Lever jeg på en løgn?

Jeg har tenkt på dette en stund. Akkurat dette. Når han sier «jeg er glad i deg» i en spesifikk kontekst og du sier på fleip «det er ikke godt nok da!» (Million Reasons av Lady Gaga). Når du får tilbake «kan jo egentlig ikke si det andre ordet da.. det er litt tidlig..» og du tenker at han har rett. For en gangs skyld har mannen rett. 

Dagen etterpå foreslår du «du kan jo komme til meg noen dager til uka om du vil da, om du ikke er veldig opptatt eller noe» litt nølende fordi du ikke vil være til bry eller needy.. Eller rett og slett proper cray cray og svaret du får er «bo hos deg igjen, mener du?» med et smil. Du får panikk. Det var ikke det du tenkte. Tenk om smilet var et dust smil? Et slemt smil? Går det ann? Slemme smil? Du fantaserer jo om det, en eller annen gang i fremtiden. MEN IKKE NÅ. For tanken på det… gir deg panikk. Why the hell did you say that? Du svarer høyt «neeeei, herregud det var ikke dét jeg mente da», og prøver å få til litt latter i stemmen også. 

Så utvikler det seg til noe slikt som dette her: jeg vet det da, jenta mi. Men jeg har jo litt planer da… Og jeg vil ikke være oppå hverandre 24/7. 

Det neste du tenker er «faen. Nå fucka jeg opp. Igjen.» for så å tenke «yeah, no. Never doing this again!»

Needyness. Angst for å være avhengig av andre, slik at noen profesjonelle kan slenge ut «DPD!» igjen. Angst for å ikke være bra nok. Angst for å si noe feil. Angst for å bli latterliggjort. Angst for å forstyrre. Angst for å bli ditchet. Angst for å være til bry eller for å være i veien. 

Alt blusser opp igjen, til tross for at du nettopp trodde du hadde kontroll. Faen.

Ingen kommentarer

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen