..

Akkurat nå sitter jeg og gråter i sengen min. Jeg har ligget og grått en stund, men jeg fikk det jeg følte at var en god idé; nemlig å skrive om det.

Jeg hørte senest på fredag at noen var imponert over meg. Imponert av at jeg kjemper så hardt, og så mye, for å få ting til og for å leve. Det faktum at jeg trosser absolutt ALLE følelser og tanker for å gå ut av døren, for å prøve noe – og for å gjennomføre. Faktisk hører jeg det relativt ofte. Det betyr så utrolig mye for meg, hver eneste gang. Alt jeg trosser og alt jeg får til er plusspoeng, i følge psykiateren min. Og vi skal telle dem. Likevel ser jeg de ikke selv. Selv ikke når noen påpeker det. «Dette er et plusspoeng Padmé! Vær stolt!». Jeg står igjen som et spørsmålstegn og forstår ikke hva de prater om. «Dette er vel ikke et plusspoeng», tenker jeg. Mest av alt fordi angsten jobber mot meg. Mest av alt for at mine annerledesheter er tilstede i alt jeg gjør. Det er vel ikke noe plusspoeng? Når jeg tenker på det når jeg har fått litt avstand derimot, så ser jeg jo at jeg kanskje, muligens gjorde en god jobb, på tross av at det endte i et angstanfall. Tårer. Problemer med å puste. Kaldsvetting. Panikk. Jeg gråter riktignok sjeldent når det er folk tilstede. Jeg gråt ikke en eneste gang da jeg ble tatovert i ca 15 timer. Jeg klarte ikke. For det første gjorde det til slutt så vondt at jeg ikke klarte å gråte. For det andre var studioet fullt av mennesker store deler av tiden. Og for det tredje ville jeg ikke gråte foran tatovøren «min». Han var imponert over meg, allerede etter de først 3-4 timene. Vi satt å pratet mesteparten av tiden i løpet av rundt 17 timer sammen. Jeg fikk tatovert hele underarmen på én dag. Én session. En lang session.

Kampen om å ikke gråte er vond, men jeg vil ikke virke svak. Jeg vil ikke virke svak foran andre mennesker; jeg vil ikke vise sårbarheten min. Jeg vil ikke vise hvor sårbar jeg faktisk er. Hvor redd jeg er. Redd for at ting skal bli for vanskelig. Jeg er redd for selvskadingen. Jeg er redd for at jeg ikke orker mer. Jeg er faktisk egentlig ganske redd for det meste.

Den siste uken har jeg ikke spilt World of Warcraft. Yndlingspillet mitt. Det spillet som får tiden til å gå, den tiden hvor jeg er mer sosial enn i noen annen setting. De siste dagene har jeg ikke engang skrudd på den andre pc-skjermen min. Hvorfor? Jeg orker ikke. Ikke bare har jeg hatt ting å gjøre hver dag; jeg har også hatt et ekstremt tankekaos jeg har absolutt ingen kontroll over. Igjen så handler det om redsel. Redd for ikke klare noe, redd for å bli såret, redd for å vise at jeg er sårbar. Jeg er til og med redd for å klare noe, for hva hvis jeg aldri klarer det igjen etter den ene gangen? Hva hvis den ene gangen bare var flaks, og at jeg egentlig ikke fortjener seieren? Hvorfor føler jeg ikke noe glede eller stolthet over å lykkes i en eneste ting? Jeg spurte akkurat en god venn om dette, og jeg fikk et svar som uroer meg. «Det er depresjon i et nøtteskall.»

«Det er depresjon i et nøtteskall.» . Jeg ville ikke høre det. Jeg ville ikke lytte til det. For det er sant. Noen ganger orker jeg ikke å høre sannheten, ikke når den bygger oppunder frykten min. Ikke når den bygger oppunder det jeg er redd for. Redsel og frykt er vel forsåvidt akkurat det samme, men likevel føler jeg at det er to forskjellige ting. To forskjellige ting. Jeg føler at det forklarer så mye mer når jeg nevner begge to, men jeg aner ikke hvorfor. Jeg tror den ene går litt mer mot angst, og den andre bare forklarer det normale. En normal følelse. En følelse alle kan sitte med. Jeg føler angst er et misbrukt ord. At det ikke betyr noe lenger.

De sekundene man higer etter luft. De sekundene man prøver å holde hodet over vannet.

Padmé Sophie

..

Right now I’m sitting here, in my bed, crying. I’ve been lying down crying for a while, but I thought I got a great idea; you’re right! Writing about it.

Last time I heard it was friday, that someone’s impressed by me. Impressed by the fact that I’m fighting so hard, so much, to be able to get things done – and to live. The fact that I walk out the door to try and do something – to go through with it, despite ALL of my feelings and thoughts. I hear it quite a lot actually. It means a lot to me, every single time. According to my psychiatrist everything I manage to do are plus points. And we’re gonna count them. Still I can’t see them. Not even if someone points it out. «This is a plus point Padmé! Be proud!». I’m standing there like a questionmark and can’t figure out what they’re talking about.». This is definitely not a plus point? Although, when I get away from it for a while I realise that this might be a plus point after all. Like.. maybe, just maybe I did a good job, even though it ended with an anxiety attack. Tears. Difficulty breathing. Sweating. Panic. I don’t really cry when there are other people present though. I didn’t cry once when I was tattooed for approximately 15 hours. I couldn’t. First of all it hurt so much that I couldn’t cry. Second of all there were a lot of people in the studio most of the time. And third – I didn’t wanna cry in front of «my» tattoo artist. He was impressed, even after the first 3-4 hours. We sat there talking, most of the time in those approximately 17 hours together. I got my whole underarm tattooed in one day. One session. One long session.

The fight against cryings is hard, but I don’t wanna come off as weak. I don’t wanna look weak in front of other people; I don’t wanna let them see my vulnerability. I don’t wanna show how vulnerable I actually am. How scared I am. Scared that things will be too hard. I’m scared of my self harming. I’m scared that I won’t be able to hold on any longer. I’m actually scared of a lot of things.

I haven’t played World of Warcraft the last week. My favorite game. The game that makes time pass, the time I’m more social than ever. The last few days I haven’t even turned on my second monitor. Why? I’m exhausted. I’ve had things to do every day now, but I’m also had extremely chaotic thoughts that I actually have no control over. Again it’s about fear. Fear that I won’t be able to do anything, fear of getting hurt, fear of showing how vulnerable I am. I’m even scared of accomplishing something, because what if I can’t accomplish it again? What if the first time was just pure luck, and what if I don’t really deserve the win? Why don’t I feel any joy or pride over accomplishing one single thing? I just asked a friend about that, and the answer worries me. «That’s depression for you.».

«That’s depression for you.». I didn’t want to hear that. I didn’t want to listen to that. Because it’s true. Sometimes I really can’t deal with the truth, not when it validates my fairs. Not when it validates what I’m scared of. Being scared and fearing something are probably the same thing, but I still feel like they’re different. Two separate things. I feel like it explains hell of a lot more when I mention them both, but I can’t tell you why. I think one of them leans more towards anxiety, and that the other one only explains the normal thing. The normal feeling. A feeling anyone can have. I feel like anxiety is a misused word. That it doesn’t mean anything anymore.

The seconds you’re desperately trying to get some air. The seconds when you try to keep your head above water.

Padmé Sophie

Jeg venter til alle er ferdig med jobb til å publisere dette, men jeg klarte å skrive dette ferdig til 13:30. //
I’m waiting until everyone is home from work before I publish this, but I managed to finish the post before 13:30.

Ingen kommentarer

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen