Det begynner å ta form

Det er mye som begynner å ta form nå. Spesielt livet generelt, men også rommet mitt. Jeg snakket jo om å pusse opp rommet mitt for en stund siden, og da mammi begynte å pusse opp gangen i helgen så jeg en åpning for å presse meg selv til å gjøre det, til tross for at jeg visste at de to neste ukene blir forferdelig tøffe. Nå ble det nevnt veldig mye her så jeg skal forklare alt for seg selv.

Jeg har snakket om å gjøre noen små endringer på rommet en stund nå, og jeg har også nevnt det her på bloggen. Det skal likevel ganske mye til for å gjøre det når man er mye deprimert, og det har jeg vært de siste månedene, med unntak av juni-juli da jeg konstant var på farten og startet nye prosjekter som slett ikke var viktig. Uansett, jeg fikk endelig tapestryet jeg har ønsket meg lenge fra Killstar i juli og mye av planene for rommet handlet om nettopp det ene tapestryet. Jeg nærmest tvang meg selv til å starte på dette i helgen fordi jeg vet at når jeg startet så kom jeg ikke til å klare å slutte før det ble ferdig. Løsningen(e) jeg tenkte å gjøre var enkle – men det viste seg at det enkleste ikke alltid er det beste, så Rema 1000 tar feil der. Det ble plutselig veldig komplisert og på et tidspunkt fikk jeg vel egentlig en meltdown fordi ingenting ble som jeg trodde eller planla. Jeg er jo 100% klar over at ting ikke alltid kan bli som trodd, planlagt eller forventet og jeg har blitt bedre på å takle det selv om det gjør vondt, men noen ganger, i noen situasjoner, er det nesten helt umulig å ikke reagere. Nå har jeg endelig funnet en god løsning på «problemet» og jeg får nok til det jeg ønsker, men akkurat nå må jeg vente. Teknisk sett er rommet et eneste rot, men jeg har likevel klart å gjøre det pent til en viss grad.

over til mammi. Etter to år på UiO (universitetet i Oslo) er hun endelig ferdig. Oppgaven er levert, og herlighet så godt det er å få «tilbake» mammaen sin. De to årene har vært interessante og lærerike for meg også, ettersom jeg har sittet en del sammen med henne og jobbet og jeg har fått bevist for meg selv at jeg enda er smart nok til å få til veldig, veldig mye. Neste helg er det planlagt en stor fest her hjemme sammen med alle som har hjulpet til på en eller annen måte, og derfor fikk hun en plutselig boost til å begynne å pusse opp litt her – igjen. Hun startet med en del av stua og gikk over til gangen. Endelig har jeg fått tilbake den kreative og energiske mammaen min!

De to neste ukene (denne og neste) er/blir krevende og tøffe. Det er noe jeg på en måte har valgt selv, men likevel så har jeg gruet meg. Tidligere tror jeg at jeg har nevnt her at om jeg gjør noe hver dag, fire dager på rad, så er jeg mentalt utslitt. Omså det «bare» er en tur til behandler (behandling er ikke alltid like lett ettersom jeg deler absolutt ALT som er inni hodet hvorpå vi jobber med alle disse tingene, del for del). Så lenge jeg går ut av huset og utfordrer både angst, og noen ganger depresjon, så er dette noe som går veldig på psyken. Denne uken er det ut på tur 6 av 7 dager. Jeg har allerede gjennomført to, så da gjenstår det fire. Neste uke er det 5 av 7, og «heldigvis» har jeg et opphold mellom torsdag og lørdag. Denne uken derimot må jeg vente frem til søndag før jeg kan trekke meg tilbake og slappe litt av, så langt det lar seg gjøre med et hode som konstant er på høygir. Det er jo forsåvidt dét som også blir et problem ved det å ha noe som krever noe av meg hver dag, fordi jeg konstant må forholde meg til dét også.

I’m getting there

For a while now things have started to look better. Both life in general, but also my bedroom. I talked about redoing my room a little while ago so when my mom started painting the walls and furniture in the hallway over the weekend I kind of saw an opening to start on my room as well, even though I knew that the next two weeks will be extremely challenging and tough. I mentioned several big things here, so I’ll explain some more

I’ve been talking about doing some small changes to my bedroom for a while now. It takes a lot to start doing something when you’re deeply depressed, and I’ve been struggling with that the last few months except from June-July when I was constantly traveling back and forth and started a lot of new projects that weren’t important and didn’t give me anything at all. Anyway, I got the new tapestry I’ve wanted for a long time from Killstar in July and a lot of the plans for my room is revolving around that. I basically forced myself to start doing just that over the weekend, because I know that when I start something, I usually can’t stop until it’s finished. The solution(s) I was planning were simple – but as it turned out, simple isn’t always the best, so Rema 1000 is definitely not correct there. It suddenly got very complicated and at one point I basically got a meltdown because nothing turned out the way I wanted or planned it. I’m 100% aware of the fact that things don’t always turn out the way it was believed, planned or expected and I’ve gotten a lot better on handling just that even though it hurts, but sometimes, in certain situations, it’s almost impossible for me not to react. I’ve finally found a good (I think) solution on the «problem» and I’m pretty sure it’s doable, but right now I have to wait. Technically speaking, my room is a mess, but despite that I’ve managed to make it look okay.

Now, back to my mom. After two years at UiO (University of Oslo) she’s finally finished. The paper is delivered, and wow, having my mom «back» is great. The last two years have been interesting and full of learning, even for me, because I’ve been helping her and I’ve actually proven to myself that I’m still smart enough to get a lot done. There’s a party planned for next weekend with everyone who’s been helping the last two years – one way or another, and because of that she figured out she wanted to redo some stuff here. She started with a part of the living room and moved on to the hallway. Finally I’ve gotten my creative and energetic mom back!

The next two weeks (this and next) are/will be demanding and tough. It’s something I’ve kind of chosen myself, but I’m still dreading it. I think I’ve mentioned here (earlier, at some point) that if I have something to do outside four days in a row I’m mentally drained. Even if it’s «just» therapy (therapy isn’t always super easy as I share absolutely everything that’s on my mind, before we start working through that, piece by piece). As long as I go outside and challenge both anxiety and sometimes also depression, it’s gonna be exhausting, so this is something that really impacts my overall mental health. This week I’ve got something to do (again, outside) 6 of 7 days. I’ve already fought my way through 2, so only 4 to go. Next week it’s 5 of 7, and «fortunately» I can rest between Thursday and Friday, while this week I have to wait until Sunday to be able to withdraw from the world and try to relax, as much as it’s possible with a head that’s always racing at maximum speed. That’s what’s kind of the problem with having demanding things to do every day, because I constantly have to deal with that as well.

Ingen kommentarer

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen