre det likevel.

An interesting time

The last few days have been very interesting. There’s been a lot of feelings – good and bad – and with that also rapid changes in my mood. I’ve been hurt, but I haven’t given up. I’ve been hurt again – and I still didn’t give up. I think that’s how it’s supposed to be. I mean, of course not giving up, because being hurt is absolutely not how I think it should be. It is however because I just throw myself into things head first. I don’t really think ahead, but what I’m thinking is that things will be alright. Hopefully they’ll change to what I want, but mostly it doesen’t. I give my all, but I don’t get all back. But that’s who I am, that’s what I do. Mostly I wish that I was a little bit different, but I also wish things will get better. That I’ll reach the goals I have, and that I’ll be able to do things I didn’t know I could do. But I do have to remember that I have some limitations and that there’s some things I’ll never do because of those limitations. The limitations I really wish wasn’t there. But that’s how it is.

On wednesday I tried streaming again and wow, it was so much fun! Luckily I had a friend of mine called Ifzy/Ifzii on discord and that made everything so much more fun. I also had some people writing in the chat while I was live, and that was kinda what made it the most fun to be honest. At one point I actually had a (little) lot people who were watching (compared to the fact that I haven’t streamed in a year) and I was very nervous. I was actually so nervous before I went live that I almost had an anxiety attack, but luckily it didn’t get that far. You can find my stream here, and for now I’m gonna try to stream every wednesday and sunday from 18:30 to 21:30.

Also, appearantly today is the official, international Harry Potter day, so happy HP day! Maybe I’ll watch one of the movies tonight. I actually think it’s pretty boring to watch movies alone, but lately I started doing just that.


📸 : Tina Marie Crocket
Kjole, hatt og veske fra Killstar

Jeg gir hvertfall ikke opp

Jeg er ganske god på å prøve å aldri gi opp. Det vil si, jeg har ikke gitt opp til nå – og det er jo ganske positivt. Jeg er jo tross alt bare 23 år gammel. Jeg har visst mye igjen av livet og mye å oppleve. Noen ganger er dette veldig vanskelig å tro på, spesielt når jeg opplever skuffelser. De verste skuffelsene er de du ikke forstår. De som ikke blir begrunnet med en dritt. Det er egentlig da jeg har mest lyst til å gi opp, og det har egentlig vært en hemmelighet. Noen ting forteller jeg ikke til noen, men noen ganger ønsker jeg å være 100% ærlig også. Jeg er også ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som føler at man vil gi opp når man opplever skuffelser på skuffelser. Men en ting jeg har lært av yndlingsserien min Bones er at ingenting i universet skjer kun én gang. Det er faktisk en av de tidligere episodene hvor Brennan sier dette. Jeg prøver virkelig å tro på den der. Det hadde vært veldig fint om det var sant, og det høres jo i grunn ganske sant ut. Enda en gang er det ikke nødvendig å gå ut med andre detaljer, fordi det handler om en annen person også. En han. En han jeg trodde kanskje kunne være han med stor H. Men så feil kan man ta, ikke sant? Følelser as.. De er upålitelige. Spesielt om man er så usikker på seg selv som jeg er. For ja, jeg er faktisk det, og jeg har enda ikke funnet ut hvordan jeg skal forbedre den biten av meg selv. Det med følelser gjør jo egentlig at man ikke burde basere lykken sin på noen eller noe annet her i verden. Det burde være basert på deg selv, og kun deg selv. Men klarer jeg det? Nope. Ikke opp til nå iaf. Jeg er riktignok veldig heldig som har så mange gode mennesker rundt meg, til tross for at jeg innimellom føler meg veldig alene. De stundene er de verste. Jeg har riktignok vært på mitt mest ustabile følelsesmessig de siste ukene, og dette kunne helt sikkert vært unngått ved å høre på min egen magefølelse litt tidligere – men noen ganger vil hjertet og hodet noe helt annet, til tross for at det faktisk bare sitter i hodet, og ikke i hjertet.

At least I’m not giving up

I’m pretty good at trying not to give up. At least I haven’t given up up until now – and that’s kinda positive. I mean, I’m only 23. I have so much left to experience in life. Even though that’s the truth it’s still very hard to believe sometimes, especially when you get dissapointed. The worst dissapointments are when you don’t understand. The dissapointments that doesen’t get explained. That’s when the thought of giving up seems tempting, and that’s kind of been a secret for a long time. I keep some things to myself, but sometimes I also want to be 100% honest. I’m also pretty sure I’m not the only one who feels that way. But if it’s one thing I’ve learnt from my favourite tv show, Bones, is that nothing in the universe happens only once. Brennan explains this in one of the earlier episodes. I’m really trying my best to believe that. It would be great if it was true, and it might even sound true. Once again there’s no point in talking about the details, because it involves another person as well. A him. A him that I thought might could be the him with a big H. But obviously I was wrong. Feelings, ugh.. You can’t trust them. At least not when you’re as insecure about yourself as I am. Because, yeah, I’m really that insecure about myself, and I still haven’t figured out a way to change that. That’s when you realise you can’t really depend your happiness on someone or something else. It should be dependant on you and only you. Have I been able to do that up until now? No. Not up until now at least. I am, however, lucky to have a lot of good people around me, even though I sometimes feel alone. Those times are the worst. I’ve been extremely unstable the last few weeks, and that could probably have been avoided if I listened to my gut – but sometimes your heart and head say something else, even though it obviously is your head and not your heart that tells you to do stuff.

Jeg har fått en ny bukse som jeg absolutt elsker, så crop tops – here I come! // I recently got a new pair of pants that I actually love, so crop tops – here I come!

Autisme hos barn

Autisme hos barn er et vanskelig tema. Eller, det er egentlig ikke så vanskelig, men det er et stort tema. Det er bredt. Det er generisk, men likevel så veldig individuelt. Man har selvfølgelig et sett med kriterier for at man skal bli både utredet og diagnostisert, og du må oppfylle så og så mange av dem.

Etter at jeg ble utredet og diagnostisert med Aspergers syndrom så mammi tilbake på barndommen min og sa «jeg skulle sett det!» og «jeg hadde kanskje sett det bedre om jeg hadde flere barn jeg kunne sammenlignet deg med i hverdagslivet». Hun var ganske så sint på seg selv, ganske lenge. Jeg hadde flere kusiner og fettere vi var en del sammen med, og selvom man på en måte kunne se Aspergeren min når man sammenlignet oss, så tenkte de rundt meg at jeg bare var et spesielt barn. Litt annerledes, men likevel bare et særegent barn. Det var kanskje derfor jeg ble mobbet fra jeg gikk i barnehagen også, fordi jeg var annerledes. Jeg tror egentlig ikke at de andre barna syntes jeg var spesielt annerledes in the first place, men at foreldrene snakket om meg og at barna hørte mamma og pappa snakke om Sophie i barnehagen/på skolen. Mobbingen varte i hele 15 år, fra jeg var 3 år gammel til jeg var 19 år gammel og dette var en av grunnene til at jeg ikke klarte å fullføre videregående skole.

Som barn var jeg annerledes. Jeg hadde spesialinteresser. Det var riktignok sporadisk bytte, men likevel spesialinteresser. Jeg kunne sitte i timesvis å leke med små dukker. De type dukkene jeg lekte med forandret seg gradvis. Nesten fra år til år. De første dukkene jeg ikke kunne få nok av var Barbie. Det er helt utrolig at Barbie har vært populært så lenge som de har vært! Jeg hadde både vanlige barbier, i alle mulige hudfarger, men jeg hadde også de små «barna». Jeg hadde haugevis av klær og mye fikk jeg i adventskalenderen min hver desember. En genser den ene dagen og en kjole den andre. Jeg husker at jeg til og med hadde en hest! Den var trukket med fløyel og var svart. Jeg hadde både hodelag og sal til den. En stund hadde jeg en stor greie for Polly Pocket. Det er kanskje noen som husker de? De var så små! Jeg googlet de nå og de finnes faktisk enda, men de ser litt annerledes ut enn det de gjorde på den tiden. Etterhvert gikk det over i Bratz, som også finnes til dags dato (men det visste jeg, for jeg er noen ganger innom lekebutikker på Nordbysenteret). Etterhvert fikk jeg bil til dem, en cabriolet faktisk. Jeg hadde også en liten frisørsalong siden mammi var mitt store forbilde og hun jobbet som frisør. Jeg drømte om å bli frisør selv når jeg ble stor. En annen interesse var musikk, men den sitter sterkt i enda. Det er tydelig for alle da jeg spiller både ukulele og gitar, men jeg synger også (og det har jeg alltid gjort) og det har jeg arvet av den flotte mammaen min og min fantastiske Faff (morfar, han nevnte jeg her tidligere også). Husker noen av dere W.I.T.C.H? Wow altså. Jeg elsket det så sinnsykt høyt. Jeg kjøpte alle bladene og jeg leste pocketbøkene da jeg fant de på biblioteket på skolen. Jeg lurer på om det enda finnes? Jeg så opp til Wilma som elsket frosker. Så da elsket jeg også frosker, haha! Den dag i dag kan jeg absolutt ikke forstå hvorfor hennes kjærlighet for frosker smittet over på meg da jeg ikke takler frosker når jeg ser noen. Jeg går så langt unna som overhode mulig, på tross av at jeg elsker dyr. Reptiler er ikke noe særlig de heller.

Jeg var annerledes på andre områder også. Sosial interaksjon med andre, for eksempel. Jeg trakk meg alltid unna lek og andre mennesker, bortsett fra Faff (for vi to kunne sitte sammen og bare «være, han med avis og jeg med bok opp ned i hendene mine»), på et eller annet tidspunkt da vi var i sosiale settinger. Grunnen til at jeg ofte trakk meg unna lek på et tidspunkt var – som jeg husker sånn ca – at jeg ble veldig sliten. Mammi kunne plutselig finne meg sovende i et hjørne av et rom eller på et trappetrinn, der hvor det ikke var så mange mennesker. Dette på tross av at jeg også hadde ganske heftige søvnproblemer som liten (det har faktisk ikke gitt slipp enda). Jeg må jo ha vært annerledes på flere ting ettersom jeg ble mobbet, men jeg kan liksom ikke si helt sikkert hva det var. Mammaen min har sagt flere ganger at hun helt sikkert hadde sett det lettere om hun hadde hatt flere barn, og den forstår jeg jo. Men nå er jeg jo enebarn, og jeg er bare glad for at jeg ble tatt på alvor av systemet til slutt, selv om det tok noen år.. Jeg var også veldig avhengig av rutiner og at ting forble de samme. Mammi var veldig, veldig flink til å tilrettelegge for meg hjemme. Dette står for så vidt også på kriterielisten for Aspergers syndrom eller andre lidelser innenfor autismespekteret. Da jeg begynte på skolen lagde mammi en timeplan for meg, for tiden hjemme. Hun forstod at dette kunne hjelpe meg. Klokkeslett og aktivitet ble beskrevet nøye på denne timeplanen som hang på kjøkkenet. Alt fra å stå opp, pusse tenner og gre håret til når jeg kom hjem fra skolen, skulle gjøre lekser og når mammi skulle sette av tid til å lese litt for meg, om jeg ikke leste selv. Middag var også til samme tid hver dag, og hun var herlig på det at hun aldri tvang meg til å spise noe jeg ikke likte. Jeg har nemlig alltid vært litt sær på mat, og jeg var aldri spesielt glad i kjøtt, så det ble etterhvert mye kylling og pølser til diverse grønnsaker. Jeg absolutt elsket brokkoli, så det hadde vi til alt mulig rart. Om jeg ikke tar helt feil så er særhet når det kommer til mat veldig vanlig blant mennesker med Asperger, selv om det selvfølgelig likevel er ganske individuelt. En annen ting mammi var flink til å tilrettelegge for meg var det med small talk. Jeg har aldri vært god på det og aldri vært spesielt komfortabel med det. Ofte er det jo det som skjer rundt middagsbordet, så mammi og jeg endte mye opp med å se en episode av en eller annen serie vi begge likte og det fulgte meg fra jeg var ganske liten og helt frem til i dag. Oppsummering av skoledagen og dagen generelt, samt andre store temaer tok vi heller på helt andre tider i løpet av ettermiddagen. Flinke mammaen min.

Nå er det litt vanskelig å kunne si sikkert hva hos meg som skyldtes Aspergers syndrom i ungdomstiden ettersom det var da bipolar ble «trigget» hos meg. Jeg har lest en del om temaet og forskning rundt det, og det er faktisk sånn at bipolar lidelse som regel blir trigget frem av traumatiske opplevelser.

Temaer som angst har også vært mye oppe i samtalene med psykiateren min som jeg møter en gang i måneden, og vi har en liten teori om at jeg har hatt angst siden jeg var ganske liten. Det er jo ikke så rart med tanke på alt jeg gikk gjennom med mobbing og med pappaen min (det var MYE surr med han i løpet av tidlig barndom, og jeg er prisgitt en god mamma som hadde full omsorg for meg..), samt alle andre ting som fikk meg ut av balanse og gjorde meg ekstremt usikker. Jeg tror forsåvidt det er ganske vanlig at barn med Aspergers syndrom kan utvikle både angst og depresjon. Det er jo et tema nå, det at små barn faktisk kan utvikle psykiske lidelser og at det finnes barnehagebarn med angst, for eksempel. Jeg synes det er så utrolig bra at det er allmen kunnskap blant mennesker som jobber i psykiatri nå slik at flere kan få bedre hjelp tidligere. Jeg var nemlig gjennom litt av hvert før jeg endelig ble tatt på alvor da jeg var 15. Da hadde jeg allerede slitt veldig med både angst, depresjon, mat og selvskading i flere år. Til tider var alle disse tingene ganske alvorlige, men likevel var det ingen i helsesystemt som tok tak i dette..

En annen ting som er veldig vanlig blant autister er det med empati og å forstå hva andre mennesker mener og føler. Vi har selvfølgelig empati, så det at mennesker med autisme ikke eier empati er en veldig gammel myte som absolutt ikke bør være relevant i dag. Problemet er at vi ikke vet hvordan vi skal vise det, og at vi ikke klarer å sette oss inn i hva andre mennesker føler. Mange av «oss» har vanskeligheter med å lese kroppspråk og ansiktsuttrykk, samt å forstå toneleie. Sarkasme, ironi og tull kan være utfordrende da vi kan ta ting veldig bokstavelig. Øyekontakt viser seg også å kunne være et av personlighetstrekkene som hører til autisme. Vi har en tendens til å måtte se andre steder enn øynene – det jeg har hørt er at det er flere, forskjellige grunner til at noen ikke klare øyekontakt, så det er ikke egentlig mulig for meg å skrive noe om hvert individ og deres grunn. For meg handler det mye om at det er ubehagelig, og jeg får absolutt ikke konsentrert meg om det den andre personen sier fordi jeg stadig lurer på hvilket øye jeg skal se inn i. Når vi da ser andre steder så tror andre mennesker at vi ikke følger med på samtalen, på tross av at det er da vi faktisk får med oss det som blir sagt. Så dette kan by på utfordringer i sosiale situasjoner. Når det kommer til det å forstå hva andre mennesker føler ut fra ansiktsuttrykk og kroppspråk, men også generelt situasjonen, har jeg det personlig ganske utfordrende. Det med ansiktsuttrykk og kroppspråk er noe jeg ikke helt har greie på, og de eneste gangene jeg kan komme med noe smart når det gjelder hva andre føler eller går gjennom er det kun ting som jeg har følt på selv. Først da kan jeg komme med noe som til tider kanskje kan hjelpe dem. Jeg husker godt en av testene jeg gikk gjennom da jeg var innlagt på døgnposten i Tønsberg i 2010. Den handlet om bildekort hvor det var personer i spesifikke situasjoner med ansiksuttrykk og spørsmål. Psykologen viste meg hvert eneste bilde i denne kortstokken og jeg satt som et eneste stor spørsmålstegn. Hun lurte på hvorfor jeg ikke forstod og den eneste måten jeg klarte å forklare på var «jamen, jeg kan jo ikke si noe når de ikke har fortalt meg hva det er?». Jeg tror dette var noe av det som fikk dem til å helle mot en form for autisme, på tross av at en lege der tydeligvis hadde en teori om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelser/borderline, som deler mange symptomer med bipolar lidelse. Jeg leste nettopp dette i en journal jeg fant og ble overrasket, til tross for at DPS konkluderte med den diagnosen som en av fire jeg hadde overveldende mange symptomer på.

Da jeg var 18 var jeg innom Glenne regionalt senter for autisme for 3. gang i livet mitt. For første gang følte jeg at jeg fikk ordentlig oppfølging for hvordan jeg skulle takle at jeg hadde Aspergers syndrom. Jeg fikk begynne med et program som heter «Jeg er noe helt spesielt». Jeg fikk blant annet en aktivitets»bok» i tillegg til vanlige samtaler. I samtalene ble det lagt mye fokus på aktivitetsboken, som inneholdt både generell informasjon om funksjonshemninger og funksjonsvansker, samt autisme og Aspergers syndrom spesifikt. Jeg lærte meg å leve med det bedre enn jeg noen gang har gjort før og i ettertid og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk møte den behandleren jeg møtte der på det tidspunktet.

Det med psykiatri og nevrologiske «annerledesheter» er utrolig komplekst altså. Det er vel egentlig det jeg har som konklusjon av alt jeg har skrevet her nå. Jeg kom riktignok inn på flere andre diagnoser enn autisme, men likevel så håper jeg at dere fikk med dere mye av det som er vanlig med autisme, og spesielt autisme hos barn/hvordan man eventuelt kan kjenne igjen symptomer slik at man kan kontakte fastlege om man føler det er ting som forstyrrer dagliglivet. Det er nemlig det jeg anbefaler hvis du mener du har lignende symptomer og føler at livet ditt blir veldig vanskelig på grunn av det. Gå til fastlegen, forklar situasjonen, spør om du kan bli henvist til spesialister på området for utredning og tester og plutselig er du kanskje på vei til å gjøre livet ditt mye bedre.

Autism in children

Autism in children is a difficult topic. I mean, it’s not that difficult, but it’s a broad topic. It’s generic, but at the same time very different from individual to individual. There is of course some criteria that needs to be present before you can get an assessment and then a diagnosis, and you have to have x criteria for you to be diagnosed.

After being assessed and diagnosed with Aspergers syndrom, my mom looked back at my childhood and said «I should’ve seen it» and «I would’ve probably seen it if I had more than one child, because I could compare you to the others». She was angry with herself for a while. I had several cousins we were spending time with, and even though you could kind of see my Asperger traits when comparing us, the people around me just saw me as a special child. Different, but still just special. That’s probably why I was bullied from when I was in kindergarten, because I was different. I don’t really think the other children saw me as weird or different, it might’ve been their parents. I mean, if kids hear their parents talk about a specific child, saying it’s weird or awkward or whatever, they’re gonna end up thinking that themselves. The bullying lasted for 15 years. It started when I was 3 and ended when I dropped out of school when I was 19. That was one of the reasons why I dropped out.

As a child I was different. I had special interests. They changed frequently, but they were still special interests. I sat for hours playing with dolls, completely by myself. The kind of dolls I played with gradually changed, almost every year. I started out with Barbie. I had all kinds! The normal «adults», in all skin colors, but I also had the little «children». I had so much different clothes for them, and a lot of the outfits were gifts in my advent calendar every december. A sweater one day and a dress the next. I remember that I even had a horse! It was a velvet, black horse. I even had a bridle and a saddle. For a little while I loved Polly Pocket. I don’t know if any of you remember those? They were so tiny! I googled it and they actually still exists. They look a bit different, but still. After that I went crazy about Bratz. They also still exist, but I knew that from when I go to the toystores at Nordbysenteret. I ended up getting a Bratz car (a cabriolet!) and even a little hair salon. I used to dream about becoming a hair dressed because my mom was – and still is – my biggest inspiration and she used to work as a hair dresser back in the days. Another interest was music, and I still have that. That’s pretty obvious when taking into account that I play both guitar and ukulele, and I still sing. That interest was also inspired by my mom, and Faff (my grandpa). But, do any of you remember W.I.T.C.H?! I mean, wow. I loved it so much. I bought all the magazines and I also read the books when I found them at the school library. I wonder if that’s still a thing? I looked up to Wilma the most. She loved frogs, so obviously I loved frogs as well. That’s very weird when thinking of the fact that I’m really scared of frogs. I walk as far away from them as I can whenever I see one, even though I love animals. Reptiles isn’t really a thing for me either.

I was different in other ways as well. Social interaction, for one. I always distanced myself from the other kids after a while. Everyone except Faff. The reason I distanced myself a lot was – as I remember it – that I got exhausted from it. My mom often found me in a corner of a room or on a staircase, sleeping. Despite having issues with sleeping at night (that’s actually still present, a lot..). I must’ve been different on a lot of other areas as well, since I was bullied, but I honestly don’t know. My mom feels like she would’ve seen Asperger traits in me easier if she had more kids, and she’s said that a lot, and I understand her. But I am an only child, and I’m just happy I was taken seriously by the system at one point, even though it took several years.. I was also dependent on routines and that things didn’t change. My mom was extremely good at making things pleasant for me at home. I think that’s one of the criteria on the list for autism/Aspergers syndrome. When I started school my mom even made a schedule for me at home. She quickly figured out that it made life easier for me. All activities were described, as well as what time I was gonna do it. Everything from waking up, brushing my teeth and brushing my hair to when I got home from school, doing homework and when my mom read to me, if I didn’t wanna read myself. Dinner was also at the same time every day, and she was amazing for not forcing me to eat things I didn’t like. I’ve always been a little weird with food, and I wasn’t a big fan of meat, so we ate a lot of chicken and hot dogs with vegetables on the side. I absolutely loved broccoli, and I still do, so we basically had broccoli every day. If I’m not completely wrong being weird about food is a pretty normal thing for people with autism, even though it’s obviously very different from individual to individual. Another thing my mom was amazing at was the part with small talk. I was never really good at that, and I’ve never been comfertable with it either. Small talk often happens around the dinner table, so my mom figured out that watching an episode of a tv show we both liked was a smart thing to do while having dinner. Talking about school and the day in general, as well as other big things in life happened at other times during the afternoon or evening. My amazing mom.

It’s a bit hard for me to point out exactly what was Aspergers and not when I became a teenager, as that was the time bipolar was triggered. I’ve read a lot on the subject and research, and appearantly bipolar disorder is something that gets triggered from often traumatic events.

I’ve talked a lot about subjects like anxiety with my psychiatrist, whom I talk with once a month. We have a theory about me developing anxiety at an early age. It’s not that weird when you think about the bullying and everything else that made me really insecure and frustrated, as well as my dad (there was A LOT of back and forth with him, so I’m really lucky that my mom had custody..). I do believe it’s normal for people with Aspergers syndrome to develop other mental illnesses like anxiety and depression. That’s actually something that’s spoken a lot about in Norway now, the part about kids developing mental illnesses, and I’m so happy they’ve finally come to that conclusion! Hopefully kids can get good help, faster and earlier now than when I was a kid in the psychiatry part of the health care system. I wasn’t cared for properly until I was 15, after several years in the system.. At that point I’d already struggled with anxiety, depression, food and self harming for many, many years. At times these things were very severe, but still the people at the place I was treated didn’t give a shit.

Another thing that’s very common among autistic people is the part with empathy and understanding what other people mean and feel. We have empathy, so what people are saying about autists not having empathy is a medieval myth that’s not at all relevant. The problem is that we don’t know how to show it, and that we can’t imagine what people feel in a certain situation. A lot of «us» have issues with reading body language and facial expressions and also understand your tone of voice. Sarcasm, irony and jokes can be hard when we take everything literal. Looking people straight in the eye is also something that autists can struggle with. We have a tendency to look other places, and I’ve heard several reasons to why so it isn’t possible for me to actually pinpoint what it truly is. For me it’s about eye contact being uncomfertable, and also I can’t consentrate about what people are saying because I’m wondering which eye to look at. When we do look other places, other people think that we’re not listening, when it’s actually quite the opposite – which can cause trouble with certain people. When it comes to the understanding of body language and facial expressions I have big issues. It’s something I just can’t quite fathom and the only time I can actually come up with something smart to say it has to be something I’ve been through myself. I remember one of the tests I had to go through when I was admitted to the psychiatric ward in the hospital here in Tønsberg in 2010. The test was about cards with pictures on them, that showed certain situations. The psychologist showed me each picture, one at a time, and asked me what that person felt and what the situation might be, and I was sitting there, completely blank. She asked why I didn’t understand and the only way I could express what it was was «but I can’t say what’s happening and what that person is feeling when you haven’t told me». I think that was one of the reasons they came to the conclusion that it could be some kind of autistic disorder, even though a doctor apparently had a theory about Borderline personality disorder, which has a lot of similar traits to bipolar disorder. I read that in a journal about me a couple of weeks ago and I was very surprised even though Linde (district psychiatric department) came to that conclusion as one of 4 diagnoses I had a lot of symptoms from.

When I was 18 I was at Glenne regional center for autism for the 3rd time in my life. For the first time I felt like I got the right treatment for how to accept Aspergers syndrome as a part of me. We started a program called «I’m something special». In that program I received an activity book in addition to the normal conversation appointments. In the appointments a lot of focus was on that book that had a lot of information on disabilities, autism in general and Aspergers syndrome. I learned to live with the syndrome better than I ever had before, and after. And I’m forever grateful for the therapist I had there at the time.

Psychiatry and neurologically «differences» is an extreme complex subject. That’s my one conclusion from everything that I’ve written now. I did talk about other diagnoses as well, but I still hope you got the general idea of autism in children (and adults) so that you can recognize the symptoms for contacting your general physician if you feel that the symptoms disturbs your everyday life. Because that’s what I suggest you do if you feel like you have similar symptoms and feel that your life is very hard because of them. Go to your general physician, explain the situation, ask if you can get referenced to a specialist to get a proper assessment and maybe, suddenly, you can be on your way to make your life so much better.

Let’s get personal

I dag var det duket for den månedlige turen til Sverige for Tina og meg. Sverige i dag var … spesielt. Det var mye mennesker absolutt overalt og tidvis føltes det som om jeg ikke fikk puste (sjokk, det der). Jeg endte opp med å bruke solbriller inne da jeg føler det skjermer meg litt, og jeg så tydeligvis da ut som en very important person med høye heler, stor hatt og solbriller – inne, på et kjøpesenter. Jeg fikk mange blikk og mange smil, så akkurat dét var litt kult. På veien hjem snakket Tina og jeg nok en gang om at vi bare måååå få tak i GoPro kamera slik at vi kan filme bilturene våre fordi vi snakker om så utrolig mange viktige (og uviktige) ting i løpet av timene i bilen, så det hadde vært interessant å se hvordan det blir sett utenifra. Jeg startet å filme halvveis mellom Sarpsborg og Moss, men telefonen min bestemte seg for å nesten gå tom for strøm, så den stoppet videoen automatisk, uten å lagre den, av en eller annen merkelig grunn. Da vi startet å filme da vi kom på ferga derimot, gikk det utrolig bra og jeg tror vi hadde det veldig gøy begge to. I videoen under snakker vi om personlige ting. Vonde ting. Morsomme ting. Og hvordan vi smiler og ler på tross av de vonde tingene. Let’s get personal!

Let’s get personal

Today was the day for Tina and I to go to Sweden. Sweden was.. interesting. There was a lot of people, absolutely everywhere and from time to time I felt like I couldn’t breathe (shoker!). I ended up using my sunglasses inside since I feel like that kind of shields me a bit, and appearantly I looked like a very important person on high heels and with a big hat and sunglasses on inside. I got a lot of looks and – actually – a lot of smiles, so that was pretty cool. On our way home we (Tina and I) talked about getting our hands on a GoPro camera soon so we could actually record our field trips since we talk about a lot of important (and not so important) things, so it would be kinda interesting to see what it’s like from the outside. Half way between Sarpsborg and Moss I started recording with my phone, but my phone decided to hate me because it was almost out of power, so it shut down the camera function and didn’t save the video. But when I started recording while we were on the ferry it went really well, and I think both of us had a lot of fun. In the video (sorry, it’s in norwegian!) we talk about extremely personal stuff. Stuff that hurts. Funny stuff. And how we smile and laugh despite the stuff that hurts. Let’s get personal!

Alle gode ting er tre

Selvom det sies at alle gode ting er tre så er det ikke alltid det funker. Jeg tror faktisk at jeg har sluttet å tro på det, for å være helt ærlig – likevel fortsetter jeg å si det, som for å prøve å overbevise meg selv. Funker det? Nope. «Fortsett å svømme» sier Dory i Nemo, og dét er noe jeg virkelig tror på. Anyway, alle gode ting er tre. Jeg håpet på dette i dag, da jeg var innom lagerboden min for tredje gang. Denne gangen var planen kun å se etter spesifikke ting, og mistankene mine var rett. Det er desverre en del ting som er borte, blant annet bamser som betød mye for meg i barndommen. De bamsene jeg aller mest kunne ønske ble funnet er nemlig fire (tror jeg) bamser fra Lanzarote. Jeg tilbrakte en del tid der som liten da Mimmi og Faff (mormor og morfar) leide en leilighet der nede, og noen av mine aller beste minner har kommet til live der. Da jeg var der igjen i 2008/2009 som 13-åring gikk vi til alle de gamle, kjente stedene og denne butikken, hvor disse bamsene er kjøpt, finnes ikke lenger. Dermed er bamsene, tre sauer og en gris, borte for alltid. Det er også et smykke som betyr litt for mye for meg som har blitt borte i flytting. Det er nesten det jeg synes er verst med flytting, det at ting kan bli borte. På grunn av alle følelsene som ble satt i sving da jeg oppdaget alt som var borte har dagen i dag vært så som så. Jeg har for det meste bare sittet i sengen og stirret tomt ut i luften, selvom planene for i dag var så langt fra det å sitte stille som overhode mulig. Noen ganger blir ting litt sånn bleh, og mange av disse gangene må jeg også ta hodet mitt på alvor og dermed tilpasse dagen selvom planene endres (og som dere kanskje vet hater jeg når planer endres). Det handler visstnok om å akseptere seg selv og sine utfordringer, så det at jeg lærer meg å gjøre det er jo egentlig ganske positivt..


All good things come in threes

Even though they say that all good things come in threes it doesen’t seem like it always works. To be honest, I actually think I’ve stopped believing in this – even though I continue saying it, almost as if I’m trying to convince myself. Does it work? Nope. Dory keeps saying «Just keep swimming» in Finding Nemo, and that’s something I really believe in. Anyway, all good things come in threes. I was really hoping for that today, when I went to my storage unit for the third time. The plan today was to look for specific things, and my suspicions were right. Sadly there’s a few things that went missing, and plushies that meant a lot to me in my early childhood are some of it. The plushies that meant the most are four (I think) cute ones from Lanzarote. I spent quite a lot of time there as a little girl when Mimmi and Faff (grandma and grandpa) rented an apartment there, and some of my best memories happened there. When I went back there in 2008/2009 as a 13 year old we went looking for the old, familiar places and among those places was the store they were bought in. The store is gone. Which means that those plushies, three sheep and one pig, are gone forever. Another thing that went missing is a beautiful necklace that meant a lot to me. That’s what I probably hate the most about moving, that things keeps going missing. Because of everything I felt when I realized what kind of things were missing, this day kinda went ugh really fast. I’ve mostly just been sitting in my bed, staring blankly in front of me, even though my plans for today was as far from sitting still as possible. Sometimes things gets kinda bleh, and a lot of those times I have to take what my head says seriously, and therefore adjusting the day even if that means my plans are changing (as you might know, I hate plans changing). Apparently that’s about accepting oneself and ones challenges, so the fact that I’m kinda starting to learn this is pretty much only positive…

Jeg fant hvertfall denne! / At least I found this!
Funny story, jeg var så forelsket og hadde så kjærlighet for Tom at jeg satt i badekaret hjemme og gråt // Funny story, I was so in love and heartbroken over Tom that I was actually sitting in the bathtub home, crying

Tårer og sånn

Uff, nå ble det mange dagers opphold igjen – og igjen var det virkelig ikke meningen. Det har bare skjedd så forferdelig mye at jeg enten ikke får til å skrive noe, eller så er jeg for sliten/det har blitt for sent før jeg setter meg ned. Noen ganger kunne jeg ønske at livet mitt er normalt – men hva er egentlig normalt? Jeg er ikke 100% sikker på det, men jeg regner med at det er normalt å ha færre enn to diagnoser og to mindre tilleggsdiagnoser.. De der diagnosene som gjør at jeg er som jeg er kan være rimelig irriterende i blant og noen ganger gjør de at verdenen min bare raser sammen, selv om det for noen andre kan være en filleting. Desverre er jeg bare sånn. Altså, jeg har blitt bedre på det, så det går an. Men at det blir bra går nok ikke, og det var jo derfor jeg ble utredet in the first place. Det siste innlegget ble jo faktisk ikke oversatt til engelsk heller, og det så jeg først et par timer etter at det ble publisert, men da var jeg så sliten at jeg ikke orket å redigere det. I ettertid har jeg bare glemt det, så det er jo fantastisk (wow, jeg bruker ironi). Den siste tiden har vært full av usikkerhet og lite forutsigbarhet, så det har jo gjort meg usikker og angsten har skutt i været. Det har med andre ord ikke vært særlig kult. Igjen så er disse tingene noe jeg veldig gjerne vil holde helt for meg selv da det lett kan bli misforstått. Livet er komplisert, og det har jeg virkelig fått føle på i det siste.

April er forresten autism awareness month og da passer det seg at jeg skriver et innlegg om autisme/Asperger igjen. Det er faktisk noen som har etterspurt et spesifikt innlegg og dette vil jeg veldig gjerne få til, men det krever en stor innsats og en del tid fra min side, så nå må jeg konsentrere meg litt og spille mindre wow (haha!). Det har blitt mye World of Warcraft i det siste da jeg har en hel gjeng jeg spiller med. Det å ha noen som kan hjelpe, samtidig som du kan hjelpe tilbake er en helt fantastisk følelse. Det er ikke noe jeg har følt på noe særlig tidligere i livet, men akkurat nå opplever jeg det faktisk en del online, men også i det virkelige liv. Det letter litt på alt som har skjedd, fordi jeg også kan snakke om seriøse ting med disse nydelige menneskene.


Wow, another long break between blog posts again – and I really didn’t mean for that to happen. It’s just that there’s been so much going on lately that I either can’t seem to write anything useful, or I’m too tired/it’s become way too late in the evening before I can sit down. Sometimes I wish that my life would be normal – but what is normal? I’m not a 100% sure of that, but I guess it’s normal to have less than two diagnoses and two lesser diagnoses.. Those diagnoses that makes me how I am can be quite irritating sometimes, and sometimes they make my world fall apart, even tho it might mean less or little for someone else. Sadly I can’t do anything about it. I mean, it’s gotten better, so it’s possible. But getting well isn’t all that likely, and that’s why I got assessed in the first place. The last entry I posted didn’t get translated to English either, and I saw it a couple of hours after I posted it, but I was too tired to edit the post. In between then and now I’ve just forgotten it, so that’s just great (wow, I’m using irony!). These past few weeks have been filled with insecurity and little to none predictability, so obviously it has made me insecure and my anxiety shot through the roof. In other words, it hasn’t been very cool. Again, these things are things I wanna keep to myself, because they can very easily be misunderstood. Life is complicated, and I’ve really felt that lately.

April is by the way autism awareness month, so I should really write something about autism/Aspergers again (hit me with the South Park stuff haha). Someone actually requested a specific post and I’d love to make that happen, but it requires a lot of effort and quite a bit of time, so I should really concentrate for a bit and play less WoW (haha). It’s been a lot of World of Warcraft lately because I have my own gang I play with. Having someone who helps you, while you can also help them is a fantastic feeling. It’s not something I’ve felt a lot earlier in life, but right now I’m experiencing a lot of it both online and in real life. It makes most things a bit easier, especially all the complicated stuff that’s happened lately, because I can talk about serious stuff with these amazing people.

En liten selfie fra i går og tilfeldigvis nytt profilbilde på facebook//A selfie from yesterday and a new profile picture for facebook

Til toppen