Arkiv: desember 2018

Ornata Chroma

I ett år og to måneder har jeg brukt det beste gamingtastaturet jeg vet om; Razer Ornata Chroma. Det var kjærlighet ved første blikk da jeg så det for første gang i september 2017 og jeg kjente en umiddelbar trang til å prøve det etter at jeg fant det på Razer sin egen nettbutikk. Som den heldige jenta jeg var (er jo heldig enda, men ikke på helt samme måte) kom eksen min hjem med en overraskelse: mitt eget, vakre Razer Ornata Chroma. Jeg ble tidlig fascinert av Razers Chroma-serie. Det er de samme «gamle» produktene men med muligheten til å styre farge og pulseringer (eller konstant) lys i produktene via deres egen app, Razer Synapse. Ornata ble for meg ganske spennende da den har ergonomisk håndleddsstøtte som er utrolig praktisk når du gamer i mange timer i strekk, da spesielt når jeg raidet 2-3 ganger i uken og gjorde en hel del mythic+ dungeons på WoW. Jeg merker likevel, selv om jeg ikke spiller så mye, at håndleddsstøtten er utrolig praktisk ellers også. For rundt en uke siden ble to av tastene sticky. Som om jeg hadde sølt brus over det eller lignenede. Jeg visste at dette ikke var tilfelle da jeg er utrolig forsiktig med gamingutstyret mitt. Likevel bestemte jeg meg for å ta ut alle tastene for å rengjøre tastaturet- det ville kanskje hjelpe? Jeg endte opp med å vaske det med overflatedesinfisering (75% alkohol) hele tre ganger(!) uten at det ga resultater. Jeg googlet og fant informasjon om at det hadde skjedd andre eiere av Ornata også. En slags defekt som har skjedd både måneder og helt opp til ett år etter at de fikk det. Jeg fant ut hvor tastaturet ble kjøpt og bestemte meg for å dra dit. Forhåpentligvis kunne jeg bruke den berømte reklamasjonen og etter litt prating og at servicemedarbeideren tok en titt på det så ble det klart – reklamasjon var mulig! Til tross for at internettsiden deres sa at de ikke hadde noen inne i butikken nærmest meg viste det seg at de hadde fem stykker på lager! Gjett hvem som gikk lykkelig ut av Elkjøp 10 minutter senere? Joda, det var meg! Det var sinnsykt deilig å få tilbake Ornata etter at jeg har spilt med Blackwidow den siste uken og jeg er så takknemlig for at de faktisk lot meg få ett nytt tastatur.

Rosa og blå rippleeffekt ♥

Procrastinating

På lørdag hadde jeg skrevet et bra blogginnlegg. En rimelig god og positiv hverdagsoppdatering som jeg bare har kunnet drømme om de siste månedene. Men tror dere ikke jeg klarte å glemme det bort? Jeg hadde lagret det som utkast og planlagt klokkeslett for publisering, men neida, jeg måtte jo glemme det. Etter det utsatte jeg resten. Jeg satt meg ned for å skrive, men det kom egentlig ikke noen fornuftige ord ut. Nå derimot, er det på tide å prøve igjen.

Etter den nye blogg.no oppdateringen ser jeg ikke lenger oppdateringer fra de jeg følger. Innleggene jeg tidligere har sett har faktisk forsvunnet – selv fra bloggene som ikke er overført til WordPress. Man merker virkelig endringene, og jeg er fortsatt veldig usikker på om min grunn for å blogge er god nok for dem. Den selvtilliten altså. Den må økes på nyåret tror jeg. Forhåpentligvis er det noen som kanskje følger meg via bloglovin’, eller som følger meg på facebook så de får litt oppdateringer fra meg iaf. Iaf er faktisk min versjon av hvertfall. Tror jeg plukket det opp fra en svensk blogg for mange år siden, og det har blitt en del av vokabularet mitt, haha. Det virker som om flere som snakker med meg har plukket det opp også, og det er for meg ganske morsomt.

Julen har vært relativt fin til nå. Jeg har kost meg med familie selv om det er noe(n) som mangler. Jeg tenkte jeg skulle sende en melding, men jeg glemte det. Heldigvis. Det er nok ikke så altfor bra for meg å tenke på det hele tiden, selv om det faktisk surrer rundt som bakgrunnsstøy uansett hva jeg gjør. Jeg har iaf hatt det litt gøy med storesøster og mammi! Vi hadde også besøk av mimmi på julaften. Det var fint. Fredagen før var vi også på besøk hos en kusine, og jeg storkoste meg egentlig. Det er så deilig med en fin familie. Spesielt når et er babyer inne i bildet! Det å bare sitte å holde på en baby, eller bare å vugge litt stående for at babyen skal slappe av. Det får meg virkelig til å ville ha min egen. En dag, forhåpentligvis ikke altfor mange år til. Men det viktigste er vel noen å få den med!

Slenger med et bilde som var med i det innlegget jeg glemte å publisere. Meg i en ny kjole. Jeg føler meg veldig fin med den!


Loving her was like shaking hands with the devil..

Ustabil

Igjen prøver jeg å psyke meg opp til å skrive noe, hva som helst, et eller annet jeg kan publisere. Et eller annet for å skape interesse. Samtidig psyker jeg meg ned. Jeg tør ikke. Jeg er jo faktisk verdiløs, er jeg ikke? Det er det hodet mitt sier, gang på gang, dag etter dag. Jeg er ustabil. Jeg er så sinnsykt ustabil. Høyt og lavt, opp og ned. Hele tiden. Jeg prøver likevel å skjule det når noen spør. «Joda, det går fint», sier jeg i telefonen, mens jeg prøver å le det bort. «Åja, jamen da går det jo bra med deg da», får jeg tilbake. Jeg legger jo opp til det selv, men det gjør likevel vondt å høre. Om jeg bare kunne vært ærlig. Om jeg bare kunne sagt det jeg egentlig følte, uten å være redd for å bli dømt. Den angsten. Den jævla angsten. Den krøp frem når jeg leste beskjeden fra blogg.no også. «Denne bloggen er ikke flyttet over til blogg.nos nye publiseringsløsning og slettes fra plattformen 9. april.». Jeg kan riktignok søke om å få fortsette her, men det knøyt seg i magen. Jeg må skrive hvorfor jeg vil beholde bloggen min. Gi en begrunnelse for hvorfor jeg skal få lov til å fortsette å skrive. Men hva hvis jeg ikke er viktig nok? Hva hvis jeg ikke er verdifull nok? Hva hvis. Den kjenner jeg godt. «Da er det vel ikke meningen at du skal blogge da», fikk jeg høre i går. Jeg prøvde å svare. Prøvde å skrive en forklaring, men det gikk ikke. Jeg ville så gjerne forklare at angsten sitter hardt i. Angsten for å være i veien, for å ikke være verdifull nok, for å være uviktig i den store sammenhengen. Det første jeg tenkte var at jeg like så godt kunne ta livet mitt, for jeg kjenner jo en ekstrem frykt for alt. Da er det vel ikke meningen at jeg skal leve da. Jeg begynte å gråte. 

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ha angst for alt. Det føles som om det burde være så mye mer – et annet navn – når det har blitt sånn her. «Ustabilisert bipolar lidelse», svarer psykiateren. Jasså du, er jeg ustabil? Når skal jeg bli stabil da? Når jeg går på enda flere medisiner? Eller når jeg ikke orker å kjempe meg opp og frem lenger? Da blir jeg jo stabil, men på en så negativ måte at det ikke er verdt å leve. Dét er ikke noe alternativ. Den motivasjonen for å kjempe minker riktignok, minutt for minutt. Det skjer så mye i livet mitt, samtidig som det skjer så lite. Jeg har så lyst til å skrive, slik jeg gjorde før. Jeg har mange bilder jeg kan bruke til enkle, risikofrie blogginnlegg. Likevel poster jeg de ikke. Stillheten er så mye tryggere enn å heve stemmen. 


Livet føles litt som denne karusellen innimellom.

Magic is real

Denne uken har vært helt forferdelig, men også helt fantastisk. Jeg har vært mye (høyt) oppe, og jeg nyter det så lenge jeg kan. Jeg benyttet muligheten til å dra på konsert med mammi på biblioteket i Tønsberg på torsdag og å dra på 10 år med Erlend (Bratland) i går. Magi finnes virkelig, for dette gikk over all forventning. 

Jeg hadde en så fin kveld i går at jeg nesten ikke fikk sove i natt fordi jeg var så gira. Jeg benyttet meg riktignok av alkohol akkurat i går, men med måte går det alltid fint (jeg skal helst ikke drikke alkohol med de medisinene jeg går på, men en gang i blant er det lov å gjøre noen unntak). Jeg snakket med flere utrolig interessante mennesker og storkoste meg i godt selskap både før og etter konserten. Kvelden og disse menneskene var helt ubeskrivelige. 

Det å se Erlend live for første gang på 9-10 år var helt sinnsykt. Han er så flink og han har en helt unik formidlingsevne. Å høre både gamle og nye låter var gøy. Det var riktignok mye følelser, så det ble ett par tårer her og der, men det var så absolutt verdt angsten som oppstod allerede da jeg kom inn i lokalet. Jeg har hørt Erlend én gang før, og det var i 2008 (tror jeg). Det var rett etter han hadde vunnet Norske talenter og de var på turné. Det var så gøy å se mitt store idol på scenen for første gang, og som den 12-åringen jeg var løp jeg til og med etter turnébussen etter konserten. Litt flaut å tenke på den dag i dag, men jeg tenker at det faktisk er noe som enhver 12- eller tenåring kunne funnet på å gjøre, haha. I går derimot var jeg så heldig at jeg faktisk fikk litt tid med han. Han hadde ordnet så jeg fikk sitte litt vekk fra de andre menneskene i lokalet slik at jeg skulle få en best mulig kveld. Denne kvelden var virkelig minnerik og jeg fikk en rørende julegave fra min utrolige mamma. ♥

♥♥♥♥

Pawfect

Da Emine måtte forlate oss 14. august 2017 var det ikke noe tvil; tatoveringstimen 9 dager senere skulle bli annerledes. Jeg tenkte og tenkte på hva jeg kunne velge for å hedre den lille babyen min og valget falt på en pote. Jeg hadde et stort ønske om at den skulle synes godt til alle tider og plutselig bestemte jeg meg for at hånden, det var riktig. Jeg har hatt den helt siden 23. august 2017 men jeg har enda til gode å vise den frem på bloggen, i tillegg til 2 andre tatoveringer. I dag fikk jeg et minne opp på facebook om at det i dag er tre år siden jeg tok tatoveringen på venstre skulder, og det fikk meg til å tenke på at det var tid for en oppdatering i denne kategorien!

Emine var mitt lille gull. Hun var en «eventyrmix» fra Gran Canaria og flyttet hjem til meg kort tid etter at hun kom til Norge i 2013. Hun var allerede 2.5 år gammel på tidspunktet jeg fikk æren av å bli kjent med henne, og jeg var så heldig å få lov til å elske og kose med henne hver dag i litt over 4 år. Hun var en herlig hund med mye personlighet og hun hadde flere trekk fra rasene hun hadde i seg; Grand Danois, Pekingeser og Basset. På tross av Grand Danois-genet veide hun kun 10kg og var med andre ord ganske liten. Hun elsket å sitte på fanget eller å ligge i armene mine. Bamser og andre leker var ikke så interessant, men kos og å sove var det beste i hele verden. Vi måtte desverre avlive henne 14. august 2017. Vi skulle på rutinesjekk og tannrens hos vet, men da vi var ute å kjørte mens vi ventet fikk vi en telefon. De hadde tatt røntgen av henne og bildene viste 3 svulster i lungene, en milt som var 3 ganger så stor som normal og vann i buken. Vi hadde ingen anelse om at hun var syk da hun aldri endret personlighet og aldri viste tegn til vondt. Jeg savner henne så utrolig mye, hver eneste dag, men heldigvis har jeg mange gode minner og vakre bilder av skjønnheten min.

Inspirasjonen som forsvant

Advarsel: sterk ordbruk

Inspirasjonen min har over lenger tid vært borte. Den har vært så borte at jeg ikke engang visste hvor jeg skulle lete. De som har fulgt blogginnleggene jeg har postet i høst kan forstå til en viss grad, men jeg har ikke vært 100% ærlig om hvor ille ting har vært. Nå derimot er det som om en stor, tung sky har blitt borte fra livet mitt. Som om 20kg med stein er løftet fra skuldrene mine. 

Denne uken var spesiell og vond. Jeg måtte slutte på en medisin som vi vet at fungerer veldig godt for meg og angsten. Den angsten som overskygger alt, til og med de største humørsvigningene og mer ekstreme aktivitetene. Til en viss grad bra, men likevel dårlig da jeg har sittet fast i det som virket som et uendelig mørke. Jeg begynte på disse medisinene i høst, og de hadde en positiv innvirkning, nesten med en gang. Problemet er bare at jeg ikke har råd til å kjøpe den. Jeg får alltid frikort i løpet av mai på grunn av alle medisinene mine, legetimer og behandling hos privatpraktiserende psykiater, men både denne og en annen medisin vil ikke helfo dekke – til mitt bruk. Vi gikk over til en annen medisin som helfo mener fungerer like bra, og jeg gikk rett i «kjelleren». Jeg har ikke vært suicidal på en stund, men dette grenser til hvor jævlige jeg hadde det da jeg først ble ordentlig syk i 2010. Etter noen dager, nærmest i transe av depresjon og kaos, ble det sendt en e-post til psykiater og jeg fikk beskjed om å begynne på de fungerende medisinene igjen, med en eneste gang. Plutselig, i løpet av kort tid, ble alt det vonde i hodet borte. Nå skal jeg gå på de til over jul (med det jeg fortsatt har igjen i boksen), før det blir mer eksperimentering. Jeg er usikker og redd, men enn så lenge skal jeg nyte å ikke ha tankekaos og kunne tenke positivt igjen.

En bekymringsløs jente som koser seg i kulda i hagen. Jeg har savnet deg.

Desember 2.0

Jeg sitter her, med blogg.no foran meg. Jeg prøver å tenke ut hva jeg kan skrive for å fange interesse, men også for å få ut litt av det som surrer oppi hodet mitt og tar unødvendig stor plass. Jeg vil jo ikke skrive noe som ikke er ekte, men noen ganger er det som er ekte ganske repetivt og mindre interessant å høre om, gang på gang. 

Desember er vanligvis en fin måned, og en måned jeg virkelig elsker. Det blir den nok i år også, selv om den er veldig annerledes fra de siste fem årene. De siste fem årene har jeg nemlig vært rimelig lykkelig med en spesiell person ved min side, gjennom tykt og tynt. Nå er han ikke lenger ved min side, som en støtte og som en som elsker meg, uansett hva. Det er vondt når ting forandrer seg. Ikke det at det forandret seg akkurat nå, for det har vært annerledes en god stund. Men helt ut av det blå kjenner man på de følelsene man trodde man aldri ville ha igjen og savnet blir ekstra stort. Savnet etter trygghet. Savnet etter det vanlige, det gode og den personen som ga deg alt i hele verden. Plutselig må du bare bite tennene ekstra hardt sammen og fortsette på egenhånd, helt alene. Dette blir forsåvidt også den første ordentlige julen uten bestevenninnen min også. Julen i fjor var litt blurry og full av sorg, med planer om å ta et siste farvel. Så ja, dette blir litt annerledes og ganske rart for meg. Men jeg er sikker på at jeg på en eller annen måte kommer til å få en fin jul likevel. Jeg er jo så heldig å ha familien min. 

Planene for de neste ukene ligner de fire siste ukene. Det er nesten fullt opp med behandling, legetimer og andre ting som tar en hel del energi. Jeg tar likevel på meg masken min og kommer meg gjennom det, selv om jeg blir fullstendig utslitt. Gårsdagen bestod mest av soving da det var den første dagen i løpet av fire uker hvor jeg faktisk klarte å senke skuldrene til en viss grad. Jeg hadde egentlig en fantastisk plan for neste lørdag, for da skulle jeg på en konsert jeg har gledet meg til i over en måned allerede. Desverre ble den utsatt. Utsatt helt til august neste år, faktisk. Jeg beholder likevel billettene mine og den dagen er allerede hellig. 


Her er fine, lille Eminemin jula 2013. Juletre smakte tydeligvis godt. ♥

 


Til toppen