What goes up, must come down

Som dere som har vært innom i det siste helt sikkert har forstått er at jeg har hatt det veldig bra de siste dagene. Jeg har hatt et ganske så høyt stemningsleie og har gjort mye, og vært veldig sosial. Det tok en brå slutt sent onsdags kveld og det traff meg hardt. Siden onsdags kveld har jeg da altså gjort mye for å prøve å snu det tilbake igjen, men det er lettere sagt enn gjort. Både onsdags kveld og i går var det flere venner som bekymret spurte hvordan jeg hadde det, og det eneste jeg klarte å få frem var at det gikk greit. Som alltid. Fordi det er vel ikke egentlig noen som virkelig vil vite sannheten? Og hvordan forteller man den?

«Nei du altså, jeg har egentlig tenkt litt på å dø, jeg»
«Joda, det går fint. Men jeg har en veldig stor trang til å skade meg selv»
«Nei altså, jeg tenker jo på at jeg aldri burde vært født da»
«Jeg forstår ikke hvorfor du spør, fordi jeg vet innerst inne at du hater meg uansett»

Grunnen til at jeg er så ærlig her er vel fordi jeg ønsker å skape en slags «awareness». Om du har en følelse av at vennen din ikke har det bra; ikke gi opp. Spør hvordan vennen din har det. Om du ikke får noe ordentlig svar, spør om det er noe du kan gjøre for personen fordi du bryr deg om han/hun. Du kan også gå lenger og høre om dere faktisk skal møtes og være litt sammen, eller også dukke opp spontant på døren dems for å gi en klem. Om du har en følelse av at vennen din ikke har det noe bra, så har du antageligvis rett. Aldri gi opp de du er glad i.

Psykiateren min sier stadig «noen ting vil alltid være vanskeligere for deg enn andre, og noen ting kan også være umulig, og det må du lære deg å leve med», og den er veldig vanskelig å svelge. Jeg mener, det gir jo mening. Men det er vanskelig og det er utrolig kjipt å vite. Det er vel likevel bedre å vite enn å strebe etter noe som ikke er mulig å lykkes i.

What goes up, must come down

You, my readers, have probably guessed that I’ve been very happy the last few days. I’ve been on a pretty high moodswing and I’ve done a lot, and been quite social. It all came to an end late wednesday night and it hit me pretty hard. Since wednesday night I’ve tried doing stuff to try and come back up, but thats easier said than done. Both wednesday and yesterday night several of my friends worried about me and asked me how I was doing, and the only thing I’ve been able to say is that everything’s fine. As always. Because there isn’t really anybody who wants an honest answer, is there? And how do you even say it?

«No, you see, I’ve kinda been thinking about dying»
«Well, everything’s fine. But I do have a very strong wish to harm myself»
«Nah, I’m thinking that I shouldn’t have been born»
«I don’t understand why you ask, because I know that you deep down hate me»

The reason I’m this honest on my blog is probably because I wanna create some kind of awareness. If you’ve got a feeling that your friend isn’t really doing so well; don’t give up. Ask how your friend is doing. If you don’t get a straight answer, ask if you can do anything for them, because you care about them. You can ask them if they wanna meet you and hang out. You can also stretch that one and actually show up at their house unannounced to give your friend a hug. If you’ve got a feeling that your friend isn’t doing so well, you’re probably right. Never give up on the people you love.

My psychiatrist often says «some things will always be more diffiuclt for you, and some things might even be impossible, but you’ve gotta learn to live with that», and that one is pretty hard to hear. I mean, it makes sense. But it’s hard to understand and extremely annoying to know. Although I guess it’s better to know than continuing to reach after something that’s impossible to succeed in.

Ingen kommentarer

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen