Arkiv: juli 2018

Kjære måne, hvor ble du av?

Fredag 27. juli skulle det være måneformørkelse. Litt slik som da det var Blood moon i 2015, og det var 105 år til neste gang. Jeg tenkte ikke altfor mye over det før mammi foreslo å gå opp på fotballbanen like ved her for å ta bilder. Jeg veide frem og tilbake hvor vidt jeg orket å gå ut og fant til slutt ut at «hei, jeg prøver!». Vi var ute i nesten en time og månen var borte. Jeg forhørte meg rundt og det var ytterst få som fikk øye på månen rundt den tiden vi var ute, og de få som fikk øye på den kunne ikke si noe særlig om hvor vi kunne få øye på den. Jeg gikk likevel ikke helt tomhendt hjem da jeg endte med å ta mange andre bilder! 

 

Jeg måtte prøve meg frem litt da det er lenge siden jeg har brukt kameraet ordentlig, men alt i alt er jeg ganske fornøyd. 

#foto 

Hva vil du egentlig?

Du forteller meg at du trenger noen til å stoppe deg. Sette grenser med alkoholen. Du skal nemlig egentlig ikke drikke alkohol. Da det nærmet seg flere dager i uken i en måned sa jeg det. «Er du sikker på at det ikke er nok nå?» og du svarte at det bare var dette var siste gangen. Så dro du på ferie. Du visste jeg kom til å si noe, for du vet jeg ikke holder kjeft når jeg har blitt bedt om å ikke holde kjeft. «Er du sikker på at du skal bruke hele ferien på å drikke?», «det går bra» svarte du. Så forteller du meg at du har tatt en annen form for substans. Jeg spør hvorfor. «Hva med prøvene? Er det verdt det?» og du svarer at du må det for å komme i partyhumør. Du våknet nemlig fortsatt full etter gårsdagen og at kjæresten din gikk fra deg i en fremmed by, midt på natten. 

Et par dager senere spør jeg deg «hvordan går det etter den kvelden?». Du svarer «vi snakkes i morgen, jeg er sliten». Dette er i dag en uke siden, og jeg vet at du er sosial ute så det er absolutt klart at du unngår meg. Men hvorfor? Jeg gjorde som du sa. Jeg var den type venn du sa du trengte. Hva vil du egentlig ha? En som bare godtar ting og sier «åja, så gøy da» eller «åja, så fint da» når du egentlig trenger en påminnelse på at dette egentlig ikke er greit? Hadde det vært hvem som helst annen så hadde jeg nok ikke vært i så stor sorg som jeg er nå, fordi jeg trodde du og jeg kunne bli noe igjen. 

Også er det deg da. Min nydelige. Du som spør meg om råd angående kjæresten din et par ganger i måneden, fordi dere har det vanskelig. Dere sliter med å ha råd til mat og dere krangler. Det dere derimot bruker penger på er marihuana og sterkere stoffer. Jeg spør deg «er det egentlig verdt det?» kun fordi du kommer til meg så ofte, med akkurat samme problemstillingen. Den samme problemstillingen som ikke endres med mindre du gjør noe med det selv. Jeg har på en måte vært der, og jeg trengte et realt spark i rumpa for å innse at det ikke var ok for meg å leve sånn. Men så blir det stille. Når du ikke trenger noen å lufte frustrasjon med så er jeg ikke så viktig lenger.

Hva er det dere egentlig vil? Vil dere ha hun venninnen, som forteller dere at jeg VET dere kan klare ting dere ikke tror dere klarer selv? Jeg vet at dere er så sterke. Dere har så mye potensiale, og dere fortjener så mye bedre enn situasjonene dere sitter i. Jeg trodde det var sånne mennesker de fleste ville ha i livet sitt. Noen som ser deg for deg, som ønsker deg alt det beste, men som også da stiller kritiske spørsmål, når jeg ser at noe absolutt ikke er sunt. Eller vil dere ha henne som sier «åja, kult» – selv til aktiviteter som er ulovlige, kun for å gjøre alle til lags?

Jeg legger ved et bilde av hun som alltid var kritisk til meg og mine valg. Ei som jeg visste var der i tykt og tynt. Jeg var like kritisk til hennes valg og noen ganger ba vi den andre skjerpe seg, rett og slett. Fordi vi visste at vi begge klarte bedre. Vi visste at den andre hadde potensiale til å bli noe stort.

#vennskap #tanker 

She was like the moon

She was like the moon; part of her was always hidden away.

Innlegget jeg skrev forrige lørdag nådde ut til langt flere mennesker enn jeg forventet. Både mammi og jeg fikk ekstremt mye tilbakemeldinger; mer enn jeg noen gang har fått. Overveldende? Veldig. Men herlighet, jeg følte virkelig på at det er en mening med skriveriene mine. Det er til og med kanskje på tide at jeg deler noe av det jeg skrev veldig privat i mai, selvom situasjonen min i dag er veldig annerledes.

Jeg har vært stille den siste uken fordi humøret har svinget, men det har vært mest nede. Veldig nede. Det blir noen ganger litt sånn når behandlere er på ferie og man ender opp i sin helt egen boble. Jeg er veldig sikker på at flere som har tilbud i psykiatrien føler noe alá det. 

Jeg vurderte nylig å oversette innleggene mine til engelsk, helt nederst i hvert innlegg, etter ønske fra menneskene jeg spiller mye sammen med som gang på gang prøver google translate uten suksess. Så jeg tror jeg skal gjøre det..


The last entry, the one I posted last saturday, reached way more people than I’ve ever imagined. Both my mom and I got an extreme amount of feedback; more than I’ve ever gotten before. Overwhelming? Very much so. But I really felt that there’s a meaning behind every little thing I’m actually writing. Maybe it’s even time for me to publish some of what I wrote privately in May, even though my current situation is very different. 

I’ve been quiet the last week because my mood has been extremely uneven. Uneven, but more depressed than anything else. It kinda ends up like that during vacations, because you end up in your own little bubble. Without anyone popping it. I’m sure a lot of people who goes to therapists from time to time feels the same. 

Recently I’ve been thinking about writing my entries in english, in addition to norwegian. Just because of my dear gaming buddies who tries to read with google translate – but without success, time after time. 

#hverdagstanker

Deprimert hver dag

Jeg har en tendens til å sovne på dagen. Hver dag. Uansett om jeg får sove rundt midnatt, 01:00 eller 03:00. Uansett når jeg står opp og hvor mange timer jeg har sovet, så sovner jeg likevel på dagen. I dag følte jeg hvorfor. 

På dagen er man normalt våken. Man har jobb, barn, ektefelle eller samboer og ikke minst venner man er sammen med. For meg er det å jobbe uaktuelt- jeg klarer ikke å være steder der det er mye mennesker. Det er en grunn til at jeg ikke orket det fjerde året på videregående skole og endte opp ufør. Uansett hva du som leser dette måtte tenke og mene om dette, så er det fortsatt fakta. Det er sånn det er. Livet mitt er antageligvis annerledes enn ditt, og enten synes du det er en virkelig forklaring eller så ser du ned på meg. Uansett er det lite eller ingenting jeg kan gjøre for å endre din mening. Jeg har hverken barn, ektefelle eller samboer. Jeg er sjeldent med venner også. For de vennene jeg har er det enklere for meg å forholde meg til på snapchat, World of Warcraft eller messenger og facebook. 

På kvelden og natten derimot, er det helt normalt å være alene. Hvertfall om man ikke bor med noen som man også sover sammen med. Da er det enklere å være våken, fordi det er naturlig å føle seg litt ensom på kvelden. Da fungerer humøret mitt litt bedre. Da er det som regel litt jevnere også. Bortsett fra tankekaoset da. Det som sitter igjen etter dagen. Det ensomme. Det frustrerte. Det irriterte, fordi humørsvigningene mine kommer som det passer dem. Som regel har jeg ingenting å si når når hjernen min ikke klarer å holde styr på og fordele hormonene (?) i hodet mitt korrekt, enten det blir utløst av en hendelse, kommentar eller følelse eller helt av seg selv.

Ikke misforstå – jeg har ikke gitt opp å fullføre videregående skole slik at jeg får den jævla studiekompetansen. Men hva gjør jeg etterpå? Jeg vil fortsatt alltid være autistisk og bipolar, med sporadiske spesialinteresser som slipper taket når jeg minst forventer det. Jeg vil fortsatt ha redusert hukommelse på grunn av medisinene jeg har gått på i 6 år og jeg vil fortsatt ha en utfordrende hverdag. Med mindre man finner «medisincocktailen» og behandlingsløp som passer perfekt for meg. Men det er noe man allerede har prøvd i 13 år, så håpet mitt er ikke lenger så stort. 

#depresjon #angst #jobb #samfunn #autisme #bipolar #psykiatri 

Byen min er fin

Det er en hel halv evighet siden sist jeg skrev noe om ting jeg holder på med for tiden, så jeg tenkte det var på tide med et helt vanlig innlegg. Jeg har nemlig utfordret angsten min hver dag både denne uken, men også forrige uke! I tillegg har jeg vært oppe en del tidligere for å prøve å rette opp i søvnmønsteret mitt, etter anbefaling fra psykiateren. Det tar på. Det har seg i tillegg slik at siden jeg utfordrer meg selv så mye på eksponeringstrening vil ikke de positive effektene ved medisinendring og økning vises. Men alle steg fremover er et steg i riktig retning, right?

I dag var jeg først i behandling før jeg tok meg en tur ut i den fine byen min. Jeg gikk i bakgatene i Tønsberg og opp til Haugar, og herlighet så fantastisk Tønsberg er. Det er så koselig her, spesielt når solen skinner slik som nå. Fra den lille toppen på Haugar ser man i tillegg utover hele byen. 

cof

I dag ble en mye etterlengtet fin og mer positiv dag. 

#hverdag #sol #sommer #tønsberg

Kjære hode, la meg gjøre dette

Advarsel: inneholder tekst om (mis)bruk av alkohol, angst og panikkanfall

I dag kom nyheten alle i Skeleton Clique har ventet på: Josh og Tyler er tilbake med ny musikk og har allerede lagt ut alle konsertdatoer. Vi har ventet i over ett år på livstegn fra dem så selvfølgelig er alle gira- inkludert meg. Da jeg scrollet nedover i Skeleton Clique gruppen jeg er med i på facebook slo det meg; det er utrolig mange som styrer og stresser over hvor tidlig de kan vente i køen utenfor Telenor Arena og hvor vidt det blir Golden Circle og m&g. Mens jeg? Jeg styrer og stresser med hvor vidt jeg orker å dra. 

Man får så utrolig perspektiv på ting når man sitter hjemme med angst. Eller når man er syk på en eller annen måte uansett.. Tenker andre noen gang over hvor heldige de er som bare kan gå ut og gjøre ting? Mammaen min sa det nå nettop «hm, jeg har så lyst på is, jeg. Jeg går ned på brygga snart!». Altså hallo, det er dagligdags for utrolig mange men også så langt fra virkeligheten som man kan komme for kanskje like mange. 

Jeg elsker Twenty One Pilots og jeg var heldig å få tak i billett da de var i Norge forrige gang, i oktober 2016. Jeg brukte mye tid på å bestemme meg for om jeg skulle kjøpe billett fordi jeg var usikker på hvordan jeg ville takle det og om det var verdt pengene. Selvfølgelig kom jeg frem til at uansett hva som skjedde så ville det være verdt å stå i samme bygning som dem, til slutt. Dette var på Oslo Spektrum. Til tross for nøye planlegging, forberedelser og å ha sørget for at jeg hadde nok alkohol innabords for å komme meg fra Sandvika til Oslo sentrum ble det et helvete for meg. Da det ikke var alkoholservering fordi TøP har yngre fans ble jeg edru rimelig fort da jeg kom inn i lokalet og endte opp med å sitte ute med vakter, inne med Røde Kors og inne – i gangen – i lokalene. Gråtende, hikstende, higende etter luft. Det er det som sitter igjen etter den kvelden. Mitt høyeste ønske den gangen var å høre på Tyler og Josh, og det er det enda, så jeg skal prøve igjen. 

Jeg forventer ikke noe bedre resultat. Det kan jeg ikke. Til tross for at jeg har kommet lenger i behandling så tar jeg også stadig 10 skritt tilbake. Men å se Tyler og Josh foran meg, i samme rom som meg og høre musikken deres live.. det er en av mine aller største drømmer. 

Så.. kjære hode, vær så snill å la meg klare dette.

Angst uten filter – et innlegg skrevet etter forrige konsert

 

#twentyonepilots #musikk #konsert #angst

Feilmedisinert og for sent diagnostisert

Er det egentlig noe som heter for sent? Det er vel egentlig ikke det. Men samtidig er det jo det også.

Å få en diagnose etter fylte 15, en diagnose andre får hjelp med allerede i 2-3 årsalderen, betyr at mye av læring, behandling, veiledning og oppfølging kommer for sent. Når man er 15 er det som regel rimelig utfordrende å lære seg et nytt språk. I mitt tilfelle; ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Det jeg kunne fått hjelp til og veiledning på allerede som liten. Tankesortering, hjelp til å velge riktige oppgaver på skolen, veiledning av lærere og ikke minst avverging av mobbing, er på mange måter for sent.

Å få enda en diagnose, når man har fylt 22, blir også vanskelig. Spesielt når du allerede, i en alder av 16, ble fortalt at denne eller en annen spesifikk diagnose antageligvis herjer inni hodet ditt, slik at du blir lovet utredning så fort du fyller 18.

Når det går enda fire år ekstra, og at det må en privatpraktiserende psykiater til – en du attpåtil betaler for -, så er det noe som har sviktet et sted. På et eller annet tidspunkt, i en eller annen instans, har det faktisk gått galt.

Siden når ble det greit å nekte noen nødvendig helsehjelp? Nødvendig veiledning? Nødvendig hjelp i det hele tatt, for å kunne bli en del av – og ikke minst bidra til – samfunnet? 

Så viste det seg at jeg faktisk har gått på riktige medisiner da. Sånn ca hvertfall. Bare altfor liten dose slik at de hadde liten til ingen innvirkning. Årevis med piller, uten stort resultat. Årevis med piller i ung alder, når man ikke engang vet hva slags virkning det har på hverken kropp eller hodet i det lange løp, når man en gang i fremtiden skal bli voksen.

Det er det jeg er nå. Voksen. Med dårlig hukommelse, altfor lav terskel for irritasjon og aggresjon og ikke minst vektoppgang – gang på gang. Enda legen(e) som skrev ut medisinene til deg var klar over din 10 år lange kamp mot det vi kaller anoreksi og bulimi. 

Er dette greit? I mine øyne, nei. Alikevel har jeg, og andre, havnet i denne situasjonen. En situasjon jeg ikke unner noen; selv ikke min verste fiende. For den som må ta konsekvensene er meg.

Den som må ta all jobben. Det er meg, det.

#samfunn #psykiatri #helsevesen #autisme #aspergerssyndrom #bipolar 

Noen ganger blir ting feil // uplanlagte pauser

Den siste uken har på mange måter vært fin – fordi jeg har fått bevist for meg selv hva jeg kan – samtidig som den har vært ekstremt slitsom, og jeg tenker nå at jeg gjerne skulle vært foruten. Timeplanen har vært full av uforutsette hendelser, skuffelser, glede, ekstase og surr. 

Forrige torsdag (28. juni) endte jeg opp med angstmestringstrening på Teiedagen sammen med mammi og Saga. Det var greit og veldig vondt samtidig. Påfølgende søndag (1. juli) oppdaget jeg at min Brimnes dagseng fra IKEA var ødelagt. Noen møbler fra IKEA tåler tydeligvis ikke å bli skrudd opp og ned, for så å bli skrudd opp igjen et helt annet sted. Mandag ble brukt til å prøve å fikse den, inkludert å borre i metallskinnen før jeg oppdaget at det ble umulig å borre nye hull i treet på siden av sengen. Er det egentlig ordentlig tre i IKEAmøbler? I tillegg hadde jeg time hos psykiateren min. Der ble vi enige om at jeg må gjøre noe drastisk med døgnrytmen min fordi jeg lever i «feil» tidssone. Så da er planen å stå opp mellom halv ni og ni hver dag frem til det hjelper søvnen min. Dermed var jeg oppe ti på ni på tirsdag før det bar til Jysk for å finne en seng da de åpnet klokken ni. Heldigvis fant jeg en, som (igjen) heldigvis var på tilbud. Uføretrygd er nemlig ikke så lukrativt, og et uventet sengekjøp hugger ganske mye inn i økonomien. Vi fant ut at kusinen min, som fungerer som en storesøster, og samboeren hennes kunne være så snille og hjelpe med å kjøre den hjem med henger og da var jeg også så heldig at de kunne hjelpe meg så jobben med å sette den opp ble litt mindre. Onsdag var det tid for behandling, men også besøk av Tina rimelig tidlig på dagen.

Torsdag var den første dagen det ikke skjedde noe. Jeg kunne endelig puste litt ut. Men om du har asperger, eller kjenner noen som har det, vet du at kun én dag til å ikke gjøre noe spesielt ikke er nok når det har vært noe hver dag. For så vidt med sosial angst også. Eller bipolar lidelse. Jeg vet helt ærlig ikke lenger hvilke ting som tilhører hvilken diagnose som igjen gir personlighetstrekk som vises hos meg. Men samma det. 

I går var det endelig duket for noe hyggelig og planlagt. Nemlig at storesøster (Ida) og samboeren (Ole) kom på grilling! Det ble drinker, musikk og hyggelig selskap til langt på natt, så i dag er jeg også veldig glad for at det ikke skjer noe.. Jeg regner med at det tar en stund å hente meg inn etter denne uken. 

ptrsdrsdr
Sengetøy fra Blackcraft cult // Lucipurr puter fra Killstar

#hverdag #soverom #interiør #seng #killstar #blackcraftcult


Til toppen