Arkiv: januar 2016

Hvordan få en (mer) dyrevennlig hverdag!

Allerede da jeg var 13 begynte jeg å engasjere meg i dette; hvor vidt kosmetikkfirmaer testet på dyr. Jeg hang opp lapper rundt omkring og jeg var innom et par butikker for å spørre hvor vidt de var klar over hva de solgte. Alle visste selvfølgelig at de solgte kosmetikk, men det de ikke visste var lidelsen bak 90% av produktene de så stolt kunne gå god for. Jeg prøvde å endre alt rundt meg, jeg ville ha slutt på at dyr måtte lide for at mennesker skal ta vare på utsiden av kroppene sine.

I begynnelsen var det vanskelig- og det er det fortsatt. Jeg har appen dyrevennlig på telefonen min, og sjekker den gjevnlig opp mot PETA sine sider når jeg leter etter kosmetikkprodukter. Jeg prøvde å gjøre alt på en gang den gangen da jeg var 13, og som 20-åring vet jeg nå at det ikke går. Man må ta steg for steg, gjerne babyskritt. Ting tar tid, men det kommer seg. Du trenger ikke å bytte ut alt på en gang! Her er noen eksempler:

 

HÅRPRODUKTER
Nesten standard for alle jeg kjenner og vet om er at de alle bruker produkter fra Wella. Det er rimelig, det er ofte på tilbud og det er en vane. Redken er også ekstremt populær, men begge disse merkene bærer med seg lidelsene fra utallige dyr som ufrivillig ofret seg for å teste både ingredienser og ferdige produkter. Det triste er at i en hvilken som helst frisørsalong kan du finne produkter som ikke er dyretestet, og som kanskje til og med er veganske!

– AG (usikker på om du får det i Norge)
– American Crew
– Batiste
– Define
– Fudge
– GHD
– Giovanni
– Ion (usikker på om du får det i Norge)
– Jan Thomas Studio
– Joico
– Lush
– Paul Mitchell
– The Body Shop

Personlig har jeg brukt/bruker AG, Paul Mitchell, GHD, Batiste, The Body Shop og Lush. De to sistenevnte var for meg ikke det beste, og jeg tror det skyldes at det ikke er utviklet av frisører/merkene har også ekstremt mye annen kosmetikk.

SMINKE
Sminke var ekstremt vanskelig i begynnelsen, men nå som jeg begynner å virkelig vite ting går det enklere både å søke, prøve og velge produkter.

– Bare Minerals
– Barry M
– Bodyography
– E.L.F (eyes lips face)
– Elisabeth Mott
– Everyday Minerals
– Gosh
– Hello Kitty
– H&M
– Isadora
– Lunatick Cosmetic Labs
– Lush
– NYX
– Obsessive Compulsive cosmetics
– Pixi
– Sugarpill
– The Body Shop
– Wet n Wild

ANNEN KOSMETIKK 
Kremer, body lotion, negllakk osv

– Burt’s Bees
– Crabtree & Evelyn
– Dermalogica
– Dr. Bronner
– DuWop
– E.L.F
– Egyptian Magic
– H&M
– Jack Black
– Kedem
– Lush
– NYX
– Sugarpill
– The Body Shop

KOSMETIKK TILBEHØR
Sminkeapplikatorer

– Beauty Blender
– Eco Tools
– E.L.F
– Furless
– Morphe


 

PS. Når det gjelder L’Oreal (inkludert deres undermerker som f.eks. Matrix) er jeg ikke 100% sikker lenger angående dyretesting. De står fortsatt oppført som dyretestere hos PETA, men dette står på FAQ’en til Matrix på deres egen hjemmeside:

Does Matrix test their products on animals?
Thank you for your interest in Matrix, a brand of L’Oréal USA, Inc.

L?Oréal no longer tests any of its products or any of its ingredients on animals, anywhere in the world nor does L?Oréal delegate this task to others. An exception could only be made if regulatory authorities demanded it for safety or regulatory purposes.

Dette vil med andre ord si at de egentlig ikke tester på dyr, bortsett fra når det gjelder Kina som fortsatt er lovpålagt å teste kosmetikk på dyr før de kan selges i butikkene. De utsettes nå av press fra hele verden om å slutte, og en løsning er nært forestående. Men derfor er jeg usikker på om de har sluttet å teste og heller «bare» tester de ferdige produktene på dyr i Kina, eller om de fortsatt tester. For meg er dette noe uklart.
#dyrevennlig #dyrevennlighverdag #dyrenesrettigheter #noah #peta #kosmetikk #livsstil #vegansk

Hvordan er det egentlig å være overfølsom?

Dere har kanskje hørt om det at noen mennesker er overfølsomme for f.eks. andre menneskers følelser, lyder, lukter og generelt sanseinntrykk? Jeg tror et av navnene på det er «indigobarn». Jeg er også overfølsom, men jeg er ikke noe indigobarn- jeg har bare aspergers syndrom.

Jeg merket det tidlig, og da jeg gikk på ungdomsskolen hadde mammi daglige samtaler med kontaktlæreren min hvor hun fortalte om hvordan jeg hadde det på skolen og hva jeg følte. Læreren min avfeide det konstant med at «Ho e no bare overdramatisk. Det ornær’sæ». 

Jeg tenkte på det i går.. Er jeg virkelig overdramatisk? I så fall- hvorfor er jeg det? I det sekundet fant jeg svaret. Jeg er ikke egentlig overdramatisk, men fra utsiden og uten å vite om mine utfordringer så kan det godt se slik ut. Jeg er overfølsom, og for meg er disse følelsene helt ekte, og deretter reagerer jeg slik som jeg kan i forbindelse med følelsen. Det er ikke sikkert det er «riktig» reaksjon, det er ikke sikkert jeg har «riktig» ansiktsuttrykk engang. Det er bare slik det er, og det er bare slik JEG er. 

Det er til tider utrolig slitsomt å være autistisk. Jeg tar inn absolutt alt som foregår rundt meg av lyder, lukter og synsinntrykk. Jeg klarer ikke å skille mellom det som er relevant informasjon og hva som ikke har noe med noe å gjøre. Jeg kan – midt i en samtale – slutte å snakke, stirre tomt ut i luften for så å begynne å snakke igjen. Jeg glemte rett og slett hva jeg sa, fordi noe annet et eller annet sted i rommet distraherte meg. Dere som så videobloggen min i går så det kanskje? Jeg må liksom hente meg inn igjen, selv om jeg bare sitter å snakker til meg selv. Når jeg da blir gjort oppmerksom på det så føler jeg meg så dum. Jeg bruker utrolig mye tid på å tenke at jeg er dum, teit og ikke bra nok, selv om det egentlig bare er fullstendig bortkastet. Det i meg som stammer fra autismen er ikke noe jeg bare kan ta bort, det er slik jeg er. Det er slik jeg er født, og det er slik jeg kommer til å dø. Det er bare meg.

Så neste gang du tenker at noen er overdramatiske, prøv å tenk på hva som eventuelt ligger bak reaksjonen og følelsene. Lov meg det.


bildelink

#psykiskhelse #autisme #aspergerssyndrom #følelser #fordommer 

Iron Fist haul på youtube!

I dag fikk jeg endelig filmet Iron Fist haulen jeg har snakket om på instagram! Det tok sin tid ettersom jeg først filmet med Canon 550D, men så viste det seg at å filme med kameraet alene var vanskeligere enn først antatt, så det endte med at jeg brukte webkameraet (til min store skuffelse). Jeg fikk hvertfall publisert videoen nå, og er relativt fornøyd selv. Jeg snakker engelsk fordi jeg har flere lesere fra blant annet USA og England, om dere lurte. ^^

 

Youtubekanalen min finner dere her

#youtube #youtubehaul #ironfist #ironfistclothing #klær #innkjøp #youtuber

Er det ikke på tide å støtte hverandre?

Dette er et innlegg skrevet av meg og  meg alene, det reflekterer kun mine følelser og mitt syn på saken, og du som leser er i full rett til å mene noe annet.

Jeg følte det var greit med en liten disclaimer øverst her, med tanke på det jeg skal skrive, og hvordan jeg tenkte før. Jeg ønsker nemlig å sette lys på det faktum at vi ikke lenger er så flinke til å støtte hverandre- vi velger heller å angripe. Dette er min oppfatning av hva jeg leser rundt om kring på nettet, med tanke på at det er utrolig enkelt å dele sine meninger og følelser om ting (både viktige og heller uviktige saker), nå i 2016. 

Flere og flere får øynene opp for hva dyremishandling er, hvorden pels- og kjøttindustrien behandler dyr og hvordan dyretesting av produkter foregår, og det er helt fantastisk! Det er så bra at flere tar et standpunkt og uttaler seg. Men jeg har også lagt merke til hvor kjappe vi er med å dømme folk som ikke gjør det samme. Jeg har i lang tid vært medlem av flere veganergrupper på facebook, og merker at det spesielt der er et veldig dømmende miljø. Det endte med at jeg meldte meg ut av et par, og at jeg kun er med i en nå, for å få tips, råd og inspirasjon. 

Det er ikke vanskelig å bytte ut et par produkter i sminkehyllen din eller å boikotte alt som er laget av pels og skinn, men å virkelig skulle endre livsstilen sin for å være 100% dyrevennlig og vegansk er faktisk vanskelig. Hvertfall i de fleste land. Det betyr nemlig at du antageligvis må gi slipp på 90% av ting du har i livet ditt, ting du ikke engang var klar over at hadde noe med dyr å gjøre. Det er en utrolig stor omveltning, og veldig uvandt, spesielt om du er så ukomfortabel med forandringer som jeg som autist er. I tillegg så er det alt det med klær o.l. som knyttes til fabrikker i Kina, Taiwan, Thailand mm. som benytter seg av barnearbeid og underbetaler sine ansatte. 

Om man skal gjøre alle her i verden fornøyde så er vi stuck i en strisekk, i vår egen trehytte som vi har bygget og vi planter all maten vår selv. Det tar oss ganske langt tilbake i tid, ikke sant? Er det virkelig det vi vil? Jeg tviler sterkt… Så hvorfor kan vi ikke begynne å støtte hverandre og heie på hverandre?!

Jeg har selv tidligere fått kritikk for at jeg til tross for mitt fokus på dyrevennlige og veganske produkter så bruker jeg faktisk The Body Shop, som igjen eies av L’Oreal. Det som er fokuset der er at en viss andel av inntektene til TBS går tilbake til L’Oreal som igjen bruker sine midler på dyretesting. Så hvorfor fortsette jeg å bruke det? Jo, jeg er av den oppfatning at om flere og flere heller boikotter 90% av merkene som tester på dyr så vil søsterselskapene som L’Oreal være nødt til å endre seg. Alt handler om supply and demand, og om ingen lenger vil kjøpe produkter som er testet på dyr så må de jo slutte. I tillegg følger jeg med på PETA (People for the Ethical Treatment of Animals) sine sider og oppdateriner, og om ett merke er vegansk og dyrevennlig nok for dem, så er det det for meg også.

Det er superbra om noen boikotter det og det kosmetikkmerket på grunn av for eksempel dyretesting, eller velger å boikotte det og det klesmerket fordi det har kommet frem at de bruker barnearbeidere eller har urettferdig lønn og jobbmiljø. Hvert menneske har sin sak de brenner for, og om du brenner for noe som kan gjøre en forskjell her i verden så fortjener du virkelig all applaus, støtte og ros! Du er et godt menneske!

EDIT: Jeg har selv vært der hvor jeg har kritisert mennesker for å ikke boikotte alt som jeg har gjort, men jeg ser nå at det er feil. Så jeg beklager til de personene som eventuelt har følt seg truffet og som jeg har såret tidligere. Jeg har vokst veldig de siste ukene på akkurat det her.

#samfunn #meninger #selvmotsigende #hyklersk #støtte #forskjell

 

Mine piercinger (tidligere, nåværende og behandling)

En av tingene som gjør meg til den jeg er er som mange vet kjærligheten for bodymods (body modification). For øyeblikket har jeg både piercinger, utvidede ører og tatoveringer- ikke så mange, så flere kommer det til å bli.

Min første piercing tok jeg da jeg var 13, og det var den standard navlepiercingen. Jeg tok den da jeg var «hjemme» i Puerto del Carmen på Lanzarote i 2008, på et typisk Spansk-feriested-piercingstudio. Jeg hadde et par problemer med bakterier som var innkapslet inni navlen en lang periode etterpå, men den har vært helt fin fra august 2009 og frem til dags dato. Jeg elsker den, og jeg elsker å finne nye smykker!

Den andre piercingen jeg tok var en såkalt smiley. Det er når du har et smykke som sitter i frenulum labii superioris (strengen under overleppa). Ulempen her var at jeg valgte å ta den selv, på et offentlig toalett på kjøpesenteret i Tønsberg. IKKE GJØR DETTE. Jeg endte likevel med å gå ned til det ene piercingstudioet i Tønsberg for å få hjelp til å feste ringen. Jeg startet med å skjule denne for mammi, helt til hun fant det ut helt på egenhånd fordi jeg måtte smile. Det var ikke en blid mor jeg møtte da, ettersom jeg fikk navlepiercingen da jeg var 13 mot at jeg ikke skulle ta noe eller mase om å ta noe før jeg ble 18 og bestemte selv. Jeg hadde denne fra oktober 2010 frem til januar/februar 2012. Til tross for at den var skjev, så det faktisk pent ut så lenge jeg hadde en ring.

For tur stod tungepiercingen, som jeg tok et par dager etter jeg fylte 16, ettersom man tross alt kan ta piercinger uten samtykke fra foreldrene da. Ja, jeg krangla meg til denne også. Jeg tror ikke jeg var så innmarri lett å ha med å gjøre en periode, altså.. Denne har jeg nå hatt siden 2011 og jeg har den enda. Jeg bytter ikke smykke særlig ofte, fordi jeg er fornøyd med den jeg har nå- svart barbell med svarte kuler i 4mm. Jeg har ikke hatt noen problemer med den, og jeg er veldig fornøyd med behandlingen jeg fikk av Arne ved Studio Z i Tønsberg!

Septumen min tok jeg sommeren 2013, bare en måned før jeg fylte 18. Denne har jeg heller ikke hatt noen problemer med, og jeg tok den hos Petter i Larvik på Bodyart tattoo & piercing. Frem til i våres har jeg bare brukt hestesko, helt til jeg fikk en forkjærlighet for septum clickers. Desverre er min satt så langt ned at de fleste clickers blir for store.. Men hva gjør vel det?! Mine gode venninne Tina filmet da jeg tok den, og filmen ligger på min kanal på youtube.

I november 2013 møtte jeg Petter, og tidlig i januar 2014 dro vi tilbake til Bodyart i Larvik og fikk oss nye piercinger begge to. Jeg tok bridge og Petter tok i tunga. Bridgen hadde jeg problemer med, så den har jeg nå tatt ut. Problemene var ene og alene min egen skyld, og det skal jeg skrive litt mer om lenger ned!

Da sommerferien kom i 2014 dro vi til Danmark og besøkte blant annet Aalborg. Der tok jeg angel bites hos et lite tatoverings- og piercingstudio rett ovenfor gata til Subway (ja, vi spiste lunsj der hihi!). Disse ble satt perfekt, og det tok bokstavelig talt 5 sekunder med begge hullene. Ekstremt dyktige piercere der!

Navel, tunge, septum og angelbites holdt helt til jeg måtte ta ut bridgen. Da føltes kroppen min plutselig altfor tom, og hva gjør man da? Jo, man bestiller time hos Copenhagen Body Extreme for time til å ta hele tre piercinger på en gang (nei, jeg tenkte ikke så langt akkurat da). Jeg har ALDRI vært borti dyktigere eller mer profesjonelle piercere/tatovører og resepsjonist, og jeg er enda stunned. Jeg pierca begge nipplene mine, og Christina som kort sagt er den minst intime intimpiercingen.

Før jeg tok de tre siste ante jeg virkelig ikke hva smerte ved piercing betød, og alt sammen over på under 1 minutt var så heftig at jeg var millimeter fra å slå til stakkars Marc som piercet meg.


 

Piercingene mine betyr ekstremt mye for meg, og etter at jeg hadde problemer med bridgen har jeg virkelig skjerpet meg på det å ta vare på dem. Hver kveld renser jeg de tre nyeste med passe varmt saltvann som jeg har blandet selv ved hjelp av kokende vann og grovkorna havsalt. Dette skal jeg fortsette med helt til de er ferdiggrodde og jeg setter inn det siste smykket.

Det er flaut å måtte si det, men det er nettopp derfor jeg fikk problemer med bridgen min. Jeg var ikke flink nok til å rense den, og jeg var i tillegg uviten nok til å sette inn en svart barbell bare timer etter at jeg hadde piercet den. Den svarte lakken/malingen/hva det enn nå er er absolutt IKKE bra for nye piercinger, så jeg anbefaler ALLE å vente til piercingen din er 5-9 måneder gammel (kommer helt an på grotiden til piercingen din!) og helst unngå det om du kan. Jeg har ulakkede barbeller i både navelpiercing, angelbites, nipplepiercingene og Christina, men svarte kuler på alle unntatt navlepiercingen. 🙂

PS. ALDRI TA PIERCINGER HJEMME UTEN TILSYN AV EN PROFESJONELL OG UTDANNET PIERCER.

Er det noe du lurer på? Har du noen piercinger?

#bodymods #bodymodification #piercing #tatovering #septum #angelbites #bridge #navelpiercing #nipplepiercing #christina #copenhagenbodyextreme

Er både sminken og sminkekostene dine bakteriebomber?

Mange er nok klar over at man burde vaske sminkekostene sine regelmessig- men vet du hvorfor?

I sminkekostene og svampene du bruker for å påføre sminke på huden samler det seg bakterier, fett, smuss og ikke minst døde hudceller. Legger du dem i tillegg tilbake i sminkepungen/vesken din? Ja, da burde du vaske den like ofte.  Man har kanskje hørt at det holder å vaske kostene ca én gang i måneden, men dette er faktisk ekstremt misvisende. Det kommer så klart an på hvor ofte du bruker alle kostene, men hver 14. dag er visstnok et absolutt minimum!

Jeg er blant alle de vanlige jentene som glemmer det, for det er virkelig ikke det man går rundt å tenker på hele dagen med en hektisk hverdag. Så neste gang du sminker deg- ta en titt på kostene dine. Er de fulle av sminke? Ser de fettete ut? Er de klissete? For dette er nemlig ekstremt dårlig for huden din, samtidig som sminken din garantert ikke sitter like godt. Sliter du for eksempel med mye acne kan skitne sminkekoster gjøre problemet ditt enda verre..

Så hvordan vasker man kostene? Jeg har tidligere brukt min vanlige sminkefjerner fra Body Shop, men for en tid tilbake gikk jeg til innkjøp av spesiell «børstevask» og daglig rens for sminkekostene fra E.L.F. De funker utrolig bra og lukter faktisk godt. Om du ikke har muligheten til å kjøpe produkter som er spesielt egnet til dette går det også an å bruke en mild shampoo- for eksempel babyshampoo. Ettersom mye av sminken min er flytende og krembasert starter jeg rett og slett med å massere shampooen inn i kostene, før jeg skyller nøye med vann. Jeg går nemlig ut ifra prinsippet om at rent vann preller av fett, og at man derfor bør bruke såpe først så man faktisk får fettet ut.


Beauty blenderen til venstre var hvit på et tidspunkt..


Som dere ser har jeg x antall (faktisk 18!) koster fra Morphe. Alle disse kostene er 100% veganske og fra deres veganske sett med 18 koster. Jeg er utrolig fornøyd med disse, og de ser i tillegg pene ut. De har også en del sminke, men jeg vet ærlig talt ikke om de er testet på dyr. Fant ingenting om det på siden deres nå, og det betyr som regel at kosmetikken er testet på dyr, desverre.. Uansett så er de veganske kostene A++!

Jeg har også ett sett fra E.L.F, men jeg er ikke sikker på om de er veganske. Disse har vært med deg siden midten av 2014, og de er like hele enda. De er veldig fine, men jeg ville ikke anbefalt de om du er 100% veganer 🙂

Jeg har også tre fantastiske koster fra Furless. De er og har alltid vært 100% dyrevennlige og veganske (tommel opp!). De er basert i Australia, men shipping er faktisk ikke så ille. Tror den var på AUD$10 eller $15. De har en egen side om dyretesting som du kan lese her. Kostene er absolutt fantastiske, og absolutt verdt å prøve!!! A+++!

Når det komme til kosten formet som et hjerte med skriften «Divided» og de to som er candy cane striped rosa så er disse fra H&M. Jeg har aldri brukt de, men kjøpte fordi de var pene. Jeg er ikke sikker, men jeg tror de er syntetiske og H&M kosmetikkprodukter er dyrevennlige

#dyrevennlig #vegansk #makeup #kosmetikk #sminke #elf #furless #morphe #hm

Superenkel kjøttfri middag

De fleste som kjenner meg (og Petter) vet at vi for det meste spiser både vegetarisk og vegansk- bare fordi det er godt. Personlig har jeg ikke noe i mot mennesker som spiser (mye) kjøtt, men jeg velger bare helt enkelt å ikke gjøre det. Jeg synes ikke kjøtt er spesielt godt, og jeg har mye følelser for alle dyrene som blir behandlet dårlig og slaktet. Det fine er at i 2015 så er det så mye godt man kan lage uten kjøtt, og vegetarkebab er noe av det beste! Det er uten tvil en av yndlingsrettene mine for øyeblikket, og i følge Petter både lukter og smaker «vegetarkjøttet» akkurat som vanlig kebab. Jeg tror forresten kebabkjøttet er vegansk, grunnen til at våre ikke er det er fordi vi har dressing på.

    

Kebab»kjøttet» er fra Hälsans Kök og kjøpt på Nordbysenteret

#vegetarmat #vegetar #vegansk #kebab #hjemmelaget

Hvordan fikk jeg diagnosen(e) min(e)?

Opprinnelig postet 15. januar 2014

Har blitt spurt av flere om hvordan jeg fikk diagnosen(e), hva jeg tenkte og følte, hvordan folk forholder seg til det og hvordan det påvirker meg i hverdagen.

Det var høsten 2010, jeg hadde nettopp fylt 15 og ting begynte å bli veldig vanskelig etter å ha flyttet og begynt på ny skole. Det gikk fint de første ukene, men etterhvert begynte baksnakkingen. Jeg lukket meg mer inn i meg selv, sluttet å spise, og «tok opp» kuttingen igjen. Første gang jeg sluttet å spise var jeg 8 år gammel, så begynte det igjen da jeg var 12 (da kuttet jeg meg for aller første gang også), men ting ble hundre ganger verre den gangen i september 2010. Jeg gikk ned 10kg og både armene og bena mine var kuttet opp, men ingen tok meg alvorlig før jeg ringte med min eldste kusine som er sykepleier. Hun hentet meg i byen og kjørte meg hjem. Da hadde vi en av de lengste samtalene jeg noen gang har hatt med mammi før jeg ble med kusinen min hjem til henne og samboeren. Da stripset hun de kuttene jeg hadde som måtte stripses, og de ga meg den tryggheten jeg trengte den natten. Dagen etter – 26. oktober – ble jeg hentet av mammi nøyaktig klokken 08:00 på togstasjonen i Tønsberg. Vi dro opp til BUPA og mammi henvendte seg i luken. «Jeg går ikke herfra før datteren min får hjelp», sa hun. Jeg husker det som om det var i går. Vi satt noen timer å ventet før noen hentet oss.

Akuttvurderingssamtale. Mitt første møte med «ordentlig psykiatri»- og første gangen jeg ble tatt alvorlig etter å ha vært innenfor systemet i allerede fem år. Én lege, én psykolog og én psykepleier. Jeg fikk tilbud om frivillig innleggelse og både mammi og jeg takket ja. Herfra tok det to uker før jeg ble lagt inn. Jeg fikk besøke post A en gang og to stk fra avdelingen kom på besøk hjem her for å se hvordan jeg var hjemme.

Etter en måned med tester, samtaler og observasjon kom mammi på besøk og vi skulle ha en samtale. De mente de satt igjen med tre alternativer. Atypisk autisme, barneautisme eller Aspergers syndrom. De hellet mot Aspergers og satte det på papirene mine, sammen med affektiv lidelse: tilbakevendende depresjon og angst. 22. desember ble jeg skrevet ut og fikk komme hjem. Men tross i at jeg hadde kommet hjem og at det var juleferie og at jeg skulle slappe av startet kampen allerede da. Jeg hadde klart å spise normalt en stund, men trangen til å kutte gikk ikke bort.

Natt til 14. februar 2011 skjedde det. Jeg var overbevist om at nå. Nå skal jeg ta livet mitt. Det hele endte med at jeg ble hentet med ambulanse og kjørt til legevakten midt på natten. Dagen etter vendte jeg tilbake til Post A for samtale med legen. Jeg fikk mine første medisiner. Antipsykotiske.

Til tross for dette ble jeg «skrevet helt ut» av systemet. Jeg var frisk. Jeg ble sendt over til autismesenteret men etter noen samtaler der fikk jeg beskjeden «Du har ikke nok asperger til at vi kan hjelpe deg.» Dermed var det ut igjen. Jeg var uten behandler og noe slags tilbud, og jeg hadde mine fair share av besøk oppe på legevakten. Til slutt slo de alarm og jeg fikk et samtaletilbud med en psykepleier jeg hadde god kjemi med fra Post A. Han brukte meg i sin videre utdannelse, så jeg fikk snakke med han helt til julen 2011 nærmet seg. Dette var etter enda et forsøk på å avslutte alt. Jeg ble presentert for en dame som jobbet for AFE- arenafleksibel enhet, som ligger i samme bygg som Post A. Jeg hadde samtaler sammen med henne og psykepleieren fra Post A frem til Mai i 2012, da damen fra AFE tok helt over. Videre hadde jeg samtaler med henne frem til januar 2013- da ble jeg overført til kommunen igjen. Ettersom samtalene der gikk rett til helvete (beklager ordbruken) ble det avsluttet allerede i mars etter ønske fra mammi og meg.

Da ble det enda mer venting.

I juni 2013 kom jeg endelig inn i psykiatrien i Nøtterøy, og allerede i juli hadde jeg mine første samtaler med dame derfra. Hun har fulgt meg helt til nå, og det er jeg evig takknemlig for. I tillegg til henne fikk jeg tilbud om psykoeduakative samtaler med en mann fra Glenne- som jeg også takket ja til. Siden november 2013 har jeg hatt samtaler med disse to en gang i uken, og nå sist fikk jeg beskjed om at Glenne autismesenter har bestemt seg for å følge meg lenge. Så lenge som jeg vil. Fordi de ser at jeg trenger det.


Samtalene på Glenne autismesenter og med Nøtterøy kommune ble avsluttet i forbindelse med flyttingen min til Sarpsborg. De var med på et samarbeidsmøte hos fastlegen min her og «hun nye» fra psykiatrien i Sarpsborg. Det har gått greit i forhold til psykiatri frem til desember i fjor, da jeg fikk beskjed om at hun byttet jobb. Jeg har fått en ny behandler, men det blir ikke det samme, og for øyeblikket vet jeg ikke hvordan jeg skal takle det.

#asperger #aspergerssyndrom #autisme #psykiatri #minhistorie #selvbiografi #psykiskelidelser 

 

Kjære toppblogger, du som syntes det var helt greit å latterligjøre meg online

For litt mer enn en uke siden delte jeg en sak på min egen facebookprofil, en sak som betyr mye for meg. Det var på min facebookprofil den var synlig, offentlig, men likevel på min profil og kun der. Hvordan denne toppbloggeren og en annen jente fant min profil og hva jeg hadde skrevet aner jeg ikke, men en misforståelse oppstod tydeligvis. 

Jeg fikk beskjed om at jeg var frekk. At jeg ikke kunne noen ting om -said subject-. Og i det store og det hele at jeg var en dårlig person, og ikke minst dum. Jeg satt oppe hele natten og gråt. Jeg prøvde å forsvare meg selv og det jeg skrev, men det jeg  egentlig mente kom ikke frem fordi de allerede hadde bestemt seg. Jeg var dum. Jeg hadde panikk. Hvorfor? Fordi det mange timer etter fortsatte å tikke inn likes på de kommentarene som gikk på meg som person, selv etter at jeg hadde satt innlegget til usynlig. Hadde de delt det på sine egne facebookprofiler? Jeg vet ikke. Jeg endte opp med å screenshote hva som ble skrevet, før jeg slettet innlegget helt.

Med min versjon av autisme er jeg ikke alltid like flink til å formulere meg, og det kan derfor lett oppstå misforståelser. Det har det gjort hele livet mitt. Heldigvis vet mine nærmeste at jeg ikke mener noe vondt, selv om jeg kanskje uttrykker meg på feil måte, og de påpeker det ved å for eksempel si at det kanskje ikke var så fint/pent/lurt sagt. Det setter jeg uendelig stor pris på, for i de fleste tilfeller hører jeg det ikke selv. Dere som har sett The Big Bang Theory kan tenke tilbake på når Sheldon er frekk og folk måper, men han forstår ikke hva det var som var feil med det han sa. Det er slik jeg har det. Jeg er riktignok ikke så stor fan av å sammenligne meg med Sheldon Cooper fordi han er rimelig ekstrem, og det er vel aldri sagt at han har Aspergers eller autisme, bare at moren angrer på at hun ikke tok han videre til en spesialist i Houston.

Uansett, poenget mitt er at jeg ikke alltid formulerer meg riktig og ettersom jeg ikke forstår det selv hjelper det ikke å kjefte på  meg, kritisere meg eller kalle meg dum. For vet du hva? Jeg kan ikke noe for det. En annen ting du helt sikkert ikke vet er at jeg blir ekstremt lei meg og opprørt når jeg oppdager det selv.

Det som er enda verre for meg oppi det hele er at jeg har vært stor fan av denne toppbloggeren i lang tid. Jeg har sett opp til henne, skrevet utrolig mange støttende ord- både på bloggen og på facebook, og jeg har ved flere anledninger sendt henne mail, melding på facebook og en DM på instagram. Jeg skrev blant annet melding til henne etter at hun skrev noe om at hun ikke hadde så mange venner, at hun følte seg ensom og rett og slett ville ha venner (sistenevnte er en tolkning fra meg, så det er ikke sikkert det er riktig). Jeg har skrevet til henne om utfordringene mine, om hva som er «galt» med meg. Jeg fikk aldri noe svar. Jeg har også gang på gang forsvart henne i diskusjoner med både venner og bekjente, men også offentlig på facebook og VG. 

Hun kalte meg blant annet en mobber mot slutten, fordi jeg skrev det jeg skrev. Men, mobbet ikke hun like mye meg med det hun skrev? Jeg vet ikke. Hun ble tatt i forsvar av fans, jeg ble ikke tatt i forsvar av noen. Kanskje hun reagerte slik på det jeg skrev fordi hun hadde mye å tenke på privat? Ikke vet jeg. Det var uansett veldig vondt.

Jeg prøver enda å godtgjøre henne. Jeg prøver å vise at jeg faktisk ikke ønsker noen noe vondt, og jeg både liker og kommenterer det hun skriver. Jeg sender fortsatt støttende og rosende kommentarer. Jeg kritiserer ikke en dritt. Men er ikke dette litt feil? Det var ikke jeg som misforstod? Alikevel sitter jeg med tapet.


bildelink.

#samfunn #mobbing #nettmobbing #debatt #samfunnsengasjert #misforstått

Røde kors: det offentlige svikter ungdommer som sliter

Repost fra min WordPressblogg, skrevet 7. august 2013

Store deler av dagene mine da formen er på bunn går med på å lese vg (i tillegg til mye annet). Jeg kommer stadig over artikler som jeg synes og føler er klønete skrevet av folk som ikke vet hva de skriver om, sånn som denne artikkelen som jeg leste for en halvtime siden. Røde Kors – Det offentlige svikter ungdommer som sliter. Teksten under lyder slik «Myndighetene refses». Under her er en liste som Røde Kors mener kan hjelpe til å forebygge ensomhet og psykiske lidelser hos unge.

DETTE KREVER RØDE KORS:
Røde Kors vil ha på plass en ny nasjonal forebyggingsplan der økte øremerkede midler til kommunene skal gå til:

1. Flere rådgivere, lærere og ungdomsklubbledere som har tid til en prat, også etter kontortid.
2. Flere lavterskelsteder å gå til med sine bekymringer, som skolepsykologer, helsesøstre.
3. Mer informasjon om hvor man kan henvende seg med problemer.
4. Flere åpne, inkluderende og gratis fritidstilbud for alle.
5. Mer plass til psykisk helse i skoleundervisningen.
6. Bedre opplæring for lærere i psykisk helse.

 

Med hånden på hjertet kan jeg si at ja, kanskje man kan innføre det, men nei, det kommer ikke til å gjøre noen forskjell. Forskjellen blir hvertfall ikke så altfor stor. Jeg kom inn i psykiatrien da jeg var ni år gammel. Jeg gikk i 4. klasse og hadde allerede slitt ett år med spiseforstyrrelser. Elevene brydde seg ikke (de var for unge til å forstå, men ikke for unge til å gjøre noen vondt), lærerene så rett gjennom meg og ting gikk nedover allerede da.

Utdannelsen til lærere, psykologer og helsesøstere og gratis fritidstilbud har ikke noe å si. Det handler ikke om det. Det handler om at så alt for mange ikke burde jobbet som det de faktisk jobber som. Det handler om personligheten til lærerne, psykologene og helsesøsterne, ikke utdannelsen. Så virkelig, beklager. Beklager for at jeg ikke har noe tro på det. Jeg har vært gjennom så alt for mye og vært en kasteball altfor lenge til å tro at det er relativt enkelt å fikse på.

Men her- her er den virkelige, og verste grunnen til mobbing, uansett hvor lite dere vil tro på det så kan man legge en god del skyld over på foreldrene til barn. Ingen er født onde eller slemme, det er slikt man lærer. Om foreldrene snakker stygt om en annen forelder eller om en i klassen som er litt annerledes mens barnet hører på (og tro meg, barn har såkalte lange ører, de hører mye selv om de ikke synes) skaper det store problemer. Det er slik barn lærer å være slemme, fordi foreldrene ikke vet hvordan de skal oppføre seg og hva som kreves av dem som foreldre og medmennesker.


bildelink

#samfunn #rødekors #vg #psykiatri #psykiskhelse #mobbing 


Til toppen