Arkiv: mars 2019

En utrolig perfekt dag

I går var fantastisk. Den var tilnærmet perfekt. Den var iaf helt utrolig. Grunnene til det er flere, men noen ting vil jeg holde privat, uansett hvor åpen jeg er her på bloggen. Noen ting forteller man bare ikke til hele verden. Dagen min startet allerede klokken åtte, og i forhold til hvordan stemningsleiet mitt har vært de siste dagene var dette egentlig litt for tidlig. Men noen ganger har man nesten ikke et valg, spesielt ikke når man skal rekke et tog, haha. Turen min gikk nemlig inn til Oslo for noen timer. Noen timer ble til fem timer, som egentlig ikke var nok. Men da jeg hadde enda et tog å rekke så ble det slik. Heldigvis finnes det flere, fremtidige dager. Som den nordmannen jeg er så må jeg jo nesten nevne været også. Vi forventet jo nok en solfylt, nesten-sommerdag, men neida. Det var regn og rimelig kaldt, iaf i forhold til dagen før. Vi var kledd for vår, så vi endte opp med å fryse, men vi fant et lite sted vi satt oss ned i. Det var så koselig! Den neste turen min gikk hjemover igjen, da vi var invitert på middagsselskap til en veldig, veldig herlig kusine som var «hjemom» en tur, selvom her ikke egentlig er hjemme for henne lenger. Det var så fint å se henne igjen! Det var jo selvfølgelig koselig å se resten av familien også, men de kan jeg liksom se oftere. Som i det forrige middagsselskapet da hun var hjemme hadde de laget en vegetarversjonen av maten de laget, og herlighet så takknemlig jeg er! Jeg forventer jo faktisk ikke det når jeg drar bort, jeg forventer at jeg «må» spise det samme som alle andre, noe jeg faktisk gjør når jeg er bedt bort selv om jeg på generell basis ikke spiser noe kjøtt, og nesten ikke animalske produkter, i det hele tatt. Men ja, som sagt så forventer jeg absolutt ikke at andre skal ta hensyn til min livsstil, så ofte tar jeg med meg et eller annet vegetarisk eller vegansk måltid fra frysa eller kjøleskapet. Når mennesker jeg besøker faktisk tar hensyn til livsstilen min så blir jeg så overrasket, og helt utrolig takknemlig! Dere kan faktisk ikke ane hvor takknemlig, overrasket og glad jeg blir. Jeg har fantastiske mennesker i livet mitt as ♡

An incredibly perfect day

Yesterday was fantastic. It was nearly perfect. At least it was incredible. Of course, it was several reasons, but some things I wanna keep privately, no matter how open I am here on my blog. Some things you just don’t share with the rest of the world. My day started at 8am, and when taking into consideration my last few days, this was actually way to early. But sometimes you don’t really have a choice, at least when you’ve got a train waiting for you. I was actually going to Oslo for a couple of hours. A couple of hours turned to five, but that wasn’t actually enough. At least there are more, future days. As the norwegian person I am, I of course have to mention the weather. We expected another sunny, almost-summer ish weather, but nope. It was raining and cold, at least compared to the day before. We were dressed for spring, so we ended up really, really freezing, but we found this little place we ended up in. It was amazing! My next trip went home again, since we were invited to a dinner party hosted by a really sweet cousin, who finally came home, even though here isn’t really home for her anymore. It was great seeing her again! I mean, of course it was nice to see the rest of the family as well, but I can see them quite often. Just like at the last dinner party, she made a vegetarian version of the food they served, and I’m so thankful! I really don’t expect that, when I’m at other peoples houses – I acturally expect that I «have to» eat the same food as everyone else, which I actually do when I’m eating dinner with other people, even though I don’t ever really eat meat or animal byproducts at all. But yeah, I absolutely don’t expect people to take my lifestyle in consideration, so I often bring some vegetarian or vegan food from the freezer or the fridge. When people I visit actually take my lifestyle in consideration I’m really surprised, but also really thankful! I don’t think you’ll ever understand how thankful I get to be honest. I have amazing people in my life ♡

Så høy puls hadde jeg da jeg ankom oslo, på tross av Sobril // My pulse was this high when I arrived in Oslo, despite having taken Sobril..

What goes up, must come down

Som dere som har vært innom i det siste helt sikkert har forstått er at jeg har hatt det veldig bra de siste dagene. Jeg har hatt et ganske så høyt stemningsleie og har gjort mye, og vært veldig sosial. Det tok en brå slutt sent onsdags kveld og det traff meg hardt. Siden onsdags kveld har jeg da altså gjort mye for å prøve å snu det tilbake igjen, men det er lettere sagt enn gjort. Både onsdags kveld og i går var det flere venner som bekymret spurte hvordan jeg hadde det, og det eneste jeg klarte å få frem var at det gikk greit. Som alltid. Fordi det er vel ikke egentlig noen som virkelig vil vite sannheten? Og hvordan forteller man den?

«Nei du altså, jeg har egentlig tenkt litt på å dø, jeg»
«Joda, det går fint. Men jeg har en veldig stor trang til å skade meg selv»
«Nei altså, jeg tenker jo på at jeg aldri burde vært født da»
«Jeg forstår ikke hvorfor du spør, fordi jeg vet innerst inne at du hater meg uansett»

Grunnen til at jeg er så ærlig her er vel fordi jeg ønsker å skape en slags «awareness». Om du har en følelse av at vennen din ikke har det bra; ikke gi opp. Spør hvordan vennen din har det. Om du ikke får noe ordentlig svar, spør om det er noe du kan gjøre for personen fordi du bryr deg om han/hun. Du kan også gå lenger og høre om dere faktisk skal møtes og være litt sammen, eller også dukke opp spontant på døren dems for å gi en klem. Om du har en følelse av at vennen din ikke har det noe bra, så har du antageligvis rett. Aldri gi opp de du er glad i.

Psykiateren min sier stadig «noen ting vil alltid være vanskeligere for deg enn andre, og noen ting kan også være umulig, og det må du lære deg å leve med», og den er veldig vanskelig å svelge. Jeg mener, det gir jo mening. Men det er vanskelig og det er utrolig kjipt å vite. Det er vel likevel bedre å vite enn å strebe etter noe som ikke er mulig å lykkes i.

What goes up, must come down

You, my readers, have probably guessed that I’ve been very happy the last few days. I’ve been on a pretty high moodswing and I’ve done a lot, and been quite social. It all came to an end late wednesday night and it hit me pretty hard. Since wednesday night I’ve tried doing stuff to try and come back up, but thats easier said than done. Both wednesday and yesterday night several of my friends worried about me and asked me how I was doing, and the only thing I’ve been able to say is that everything’s fine. As always. Because there isn’t really anybody who wants an honest answer, is there? And how do you even say it?

«No, you see, I’ve kinda been thinking about dying»
«Well, everything’s fine. But I do have a very strong wish to harm myself»
«Nah, I’m thinking that I shouldn’t have been born»
«I don’t understand why you ask, because I know that you deep down hate me»

The reason I’m this honest on my blog is probably because I wanna create some kind of awareness. If you’ve got a feeling that your friend isn’t really doing so well; don’t give up. Ask how your friend is doing. If you don’t get a straight answer, ask if you can do anything for them, because you care about them. You can ask them if they wanna meet you and hang out. You can also stretch that one and actually show up at their house unannounced to give your friend a hug. If you’ve got a feeling that your friend isn’t doing so well, you’re probably right. Never give up on the people you love.

My psychiatrist often says «some things will always be more diffiuclt for you, and some things might even be impossible, but you’ve gotta learn to live with that», and that one is pretty hard to hear. I mean, it makes sense. But it’s hard to understand and extremely annoying to know. Although I guess it’s better to know than continuing to reach after something that’s impossible to succeed in.

Vårrengjøring?

Innlegget jeg skrev på lørdag trigget tydeligvis litt, på flere hold – og det er helt okei. Det er vel når man er helt ærlig at man finner ut hvilke mennesker man kan stole på og ikke, og hvilke mennesker man vil ha i livet sitt og ikke. Så akkurat nå har jeg det ganske fint med meg selv. Det er delvis på grunn av et ganske så høyt stemningsleie i går, men også at dagen i dag gikk så fint. Dagen jeg gruet meg litt til. Dagen jeg skulle gå nøye gjennom ting i boden. Mine eiendeler. Min fortid – og min fremtid. Det gikk heldigvis utrolig greit, og jeg hadde selskap av verdens beste Tina som hjalp meg med absolutt alt. Jeg har til og med funnet ting jeg ikke egentlig trenger lenger, og som noen andre kanskje kunne trengt, så da går det rett til enten en bruktbutikk eller Fretex (som for øvrig er en bruktbutikk??). Jeg har arvet mye klær opp gjennom årene (fra flotte kusiner), men også kjøpt en del på bruktbutikker, så hvorfor ikke gi noe tilbake? Tina og jeg hadde selskap av den utrolig flotte 2019 spillelisten min som er 110% kaotisk. Alle årstall-listene mine er forsåvidt det, og her er 2018, 2017 og 2016. Jeg har en ekstremt varierende musikksmak selv om Twenty One Pilots, Cir.cuz, Admiral P og OnklP og de fjerne slektningene topper spotify wrapped (var dét det het?). Alle fine sanger jeg hører i løpet av et år havner i sine respektive lister, og det finnes egentlig ganske mange fine sanger. I skrivende stund sitter jeg å hører på Trench (Twenty One Pilots) og snapchatter med fine mennesker, så jeg har det i grunn ganske fint i dag altså!

Spring cleaning?

The entry I posted on saturday appearantly triggered a few people – and that’s completely okay. I guess it’s when you speak the truth you really know who you can trust and who you want to have in your life. So right now, I’m actually felling pretty good. The feeling good thing is partly because of a high moodswing that lasted all yesterday, but also because today went great! I was dreading today. The day I decided to go through everything in the storage unit thorougly. My belongings. My past – and my future. Luckily it went very well and I had amazing company in my best friend Tina, who helped me with literally everything. I even found some things I don’t really need and that someone else might need, so that stuff is going to either a second hand store or Fretex (which kinda actually is a secondhand store, isn’t it?). I’ve gotten a lot of clothes through the years that my cousins have worn before me, and I’ve also bought a lot of used stuff at secondhand stores – so why not give something back, right? Tina and I had very good company in my 2019 playlist on Spotify that’s actually a 110% chaotic. To be fair, all of my yearly playlists are too, and here’s 2018, 2017 and 2016. My taste in music is extremely wide even though Twenty One Pilots, Cir.cuz, Admiral P and OnklP og de fjerne slektningene are the ones that are topping Spotify wrapped (was that the thing you could use at the end of the year?). All pretty songs that I hear throughout a year are put in their respective playlists, and there’s actually quite a lot of them. Right now I’m listening to Trench (Twenty One Pilots) and I’m snapchatting with awesome people, so I’m actually having a really great day!

Litt mindre kaotisk enn forrige fredag // Slightly less chaotic than last friday

I morgen vil jeg ikke kle på meg

Jeg hadde en sånn dag i går. En dag hvor jeg følte for å gi opp. En sånn dag hvor alt bare går feil vei, og alt gjør vondt. En dag hvor jeg så sårt vil si akkurat hva jeg føler til noen, uten filter, men samtidig blir sint når samtaler varer lenger enn et par meldinger frem og tilbake. Jeg ble sint fordi noen kritiserte han, sa det var hans skyld. Sa det var han som hadde satt meg i den situasjonen jeg sitter i. Tro det eller ei, jeg satt meg teknisk sett i den selv. Teknisk sett er riktignok cluet her. For jeg ble forsikret om at jeg aldri ville sitte i denne situasjonen. Jeg ble sint for at noen la alt over på han. Skylder på han. For det gjør ikke jeg. Jeg skylder på henne. Det var nemlig hun som forandret alt. Dagen ble en sånn dag fordi jeg var innom lagerboden. Den som har stått full en måned, den som jeg har hatt nøkkelen til siden tirsdag kveld. Å dra dit.. det føltes så altfor vondt, samtidig som jeg visste det måtte gjøres. Jeg måtte få oversikt. Kanskje jeg til og med fant et par ting jeg virkelig savnet eller trengte? Kanskje, kanskje ikke. Det hellet egentlig mot kanskje ikke, men jeg har ikke full oversikt enda. Jeg fikk gått over alle boksene, men bare veldig kjapt. Altfor kjapt for for å se om innholdet faktisk hadde betydning, men kjapt nok til å skape en følelsesmessig reaksjon. Jeg tok likevel med meg en koffert, fullstappet med ting, og to store søppelsekker. Du vet, de store svarte? De funket bra nok. Det luktet enda slik det luktet av huset, slik som det luktet av han. Av oss. Dette på tross av at tingene har stått i boden i over en måned. En tåre trillet nedover kinnet mitt mens jeg likevel ville gå gjennom ting da jeg kom hjem. Jeg forklarte situasjonen for en eller annen og den personen måtte absolutt påpeke at det ikke er min feil at jeg sitter her, sånn som nå. At jeg har kommet så langt siden da. At jeg ikke bør se tilbake, og at jeg absolutt må se fremover. «Gå fremover alltid, gå bakover aldri», synger Philip Boardman. Lett for han å si.. Hvertfall akkurat nå, her jeg sitter på stuegulvet og gråter. Jeg skal ta rådet ditt til meg, og jeg har klart det før. Bare ikke akkurat nå.


Tomorrow, I don’t want to get dressed

I had that kind of day yesterday. That kind of day, where I feel like giving up. The kind of day when everything goes wrong, and everything hurts. The kind of day where I wanna tell someone exactly how I feel, without filter, but at the same time I get angry if a conversation lasts for more than a few messages back and forth. I got angry because someone criticised him, and told me everything was his fault. The person told me that it was his fault, that I’m in this situation now. Believe it or not, but I technically put myself in this situation. Technically is the important word here though. I was reassured I was never gonna be in this situation. I got angry because someone told me that it was all him. Blaming him. I don’t. I blame her. It was she that changed absolutely everything. Yesterday turned out to be a «that kind of day» because I decided to go to the storage unit. It’s been there for a month, and I’ve had the key since tuesday night. But going there.. It was way too painful, but at the same time I knew it had to be done. I had to see what was there, to get some kind of overview. Maybe I could even find a couple of things I missed and really needed? Maybe, maybe not. It was more maybe not, I think. But I don’t really know what kind of stuff that’s in the storage unit. I went through all the boxes though, but just really fast. Way too fast to see what was actually there, but fast enough to bring me some kind of emotional reaction. I still brought a suitcase filled with loads of random stuff, and two big garbage bags. You know the huge and black kind? They worked well enough. Everything still smelled like the house, like him. Like us. It still smelled like us, even though everything has been in the storage unit for a month. A tear rolled down my cheek while I still wanted to look through everything I brought home. I explained the situation to someone. This someone blamed him again. The person told me that I’ve come so far. That I shouldn’t look back, and that I absolutely have to look towards the future. «Gå forover alltid, gå bakover aldri» («go forward always, go backwards never») Philip Boardman sings. Easier said than done. At least right now, when I’m sitting on the floor, crying. I’m gonna take your advice, and I’ve done it before. Just not right now.

Har det kommet for å bli?

Skrivesperre.. Et av de verste ordene jeg vet. Det har hvertfall blitt det, i løpet av det siste halve året. I går skjedde det noe som gjorde at jeg tror jeg vet hvorfor den har kommet. Det var litt sårt og litt provoserende – men mest av alt irriterende. Har skrivesperren kommet for å bli? Jeg aner helt ærlig ikke, men siden jeg tror jeg fant opphavet så skal jeg virkelig jobbe for å bedre det. Det å skrive har tross alt vært det som har hjulpet meg opp gjennom årene, og som til tider har vært det eneste som har fått meg til å føle meg verdifull. Fordi det er noe jeg kan. 

Det er forsatt mye som skjer – samtidig som det er lite som skjer – og det er en del jeg faktisk kunne skrevet om. Jeg får meg bare ikke til å skrive. Jeg får ikke roen og har ikke evnen til å sette ord på hva jeg vil formidle. Jeg har lenge trodd og følt at meningen med mitt liv er å hjelpe andre mennesker, og å formidle ting videre, for både meg selv, men også for andre som har noe å fortelle, så dette har vært, og er fortsatt veldig sårt for meg.

Når jeg nå likevel har fått satt meg ned og har litt konsentrasjon kan jeg jo like så godt fortelle litt om hva som faktisk skjer i livet mitt nå. Jeg har så mange tanker og så mye følelser jeg ikke har klart å få ut på et vis, så jeg satte i gang et prosjekt med å male alle dørkarmer her hjemme (dørene står også på planen!). Jeg kom så langt som til andre strøk – og jeg har planlagt tre – men så ble jeg syk. Heldigvis bare forkjølet, men jeg ble likevel så dårlig at alt jeg ønsket var å ligge i sengen. Selv om det bare er to uker siden jeg startet så har det likevel vært litt.. tiltak å starte opp igjen, selv om det bare er ett strøk igjen.  Jeg har også fått en ny tatovering (hipp hurra!), som mange kanskje har sett på instagram. Et utdypende innlegg med bilder står på planen om ikke altfor lenge.

Jeg har endelig fått kommet tilbake til ukentlig behandling! Første time var i forrige uke, og jeg vil egentlig ikke jinxe det, men foreløpig virker det veldig lovende. Det var fint å ha noen å snakke med igjen. Man kan jo alltids snakke med både venner og familie, men noen ting har man bare ikke lyst til å ta opp med de og noen ganger innser man at man også er i ferd med å slite ut de man har – og det er så viktig å ikke gjøre nettopp dét!

Jeg fikk også heldigvis fikset pcen min. Jeg har i lengre tid hatt problemer med å kjøre blant annet spill (World of Warcraft, host host) og har rådført meg med utrolig mange mennesker. Mennesker som teknisk sett kunne hjulpet meg fysisk, men også overraskende mange som bare har kunnet hjulpet meg med idéer og mulige løsninger jeg har måttet prøve ut selv. Alt fra innstillinger til hardware (det som kunne sjekkes riktignok) ble sjekket og etterhvert resatte jeg Windows og slettet alt på ssdene mine, likevel ble det ingen endringer. Til slutt gjenstod teorien om at grafikkkortet mitt var på vei til å ryke og det er egentlig mitt verste mareritt når det gjelder pcen, men jammen var det ikke «bare» strøminnstillinger et par steder som måtte endres på. Det ble egentlig litt komisk med tanke på alle scenarioene jeg hadde sett for meg, og hvor mye tid utrolig kunnskapsrike mennesker har brukt på avanserte løsninger.

Dette er egentlig bare noe av det jeg har (hatt) lyst til å dele og nå fikk jeg det endelig til. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal takke, men det er absolutt noen som bør takkes der ute for å ha fått meg til å overvinne frykten jeg har.

..og forresten så vurderer jeg å legge om hele bloggen til engelsk. Er det noen som leser som har tanker om dette?


Til toppen