Arkiv: september 2018

Sårbar og alene

Det som er tøft har vært et gjennomgående tema her på bloggen lenge. Det er fordi det er det som er mest aktuelt i livet mitt og fordi jeg har vanskelig for å engasjere meg i noe som helst når ting er som de er – og som de har vært i mange måneder. Det er delvis depressive episoder det er mest av, og så kommer angsten i tillegg. Både psykiateren min og jeg er enige i at den overskygger alt. Det er godt å ha noen på mitt «lag». 

Det jeg ville prøve å skrive om er ensomhet. Den ensomheten jeg føler døgnet rundt, og som jeg ikke er alene om å føle på. Jeg føler jeg er tilbake til høsten 2013. Jeg sitter på samme rommet og stirrer ut av det samme vinduet. Den samme døra, riktignok uten plakat av Oslo Ess. Den samme gangen som fører til den samme stuen. Jeg sitter med de samme følelsene, de samme humørsvigningene. Den samme frustrasjonen, men mer angst. Jeg har heldigvis én behandler som virkelig tar meg på alvor og derfor blir hvertfall humørsvigningene tatt med i beregningen. Jeg er en diagnose og flere medisiner rikere. Å få enda en riktig diagnose var likevel veldig positivt. Det ga svar på mange spørsmål jeg har sittet med siden jeg var 16- ett år inn i det å være alvorlig syk.

Jeg føler på de samme følelsene. Ensomheten. Selvfølgelig har jeg noen. De jeg snakker med online og familien min. Men det er noe ved det å være singel. Som regel er det kun kjæresten min – om jeg har en – som jeg tilbringer tid sammen med. De fleste vennene mine bor så langt unna. Og jeg har en følelse av at det som regel er jeg som tar kontakt med de andre menneskene rundt meg. Det kan godte hende at det kun er en følelse, men det er likevel en følelse. En vond en. 

Jeg liker ikke lenger å ytre hvordan jeg føler meg. Jeg vil ikke være et offer, samtidig som det er tydelig at jeg til tider er et offer for verdens veldig dårlige humoristiske sans. Ved å ytre følelsene mine blottlegger jeg meg selv. Jeg viser sårbarheten min. Den jeg egentlig vil holde for meg selv, spesielt siden jeg stadig blir fortalt at «Padmé, du er så tøff du» og «Padmé, du er så sterk du». For jeg tenker at selv den tøffeste og sterkeste av oss alle har et breaking point. At selv den personen har et punkt hvor livet ikke er verdt å leve lenger.

Faktum er at jeg til tider føler meg så ensom at jeg har lyst til å dø. Det verste er at jeg tror at det helt sikkert er flere som føler dette med meg. Jeg er nok ikke alene. Men jeg, i likhet med de andre, ønsker jo ikke egentlig å dø. Det kan umulig være noen som virkelig ønsker å være suicidal. På det punktet at de planlegger hvor, når og hvordan de skal ende sitt vonde og uutholdelige liv.

Så hvordan kan vi stoppe det? Hvordan kan vi være der for hverandre? Hvem kan vi stole på?

#psykiskhelse #åpenhet #depresjon #angst

Det evige, vonde mørket

Jeg vet ikke hvem jeg er lenger.

Eller.. Så klart vet jeg hvem jeg er. Jeg er jo Padmé Sophie. Jeg ble 23 år i august. Jeg bor på Nøtterøy. Jeg har Aspergers syndrom og bipolar lidelse.

Disse små faktaene vet jeg. Disse husker jeg. Men sånn utover det har jeg mistet meg selv og jeg vet ikke hvor jeg skal lete. Det må jo finnes svar, et eller annet sted der ute. Men det evige, vonde mørket jeg sitter fast i setter en stopper for det. Jeg føler ikke lenger at jeg har noe å komme med eller noe å bidra med. Hele meg har rett og slett stoppet opp. 

Det startet i det små, sånn ca i midten av 2015 da jeg stod uten behandlingstilbud i Sarpsborg. Angsten snek seg nærmere og nærmere, helt til jeg så vidt klarte å gå tur med hunden min. Den snek seg forbi det overlevbare og til det punktet at sammenbrudd nesten var en daglig ting. Sammenbrudd uten å gråte. Sinne, frustrasjon, desperasjon og en evig følelse av å være forvirret. Av å ikke være meg. Så flyttet jeg tilbake til Nøtterøy i 2016. Jeg tok noen dumme valg, havnet på et sted jeg ikke ville være, falt- for så å reise meg opp igjen og gå videre. Av en eller annen grunn fortsetter dette å forfølge meg den dag i dag. Spesifikt midten av denne uken. 

Jeg setter hele tiden nye mål. Nye mål for den jeg har lyst til å være. Men det stopper der. Jeg prøver, jeg øver. Jeg feiler og jeg faller. Denne oppskriften man snakket om, som skulle hjelpe meg til å leve er ikke funnet enda. Hvor lenge må jeg vente? Hvor lenge må jeg prøve? Det surrer mange triste tanker rundt om i hodet mitt. Disse tankene som egentlig kunne blitt til noe fint. Som kunne vært skrevet ned og delt. Som kanskje hadde fått andre til å forstå. Men de forblir i hodet. De forblir i hodet fordi jeg ikke ønsker å bli sett på som hun som synes synd på seg selv eller hun som sitter fast i en depressiv periode. For det er det jeg gjør. Jeg finner ikke lykken i de små tingene, og når jeg først gjør det så skjer det alltid noe som rokker ved min tro på at ting kan bli fint igjen. 

Jeg prøver å få tiden til å gå. Men jo mer jeg ønsker at klokken skal tikke, jo saktere går den. Selv når jeg ikke følger med på klokken. Det som føles som flere timer har vist seg å være ti minutter. Jeg stopper opp og tenker: har jeg noe å komme med? Kan jeg gjøre noe med dette? og flere ganger enn en er det noe inni hodet mitt som sier at nei, du kan ikke komme med noe. 

Jeg skulle så gjerne fortalt en fin historie. En fin historie om at ting føles bra og positivt. En fin historie om en fremtid som virker fristende. Men jeg kan ikke. 

Facebook er forresten deaktivert slik at eventuelle innlegg havner foreløpig ikke der… 

#psykiatri #depresjon 

Fornuft og følelser

Fornuften og følelser er to vidt forskjellige ting, og noen ganger strides det mellom disse to. Noen ganger gjør det til og med skikkelig vondt. Det er hjertet mot hodet. Det er meg mot meg. 

Jeg vet så godt at dette er en dårlig idé. Fornuften kommer snikende. Det er så mange ting som kommer i veien og det er så mange små hint fra resten av livet som støtter opp under det fornuften sier. Men hjertet mitt? Det er på et helt annet sted. Jeg vil gi det en sjanse, jeg vil kjempe. Jeg vil kjempe med nebb og klør, faktisk. Jeg finner på unnskyldninger for å rettferdiggjøre det som skjer. Det er hele tiden noen andres eller annets skyld. Når fornuften tar over er jeg faktisk klar over at det jeg gjør er å lure meg selv. Tror jeg da. For plutselig kommer hjertet hoppende inn i ligningen. Kanskje det kan reddes? Kanskje det kan ordnes opp i? Jeg vil jo så gjerne. Det hadde blitt så fint om det funket. Det gjør meg så godt. Men det gjør meg også så ubeskrivelig vondt. Også er det håpet; håpet om at alt skal endre seg og fungere. Håpet om at ting skal bli bra hvis man gir det litt tid.

Fornuft og følelser. Hånd i hånd. Uten å samarbeide. 


Min facebook er forresten deaktivert for øyeblikket, så akkurat nå blir ikke eventuelle innlegg postet på facebook

Kjøring

23.08.18

I dag hadde jeg min første kjøretime. Jeg lærte meg å justere setet, speil og diverse. Jeg hadde bestemt meg for å ikke kjøre, men jeg gjorde det likevel – og det gikk, til min store overraskelse, faktisk bra! Jeg kjørte på både grus og asfalt og jeg møtte både to biler og en gående. Jeg holdt meg perfekt i min kjørebane hele tiden og jeg hadde visst en veldig bra sving. Kjørelæreren likte pågangsmotet mitt og at jeg faktisk gledet meg til å kjøre og ikke bare så på det som en nødvendighet.

Jeg kræsjet ikke og jeg drepte ingen! Det er det største for meg, haha.

6.9.18

Min andre kjøretime

I dag har jeg kjørt på veien! Jeg kjørte en runde opp ved Munkerekka og tilbake før jeg kjørte småveier inne på Teie. Igjen så gikk det bra! For meg var det rimelig stort å klare å følge med på alt som skjedde med biler med stressa sjåfører, blinking, rygging og svinger. Jeg er lettet for at jeg gjennomførte fordi jeg før timen bare hadde lyst til å gi opp. Jeg er bra nok.


Til toppen