Arkiv: mai 2019

Brutte løfter/under min paraply

Jeg sitter egentlig og ser på Bones og drikker kakao med vaniljeis. Vegansk vaniljeis, fordi Oatly er best. Plutselig fikk jeg skrivelyst, og da satte jeg alt annet på pause for å ta en tur innom wordpress. Jeg skriver ikke så mye om Asperger lenger. Hoveddiagnosen min. Den jeg er født med. Ikke ting relatert til Asperger heller, så da passer det vel fint med et innlegg tilknyttet autisme nå.

I dag er det duket for den årlige konserten med Cir.cuz på Messafestivalen. Min aller største favoritt. Gruppen jeg hørte mest på i fjor, i følge Spotify wrapped. Vanligvis drar Tina og jeg sammen, fordi dette er vår thing, men hun er desverre på ferie denne uken. I fjor var jo Messafestivalen første uken i mai, så vi regnet jo egentlig at den var rundt samme tid, men nope. Selvfølgelig er det siste uken i mai, og den uken hun er borte. Da jeg oppdaget det fikk jeg panikk en liten stund, mens jeg søkte gjennom vennelisten min på facebook for å finne noen andre jeg kunne ha med meg. Jeg fant én jeg kunne tenke meg å spørre – and so I did. Mot alle forventninger svarte h*n ja, og jeg følte en slags form for lykke. Cir.cuz skulle bli bra likevel. Vi har hatt sporadisk kontakt hele tiden, frem til jeg spurte h*n om h*n har bil forrige uke. Jeg så at personen var pålogget på facebook så jeg satset på et kjapt svar. H*n er veldig, veldig aktiv på sosiale medier, så det skulle jo ikke vært noe problem. Jeg ventet og ventet på svar, men fikk det aldri. Som et desperat forsøk på å få kontakt sendte jeg en ny melding. Akkurat nå husker jeg ikke hva jeg skrev, men det kan være det samme. Det med å sende en til melding er noe jeg absolutt aldri gjør. Jeg er så redd for å forstyrre andres liv, for å være til bry, for å ødelegge noe. Så hvis jeg sender en melding og ikke får svar og den andre personen ikke sender meg svar/ny melding, så snakker vi antageligvis aldri sammen igjen.

At ting ikke går etter planen er noe av det verste som kan skje meg. Det er som om hele verden stopper opp. Som å bli stukket med tusen kniver. Det gjør fysisk vondt, det ødelegger alt – og jeg får en meltdown. Alt dette er relatert til Aspergers syndrom. Selvfølgelig så varierer det hvor mye det påvirker andre med AS, men jeg har hørt fra flere at de har lignende reaksjoner som meg. Ut fra beskrivelsen forstår vel de fleste at det gjør vondt. Veldig vondt. At det nærmest er en krise. Men bryr personen bak det brutte løftet seg? Nei. Som regel aldri. Reaksjonene mine på brutte løfter er jo ikke akkurat noe jeg går rundt og forteller noen. Kun mine nærmeste – og de som har vært nærmest meg tidligere – vet det. Noen av de som har vært nærmest meg tidligere har til og med gjort det med vilje, for å såre. Det er i grunn ganske sykt, men ikke det jeg skulle prate om nå. Det jeg ville fortelle er hvor vondt det gjør, hvor mye det sårer – og hvor mye det betyr. Jeg har desperat prøvd å finne andre jeg kan spørre, men desverre har alle sagt nei. Det er jo relativt kort varsel, og de har enten andre planer eller jobb. Mammi har selvfølgelig tilbudt seg å være med, men det er liksom ikke helt det samme. Ikke når jeg skal møte Cir.cuz – gutta jeg alltid snakker med. Gutta som er dritkule, som er så snille, som er så koselige. Gutta som tar hensyn til følelsene mine og alltid prioriterer meg til slutt, mens jeg ivrig venter på å kunne få snakke med dem igjen. Jeg er så redd for at folk fra mitt tidligere miljø i Tønsberg skal se at jeg ikke har venner. Det er så flaut. Det gjør så vondt. Spesielt siden de fleste til dags dato har kontakt. De fleste har kontakt med hverandre – bare ikke meg.

Av en eller annen grunn sliter jenter med å like meg. Jeg får så vidt sagt hei før de gir meg en kald skulder, og slik har det alltid vært. Smiler jeg rart når jeg sier hei? Viser jeg feil ansiktsuttrykk? Tina og Marty er de eneste jentene jeg har kommet godt overens med over lengre perioder. Men Marty er borte. Nå er det bare Tina som er igjen. Marty hadde forsåvidt samme utfordringen. Vi var så like. Vi var twinsouls. Tvillingen min hadde vært der for meg, og hun hadde skjelt ut alle som ikke var snille mot meg. Alle som bryter løftene til meg. Alle som gjør meg vondt.

I dag regner det, men jeg tror jeg drar likevel. Omså jeg må stå alene, under min paraply og synge alle sangene. For jeg kan faktisk alle tekstene, og alle sangene har en spesiell betydning for meg. Under min paraply er den nyeste sangen til Cir.cuz. Og hvis jeg hadde hatt en annen god venn enn Tina skulle den fått stå under min paraply i dag.

Broken promises/under my umbrella

I was actually watching Bones and drinking hot chocolate with vanilla ice cream. Vegan vanilla ice cream, because Oatly is the best thing ever. All of a sudden I felt a need to write, so I put everything on pause to take a quick look at wordpress. I don’t really write a lot about Aspergers anymore. My main diagnose. The one I’m born with. Nothing related to Aspergers either, so I guess it’s a good thing I’m writing something connected to autism now.

Today is the annual concert with Cir.cuz at Messafestivalen. My favorite. The band I listened to the most last year, according to Spotify wrapped. Tina and I usually go together, because this is our thing, but this week she’s unfortunately on vacation. Messafestivalen was the first week of May last year, so we were expecting something similar this year, but nope. Of course it’s the last week of May, the week she’s away. I panicked for a second when I realized it, so I scrolled through my friends list on facebook, trying to find someone else to go with. I found one person I could ask – and so I did. I absolutely didn’t expect it, but the person said yes, and I felt some kind of feeling resembling happiness. The concert was gonna be awesome after all. We’ve sporadically talked since then, up until when I asked the person if he/she had a car last week. I saw that he/she was online on facebook, so I hoped for a quick reply. The person is very active on social media, so that shouldn’t have been a problem. I waited as the days went by, but I never got a message. In a desperate attempt to know what was going on I sent a new message. Right now I can’t remember what I wrote, but that doesn’t mean anything. Sending a new message when I haven’t received a reply is something I never do. I’m so scared to interrupt other peoples lives, to be a bother, to ruin something. So if I don’t receive a reply from someone, and that person never replies or sends me something else, we’ll probably never talk again.

Things not going the way it was planned is one of the worst things that can happen to me. It’s like the whole world freezes for a second. like getting stabbed with a thousand knives. It physically hurts, it ruins everything – and I end up in a huge meltdown. All that is related to Aspergers syndrome. Of course it varies from person to person, but I’ve heard from a lot of people that they experience exactly the same as I’ve described over here. From my description most people will understand that it hurts. It hurts a lot. That it’s basically a crisis. Do the person behind the broken promises care? No. Almost never. My reaction to broken promises isn’t exactly something I tell everyone. It’s something my closest people – and people who used to be my closest – know. Some of the people that used to be close to me have actually used that method to hurt me. That’s kind of crazy, but it wasn’t my plan to write about that. What I wanted to tell you is how much it hurts, how much it means to me. I’ve desperately tried to find someone else to go with, but everyone I’ve asked has said no. I mean, it’s a horribly short notice, so most people have other plans or work. My mom said she could come with me, but that’s not exactly the same. Not when I’m gonna meet Cir.cuz – the boys I always talk to. The guys that are really, really cool, kind and sweet. The guys who actually cares about my feelings and always priorities me in the end, when I’m eagerly waiting on talking to them again. I’m so scared people from the scene I hung out with earlier will see that I don’t have any friends. It’s so embarrassing. It hurts so much. Especially since a lot of them still are in touch with each other. Most of them hangs out with each other – just not me.

For some odd reason girls seem to have a hard time liking me. I barely have the time to say hello before they give me the cold shoulder thing, and it’s always been that way. Do I smile weirdly when saying hello? Do I show the wrong facial expression? Tina and Marty are the only girls I’ve been friends with for a longer period of time. But Marty is gone now. Tina is the only one left. Marty actually had the same problems as me. We were the same. We were twinsouls. My twin would’ve been there for me, she would’ve cursed out the people who aren’t kind to me. Everyone who breaks their promises to me. Everyone who hurts me.

It’s raining today, but I still think I’m going. Even if I have to stand alone, under my umbrella, singing all the songs. Because I actually know all the lyrics, and all their songs means a lot to me. Under min paraply (under my umbrella) is their most recent song. And if I had another good friend than Tina, that friend would’ve stood under my umbrella today.

Shuffleboard?

I går var heeelt utrolig! Det kuleste med dagen startet jo da Tina hentet meg. Etter litt om og men med det jeg hadde på meg (en jumpsuit ish ting, men det er en shorts) bestemte jeg meg for å ta med en bukse og singlet i tilfelle det ble kaldere. Jeg hadde riktignok på meg knestrømper, men likevel. Vi var innom spar en kjapp tur for å kjøpe noe å drikke ettersom det er så sinnsykt dyrt å kjøpe drikke inne på messeområdet. Alt er jo overpriset, til og med bodene med fake merch og mislykkede parykker – så det ble med andre ord ingen shopping. Jeg husker så godt at jeg kjøpte en hvit tungepiercing i 2013 og at «malingen» eller belegget flasset av, og jeg lurer stadig på hvor bra akkurat dét var for kroppen min. Etter å ha oppdaget at det ikke var noen form for parkering i forbindelse med messeområdet ettersom de har gravd opp hele plassen der hvor det er is om vinteren endte vi opp med å parkere ved gressbanen. Da vi kom inn på messeområdet gikk vi først den obligatoriske runden for å få med oss absolutt alle boder og tivoliet, og for å være helt ærlig var ingen av delene spesielt imponerende, og det var Tina også enig i. Dessuten er ingen av oss sånn superglade i karuseller og det var dyrt (50,- kroner for én karusell/tur), så vi endte opp med tekoppene kun en gang. Jeg husker da karusellene kostet 20,- jeg… Den gang da, altså. Da vi stod i køen til tekoppene så vi tilfeldigvis på klokken og fikk litt sjokk begge to. Vi hadde allerede vært der i over en time og det som skulle skje på scenen startet om kun 30 minutter. Køen var lang, men vi fikk bli med på første turen, så vi rakk alt sammen helt fint. Det føltes forsåvidt som at karusellturen varte kortere også? Skal ikke si det for sikkert altså, men det var iaf det både Tina og jeg følte. Da vi tuslet bort til scenen ble vi ekstremt overrasket over hvor mange som hadde møtt opp. Hele gressletten var full, og vi oppdaget også hvor langt fra scenen gjerdet var satt opp. Det var litt rart å se i forhold til tidligere år, men det er kanskje på grunn av Keiino til fredag? De gleder jeg meg til å se altså! Da klokken ble syv kom Arild på scenen og introduserte selveste Vegard Harm. Jeg har egentlig aldri fulgt med på noe han har vært med på, men fy søren han er morsom. Jeg ble skikkelig fan! Han hadde til og med en liten håndballkonkurranse med ungene, og det var så kult å se at han inkluderte barna i publikummet. Etterhvert kom Katastrofe og det var utrolig å se hvor mange av barna som kunne teksten til alle sangene hans og hoppet opp og ned. Veldig mange kan jo være enige om at sangene hans er typisk fyllesanger (og de handler jo faktisk om rusmidler og sex), så ja, i mine øyne var det litt spesielt, haha.

Etter messa slapp Tina meg av ved brygga da jeg skulle møte mammi, storesøster, kjæresten hennes og søstrene hans. Vi satt en stund på restauranten før vi bestemte oss for å gå bort til Barkaden for å se om det var noe Shuffleboardbord ledige- og jammen kom ikke vi først! Alle tre var ledige, og så fort vi startet ble det plutselig full kø og kaos der oppe. Vi holdt på i omtrent to timer, og herlighet så gøy! Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er så flink altså, men ting kan jo være veldig gøy likevel. Jeg fikk til og med til 4 poeng for laget mitt en gang. Det ble tatt mange bilder og videoer i går, og jeg har funnet ut at jeg synes det er så viktig. Det gjør jo at man husker minnene mye bedre, pluss at man har noe å virkelig se tilbake på om det skulle skje noe som gjør at man mister hverandre.

Shuffleboard

Yesterday was amazing! The coolest part of the day started when Tina came to pick me up. I struggled a bit back and forth because of what I was wearing (a jumpsuit ish, but it’s a shorts), but in the end I decided to bring pants and a tank top with me in case it got cold, even though I was wearing thigh high socks. We stopped by Spar to buy something to drink, because lets be honest, it’s incredibly expensive to buy something to drink at messa. I mean, everything is overpriced – even knock off merch and really badly made wigs, so there was definitely no shopping going on. The memory of buying a white tongue piercing back in 2013 and the white «paint» started flaking off in my mouth without me noticing is still with me, and I’m still wondering how good that was for my body, haha. After realizing there were no parking spaces at messa – which it usually is – because they’re digging up the whole area where there’s ice in the winter (for ice skating) we ended up parking by the football court. When we got to messa we obviously had to take the mandatory walk around the whole area which includes all the booths and the fairground and none was especially impressing, and Tina agreed with me. Neither of us are extreme fans of carousels and it was really expensive (50,- norwegian krones for one ride), so we ended up taking the tea cups one time. I remember when a carousel ride was only 20,- … When we were standing in the queue we looked at the clock and it turned out we’d been there for an hour, and the show on the other side of the fairground started in only 30 minutes. Luckily we got on the next ride and we had time to get back to the stage to see the show. It felt like the carousel ride was way shorter this year though, but that might only be a feeling?? When we got to the stage we were really surprised by how many people that had showed up! The whole area was filled with people, and we saw how far the fence was from the scene compared to last year, but it might be because of Keiino on Friday? I can’t wait to see them! When the clock struck seven, Arild came on stage and introduced Vegard Harm. I’ve never really seen anything he’s been in or listened to his podcasts, but wow, he’s funny! I immediately became a fan. He even had a handball competition with the kids, and I really liked how he included them as part of the audience. After a little while Katastrofe arrived and I was amazed of how many kids knew the lyrics to his songs and jumped up and down. A lot of people agree on the fact that his songs are the kind of songs you listen to while drinking (and they’re actually mostly about alcohol/drugs and sex), so yeah, in my eyes that was kind of … special.

Tina dropped me off by the harbor after messa because I was meeting my mom, big sister, her boyfriend and his sisters. We sat in the restaurant for a little while before we decided to go over to Barkaden to see if there were any Shuffleboard tables available. Guess who came first? US! All three tables were available, but as soon as we started the place was filled with people. I guess we got really lucky. We played shuffleboard for 2 hours ish and wow, it was a lot of fun! I have to admit I’m not exactly good at all, but it can still be really fun. I even got my team 4 points one time. I snapped a lot of pictures yesterday, and ended up with a few videos as well, and I’ve figured out that that’s actually quite important. It makes you remember the memories in a different way, plus it does something to you if something happens and you can’t see those people again.

Movie night

I går var jeg så heldig og skulle ha en movie night etter den obligatoriske fredagstacoen med mammi og Saga. Det var litt frem og tilbake, men så ble det avgjort at filmkvelden skulle skje likevel, og oh boy, jeg ble glad. Vi startet med Harry Potter og de vises sten på onsdag før vi fortsatte med mysteriekammeret(er det det den heter på norsk?) i går. Vi kom ikke så langt inn i filmen før jeg fikk vite at vennen min hadde sett hele sesong 4 av Lucifer UTEN meg. Vi startet nemlig på den første episoden etter HP på onsdag, og begge var like gira. Han sa riktignok at han kunne se hele om igjen fordi den var så awesome (og tydeligvis beste sesongen noen gang? Så takk Netflix for at dere kjøpte opp Lucy!), så da sjekket vi ut episode to. Jeg lever meg så sinnsykt inn i seriene jeg ser på så jeg både gråt og lo, og måtte se vekk et par ganger også, haha. Vi så et par episoder før vi la oss og jeg er imponert over sesongen så langt. Har fortsatt litt nå, etter å ha sett ferdig sesong 10 av Bones (jeg ser denne om og om igjen og jeg er like følsom og engasjert hver eneste gang). Jeg vet ikke om sesong 4 av Lucifer er den beste som noen gang har kommet ut enda, men jeg anbefaler virkelig å se serien uansett!

Nå gjør jeg meg klar til å dra på Messafestivalen med Tina. Vi skal se Katastrofe på scenen klokken 19:00, selv om vi ikke er huge fans. Tina er nemlig borte neste uke, så vi får ikke vår årlige dose av Cir.cuz i mai.. Men i kveld skal vi ha det gøy!

Movie night

Yesterday I was lucky enough to have someone to have a movie night with after the mandatory taco Friday with my mom and Saga. For a while we were a bit back and forth on whether to do it or not, but it worked itself out, and oh boy, I was happy. We started with Harry Potter and the Philosopher’s stone on Wednesday and the plan was to continue the marathon ish thing we started by watching the chamber of secrets and maaaaybe the prisoner of Azkaban. Halfway into the first movie my friend told me he’d seen the rest of season 4 of Lucifer WITHOUT me. We watched the first episode together on wednesday, after the HP movie, and both of us were hyped af. He did say he could see the whole thing another time, with me, because it was that awesome (and appearantly the best season ever? So thank you Netflix for continuing with Lucy!), so we watched the 2nd episode. I always get really engaged in the shows I’m watching so I cried and laughed a lot, and of course I had to look away a couple of times as well, haha. We watched a few episodes before going to bed, and I’m impressed of what I’ve seen. I continued with a couple of episodes now after I finished season 10 of Bones (I watch Bones over and over again, and I’m just as emotional as I was the first time I watched it). I’m not sure season 4 of Lucifer is the best one yet, but I really recommend the show!

Right now I’m getting ready to go to Messafestivalen with Tina. We’re gonna see Katastrofe on stage at 19:00, even though we’re not huge fans. Tina is on vacation next week, so we don’t get our annual dose of Cir.cuz in May.. But we’re gonna have fun tonight!

En fin blanding av Dollskill (baggen), Iron fist (toppen), Killstar (jakken) og verdens fineste tatovering. // A nice mix of Dollskill (the overnight bag), Iron Fist (the tank top), Killstar (the jacket) and the prettiest tattoo in the world. ❤

I ❤ Landsyne

Reklame

I går var dagen hvor jeg endelig kunne plukke opp pakken min fra Landsyne på postkontoret. Jeg delte et innlegg på instagram for en liten stund siden med at jeg har vært så heldig å bli spurt om å være ambassadør for dem og at jeg takket ja. Jeg kjøpte mine første sko for et par uker siden, og jeg er utrolig imponert! Til tross for at de er høye (13cm tror jeg at jeg målte, med noe rundt 5cm i platå slik at de ikke føles så høye) så er de veldig gode å ha på foten, og de er enkle å gå med. Overraskende enkle faktisk, og dét var deilig! De er – etter min smak – utrolig fine, og jeg har ikke sett lignende sko noe annet sted tidligere. De er veldig «meg» og kanskje de er «deg» også? Jeg har nemlig gleden av å tilby 40% rabatt hvis du legger til koden «padme» før du betaler i kassen (husk å gå til checkout for å legge til koden min)!


Yesterday was the day when I finally picked up my shoes from Landsyne at the post office! I posted a picture on Instagram a while ago about me accepting the offer to be an ambassador for Landsyne, and I bought my first very own pair at the same time. I’m impressed! Even though they are slightly high (13cm ish, I tried measuring, but the sole is also about 5cm so they don’t feel that high) they’re still very comfertable to wear and they’re easy to walk in! Surprisingly easy, and that’s incredible. They are extremely nice and I haven’t seen shoes like these anywhere else before I discovered them at Landsyne. They’re very «me», and maybe they’re «you» as well? I have the pleasure of offering 40% discount if you add the code «padme» before you complete your payment (remember to go to the checkout to enter the code)!

Se på de her da! // Check these out!

Simple blessings

Da jeg allerede på lørdag begynte å bli dårlig (forkjølelse, kanskje forårsaket av å gå i tynn kjole i regnet, natt til 18. mai?) så var jeg ikke så veldig optimistisk på streamen på søndag eller tur til Sverige i dag med Tina. Både i går og i dag våknet jeg opp uten stemme, men jeg var fast bestemt på tur likevel. Tror dere ikke jeg koste meg utrolig mye da!? Tina og jeg har det jo alltid supergøy på tur, og selvom det ikke ble noe filming i dag (jeg lånte visst bort powerbanken min til mammi) hadde vi det likevel helt supert. For andre gang har jeg brukt Instagram story til noe annet enn blogginnlegginfo, og for første gang en liten filmsnutt! Som vanlig hørte Tina og jeg på blant annet Admiral og Slekta, så derfor la jeg ut en liten video av meg som synger en av sangene til Admiral. Jeg tagget han i storyen, og like etter fikk jeg «bless» på melding samtidig som jeg fikk notification om at han hadde lagt det ut på sin egen story! Så ble jeg og min instagram plutselig featured til 13k andre på instagram, yay.

I Sverige i dag ble det mye vindusshopping i tillegg til litt actual shopping. Lommeboka ble vel ikke helt fornøyd, men jeg trengte absolutt en ganske plain bikini som jeg kan sole meg i – og på Hunkemöller fant jeg den perfekte. Det er forsåvidt kun der jeg kjøper undertøy, både på grunn av utvalget, men også på grunn av servicen! Jeg har for første gang fått hjelp til å finne riktig BH-størrelse og de er fantastiske på å gå å hente nye størrelser og spørre om hvordan det går og alt det der. Uansett hvem som er på jobb så får man den samme servicen. Som en avslutning på selve gå-og-slappe-av runden til Tina og meg satt vi oss på Honeycomb siden jeg etterhvert har blitt kjent med han ene som jobber der, og den isen gjorde godt for halsen min altså. Frozen yoghurt, og spesielt sorbet, er så godt! Toppet med frukt og/eller bær er det jo 100% perfekt. Anbefales virkelig til alle som går forbi en Honeycomb uansett hvor dere befinner dere!

Som en herlig avslutning visste jeg at det ventet en pakke til meg på Spar. Jeg visste ikke hva det var, men jeg hadde en liten anelse. Detaljer kommer i morgen, men dere som følger meg på instagram har kanskje allerede fått med dere at jeg skal samarbeide med en nettbutikk som heter Landsyne? Japp! Jeg gleder meg til å vise dere.

I skrivende stund sitter jeg og hører på Simple Blessings av Tarrus Riley og tenker på hvor heldig jeg er og hvor utrolig herlig denne dagen har vært. Jeg klarer meg vel strengt tatt ganske fint om dagen, selvom det en dag eller to plutselig går rett ned. Det handler om simple blessings, you guys, så finn noen i deres eget liv! ❤

Simple blessings

When I started to feel ill on Saturday (just a cold, most likely caused by walking around in the rain with a really thin summer dress the night to May 18th) I wasn’t really very optimistic about the stream the day after or the planned trip to Sweden today with Tina. I woke up without a voice both yesterday and today , but I still decided to go through with my plans anyway. Guess who had a really awesome day!? Tina and I always have loads of fun together, and especially on road trips and even though there was no filming today (appearantly my mom loaned my power bank) we still had a lot of fun. For the 2nd time I’ve used Instagram story for something else than promoting new blog entries, and for the very first time a short video! Tina and I listened a lot to Admiral P and «Slekta» (OnklP og de fjerne slektningene) as always, so I decided to film a little bit of me singing one of Admiral’s songs. I tagged him in the story and shortly after I got a message in my DM’S. «Bless», and then suddenly a notification about him reposting my story to his story! So in just a few minutes me and my Instagram account was featured to 13k people on Instagram.

There was a lot of window shopping in Sweden today, as well as some actual shopping. My wallet probably wasn’t too happy, but I needed a bikini I can wear without getting stupid tanlines – and I found the perfect one from Hunkemöller. Hunkemöller is the only place I buy underwear because of the selection and the service! For the first time in my life I got help to find the perfect bra size and they’re extremely good at getting other options for you and ask you how everything is going when you try things on. No matter who’s working you’re still ensured the same service. Before ending our go-around-looking-in-stores round we sat down at Honeycomb, and part of the reason is because I’ve actually gotten to know one of they guys who’s working there. The ice cream felt amazing for my soar throat! Frozen yoghurt, especially the sorbet, is the best thing ever. Topped with fruit and/or berries it’s just absolutely amazing.

What ended this trip perfectly was knowing I had a parcel waiting for me at Spar. I wasn’t really certain of what it was, but I had a clue! I’ll get you details tomorrow. but if you follow me on Instagram you’ve probably seen the post about collaborating with the store Landsyne? Yes! I can’t wait to show you guys.

Currently, while writing this, I’m listening to Simple Blessings by Tarrus Riley, thinking about how lucky I am and how good this day has been. I guess I’m doing alright right now despite having maybe 1-2 days where everything goes to hell sometimes. It’s all about the simple blessings, you guys! Try to find some in your own life! ❤

17. mai recap

17. mai. Jeg hadde høye forventninger. Veldig høye forventninger. Som de fleste vet, så er det disse høye forventningene som gjør at man ofte blir skuffet, og herlighet, følelsene som ble satt i sving på kvelden kunne godt uteblitt. Men siden ca 70% av dagen min likevel var helt fantastisk med familie så må jeg jo si meg veldig fornøyd.

Mimmi, mammi og jeg startet dagen hjemme med frokost. Eggerøre og potetsalat, laks (for de som spiser det, hehe) og God morgen Norge på tv’en. Selvom bunaden egentlig ikke passet lenger fikk vi likevel sydd inn beltet slik at den ble seendes ok ut på de aller fleste bilder, så det var jo helt fantastisk. Og dét var takket være en fantastisk god mormor. Hva skulle man gjort uten besteforeldre? De er jo uendelig verdifulle for oss. Etter en god frokost og å hjelpe hverandre med bunadsøljene som er nesten umulig å få på helt alene (spesielt siden man skal ha de på akkurat riktige sted på skjorten!) tuslet vi ned til byen for å se på barnetoget klokken 10. Som alltid tar det jo sin tid for de stakkars (jeg husker det som veldig pain på slutten av toget altså) barna å komme helt til slutten like før Gunnarsbøparken, men også i år fikk jeg hilset på en av de beste lærerne jeg har hatt som fortsatt jobber med samme aldersgruppe på samme skole. Det er helt utrolig at han enda kjenner meg igjen etter 12 år? Etter toget tok vi oss en bitteliten pause ved Biblioteket før jeg møtte en god venn og mammi, mimmi og Saga gikk hjemover. Hjemme ventet alkoholfri cider, forberedning av mat og etterhvert koselig besøk av storesøster og samboeren. De ble ganske lenge, faktisk lenger enn de egentlig kunne og mellom all prating fikk jeg til å ta noen bilder av både mat og mennesker. Kvelden ble så som så da det ble senere enn jeg hadde håpet og at ting ikke gikk som planlagt (de forventningene altså..). Men alt i alt en super dag!

17th. May recap

May 17th. I had high expectations. Very high, actually. As most people know, these high expectations often ends up in disappointments and oh boy, the feelings that came up during the evening and night could’ve been avoided (for my own sake). But since approximately 70% of the day was amazing with family I’m content with the day.

Mimmi (grandma), mammi (mom) and I started the day at home with a nice breakfast. Scrambled eggs, potato salad and salmon (for the people who eats that, hehe) and Good morning Norway on the TV. Even though my bunad technically didn’t fit we still had time to redo the belt the evening before (after the stream) so my bunad looked nice most of the time. That was thanks to my awesome grandma. What would we do without grandparents? They’re extremely valuable to all of us. After the breakfast and helping each other with the jewelry that goes with the bunad, which is nearly impossible to do on your own (especially since they have to go in specific places on the shirt) we walked down to the city to see the parade. It takes a long time for those poor (I remember it as sooo painful in the end when I was a child) children to go down to Gunnarsbøparken, but I got to say hello to an old teacher, who still works with the same age-range at the same school. It’s insane that he still remembers me after 12 years, isn’t it? After the parade we had a well deserved break by the library before I met a friend and mimmi, mammi and Saga walked home. Waiting for me at home was cider without alcohol, preparations of food and eventually a really nice lunch with big sister and her boyfriend. They stayed for a while, longer than they should’ve actually, but in between all the talking I had the opportunity to snap a few photos of the food and my humans. The evening was.. eventful since it got later than I expected and things didn’t exactly go as planned (those expectations you know..). But all in all, an incredible day!

(en vegansk pølse på min tallerken, yay!) // (that’s a vegan hot dog on my plate yay!)

Forberedelser

Forberedelsene i dag gikk ikke heeeelt etter planen. Jeg fikk såklart gjort ferdig alt jeg skulle av vasking, rydding og matlaging men jeg tenkte også at jeg skulle prøve bunaden. Jeg elsker bunaden min og jeg elsker å gå i den; jeg føler meg som en prinsesse hver eneste gang jeg har den på. Noe kun de nærmeste vet (altså, folk generelt SÅ det, men ingen visste grunnen) var at jeg i september 2017 la på meg 10kg på 3-4 uker på grunn av en medisin. Da jeg ble klar over dette sluttet jeg på den uten å snakke med legen og vekten sluttet å gå oppover. Dette har hengt over meg som en mørk sky siden den gangen, men jeg har ikke hatt noe motivasjon eller energi til å gjøre noe med det før i år. Anyway, det i seg selv er ikke viktig – det som er viktig er at YOGA og å drikke mer vann har vist seg å gi resultater. Vi måtte sy bunaden min UT i fjor høst fordi den egentlig aldri har passet. Den ble desverre nemlig ikke sydd etter mine mål, og vi fant ut mye rart om sying av den da vi skulle sy den ut. Sjokket da jeg prøvde den istad var at den var altfor stor. Når jeg sier altfor stor så mener jeg virkelig altfor stor. Jeg tror jeg satt og gråt i 10 minutter før jeg ringte mammi – og jeg fortsatte å gråte i en halvtime mens hun var på telefonen med mimmi for å finne ut om vi kunne få noen løsning på det her før i morgen. Heldigvis tar mimmi med seg nål og tråd og er klar til å hjelpe – når jeg er ferdig med streaming halv ti. Jeg byttet nemlig dag fra onsdag til torsdag fordi reset dag og raiding og alt det der, som andre wow-spillere forstår veldig godt. Teknisk sett er jeg allerede neten 50 minutter forsinket, men jeg bestemte meg for å kun gå for to timer i kveld med tanke på at dagen i dag har vært som den har vært. Ny oppdatering her skal komme fortløpende (det lover jeg!), for akkurat nå har jeg blogglyst, selv på dårlige dager. Til slutt vil jeg bare ønske alle en riktig koselig 17. mai, og jeg håper dere storkoser dere!

Preparations

The preparations for tomorrow didn’t exactly go as planned. I got cleaning and food ready but I was also planning to try on my bunad to see what it was gonna be like tomorrow. I love my bunad and I love wearing it. I feel like a princess every time. Something only my close ones (of course, people saw it, but nobody knew the reason) knows is that I in September 2017 gained weight. I gained 10kg within 3-4 weeks because of a new medication. When I finally realized it I stopped taking it, without even consulting with my doctor first – and guess what? I stopped gaining weight. I’ve felt horrible ever since, but I haven’t had the motivation or energy to do something with it before this year. Anyway, that in itself isn’t important – the important thing is that yoga and drinking more water actually works. Last fall we had to «sow out» the bunad because it never really fit me. Sadly it wasn’t sown for my measurements, and we found out a lot of stuff about their job while making it when we got it sown differently last year. The shock came when I was gonna try it on. It was way too big. And when I’m saying way too big, I really mean WAY. I cried for about 10 minutes before calling mammi and I continued crying for like 20 minutes after she called my grandma (mimmi) to see if we could do anything about it tonight. Luckily my grandma brings thread and needles and she’s ready to help – when I’m done streaming 9:30pm. I changed from Wednesday to Thursday because reset and raiding, which is stuff other wow players know all about. Technically speaking I’m already almost 50 minutes late, but I decided to go for 2 hours instead of 3 hours today since they day has been… eventful. New update here will come real soon (I promise), because right now I even want to blog on my worst days. To end this post I just want to wish you all a nice May 17th and I hope you’re really enjoying yourselves!

Legger ved dette bilde av meg i bunad i 2013 // This is a picture of me in bunad in 2013 (Sucky translate, but I really don’t have any minutes to waste now)

En god uke

I motsetning til forrige uke startet denne rimelig bra. Jeg våknet opp til 300+ likes på et nytt bilde på insta, jeg hadde lagt en nedtur på søndag bak meg – og ikke så lenge etter at jeg stod opp fikk jeg en veldig fin beskjed/forespørsel/whatever. Jeg har all grunn til å stråle – og dét gjør jeg. Jeg var riktignok sliten etter behandling i dag, så jeg har helt ærlig hatt behov for å bare koble ut, men det er helt greit. Det med å si at det er helt greit er noe jeg har jobbet hardt med. Det med akseptere meg selv slik som jeg er og bare… go with the flow. Jeg var ute sånn ca. hele dagen på lørdag før jeg hadde streaming på søndag (som gikk sånn nogelunde ålreit på tross av at jeg hadde mye følelser og ganske mye angst). I går hadde jeg en fantastisk ettermiddag, og i dag var det tid for behandling. Den nye behandleren min er bra. Veldig bra, faktisk. Det er så utrolig deilig å føle at jeg får hjelp og støtte når jeg trenger det, og det har en stor innvirkning på hvordan jeg fungerer resten av tiden. Man skulle kanskje ikke tro det, men det har virkelig det. Akkurat nå har jeg begynt å legge gamle, vonde ting bak meg, og jeg føler meg klar for å slippe inn nye, gode ting. Uansett hva som skjer videre så SKAL jeg være klar for å takle det, men forhåpentligvis (vi får alle krysse fingrene) så skal det faktisk gå bra.

Dette ble et sånt småteit innlegg (fra meg iaf) med «sånn og slik har jeg gjort», men i dag trengte jeg det. Noen ganger må jeg jo bare dele at jeg er superglad og mer eller mindre nesten hinte til hvorfor, selv om jeg egentlig ikke gjorde dét heller.

A good week

Unlike last week, this week started pretty good. I woke up to 300+ likes on a new picture on instagram, I put a hurtful situation from Sunday behind me – and not long after I woke up I received a nice message/request/whatever. I’ve got all the reasons in the world to shine – and I do. I was kind of tired after therapy today, so I had a huge need to just take a break from the world, but that’s alright. Saying (and feeling) that that’s alright is something I’ve worked hard on. The part about accepting myself and just.. go with the flow. I was out almost the whole day on Saturday before I had streaming scheduled on Sunday (that went kind of .. fine even though I had a loooot of feelings and some anxiety). I had an amazing afternoon yesterday, and today I had therapy. My new therapist is good. Very good, actually. Feeling that I’ve got someone who listens to me and supports me when I need it is great, and it influences how my mind works the rest of the week. You might not believe it, but it actually does. Right now I’m starting to put old, bad things behind me, and I’m getting ready for new, good things. No matter what happens next I WILL be ready to handle it in a good way, but hopefully (I guess we all have to cross our fingers) it goes alright.

This turned into a slightly dumb post (at least from me) with «I’ve done this and that», but I really needed that today. Sometimes I kind of just have to share that I’m really happy and more or less hint to what it is, even though I didn’t really do that either.

Verdt 300+ likes? // Worth 300+ likes?

Endelig fredag

De siste dagene har vært preget av utrolig mye stress, og ofte nærmere panikk, så angstanfall har vært veldig nært x antall ganger om dagen. I går hadde jeg store planer om å både blogge, forberede flere blogginnlegg og oppdatere Twitch, men selvfølgelig hadde vi ikke nett. Det var et eller annet strømbrudd, et eller annet sted, som gjorde at nærmere 100 Canal Digital-kunder ikke hadde internett på 10 timer. Hurra. Jeg kjenner jeg begynner å bli rimelig lei da Canal Digital har problemer ganske ofte. Sånn ca annenhver måned faktisk, og det er så sinnsykt upraktisk når omtrent alt jeg foretar meg har med internett å gjøre.

Det ble desverre ikke noe av streamen forrige søndag da fredag > tirsdag var ganske så dårlige dager, og jeg hadde faktisk dårlig samvittighet for å ikke streame da jeg allerede hadde satt meg opp en timeplan. Jeg tenkte faktisk å oppdatere infoen min på twitch og legge ved litt kort info om at streamen noen ganger kan bli droppet på grunn av helsemessige årsaker, om det kommer lignende dager. Da har jeg iaf sagt ifra, på en måte. For jeg tror folk leser det som står under streamen. Det ble derimot stream på onsdag! Det litt interessante, hvis du leser bloggen og bestemmer deg for å se på streamen, er jo at du får se en helt annen side ved meg. Jeg er veldig sjenert, og det skinner gjennom om Discord blir stille litt. Jeg er heller ikke så god på å starte samtaler, så da de som så på begynte å snakke i chatten ble jeg utrolig lettet. Jeg hadde riktignok ekstrem angst på onsdag, slik at sjenertheten ble enda «verre» , og på et tidspunkt var jeg nær ved å bare avslutte streamen uten å si hade – men jeg fullførte, og dét er et stort plusspoeng! (Fokuserer enda ganske mye på dette i behandling da jeg er ekstremt dårlig på å egentlig se de selv, og å belønne meg selv for det…).

Denne uken har med andre ord vært opp og ned, om hverandre, mye følelser og mye angst, men nå er det helg og jeg skal slappe max av før streaming på søndag! Satser på at det går bedre og bedre for hver gang med tanke på sjenertheten min, og at folk fortsetter å snakke i chat sånn at jeg kan ha samtaler med de som ser på også!

Finally friday

The last few days have been extremely stressful, and almost a bit panicky, so I’ve been close to anxiety attacks a lot. I had big plans yesterday regarding this blog and editing my twitch profile, but unfortunately I didn’t have internet. There was some kind of power outage somewhere so almost 100 Canal Digital customers didn’t have internet for 10 hours. Hurray. I’m getting pretty tired of their problems, because it’s actually quite often. About every other month, and that’s extremely annoying because basically everything I do requires internet.

Sadly my stream didn’t happen on Sunday because Friday > Tuesday were pretty bad days, and I actually felt really bad for not streaming since I already shared my schedule. I was thinking of updating some of the info on twitch and mention that the stream might not happen sometimes because health reasons, because there will be more of those days. At least that way I’ve told people, kind of. Because I think that some people actually read about the streamers. However, I did stream on Wednesday! What might be interesting though, if you read the blog and watch the stream, is that you’ll see a whole different side of me. I’m very shy, and that really shines through on Discord if it gets a bit quiet. I’m not really good at starting conversations either, so it helped a lot when people who were watching started to talk in the chat. I was extremely anxious on Wednesday, so the shyness was even worse, and at one point I almost just ended the stream without saying goodbye – but I made it through, and that in itself is a big plus! (We focus on those plus points in therapy since I’m very bad at even seeing them, and even worse on actually rewarding myself…).

In other words, this week has been up and down, back and forth, a lot of feelings and a lot of anxiety, but it’s finally weekend and I’m gonna chill max until the stream on Sunday! I’m hoping it’ll get better and better and that people will keep talking in the chat, so that I’ll actually be able to have a conversation with the people who are watching as well!

En interessant tid

Den siste tiden har vært veldig interessant. Det har vært mye følelser – gode og vonde – og det har vært hyppige svigninger. Jeg har blitt såret, men jeg har ikke gitt opp. Jeg har blitt såret igjen – og jeg har fortsatt ikke gitt opp. Det er sånn jeg tror det skal være. Altså at man ikke gir opp, ikke det å bli såret, for jeg synes det å bli såret er rimelig unødvendig. Det er riktignok fordi jeg kaster meg ut i ting med hodet først. Jeg tenker ikke så veldig langt, men det jeg tenker er at ting kommer til å ordne seg. Forhåpentligvis til det jeg vil, men det gjør sjeldent det. Jeg gir mitt alt, men jeg får ikke alt tilbake. Men det er sånn jeg er, det er sånn jeg gjør. Jeg føler mye og jeg ønsker mye. For det meste ønsker jeg at jeg selv var litt annerledes, men jeg ønsker også at ting skal bli bedre. At jeg skal nå de målene jeg har satt for meg selv, og at jeg skal få til ting jeg ikke ante at jeg kunne få til. Men hele tiden må jeg ha i bakhodet at det faktisk er visse ting jeg aldri kommer til å klare på grunn av begrensningene mine. De begrensningene jeg så sårt kunne ønske ikke var der. Men sånn er det med den saken.

På onsdag prøvde jeg meg på å streame igjen, og wow, det var gøy! Jeg hadde heldigvis en kompis som blir kalt Ifzy/Ifzii som holdt meg med selskap på discord og gjorde hele greia enda mer gøy. Jeg hadde faktisk også noen som var aktive i chatten og dét var nesten mest gøy. På et tidspunkt hadde jeg faktisk ganske så mange som så på (i forhold til at jeg ikke har streamet på ett år) og jeg var ganske nervøs. Det var så ille før jeg gikk live at jeg nesten fikk angstanfall, men jeg klarte å unngå at det gikk så langt. Streamingen min kan du finne her og jeg skal foreløpig prøve å streame onsdag og fredag fra 18:30 til 21:30.

Det er forresten tydeligvis den offisielle internasjonale Harry Potter dagen, så happy HP day! Kanskje jeg skal se en av filmene i kveld? Jeg synes egentlig det er ganske så kjipt å se filmer alene, men jeg har begynt å gjøre det likevel.

An interesting time

The last few days have been very interesting. There’s been a lot of feelings – good and bad – and with that also rapid changes in my mood. I’ve been hurt, but I haven’t given up. I’ve been hurt again – and I still didn’t give up. I think that’s how it’s supposed to be. I mean, of course not giving up, because being hurt is absolutely not how I think it should be. It is however because I just throw myself into things head first. I don’t really think ahead, but what I’m thinking is that things will be alright. Hopefully they’ll change to what I want, but mostly it doesen’t. I give my all, but I don’t get all back. But that’s who I am, that’s what I do. Mostly I wish that I was a little bit different, but I also wish things will get better. That I’ll reach the goals I have, and that I’ll be able to do things I didn’t know I could do. But I do have to remember that I have some limitations and that there’s some things I’ll never do because of those limitations. The limitations I really wish wasn’t there. But that’s how it is.

On wednesday I tried streaming again and wow, it was so much fun! Luckily I had a friend of mine called Ifzy/Ifzii on discord and that made everything so much more fun. I also had some people writing in the chat while I was live, and that was kinda what made it the most fun to be honest. At one point I actually had a (little) lot people who were watching (compared to the fact that I haven’t streamed in a year) and I was very nervous. I was actually so nervous before I went live that I almost had an anxiety attack, but luckily it didn’t get that far. You can find my stream here, and for now I’m gonna try to stream every wednesday and sunday from 18:30 to 21:30.

Also, appearantly today is the official, international Harry Potter day, so happy HP day! Maybe I’ll watch one of the movies tonight. I actually think it’s pretty boring to watch movies alone, but lately I started doing just that.


📸 : Tina Marie Crocket
Kjole, hatt og veske fra Killstar

Til toppen