Deprimert hver dag

Jeg har en tendens til å sovne på dagen. Hver dag. Uansett om jeg får sove rundt midnatt, 01:00 eller 03:00. Uansett når jeg står opp og hvor mange timer jeg har sovet, så sovner jeg likevel på dagen. I dag følte jeg hvorfor. 

På dagen er man normalt våken. Man har jobb, barn, ektefelle eller samboer og ikke minst venner man er sammen med. For meg er det å jobbe uaktuelt- jeg klarer ikke å være steder der det er mye mennesker. Det er en grunn til at jeg ikke orket det fjerde året på videregående skole og endte opp ufør. Uansett hva du som leser dette måtte tenke og mene om dette, så er det fortsatt fakta. Det er sånn det er. Livet mitt er antageligvis annerledes enn ditt, og enten synes du det er en virkelig forklaring eller så ser du ned på meg. Uansett er det lite eller ingenting jeg kan gjøre for å endre din mening. Jeg har hverken barn, ektefelle eller samboer. Jeg er sjeldent med venner også. For de vennene jeg har er det enklere for meg å forholde meg til på snapchat, World of Warcraft eller messenger og facebook. 

På kvelden og natten derimot, er det helt normalt å være alene. Hvertfall om man ikke bor med noen som man også sover sammen med. Da er det enklere å være våken, fordi det er naturlig å føle seg litt ensom på kvelden. Da fungerer humøret mitt litt bedre. Da er det som regel litt jevnere også. Bortsett fra tankekaoset da. Det som sitter igjen etter dagen. Det ensomme. Det frustrerte. Det irriterte, fordi humørsvigningene mine kommer som det passer dem. Som regel har jeg ingenting å si når når hjernen min ikke klarer å holde styr på og fordele hormonene (?) i hodet mitt korrekt, enten det blir utløst av en hendelse, kommentar eller følelse eller helt av seg selv.

Ikke misforstå – jeg har ikke gitt opp å fullføre videregående skole slik at jeg får den jævla studiekompetansen. Men hva gjør jeg etterpå? Jeg vil fortsatt alltid være autistisk og bipolar, med sporadiske spesialinteresser som slipper taket når jeg minst forventer det. Jeg vil fortsatt ha redusert hukommelse på grunn av medisinene jeg har gått på i 6 år og jeg vil fortsatt ha en utfordrende hverdag. Med mindre man finner «medisincocktailen» og behandlingsløp som passer perfekt for meg. Men det er noe man allerede har prøvd i 13 år, så håpet mitt er ikke lenger så stort. 

#depresjon #angst #jobb #samfunn #autisme #bipolar #psykiatri 

5 kommentarer

Helene Aspergerinformator

21. juli 2018 kl. 13.17

"For de vennene jeg har er det enklere for meg å forholde meg til på snapchat, World of Warcraft eller messenger og facebook." Den setningen traff meg og hele innlegget rørte ved meg. Jeg har sovet bort dagen i dag. Fordi jeg ikke skjønte hvordan den ellers skulle gå. Kvelden er litt enklere, for da er det "normalt" å sitte å se på tv. Det skal jeg i kveld. Sitte i stolen min med iPaden i fanget.

padmesophie

21. juli 2018 kl. 13.28

Jeg forstår deg veldig godt, i grunn. Det føles litt som "hvorfor skal jeg være våken når alle lever et koseligere og bedre liv enn meg?" og ja, kvelden er faktisk litt enklere. Vet ikke om det er så mange som forstår det, men håper at dette innlegget kan åpne opp for enda mer forståelse!

Svar til denne kommentaren

mairho

21. juli 2018 kl. 13.31

Jeg håper så absolutt at det ordner seg for deg en dag, og at du finner den rette behandlingen, og eventuelt de rette medisinene! Det er ufattelig tungt å jobbe eller gå på skole når man er syk, så jeg forstår veldig godt at du er ufør. Håper likevel at du en dag kan finne noe du brenner for, og å kunne leve av å holde på med det du elsker <3 Jeg heier på deg!

padmesophie

21. juli 2018 kl. 13.51

Det håper jeg også, og samtidig tenker jeg at det må jo bare det, på et eller annet tidspunkt. Ja.. Merket det da jeg hadde jobbet i to år ved siden av å gå på skole de dagene jeg ikke var på jobb, i tillegg til behandling to ganger i uken. Så til slutt sa det jo bare stopp. Jeg håper også at jeg kan finne noe jeg brenner for en dag, og skrivingen er jo noe som har vært med meg i mange år.. Så kanskje jeg kan gjøre noe med det. Tusen takk, Maria! Du er herlig <3

Svar til denne kommentaren

Bassen Mæland

21. juli 2018 kl. 15.02

Forstår godt kva du slitt med.
Har daglig depresjon. I tillegg til Asperger.
Er bare og stå på og ikkje gi opp.

padmesophie

21. juli 2018 kl. 15.04

Vi skal aldri gi opp! :)

Svar til denne kommentaren

Kristin kjær-carlsen

25. juli 2018 kl. 07.38

Tøffe tak Sophie, tøft å lese om de utfordringene du må kjempe mot daglig. Håper det beste og som du selv sier, at rett medisinering og behandling oppnås. Ikke gi opp, fortsett å dele dine opplevelser, det gir mot og styrke for andre og deg selv. Jeg heier på deg😊💞☀️

padmesophie

27. juli 2018 kl. 11.22

Tusen takk, Kristin <3

Svar til denne kommentaren

Anonymous

28. juli 2018 kl. 15.19

At du er ufør er ikke noe noen andre trenger å bry seg om i det heletatt. Blir det selv snart og jeg er mamma. Ikke helt av de samme grunnene(nå mer) men fortsatt. Å måtte bli dømt og bli sett ned på for at man rett og slett ikke klarer og dermed ikke KAN jobbe, det er latterlig det. Hva så om du ikke jobber eller går på skole? Du bruker fen tiden du trenger på å begynne igjen. Om det så tar et år, fem år, ti, 20 år. Det viktige her er deg og din helse.
Samme greia med venner. Er det lettere å forholde deg til de slik så er det like bra som «normale» vennskap. Selv er jeg lik, der også. Forholder meg til veldig få om gangen og har få nære venner.

padmesophie

29. juli 2018 kl. 20.07

Du har helt rett, det er jo latterlig å bli sett ned på.. Men desverre gjør mennesker det uansett. Det er liksom sjeldent rom for at man kan være som man er, om man ikke er A4 og det er det som er så forbaska idiotisk.
Absolutt. Det er bare at noen ganger, så trenger faktisk folk å høre at det finnes noen som er annerledes der ute. Kanskje jeg kan få noen til å tenke litt over hvordan de er mot andre eller hvordan de tenker om andre.

Svar til denne kommentaren

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen