Arkiv: juni 2019

En hel halv evighet

Det er en hel halv evighet siden jeg har skrevet nå. Det er også en hel halv evighet siden jeg hadde tankekaos konstant gjennom hele dagen, uavhengig om jeg har vært med andre mennesker eller alene. Igjen har jeg satt på musikk som kanskje kan inspirere meg til å finne de riktige ordene, men de sitter langt inne. Når jeg ikke har styr på hverken innvendig eller utvendig så er det alltid så vanskelig å sette seg ned for å konsentrere seg – det er iaf det jeg opplever. Jeg blir liksom så opptatt av alt som er inni hodet, alt som må ordnes utenfor – og absolutt alle detaljer rundt meg, slik at det er umulig å samle tankene. Jeg har heller ikke spilt hverken gitar eller ukulele (eller sunget noe særlig) på en uke, hvilket antageligvis er en dårlig idé ettersom musikk virkelig er god terapi. Jeg har ikke engang spilt wow siden forrige søndag! Det kom en ny patch med nytt innhold på onsdag og jeg har ikke sjekket det ut. Kaoset i hodet er så dominerende at tanken på å sitte oppreist gjør litt vondt. Det er angsten som acter opp, og det har den gjort en stund, til tross for at jeg har utfordret meg selv enormt – enda. Jeg stopper liksom aldri opp nå for tiden, selv når det gjør vondt. Men i dag sa det stopp.

Jeg har hatt besøk av storesøster og ei kusine, ettersom kusine er «hjemme» en tur. Jeg måtte slå til i dag ettersom jeg – Padmé Sophie – reiser på ferie førstkommende tirsdag. Jeg, altså. Jeg gleder meg så mye, men jeg gruer meg like mye. Det er en hel halv evighet siden jeg var på ferie. Det er enda lenger siden jeg var på en ordentlig ferie, med flyreise, slik jeg skal på nå. Det er også da så klart en del år siden jeg har i det hele tatt vært på et fly.

Jeg har flyskrekk. Jeg vet ikke lenger om det faktisk er flyskrekk eller bare den sosiale angsten og agorafobien som fucker opp. Jeg tror det er sistenevnte, fordi jeg er ikke redd for de tingene som folk vanligvis er redd for når de har flyskrekk. Merkelig, ikkesant? At jeg aldri har tenkt på den allerede eksisterende angsten som har med absolutt alt å gjøre. Jeg reiser riktignok ikke alene, og jeg er trygg med personen jeg reiser med, så det er nok ikke så skummelt som tankene mine skal ha det til – og det vet jeg egentlig også. Jeg har faktisk tyvstartet litt på ferien ved å sole meg en del hjemme – og guess what? Jeg har allerede blitt brun(ere) etter et par timer i sola. Det er litt morsomt å se at kroppen min faktisk har den evnen til å ta imot sola, men det er også litt skummelt. Jo brunere jeg blir, jo hvitere vil arrene mine fremstå. Jo hvitere de er mot den solbrune huden min, jo mer synlige er de. For en gangs skyld er JEG redd for at folk skal stirre. For en gangs skyld er JEG redd for hva andre mennesker automatisk tenker om meg.

Hvilken som helst person som leser dette forstår nok at jeg er helt ute å kjøre akkurat nå. Men til tross for at jeg vanligvis ikke bryr meg i det hele tatt har jeg nå flere grunner til å la selvskadingen ligge i fortiden. Utfordringen er bare å la den ligge, selv om jeg har motivasjonen på plass. Jeg har desverre relativt lite kontakt med de fleste vennene mine akkurat nå, og det er sårt. Det er jo ikke bare jeg som skal ta initiativ, men jeg har heller ikke vært tilgjengelig på de plattformene vi pleier å snakke sammen på. Så hvis noen av dere leser dette, vit at jeg savner dere og at jeg skulle ønske jeg turte å ta kontakt akkurat nå. Men for øyeblikket er hodet mitt for fullt av alt annet..

A whole half of eternity

It’s been a whole half of an eternity since I’ve written anything. It’s also been a whole half of an eternity since I’ve had constant chaos throughout the whole day, regardless of me being with other people or completely alone. I’ve put on music that might give me inspiration to find the right words, again, but the words are really hard to find. When I can’t control neither the chaos inside me or outside of me I often find it hard to concentrate. I get kind of obsessed with every little detail around me, which leads to difficulties gathering all my thoughts. I haven’t even played guitar or ukulele (or singing, for that matter) for a week now, which probably is a bad idea because music is such good therapy. I havent played wow either! Last Wednesday they released a new patch with new content, and I haven’t checked it out. The chaos inside my head is dominant, so the thought of sitting up kind of hurts. My anxiety is acting up, and it has been for a while, even though I’ve been challenging myself enormously. It seems like I’m never stopping these days, even when it hurts. But today everything came to an end.

My big sister and a cousin visited today, since my cousin is home again for a little while. I had to have today with them since I – Padmé Sophie – am going on a vacation on Tuesday. I’m so hyped, but at the same time I’m just as nervous as I’m hyped for this. It’s been a whole half of eternity since I’ve been on a vacation. It’s been even longer since I’ve been on a «proper» vacation with traveling by airplane, the way I am now. It’s also obviously a few years since the last time I was on an airplane.

I’m scared of flying. Although, I don’t know if it’s an actual fear of flying or if it’s the social anxiety and agoraphobia that’s fucking me over. I think it’s the last one because I’m not scared of the things that people with a fear of flying are scared of. Weird, right? The fact that I’ve never thought about the already existing anxiety which influences basically everything. I’m not travelling alone though, and I’m safe with the person I’m travelling with, so I probably have basically nothing to fear, at all. I’ve already kinda started a part of the vacation and guess what? I’ve already got a tan after just a few hours in the sun. It’s kind of interesting to see that my body has the ability to do that so fast, but it’s also kind of scary. The darker the tan, the whiter the scars. The whiter the scars, the more visible they are. For once I’M afraid that people will stare. For once I’M afraid what other people might think about me.

No matter who reads this might understand that I’m kind of out of it now. But in contrary to not caring at all, I’ve got several reasons to let the self harming be a part of my past now. It is, however, a huge battle, even though my motivation is there. Sadly I’m not talking to a lot of my friends right now, and that’s a touchy subject. I mean, I shouldn’t be the only one initiating a conversation, but I haven’t been available on the platforms we usually chat. So if any of you guys are reading this, please know that I miss you a lot and that I wish I was tough enough to contact you guys right now. But at the moment my head is filled with so much stuff that it’s hard to focus…

De siste dagene i noen få bilder // the last few days in a few pictures

Når magefølelsen har rett

Jeg snakket om den der magefølelsen min forrige dagen. At jeg håpet noe ville skje slik at jeg fikk vite om jeg tok rett eller feil. Desverre hadde jeg rett. Igjen ble jeg såret, men nå tenker jeg iaf at jeg har fått det overstått – og det er deilig. Dagen i går ble så som så. Jeg ble jo påvirket av det som skjedde, selvom jeg forutså det. I tillegg har jeg det jo ikke akkurat supert om dagen, på grunn av alt jeg styrer med akkurat nå. Men likevel står jeg her. Jeg gir ikke opp – jeg skal komme meg over dette også. Jeg skal klare dette! Stå-på viljen er der, og takket være noen fantastiske støttespillere er det faktisk mulig å fortsette. For jeg har virkelig kjent på det den siste uken. Familien min, vennene mine. De er de absolutt beste jeg kunne tenke meg. De absolutt beste en jente kan ønske seg. Jeg er i grunn heldig, tross kortene jeg fikk tildelt. Og jeg skal gjøre det beste ut av det.

Nå er det straks tid for streaming igjen – og i dag skal jeg annonsere det. Jeg er stolt, for i dag har jeg nemlig ordnet med affiliate greiene og jeg er utrolig spent på hvor dette tar meg videre! Jeg har det jo alltid så gøy, og det er noe jeg trives med å gjøre, uansett hvor mye sceneskrekk jeg har på forhånd. Det blir jo så bra et par minutter inn i sendingen, og det er ekstra gøy når jeg kommuniserer med de som ser på. Jeg håper folk er aktive i kveld! Det trenger jeg, og det skal bli bra. Alt skal bli bra.

When your intuition is right

I wrote about my gut feeling the other day. My intuition. That I was hoping something would happen sooner rather than later, to see if I was right or not. Sadly I was right. I got hurt again, but at least I’m happy it happened. Yesterday was.. okay, I guess. Since I obviously was somewhat influenced by the day before, even though I was expecting it. In addition to that I’m not exactly doing great for the time being, because of all the stress around me. But I’m still here. I’m not gonna give up – I’m gonna get through this as well. My will to conquer this is still here, thanks to some amazing people I have around me. I’ve been feeling that a lot lately. My family, my friends. They’re the best people I could ever hope for. The best people a girl could ever wish for. I’m kinda lucky, even if I didn’t get dealt the best cards. And I’m gonna make the most of it.

Now it’s time for streaming again and today I’m announcing it everywhere. I’m proud, because today I’ve fixed the whole affiliate thing and I’m excited to see where this takes me. I always have so much fun, and it’s something I enjoy doing, no matter how much the stage fright is present before going live. I mean, it’s gone just a few minutes after starting anyway, and it’s a lot of fun when I’m communicating with my viewers. I hope people are active tonight! I need that, and it’s gonna be good. Everything’s gonna be alright.

Spiralen nedover

Jeg merker at skrivesperren har meldt seg for alvor her jeg sitter nå. Av en eller annen grunn satte jeg på Midt Imellom Magisk Og Manisk (Deluxe) av Unge Ferrari for å prøve å få litt inspirasjon fra han. Jeg liker albumet, og jeg digger albumnavnet. Favorittsangen(e) er Balkong (obviously), Vi Kanke Være Venner og – fra Deluxe – Privat. 3 Shots er også ganske bra, sånn egentlig.

Dagene mine fra mandag har vært tunge. Jeg har et sinnsykt stort press på meg akkurat nå, og det har begynt å gå opp for meg nå. Jeg har riktignok jobbet veldig hardt for å komme hit jeg er nå, så nå som det går mot slutten og resultatet skal vises er jeg veldig nervøs. Av tankene mine ble jeg slengt ned i det som føles som et endeløst hull i bakken, og mens jeg skriver nå prøver jeg å klamre meg fast slik at jeg ikke faller enda lenger nå. For det gidder jeg ikke. Jeg har ikke tid, krefter eller energi til å skulle gå enda lenger ned nå. Dagene fra torsdag forrige uke og frem til tirsdag var jo fulle av inntrykk, og det tar på. Flere konserter, festival, å hjelpe med en master og et par andre ting, samt tankekaos når det gjelder spesifikke områder av livet. Tankekaoset er verre akkurat nå. Angsten også. Likevel er jeg på et bedre sted (sett utenifra, det føles nemlig ikke så veldig mye bedre i hodet mitt) enn jeg var for litt over ett år siden. Nå har det jo nemlig passert punktet som jeg i fjor startet å kjempe uendelig hardt. På et tidspunkt var det for meg utrolig viktig å skulle fungere som alle andre, og selv om grunnen forsvant i slutten av juni brant fortsatt ønsket om å fungere bedre. Det brenner forsåvidt til dags dato også, det er bare noen stunder hvor jeg helst har lyst til å gi opp alt jeg har kjempet for det siste året.

Følelser er noen merkelige greier. De siste dagene har jeg hatt en utrolig dårlig magefølelse på den nærmeste fremtiden og oh boy, jeg håper et eller annet skjer snart slik at jeg enten kan få bekreftet – eller avkreftet magefølelsen min.

Jeg fullførte forsåvidt streamen min i går selvom det var utrolig motvillig. Jeg har nå nådd affiliate på Twitch, så det kan bli spennende fremover om jeg fortsetter. Jeg har jo virkelig lyst, men når hodet mitt snur sånn som nå så er det så utrolig vanskelig å opprettholde de dagligdagse – og ukentlige – rutinene som det egentlig er viktigere enn noen gang at jeg opprettholder. Streamen er en av de. Det er jo så gøy! Spesielt når folk kommuniserer med meg via chatten og jeg faktisk har samtaler med de som sitter og ser på meg surre rundt sammen med noen av de merkeligste, men også fineste, menneskene jeg vet om

A downward spiral

I feel my writer’s block stronger than in a long time right here, right now. For some reason I put on Midt Imellom Magisk og Manisk (Deluxe) by Unge Ferrari on Spotify to try and grab some inspiration from him. I really enjoy the album, and I love the album name (it means in the middle of magic and manic). My favorite song(s) are Balkong (obviously), Vi Kanke Være Venner No Mer and – from Deluxe – Privat. 3 Shots is also pretty nice.

I’ve had some difficult days since Monday. I’m under a lot of pressure right now, and it finally started to get to me. I’ve worked really hard to get to where I currently am, so now that it’s ending and the results will be clear soon, I’m getting really nervous. By my own thoughts I was thrown down in what feels like a never ending hole in the ground, and while I’m sitting here writing this I’m trying to hold on to avoid getting even further down than I am right now. Because that’s just.. no. I don’t have the time or energy to go further down than this right now. The days following Thursday last week and up until Tuesday this week was full of impressions, and that’s exhausting. First concerts and then a festival, then some working on a masters degree paper and some other stuff, in addition to the chaotic thoughts when it comes to other, specific parts of my life. The chaos is worse now. The anxiety as well. I’m still in a better place than I was a little over a year ago though. I actually passed the anniversary of wanting to put a lot of effort into functioning like everyone else a little while ago. Even though the reason I started working so hard for myself vanished in the end of june last year, my burning wish was still present. I still have this burning wish (is that even a thing in English?) to keep going and work even harder to function even better, even though there are moments of wanting to give up everything.

Feelings are weird. The last few days my gut feeling has been telling me that something is seriously wrong, and oh boy, I’m really hoping for that thing to come as soon as possible so that I can figure out whether I was right or not.

I did stream yesterday, although a little reluctantly. I’ve reached affiliate on Twitch, so the future might get really interesting if I keep going like this. I mean, I really want to but when my head turns against me like it does right now it’s really difficult to keep up with my everyday routine – even though it’s in times like these it’s the most important. My stream is one of those things. It’s a lot of fun, and I really enjoy it. Especially when people are talking to me via the chat and I can actually keep a conversation going with my viewers, while they watch me doing all kinds of stuff with some of the weirdest, but best, people I know on Discord.

Tirsdag med godjenta mi // Tuesday with my best girl

Tre reddende engler og et veikryss

Siden torsdag har dagene vært helt fulle; det har skjedd så mye. Så mye godt, og så mye vondt. Så mye gøy, og så mye frustrerende. Jeg har virkelig merket hvordan jeg knytter meg så fort til mennesker, samtidig som jeg ikke klarer å stole på dem. Jeg har virkelig gjort en stor innsats for meg selv når det kommer til det sosiale, og jeg har vunnet mye, samtidig som jeg har tapt også.

Torsdag

Det var klart for Cir.cuz på messa, og jeg dro alene. Jeg merket allerede da mammi stoppet bilen og jeg hoppet ut ved Tønsberg gressbane at det her ikke kom til å bli supert. Jeg merket at sobrilen ikke fungerte slik som jeg ønsket, og jeg merket hvor alene jeg følte meg. Jeg kom meg opp til der scenen stod og passet på å stå litt på siden. Jeg tok en og en sang av gangen. «Skal jeg dra hjem nå?» tenkte jeg opp til flere ganger, men jeg ønsket jo å overvære hele greia. Jeg fikk et angstanfall, og jeg satte meg på huk i et hjørne, nesten bak scenen. Helt usynlig. Så fikk jeg enda et angstanfall. Jeg trodde at jeg var usynlig, men plutselig fikk jeg øye på to skikkelser i sidesynet mitt. Det kom noen bort og spurte om det gikk bra, om jeg var sammen med noen og hva som hadde skjedd. Svarene var jo selvfølgelig «nei, nei, angst». De spurte om jeg ville stå med dem, og jeg takket selvfølgelig ja. Jeg fikk til slutt med meg resten av konserten, og jeg fikk både tatt bilder og snakket litt med Mats og Thomas etterpå, og planene er klare for neste år. Jeg gleder meg så utrolig mye allerede, takket være disse fantastiske menneskene.

Fredag

Konsert med Keiino stod på planen, og jeg var heldig og fikk med meg en gamingkompis. Jeg ble faktisk ordentlig kjent med han gjennom streamen min, selv om vi har visst om hverandre i mange, mange år. Vi møtte på noen av de jeg møtte dagen før, og han ene var tilfeldigvis Fred sin fetter. Det var faktisk takket være meg at han visste at Keiino kom på messa også, så accomplishment right there! Vi stod litt rundtomkring og gikk litt frem og tilbake, men vi fikk med oss store deler av konserten. Ettersom det var Keiino var det selvfølgelig mange ti-talls mennesker som ønsket klemmer, autografer og bilder, men som jeg har lært – det lønner seg å være tålmodig og vente. Etterhvert ble det også vår tur og jeg fikk tatt fine bilder, men jeg fikk også en fin/interessant samtale! Det lønner seg virkelig å være tålmodig altså.

Lørdag

Første helgen i juni er det alltid tid for middelalderfestivalen her i Tønsberg, og i år var intet unntak. Jeg var der alltid da jeg gikk på barneskolen, men har også i «voksen» alder vært der noe. Hit skulle jeg også alene, men turen hadde et formål. Jeg skulle nemlig møte en tatovør som er interessert i å hjelpe meg med det neste prosjektet mitt innenfor bodymods og wow. Det var ekstremt produktivt, og jeg kommer til å bli storfornøyd. Datoen er også klar! Etterhvert som vi nærmet oss slutten av samtalen fikk jeg øye på noen gamle venner og bestemte meg for å være tøff nok til å gå opp til de da jeg ble ferdig – and so I did. Angrer jeg nå? Nope. Jeg fikk snakket med både de og andre gamle venner – og jeg var også så heldig at jeg møtte nye, flotte mennesker også. Vi satt til langt utover kvelden og pratet, før jeg og ei annen ei tok oss en tur nedover fra toppen av fjellet – og der traff vi på noen hun kjente. I sidesynet mitt så jeg noen JEG kjente, og dermed ble jeg invitert til å sitte med dem også. Utover kvelden hadde jeg det mye gøy og interessante samtaler, og til slutt innså jeg at jeg står foran et veikryss i livet mitt. Jeg må velge det som er bra for meg, det som gir meg noe – og de menneskene som løfter meg. Ikke de som sier én ting, men i neste sekund gjør noe helt annet på bakgrunn av mine handlinger som kommer ut av det de i første omgang sa. Hvis det gir noen som helst mening? I skrivende stund hører jeg på crossroads av Dead by April og den sangen er virkelig verdt å høre på.

Søndag

Utmattelse var stikkordet for i går. Jeg våknet sent og gikk nesten med en gang i gang med å lese gjennom noe nytt mammi har skrevet i oppgaven sin. På samme måte som jeg stadig leser gjennom blogginnlegg 2-3 ganger etter de er skrevet, trenger andre det også, når de for eksempel skriver på en bachelor eller master.

I dag..

Utmattelse er et ord som går igjen i dag. Jeg hører konstant på en sang av Papa Roach som heter Love me till it hurts, og den treffer meg hardt. Jeg startet dagen med kjøretime klokken ti, og da jeg har doble kjøretimer varte den til halv tolv. Etter dette gikk jeg igang med 30 minutter intens yoga. Jeg kan virkelig anbefale kanalen Yoga with Adriene om du er nysgjerrig! Det var ikke før i ettermiddag at jeg kunne senke skuldrene mine for første gang siden onsdag forrige uke – og for meg er det ganske lenge. Dagen føles som den går utrolig sakte, og at den aldri kommer til å ende. Heldigvis har klokken begynt å tikke, og minuttene går endelig litt fortere. Det blir deilig når denne dagen endelig er over, og jeg gleder meg til behandling i morgen, før kjøring med verdens beste Tina.

Three guardian angels and a crossroad

The days have been packed since Thursday; a lot of things has happened. So much good, so much that hurts. So much fun, and so much frustration. I’ve really experienced how fast I get attached to people, but noticing my trust issues big time. I’ve done a great job for myself when it comes to the social stuff. I’ve won a lot, but I’ve also lost.

Thursday

I was ready for the concert with Cir.cuz, and I went alone. Already when I jumped out of my mom’s car I felt that this wasn’t gonna be great. I felt the sobril not working the way I wanted it to, and I really noticed how lonely I felt. I got up to the stage area and I was careful to stand on the very left side of the stage so I didn’t stand directly with the other people there. I took one song at a time. I thought «should I leave now?» several times, but I really wanted to stay for the whole thing. I had one anxiety attack, and I sat down in a corner, almost behind the stage. I was invisible. Then I had another anxiety attack. I actually thought I was invisible, but suddenly I saw to people coming up to me. They asked if everything was alright, if I was here with someone and what had happened. My reply was obviously «no, no and anxiety». They asked if I wanted to stand with them, and I gladly accepted the offer. In the end I got to experience the whole concert, and I did have pictures taken and a conversation with Mats and Thomas, and the plans for next year are ready. I can’t wait, thanks to these amazing human beings.

Friday

It was time for the concert with Keiino, and I was lucky enough to get a gamer friend with me. I actually got to know him through my stream, even though we’ve known about eachother for a lot of years now. We met the people I met the day before, and one of them was actually Fred’s (one of the guys in Keiino) cousin. Since it was Keiino it was obviously a lot of people who wanted hugs, autographs and pictures, but I’ve recently learned to be patient, and that it pays off – so we did. Eventually it was our turn and I got some really nice pictures, but I also had a pretty cool/interesting conversation. Being patient actually really pays off.

Saturday

The medieval festival here in Tønsberg happens every year, the first weekend of June and this year was no exception. I used to go there all the time when I went to school, and I’ve also been there a few times as an «adult». Even to this I was going alone, but the trip up there had a purpose. I was gonna meet a tattoo artist who’s interested in helping me with my next tattoo project, and wow. It was extremely productive, and I’m gonna be extremely happy with it. The date is also set! When our conversation was about to end I saw some old friends, and when I was done I was tough enough to go up to them – and so I did. Do I regret it? Nope. I ended up talking with them and some other old friends – in addition to being so lucky that I met new, cool people. We talked for hours, but then one of the other girls and I decided to walk a little but further down the mountain, and we met someone she knew. Surprise surprise, I saw someone I knew as well. I was very welcome to sit with them as well, so I ended up doing just that. During the night I had a lot of fun, some interesting conversations, and by the end of the night I realized I’m at a crossroad in my life. I have to choose what’s good for me, things that gives me something – and the people who appreciates me. Not the ones who says one thing, then they do something else based on my actions that was based on the thing they said first. If that makes sense? Right now I’m listening to crossroads by Dead by April and that’s song is worth listening to.

Sunday

Exhaustion, was they key word of the day. I woke up late and I almost instantly started helping my mom by reading through some of the new things she’s added in her assignment. I tend to read through a blog entry 2-3 times before I post it, and other people obviously have to do the same whether they write a blog entry, an instagram text, a bachelor or a masters degree paper.

Today..

Exhaustion is a word that’s still very much present today. I constantly listen to a song by Papa Roach called Love me till it hurts and the lyrics hits me pretty hard. The day started with a driving lesson at 10am, and since my lessons are double lessons, I wasn’t done before 11:30am. After that I did 30 minutes of intense yoga. I can really recommend the channel Yoga with Adriene if you’re curious about yoga! It wasn’t until the afternoon I could finally breathe and relax after 4 days with loads to do- which is a lot to me. My day has been one of those days when it feels like the day will never ever end, but finally the clock started ticking and the minutes go by a little bit faster. I’m gonna feel extremely relieved when this day comes to an end, and I’m looking forward to therapy tomorrow, before driving with the world’s best Tina.

Da jeg ikke har sjekket med alle jeg tok bilder med om det var greit at jeg legger ut bilder av oss legger jeg heller ut et par av meg som ble tatt lørdags kveld. // Since I haven’t checked with the people I photographed if it’s okay to post the pictures here I’m choosing to post some photos that were taken of me late saturday night


Til toppen