Bakgrunnstøy

Noe alle dere som leser vet er at jeg sliter med tankekaos. Det kaoset av tanker som tar over absolutt alt; som ikke engang lar meg puste. Fordi det er nettopp det det gjør, det kveler meg. Til tider kan det riktignok avta til kun bakgrunnsstøy. For det meste skjer dette under ok perioder, og i de stundene hvor jeg er veldig høyt oppe avtar det så og si helt. Men det blir aldri 100% borte.

Noe av det som gjør at det avtar til bakgrunnsstøy kan være å gjøre noe fint med mennesker jeg er glad i. Det kan til og med hjelpe når det er som verst, fordi disse menneskene distraherer meg og tankene mine. Denne distraksjonen er positiv og jeg blir så glad for at jeg har disse menneskene rundt meg. Det er ofte én spesiell person som gjør det bedre enn alle andre. Som regel fordi det er den personen jeg tilbringer store deler av tiden min med. Fordi jeg deler alt med denne personen, til og med tanker og følelser. Denne personen får meg kanskje til å føle noe helt annet enn jeg har følt tidligere. På mange måter kan man vel påstå at jeg er avhengig av denne personen, selvom jeg personlig ikke ser slik på det. Han er ikke den eneste ene som kan distrahere meg. Han er heller ikke den eneste som viser at han føler kjærlighet for meg. Men han er spesiell. Så uendelig spesiell. Likevel vil jeg ikke at noen noengang skal føle seg ansvarlig for at jeg skal føle det sånn eller slik; jeg vil ikke at noen skal føle at de er ansvarlig for å gjøre meg lykkelig. For det er den jo ikke. På en måte, ja – men egentlig ikke. Jeg vet ikke egentlig helt hvordan jeg skal formulere meg engang, fordi jeg ikke ønsker å bli misforstått. For det er så utrolig lett å bli misforstått i denne sammenhengen. Noen vil nok påstå at jeg legger alt ansvar for min egen lykke på én person, men det er ikke det jeg mener å gjøre. Det er jo tross alt jeg som er ansvarlig for min egen lykke. Jeg er min egen lykkes smed. Men jeg kan heller ikke være uærlig om det faktum at den ene personen kan utgjøre en stor forskjell. Poenget mitt med alt dette surret er at tankekaoset kan avta til bakgrunnstøy i visse situasjoner. Som også inkluderer å gjøre ting som betyr mye for meg og som tidligere har gjort meg glad, eller til og med lykkelig.

I løpet av den siste uken har jeg derimot erfart at det ikke alltid er noe som kan gjøre tankekaoset mindre. Jeg har erfart at det fortsatt kan være der, på tross av at omstendighetene vil tilsi at det burde vært en overgang til bakgrunnsstøy. Én ting er når det skjer når jeg er alene og prøver å muntre meg selv opp, noe annet er når de som er rundt meg ser det og prøver å muntre meg opp. Når de rundt meg gjør alt for å få meg til å smile og jeg likevel ikke klarer å smile… jeg føler på det. Det føles vondt. Det er den minst behagelige følelsen jeg kan sitte med. Jeg ser at de prøver, og jeg prøver å respondere, men på en eller annen måte så er det umulig. Med dette innlegget vil jeg vel egentlig bare få frem at det ikke er deres skyld og at jeg håper dere klarer å la være å ta det personlig. Det handler ikke om dere, og jeg setter så uendelig stor pris på alt dere gjør ♡

Background noise

One thing that everyone who reads my blog knows is that I struggle with chaotic thoughts. The chaos that takes over literally everything; that don’t even let me breathe. Because that’s what it does, it strangles me. But sometimes it turns into just background noise. This usually happens during ok periods, and in the moments of extreme happiness (hypomania) it’s almost completely gone. But it’s never 100% gone.

One of the things that can make it weaker and turn it into background noise is doing something nice with people I care about. That particular thing can even help in really bad periods, because these people somehow manage to distract me and my thoughts. This kind of distraction is positive and I’m incredibly happy that I have these people in my life. Often though, it’s that one person who manages to do this better than everyone else. Usually because I spend the majority of my time with that person. Because I share everything with that person, even thoughts and feelings. This person might make me feel something that I haven’t felt before. In a lot of ways you can claim that I’m dependent on this person, even though I would argue I’m not. He’s not the only one that can distract me. He’s not the only one who shows that he loves me. But he’s special. Extremely special. I still don’t want him to feel like he’s responsible for my happiness. Because he’s not. In some ways, yes – but not really. I don’t even know how to explain this in the right way, because I don’t want to be misunderstood. And it’s super easy to misunderstand the thing I’m trying to explain right now. Some people would probably say that I’m making my own happiness someone else’s responsibility, but that’s not what I’m meaning to do. I mean, I am truly responsible for my own happiness. But I can’t exactly lie about the fact that this one person can make a huge difference. The point with all this rambling is that the chaotic thoughts can decrease to background noise in some situations. «Situations» can include doing things that mean a lot to me, and activities that made me happy earlier in my life.

The thing is, during the past week I’ve experienced that the decrease in chaos isn’t necessarily happening in the situations it usually does. I’ve experienced that it can still be present, even though the current state of my surroundings is supposed to make it happen. It’s one thing when it happens to me when I’m alone, trying to cheer myself up. It’s another thing when it happens when I’m with other people who are trying to cheer me up. When the people around me does everything they can possibly think of to make me smile, and I still can’t. I feel it. It hurts. It’s one of the least pleasant feelings I can have. I can see that they’re trying their best, and I try to respond, but somehow it’s impossible. With this blog post I guess I’m just trying to say that it’s not your fault, and I really hope you don’t take it personal. It’s not about you, and I’m forever grateful of all the things that you do ♡

2 kommentarer

Tone Gulli Carlsen

13. september 2019 kl. 16.12

Takk for tankene dine ❤ Jeg ønsker at du klarer å finne det gode i alt kaoset ditt❤ Og at livet ditt blir greit om ikke perfekt. For ingen har egentlig er perfekt liv. Vi må bare gjøre det beste ut av det vi har - og det er perfekt nok❤

padmesophie

15. september 2019 kl. 15.01

Tusen takk! Jeg tror nok jeg finner det gode i kaoset mitt etterhvert - hvertfall innimellom ❤

Svar til denne kommentaren

Inger Marie Vestskogen

15. september 2019 kl. 22.49

Takk for at du deler tankene dine med oss alle som leser bloggen. Du har en fantastisk formidlingsevne og det er en gave. Takk for at du er så modig og sterk 💓

padmesophie

15. september 2019 kl. 23.20

Tusen takk Inger Marie! ❤ Det betyr mye å få tilbakemelding!

Svar til denne kommentaren

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen