Arkiv: januar 2020

Kaotisk

Jeg vet jeg burde skrive, men jeg er ikke helt sikker på hva. Det har vært kaotisk her en stund, og det er fortsatt egentlig ikke ryddet opp i. Kaoset har for det meste omhandlet å pusse opp gjesterommet som nå også skal fungere som et hjemmekontor. Det er supersmart og jobben vi har gjort frem til nå er fantastisk. Det blir så fint der inne! Ettersom IKEA var inn i bildet så valgte jeg å bytte ut noen deler i mitt eget klesskap slik at alt nå er hvitt og wow, det er pent altså. Jeg er skikkelig fornøyd! Glemte noen småting, men det er jo veldig lett det også, så da blir det en tur på IKEA snart, forhåpentligvis før jeg drar. For vet dere hva? Jeg skal dra! Jeg skal dra bort fra alt her hjemme og dra på besøk til noen i Amsterdam i en uke i februar. I morgen er det faktisk to uker til og jeg gleder meg villt.

For turen til Amsterdam har jeg telt ned dagene frem til jeg skal dra, helt fra jeg bestilte flybilletten. Jeg var på 30 dager da, og nå er jeg halvveis! Samtidig som det føles som en evighet siden så føles det også som om jeg bestilte billetten i går, og 10. februar nærmer seg med stormskritt. Jeg er så spent. Jeg er en planlegger og en listeperson så i  morgen, på merket to uker så kommer jeg til å starte en pakkeliste. Jeg VET at når jeg når 7 dager så er det på tide å ta kofferten ned fra loftet for å begynne pakkingen, så da er det like greit å komme i gang med den listen så fort som mulig. Jeg skal være borte en uke og da er det nødvendig med planlegging! Og valg. Jeg trenger selvfølgelig valg. Jeg har allerede noen tanker om hva jeg skal ha med og ettersom noe er både nye og gamle favoritter i klesskapet blir jeg nok nødt til å vaske klær både én og to ganger (kanskje) før jeg drar. Sommerfuglene er definitivt på plass og jeg er sikker på at uken blir så fantastisk som jeg tror. Jeg skal være hos og møte en jeg har kjent og spilt med i hele 3 år. Forhåpentligvis kommer en annen kompis som jeg har kjent i litt over 3 år opp til Amsterdam også, selv om han bor i Belgia. Det er dedication. Vi har alle spilt sammen og snakket mye sammen de siste 3 årene. Jeg vet allerede at dette blir en av de største opplevelsene mine hittil i livet og jeg er overlykkelig for at turen og planene endelig er i boks. Dette vil bli perfekt.

Bortsett fra oppussingen (som for øvrig har gått veldig bra fordi både jeg og mammi er handy, samt at vi har fått en del hjelp fra gode mennesker vi har i livet vårt) så har det blitt mye gaming og discord (discord er en chattetjeneste jeg bruker mye når jeg gamer, både voicechat og noen ganger videochatting også). Det går som forventet i World of Warcraft og jeg er virkelig glad i dette spillet altså. Det var faktisk her jeg møtte han jeg skal være hos, og jeg har spilt mye med han fra Belgia også. Spill altså. For oss som bruker mye tid på dette kan det faktisk føre til utrolig mye fint!

Når vi er inne på hva som har skjedd siden sist jeg oppdaterte her så skal det sies at jeg har hatt litt for mange utrolig tøffe dager på rad i det siste. Det kommer nok av litt av hvert, men spesielt den hektiske og kaotiske situasjonen hjemme de siste ukene. For meg blir ofte kaoset på utsiden absorbert helt på grunn av det filteret jeg ikke har men som jeg burde ha hatt, slik som mesteparten av resten av befolkningen er så heldig å inneha. Jeg tar det inn og det blir til et innvendig kaos uten like. Men da jeg våknet i dag kjentes det endelig ikke ut som at det var en stor mørk regnsky over meg! Jeg har funnet ut at jeg virkelig må ta inn og sette pris på de dagene som ikke er helt jævlige. De dagene hvor alt kun er ok er viktige å huske på ettersom det som regel er flest av de virkelige mørke dagene. På de virkelig mørke dagene må jeg også huske å ta inn alt de fine menneskene rundt meg gjør for å få meg til å smile, for disse menneskene er det som gjør at jeg fortsetter å kjempe meg opp og ut av de vonde periodene. Så en virkelig stor takk går ut til alle de som får meg til å dra på smilebåndet gjennom de vonde periodene, selv om jeg noen ganger er så irritert på hver minste lille ting de gjør, for det er ikke alle som er så heldige å ha sånne mennesker. De der menneskene som står ved din side i tykt og tynt og som ikke gir deg opp bare fordi du er et eneste stort og irritert kaos.

Chaotic

I know I should write but I’m not really sure on what. It’s been chaotic here for a while, and it’s not really cleaned up yet. The chaos has (and still is) mostly about renovating the guest room which will also become a home office. It’s super smart and the work we’ve done up until now is fantastic. It’s turning out so great! Since IKEA was in the picture, I also decided to upgrade some things in my own closet so that everything is white and wow, it looks really pretty. I’m so happy about it! I forgot a few small things, but that’s so easy, so we’re going to IKEA soon, hopefully before I leave. Because guess what!? I’m leaving everything here at home to go to Amsterdam a week in February. Tomorrow it’s actually only two weeks left and I’m so hyped.

I’ve been counting down the days for Amsterdam ever since I ordered the airplane tickets. I was on 30 days on the countdown at the time and now I’m halfway! Even though it feels like forever ago that I ordered them it also feels like it was yesterday and now February 10th is closing in on me. I’m so excited. I’m a planner and list person so tomorrow, on the 2 weeks mark, I’m starting with my packing list. I also know that when I reach the 7 day mark I’m going to get my suitcase from the attic and start the actual packing so getting that list done early is actually kind of really important. I’ll be gone for a week and with that amount of time planning is super important. And choices. I obviously need choices. I already have a few thoughts around what to bring and since that includes old and new favorites from my closet I’m probably going to have to do laundry once or twice before my suitcase is all done. The butterflies in my tummy is definitely all there and I’m sure the week will be as perfect as I expect. I’m going to stay with and meet a guy I’ve known and played with for 3 years. Hopefully another friend that I’ve known a bit longer will be able to come to Amsterdam as well, even though he lives in Belgium. That’s dedication. We’ve all played together and talked a lot the last 3 years. I already know that this is going to be one of the biggest events in my life up until now and I’m overly happy that this trip and the plans finally are happening. This is going to be perfect.

Except from the renovating (which has gone very well as both mammi and I are pretty handy, but we’ve also gotten help from some amazing people in our lives) something else that’s been happening a lot is gaming and discord (discord is the chatting service I use while gaming, both with voice chat and video chatting). It’s obviously World of Warcraft, which is definitely expected from me and I really really love this game. It’s actually where I met the guy I’m staying with and I’ve played a lot of WoW with the guy from Belgium as well. Games. For the ones that use a lot of time with games they can actually turn out to bring a lot of great things!

When we’re on about what’s been happening since I updated here the last time I have to include that I’ve been having a lot of tough days in a row lately. It’s probably because of a lot of things, but especially the hectic and chaotic situation at home the last few weeks. For me, the chaos on the outside get’s absorbed because of the filter that is non existent for me, but pretty normal for basically most of the people in this world. I take literally everything in and it turns into an internal chaos with no end. But when I woke up today I finally didn’t feel like there was a huge rain-ready cloud over me. I’ve figured out that I really have to absorb and remember the days that aren’t hell. The days when everything is just okay is so important for me to remember because my life will basically always consist of more bad than good days. During the really bad days it’s also important to remember and absorb everything the amazing people in my life do for me, to make me smile, because these are the people that makes me want to fight to get out of this vicious cycle. So a really big thanks goes out to everyone who makes me smile, even if it’s just a little bit, during my worst periods, even though I sometimes get really annoyed by every little thing you guys do, because not everyone is lucky enough to have people like you in their life. Those kind of people that stands by your side during good and bad, and who never gives you up even if you’re just a huge annoyed chaos.

Jeg må jo vise hvor handy jeg er + at man får se omtrent alt av blekket mitt! // I obviously have to show off how handy I am + you can see basically all of my ink!

Asperger og Bipolar

Disse to greiene skaper kaos. Et uendelig stort kaos. Et kaos som tærer på deg innvendig. Ofte bare noen ganger, men altfor ofte også hele tiden. Det går i bølger, alltid. Opp. Ned. OK. Sosial frustrasjon. Misforståelser. Utmattethet. Utmattetheten kommer fra så mye. Humørsvigningene, misforståelsene, angsten, frustrasjonen. Jeg har snakket med psykiateren min om det, og vi er enige; Aspergers syndrom og Bipolar lidelse kræsjer. Til tider er det full frontkollisjon og det er noe jeg må leve med, fordi ingen av delene kan gå bort. Ikke av seg selv, ikke med medisiner. Angsten sitter antageligvis for hardt, og den har sittet for lenge. Sååå mange år uten hjelp. Sååå mange år med misforståelser av hvem jeg er, hva jeg gjør og når jeg gjør det. Når jeg tenker på det kan jeg ikke gjøre annet enn å riste på hodet. Riste på hodet av alle behandlere, alle leger, alle sosionomer, alle fagpersoner. De har gjort feil som ikke kan rettes opp igjen, men det har jeg godtatt nå. Men vi er stadig tilbake til den frontkollisjonen. Plutselig, uten forvarsel slår depresjonen meg i bakken. Det er som å bli sparket i magen. Som å bli sparket når du allerede ligger nede – for det er det det føles som. At jeg ofte ligger nede og kjemper. Jeg har blitt så utrolig mye flinkere til så utrolig mye. Jeg skal snart på mitt livs eventyr alene, og selv om det har vært planlagt tidligere så har jeg aldri vært så klar som nå. Jeg har avlyst tidligere. Men jeg har kommet lenger. Denne gangen skal jeg trosse alt, hoppe i det, og klare det. For det er det det handler om til syvende sist. Hopp i det. Sats. Om jeg kræsjer så kræsjer jeg, om det går så går det. Men mest av alt kommer det til å gå.

Aspergers syndrom og Bipolar lidelse er morsomt. Det er ikke så morsomt å leve med det, men det er likevel morsomt. Hvem kunne tro at det å slite sosialt og å bli utmattet av sosiale ting kunne kombineres med hypomani? Altså hallo. Hypomanien med sin impulsive side. Hypomanien med sin enorme energi. Hypomanien med sin uendelige inspirasjon til å ta på seg hele verden. Når man sier at «nå, nå går det!». For det er det som skjer, iaf hos meg. Jeg er ganske sikker på at det er det det generelt går ut på da. I’m on top of the world og sånn. Den fossen av ord som kommer ut av meg, tankene som raser, inspirasjonen til å gjøre alt. Superhelt. Uovervinnelig. Udødelig. Sett det sammen med depresjon og du har en mixed episode. Tristheten. Selvskadingen. Å miste motet. Miste alt håp. Ønsket om å dø. Kan man virkelig kombinere disse to helt motsatte sinnstemningene, tenker du kanskje. Ja, ja det kan man så absolutt. Legg på sosial fobi. Agorafobi. Panikklidelse. Sosiale antenner som ikke alltid er like oppe. Herregud. Også er det ikke engang lov til å gi opp? For det er det virkelig ikke. Å gi opp er å tape. Jeg hater å tape. Jeg tror jeg er en av verdens verste tapere, faktisk. Så det å gi opp er virkelig ikke et alternativ. Så da blir det å fortsette, da. Pushe på til neste stemningssving. Pushe på til okei. Pushe på til neste behandlingstime. Til neste gang du kan tømme alt av tanker og følelser på en annen person. Det høres så dumt ut, men heldigvis så finnes disse englene som er villig til å ta på seg denne jobben.

Jeg er så flink til å spore av nå for tiden. Jeg starter med en idé, en tanke. Jeg begynner på den og så plutselig kommer det en annen tanke som tar helt over. Så da legger vi til det. Men så kommer det en ny tanke – så da legger vi oppi den også. Litt som Powerpuff jentene. Men det er greit. Tror jeg. Det viser bare hvor tilstede kaoset faktisk er. Det evige kaoset som ikke blir borte så lenge av gangen. Attention span, sa du? Konsentrasjon? Nei as. Herregud så teit det er. Men det er nå en gang sånn det er da.

Poenget mitt er at Asperger og Bipolar mikses ganske greit ikke bra sammen. Det er enkelt å forstå for mannen i gata. Sleng på litt angst, så har du meg. Ingen medisiner i verden kan ta bort det ved meg selv som jeg så ofte kunne ønske ble borte. Ingen medisiner kan fikse hodet mitt helt. Men medisinene hjelper meg. Så uendelig mye. Stemningsstabiliserende, antipsykotika, angstdempende, sovemedisiner, allergimedisiner. You name it. Vi har endelig funnet den berømte «medisincocktailen» som passer bra for akkurat mitt hodet, og jeg takker høyere makter (om det finnes noen?) for det. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag hvis jeg ikke ble satt på medisiner for 8 år siden. Først feil medisiner da, men likevel. De ga endelig etter for det de innerst inne visste var riktig for meg. Det skulle noen sammenbrudd, et par ønsker om å dø og et psykotisk anfall til – men de ga endelig etter. Det har måttet være et par forskjellige behandlere i etterkant også. Det er så mange som er helt unike og finnes til hvert sitt bruk siden de har hver sin utdannelse, hver sin personlighet. Jeg har et godt team rundt meg nå. Men det skulle sykt mange år til. 4 år før diagnoser, 7 år med halvparten av passende diagnoser, og nå 2 år med riktig diagnoser og oppfølging. Vi kan jo slenge på de 3 årene før det kom noen slags hjelp inn i bildet også. Da har vi over halve livet mitt. Over halve livet mitt har handlet om å få riktig hjelp. Om behandling. Medisinering. Psykiske lidelser. Det føles rart å tenke på nå. Men sånn er det.

Konklusjonen er uansett at Aspergers syndrom og Bipolar lidelse er en merkelig blanding. Det er en kaotisk blanding. Og det kaoset var tydeligvis ekstremt vanskelig å sette navn på – til tross for ekstremt tydelige symptomer på det surret.

Asperger’s and Bipolar

These two things creates havoc. An extreme havoc. A havoc that eats you from the inside. Often just a few times, but way too often all the time. It happens in waves, always. Up. Down. OK. Social frustration. Miscommunication. Exhaustion. The exhaustion that comes from so many things. The moodswings, the misunderstandings, the anxiety, the frustration. I’ve talked it over with my psychiatrist and we both agree; Asperger’s syndrome and Bipolar disorder collides. Sometimes even a full frontal collision, and that’s something that I have to live with because neither is going away. Not by themselves, not with medications. The anxiety is most likely too anchored in me and it has been for years. Soooo many years without help. Sooo many years with misunderstandings about who I am, what I do and when I do it. When I think about it I can’t do anything but shake my head. I shake my head because of all the therapists, all the doctors, all the social workers, all the educated people involved. They’ve made mistakes that can’t be fixed, but I’ve accepted that now. But we keep returning to that full frontal collision. Suddenly, without a warning, depression hits me. It’s like being kicked in the stomach. Like being kicked when you’re already on the ground – because that’s what it feels like. I often lay down on the ground fighting, but I’ve gotten so much better on so many things. I’m about to head out on my biggest adventure ever, alone, and even though it’s been planned earlier I haven’t been as ready as I am now. I’ve canceled earlier. But I’ve gotten further now. This time I’m crossing all my boundaries, jumping in and I’m gonna see it through. Because that’s what it’s about in the end. Jumping in. Bet on yourself. If I fail and crash I’ll fail and crash, but if it works it works. But most of all it will work.

Asperger’s syndrome and Bipolar are funny. They’re not too fun to live with, but it’s still funny. Who would’ve thought struggling with the social stuff and getting exhausted over every little event and hypomania could be combined? I mean, hello. Hypomania with it’s impulsiveness. Hypomania with it’s extreme energy. Hypomania with it’s extreme inspiration to take on the world. When you say «now it’s gonna work!». Because that’s what happens, at least with me. I’m pretty sure that that’s the way it goes for most people though. I’m on top of the world and all that. The words pouring out of my mouth, the thoughts racing through my mind, the inspiration to do anything and everything. Superhero. Invincible. Immortal. Combine that with depression and you’ve got a mixed episode. The sadness. Self harming. Losing hope. The wish to die. Is it really possible to combine these two you might think. And yes, yes it can. Add social phobia. Agoraphobia. Panic disorder. Social antennas that aren’t always that much there. And then you’re not even allowed to give up!? Because you’re really not. To give up is to lose. I hate losing. I’m probably one of the worst losers in history. So giving up is really not an alternative. The only thing left is to fight. Push on until the next moodswing, because it’s just around the corner. Push until you’re okay. Push on to the next therapy session. To the next time you can empty your head of all thoughts and all feelings to another person. It sounds so stupid, but luckily there are angels like that out there and they’re taking on this job.

I’m great with sidetracking these days. I start with one thought, one idea. I start with that idea, but suddenly something completely different enters my mind. So we add some of that. But then another idea pops into my head – and we’ll add a bit of that too. A little bit like the Powerpuff girls. But that’s alright. I think. It just shows how much chaos there actually is. The chaos that never really goes away. Attention span? Nope. It’s so stupid. But that’s the way it is.

My point is that Asperger’s syndrome and Bipolar disorder doesn’t go well together. It’s easy to understand for anyone. Add a little anxiety up in there, and then you have me. No medications in the world can take away the things about me that I wish were gone so often. No medication can fix my head completely. But my medication helps me. So much. Mood stabilizers, antipsychotics, anxiety meds, sleeping meds, antihistamines. You name it. We’ve finally found the perfect «medicine cocktail» that fits my head the best, and I thank the universe for that. I don’t know where I would’ve been right now if they didn’t put me on medications 8 years ago. It did require a few breakdowns, a few wishes to be dead and a psychotic break – but they finally gave in. It’s been a few different therapists after that as well. There are so many out there with their different educations and personalities. I have a great team around me now, but that took a lot of years. 4 years before diagnoses, 7 years with some and now finally 2 years with the correct ones and also therapy. We can always add the 3 years that went by without getting any help too. Add all that together and we’ve got more than half my life. More than half my life has been centered around getting the right kind of help. About therapy. Medication. Mental disorders. It feels so weird to think about that now, but that’s the case.

My conclusion is that Asperger’s syndrome and Bipolar disorder is a weird mix. It’s a chaotic mix. And it was clearly one that took a lot to name – even though I had clear symptoms of all of them.

Ut av styr

Jeg skrev egentlig et blogginnlegg i går og jeg var veldig glad og gira for å poste det. Jeg leste det for mammi og hun var litt skeptisk og da jeg så over innlegget igjen var jeg litt enig. Det er nemlig et veldig krasst innlegg om noe som skjedde i går, samtidig som det har skjedd flere ganger før – og det finnes mennesker som vil bli veldig støtt av det, og kanskje reagere på det på en måte som ikke er positiv for meg. Som for eksempel meldinger eller handlinger rettet mot meg. Jeg har vært gjennom det tidligere og det er ikke noe jeg er superglad i, så jeg lar dette innlegget ligge på pcen i påvente av at ting er litt kjøligere i forhold til det og mennesker rundt meg. Det hadde vært veldig interessant å høre andre menneskers meninger om temaet så jeg håper jeg får mulighet til å poste det en dag.

Gårsdagen var interessant da «shit hit the fan» med en jeg trodde var en kompis som jeg har spilt mye WoW med. Sårende ting ble sagt, og jeg innså noe som jeg egentlig har visst lenge; folk oppfører seg på en helt annen måte online. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle og jeg kjenner en del mennesker som er helt seg selv både online og offline, men det er mange mennesker som lar helt andre sider av seg selv komme til syne på nett. På en måte er det jo godt, for da får man bekreftet at denne personen ikke er noen jeg kommer til å planlegge å møte om jeg ender med å planlegge en rundtur i Europa for å besøke folk som har blitt gode venner. Jeg har noen av de og de fleste har jeg kjent over en lang periode, og noen vet jeg til og med adressen til da vi har sendt hverandre bursdags- og julegaver. Jeg vet om noen som faktisk har gjort nettopp dette; tatt en rundtur i Europa for å møte folk man har spilt med og de har hatt det veldig koselig. Så det er virkelig en idé altså.

I dag bestemte humøret seg for å ta seg en tur nedover og som så mange ganger tidligere så må jeg bare takle det. In the end så er det bare jeg som kan gjøre en forskjell og siden kjemien i hjernen min ikke er helt som den burde vært så må jeg bare overleve de kjipe bølgene og tenke at det går oppover igjen. Det er det eneste jeg kan gjøre bortsett fra å opprettholde mat- og søvnvaner samt det å prøve å gjøre gode ting for meg selv. Mine svigninger kan ofte bli trigget av ting som skjer, og det her er antageligvis bare noe som måtte skje etter i går, og det er greit. Det går alltid oppover igjen på et tidspunkt, også finnes det mennesker og ting som kanskje får meg til å smile litt likevel. Jeg har en liten beskjed til disse menneskene, og den er; jeg elsker dere.

Shit hit the fan

I actually wrote a blog post yesterday and I was happy and hyped about posting it for you guys. I read it out loud for my mom and she was a little skeptical, and when I thought about it for a little while I understood why. It is a very crass post about something that happened yesterday, but it’s also happened before – and there are people who will be very offended by it, and who might react in a certain way that isn’t positive for me. For example texts and physical actions towards me. I’ve been through it earlier and it’s not exactly my favorite experience, so I’ll let that post rest for a while until things are a bit cooler with the people around me. It would be interesting to hear other people’s opinion on this topic though, so I really hope I get the chance to post it one day.

Yesterday was interesting when «shit hit the fan» with someone I thought was a friend, whom I’ve played WoW with for a while. Hurtful things were said, and I realized something I’ve kind of known for a long time; people act differently online. This doesen’t go for everyone obviously, because I know a few people who are themselves both online and offline, but there are a lot of people who let’s different sides of themselves shine online. In a way it’s good, because I get a confirmation on the fact that I’ll never meet them if I decide to take a round trip around Europe to visit people that have become close friends. I’ve known some of them for quite some time, and I even know the address to some of those people as we’ve sent each other birthday and Christmas gifts. I know a few people who have done just that though; traveled around Europe to meet people they’ve played online games with and they’ve had a great time. So that’s really an idea.

My mood decided to take a trip down today and like so many times before I just have to deal with it. In the end I’m the only person who can do anything about it and since the chemistry in my brain doesn’t work the way it’s supposed to I just have to ride out the waves and keep thinking that it’ll pass. The only thing I can do is to keep my food and sleep schedules along with trying to do nice things for myself. My mood swings can get triggered by things that happens, and this is most likely just a reaction to what happened yesterday and that’s okay. It always get better at some point, and then there’s also some humans and things that can make me smile a little bit after all. I have a message for all of you and that is; I love you guys.

Strekker ut en hånd slik som jeg ba om i et tidligere innlegg.. // Reaching out a hand like I asked people to do in another post..

En Killstar jul

Siden det ikke er sånn supermye som skjer i livet mitt akkurat nå, bortsett fra World of Warcraft og nedriving (ja, du hørte riktig!) så er det ikke altfor mye å blogge om, for å være helt ærlig. Jeg har et par innlegg skrevet for noen år siden som det nærmest klør i fingrene av å kunne poste om igjen, så det er definitivt noe å gjøre. Jeg har jo også noen innlegg fra «dinosaurdaten» i september, og selv om det er slutt mellom meg og han som ikke var han med stor H likevel kan jo alltids dele disse også, for jeg tok noen fine bilder og hadde en veldig bra opplevelse. Angående nedriving av et rom – wow, det er slitsomt! Så mye planlegging som skal til også, liksom hæ. Det hadde jeg egentlig aldri trodd. Eller, jeg trodde det vel men likevel så trodde jeg det ikke, hvis dere skjønner? Anyway, jeg delte jo litt angående den boken jeg fikk til jul, så jeg tenkte jeg likeså godt kunne dele noen andre julegaver. Det ble nemlig en slags Killstar-jul for meg. Jeg hadde en finger med i spillet da, selvfølgelig. Jeg gikk rett og slett til julegaveinnkjøp til meg selv på vegne av mammi og mimmi på Black Friday, og yay, jeg ble like fornøyd som jeg trodde jeg kom til å bli. Det er jeg jo som regel med Killstar uansett, og de har til og med likt et bilde av rommet mitt hvor jeg delte hvordan sengeteppet og putetrekkene ser ut (på Instagram). Jeg var virkelig en happy Padmé da altså, siden en av mine største drømmer er å jobbe med dem.

A Killstar Christmas

Since there’s not really a lot going on in my life now except from playing wow and tearing down a room (yes, you read that right!) there’s not really a lot of stuff to write about to be honest. I do have a couple of old blog posts from a few years back that I really, really want to post again though, so that’s definitely a part of my future plan. I also have a few entries about the “Dinosaurdate” I was on in Septemner amd even though it ended between me and him who wasn’t him with a big H I can still share them as I took some really nice pictures and had a great time. About tearing down a room though – wow that’s exhausting! So much planning as well, so I was like what. I would never have thought that it required so much planning. Or I did, but I didn’t, if you know what I mean? Anyway, I shared a bit of my Christmas presents by writing about the book I got so I figured I might as well share more of my Christmas presents. It turned out to be kind of a Killstar Christmas for me. I mean, I did have something to do with it, of course. Because I ended up buying presents to me from my mom and my grandma on Black Friday and yay, I was as happy with the items as I think I would be. I do love the Killstar things on a general basis though, and they even liked a picture I shared on Instagram of my room with how the bedsheets look. I was truly a happy Padmé when I saw that as one of my biggest dreams is to work with them.

Riff Lord Duffle Tour Bag
Vexation Handbag

Noen ganger er jeg redd

Til jul i fjor var jeg så heldig å få boken «Noen ganger er jeg redd» av Jannecke Weeden. Dette er en bok om angst, både hennes egen men også veldig mange andre «vanlige» menneskers historier er skrevet ned. Jeg har begynt å lese i den, og til nå liker jeg veldig godt hva jeg leser. Jeg føler meg liksom ikke så sinnsykt alene lenger, for akkurat den føler jeg på ofte. Jeg tror egentlig at ganske mange, med meg, som synes livet er litt vanskelig innimellom føler seg alene til tider. Man blir jo på en måte oppslukt av det hele og lever litt i sin egen verden, så det å se andre og verden generelt kan være krevende. Men denne boken gjør det litt enklere akkurat nå. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk den i det hele tatt, men jeg føler meg også veldig heldig da jeg fikk en personlig hilsen inni denne fine boken fra Jannecke selv. Så tusen takk for at du har skrevet denne boken Jannecke, men også takk for at du tok deg tid til å skrive til meg!

Sometimes I’m scared

Last Christmas I was lucky enough to get the book «Noen ganger er jeg redd» (it means “Sometimes I’m scared”) written by Jannecke Weeden. This is a book about anxiety and she’s written down her own story, but other people have also contributed to the book. I’ve already started to read it and up until now I like what I’m reading. I don’t feel so alone anymore, because I actually feel alone quite often. I do think, however, that it’s kind of normal for people who struggles with life from time to time. You do get kind of stuck in your own world and seeing the world like it actually is (and other people) might be difficult. I’m so glad I got this book in itself, but I feel so lucky that I got a personal greeting by the author. So thank you for writing this book, but also because you took the time to write a little greeting for me as well!

The greeting says:

Dear Sophie!
I’ve written this book and except for my short career as «Klatremus»* this is by far the most scary thing I’ve ever done. I really hope that you’ll recognize some of the stories and that they can be of help to you. So many of us are struggling with anxiety at some point in our life. With this book I hope that the feeling of being similar to someone else trumps the feeling of being alone.

I wish you the best!
A big hug from Jannecke


Til toppen