I don’t wanna be heard, I wanna be listened to
19. april 2018 kl. 12.37
Har du noen gang tenkt over at det er en viss forskjell mellom å høre og å lytte? Hvertfall er det slik jeg ser det, og spesielt med diverse sanger av forskjellige musikere som nevner dette. Tittelen er hentet fra Forest av Twenty One Pilots.
Gårsdagen gikk med til IP møte, butikktur og tankekaos. Jeg var så dårlig – av sosial fobi – før møtet at jeg såvidt klarte å la være å kaste opp. Kaldsvetten rant, kroppen prikket, jeg hadde alvorlige pusteproblemer og var ekstremt svimmel. Det er absolutt noe av det verste jeg vet og det plager meg at angsten har vært tilstede helt siden jeg var 4-5 år gammel. Nå er det jo nemlig bevist at små barn kan ha både angst og deprimerte og guess what? I had all the signs. Fortiden er alikevel bak meg og det er lite å gjøre med det som har skjedd.
Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg virkelig måtte få satt ord på tankene mine når det gjelder irritasjonen og raseriet over at det tar så utrolig lang tid å få korrekt hjelp. Et ordtak som passer godt til både min, men også andres, situasjon er «du må være frisk for å være syk». Tro det eller ei, det passer. Men dette er noe jeg er overbevist om at du må oppleve for å tro det. Jeg har opplevd nok av spydige og nedverdigende kommentarer og blikk til å være overbevist om at folk flest ikke klarer å forstå, vise empati eller fatte og begripe hvor tøft det er å være psykisk syk. De fleste av oss har, selv om vi hverken går på skole eller jobber, en 24 timers jobb som aldri gir oss fri for hverken helger eller ferie. Tenk litt på det. Tenk på hvor mange og lange ferier elever på både barne-, ungdom- og videregående skole har? Høst, jul, vinter, påske, pinse og ikke minst som regel 2 måneders sommerferie. Det er jo også inneklemte fredager og mandager som er helligdager som gir en ekstra dag helg. De som jobber i normale jobber derimot har ikke så mye ferie. Men de fleste har hvertfall fri så lenge det er helligdag, om de ikke har vakt da- hvor de får ekstra betalt.
Uføretrygden i Norge som folk flest snakker om som noe fantastisk, lukrativt og ikke minst avslappende er i realiteten så vidt nok til å leve av for en normal person. Mange psykiske syke har ingen mulighet til å komme seg ut i hverken arbeids- eller boligmarkedet og har kanskje hverken energien, motivasjonen eller evnen til å drive med en form for fritidsaktivitet selv om aktiviteten kan trene enten fysisk eller mentalt- eller kanskje til og med begge deler.
I tillegg til vår 24 timers arbeidsdag 7 dager i uken, hver måned gjennom hele året har vi også et enormt press. Vi blir for det første utsatt for diskriminering men også sarkastiske og ironiske kommentarer, stygge blikk og mobbing. Mobbingen foregår faktisk både på internett og i det virkelige liv. Er det noe du ønsker å bidra til? Om ikke så anbefaler jeg at du tenker deg om en ekstra gang om du i fremtiden tenker på å komme med en spydig kommentar. Du skal aldri skue hunden på hårene eller dømme en bok etter omslaget. Det økonomiske presset er også relativt stort ettersom det er begrenset hva man kan velge å handle på butikken eller unne seg av personlig helse og hygiene, men også for eksempel klær, kosmetikk eller ting til hjemmet etter at regninger, husleie og eventuelt lån er betalt hver måned. Enda vanskeligere blir det om du har barn. Du ønsker ikke for barnet ditt at barnet skal føle seg utenfor fordi han eller hun ikke nødvendigvis har de nyeste og dyreste tingene eller klærne. Likevel er en noe stram økonomi ikke en overveiende grunn til å ikke få barn i mine øyne. Man kan være ekstremt omsorgsfull, god, empatisk og være en fantastisk forelder selv om man ikke kan kjøpe alt det nyeste og dyreste.
I bunn og grunn handler dette om den sittende regjeringen og deres prioriteringer. Det er ekstremt vanskelig å få korrekt hjelp i helsevesenet om midlene deres kuttes til fordel for andre – i manges øyne – mindre viktige ting som skattekutt til de som tjener fra 700 000,- og oppover i året. At et offentlig helse- og skolevesen fungerer tilstrekkelig er etter min mening viktigere enn å ha hundrevis av private sykehus, behandlingssteder og skoler ettersom det alltid vil være mennesker i samfunnet med mindre økonomiske midler som tilsier at de er avhengig av det offentlige fremfor den private sektoren.
Spørsmålet mitt til dette er hvorfor? Hvorfor er det viktig med store skattekutt til de som tjener aller mest her i landet? Hvorfor er det viktig å privatisere alt som privatiseres kan? Er det ikke lenger slik at alle mennesker er like mye verdt? Er det ikke lenger slik at alle har rett på nødvendig helsehjelp? Ta medisinene mine for eksempel. Utenom frikort så bruker jeg i gjennomsnitt 6000,- på medisiner i året. Hvorfor? Fordi medisiner jeg trenger for å leve ikke dekkes av staten. 6000,- + frikort på 2500,- (?) er ganske mye når det finnes tilstrekkelig av mennesker i Norge som ikke trenger helsetjenester like ofte og som ikke engang når frikortgrensen.
Er det virkelig ingen måte å ønske alle mennesker her i landet et godt, OK eller levbart liv til tross for at de har nedsatt funksjonsevne eller evne til å klare seg selv? Er det ingen måte å igjen få en jevnere likhet for alle slik at det vil være færre som er nødt til å leve under fattigdomsgrensen? Er det virkelig INGEN mulighet for at alle skal være like mye verdt?
Jeg tror at det finnes en løsning. Et eller annet sted. Men ansvaret ligger på politikerne som sitter på stortinget. Det ligger selvfølgelig også på menneskene det gjelder, fordi man må kjempe for å komme seg opp og frem her i verden eller å bli lyttet til og tatt på alvor. Men hovedansvaret vil alltid ligge hos de som styrer og har makten til å forandre ting. Jeg tror rett og slett at noen politikere trenger å ta hodet sitt ut av et visst sted og begynne å se rundt seg.
#samfunn #økonomi #samfunnsproblemer #psykisksyke #uføretrygd #ungufør #forskjeller #sosialeforskjelle #politikk #politikere #nav #ernasolberg #sivjensen #berniesanders #popefrancis
