Arkiv: juni 2018

You can run, but you can’t hide

De små tingene – som gjør deg til deg – kommer alltid til å vinne. Uansett hvor lenge du prøver å fortrenge det så kommer det likevel opp til overflaten, på et eller annet tidspunkt.

De personlighetstrekkene – enten det er på grunn av en diagnose eller ikke – er det som gjør deg til deg. Som avgjør hvor vidt andre liker deg eller ikke.

For meg er dette Aspergers Syndrom og Bipolar lidelse, samt sosial fobi, panikkangst og generalisert angst. Hurra. Jeg prøver å fortrenge de quirky tingene som skaper trøbbel for andre, selv om det er det som gjør meg til meg. 

Det å ikke stole på noen. Frykten for å gå ut. Den ekstreme trangen til forutsigbarhet. Frykten for å stå opp. De uregelmessige stemningssvingene. Frykten for å leve. 

For ikke å snakke om issues med å forstå toneleie og kroppspråk. En jukselapp til ansiktssuttrykk anyone? Eller enda bedre, et «sarcasm sign», slik som Leonard lager til Sheldon i en av de første episodene av The Big Bang Theory. At man tar ting bokstavelig. Å bli sliten av å være med andre. Å ikke tørre å snakke i telefonen. Trangen til alenetid, samtidig som man har et sug etter å være med andre mennesker. Frykten for å bli avvist. Frykten for å være i veien. Frykten for at andre skal hate deg.

Dette er noen av tingene som gjør meg til meg. Dette er også ting jeg prøver å ignorere når jeg møter nye mennesker. Jeg later som jeg forstår, jeg prøver å stole på de, jeg prøver å forandre meg. Men hvordan kan man forandre noe som er så basic i personligheten din? Hvordan kan man unngå å la disse tingene gå utover hverdagen sin når det er som støpt i sement, inne i deg selv?

La meg fortelle deg noe. Det går ikke. Enten vil folk like, godta og akseptere deg eller så kan de dra dit pepperen gror. Du kan ikke løpe fra deg selv, bare fordi det ikke passer inn i noen andres liv. 

For meg ødela dette nettopp noe stort. Noe jeg ville, trengte og ønsket å jobbe for. Er jeg knust? Ja. Kan jeg gjøre noe med det? Nei. Det er noen ting som bare sitter i deg, som det er nærmest umulig – om det ikke faktisk er umulig – å endre. Det er derfor jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke pushe personen vekk. For det er det jeg pleier å gjøre.

Ved å pushe folk vekk, på en eller annen måte, unngår jeg å bli såret på et senere tidspunkt. Jo tidligere jeg gjør det, jo mindre blir den andre personen såret. Men så sitter man igjen med følelsen av at noen har revet ut hjertet ditt og at du aldri kan bli hel igjen. 

inspirational quotes about bipolar disorder Beautiful Best 25 Bipolar quotes ideas on Pinterest
Bilde er hentet herfra.

#psykiskhelse #depresjon #mani #bipolar #asperger #autisme #angst

Alene

Responsen på forrige innlegg har for meg vært overveldende. På en god måte. Jeg har sjeldent vært så stolt av noe jeg har skrevet, men det er jeg denne gangen. Det beste var at da jeg skrev trengte jeg ikke å tenke engang. Fingrene fløy over tastaturet, og det jeg skrev ga mening. 

De siste dagene har hodet roet seg og Saga og jeg har kost oss hjemme alene. Jeg har faktisk gått et par turer og Saga har blitt med meg på yoga. Det føles utrolig godt! I tillegg har vi hatt besøk og jeg har fått meldinger fra familiemedlemmer som bryr seg fordi de vet at det å plutselig være alene i en 112 kvadratmeter er en stor forandring og noe som egentlig føles veldig ugreit. Medmenneskene mine har virkelig trådt til, og det setter jeg så utrolig stor pris på. Hva skulle man gjort uten mennesker som elsket deg?


Fineste, mulig mest nysgjerrige chihuahuaen 

#hverdag #chihuahua #psykiskhelse #recovery

Å ønske lykke

Det at jeg har hatt det veldig tøft den siste tiden er ikke noe å legge skjul på. Jeg har skrevet utrolig mye av tankene mine på telefonen, og det har hjulpet til en viss grad. Men noen ganger trenger man egentlig bare et medmenneske som forstår. 

Noen ganger er disse menneskene vanskelig å finne, og du prøver å nå ut til flere personer. En etter en ender opp med å ikke svare og du sitter der, ensom og alene, og føler at du er den mest forferdelige personen i verden som prøver å få litt hjelp og at man er helt alene i universet.

Slik har de siste dagene vært litt for meg. Jeg er helt alene i leiligheten. Én uke. Jeg har riktignok Saga, men en hyper liten Chihuahua hjelper ikke alltid så mye når alt du orker er å sitte i sofaen og gråte. Det er ikke akkurat en som svarer når du snakker til den heller. Noen ganger trenger man rett og slett andre mennesker. Vi er tross alt flokkdyr.

Jeg løper. Jeg snubler og faller. Jeg reiser meg opp igjen og det hele gjentar seg selv. Gang på gang. Jeg prøver å holde motet oppe, for det er ikke her jeg vil være. På bunnen. Føle meg alene. Jeg prøver å nå ut til folk, men det er ikke alltid jeg tør å være ærlig eller å faktisk be om hjelp. Spesielt ikke om andre mennesker ikke svarer. Da er det bare å gi opp. 

Teit, tenker du kanskje. Ja, så får jeg bare være teit da. For det er slik det er for meg. Men jeg ønsker hvertfall å kjempe. Kjempe for en bedre hverdag og et bedre liv. Et liv som består av lykke. Oppturer og nedturer, men fortsatt lykke. Er det liksom så mye å be om? Jeg føler faktisk ikke det. 

Alle ønsker vel lykke? Å vite at man ikke er alene? Å vite at man er elsket. 

«Jeg elsker deg» er de fineste ordene som finnes. Det å virkelig vite at noen mener det. At de ikke vil forlate deg. Det er det beste som finnes, og det er vel teknisk sett det vi alle ønsker. Hvertfall de fleste av oss. 

Jeg elsker deg. 


Siden dette ble et litt… dystert innlegg, så slenger jeg ved noen bilder av meg 100% lykkelig for noen uker tilbake.

Min første gang i vannet siden 2014, men også første gang jeg brukte Care Bears bikinien min fra Iron Fist. ♥

#psykiskhelse #kjærlighet #depresjon #lykke #håp

Kan du egentlig klandres?

Trigger warning. 
Jeg ønsker ikke at noen skal bli påvirket negativt av følelsene jeg beskriver her.

Nummenheten. Kvalmen. Svimmelheten.
Ikke noe du ikke har kjent før. 

Trangen til å la tårene strømme.
Ikke noe du ikke føler hver dag.

Alikevel er det ikke noe du blir vandt til. Man blir aldri vandt til å få slått pusten ut av seg. Man blir aldri vandt til å kjempe mot sine egne tanker, sitt eget hode. For det er faktisk det som prøver å knekke deg.

Dine egne tanker. Ditt eget hode. 

Hvordan bekjemper man det?

«Tenk positivt»
«Se fremover»
«Ikke heng deg opp i småting»
«Ikke tenk på det»
«Det blir bedre»

Hvor skal det stoppe? Det er disse tingene man får høre hver gang. Hver eneste time, hver eneste uke. Av hver eneste behandler. 

Til slutt er det de ordene som vil knekke deg. For hvor mange ganger har du ikke hørt det før? Hvor ofte prøver du ikke? Flytte fokus. Planlegge noe fint. Tenke positivt. Ikke tenke på angsten. Snakke med noen. Møte noen. Gjøre noe. Det er det man alltid gjør – helt til det ikke går lenger.

Du prøver å oppsøke mennesker hver gang. Du prøver å legge fine planer. Møte noen kanskje? Men hvertfall snakke med noen. Du gjør andre ting. Alt. For å ikke tenke på angsten. Det de fleste ikke tenker på er at en av mestringsstrategiene du lærer i behandling (gjør noe, tenk på noe annet) kan vise seg i selvskading. Eller enda verre (fordi du kan miste livet) – selvmordsforsøk. 

Samtidig klandres du for de desperate ropene om hjelp. De desperate forsøkene på å avlede det som skriker inne i hodet ditt og å følge behandlers veiledning. Dette på tross av at behandler ikke mente å sende deg i akkurat den retningen. 

Du klandres for dine egne handlinger ut fra dine egne tanker og følelser. Men ingen klandres for handlinger som har påført deg smerten du sitter med inni deg.

#psykiatri #psykiskhelse #depresjon #angst #recovery #selvskading #samfunn

Concrete minerals

Er det noe jeg ikke gjør er det å faktisk se på reklamene på facebook og instagram, men for en gangs skyld – for noen uker siden – gikk jeg mot prinsippet mitt fordi noe faktisk så interessant ut.. Concrete Minerals er et dyrevennlig og vegansk merke basert i LA som hadde noen litt annerledes produkter. Jeg har ikke vært så sinnsykt flink til å la være å bruke penger i det siste, slik jeg egentlig lovet meg selv… Men se på det her da!

Leaping Bunny og CrueltyFree sertifisert

Jeg mener.. Hvem er det som IKKE blir forelsket i disse fargene da? Jeg som i tillegg virkelig har begynt å sminke meg igjen, og som for øyeblikket må finne ut hvilken av Kat von D sine farger på foundation passer til den mer solbrune huden min, haha. 

#makeup #skjønnhet #concreteminerals #vegansk #dyrevennlig 

Endelig

Endelig er det juni! Det er sinnsykt varmt, men det har det vel forsåvidt vært en stund allerede. Uansett så er juni liksom.. noe helt spesielt. Hvertfall for meg. Denne junien er enda mer spesiell fordi det snart er Marty sin første bursdag etter at hun ble borte. I tillegg har jeg jo Saga, som faktisk liker å være med på stranda (tro det eller ei!) og det er mye som foregår i livet mitt. 

I slutten av mars startet jeg jo nesten med «blanke ark», og endringene etter Bipolardiagnosen er fortsatt veldig tydelig tilstede. Det er medisiner, det er annen type behandling, og ikke minst en helt ny måte å se ting på. Det har vært en stor lettelse, men det har også vært vanskelig. Jeg har fått drømmene mine knust, og nye drømmer er bygget opp. Kontakt med fine mennesker fra fortiden, men også nye mennesker. Mennesker som gir meg tro på at alt kommer til å gå bra. Som gir meg motivasjon og inspirasjon. Som gjør at jeg rett og slett føler meg bra. 

Ting har forandret seg så mye. Jeg har faktisk fått litt farge til nå i sommer og jeg har til og med vært å badet ute på Husvik hos mimmi! Jeg har ikke vært i sjøen på fire år og jeg har ikke blitt brun på enda flere år enn det. Ting skjer, og noen ganger er det så utrolig mye bedre.

Image and video hosting by TinyPic
Bilde fra Tønsbergs blad er tatt av Per gilding, resten er tatt av meg.

Jeg har allerede nevnt inspirasjonen. Jeg tror faktisk jeg har skrevet seks hele blogginnlegg som ligger trygt på telefonen. Noen kommer det til å ta en stund før jeg faktisk poster ettersom temaene er sårbare, men alikevel. Jeg har lastet opp så mange flere bilder på Instagram enn jeg har gjort på over ett år. Det føles utrolig deilig!

#hverdag #motivasjon #inspirasjon #fremgang #recovery #psykiskhelse 

Hit men ikke lenger

cof

Hit kom jeg. For å se. Kanskje, kanskje jeg klarer det. Ta tilbake kontrollen. Overvinne noe i meg selv. Noe som bosatte seg i meg for mange år siden og som fortsatt er tilstede. Det lille monsteret på skulderen som hvisker meg i øret. 

Jeg stod der, en stund. Men jeg satt der enda lenger. Så kom han gående – som en eller annen vanlig person – forbi meg. Han er jo egentlig en helt vanlig person, men for meg er han så mye mer. Et slags forbilde. På en eller annen måte. Jeg er ikke interessert i en autograf eller klem. Heller ikke spesielt interessert i et bilde engang. Men en samtale.. Ja, det hadde absolutt vært noe. Han har på et vis klart å få kontrollen tilbake. Tilbake fra monsteret som en gang satt på skulderen. Som kanskje til og med sitter der enda, men som han klarer å overdøve. Hvordan klarte du det? Kanskje du kunne delt noe med meg. En eller annen hemmelighet, en eller annen metode. 

«OnklP du kommer ikke herfra i live»

Men jo.. Det gjorde du. Vær så snill å fortell meg hvordan.

PS. Du har jo forsåvidt allerede gjort noe. Spesielt i dag. Du fikk meg til å gå ut av sengen, ta på mascara og vandre over broen som deler Nøtterøy fra Tønsberg. Stå og sitte på brygga. Lenger enn jeg har gjort på fem år. Fem – 5 – fuckings år. 

cof

#angst #musikk #slottsfjell2018 #onklp


Til toppen