Fra himmel til helvete på 2 sekunder

For nesten tre uker siden skrev jeg et innlegg om min nye begynnelse. Jeg jobber hardt på saken om en fin, ny hverdag men det er mye å bli vandt til. Jeg ble nemlig diagnostisert med bipolar lidelse. Med andre ord forklarte det en hel del ting som den hyppige, dype depresjonen, manien som ble til hypomani da jeg begynte på stemningsstabiliserende for 5 år siden, mine spontane (litt for dyre) kjøp av ting og tang til tross for at jeg egentlig ikke hadde mulighet til å unne meg ting og mine med andre ord ekstreme humørsvigninger som førte til ekstreme hendelser og følelser. 

På kort tid, med grundig og nøye undersøkelse av både min psykiatri- og sykdomshistorie samt familie sin ble det klart: det er ikke noen tvil. Bipolar. Samtidig har det tatt mer enn 12 år for det offentlige helsevesenet å hjelpe meg og ikke komme noen vei. Jeg funderer stadig på hvorfor. Hvorfor har ikke offentlig helsevesen eller skole sett meg på riktig måte? Hvorfor har jeg måttet gå gjennom himmel og helvete- en reise som er forferdelig – i løpet av minutter i mange, mange år? Hvorfor har jeg ikke blitt hørt? Hvorfor skal det være så jævlig vanskelig å få korrekt hjelp? Er det ikke det vi liksom har krav på i Norge – med vårt «fantastiske» helsevesen og skattebetaling til å dø av for mindre heldige mennesker? Jeg er sint og frustrert. Men jeg er også glad. På forskjellige ting selvfølgelig, men den sinte og frustrerte delen vinner foreløpig. Jeg forstår ikke. Men akkurat dét er noe jeg trenger å virkelig få ut i et helt eget innlegg, når formen min tilsier at det er greit. Jeg våkner nemlig hver dag nå med en forferdelig følelse av at jeg ikke fortjener livet. Jeg har en anelse om at det er på grunn av seponering av antidepressiva slik at jeg kan gå på stemningsstabiliserende og noe annet som kan hjelpe hjernen min bedre, så foreløpig må jeg bare holde hodet over vannet. Jeg skal ikke drukne. 


Fra himmel til helvete på 2 sekunder..

#psykiatri #psykiatriinorge #norskhelsevesen #offentlighelsevesen #kommunepsykiatri #dps #bupa #sykehusetivestfold #spesialisthelsetjenesten #privatpraktiserende #psykiater #helse #asperger #aspergerssyndrom #asd #autisme #bipolar #depresjon #mani #angst

11 kommentarer

Helene Aspergerinformator

12. april 2018 kl. 16.49

Jeg håper du får rett hjelp nå. Ta vare

padmesophie

12. april 2018 kl. 16.50

Takk

Svar til denne kommentaren

mairho

12. april 2018 kl. 16.56

Du er ufattelig sterk! Det tok meg også lang tid å få vite at jeg er borderline.. Vi begge to kan heldigvis se fremover, da får vi iallefall riktig behandling :-)

padmesophie

12. april 2018 kl. 17.10

Tusen takk! Ja, absolutt. Håper å kunne jobbe målrettet mot en bedre fremtid, endelig.

Svar til denne kommentaren

kaosverden89

12. april 2018 kl. 18.09

<3

padmesophie

12. april 2018 kl. 18.46

<3

Svar til denne kommentaren

Beski

12. april 2018 kl. 18.36

Jeg er kjempe stolt over deg, tenk hvor lenge du har kjempet mot alt, huh? Sånn som sagt over her ^ du er utrolig sterk og jeg vet du kommer til å fortsette å være sterk, nå har du litt mer svar på hvorfor ting er som de er. I believe in you, my love <3

padmesophie

12. april 2018 kl. 18.47

Fineste <3 I believe in you too honey

Svar til denne kommentaren

Victoria Larsen

12. april 2018 kl. 23.13

Wow, du er sterk. Stå på <3

padmesophie

18. april 2018 kl. 16.22

Tusen takk, jeg prøver virkelig! <3 Er ikke verdt å gi opp når man har gått gjennom så mye. Det kan jo nesten bare bli bedre herfra!

Svar til denne kommentaren

Tonje Pettersen

13. april 2018 kl. 12.24

Håper du får en bedre hverdag etterhvert nå som du har diagnosen. Det fortjener du !
Håper du får en så fin dag som mulig videre :)

padmesophie

18. april 2018 kl. 16.23

Tusen takk! Satser på at ting blir bedre når jeg får alt litt på avstand og "vender" meg til den nye diagnosen, selv om jeg fortsatt er den samme personen.
Takk i lige måde :)

Svar til denne kommentaren

Hanne-Kari Havik

17. april 2018 kl. 19.25

Jeg håper du får det bedre, snart, veldig snart! Hold huet over vannet og håpet om bedre dager fremfor deg i live!

Svar til denne kommentaren

Maggie

18. april 2018 kl. 16.08

Heter du faktisk Padmé på ordentlig? Liksom er det et navn foreldrene dine har gitt deg når du ble født eller har du byttet navn selv?? mener det ikke slemt eller noe, bare lurer.<3

padmesophie

18. april 2018 kl. 16.24

Hehe, ja, det gjør jeg. Det er en komplisert historie med hvorfor jeg har byttet navn, men den korte versjonen er vonde assosiasjoner med det gamle navnet mitt og jeg ønsker å prøve å leve opp til den fantastiske kvinnen Padmé Amidala er. Sophie har jeg alltid hatt da, fra morssiden av familien min. Så det absolutt elsker jeg :)<3

Svar til denne kommentaren

Ashley baby

18. april 2018 kl. 22.52

Håper du får den hjelpen og medisinene du trenger nå som du veit hva du trenger!. jeg går på orfiril nå for bipolar og det hjelper meg masse, har fått et vanvittig mye bedre liv med det

padmesophie

19. april 2018 kl. 11.39

Satser på det :) Har gått på lamictal i 6 (?) år allerede, men nå skal doseringen justeres og antidepressiva seponeres før man eventuelt vurder noen andre medisiner ved siden av stemningsstabiliserende.
Ashley baby?.. As in Escape the fate?

Svar til denne kommentaren

bloggleser

21. april 2018 kl. 18.59

Litt nysgjerrig her... skal ikke kreve et svar, og det er mulig at jeg blir litt for farget av mine egne erfaringer: Tror du at bipolar-diagnosen din har havnet "i skyggen" av Aspergers-diagnosen? Altså at hjelpeapparatet bare så utfordringene som en del av Aspergers og var derfor mindre obs på andre ting?

padmesophie

24. april 2018 kl. 16.51

Jeg ser hva du mener, og det kan virke slik ut fra det jeg forteller. Blir litt sånn at det er mye jeg på en måte ikke får "plass" til og også vil holde litt igjen på. Men det er ikke egentlig noen grunn til å skjule at da jeg var 16 så fikk jeg beskjed av en overlege i spesialisthelsetjenesten at jeg mest sannsynlig var bipolar eller hadde borderline ved siden av autisme.. Ble lovet utredning på dette da jeg ble 18. Etterspurte det da jeg var 18 og fikk beskjed om å vente til jeg var 20. Det skjedde ikke noe da heller, så jeg etterspurte det da jeg var 21 og fikk plutselig beskjed om at en autist ikke kan ha tilleggslidelser. Så det har vært mye frem og tilbake. Jeg var jo også innenfor bupa fra 9-10 års alder og frem til jeg var 15 fikk jeg beskjed om at det ikke var noe galt med meg. At det at jeg ble mobbet på alle skolene jeg gikk på var tilfeldig, at det var alle andre det var noe galt med da de lo da jeg f.eks. gjorde rare repetive bevegelser eller handlinger. Spesialinteresser og det å "sone ut" når jeg var opptatt var det ingen som var interessert i...

Svar til denne kommentaren

bloggleser

26. april 2018 kl. 06.52

Takk for svar. Dumt av dem å ikke være interessert i å utrede videre når de selv mistenker at det er noe. Man må være veldig "på" som pasient og selv følge opp med å be om videre utredning. Har selv litt erfaringer med at når man har fått en diagnose, ser de alt som en del av diagnosen og er ikke så åpne for at man kan slite med andre ting.
Kanskje du kan skrive et innlegg om hjelpeapparatet en gang du har tid og orker? Altså om hva slags hjelp du har fått, hva du ikke har fått, og om du har noen tanken om hvilken hjelp som kunne vært til nytte for deg, både da du var barn og i nåtid?

padmesophie

3. mai 2018 kl. 12.19

Det er i mine øyne, helt idiotisk, da jeg har blitt lovet utredninger på diverse ting DE i første omgang mistenkte, som jeg ble klar over og dermed mistenkte selv også.. Det er ganske spesielt og viser hvordan spesialisthelsetjenesten kanskje ikke fungerer på langt nær så godt som det burde gjort med tanke på hva vi betaler av skatter og avgifter for å ha et helsesystem som fungerer.
Ja, det hadde vært interessant! Det kan hende det blir enklere med en videoblogg om det, da det er 12 år med (u)behandling i helsevesenet da.

Svar til denne kommentaren

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen