Arkiv: september 2017

Jeg går rundt i en sky av konstant utmattethet. Jeg føler meg som en zombie i en ukeslang zombiewalk gjennom byens gater, til tross for at jeg ikke engang vandrer gatelangs. Den siste uken har det vært noe så og si hver dag. Når man da tenker over hvorfor jeg ikke fikk til å fullføre skolen og ikke har jobb så vil det automatisk (hvertfall logisk) si at denne uken er mer enn jeg kan takle. Det har vært uventede hendelser med mye sorg. Det var en spontan unghundsjekk av Saga fordi Vestfold dyrehospital hadde ledig. Kommunepsykiatri. Vond og frustrerende blodprøvetaking og aller verst – i morgen skal jeg til tannlegen. 

Ting som blodprøvetaking (serumspeil for det meste) og tannlegetimer er ting som uansett hvor lang eller kort tid jeg har på å forberede meg, henger over meg og stjeler kreftene mine. Jeg får panikk og er nær besvimelse når det gjelder blodprøver. Jeg har riktignok blitt flinkere takke være de fantastiske sykepleierne på legesenteret mitt, men i dag var 3. forsøk da de var tomme for «butterfly» sist og at det har blitt en del surr. Med andre ord veldig slitsomt for en aspergerhjerne. 

Tannlegetimen i morgen er fordi jeg må reparere enda en fylling. Dette er den samme jeg har fikset to ganger før, så jeg må helt ærlig si at jeg er skuffet over tidligere tannleger. Med denne tannlegetimen så runder jeg 10 000,- på tannlege i år, ettersom jeg hadde 2 operasjoner i sommer som kom på 7 000,- totalt. Hadde jeg derimot hatt hjemmesykepleie så hadde jeg fått kommunal tannbehandling gratis. Det tragikomiske oppi det er jo faktisk at OM jeg hadde bodd alene så hadde jeg måttet ha både hjemmesykepleie (for å hente medisiner) og boveiledning. Jeg velger å se på det med humor (galgenhumor har jeg blitt veldig flink på de siste årene- kan jo ikke sitte å gråte fordi hele livssituasjonen din er vond) fordi grunnen til at jeg bor hjemme hos mammi er jo både for at hun skal kunne fortsette å eie leiligheten mens hun går på UiO men også fordi jeg ellers hadde vært avhengig av enda flere instanser om Saga og jeg hadde bodd alene. 

Jeg har egentlig hatt flere «sjanser» til å blogge om andre ting enn mine egne tanker den siste måneden, men når jeg er konstant tom for energi (dagligdagse gjøremål er for meg, og har vært i altfor mange måneder, å bruke mer energi enn jeg faktisk har) havner blogg og skriving nederst på listen. Jeg har riktignok vært flink til å bruke digital tegning som terapi, men nå ser det ut som jeg må ha nytt tegnebrett. Det blir litt sånn fml fordi tegnebrett er himla dyrt og jeg har kun uføretrygd per dags dato. 

Men når alt kommer til alt så er jeg alikevel heldig selvom livet går mot meg, for jeg har en fantastisk familie, verdens søteste hund og den absolutt beste kjæresten man kan tenke seg. ♥

#psykiskhelse #psykiatri #utmattelse #autisme #aspergerssyndrom #asperger #asd #autisme

Som dere sikkert forstod fra det forrige innlegget har den siste tiden vært rimelig tøff. I tillegg til det uventede tapet av min aller beste venn og soulmate begynte jo mammi på universitetet i Oslo, jeg fikk innkalling til time på Linde alikevel (fordi fastlegen min er badass og ringte dem for å klage, I FERIEN SIN) og plutselig var det veldig mye mer utfordrende å komme meg til avtaler med lege og i kommunepsykiatrien. 

Men de siste to ukene har det skjedd fine ting som endrer hverdagen til det bedre. For det første har jeg fått innvilget støttekontakt. Men det er én ting som er enda bedre: jeg, Padmé Sophie, har fått en liten valp!

Hun er en nydelig liten Chihuahua på 6.5 måneder som er både leken, nysjerrig og oppmerksom. 

#hund #chihuahua #renraset #valp #kjærlighet

Akkurat nå er livet vondt, og det har det vært i tre uker. Det føles urettferdig og verdenen min er i tusen knas. Marerittet jeg ikke trodde jeg skulle oppleve, og hvertfall ikke før om flere år, skjedde.

På en rutinesjekk hos Vestfold dyrehospital fikk vi vite at min kjære, elskede, vakreste og beste Emine var syk. Veldig syk. Så syk at det ikke var noe å gjøre. Vi fikk ingen forvarsel, ingen opplagte tegn på at noe var galt, så beskjeden var uvirkelig.

For tre uker siden, mandag 14. august 2017, måtte jeg ta farvel med min beste venn. Min datter. Min sjelevenn. The love of my life. Emine.

Jeg fikk ha henne i 4 år og 30 dager. Jeg fikk følge hennes utvikling fra en usikker, redd, forsiktig og engstelig gatehund til en sprudlende, trygg (hvertfall hjemme), pratsom, aktiv, smart, hengiven og kosete bestevenn på fire ben. Hun var uten tvil the love of my life og det beste som har hendt meg. Hun var med da jeg begynte på vanlig videregående etter to år på SMI-skolen. Hun var med min side da jeg møtter Petter. Hun var min støtte da jeg ikke orket mer skole og som 19-åring flyttet hjemmefra. Hun var alltid der med den lille snuten, varme og myke pels og sine heeelt unike koselyder. Da jeg ikke kom meg opp om morgen hoppet hun opp i sengen min for å slå meg i hodet og da jeg var lei meg var hun alltid der for å ta imot tårene mine. 

Mitt lille, fantastiske og elskverdige gull ble 6.5 år gammel. Livet endte så altfor brått og tidlig for den sjarmerende blandingen av Pekingeser, Basset og Grand Danois som var min lille solstråle.

Det var med ekstrem stor sorg jeg dro ned til dyrehospitalet for å hente urnen hennes 23. august, men for meg var det nødvendig. En del av det å leve videre. 

Hvil i fred lillegull. Mamma elsker deg. ♥

#kjæledyr #firbentbestevenn #bestevenn #sjelevenn #tap #kjærlighet