Er det sånn det fungerer?

Nå har jeg vært borte noen dager igjen – og med god grunn. Jeg har nemlig ikke vært hjemme. Akkurat nå sitter jeg i kaoset (fysisk kaos, hurra!) av et rotete rom fordi jeg enda ikke har pakket ut, lagt vekk og satt vekk ting. Jeg har bare vært borte tre dager og to netter – men de som kjenner meg vet at jeg må ha med meg litt mer enn bare det som er nødvendig for de dagene. Jeg må jo tross alt ha options når det gjelder klær, og sminke – masse sminke.

Nå tilbake til overskriften.. Livet mitt har tatt brå vendinger i det siste. Store, brå forandringer. Jeg liker de, veldig godt, men likevel er det skummelt. I dag føler jeg det for første gang, kanskje på grunn av kaoset rundt meg. Kanskje fordi jeg ikke lenger er deprimert, men heller helt okei. Jeg kjenner på de vanlige følelsene av savn og lengsel. Den vanlige litt lei seg for at jeg akkurat nå sitter alene. Kanskje spesielt i går kveld, ettersom jeg har vært omringet av masse folk og følt meg elsket de siste dagene. Da det ble stille kom plutselig kaoset tilbake. Det var riktignok heldigvis litt lettere og mindre påtrengende, for en gangs skyld. Jeg satt og bladde gjennom bilder som ble tatt fra torsdag til lørdag, smilte og tittet innimellom bort på tven siden jeg hadde satt på Tarzan. I løpet av filmen gråt jeg fire ganger. Jeg har nemlig spesifikke tidspunkt jeg gråter på i løpet av filmen, og noen ganger setter jeg den på – kun for å gråte litt, fordi jeg ellers ikke klarer å gråte. Det er liksom enten på grunn av filmer eller serier, eller i dusjen. Noe jeg synes er helt okei, sånn egentlig.

Som sagt så har jeg opplevd store forandringer den siste måneden. Det er forandringer jeg liker, men likevel er de skremmende. Alle sitter vel med en frykt for å bli såret på et eller annet tidspunkt, så det er jo helt greit selv om det gjør en smule vondt å tenke på at ting kan snu når som helst. Det beste jeg kanskje kan gjøre er å levet i nuet, gleder meg over det som har vært, men også glede meg til det som forhåpentligvis kommer, selvom det er rimelig skummelt å ha forhåpninger. Det er jo forhåpninger jeg føler jeg sitter med, ikke forventninger. For jeg forventer jo absolutt ingenting, men jeg håper..

Forandringene har medført veldig koselige møter med andre mennesker og både på torsdag og fredag var jeg ute. Jeg har vært med på både åpning av vikingfestivalen og frivilligfest. I forbindelse med frivilligfesten var jeg på vikingmarkedet og surret rundt for å se på ting da jeg plutselig fikk en melding av ei venninne. Hun lurte på hvor jeg var ettersom hun var på vei til samme arrangement som jeg skulle på! Så i tillegg til å være med fine mennesker jeg har blitt litt kjent med så fikk jeg også føle på tryggheten av å ha noen jeg kjenner der, slik at ting gikk enda litt bedre enn det jeg håpet på.

Men er det virkelig sånn det fungerer? Livet, altså. Store forandringer, tilfeldige møter, kjærlighet og vennskap? For meg som egentlig er vant til å sitte helt alene på rommet mitt og spille så er det her som en helt ny verden. Jeg har kost meg skikkelig, skikkelig masse og jeg håper virkelig ikke det slutter her – alt det fine jeg har fått (og får oppleve!) nå. Stikkordet her er håp. Fordi jeg håper at dette er en start på en fantastisk og i grunn nydelig fortsettelse.

Is this how it works?

I‘ve been away for a couple of days again – but this time with a good reason. I haven’t been home. Right now I’m sitting in a huge chaos (physically chaos, yay!), because I still haven’t unpacked my bags and put stuff away. I’ve only been away for 3 days and 2 nights, but everyone who knows me knows that I have to bring a little more than what’s actually necessary for those days. I mean, I really do need some choices when it comes to outfits, and makeup – loads of makeup.

Now back to the header.. My life has had a few big changes for a while now. Huge, fast changes. I like them, a lot, but it’s still scary. I’m feeling it today, for the first time, most likely because of the chaos around me right now. Maybe because I’m no longer depressed, but feeling totally okay. I’m noticing the normal feelings of missing someone and longing after something. The normal kind of sad because I’m alone. I think it was worse last night, because I’ve been surrounded by a lot of people and felt loved the last few days. The chaos came back when I was alone all of a sudden. I have to mention though, that it was a little easier and less intrusive, for once. I sat on the couch, looking through photos that were taken between Thursday and Saturday, smiled and glanced at the TV from time to time since I put Tarzan on. I cried 4 times during the movie. I kind of have this thing, because there are 4 specific moments that makes me cry, and sometimes I put the movie on – just to cry a little bit, because I usually don’t cry anymore. It’s either because I’m watching a movie or TV show, or in the shower. Which I’m actually okay with.

Like I mentioned earlier I’ve been experienced some huge changes the last month. The changes are the kind of changes that I really like, but they’re still scary. I guess everyone’s scared of getting hurt at one point, so it’s probably fine even though it hurts knowing that things can turn around anytime. I guess the best thing that I can actually do is to live in the moment, appreciate what’s been and look forward to what hopefully comes my way, even though being hopeful can be really frightening. At least I feel like I’m hopeful and not expecting things (this sounds better in Norwegian, sorry). Because I’m not actually expecting things, I’m just hoping for them.

The changes have led to meeting with a lot of good people, and on both Thursday and Friday I was out. I’ve been to the opening of the viking festival here in Tønsberg and the party for the volunteers. When going to the party on friday we were hanging out in the marketplace and suddenly I got a text from a friend. Turns out she was going to the same thing as us! So in addition to hanging out with nice, new people I also felt the safety of being with someone I know, so things got even better.

But is this the way it works? Life, I mean. Big changes, random meetings, love and friendships? To me, who’s used to sitting alone in my room playing games, this is a whole ny world. I’ve had a great time and enjoyed myself a lot, and I really hope this isn’t the end. The key word here is hope. Because I hope this is the start of a fantastic and maybe even beautiful new chapter.

Ekte gull // Real gold
Jeg fikk den fineste pusen med enhjørningshorn på første forsøk // I got the prettiest kitty with the unicorn horn on my first try
Malerier.. // Paintings..
Obligatorisk selfie på jentedoen // Obligatory selfie in the women’s bathroom

Ingen kommentarer

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen