Arkiv: august 2018

One more light

Hei og hopp, i dag var det endelig tid for mandag igjen! Jeg har i grunn hatt en helt fantastisk bursdagshelg med nærmeste familie og i dag var det tid for min første tatoveringstime hos Mr. & Mrs. i Holmestrand. Dagen startet forholdsvis kjip med at jeg bare har blitt mer og mer forkjølet (immunforsvar er no’ dritt) men jeg var fast bestemt på å være i Holmestrand klokken 11. Ettersom Tina var med ba jeg henne ta litt bilder underveis, før jeg forstod hvor idiotisk vond plassering jeg hadde valgt, men ja ok. Det gikk bra og jeg er helt sinnsykt fornøyd. 

Denne er nemlig en tribute til Marty og et av hennes yndlingsband; Linkin Park. Denne sangen ble også spilt i bisettelsen hennes, og det var det som inspirerte meg mest av alt. Dette var viktig for meg å gjennomføre og det var også viktig at denne synes til (omtrent) enhver tid. 

Som sagt så er jo ikke plasseringen den minst smertefulle, men jeg har jo også tatovert alle fingrene og venstre hånd og selvom det ikke kan sammenlignes er jo alle de også mer eller mindre smertefulle plasseringer. Man må lide for skjønnheten!

#tatovering #kjærlighet #vennskap #linkinpark

Sa han virkelig det?

«Eller for å få oppmerksomhet».

Sa han virkelig det, er det første jeg tenker. Fordi det er så forbanna gøy å ha angstanfall. Dritgøy, faktisk. Det man trenger er distraksjon. Man trenger hvertfall ikke å stille spørsmål ved seg selv, føle seg teit og ikke minst tenke enda verre om en selv. «Det er ikke derfor» svarer jeg, før jeg prøver å fordype. Han så meldingen, men logget av. Så logget han på igjen. Uten å svare.

Hva er det som skjer? Å være en misforstått person er langt ifra gøy. Det gjør vondt. Den type vondt man kjenner helt inn til beinmargen. Men om man tror det er for å få oppmerksomhet så vil man ikke forstå hvor vondt det faktisk er når mennesker stiller spørsmål vet at du er syk.

For det er så jævlig gøy å ha lange, vonde angstanfal når man er helt alene. Det er så gøy å ønske å dø. Det er hvertfall skikkelig gøy å føle seg helt utenfor samfunnet.

Jeg venter bare på et «skjerp deg».

Det gjør ikke så vondt når det kommer fra fremmede. De kan tro, synes , mene og si hva de vil. De har ikke peiling. Men når det kommer fra en som betyr nærmest alt for deg. Som du håpet på en fremtid med. Som du ville ting skulle fungere for. Som du har kjempet mot deg selv for at ting skulle fungere i lengden! Da er det som om tusen kniver stikkes i hjertet ditt.

Bestevenninnen min ville vært forbanna. Hun hadde slettet og blokkert han fra alt. For hun kjente han, hun også. Tydeligvis ikke så godt som jeg gjør nå, men det er kanskje like greit. Hun hadde det ikke noe lettere enn meg. 

Så får fremtiden bare vise. Hvor vidt du vil forstå eller fortsatt sitte i mørket.

Skrevet 17. juni 2018

Battle for Azeroth

I natt er det tid for launch av Battle for Azeroth – den nye expansionen på World of Warcraft. Jeg og mange andre gleder oss helt sinnsykt, og jeg tenkte derfor det var på tide å oppdatere gamingdelen av bloggen min. 

Launch er midnatt i kveld fordi det skal være launch for både US serverne og EU serverne samtidig. Oh boy, Blizzard. Jeg har enda ikke helt bestemt meg for hvor vidt jeg skal sitte oppe, men jeg blir antageligvis å prøve meg selvom jeg forventer en del disconnects og offline server da jeg spiller på Silvermoon som har vært den største serveren for Alliance i veldig lang tid. 


Feral druid


Guardian druid


Min UI


Førest, Pølarize og Døubt er alle referanser til sanger av Twenty One Pilots og Krystallbarn er en hyllest til bestevenninnen min. 

Min main er altså en feral druid som jeg til tider også tanker med sammen med en ekstremt god kompis. Både Pølarize, Hecaté og Nushalea er også characters som vil bli prioritert når jeg er endelig når 120 med Førest. 

#gaming #worldofwarcraft #wow #battleforazeroth 

Bryr du deg nok?

De siste tre månedene har jeg utfordret angsten min hver dag. Ikke bare ved å gå ut og være i nærheten av veldig mange fremmede mennesker, men også å tilbringe tid med familie (altså ikke bare mammi, men mimmi og kusiner også). Det har lenge vært en utfordring for meg fordi jeg rett og slett føler meg utenfor. Jeg har liksom ikke så mye å komme med når det gjelder hverdagslige ting, i tillegg til at jeg er ofte tilbake i depressive perioder. Nå derimot, har jeg presset meg, uansett om jeg har vært i en depressiv periode eller helt flat. I går var jeg til og med i en barnebursdag. 

Det jeg har opplevd i etterkant er å få tilbakemeldinger. Tilbakemeldinger fra mennesker som bryr seg. Mennesker jeg har vokst opp med, de som har sett meg både før, under og etter depresjon og angst. Det er så fint å høre at de synes det er hyggelig når jeg får til å komme. At de synes det er koselig å ha meg med og å tilbringe tid med meg. En melding i ny og ne betyr så utrolig mye, tro det eller ei. Det kan bety lite for mange, men det kan også bety hele verden for akkurat like mange. 

Bryr du deg nok?

Et bilde av hele gjengen, slik som vi var en gang i tiden. Uten de største bekymringene og utfordringene. ♥ PS. Jeg er hun lille som sitter på fanget.

#familie #omtanke #kjærlighet


Til toppen