Arkiv: mai 2018

Føler meg som flere folk enn Eckbo

I søkelyset hater å bli sett på. OnklP og slekta var virkelig inne på noe der. Noen ganger er du høyt, noen ganger lavt. Noen ganger er du fryktløs, noen ganger ligger du alene i sengen og gråter.

Hver dag er bare nerver og drama, men løper fortsatt foran kamera veiver med arma. Noen greier jeg angrer på, er den greia her karma?

Kanskje, bare kanskje er dette noe mange kjenner seg igjen i. Kanskje, bare kanskje, er dette noe som kommer etter en kommentar eller samtale mens det også kanskje skjer av seg selv. Som om du mister absolutt all kontroll.

Er ikke dette noe vi bør snakke om? Hvordan bruke skjold for å unngå sårede følelser? Hvordan man ikke skal senke forsvaret sitt, uansett hvor lyst man har? Dette er helt sikkert litt overdrevent (les: veldig), men noen ganger er følelsene så sterke at det bare overtar absolutt alt. All tankekapasitet. Alt du ser. Alt du hører. Plutselig blir du såret av alt, så hvorfor gadd du å legge ned forsvaret?! Man lærer det i sport. «Defense! Defense!», mens man i kjærlighet og vennskap skal senke skjoldet, hoppe i det, elske med hele seg og jeg vet ikke? Overgi seg, kanskje. Fullt og helt. Men hva om det gjør at noe annet kjipt skjer? Som et dominobrett. Man kan jo i det minste minimere potensielt skadeomfang. En armlengdes avstand. Ett møte her og ett møte der, før man i det hele tatt ser på hverandre. Hva er riktig? Venner? Kjæreste? Familie? Alt? Ingenting? Jeg er tapt. For tapt. Fortapt. Jeg vet virkelig ingenting.

Jeg savner da ting var enklere. Ingen kjærlighet. Ingen depresjon. Ingen berg-og-dalbane av følelser. Ingen selvskading. Ingen angst. Ingenting. Jeg kan ikke engang huske en tid der det ikke eksisterte.

OnklP og Jaa9 har forresten gratiskonsert i Foynhagen på fredag. Som en tidlig oppstart av Slottsfjellsfestivalen. Alle billettene er allerede revet bort, men det er jo kanskje like greit. Ikke fungerer sobrilen slik som den skal og ikke har jeg noen å dra med heller. Forhåpentligvis kommer det en dag i fremtiden hvor jeg faktisk kan møte Onkl og fortelle han hva han og musikken hans betyr for meg.

#tanker #følelser #angst #musikk 

Lever jeg på en løgn?

Jeg har tenkt på dette en stund. Akkurat dette. Når han sier «jeg er glad i deg» i en spesifikk kontekst og du sier på fleip «det er ikke godt nok da!» (Million Reasons av Lady Gaga). Når du får tilbake «kan jo egentlig ikke si det andre ordet da.. det er litt tidlig..» og du tenker at han har rett. For en gangs skyld har mannen rett. 

Dagen etterpå foreslår du «du kan jo komme til meg noen dager til uka om du vil da, om du ikke er veldig opptatt eller noe» litt nølende fordi du ikke vil være til bry eller needy.. Eller rett og slett proper cray cray og svaret du får er «bo hos deg igjen, mener du?» med et smil. Du får panikk. Det var ikke det du tenkte. Tenk om smilet var et dust smil? Et slemt smil? Går det ann? Slemme smil? Du fantaserer jo om det, en eller annen gang i fremtiden. MEN IKKE NÅ. For tanken på det… gir deg panikk. Why the hell did you say that? Du svarer høyt «neeeei, herregud det var ikke dét jeg mente da», og prøver å få til litt latter i stemmen også. 

Så utvikler det seg til noe slikt som dette her: jeg vet det da, jenta mi. Men jeg har jo litt planer da… Og jeg vil ikke være oppå hverandre 24/7. 

Det neste du tenker er «faen. Nå fucka jeg opp. Igjen.» for så å tenke «yeah, no. Never doing this again!»

Needyness. Angst for å være avhengig av andre, slik at noen profesjonelle kan slenge ut «DPD!» igjen. Angst for å ikke være bra nok. Angst for å si noe feil. Angst for å bli latterliggjort. Angst for å forstyrre. Angst for å bli ditchet. Angst for å være til bry eller for å være i veien. 

Alt blusser opp igjen, til tross for at du nettopp trodde du hadde kontroll. Faen.

Når ordene setter seg fast

Ord betyr alt. Likevel setter de seg fast noen ganger, da du trenger de som mest. Uansett om man ender opp med stamming, å blande ordene eller å bare miste absolutt alle ordene er akkurat det samme for meg. Det er like vondt, hvertfall når jeg har så mye på hjertet.

Akkurat nå var det som inspirerte meg sangen Tornerose av Cir.cuz. Jeg har aldri hørt den live, i likhet med Bambi som er min absolutte yndlingssang. Mye fordi jeg selv ble kalt Bambi og fordi Mats og Thomas sine tekster er lett å kjenne seg igjen i og å få spesifikke følelser når man hører på dem (så lenge man orker å høre på norske tekster da, haha!). 

Jeg har i grunn vært litt engstelig for å skrive etter innlegget jeg postet 16. mai. I tillegg har det skjedd en del stuff. Både bra og smålig irriterende, frustrerende og what not. Men man lærer seg å takle det, på en eller annen måte. I de fleste tilfeller har man ikke noe valg, man må bare holde hodet over vannet og reise seg opp om man faller. Musikk er en av mine coping mechanisms. Jeg har fått så mye latter i det siste av den ekstremt varierende musikksmaken min, og et godt eksempel (fra spotify) finner du her.

Greit oppsummert har jeg i grunn hatt det rimelig fint siden 16. mai, ved hjelp av gode mennesker jeg faktisk tilbringer tid med fysisk. Det finnes faktisk folk jeg ikke blir sliten av å være med. Whaaaat, tenker du kanskje? Guess what – det gjør jeg også! Det føles godt, da. Det blir en del fine bilder og minner. 

#tanker #reflektering #minner #sommer #sol #minner #lykke #glede

Sannheten vil komme for en dag

Det er på tide å skrive noe, selv om ordene i hodet ikke gir noen mening. Tankene raser ukontrollert gjennom hodet, hvert eneste sekund av hver eneste time- hver eneste dag. Den eneste jeg virkelig kunne snakke med om alle disse tankene, og vite at jeg ikke ble avvist, er død. Sannheten kommer for en dag, og den har allerede begynt å lekke ut. Man kunne lese om det i Dagbladet lørdag 12. mai, men man kan også lese det på Dagbladet+ enda. Mysteriet Martine. Martine Beatricé Buckley. Mysteriet hvorfor måtte min bestevenninne dø av noe så uskyldig som en jævla lungebetennelse og hvorfor vil ingen ta på seg ansvaret for å ha sviktet henne.

Igjen føles det som om verden spinner rundt. Verden spinner og jeg prøver å holde meg fast. Jeg prøver å ta tak i noens hånd, noen som kan gi meg trygghet. Tryggheten min løper for fort, og jeg klarer ikke å holde følge. Jeg faller. 

Den sviende smerten man føler om man skrubber kneet på asfalten. Bare at nå er den inni meg. I hjertet? I hodet? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg bærer på den, hver eneste dag.

Plutselig er jeg høyt. Overalt. Jeg kan klare alt, jeg vet alt. Jeg er den aller beste. Så faller jeg, og det er ingen som tar meg imot. Jeg faller til jeg treffer det jeg tror er bunnen av brønnen og higer etter luft. Jeg prøver å svømme oppover, men så treffer jeg noe hardt. Bunnen. Var det ikke oppover jeg svømte? Solstrålene rekker ikke helt ned og jeg finner ikke veien ut av det mørke vannet.

Én dag er jeg ferdig her nede. I det kalde vannet. Én dag får jeg styrken – eller evnen – til å klatre opp og bli der oppe.

En sinnsyk overraskelse og smålig angst..

På torsdag fikk jeg en overraskelse i innboksen min på facebook.. En fra Tønsbergs blad ville at jeg skulle ringe han, i forbindelse med konkurransen for 50-års jubileumet til Messafestivalen. Som de fleste vet har jeg ekstrem telefonangst men jeg tenkte «faen heller, dette skal jeg klare». Det var tross alt i forbindelse med en konkurranse. Det første han sa var «Hei. Gratulerer med å ha vunnet konkurransen om mitt messeminne» og jeg ble målløs. Jeg? En vinner? Hva skjer? Men joda, jeg er 1 av 3 vinnere av konkurransen i forbindelse med jubileet og jeg vant med en historie om da Mats og Thomas var ekstremt imøtekommende da jeg hadde angstanfall under konserten i fjor. Jeg fikk til og med komme innenfor sperringene etter konserten og fikk snakke med dem en stund. Jeg skrev desverre ikke noe særlig etter konserten i fjor, og heller ikke i 2016 på grunn av den tøffe tiden jeg var – og fortsatt er – gjennom. Men her kommer et lite bildedryss fra Messafestivalen 2013, 2016 og 2017 – og jeg starter med i fjor.

Litt senere på dagen snakket jeg også med Arild, som er hovedmannen bak messa og gjett hvem som skal dit litt senere for å ta imot premien sin PÅ SCENEN? Du gjettet riktig! Meg!


Foto: Han Quang William Steenbuch

Som man kan se så har jeg egentlig forandret meg veldig opp gjennom årene, men hvem gjør ikke det? 

#messafestivalen #messa #tønsbergmessa #tønsbergmessa2018 #messafestivalen2018 #konserter #tivoli #circuz #angst 

 


Til toppen