Velkommen tilbake skrivesperre

Hei igjen alle sammen! Enda en gang endte det opp sånn her, beklageligvis. Jeg har tenkt lenge og grundig på det og jeg tror jeg har funnet en forklaring. Det er nemlig ikke noe å skjule, det at jeg – med bipolar type 2 – opplever depresjon ofte, på tross av at den er litt lettere med medisiner. Jeg har opplevd nettopp dét veldig ofte i det siste. Svigningene har også gått rimelig fort for seg, og jeg har for det meste vært enten ganske høyt eller ganske lavt. Forklaringen er som følger; jeg har gjort veldig mye krevende (for meg). Tydeligvis er kosekvensene mer ekstreme og hyppigere svigninger. Jeg opplever til og med at Han ikke gjør en stor forskjell innimellom, og dét føler jeg på. Hvorfor kan det ikke bare være så enkelt som at å gjøre noe fint med den fineste personen jeg vet om kan fikse det? Iaf for en time eller to – eller tre. Det er nesten sånn at jeg synes litt synd på de rundt meg, for alt går jo utover de også, og dét er noe frustrerende.

Noe som også er frustrerende er det med skrivingen. Greit nok at jeg tidligere har vært flink til å skrive og at det å sette sammen ord har vært enkelt. Av en eller annen grunn er det ikke like enkelt som før… Noe forandret seg i 2015, og jeg prøver hardt å finne ut hva det var og om/hvordan jeg kan gjøre noe med det. Når jeg er relativt høyt oppe – slik som jeg var da jeg skrev forrige innlegg – føler jeg at jeg kan klare hva som helst. Jeg blir villig med på ting, gleder meg og er supergira. Jeg er fast bestemt på at det med skrivingen, det er så enkelt! Jeg skal skrive ofte og mye. Jeg skal gi mening. For skrivingen betyr jo så mye. Det er spesielt det å dele ting som betyr mye. Men plutselig har jeg ikke tid eller mulighet. Jeg er opptatt og det med å skrive blir den minste prioriteten, av en eller annen grunn. Den siste uken har jeg derimot vært ganske langt nede. Det har vel kanskje blitt en og en halv uke nå. Jeg vekslet mellom å være midt i mellom deprimert og ok, og å være deprimert. Jeg har vel egentlig plutselig innslag av superhelt-stadiet men bortsett fra det er det ganske ensformig.

Du har presset deg selv så hardt og dette er konsekvensene, Padmé.

Psykiateren min

Konsekvensene. Det var de, da. Jeg stilte spørsmålet om det var verdt det til psykiateren min. Han så strengt på meg og sa ja. Da jeg tenkte meg om litt var jeg for så vidt enig, til en viss grad. Samtidig så tenker jeg tilbake til mars 2018 da jeg begynte hos han og forskjellen fra da til nå er enorm. Målet på den tiden var å gå til postkassen når jeg fikk det til (postkassen er ikke rett utenfor leiligheten. Jeg må gå litt, og da går jeg forbi en del andre leiligheter og noen hus..). Nå drar jeg til Oslo på museum og på fest uten valium. Det er riktignok ikke akkurat slik at jeg kan ta meg slike turer ut hver dag, eller hver helg for den sakens skyld. Men en gang i mellom går det tydeligvis helt fint, selvom konsekvensene er relativt store for meg. Det er jo verdt det når jeg får opplevd mye fine ting. Det er så absolutt verdt det.

Men hvertfall, det jeg skulle frem til med å fortelle om den siste uken er at det blir enda vanskeligere å blogge enn at det havner bakerst i køen inni hodet mitt. Da er det noen ganger vanskelig nok å sitte oppreist – spesielt om jeg er alene. Det er da jeg går litt tilbake til den «nå er målet å gå til postkassen»-opplegget – iaf når det er på sitt verste. Det har vært på sitt verste et par dager igjen, men herlighet som jeg står på. Jeg har utrolig mange fine bilder fra Osloturen, og også noen fantastiske fra jeg var med på bueskyting igjen, og også fra den siste tatoveringstimen, og disse skal jeg prøve å få delt de nærmeste dagene nå. ❣

Welcome back writer’s block

Hello again everybody! It sadly ended up like this again. I’ve been thinking long and hard and I think I found some sort of explanation. I mean, there’s nothing to hide really, the fact that I – with bipolar type 2 – experience a lot of depression often, even though it’s somewhat easier with medications. I’ve experienced exactly that lately. The mood swings have been rapid and I’ve mostly been either pretty high or really low. The explanation is that I’ve done a lot of things that are kind of demanding (for me). The consequences are, apparently, more extreme and rapid mood changes. I’ve also experienced that even He can’t make a huge difference sometimes, and that’s hard for me. Why can’t it just be as easy as doing something nice with my favorite person can fix things? At least for an hour or two – or three. It’s like I almost feel sorry for my closest people, because it all ends up affecting them as well, and that’s frustrating.

Something that’s also frustrating is the whole writing thing. So I’ve been good at writing before, and the putting-words-together thing has been easy. But for some reason it’s not as easy as it used to be… Something changed back in 2015 and I’ve been thinking a lot about if/how I can do something about it. When I’m relatively high – like I was when I wrote the last blog entry – I feel like I can do anything. I love joining doing things, I look forward to it and I’m super into it. I’m determined that writing is so easy! I’m gonna write often and a lot. I’m gonna make sense. Because writing means a lot. At least writing stuff that makes sense. But suddenly I don’t have the time or opportunity. I’m busy and writing is the absolute last thing on my mind, for some reason. The last week I’ve been kind of depressed though. I’m actually pretty sure it’s been one and a half week now. However I do change between somewhere in the middle of being ok and depressed, and then depressed again. I guess I’ve had sudden moments of being a superhero, but except from that it’s been pretty much the same.

You’ve been pushing yourself hard, and these are the consequences Padmé.

My psychiatrist

The consequences. I asked my psychiatrist if it was worth it. He looked right at me and said yes. When I thought about it for a little while I realized I agreed, at least a little bit. At the same time I’m thinking back to March 2018 when I first started seeing him and the difference between then and now is enormous. Back then, the goal was for me to go to the mailbox (our mailbox isn’t right outside the apartment. I have to walk a bit, and walk past a lot of other apartments and even some houses). Now I can actually go to Oslo to go to a museum and at parties without taking Valium. It’s not like I can do that every day or even every weekend for that matter. But from time to time it’s apparently possible even though the consequences can be big. It’s worth it when I can experience nice things. It’s absolutely worth it.

Anyway, the point of telling you guys about the last week is that it gets even harder to write than when it’s just my last priority. It’s even hard to sit upright – especially when I’m alone. That’s when I go back to the «the goal is to walk to the mailbox»-thing – at least when it’s on it’s worst. It’s been on it’s worst for a few days again, but oh my I’m trying and pushing myself a lot. I’ve got a lot of cool pictures from when I was in Oslo, and also some amazing ones from when I went shooting with a bow and arrows again, and even from my last tattoo session, and I’m gonna try to share all of these with you in a few days. ❣

Illustrasjon på humørsvigningene mine, fra psykiateren min/illustration on my mood swings, by my psychiatrist.

Ingen kommentarer

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen