Arkiv: november 2018

Kjøring og sånn, helt på ekte

En ting jeg egentlig har holdt superhemmelig (bortsett fra mine aller nærmeste) er at jeg siden august har hatt noen kjøretimer. Endelig fikk jeg også begynt. Til tross for mye angst og usikkerhet har jeg møtt opp til alle kjøretimene, prøvd å tro på rosen til kjørelæreren min og også gjort alt han har «gitt meg beskjed om» å gjøre, til tross for at jeg ikke har følt meg klar. Jeg har de siste 4-5 gangene følt skikkelig på at jeg ville slutte helt. Gi opp på noe for andre gang i livet mitt. Heldigvis har jeg mennesker rundt meg som oppmuntrer meg og som heier på meg, selv om det til tider har føltes som litt for mye press.

Jeg har søkt om tilrettelagt, muntlig teoriprøve. Det tok en evighet med alle de papirene. Jeg har også fått vite at det blir annerledes for meg å ta lappen, fordi jeg er bipolar. Jeg er visst mer utrygg i trafikken enn andre. Det gjelder antageligvis ikke meg spesifikt, men det var likevel kjipt å høre. Jeg har også hørt at jeg har en rar bipolar ettersom svigningene er sånn som de er nå. Men gjett hva? Jeg har begynt på enda en ny medisin, og jeg er ganske sikker på at de funker!

Uansett, i dag har det gått helt fantastisk bra. For første gang på lenge har jeg en selvtillit som bare bobler over. Som sier meg at jeg kan alt. Jeg er supermann. Hello selvtillit, det er godt å ha deg tilbake! 

Om ikke så altfor lenge kanskje jeg kjører en sånn en…

 

Den sinte behandleren

Det var en gang jeg var innenfor noe som heter RMU i det som på den tiden var Nøtterøy kommune. Til dags dato vet jeg enda ikke hva bokstavene står for, men det er for meg revnende likegyldig. Hva godt gjør det å vite hva det er en forkortelse for?

Jeg har vært innom der i to omganger, tror jeg. Det er lett å gå litt i surr med tanke på hvor mange steder jeg har vært innenfor behandling. Hvor mange ganger jeg har vært innom nettopp disse stedene med gjevne mellomrom, og hvilke mennesker jeg har kommet i kontakt med der. En kasteball, vil mange si – og gudene vet at jeg er helt enig. 

Uansett.. Den første gangen jeg var innom der fikk jeg presentert et ark. Et ark med forskjellige smilefjes – det ble ikke brukt ordentlige emoji’s den gangen, i 2011 eller 2012. De presenterte glad, veldig glad og sint. Selvfølgelig vet jeg akkurat hva disse ansiktsuttrykkene betyr, selv om jeg ikke vet hva hver enkelt person legger i disse. De presenterte med ord at vi skulle jobbe med ansiktsuttrykk. Fint, tenkte jeg, samtidig som tankene mine også rettet seg mot det at det kanskje er litt sent å skulle jobbe med dette, i og med at jeg var 15 eller 16, på det tidspunktet. Så begynte de å snakke om de andre følelsene. Skuffet, trist, usikker osv. Jeg har en tendens til å tro at både skuffet, usikker og trist betyr sint, og det er derfor jeg så godt husker at vi gikk gjennom disse følelsene. Jeg var åpen og ærlig. Jeg kjenner kun igjen glad og sint når det kommer til ansiktsuttrykk hos andre personen. Jeg ser rett og slett ikke forskjellen. Behandlingen gikk over et par timer og jeg følte jeg ikke kom noen vei. Jeg følte de ikke forstod meg, aksepterte meg og at de innerst inne bare så på meg som en eller annen ny case. En case med en person med autisme, til tider dyp depresjon og mye frykt. Det å føle at noen kun ser deg for de merkelappene du har er skuffende. Det er vondt. Det gjør deg kanskje til og med litt sint. Jeg valgte å avslutte behandlingen.

Den andre gangen jeg var innom – for jeg er ganske sikker på at det var enda en gang, ettersom jeg da kun møtte hun ene jeg hadde snakket med tidligere, og ikke han skumle, sinte mannen. Behandlingen var grei, men jeg følte meg utilpass. Vi bare snakket. Snakket i vei om ubetydelige ting. Ting som ikke ga noen mening, ikke for meg. Etterhvert som det nærmet seg et IP møte (møte om individuell plan som tar for seg alle aspekter i livet ditt hvor både behandler(e), fastlege, kanskje nav eller noe annet kommunalt og en koordinator møtes sammen for å gjennomgå ting og å finne ut hvordan de kan samarbeide best mulig), bestemte jeg meg for å være ærlig. Det har jo ikke vært krise å si ifra om at ting ikke fungerer slik som det skal tidligere, så kanskje å bringe det opp mens jeg har trygghet rundt meg vil være en god idé. Lite visste jeg om at dette skulle bli skjebnesvangert og betydelig for meg. Det endret meg, faktisk. Jeg hadde en heller dårlig dag, og for det meste hvisket jeg til mammi hva jeg ville si, slik at hun kunne si det høyt. Det har vært noen møter hvor det har vært sånn. Jeg trenger ofte en talsperson. Damen ble sint. Veldig sint. Hun reiste seg opp og nærmest skrek noe slikt som «det er greit! Jeg har mange som liker å snakke med meg, så dette bryr jeg meg ikke noe om!», før hun stormet ut av lokalet. De fleste i rommet satt litt i sjokk for en liten stund, før de gikk tilbake til å snakke som normalt. Ignorerte det. Ignorerte en hendelse som satte så dype spor at det forandret meg.

Jeg har ikke turt å si hva jeg virkelig mener om noen som helst støtteapparat siden den gangen. Jeg tør nesten ikke å si ifra til de rundt meg hvis jeg er uenig heller. Jeg er livredd for at de skal bli sinte, for at de skal hate meg, og for at de aldri skal snakke med meg igjen. Dette påvirker igjen at jeg til en viss grad ofte ikke får fullt utbytte av behandling også. Jeg har riktignok prøvd å si ifra to andre ganger i ettertid, og jammen ble ikke alle sinte. Alle har tatt det personlig og det har påvirket neste behandlingstime. Begge hadde tidligere understreket at de ikke kom til å reagere slik hvis jeg noen gang uttrykte at behandlingen burde være litt annerledes ettersom dette ikke hadde noen ting å gjøre med dem som personer – det hadde kun noe med min opplevelse av behandling å gjøre. Jammen var ikke det en løgn.

Er det rart man blir unnvikende, redd og usikker?…


kilde: weheartit 

#psykiatri #behandling #recovery

Jeg blir flinkere

Det går litt treigt her, og litt av grunnen er at jeg har overtenkt ekstremt mye i det siste. «Gjorde jeg det riktig nå?», «Hva sa jeg galt?» og «kanskje jeg burde gjort sånn eller slik istedenfor?» er ting som surrer rundt i hodet konstant i tillegg til den generelle angsten for å gjøre ting helt forferdelig feil. Som regel kan jeg jo være redd for å dusje, lage mat, spise eller gå en tur med Saga i frykt for å gjøre det feil og i frykt for hva andre tenker om hvordan jeg gjør disse tingene. Det kan være utrolig slitsomt. Forrige uke var også en uke full av begivenheter og ting å gjøre, så jeg får virkelig prøvd meg selv ut til det fulle! Fy søren, det er slitsomt, men herlighet – jeg er også sinnsykt stolt av meg selv. Jeg har blitt rimelig flink til å sosialisere meg mer og prøver stadig vekk å ta kontakt med mennesker, istedenfor å vente på at de tar kontakt med meg.

Det aller største og det gøyeste som skjedde forrige uke var riktignok lørdag. Da var jeg i Oslo for å møte ei jeg ikke har sett på år og dag (det var faktisk to år siden den 29. oktober, så vet dere det) og i tillegg skaffe meg nye piercinger. Det skulle i utgangspunkter bli kun én, men hell yeah, det ble to da jeg først var der inne. Det ble dobbel nostril for å matche angel bites, og jeg er så fornøyd! 

#hverdag 

Det er så vondt

Skrevet 2. juni 2018

Det er så vondt når man føler man vil dø. Når det føles som det ikke er noen omvei. Når du balanserer på kanten av en klippe og det å faktisk hoppe føles helt greit. Når man vil være sammen med noen, men man vil helst være alene. Når man vil rope etter hjelp, men ikke klarer å hviske et navn. Når et stryk over ryggen kunne vært det beste – men også det verste – som kunne skjedd. Du kjenner det i hele kroppen. Det er så riktig å skulle hoppe. Men så er det noe som stopper deg. Finnes det et lys i enden av tunnelen? Et lite glimt av noe bra i horisonten? Du er ikke sikker. Du lukker øynene og ber balansen ta valget for deg.

Du lener deg tilbake. Innser at hunden som ligger ved siden av deg er myk og varm. Du snur deg til høyre og du ser t-skjorten. Den som enda lukter så godt. Den t-skjorten som lukter trygghet.

Tenk at en varm og myk pels, og lukten av en t-skjorte kan trøste. Tårene som strømmet på drypper roligere og roligere. Tanken på å se eieren av t-skjorten får deg til å tenke.

Det er kanskje et glimt av håp i horisonten.

#tanker #psykiatri #bipolar #aspergerssyndrom #autisme

03.11.2018

Igjen har jeg hatt en utrolig hektisk uke. Det vil si, hektisk for meg. Det har vært noe hver dag, det har vært mye følelser og en del konfrontasjoner. Sistenevnte har i veldig lang tid nå vært ekstremt utfordrende da jeg er livredd for å si hva jeg egentlig mener til noen, i frykt for at de skal bli sinte på meg. Jeg har blitt veldig sårbar og veldig engstelig – for litt for mye. Men etter denne uken prøver jeg mest av alt å tenke at «det ordner seg», uansett hva som skjer. Uken har jo også vært innholdsrik på en positiv måte: jeg har sminket meg nesten hver dag og jeg har kommet meg ut hver dag. Yay me! Behandleren min påpekte det senest på torsdag, og psykiateren min på tirsdag; jeg har kommet så utrolig langt i forhold til hvor jeg var i sommer. Jeg prøver å si ifra, jeg utfordrer meg selv hver dag, jeg går mer ut, jeg prøver å møte (nye) mennesker og jeg former relasjoner jeg aldri hadde trodd at jeg skulle oppleve. Det er litt spennende, og ikke minst er det fint å oppleve ting, enten det bare er å gå ut eller å møte venner og familie. 


Throwback til sol og sommer, for det er disse øyeblikkene jeg må huske når det er mørkt og kaldt.

#hverdag


Til toppen