Arkiv: april 2018

I don’t wanna be heard, I wanna be listened to

Har du noen gang tenkt over at det er en viss forskjell mellom å høre og å lytte? Hvertfall er det slik jeg ser det, og spesielt med diverse sanger av forskjellige musikere som nevner dette. Tittelen er hentet fra Forest av Twenty One Pilots

Gårsdagen gikk med til IP møte, butikktur og tankekaos. Jeg var så dårlig – av sosial fobi – før møtet at jeg såvidt klarte å la være å kaste opp. Kaldsvetten rant, kroppen prikket, jeg hadde alvorlige pusteproblemer og var ekstremt svimmel. Det er absolutt noe av det verste jeg vet og det plager meg at angsten har vært tilstede helt siden jeg var 4-5 år gammel. Nå er det jo nemlig bevist at små barn kan ha både angst og deprimerte og guess what? I had all the signs. Fortiden er alikevel bak meg og det er lite å gjøre med det som har skjedd.

Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg virkelig måtte få satt ord på tankene mine når det gjelder irritasjonen og raseriet over at det tar så utrolig lang tid å få korrekt hjelp. Et ordtak som passer godt til både min, men også andres, situasjon er «du må være frisk for å være syk». Tro det eller ei, det passer. Men dette er noe jeg er overbevist om at du må oppleve for å tro det. Jeg har opplevd nok av spydige og nedverdigende kommentarer og blikk til å være overbevist om at folk flest ikke klarer å forstå, vise empati eller fatte og begripe hvor tøft det er å være psykisk syk. De fleste av oss har, selv om vi hverken går på skole eller jobber, en 24 timers jobb som aldri gir oss fri for hverken helger eller ferie. Tenk litt på det. Tenk på hvor mange og lange ferier elever på både barne-, ungdom- og videregående skole har? Høst, jul, vinter, påske, pinse og ikke minst som regel 2 måneders sommerferie. Det er jo også inneklemte fredager og mandager som er helligdager som gir en ekstra dag helg. De som jobber i normale jobber derimot har ikke så mye ferie. Men de fleste har hvertfall fri så lenge det er helligdag, om de ikke har vakt da- hvor de får ekstra betalt. 

Uføretrygden i Norge som folk flest snakker om som noe fantastisk, lukrativt og ikke minst avslappende er i realiteten så vidt nok til å leve av for en normal person. Mange psykiske syke har ingen mulighet til å komme seg ut i hverken arbeids- eller boligmarkedet og har kanskje hverken energien, motivasjonen eller evnen til å drive med en form for fritidsaktivitet selv om aktiviteten kan trene enten fysisk eller mentalt- eller kanskje til og med begge deler. 

I tillegg til vår 24 timers arbeidsdag 7 dager i uken, hver måned gjennom hele året har vi også et enormt press. Vi blir for det første utsatt for diskriminering men også sarkastiske og ironiske kommentarer, stygge blikk og mobbing. Mobbingen foregår faktisk både på internett og i det virkelige liv. Er det noe du ønsker å bidra til? Om ikke så anbefaler jeg at du tenker deg om en ekstra gang om du i fremtiden tenker på å komme med en spydig kommentar. Du skal aldri skue hunden på hårene eller dømme en bok etter omslaget. Det økonomiske presset er også relativt stort ettersom det er begrenset hva man kan velge å handle på butikken eller unne seg av personlig helse og hygiene, men også for eksempel klær, kosmetikk eller ting til hjemmet etter at regninger, husleie og eventuelt lån er betalt hver måned. Enda vanskeligere blir det om du har barn. Du ønsker ikke for barnet ditt at barnet skal føle seg utenfor fordi han eller hun ikke nødvendigvis har de nyeste og dyreste tingene eller klærne. Likevel er en noe stram økonomi ikke en overveiende grunn til å ikke få barn i mine øyne. Man kan være ekstremt omsorgsfull, god, empatisk og være en fantastisk forelder selv om man ikke kan kjøpe alt det nyeste og dyreste. 

I bunn og grunn handler dette om den sittende regjeringen og deres prioriteringer. Det er ekstremt vanskelig å få korrekt hjelp i helsevesenet om midlene deres kuttes til fordel for andre – i manges øyne – mindre viktige ting som skattekutt til de som tjener fra 700 000,- og oppover i året. At et offentlig helse- og skolevesen fungerer tilstrekkelig er etter min mening viktigere enn å ha hundrevis av private sykehus, behandlingssteder og skoler ettersom det alltid vil være mennesker i samfunnet med mindre økonomiske midler som tilsier at de er avhengig av det offentlige fremfor den private sektoren.

Spørsmålet mitt til dette er hvorfor? Hvorfor er det viktig med store skattekutt til de som tjener aller mest her i landet? Hvorfor er det viktig å privatisere alt som privatiseres kan? Er det ikke lenger slik at alle mennesker er like mye verdt? Er det ikke lenger slik at alle har rett på nødvendig helsehjelp? Ta medisinene mine for eksempel. Utenom frikort så bruker jeg i gjennomsnitt 6000,- på medisiner i året. Hvorfor? Fordi medisiner jeg trenger for å leve ikke dekkes av staten. 6000,- + frikort på 2500,- (?) er ganske mye når det finnes tilstrekkelig av mennesker i Norge som ikke trenger helsetjenester like ofte og som ikke engang når frikortgrensen. 

Er det virkelig ingen måte å ønske alle mennesker her i landet et godt, OK eller levbart liv til tross for at de har nedsatt funksjonsevne eller evne til å klare seg selv? Er det ingen måte å igjen få en jevnere likhet for alle slik at det vil være færre som er nødt til å leve under fattigdomsgrensen? Er det virkelig INGEN mulighet for at alle skal være like mye verdt?

Jeg tror at det finnes en løsning. Et eller annet sted. Men ansvaret ligger på politikerne som sitter på stortinget. Det ligger selvfølgelig også på menneskene det gjelder, fordi man må kjempe for å komme seg opp og frem her i verden eller å bli lyttet til og tatt på alvor. Men hovedansvaret vil alltid ligge hos de som styrer og har makten til å forandre ting. Jeg tror rett og slett at noen politikere trenger å ta hodet sitt ut av et visst sted og begynne å se rundt seg. 


Kilde

Kilde

#samfunn #økonomi #samfunnsproblemer #psykisksyke #uføretrygd #ungufør #forskjeller #sosialeforskjelle #politikk #politikere #nav #ernasolberg #sivjensen #berniesanders #popefrancis

Fra himmel til helvete på 2 sekunder

For nesten tre uker siden skrev jeg et innlegg om min nye begynnelse. Jeg jobber hardt på saken om en fin, ny hverdag men det er mye å bli vandt til. Jeg ble nemlig diagnostisert med bipolar lidelse. Med andre ord forklarte det en hel del ting som den hyppige, dype depresjonen, manien som ble til hypomani da jeg begynte på stemningsstabiliserende for 5 år siden, mine spontane (litt for dyre) kjøp av ting og tang til tross for at jeg egentlig ikke hadde mulighet til å unne meg ting og mine med andre ord ekstreme humørsvigninger som førte til ekstreme hendelser og følelser. 

På kort tid, med grundig og nøye undersøkelse av både min psykiatri- og sykdomshistorie samt familie sin ble det klart: det er ikke noen tvil. Bipolar. Samtidig har det tatt mer enn 12 år for det offentlige helsevesenet å hjelpe meg og ikke komme noen vei. Jeg funderer stadig på hvorfor. Hvorfor har ikke offentlig helsevesen eller skole sett meg på riktig måte? Hvorfor har jeg måttet gå gjennom himmel og helvete- en reise som er forferdelig – i løpet av minutter i mange, mange år? Hvorfor har jeg ikke blitt hørt? Hvorfor skal det være så jævlig vanskelig å få korrekt hjelp? Er det ikke det vi liksom har krav på i Norge – med vårt «fantastiske» helsevesen og skattebetaling til å dø av for mindre heldige mennesker? Jeg er sint og frustrert. Men jeg er også glad. På forskjellige ting selvfølgelig, men den sinte og frustrerte delen vinner foreløpig. Jeg forstår ikke. Men akkurat dét er noe jeg trenger å virkelig få ut i et helt eget innlegg, når formen min tilsier at det er greit. Jeg våkner nemlig hver dag nå med en forferdelig følelse av at jeg ikke fortjener livet. Jeg har en anelse om at det er på grunn av seponering av antidepressiva slik at jeg kan gå på stemningsstabiliserende og noe annet som kan hjelpe hjernen min bedre, så foreløpig må jeg bare holde hodet over vannet. Jeg skal ikke drukne. 


Fra himmel til helvete på 2 sekunder..

#psykiatri #psykiatriinorge #norskhelsevesen #offentlighelsevesen #kommunepsykiatri #dps #bupa #sykehusetivestfold #spesialisthelsetjenesten #privatpraktiserende #psykiater #helse #asperger #aspergerssyndrom #asd #autisme #bipolar #depresjon #mani #angst


Til toppen