Den sinte behandleren

Det var en gang jeg var innenfor noe som heter RMU i det som på den tiden var Nøtterøy kommune. Til dags dato vet jeg enda ikke hva bokstavene står for, men det er for meg revnende likegyldig. Hva godt gjør det å vite hva det er en forkortelse for?

Jeg har vært innom der i to omganger, tror jeg. Det er lett å gå litt i surr med tanke på hvor mange steder jeg har vært innenfor behandling. Hvor mange ganger jeg har vært innom nettopp disse stedene med gjevne mellomrom, og hvilke mennesker jeg har kommet i kontakt med der. En kasteball, vil mange si – og gudene vet at jeg er helt enig. 

Uansett.. Den første gangen jeg var innom der fikk jeg presentert et ark. Et ark med forskjellige smilefjes – det ble ikke brukt ordentlige emoji’s den gangen, i 2011 eller 2012. De presenterte glad, veldig glad og sint. Selvfølgelig vet jeg akkurat hva disse ansiktsuttrykkene betyr, selv om jeg ikke vet hva hver enkelt person legger i disse. De presenterte med ord at vi skulle jobbe med ansiktsuttrykk. Fint, tenkte jeg, samtidig som tankene mine også rettet seg mot det at det kanskje er litt sent å skulle jobbe med dette, i og med at jeg var 15 eller 16, på det tidspunktet. Så begynte de å snakke om de andre følelsene. Skuffet, trist, usikker osv. Jeg har en tendens til å tro at både skuffet, usikker og trist betyr sint, og det er derfor jeg så godt husker at vi gikk gjennom disse følelsene. Jeg var åpen og ærlig. Jeg kjenner kun igjen glad og sint når det kommer til ansiktsuttrykk hos andre personen. Jeg ser rett og slett ikke forskjellen. Behandlingen gikk over et par timer og jeg følte jeg ikke kom noen vei. Jeg følte de ikke forstod meg, aksepterte meg og at de innerst inne bare så på meg som en eller annen ny case. En case med en person med autisme, til tider dyp depresjon og mye frykt. Det å føle at noen kun ser deg for de merkelappene du har er skuffende. Det er vondt. Det gjør deg kanskje til og med litt sint. Jeg valgte å avslutte behandlingen.

Den andre gangen jeg var innom – for jeg er ganske sikker på at det var enda en gang, ettersom jeg da kun møtte hun ene jeg hadde snakket med tidligere, og ikke han skumle, sinte mannen. Behandlingen var grei, men jeg følte meg utilpass. Vi bare snakket. Snakket i vei om ubetydelige ting. Ting som ikke ga noen mening, ikke for meg. Etterhvert som det nærmet seg et IP møte (møte om individuell plan som tar for seg alle aspekter i livet ditt hvor både behandler(e), fastlege, kanskje nav eller noe annet kommunalt og en koordinator møtes sammen for å gjennomgå ting og å finne ut hvordan de kan samarbeide best mulig), bestemte jeg meg for å være ærlig. Det har jo ikke vært krise å si ifra om at ting ikke fungerer slik som det skal tidligere, så kanskje å bringe det opp mens jeg har trygghet rundt meg vil være en god idé. Lite visste jeg om at dette skulle bli skjebnesvangert og betydelig for meg. Det endret meg, faktisk. Jeg hadde en heller dårlig dag, og for det meste hvisket jeg til mammi hva jeg ville si, slik at hun kunne si det høyt. Det har vært noen møter hvor det har vært sånn. Jeg trenger ofte en talsperson. Damen ble sint. Veldig sint. Hun reiste seg opp og nærmest skrek noe slikt som «det er greit! Jeg har mange som liker å snakke med meg, så dette bryr jeg meg ikke noe om!», før hun stormet ut av lokalet. De fleste i rommet satt litt i sjokk for en liten stund, før de gikk tilbake til å snakke som normalt. Ignorerte det. Ignorerte en hendelse som satte så dype spor at det forandret meg.

Jeg har ikke turt å si hva jeg virkelig mener om noen som helst støtteapparat siden den gangen. Jeg tør nesten ikke å si ifra til de rundt meg hvis jeg er uenig heller. Jeg er livredd for at de skal bli sinte, for at de skal hate meg, og for at de aldri skal snakke med meg igjen. Dette påvirker igjen at jeg til en viss grad ofte ikke får fullt utbytte av behandling også. Jeg har riktignok prøvd å si ifra to andre ganger i ettertid, og jammen ble ikke alle sinte. Alle har tatt det personlig og det har påvirket neste behandlingstime. Begge hadde tidligere understreket at de ikke kom til å reagere slik hvis jeg noen gang uttrykte at behandlingen burde være litt annerledes ettersom dette ikke hadde noen ting å gjøre med dem som personer – det hadde kun noe med min opplevelse av behandling å gjøre. Jammen var ikke det en løgn.

Er det rart man blir unnvikende, redd og usikker?…


kilde: weheartit 

#psykiatri #behandling #recovery

1 kommentar

Khris

19. november 2018 kl. 22.38

For en elendig behandler! Utrolig barnslig og ynkelig å storme ut av et møte på den måten. Ikke rart du er engstelig for hvordan folk kan reagere. Man vet jo aldri. Er selv ganske redd for å bli skreket til, og se sider av folk som jeg trodde jeg kjente. Skremmende med folk som ikke forstår andre som sliter. Håper du har det bedre nå <3

padmesophie

28. november 2018 kl. 15.00

Vi ble jo satt ut, alle sammen som satt i møte. Det er utrolig at det går an. Men, deilig å høre at noen forstår meg! Jeg forstår deg veldig godt også.. Prøver å ikke tenke for mye på det <3

Svar til denne kommentaren

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen