Arkiv: desember 2019

Nytt år, nye muligheter

Dette innlegget ble skrevet i går, og jeg må bare påpeke at sinnstemningen min ikke har forandret seg stort på tross av litt drama.

Nytt år, nye muligheter er en klisjé. Jeg tror jeg har brukt denne overskriften opp til flere ganger og jeg føler like mye på det hver eneste gang; det er en forferdelig klisjé. Men akkurat nå våger jeg faktisk å bruke den.

Jeg snakket nettopp med ei god venninne. Vi har aldri møtt hverandre, for hun bor i England. Gode venninner som aldri har møtt hverandre, tenker du sikkert. Eller, det er ikke sikkert du tenker det, men jeg vet at veldig mange tenker det – og det er helt greit. Hun og jeg er veldig like. Vi har mye av de samme utfordringene selv om vi har forskjellige diagnoser, og ja jeg tar opp ordet diagnose igjen. Det er en del av hverdagen min, og uansett hvor mye jeg (eller hun, eller alle dere andre der ute med en diagnose) vil så blir vi ikke kvitt den. Den er en del av oss hver eneste dag, år etter år. Tiår etter tiår – så lenge vi lever. Men det er okei.

Akkurat nå er jeg veldig fornøyd, mye takket være henne. Jeg skulle nemlig svare på en normal ish samtale og da innså jeg hvor heldig jeg er. Jeg må riktignok understreke at jeg er blant mange som er materialistiske, for dette spiller en rolle inn i hva jeg skal skrive videre. Jeg er ikke supermaterialistisk (selvfølgelig..) men jeg er opptatt av hvordan jeg ser ut. Jeg er opptatt av at jeg har en telefon som fungerer til det formålet jeg skal ha den til. Jeg er opptatt av en god pc som jeg kan spille yndlingsspillene mine på. Jeg er storfornøyd med at jeg har en XBOX One som jeg kan se både dvd’er, bluRay og spille på. Jeg er også ekstremt fornøyd med det nye kameraet mitt. Jeg har fått inspirasjon til å skrive igjen, mye fordi jeg nå har LYST til å ta bilder. Bilder av Saga, bilder av meg, bilder av ting. Men her spiller fornøydheten min inn; jeg har det jeg trenger. Jeg har i grunn alt det jeg trenger av både klær og «utstyr» til å gjøre det jeg vil her i livet. Jeg er også veldig heldig, for jeg har en fantastisk familie (av de som står meg aller nærmest) som er her for meg i tykt og tynt, som bryr seg om meg og som er tilgjengelig hvis jeg trenger dem. For jeg er tilgjengelig hvis de trenger meg. Det er dette som er så viktig. Man må gi for å få, og det er jeg veldig opptatt av. Jeg prøver virkelig hardt å overkomme angsten for å kontakte andre mennesker, for det er så viktig at jeg klarer å ta kontakt også. Jeg får stadig meldinger av en kusine hver gang vi har vært sammen, og det betyr så ubeskrivelig mye. Jeg har fått kommentarer fra henne på bloggen også, de gangene jeg har skrevet om at vi har vært sammen. Hun bryr seg så mye om meg, selv i sin egen hektiske hverdag, for vi må være ærlige; de aller fleste har en hektisk hverdag. Selv jeg, som uføretrygdet, tro det eller ei. Det skjer mye i livet mitt også stadig vekk, i tillegg til de faste tingene som trening og behandling. Behandleren min var så søt her for noen uker siden. Jeg var så oppgitt over alt som var i gang rundt meg og uttrykte at jeg var sliten av at det skjedde så mye innimellom. Hun svarte «jeg synes det skjer mye i livet ditt omtrent hele tiden, jeg», og overraskende nok så har hun rett. Jeg kan ikke beskrive hvorfor det skjer så mye, for jeg har virkelig ingen anelse hvor alt det gode (og alt det vonde) kommer fra. Jeg vet hva slags fordommer mange sitter med i forhold til meg og mine som er uføretrygdet, og jeg forstår det til en viss grad. Fordommer kommer av uvitenhet, og mange har verken energien, viljen eller lysten til å sette seg inn i ting som ikke gjelder dem selv, og det er helt okei. Akkurat nå kunne jeg ikke brydd meg mindre om alt det kjipe, alt det kompliserte og alt det vonde. For jeg er klar. Jeg er en fighter, og uansett hva andre mennesker kunne funnet på å si eller å skrive om meg så er jeg klar.

Tilbake til det med den materialistiske delen av meg, men også den fornøyde og ekstreme takknemligheten… Jeg har det jeg trenger. Jeg har de jeg trenger. De jeg trenger er familien min og de vennene jeg har. Jeg har venner både online og som jeg har møtt som er mine nærmeste. Om du som leser dette mener jeg ikke kan være close med noen jeg ikke har møtt enda, så må du gjerne få mene dette, men jeg vet bedre fordi jeg har opplevd. Jeg har opplevd mye. Mer enn du tror, mer enn du noen gang vil få vite. For jeg sier ikke alt. Langt fra alt. Og det er min fulle rett. Jeg trenger ikke dele alt av følelser og tanker med mennesker som ikke har noen nær tilknytning til meg lenger. Jeg har ikke noe ansvar ovenfor hva andre tenker og føler, for det er deres tanker og følelser. Ikke mine. Hvor vidt du som leser dette akkurat nå tar deg nær av dette eller blir glad for dette; det er din følelse, din oppfatning, din mening. Dette er ikke noe jeg kan endre, uansett hvor mye jeg hadde kunnet, hvis jeg ville. Men jeg er ikke her for å gjøre noen andre fornøyde. Jeg er her for å gjøre meg selv fornøyd (jeg tar selvfølgelig hensyn, er du gal, men ikke til absolutt alle andre for det ville gjort meg til et menneske uten ryggrad i mine øyne). Jeg er her for å sette mine egne mål. For å oppnå disse målene. For å leve livet mitt slik JEG vil.

Og jeg er så fornøyd. Akkurat nå sitter jeg med en energi jeg ikke har kjent på lenge, og jeg vet innerst inne at jeg må roe ned litt nå, men jeg prøver å ikke skulle gjøre noe mer ut av det enn at jeg får skrevet det jeg vil få ut. Jeg er fornøyd. Jeg er glad. Til og med kanskje litt lykkelig. Jeg har det jeg trenger. Jeg har de jeg trenger. Jeg har faktisk mennesker som elsker meg. Som elsker meg for den jeg er, for det jeg gir, og av de aller fleste får jeg tilbake. I bøtter og spann. Jeg er så takknemlig, så uendelig takknemlig akkurat nå. For jeg skal gå inn i det nye året med disse følelsene. Om jeg har en ekstrem nedtur i morgen skal jeg gå tilbake til dette dokumentet (for jeg har kjøpt meg word! Og alle de andre programmene som følger med i den pakken fra Microsoft) og lese. Jeg skal studere hver eneste linje for å få tilbake de følelsene jeg sitter med akkurat nå. For jeg skal vite hvor takknemlig jeg er, hvor fornøyd jeg er, hvor lykkelig jeg er. For jeg vet det jo egentlig, uansett hvor jeg er på stemningsskalaen min (og den er bred altså, haha). Nå på slutten så må jeg bare få takke. Takke alle dere som gjør livet mitt så uendelig bra, selv på dårlige dager. Alle dere som gir så mye av dere selv, omså det er til meg eller andre. Dere er så verdifulle, alle sammen. Jeg håper at flere enn meg kan gå inn i det nye året med styrke. For det skal jeg. Jeg skal stå på som aldri før. Jeg skal ikke bare sette meg mål, jeg skal nå dem. Jeg skal gjøre en innsats. En innsats for meg selv og for de rundt meg. For alle dere rundt meg fortjener det så masse.

New year, new opportunities

I have to point out that this post was written yesterday, but that my mood hasn’t changed much even though there was a little bit of drama last night.

New year, new opportunities is such a cliché. I think I’ve used it a lot on my blog(s) and I feel it each and every time; it’s a horrible cliché. But right now I choose to use it.

I just talked to a good friend of mine. We’ve never met eachother because she lives in the UK. Good friends and they’ve never met, you might think. Or, I’m not sure that that’s what you’re thinking, but I know a lot of people do – and that’s okay by me. She and I are very similar. We have a lot of the same obstacles in life, even though we have different diagnoses, and yes, I’m bringing up the diagnose word again. It’s a part of my life, no matter how much I (or she, or anyone with a diagnose really) want to get rid of it. It’s a part of us every day, year after year. Decade after decade – as long as we’ll live. But that’s okay.

Right now I’m happy, big thanks to her. I was replying to a normal ish message and right there and then I realized how lucky I am. I need to point out that I’m one of those people who are materialistic and this is important for what I’m about to write. I’m not overly materialistic (of course..) but I’m concerned with how I look. I make sure that I have a phone that works in the way that I’m using it. I’m making sure that I have a PC that I can play all my favorite games on. I’m super happy about having an XBOX One that I can watch DVD’s, bluRay’s and games on. I’m also super happy about my new camera. I’m now inspired to write again, a lot because I really want to take pictures again. Pictures of Saga, pictures of me, pictures of things. But here’s where my happiness comes in; I have what I need. I do have what I need of both clothes and “stuff” I need to have to do what I want to do in life. I’m also extremely lucky because I have a fantastic family (the ones that are close to me, that is) who’s here for me no matter what, who cares about me and who’s here for me when I need it. Because I’m here for them when they need me. That’s what’s so important. You have to give to get, and I’m very into that. I’m trying really hard to get over my anxiety when it comes to contacting people, because it’s so important that I’m the one who initiates a conversation as well. I always get a text from one of my cousin’s whenever we’ve been together and I’ve even had comments from her here on my blog if I’ve written about us being together. She cares so much about me, even when she has her own hectic life. Because let’s be honest; most of us have a hectic life. Even I, with disability benefits, believe it or not. So much happens in my life so often, in addition to all the regular things like working out and therapy. My therapist was really sweet a few weeks ago. I was so tired of everything that was happening and I expressed that I wanted to give up on a lot of it. She replied “There’s basically always something happening in your life Padmé”, and surprise surprise, she’s actually right. I can’t explain why and how there’s so much going on, because I really have no idea where all the good (and bad) things come from. I know what kind of prejudice people might have towards me and others like me who are on disability benefits, and to some degree I can actually understand it. Prejudice comes from ignorance and a lot of people have neither the energy, will or actually wants to know about things that don’t affect them, and that’s okay. Right now I couldn’t care less about everything annoying, everything complicated or everything sad. Because I’m ready. I’m a fighter, no matter what other people might say or write about me.

Back to the materialistic part about me, but also the happy and extremely thankful part.. I have what I need. I have the ones I need. The ones I need is my family, but also my friends. My closest friends are both people I know online but also of course the ones I meet from time to time. If you reading this right now mean that you can’t be close with someone without having met them you’re totally entitled to your opinion about this, but I know more because I have first hand knowledge and experience. I’ve experienced a lot. Much more than you know, but also so much more than you’ll ever know. Because I’m not saying everything. Far from everything. And that’s my right. I don’t have to share all my feelings and thoughts with people who aren’t my closest people anymore. I don’t have any responsibility of how other people think or feel, because that’s their thoughts and feelings. Not mine. If you feel offended by this; that’s your feeling, your experience, your opinion. This isn’t something I can change no matter how much I try, if I wanted to. But I’m not here to make anyone else happy. I’m here to make me happy (I obviously take some consideration, but not to absolutely everyone because that would in my humble opinion make me a spineless human being). I’m here to set my own goals. I’m here to reach those goals. To live my life the way I want.

And I’m so happy. Right now I have a kind of energy that I haven’t felt in a long time and I technically know that I have to restrict myself now, but I’m trying to at least only keep it to writing. I’m content. I’m happy. Even maybe extremely happy. I have what I need. I have the ones that I need. I actually have people around me who love me. Who love me for who I am and for what I give, and most people get something back. Not only something, but sometimes a lot. I’m so thankful, endlessly thankful right now. Because I’m starting the new year with these feelings. If I have an extremely change in my mood tomorrow I’m gonna go back to this document (because I bought myself Microsoft Word! And all the other programs that’s in that package) and read it. I’m gonna study each and every line to get back all of the feelings I have now. Because I need to know how thankful I am, how content I am, how happy I am. Because I do know all of these no matter where I am on my mood scale (and that scale is huge, haha). I need to end this with giving thanks. Thank you to all of those who makes my life extremely good, even on bad days. Thank all of the ones who give so much of yourself to others, whether it’s me or someone else. You are so precious, each and every one of you. I hope that it’s not only me who enters the new year with strength. Because that’s what I’m going to do. I’m gonna keep going. I’m not only gonna set myself some goals, I’m gonna reach them. I’m gonna work hard. Work hard for myself and the people around me. Because all of you deserve it so much ♡

Godt nytt år alle sammen!! // Happy new year everybody!!

Jul as

Jeg skulle sette meg ned og skrive et blogginnlegg på lille julaften. Jeg startet til og med, men stresset den dagen tok helt over. Det var mat som skulle lages, rydding som skulle utføres og pynting som skulle gjøre alt perfekt. Det er jo sånn julen liksom skal være; perfeksjon og kos. Men midt oppi det kaoset som oppstår mellom perfeksjon og kos så får jeg helt hetta og verden raser brutalt og totalt sammen. Jeg brukte en god porsjon med tid i går ettermiddag på å gråte sminken min i stykker. Vi hadde middagsbesøk, men etter middagen måtte jeg gi tapt for de overveldende følelsene jeg satt med etter tredje dagen med stress, dessverre. Og fy søren som det gjorde vondt! Jeg vet jo at jeg er en smule annerledes enn veldig mange ganske ofte, men det er likevel alltid like vondt å gi tapt for dette. Samtidig vet jeg at det er mange som er som meg, både med og uten Aspergers syndrom diagnosen. Mange er som meg både med og uten Bipolar lidelse, og mange er som meg både med og uten angst. Det er også mange som er helt motsatt, og vet dere hva? Begge delene er greit. Det er greit å være seg selv. Det er greit å føle på at det blir for mye følelser eller kaos. Både i julen men også ellers. Det er rett og slett greit.

Det at alt dette er greit er noe jeg jobber hardt for å godta akkurat nå. Jeg jobber ganske hardt å godta det i veldig, veldig mange omganger og i mange situasjoner, men akkurat nå håper jeg at det kommer til å synke inn. Det hadde vært så utrolig fint å bare klare å godta det, og å omfavne det. Omfavne annerledesheten  jeg sitter med hver dag, selv om jeg er rimelig flink til å også være 100% «normal» ganske mange dager. Det er som regel en stor nødvendighet å ha noen dager «av» etter sosiale påkjenninger og det har jeg snakket om en del før. Det er faktisk noe jeg nevner ganske ofte, og mye av grunnen er fordi jeg ikke klarer å ta det innover meg. Jeg klarer på mange måter ikke å godta det og akkurat dét tar så mye energi, det også. Så hvorfor klarer jeg ikke å godta det? Det er et spørsmål som dukker opp ofte. Altfor ofte, i grunn. Jeg tror mye av det er fordi en av mine to bestevenninner ikke er blant oss lenger. Det var hun jeg snakket med hver dag omtrent. Riktignok i perioder, for i andre perioder var vi begge helt stille på grunn av våre forskjellige, men også like utfordringer. Men det var henne jeg gikk til når jeg måtte få tankene om annerledeshet ut. Det var henne jeg gikk til når jeg var frustrert og sint over at jeg er den jeg er. For denne typen annerledeshet, som krever at jeg må gå inn i meg selv og kjenne på hva jeg trenger av pauser er frustrerende. Jeg mener, hvem vil ha meg når alt kommer til alt? Hvem vil godta at jeg noen ganger forsvinner inn i meg selv og trenger litt avstand? Hvem vil omfavne det og likevel elske meg, selv om det kan gjøre vondt at jeg dytter han vekk? Hvis jeg riktignok dytter han vekk, for det er ikke absolutt alle mennesker jeg føler jeg må dytte vekk. Det finnes noen venninner, og noen kompiser jeg takler å snakke med selv om alt er som verst. Men det er også noen ganger jeg dytter de vekk, selv om det er ytterst sjeldent. De elsker meg likevel, og aksepterer at jeg er slik jeg er, akkurat slik som jeg aksepterer at de er som de er. Og noen ganger er det de som dytter meg vekk og sier «Padmé, jeg trenger en pause nå», noen kaller meg også Fia, og jeg elsker det. For uansett hvor glad jeg er for at folk som kjente meg før jeg byttet navn til Padmé kaller meg for Padmé, så er det også fint å vite at de ser på meg som Fia enda, selv om det bare er et kallenavn. Et kallenavn som har holdt seg helt fra jeg var liten, et kallenavn som betyr så mye. Det er vel heller et kosenavn, kanskje. Men uansett så liker jeg det. Både Padmé og Fia gir en trygghet. Sophie også, men det er det bare familie og nære venner (eller significant others) som kaller meg. Og slik skal det fortsette å være.

Dette innlegget skled veldig ut og handler ikke lenger om bare julen. Men det er litt fordi jeg ikke klare å holde meg til det som en «perfekt» jul er. For jeg er ikke perfekt, og det er ikke julen heller. Julen er full av følelser. Både de man klarer å takle, men også de som er umulig å håndtere. Depresjon, sorg over noen man har mistet (som for øvrig gjør vondt uansett om man mistet de i januar, oktober eller desember, både før jul og midt i julen), glede, lykke, frustrasjon og irritasjon. Men det er vel mest av alt depresjonen og sorgen som gjør at julen aldri blir den samme igjen. Det er vel depresjonen og sorgen som gjør at julen aldri blir såkalt perfekt igjen. Så dette er vel egentlig et innlegg til alle de som ikke har en perfekt jul. Til de som sitter igjen med et tap. Til de som synes julen er ekstremt vanskelig. Det er lov å føle på det. Det er lov å trekke seg tilbake. Det er lov å gråte. Men jeg håper at de fleste klarer å strekke ut en hånd til noen for å snakke om det. For å dele smerten. For ofte er smerten letter å håndtere om man har delt den med noen. En sorg delt med en annen er en halv sorg og en glede delt med en annen er dobbel glede. Husk det. ♡

Christmas

I started a blog entry on December 23rd, but all the stress that day totally took over. There was food waiting to be made, cleaning to be done and decorating that was going to end up perfect. That’s what Christmas is; perfection and nice things. But in the midst of all that chaos that started in between perfection and things being nice I totally panicked, and my world brutally and totally crashed. I used some time yesterday to cry and ruin my makeup. We had a dinner party but after the actual dinner I had to take myself seriously and kind of give into those overwhelming feelings after three days of stress. And holy moly, that hurt! I know that I’m kind of a teeny bit different than a lot of people pretty often, but it’s always really hard to realize and admit that. At the same time, I know a lot of people are like me, with or without Asperger’s syndrome. With or without Bipolar disorder and with or without anxiety. There’s also a lot of people who are the complete opposite of me, and you know what? That’s okay. It’s okay to be yourself. It’s okay to feel like there’s too much feelings or too much chaos. At Christmas, but also when it’s not Christmas. It is okay.

The fact that this is okay is something I strive to accept right now. I work pretty hard to accept it very often in a lot of different situations, but right now I’m hoping that it will sink in, once and for all. It would be extremely nice to just manage to accept it and embrace it. Embrace being different every day even though I’m also pretty good at being 100% “normal” some days as well. It’s usually a necessity to have some days “off” after social events, and I’ve talked about that time and time again before. It’s actually something I mention quite often, and a lot of the reason is because I just can’t seem to accept and embrace it. The fact that I can’t seem to accept it takes up a lot of energy too. So why not accept it? That’s a question that pops up rather often. Way too often in fact. I think a lot of the reason is because one of my two best friends isn’t walking among us anymore. She was the one I talked to every day basically. In some periods however, we were quiet because both of us struggled with different but also the same issues. It was her that I went to when I needed to get my thoughts about being different out. It was her that I went to when I was frustrated and angry over being who I am. Because that kind of different, that requires me to really look into myself and feel what kind of breaks – and when – I need. I mean, who wants me in the end? Who wants to accept that I sometimes disappear and need some distance? Who will embrace that and still love me, even though it can hurt that I push him away. If I push him away, that is, because there are some people that I don’t push away. There are some friends that I can handle, even when everything is at it’s worst. But there are times I also push them away to be honest, but that’s very rare. Anyway, they still love me and they still accept me the way I am, just like I accept them the way they are. And sometimes they’re the ones pushing me away and tells me “Padmé, I need a break now”, and some people also calls me Fia, and I love it. Because no matter how happy I am that people who knew me before I was Padmé calls me Padmé, I also appreciate them still knowing me as Fia, even though that’s just a nickname. A nickname that’s stood by me since I was little, a nickname that means so much to me. It’s probably more of a pet name ish, but anyway. I like it. Both Padmé and Fia gives some sort of comfort. Sophie too, but that’s only for family and close friends (or significant others). And that’s the way it’s going to continue to be.

This post kind of changed direction, and isn’t just about Christmas anymore. But that’s kind of because I can’t keep up with what a “perfect” Christmas is gonna look like. Because I’m not perfect and neither is Christmas. Christmas is filled with emotions. Both the ones you can handle, but also the ones that are impossible to handle. Depression, sorrow over lost ones (that actually hurts no matter when you lost them whether it was in January, October or December, both before Christmas or in the middle of it), happiness, joy, frustration and irritation. But I guess depression and sorrow are the ones that makes it hard for Christmas to be what it used to be. So this is a post to all the ones who doesn’t have a perfect Christmas. To all the ones who are grieving over a loss. To those who feel like Christmas is really hard to go through. You’re allowed to feel whatever you may feel. You’re allowed to pull yourself out of whatever social group you’re in to take a break. You’re allowed to cry. But I really hope that most of you can find it in yourself to reach out to someone to talk about it. To share the pain. Because often it’s easier to deal with the pain if you’ve shared it with someone. A shared sorrow is half a sorrow and a shared happiness is a double happiness. Remember that. ♡

Et lite bilde av noe som gjør meg lykkelig // a little shot of something that makes me happy

Forutsigbarhet sa du?

Den siste tiden har vært en emosjonell berg-og-dalbane, som om jeg ikke er det nok fra før av!? Det er jo omtrent dét det er å være bipolar i seg selv, men så slenger vi på litt andre ting og så blir det bra.

Mandag denne uken var den åttende dagen på rad hvor ting ikke gikk slik som planlagt og det påvirket meg. Det påvirket meg veldig. Til tross for at den siste tiden har vært veldig fin så overvinner ikke det de følelsene som bobler opp når forutsigbarheten forsvinner. Det hele endte med at jeg tok en helomvending (som skjer innimellom, nesten på trass) og endte opp i byen med mammi for å se på noen sko. Ettersom jeg bruker størrelse 35 er det ikke akkurat så ofte jeg finner sko så mammi forberedte meg på at skoene jeg hadde sett to uker tidligere var borte — men det var de ikke! Det ble plutselig en vellykket dag likevel, selvom den ble vellykket på en helt annen måte enn planlagt.

Nå i helgen, eller rettere sagt akkurat nå, skulle jeg vært i Bergen, men heller ikke det har gått som planlagt, desverre. Akkurat nå er det ganske sårt og jeg skulle veldig, veldig gjerne vært der, men slik ble det. Livet mitt besluttet å endre seg, så fra å være supersosial de siste månedene kommer jeg nok antageligvis til å gå litt tilbake til min tidligere rutine når det kommer til hverdagslige ting. Det er absolutt ingen krise, men jeg har jo også hatt det veldig fint de siste månedene med nye eventyr som jeg gjerne skulle hatt mer av.

Jeg kommer tilbake med gjevnere oppdateringer igjen og forhåpentligvis føler jeg meg litt bedre snart. Det er jo tross alt jul 🎅

Predictability you say?

The last few days have been an emotional roller coaster, as if I’m not like that already!? I mean, that’s basically what being bipolar is, but then we’ll just add a few stuff and then everything’s cool.

Monday this week was the 8th day in a row where thing’s didn’t go as planned, and that influenced me. A lot. Even though the last months have been really good it won’t take away all the feelings that are bubbling when all my predictability is gone. It ended up with me changing up my whole schedule (which happens from time to time, almost like a tantrum) and I ended up at the mall with my mom to look at some shoes. My mom prepared me that the shoes I saw two weeks ago might be gone since I use size 35 (UK 3, US 5), and they disappear pretty fast since the stores don’t take in a lot of them — but they weren’t! It turned out to be a successful day after all, even if it wasn’t successful in the way it was supposed to be.

This weekend, or rather now, I was supposed to be in Bergen, but that didn’t really go as planned either, sadly. Right now I’m pretty emotional about it, and I’d love to be there, but it is what it is. My life decided to change, so after being hyper social the last few months I’ll probably go back to my old routine when it comes to everyday stuff. That’s absolutely no crisis, but I’ve also enjoyed myself the last months with new adventures I would’ve wanted more of.

I’m gonna get back with more frequent updates and hopefully I’ll feel better soon. It’s Christmas after all 🎅

Mitt lille juletre ♡ // My little Christmas tree ♡

Lunsjdate

Dagen i dag startet mye tidligere for meg enn jeg egentlig pleier så jeg bestemte meg for å sende en melding til ei venninne. Hun har nemlig bursdag i dag og i mitt forsøk på å være spontan ba jeg henne på lunsjdate om hun hadde tid – og det hadde hun. Mellom tidspunktet jeg sendte den første meldingen og jeg fikk svar klarte jeg selvfølgelig å sovne ettersom dagen som sagt startet ganske mye tidligere enn vanlig. Da jeg våknet fikk jeg presset inn en treningsøkt og sminke før jeg rakk å møte venninnen min. Jeg ble et par minutter forsinket, men det viste seg at bussen hennes var enda litt mer forsinket, så det var en liten lettelse da jeg halvveis jogget opp torget i Tønsberg. Det ble La Baguette og vegansk baguette samt dobbel cappucino med karamell igjen og seriøst, dette er for meg den beste kaféen og kaffen i Tønsberg. Det er utrolig hyggelige mennesker som jobber der også, og det er prikken over i’en for min del. Vi fikk også til en generell kikkerunde i Farmandstredet før begge måtte vende snutene våres hjemover.

Da jeg kom hjem var det en nysgjerrig og glad Saga som møtte meg i døren og det har blitt både middag og litt Jane the Virgin, så nå er jeg veldig klar for å åpne World of Warcraft og spille litt. Jeg har spilt en del i det siste (som jeg nevnte for kort tid siden) og jeg storkoser meg virkelig. Jeg har riktignok en tendens til å ta noen ukers (eller måneders, som det faktisk var i fjor høst) pauser når jeg synes ting blir for kjedelig, men det er alltid like gøy å komme tilbake til spillet når jeg er klar for det!

I kalenderen i går var det surprise surprise noe rødt, igjen. Det var lipliner denne gangen og jeg ser jo tankegangen dems. Den passer til begge leppestiftene jeg har fått tidligere, så teknisk sett så er det jo en bra ting å ha i den kalenderen. På grunn av fargen kommer jeg jo selvfølgelig ikke til å prøve den engang, men den kommer som et fint tillegg når jeg ser Tina på fredag og hun skal få de røde tingene, yay! Er så fint å kunne gi noe videre når man ikke får bruk for det selv, så slipper man å kaste noe som er i brukbar stand. I dag var det derimot tid for en farge som passet meg! Det var enda en leppestift men i en brun nude ish farge, og det er min favoritt når det kommer til leppefarger. Det som derimot dessverre dro denne ned var at den smitter av utrolig lett, men jeg tror likevel at jeg kommer til å bruke den noe.

Lunch date

Today started earlier than usual so I decided to text a friend of mine. It’s her birthday today and for me who’s not spontaneous I tried being just that and asked her out to lunch if she had time – and she did. Between the time I sent the text and I got a reply I naturally managed to fall asleep as the day started way earlier today. After I woke up again I managed to squeeze in a workout session and doing my makeup before leaving. I was a few minutes late but to my relief her bus was even more late, so I didn’t have to keep jogging downtown. We ended up on LaBaguette and I ordered a vegan baguette and a double cappucino with caramel again and seriously guys, this is to me the best café and coffee in Tønsberg. There are so many nice people working there as well and that’s really the icing on the cake for me. We also had time for a nice round at the mall looking at stuff before having to walk home.

When I came home a curious and happy Saga was waiting for me, and since then I’ve had dinner and watched some Jane the Virgin so now I’m totally ready for some World of Warcraft. I’ve played quite a lot lately (which I mentioned not too long ago) and I’m really enjoying it. I do have a tendency to take a few weeks (or even months, like last fall) break but it’s always super fun to come back online when I’m ready for it!

In my calendar yesterday there was something surprise surprise red again. This time a lip liner and I can really understand them. It fits to both of the lipsticks that was in the calendar, so technically it is a good thing. Because of the color I’ll obviously not even try it, but it’s gonna be a nice addition when I see Tina on Friday and she get’s the red items, yay! It’s so nice to be able to give something you don’t need away instead of throwing something completely usable in the trash. Today, on the other hand, was finally a color that fit me! It was another lipstick but it was in a brown nude ish color which is my absolute favorite when it comes to lip colors. Something I wasn’t too happy about is that the color easy transfers to other things but I still think I’ll use it sometimes.

Vegansk med oupmh! kjøtterstatning // Vegan with oumph! meat substitute

Luke 8 og 9

God mandagskveld alle! På tross av adventskalender går likevel dagene mine litt i surr når det er mye surr i hodet. Noen ganger får jeg bare lyst til å rømme langt vekk slik at jeg slipper å tenke så mye, og det synes jeg er helt fair. Vi har vel alle perioder hvor vi kunne ønske vi var et helt annet sted og slapp å tenke for en liten stund, ikke sant?

I kalenderen fra i går og dag var det to interessante ting. Den ene var en sminkefjerningsklut. Jeg har absolutt aldri vært i nærheten av en sminkefjærningsklut selv om jeg har hørt om det og sett videoer av hva slags «underverker» de gjør. I tillegg er den hvit, som dere kan se under her, så det blir spennende å se hvordan den ser ut etter ett forsøk. Det blir riktignok interessant å se hvordan den renser huden vs sminkefjerningsservieter eller ordentlig sminkefjerner (som jeg for øvrig er en stor fan av ettersom jeg sliter veldig med uren hud!). Den andre tingen var en flytende leppestift. Jeg er absolutt mye mer fan av nettopp flytende, og teknisk sett hadde det vært kult å prøvd en fra Makeup Mekka, men surprise surprise — denne er også rød! Jeg synes helt ærlig det er litt kjedelig at de puttet leppestifter i kalenderen ettersom man selvfølgelig har en personlig preferanse på både farger og type. Akkurat det kunne jo faktisk vært en fin tilbakemelding til dem da.

Jeg håper alle sammen har en superfin kveld og en rolig og behagelig førjulstid – vi snakkes i morgen eller på onsdag!

8th and 9th gift

Good Monday evening to everyone! Even though I have the advent calendar I still get confused on which day we’re actually at when everything’s a mess inside my head. Sometimes I just wanna run away so that I’ll be able to not think so much, and I feel like that’s completely fair. I guess we all have periods where we wanna run away so we can not think for a while, right?

In the calendar both yesterday and today there were some interesting items. One of them was a makeup remover cloth. I’ve never tried something like it even though I’ve heard about it and seen videos on how they work. It’s even white, as you can see in the below pictures, which will make it super interesting. I’m curious to see what it looks like after the first use. It’s also gonna be interesting to see how it removes makeup vs wipes or proper makeup remover (which I’m a huge fan of because I struggle a lot with acne). The other thing was a liquid lipstick. I’m a huge fan of liquid lipstick and I definitely prefer that over normal lipstick, so technically speaking it would be really cool to try one from Makeup Mekka, but surprise surprise — this one was also red! I feel like it’s kind of stupid to put lipsticks in the calendar as one has different preferences when it comes to colors and types of lipstick. That would actually make for a good suggestion to them.

I hope everyone has a really great night and a calm and pleasant time before Christmas — we’ll speak tomorrow or wednesday!

Mimrestund

Takket være kompisen min som hjelper meg med mye av det tekniske ved bloggen fikk jeg til å se noen gamle innlegg fra de tidligere bloggene mine. Fy søren, så rart! Noen av bildene og innleggene går 8 år tilbake i tid, og man kan trygt si jeg har forandret meg siden da. Noen forandringer har selvfølgelig skjedd naturlig etterhvert som jeg har blitt eldre, men noen forandringer har også skjedd på grunn av traumatiske hendelser. Jeg føler at mye av det var synlig gjennom skrivingen, både med hva jeg skrev og hvordan jeg skrev det. Jeg valgte å lagre alt av bildene jeg fant, sånn i tilfelle internett bestemmer seg for å ta kvelden (en metafor, yay!). En av bloggene jeg fant innlegg fra var min aller første blogg, Fiaas. På det tidspunktet, i 2011, skrev jeg mer om hverdagen min enn jeg skrev om den psykiske helsen min. Rundt da var jeg midt oppi det å finne både medisiner og forskjellige behandlere som kunne hjelp meg – og jeg forandret meg stadig som person. Det eneste som virkelig satt gjennom alle forandringene var min kjærlighet for Japan og all things kawaii (kawaii betyr søt på japansk, for de som ikke vet det). På denne bloggen fant jeg desverre ingen bilder, og det irriterte meg en smule da jeg er ganske sikker på at jeg var rimelig søt på den tiden, haha. På bloggen så jeg at jeg skrev veldig lite i hvert innlegg, men det ble likevel veldig populært. På et tidspunkt hadde jeg mellom 200 og 300 unike IP adresser innom på bloggen hver eneste dag og jeg ble stoppet på gaten både i Tønsberg og Oslo, både for hvem jeg var og hva jeg skrev, men også for å på en måte være den offisielle Hello Kitty’en på conventions i Norge. På den tiden hadde jeg også veldig god kontakt med den offisielle Cookie Monster (Shookie!) i hele Europa. Jeg opplevde utrolig mye på få år og jeg opplevde at jeg måtte si farvel til skolegang på en stund i 2014. På dette tidspunktet skrev jeg flere og mer innholdsrike blogginnlegg ganske så ofte da jeg opplevde utrolig mye bra sammen med min daværende kjæreste og samboer. Jeg merker nå hvor sårt det er å lese om veldig, veldig mye fra fortiden min. Jeg var både friskere, men også sykere, på en eller annen merkelig måte. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare tankegangen min på akkurat det, men det er vel egentlig ikke så altfor viktig heller. I 2014 gikk jeg gjennom 1 av 2 av de største øyeblikkene i livet mitt, nemlig å flytte hjemmefra. Jeg flyttet et stykke unna familien min, og opplevde i ett og et halvt år å bo i mitt eget hus. Det var en utrolig stor opplevelse, og jeg hadde det både godt og vondt på den tiden der. Jeg skrev mye om hvordan livet var ganske tøft – for det var det virkelig. Den gangen, da jeg var 19, opplevde jeg mye motgang fra systemet og jeg slet med lange, rimelig alvorlige episoder med depresjon. Jeg hadde riktignok en kjæreste som passet utrolig godt inn i livet mitt slik det var da, og han var akkurat den jeg trengte da.

Etter å ha lest gjennom noen (les; mange) gamle blogginnlegg innså jeg noe. Blogginnleggene trenger ikke å være så alvorlige eller seriøse, og de trenger ikke å være så altfor lange. Oppdateringer om fine ting som skjer, bilder av Saga, bilder av meg og min varierende klesstil (jeg skifter mye mellom relativt søt Hime gyaru og Hime kaji stil og goth), men også prøve å få ut noen av tankene mine når kaoset står på som verst. I 8 år har skrivingen min hjulpet meg ekstremt mye, men jeg har også hjulpet utrolig mange andre. Jeg fikk gjevnlige e-poster fra foreldre, ste-foreldre og lærere og jeg fikk en stor mengde kommentarer om leseres både positive og negative opplevelser i livet som jeg gjerne svarte utfyllende på for å strekke ut en hånd til de som trengte det mest. Dette er noe jeg så veldig gjerne vil klare å oppnå igjen, selv om jeg skjønner at det (hvis jeg jobber veldig målrettet, og det vet jeg jo at jeg egentlig klarer) kommer til å ta tid, og jeg kan heller ikke gjøre det alene. Jeg er avhengig av lesere som både kommenterer og deler, som gir meg konstruktiv kritikk (jeg har ekstreme vansker å skille mellom konstruktiv og bare ondsinnet kritikk, men jeg har alltids noen rundt meg som jeg kan spørre om hjelp til å tolke det) og generelt tilbakemeldinger på hva jeg skriver og deler. Så her jeg sitter nå håper jeg virkelig, inderlig at jeg kommer til å klare det. ♥♥♥

A trip down memory lane

Thanks to a very good friend that helps me with the technical stuff surrounding my blog I managed to find some posts from my old blogs. Oh my, that was weird! Some of the pictures and posts are actually 8 years old and one can safely say that I’ve changed since then. Some of the changes happened naturally as I grew older, but some also happened because of traumatic events that I went through. I feel like a lot of those changes were visible through my writing, with both what I actually wrote, but also how I wrote it. I chose to save all of the posts and pictures I found, just in case the internet decides to take a break. One of the blogs I found entries from was my very first blog, Fiaas. At that point, in 2011, I wrote more about my everyday life than I wrote about mental health. At that time I was in the middle of finding medications and different types of therapy that would actually help – and I changed a lot. The only thing that really stuck with me was my love for Japan and all things kawaii (kawaii means cute in japanese, for those of you that didn’t know that). I sadly couldn’t find any pictures on that blog, and it kinda annoyed me because I’m pretty sure I was very cute back then, haha. I discovered that on this blog I wrote very little in every entry, but I was still pretty popular. At one point I had between 200 and 300 unique views on my blog every day, and people stopped me when I was outside both here and in Oslo, because of who I was and what I wrote, but also because of the fact that I was basically the official Hello Kitty on conventions in Norway. I was a good friend of the official Cookie Monster (Shookie) in Europe as well. I experienced a lot in only a few years, and I discovered I had to say goodbye to school for a while in 2014. Around this time I wrote a lot of posts as well as them being very copious often since I experienced a lot of nice things with my at-the-time live-in boyfriend. Reading so much from my past actually made me feel pretty sad. I was both healthier, but also more (mentally) ill than I am now in some kind of weird way. I don’t really know how to explain my train of thought on that one, but I don’t think that’s important. In 2014 I went through 1 of 2 of the biggest changes in my life, moving out from my mom’s. I moved kind of far away from my family and for 1 and a half year I had my own house. That was a huge experience, and I had a great but also not so great time. I wrote a lot about how life was kind of tough – because it really was. Back then, when I was 19, I experienced a lot of conflicts and difficult stuff connected to «the system» and I struggled with depressed episodes that lasted long, but they were also extreme. What I had though was a boyfriend that fit perfectly into my life the way it was, and he was exactly what I needed at the time.

After reading through some (read; a lot) of old blog entries I realized something. My blog posts don’t have to be so serious and they don’t have to be that long either. Updates on nice things, pictures of Saga, pictures of me and my ever changing style (I switch between relatively cute Hime gyaru and Hime kaji and goth), but I can also try to get some of my thoughts written down when the chaos is at it’s worst. Writing has helped me so much during the past 8 years, but I’ve also helped a lot of others. I used to get e-mails from parents, step parents and teachers, and I also got a lot of comments about my readers both good and bad experiences in life that I gladly replied to, to reach out a hand to the people who needed it the most. This is something I really wan’t to experience again and even though I know that (if it’s something I work very hard to accomplish, and I know how hard I can work) it’s gonna take a lot of time, and that I can’t do it alone. I’m dependent on readers that both comments and shares, and who gives me constructive criticism (I have a hard time understanding the difference between constructive criticism and mean criticism but I always have people around me that can help me understand which one it is) and in general feedback on what I write and share. So here I am, hoping a lot that I’ll manage to reach that goal ♥♥♥

Halloween ♥♥♥

Flere luker (og litt kaos)

Hei alle sammen, og god lørdagskveld! Det ble et lite opphold igjen grunnet et lite kaos som oppstod tidligere i uken. Ting ble veldig vanskelig, og mitt forhold til forutsigbarhet ble testet. Som veldig mange vet er forutsigbarhet noe som er absolutt nødvendig for mange med Aspergers syndrom og andre autismelidelser, og selvom reaksjonene mine har blitt noe bedre kan det innimellom kræsje helt likevel. Det endte i en meltdown torsdag ettermiddag som hadde ringvirkninger.. Dagen i går ble dermed veldig tung (noen ganger sitter de følelsene virkelig hardt i), men i dag var det overraskende nok litt bedre. Jeg fikk til å delta i Glory of the Pandaren Raider runnet med en community som heter Livelysium og jeg endte opp med mounten jeg ønsket meg! World of Warcraft er forresten noe jeg tenkte jeg kunne skrive litt om på bloggen også, ettersom det har blitt en rimelig stor del av hverdagen min igjen. Jeg spiller mye med kompisen min Kim og deltar innimellom på events som Livelysium hoster, så jeg tenker at jeg kanskje klarer å ta mot til meg for å starte opp streamingen igjen etter jul en gang. Det er jo et fint nyttårsforsett sånn egentlig. Det er så utrolig gøy når jeg kan snakke med de som ser på, men det som stopper meg er angsten for å bli latterliggjort, så i mellomtiden skal jeg prøve å gjøre noe med den (selvom det selvfølgelig sitter så dypt at det ikke bare er å knipse med fingrene).

Jeg har litt mer rydding og en tur på loftet igjen for å kunne virkelig slappe av på denne lørdagskvelden, men det er rimelig fort gjort. Det blir taco, og enten litt Jane the Virgin (begynte å se på den for en stund siden, og Jane er virkelig rå altså!) eller et eller annet fint på TV. Det er tross alt lørdag. Jeg håper alle sammen har en superfin kveld videre og koser dere med hva enn dere finner på denne lørdagskvelden 💜

More calendar gifts (and a little chaos)

Hey everybody and happy Saturday night! Turns out I took a little hiatus because of some chaotic things that happened earlier this week. Stuff got a bit hard and my need for predictability got tested. As a lot of people probably already know, predictability is a huge necessity for a lot of people with Asperger’s syndrome and other Autism Spectrum disorders, and even though my reactions to change in plans are somewhat better it still turns into a crisis every ones in a while. I ended up with a meltdown Thursday afternoon and it affected everything. Yesterday was (obviously) a very hard day (sometimes those overwhelming feelings stick for a while) but today was surprisingly a bit better. I managed to participate in the Glory of the Pandaren Raider run with a community called Livelysium and I ended up with the mount I wanted! World of Warcraft is by the way something I’ve been thinking about writing about here as well since it’s become a huge part of my life again. I play a lot with my friend Kim and I also participate in the events Livelysium hosts every once in a while, so I was thinking I might end up starting up my stream again some time after Christmas. That’s actually kind of a good new year’s resolution as well. It’s so much fun when I can chat with the people who are watching, but the one thing that stops me is the fear of being ridiculed, so in the meantime I’m gonna try my hardest to work on that (even though it sticks deep, so it’s not over by just snapping your fingers).

I’ve got a little more tidying up and a trip up to the attic left before I can really chill this Saturday night, but that’s easily done. I’m gonna make tacos, and I’ll either watch Jane the Virgin (I started watching that a while ago, and damn Jane is cool!) or something else on the TV. It is Saturday, after all. I hope every one of you have a great night and have a nice time doing whatever you want to do this Saturday night 💜

Gleder meg til å prøve denne bath bomben! // Looking forward to try out this bath bomb!
Ikke min farge i det hele tatt men jeg elsker designet på selve pakningen! // Not really my color at all but I love the design of the packaging!

Siste shoppingrunde

Før jul altså, ikke for alltid. I dag tok Tina og jeg en lenge planlagt tur til byen for å gjøre ferdig julegaver i god tid. Jeg kommer nemlig aldri til å klare det stresset som er ute dagene før julaften, så da er det greit å være sikker på at man blir ferdig tidligere. Vi startet dagen med å gå innom Alien tattoo for å hente gavekortet Tina vant da jeg meldte henne på en konkurranse (yay!) før vi tok oss turen til La Baguette for fantastisk kaffe og vegansk mat. Jeg digger at flere og flere steder kommer med veganske alternativer! Det gjør det virkelig så mye lettere. Det er jo tross alt koselig å ta en tur på en kafé eller restaurant innimellom, om man har muligheten. Jeg fikk altså til å kjøpe inn de siste julegavene, så nå gjennstår bare å pakke de inn i tillegg til at en skal sendes til Bodø og så er jeg 100% klar for julen.

I julekalenderen i dag var det en supersøt neglfil som jeg tror jeg kommer til å ha med meg i vesken slik at jeg får ordnet neglene hvor som helst, når som helst. Neglene mine har en tendens til å flise seg opp og knekke, selv med neglelakk så det er jo bare teit at jeg ikke har hatt en neglfil oppi veska en stund allerede.

Dette var dagens lille oppdatering og jeg har til og med postet både snapchat story og et bilde på instagram. Mission accomplished, og jeg tror vi kan gi meg omtrent 5 plusspoeng i dag. Jippi!

The last round of shopping

Before Christmas, that is. Not forever. Today I went to the mall with Tina as we’ve planned it for a long time, to finish up the gift shopping. I’m never gonna be able to handle the stress everywhere the last few days before Christmas, so it’s nice to finish it in good time. We started the day with going by Alien tattoo to pick up the gift card Tina won after I signed her up for a competition (yay!) before we went over to La Baguette for fantastic coffe and vegan food. I love that more and more places offers vegan alternatives! It makes everything so much easier. I mean, it is nice to go out to a café or a restaurant from time to time if you can. I managed to finish the last few gifts, so now there’s just wrapping and sending one of the packages to Bodø left and then I’m 100% ready for Christmas.

In my calendar today there was a really cute nail file and I think I’ll have it in my purse as it gives me the chance to fix my nails wherever, whenever. My nails have a tendency to break even when using nail polish, so it’s just stupid of me to not have a nail file with me already.

This was today’s little update and I’ve even posted a Snapchat story and a picture on instagram. Mission accomplished! I think we can give me 5 plus points today. Yay!

Helt vegansk. Nam! // All vegan. Yummy!

Desember as

Hei alle sammen, og god desember! Jeg er fortsatt i live, og nå er jeg klar for litt blogging. I år har mammi og jeg vært så søte å ha kjøpt adventskalendere til hverandre og jeg har fra Makeup Mekka, så da fikk jeg en veldig god idé. Hva hvis jeg viser dere hva jeg har fått i kalenderen hver dag? Kanskje jeg kommer inn i en slags rytme med å gjøre dette, selvom jeg kanskje ikke skriver like mye. Det hadde vært kult!

Livet generelt akkurat nå er ganske slitsomt. Jeg tok meg jo tid til å kjenne på hvordan jeg hadde det for noen uker siden (som jeg nevnte i forrige innlegg) og da kjente jeg hvor sliten jeg var. Utslitt, faktisk. Det jeg vet nå som jeg ikke visste da jeg skrev det forrige innlegget er at jeg trenger litt tid alene. Jeg har egentlig ikke kjent på dette så mye i forhold til mange med Asperger som jeg har snakket med. De forteller nemlig en trang til å være alene hver gang de er slitne etter sosiale påkjenninger, og jeg har alltid funnet dette veldig rart ettersom jeg alltid har kjent på det å være mest trygg sammen med noen andre. Men med alt som har skjedd i det siste så kjenner jeg faktisk på den jeg også, det at jeg trenger tid til å være alene med meg selv.

Jeg vet nå hva jeg er i stand til å klare om jeg presser meg hardt nok. Men jeg vet også konsekvensene av det å presse seg sånn her hardt, og jeg er ganske så sikker på at det ikke er verdt det. Jeg vet nå at tross i at det er fint å være ute og sosial innimellom så er det faktisk hjemme jeg trives best. Hjemme med gaming, film eller en morsom tv-serie for å få tankene mine litt bort fra den virkelige verden. Hjemme med gitaren og ukulelen min. Hjemme, der hvor jeg er trygg og varm. Når jeg gamer så er jeg forresten ofte på voice chat på et program som heter Discord, og når jeg er sosial med andre mennesker der så er det faktisk for meg som å være sosial utenfor hjemmet også.

I dag skulle jeg egentlig vært i behandling. Jeg går jo regelmessig til behandling i kommunepsykiatrien hver uke, og med denne behandleren så har jeg et fast tidspunkt hver uke og det er så sinnsykt deilig! Rutiner as. De er jeg glad i. Men i dag var det jo så glatt! Jeg leste avisen og det ble jo faktisk anbefalt å ikke kjøre om du ikke absolutt måtte og de fleste bussruter var innstilt. Det sier hvor ille det er, og jeg måtte ringe behandleren min å avlyse. Dette ble egentlig til en liten krisesituasjon for meg da jeg ikke har vært der på 6 uker. Man kan trygt si at det har skjedd litt på over en måned.

I dag var det tid for å endelig ta opp vegisterkakene jeg laget i fjor jul for å finne ut hvor vidt jeg vil lage de på den måten jeg gjorde i fjor eller om jeg skal prøve en annen oppskrift. Man må jo tross alt være forberedt på julematen i god tid i forveien! Ikke det at 3 uker er supergod tid i forveien, men det er da noe. Jeg fant nylig ut at jeg endelig liker kikerter også (takket være Chilli sin carne fra Jamie Oliver), så det er mye mulig at det blir noe annet (eller noe i tillegg) til vegisterkakene.

Jeg er tilbake (oftere for godt, forhåpentligvis) og jeg håper dere faste lesere kommer tilbake igjen og at jeg også får noen flere lesere 💜

December

Hello everybody, and happy December! I’m still alive and now I’m ready for some blogging. This year my mom and I decided to buy advent calendars for each other and I have the one from Makeup Mekka, so I got a really good idea. What if I show you what I get in the calendar, every day? Maybe I’ll get in some sort of routine even though I might not write a lot every day. That would be super cool!

Life is in general a bit exhausting now. I took some time to actually feel how I really was a few weeks ago (I wrote this in the last blog post) and all of a sudden I felt how tired I was. Exhausted actually. What I know now, that I didn’t know at the time, is that I need some time alone. I haven’t felt that a lot compared to other people with Asperger’s that I’ve talked to. They’ve explained a need to b alone when they’re tired after social things and I’ve always found that a bit weird as I’ve always felt that I’m safer when I am with someone else. But with everything that’s happened lately I actually feel like them, the fact that I need some time to be alone with myself.

I know now what I’m capable of doing if I push myself hard enough. But I’m not really sure whether it’s worth it when you see the consequences, and I’m pretty sure it’s not. I know now that even though being social and doing things outside now and then is good and fun, it’s at home I thrive the most. Home with gaming, movies or a show that makes me thing of everything else but myself. Home with my guitar and ukulele. Home, where I’m safe and warm. When I play games I’m by the way often in voice chat in a program called Discord and when I’m social there it feels just the same as when I’m being social in real life.

I was supposed to be in therapy today. I’m in therapy every week in the municipality psychiatry and with this therapist I’m in therapy at the same time every week and that’s incredibly great. Routines. I love them. But today it was so much ice on the roads! I read in the newspapers that it was recommended to not go for a drive unless you really had to, and that most buses weren’t driving out either. That kind of explains how bad the roads were and I had to call my therapist to cancel. That was actually sort of a crisis for me as I haven’t been there in 6 weeks. I can safely say that a lot has happened in over a month.

Today it was also time to take the veggie «meatballs» from last Christmas from the freezer to see if I wanna make them the same way I did last year or if I want to try another recipe. I mean, you have to be prepared for Christmas a while before! Not that 3 weeks is that long, but still. I recently discovered that I actually like chickpeas as well (thanks to Jamie Oliver’s Chili sin Carne) so it’s likely that I’ll make something else (or in addition to) the veggie «meatballs».

I’m back (more often, hopefully for good) and I hope my returning readers will be back, and that I might even get some new readers 💜

Jeg gleder meg veldig til å prøve denne i badekaret! // I can’t wait to take a bath and try this out!
Det blir interessant å teste ut denne øyenskyggen ettersom jeg for det meste bruker kalde farger. // It’s gonna be interesting to try out this eyeshadow as I usually only use cold tones.
Denne blir fin, og som dere ser så er den vegansk også! // This is gonna be great and as you can see it’s also vegan!
Gleder meg til denne! Den er vegansk, den også. // I can’t wait for this! This is also vegan.

Til toppen