Det evige, vonde mørket

Jeg vet ikke hvem jeg er lenger.

Eller.. Så klart vet jeg hvem jeg er. Jeg er jo Padmé Sophie. Jeg ble 23 år i august. Jeg bor på Nøtterøy. Jeg har Aspergers syndrom og bipolar lidelse.

Disse små faktaene vet jeg. Disse husker jeg. Men sånn utover det har jeg mistet meg selv og jeg vet ikke hvor jeg skal lete. Det må jo finnes svar, et eller annet sted der ute. Men det evige, vonde mørket jeg sitter fast i setter en stopper for det. Jeg føler ikke lenger at jeg har noe å komme med eller noe å bidra med. Hele meg har rett og slett stoppet opp. 

Det startet i det små, sånn ca i midten av 2015 da jeg stod uten behandlingstilbud i Sarpsborg. Angsten snek seg nærmere og nærmere, helt til jeg så vidt klarte å gå tur med hunden min. Den snek seg forbi det overlevbare og til det punktet at sammenbrudd nesten var en daglig ting. Sammenbrudd uten å gråte. Sinne, frustrasjon, desperasjon og en evig følelse av å være forvirret. Av å ikke være meg. Så flyttet jeg tilbake til Nøtterøy i 2016. Jeg tok noen dumme valg, havnet på et sted jeg ikke ville være, falt- for så å reise meg opp igjen og gå videre. Av en eller annen grunn fortsetter dette å forfølge meg den dag i dag. Spesifikt midten av denne uken. 

Jeg setter hele tiden nye mål. Nye mål for den jeg har lyst til å være. Men det stopper der. Jeg prøver, jeg øver. Jeg feiler og jeg faller. Denne oppskriften man snakket om, som skulle hjelpe meg til å leve er ikke funnet enda. Hvor lenge må jeg vente? Hvor lenge må jeg prøve? Det surrer mange triste tanker rundt om i hodet mitt. Disse tankene som egentlig kunne blitt til noe fint. Som kunne vært skrevet ned og delt. Som kanskje hadde fått andre til å forstå. Men de forblir i hodet. De forblir i hodet fordi jeg ikke ønsker å bli sett på som hun som synes synd på seg selv eller hun som sitter fast i en depressiv periode. For det er det jeg gjør. Jeg finner ikke lykken i de små tingene, og når jeg først gjør det så skjer det alltid noe som rokker ved min tro på at ting kan bli fint igjen. 

Jeg prøver å få tiden til å gå. Men jo mer jeg ønsker at klokken skal tikke, jo saktere går den. Selv når jeg ikke følger med på klokken. Det som føles som flere timer har vist seg å være ti minutter. Jeg stopper opp og tenker: har jeg noe å komme med? Kan jeg gjøre noe med dette? og flere ganger enn en er det noe inni hodet mitt som sier at nei, du kan ikke komme med noe. 

Jeg skulle så gjerne fortalt en fin historie. En fin historie om at ting føles bra og positivt. En fin historie om en fremtid som virker fristende. Men jeg kan ikke. 

Facebook er forresten deaktivert slik at eventuelle innlegg havner foreløpig ikke der… 

#psykiatri #depresjon 

1 kommentar

vestfroken

12. september 2018 kl. 00.29

Du skriver bra! :-) Jeg tror ting blir bedre. Leit du har det vanskelig nå og ting føles forvirrende. Klem

padmesophie

19. september 2018 kl. 08.31

Tusen takk! Satser på at ting vil ordne seg med hard jobbing!

Svar til denne kommentaren

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen