Arkiv: november 2017

Hvorfor skylder vi på en tv-serie?

Da tv-serien 13 reasons why debuterte på Netflix i mars i år fikk den blandede tilbakemeldinger. Mange mener det er en god ting at en tv-serie satser på å vise hvordan ting kan være for ungdommer i dag, mens andre igjen er kritiske og mener den gjør mer vondt enn godt. Personlig elsker jeg den. Ikke bare fordi den tar opp vanskelige temaer jeg har opplevd selv, men fordi den virkelig viser i dybden hvordan små ting kan utløse en haug av følelser og hendelser, i detalj for mennesker som kanskje ikke har noen idé om hvordan ting føles.

Jeg har nettopp sett hele første sesong en gang til, for å se om jeg kunne legge merke til flere detaljer og finne både positive og negative sider ved den, men helt ærlig klarer jeg ikke å finne noe negativt. 

I etterkant av serien var det en såkalt «selvmordsbølge». I Trondheim opplevde de nemlig selvmord og selvmordsforsøk i løpet av april-mai og i begynnelsen av mai sendte de faktisk ut et brev til alle foreldrene ved Trondheimsskolen for å advare og informere. Dette kan du lese mer om her. Jeg fant ikke igjen den eksakte artikkelen, men jeg husker godt hvordan flere anklaget 13 reasons why – som på norsk er oversatt til 13 gode grunner (ironisk nok, for i originaltittelen nevnes det ingen gode grunner, men grunner plain and simple)– ene og alene. Én tv-serie ble dermed lagt til grunn for at ungdommer var deprimerte, hadde angst og var suicidale, og at noen valgte å ende livet sitt mens andre prøvde. For meg blir det surrealistisk.

Jeg føler jeg ser det ofte. At man skylder på ting når det skjer noe. Enten er det tv-serier, en artist, en skuespiller, en befolkningsgruppe eller en religiøs gruppe som får skylda. Altså.. Ting er «sånn og slik» fordi «den og den gruppen» har gjort «ditt og datt». Men hallo? Hva med å ta selvkritikk? Burde ikke medelever, lærere, rektor, familie og venner sett at noe var galt? Etter min erfaring kommer ikke et selvmord helt plutselig, ut av løse luften. Det kan selvfølgelig helt sikkert skje, men jeg har personlig aldri sett eller hørt om det. 

Med min historie, med bytting av skoler, inn og ut av psykiatri, problemer på skolen, skulking og skolevegring burde det vært noen som tok tak i det. Det var synlig. Mammaen min så det. I flere år hadde hun daglig kontakt med lærerne mine på telefon hvor hun fortalte hvordan jeg hadde det og hva som skjedde, men fikk tilbake at jeg bare «overdrev», var «overdramatisk» og lagde mer ut av ting enn det det var. Allerede i barnehagen kunne de sett det. Barneskolen. Mellomtrinnet. Ungdomsskolen. Det var ikke før min nest eldste kusine, som da var nyutdannet sykepleier, slo alarm i 2010 at ting ble tatt på alvor. Jeg hadde allerede vært innenfor BUPA (barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling), så hvorfor gjorde ikke de noe? Jeg bærer fortsatt nag. Jeg klandrer fortsatt skolen og lærere. Jeg er fortsatt sint, og jeg har innerst inne egentlig ett behov for hevn. Jeg kommer likevel ikke til å komme noe videre med de følelsene eller handlinger som er knyttet til hevn, så why bother? 

Det er ikke tv-serien som har ansvaret. Det er vi, samfunnet, som har det. Medelever, lærere, helsetjenestene, venner, familie. Alle vi som er rundt er de som sitter med ansvaret. 

For meg er denne serien en lettelse. Det er en bekreftelse på at jeg ikke er alene. Mens andre lager vitser og memes om serien og hendelsene i serien sitter jeg med medfølelse for hovedkarakteren. Hun prøvde for det meste bare å rydde opp i andres rot, gjøre det moralske riktige og være der for andre, men fikk det gang på gang tilbake midt i trynet. Måten både hun og de andre hovedskuespillerne er spilt på gjør meg fullstendig målløs. Fy søren så flinke de er! Ettersom jeg har undersøkt er de fleste født mellom 1991 og 1997, og herlighet- de er flinke! Skilled as fuck og de fortjener all den rosen de kan få. 



kilde // tumblr

 





kilde // tumblr

 


kilde // tumblr

 





kilde // tumblr


 

Trondheim kommune slår alarm etter flere selvmord (VG)
Netflix-serien «13 reasons why» vekker bekymring (VG)
Paris Jackson advarer mot Netflix-serien «13 reasons why» (VG)
Ny sesong av «13 reasons why» (VG)

#13reasonswhy #13godegrunner #netflix #psykiskhelse #mentalhelse #depresjon #angst #mobbing #selvmord #suicidal

10 kg lettere

Du vet når du går til et behandlingssenter og du gruer deg til hver eneste gang? Ikke fordi reiseveien er lang og kronglete eller fordi du må la hunden din være igjen hjemme, men fordi behandlingen river vekk så mye av grunnmuren du står på slik at du rett og slett bare klapper sammen når du kommer inn døren hjemme etterpå? Sånn har jeg hatt det i et par måneder nå. 

De siste par ukene har jeg prøvd å eliminere flere små ting i livet mitt som har tatt unødvendig energi og livslyst fra meg. Blant annet World of Warcraft. Det tidligere love of my life, eneste interesse og fritidsaktivitet. Der jeg fikk venner. Nå, etter en lang stund, har jeg innsett og forstått at flere av de vennene jeg trodde jeg fikk og hadde faktisk ikke var venner. De ville ha meg med fordi jeg var flink til å spille, fordi jeg var en god fire mage, som kunne alle tactics og som kunne instruere andre. Nå, som jeg ikke spiller, er jeg som et ekko fra fortiden. Men det er helt ok. 

I dag valgte jeg å eliminere en annen ting fra livet mitt; nemlig en uutholdelig, tøff, for krevende behandling som 99,9% sikkert ikke er den riktige for meg. Da jeg gikk ut fra behandlingsstedet følte jeg meg 10 kg lettere, og det gjør jeg fortsatt, selv om det er mange timer siden jeg kom hjem. Jeg har dermed storkost meg hjemme i sofaen med Saga og min bestevenninne Tina og sett på diverse tv-programmer, snakket og rett og slett slappet av. Diggeste følelsen jeg har hatt på lenge. ♥


Vi liker også å leke litt gjemsel… ♥

#hverdag #psykiatri #angst #fobi #depresjon #lettelse #asperger #autisme #aspergerssyndrom #asd

Velkommen november

Da jeg var ute med Saga tidligere tok jeg meg selv i å se på alle bladene. De som har mistet sin grønne farge og som har byttet til både gul, rød og orange, på tross av at noen faktisk er litt grønne enda. I dag er det 1. november og for meg markerer deg at julen og nyttår virkelig nærmer seg etter som all hallows eve er over. 31. oktober er nemlig en hellig dag for alle som er interessert i de moderne heksene, og jeg har jo min fantastiske bok «Grimoire for the green witch», skrevet av Ann Moura. Selv om jeg har vært ekstremt dårlig på å lese de siste årene tar jeg alikevel opp denne fantastiske boken fra tid til annen og leser litt om både sabbater, esbater, krystaller og røkelse. Det er, tro det eller ei, rimelig interessant til tross for at jeg også er opptatt av LaVeyan satanisme som er den moderne og vanligste formen for satanisme knyttet til Anton Szandor LaVey som i 1966 grunnla den Sataniske kirke. Denne formen for satanisme er noe helt annet enn folk flest tror. Den bygger nemlig på at man kan gjøre mot andre som de gjør mot deg (i motsetning til den kristne gjør mot andre som du vil de skal gjøre mot deg), at du er ansvarlig for dine egne handlinger og at du er den viktigste personen i ditt liv. Men nok om det! Det er nemlig noe som jeg tror de fleste ikke er interessert i.

Da jeg fikk studert bladene som har byttet farge løp jeg inn, med Saga hakk i hæl, for å hente kameraet mitt. Det nedstøvede, vakre kameraet mitt. Det er i grunn ganske trist hvordan livet mitt nå er noe helt annet enn det jeg forventet og ønsket meg. Jeg har rett og slett møtt veggen, til tross for at jeg allerede er ufør og får behandling både på DPS i nordre Vestfold og i kommunepsykiatrien. Det er vondt å innse akkurat dette, og at det har kommet som et resultat av at jeg har overanstrengt meg for å få et nogelunde normalt liv, samt å ha jobbet med min sosiale angst på feil måte alene slik at det rett og slett har utviklet seg til sosial fobi.

Jeg ønsker derfor november velkommen. En måned hvor det å sitte inne foran peisen med en kopp te eller kakao ikke er sett ned på. Hvor min sinnstemning passer inn, med det stadig voksende mørket ute. Hvor verden er kald, akkurat som meg. 

Akkurat nå, når jeg sitter her med bloggen på den ene skjermen og Netflix med Bones på den andre skjermen, med Saga halvsovende ved siden av meg har jeg faktisk motivasjon og inspirasjon til å skrive mer. Selv om energien og sinnstemningen sier noe annet så vil jeg prøve. Prøve å få frem viktige ord og budskap, som kanskje kan være til hjelp for andre, og i det aller minste- være en måte å opplyse om hvordan ting faktisk kan være for noen mennesker.

#november #høst #vinter #psykiskhelse #angst #sosialangst #fobi #sosialfobi #depresjon #dystymi #nedtur #recovery


Til toppen