Asperger og Bipolar

Disse to greiene skaper kaos. Et uendelig stort kaos. Et kaos som tærer på deg innvendig. Ofte bare noen ganger, men altfor ofte også hele tiden. Det går i bølger, alltid. Opp. Ned. OK. Sosial frustrasjon. Misforståelser. Utmattethet. Utmattetheten kommer fra så mye. Humørsvigningene, misforståelsene, angsten, frustrasjonen. Jeg har snakket med psykiateren min om det, og vi er enige; Aspergers syndrom og Bipolar lidelse kræsjer. Til tider er det full frontkollisjon og det er noe jeg må leve med, fordi ingen av delene kan gå bort. Ikke av seg selv, ikke med medisiner. Angsten sitter antageligvis for hardt, og den har sittet for lenge. Sååå mange år uten hjelp. Sååå mange år med misforståelser av hvem jeg er, hva jeg gjør og når jeg gjør det. Når jeg tenker på det kan jeg ikke gjøre annet enn å riste på hodet. Riste på hodet av alle behandlere, alle leger, alle sosionomer, alle fagpersoner. De har gjort feil som ikke kan rettes opp igjen, men det har jeg godtatt nå. Men vi er stadig tilbake til den frontkollisjonen. Plutselig, uten forvarsel slår depresjonen meg i bakken. Det er som å bli sparket i magen. Som å bli sparket når du allerede ligger nede – for det er det det føles som. At jeg ofte ligger nede og kjemper. Jeg har blitt så utrolig mye flinkere til så utrolig mye. Jeg skal snart på mitt livs eventyr alene, og selv om det har vært planlagt tidligere så har jeg aldri vært så klar som nå. Jeg har avlyst tidligere. Men jeg har kommet lenger. Denne gangen skal jeg trosse alt, hoppe i det, og klare det. For det er det det handler om til syvende sist. Hopp i det. Sats. Om jeg kræsjer så kræsjer jeg, om det går så går det. Men mest av alt kommer det til å gå.

Aspergers syndrom og Bipolar lidelse er morsomt. Det er ikke så morsomt å leve med det, men det er likevel morsomt. Hvem kunne tro at det å slite sosialt og å bli utmattet av sosiale ting kunne kombineres med hypomani? Altså hallo. Hypomanien med sin impulsive side. Hypomanien med sin enorme energi. Hypomanien med sin uendelige inspirasjon til å ta på seg hele verden. Når man sier at «nå, nå går det!». For det er det som skjer, iaf hos meg. Jeg er ganske sikker på at det er det det generelt går ut på da. I’m on top of the world og sånn. Den fossen av ord som kommer ut av meg, tankene som raser, inspirasjonen til å gjøre alt. Superhelt. Uovervinnelig. Udødelig. Sett det sammen med depresjon og du har en mixed episode. Tristheten. Selvskadingen. Å miste motet. Miste alt håp. Ønsket om å dø. Kan man virkelig kombinere disse to helt motsatte sinnstemningene, tenker du kanskje. Ja, ja det kan man så absolutt. Legg på sosial fobi. Agorafobi. Panikklidelse. Sosiale antenner som ikke alltid er like oppe. Herregud. Også er det ikke engang lov til å gi opp? For det er det virkelig ikke. Å gi opp er å tape. Jeg hater å tape. Jeg tror jeg er en av verdens verste tapere, faktisk. Så det å gi opp er virkelig ikke et alternativ. Så da blir det å fortsette, da. Pushe på til neste stemningssving. Pushe på til okei. Pushe på til neste behandlingstime. Til neste gang du kan tømme alt av tanker og følelser på en annen person. Det høres så dumt ut, men heldigvis så finnes disse englene som er villig til å ta på seg denne jobben.

Jeg er så flink til å spore av nå for tiden. Jeg starter med en idé, en tanke. Jeg begynner på den og så plutselig kommer det en annen tanke som tar helt over. Så da legger vi til det. Men så kommer det en ny tanke – så da legger vi oppi den også. Litt som Powerpuff jentene. Men det er greit. Tror jeg. Det viser bare hvor tilstede kaoset faktisk er. Det evige kaoset som ikke blir borte så lenge av gangen. Attention span, sa du? Konsentrasjon? Nei as. Herregud så teit det er. Men det er nå en gang sånn det er da.

Poenget mitt er at Asperger og Bipolar mikses ganske greit ikke bra sammen. Det er enkelt å forstå for mannen i gata. Sleng på litt angst, så har du meg. Ingen medisiner i verden kan ta bort det ved meg selv som jeg så ofte kunne ønske ble borte. Ingen medisiner kan fikse hodet mitt helt. Men medisinene hjelper meg. Så uendelig mye. Stemningsstabiliserende, antipsykotika, angstdempende, sovemedisiner, allergimedisiner. You name it. Vi har endelig funnet den berømte «medisincocktailen» som passer bra for akkurat mitt hodet, og jeg takker høyere makter (om det finnes noen?) for det. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag hvis jeg ikke ble satt på medisiner for 8 år siden. Først feil medisiner da, men likevel. De ga endelig etter for det de innerst inne visste var riktig for meg. Det skulle noen sammenbrudd, et par ønsker om å dø og et psykotisk anfall til – men de ga endelig etter. Det har måttet være et par forskjellige behandlere i etterkant også. Det er så mange som er helt unike og finnes til hvert sitt bruk siden de har hver sin utdannelse, hver sin personlighet. Jeg har et godt team rundt meg nå. Men det skulle sykt mange år til. 4 år før diagnoser, 7 år med halvparten av passende diagnoser, og nå 2 år med riktig diagnoser og oppfølging. Vi kan jo slenge på de 3 årene før det kom noen slags hjelp inn i bildet også. Da har vi over halve livet mitt. Over halve livet mitt har handlet om å få riktig hjelp. Om behandling. Medisinering. Psykiske lidelser. Det føles rart å tenke på nå. Men sånn er det.

Konklusjonen er uansett at Aspergers syndrom og Bipolar lidelse er en merkelig blanding. Det er en kaotisk blanding. Og det kaoset var tydeligvis ekstremt vanskelig å sette navn på – til tross for ekstremt tydelige symptomer på det surret.

Asperger’s and Bipolar

These two things creates havoc. An extreme havoc. A havoc that eats you from the inside. Often just a few times, but way too often all the time. It happens in waves, always. Up. Down. OK. Social frustration. Miscommunication. Exhaustion. The exhaustion that comes from so many things. The moodswings, the misunderstandings, the anxiety, the frustration. I’ve talked it over with my psychiatrist and we both agree; Asperger’s syndrome and Bipolar disorder collides. Sometimes even a full frontal collision, and that’s something that I have to live with because neither is going away. Not by themselves, not with medications. The anxiety is most likely too anchored in me and it has been for years. Soooo many years without help. Sooo many years with misunderstandings about who I am, what I do and when I do it. When I think about it I can’t do anything but shake my head. I shake my head because of all the therapists, all the doctors, all the social workers, all the educated people involved. They’ve made mistakes that can’t be fixed, but I’ve accepted that now. But we keep returning to that full frontal collision. Suddenly, without a warning, depression hits me. It’s like being kicked in the stomach. Like being kicked when you’re already on the ground – because that’s what it feels like. I often lay down on the ground fighting, but I’ve gotten so much better on so many things. I’m about to head out on my biggest adventure ever, alone, and even though it’s been planned earlier I haven’t been as ready as I am now. I’ve canceled earlier. But I’ve gotten further now. This time I’m crossing all my boundaries, jumping in and I’m gonna see it through. Because that’s what it’s about in the end. Jumping in. Bet on yourself. If I fail and crash I’ll fail and crash, but if it works it works. But most of all it will work.

Asperger’s syndrome and Bipolar are funny. They’re not too fun to live with, but it’s still funny. Who would’ve thought struggling with the social stuff and getting exhausted over every little event and hypomania could be combined? I mean, hello. Hypomania with it’s impulsiveness. Hypomania with it’s extreme energy. Hypomania with it’s extreme inspiration to take on the world. When you say «now it’s gonna work!». Because that’s what happens, at least with me. I’m pretty sure that that’s the way it goes for most people though. I’m on top of the world and all that. The words pouring out of my mouth, the thoughts racing through my mind, the inspiration to do anything and everything. Superhero. Invincible. Immortal. Combine that with depression and you’ve got a mixed episode. The sadness. Self harming. Losing hope. The wish to die. Is it really possible to combine these two you might think. And yes, yes it can. Add social phobia. Agoraphobia. Panic disorder. Social antennas that aren’t always that much there. And then you’re not even allowed to give up!? Because you’re really not. To give up is to lose. I hate losing. I’m probably one of the worst losers in history. So giving up is really not an alternative. The only thing left is to fight. Push on until the next moodswing, because it’s just around the corner. Push until you’re okay. Push on to the next therapy session. To the next time you can empty your head of all thoughts and all feelings to another person. It sounds so stupid, but luckily there are angels like that out there and they’re taking on this job.

I’m great with sidetracking these days. I start with one thought, one idea. I start with that idea, but suddenly something completely different enters my mind. So we add some of that. But then another idea pops into my head – and we’ll add a bit of that too. A little bit like the Powerpuff girls. But that’s alright. I think. It just shows how much chaos there actually is. The chaos that never really goes away. Attention span? Nope. It’s so stupid. But that’s the way it is.

My point is that Asperger’s syndrome and Bipolar disorder doesn’t go well together. It’s easy to understand for anyone. Add a little anxiety up in there, and then you have me. No medications in the world can take away the things about me that I wish were gone so often. No medication can fix my head completely. But my medication helps me. So much. Mood stabilizers, antipsychotics, anxiety meds, sleeping meds, antihistamines. You name it. We’ve finally found the perfect «medicine cocktail» that fits my head the best, and I thank the universe for that. I don’t know where I would’ve been right now if they didn’t put me on medications 8 years ago. It did require a few breakdowns, a few wishes to be dead and a psychotic break – but they finally gave in. It’s been a few different therapists after that as well. There are so many out there with their different educations and personalities. I have a great team around me now, but that took a lot of years. 4 years before diagnoses, 7 years with some and now finally 2 years with the correct ones and also therapy. We can always add the 3 years that went by without getting any help too. Add all that together and we’ve got more than half my life. More than half my life has been centered around getting the right kind of help. About therapy. Medication. Mental disorders. It feels so weird to think about that now, but that’s the case.

My conclusion is that Asperger’s syndrome and Bipolar disorder is a weird mix. It’s a chaotic mix. And it was clearly one that took a lot to name – even though I had clear symptoms of all of them.

Ingen kommentarer

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen