Arkiv: april 2020

Merkelige tider..

Jeg hadde en litt merkelig tanke her for litt siden. Her på bloggen (når jeg skriver, that is) er jeg mer åpen enn det jeg egentlig er med mine nærmeste. Jeg har tenkt litt på hvordan og hvorfor, og jeg tror jeg kom frem til at med bloggen så er det helt frivillig hvem som leser, og det er også frivillig å komme med tilbakemeldinger, i motsetning til å sende en melding til noen du er glad i for å be om hjelp eller det å være helt ærlig med at «nei, det går ikke noe bra nå as» – for hvem vil egentlig høre det? Man vet jo ofte ikke engang hva man skal si når noen kommer med noe mørkt, og da føler jeg det er bedre å la de slippe å høre det. For som sagt, det er jo helt frivillig å titte innom bloggen min, og det er også frivillig å komme med tilbakemelding, i motsetning til på meldinger eller en telefonsamtale, for da må du jo komme med et eller annet. Jeg merker nå at det ikke går så bra. Jeg kjenner veldig på at samtalene med en fantastisk behandler ble avsluttet uforutsett tidlig i februar. Jeg kjenner at jeg så sårt trenger noen å snakke med, men jeg vil ikke støtte meg til noen. Jeg vet ikke helt om jeg vil ta imot hjelp videre heller, da tilbudet gjelder to samtaler i måneden og ikke én gang i uken. Jeg tror at for meg, personlig, så vil det nesten være verre å ha kun to samtaler i måneden enn å ikke ha det i det hele tatt, pluss det at hvordan skal jeg i det hele tatt bli trygg på en ny person jeg bare skal se hver 2. uke? Det kommer jo til å ta en hel evighet å kunne åpne seg i det hele tatt, og da er jo vitsen kanskje borte også. I tillegg til at jeg tross alt har kommet helt sinnsykt langt med å behandle angsten og å pushe meg gjennom ting, slik at jeg er veldig engstelig for at en eventuell ny behandler skal mene at jeg ikke trenger hjelp. Mye av det er jo bare spill. Masking, om du vil. For hvordan skal man egentlig betro seg til noen om noe alvorlig? Det er fint å ha en mammi som er der uansett og en kjæreste som ville gitt meg hele verden hvis han kunne, men jeg vil jo ikke gi de jeg er mest glad i her i verden byrden av å vite hva som foregår inni hodet mitt. Da er det jo nesten bedre å takle det på dårlige måter i all hemmelighet. Men dette er jo kun mine egne tanker om min egen situasjon og noe som kanskje ikke gjelder for de fleste, eller i det hele tatt noen, andre.

Jeg har egentlig litt angst for å skrive, og dermed også poste, når jeg først klarer å samle tankene litt. Jeg er redd for at det er teit, dumt, for depressivt, dårlig, rart eller rett og slett søppel. Jeg vet jo at jeg innerst inne er flink til å skrive og at jeg er god på å formulere ting, men av en eller annen grunn føles dette så langt borte nå. Hurra for dårlig selvfølelse, am I right?

Jeg hadde en meltdown natt til i dag som resulterte i kun fire timers søvn. Dagene som følger disse type netter føles alltid så rare, så forferdelige. Ingenting er rett og alt går feil vei. Jeg er sliten, trøtt, umotivert og humøret mitt er ustabilt som bare det; som om det ikke er nok fra før. Det må alltid være litt ekstra, det er jo liksom helt nødvendig.

Den psykiske helsen min har med andre ord tatt en tur ned under disse corona-forholdene. Jeg vet at for noen med Asperger så er det nesten en lettelse fordi de slipper det sosiale presset de er under med jobb, familie o.l. til vanlig, men for meg som ikke har dette presset så betyr brudd på rutinene mine krisetilstander i hodet. Det er jo ikke slik at jeg har mange rutiner som foregår utenfor leilighetens fire vegger, men de få jeg har har jo selvfølgelig falt fra i denne unntakstilstanden. Her jeg sitter nå håper jeg veldig på at ting blir bedre snart slik at jeg kan komme meg til Nederland, Sverigetur med Tina, forhåpentligvis (bra) behandling og en kaffe på LaBaguette…

Forresten så har Twenty One Pilots en ny sang kalt Level of Concern som jeg anbefaler på det sterkeste!

Weird times..

I had a really weird thought here a little while ago. On this blog (when I write, that is) I’m more open about things than I am with my closest humans. I’ve thought a little about how and why and I think I ended up with the conclusion that when it’s on my blog it’s completely voluntarily whether one wants to read or not, and it’s also voluntarily whether you want to come with feedback or not, unlike texting someone you love, asking for help and be completely honest about the fact that things aren’t okay – because truly, who wants to hear someone say that things aren’t okay? One often don’t even know how to respond when someone comes to you with something dark, and because of that I feel like it’s easier to not let them know. As I said, it’s completely voluntarily to click on the links to my blog as well as commenting, unlike with a text or a phone call, because then you definitely have to respond with something. I’m feeling like things aren’t going too well at the moment. I’m noticing that the therapy with a great therapist ended unexpectedly and suddenly in the beginning of February. I’m really feeling the need to talk with someone but I don’t wanna lean on anybody. I don’t even really know if I wanna continue getting therapy because the new schedule is twice a month and not once a week. I think that for me, personally, it would maybe be worse to have two appointments a month than none at all, plus – how am I even supposed to get comfortable and trust a new person I only see every other week? It’s gonna take forever to trust that new person so by then the point of it might be gone. And let’s be honest, I’ve come so incredibly far in how to deal with and push through things, so I’m really anxious about if a new therapist is of the opinion that I don’t need any therapy. But a lot of it is just an act. Masking, if you want. Because how are you even supposed to tell someone something that is truly serious? It’s great to have a mammi that’s there for me all the time and a boyfriend who would give me the world if he could, but I don’t wanna give the burden of everything that’s going on inside my head to the ones I love the most. At that point it seems almost better to handle it in horrible ways in silence. But that’s just my own thoughts about my own situation and might not reflect anybody else in this world.

I’m actually having a lot of anxiety about writing, and therefore also posting, when I finally manage to gather my thoughts a little bit. I’m scared that it’s lame, stupid, too depressive, bad, weird or all in all garbage. Deep down I know that I’m good at writing and I’m good at getting through to people with what I think about, but for some reason all of that feels so far away right now. Hurray for bad self esteem, am I right?

I had a meltdown last night and it resulted in just four hours of sleep. Days that follows nights like that are always so weird, so horrible. Nothing is right and everything goes wrong. I’m tired, exhausted, unmotivated and my mood is so incredibly unstable; as it isn’t unstable enough in general. I mean, you really have to have that little extra happen. That’s clearly a necessity.

My mental health has obviously taken a deep dive with all this corona-shit going on. I know that for a lot of individuals with Asperger’s syndrome this is great because they’re freed of the social pressure they’re under normally with jobs, family etc. but for me who doesn’t have any of that pressure the disturbance in my routine creates havoc inside my head. It’s not like I have a lot of routines that are outside of the apartment, but the few I have isn’t present currently. When I’m sitting here like this I really hope that we’ll see better times soon so I can go to the Netherlands, Sweden with Tina, therapy with a (hopefully good) therapist and a coffee at LaBaguette…

Twenty One Pilots have a new song by the way, it’s called Level of Concern and I really, really recommend giving it a listen!

Ser noen andre et par hester her?? (Bilde tatt i Tyskland, 2014) // Does anyone else see a few horses here? (Picture taken in Germany, 2014)

Verdens autismedag

2. april, verdens autismedag. Jeg tror for så vidt hele april regnes som en måned for å informere og oppplyse om autisme, og i fjor ble jeg spurt om å skrive et innlegg om hvordan ting var for meg da jeg var liten. Jeg setter så pris på når dere kontakter meg når dere ønsker å lese noe eller bare trenger noen tips og råd. Det varmer hjertet mitt. Jeg har også noen gamle innlegg om både autisme, angst og depresjon liggende som jeg kan poste. Det er så viktig å sette pris på ulikhetene våre for alle mennesker har en funksjon her i verden og alle kan gjøre noe, omså det bare er å glede de rundt seg med et smil.

Da jeg satte meg ned for å skrive nå hadde jeg ingen intensjoner om å skrive noe som helst om autisme spesifikt, dessverre. Jeg har vært småsyk den siste uken og begynner å bli lei. Det har gjort at jeg mest av alt har ønsket å ligge i sengen, men jeg har fått til noen økter med World of Warcraft med R og noen venner helt frem til R ble syk selv. Nå går det i å prøve å komme meg litt videre på WoW (alene) med Bones på den andre skjermen. Jeg har kanskje ikke nevnt det tidligere, men for meg er Bones en slags angstdemper. Når jeg har på serien i bakgrunn så klarer jeg ofte å samle tankene litt mer om det jeg holder på med, så i løpet av i går og i dag har jeg klart å lese en hel bok! Jeg kan ikke huske sist jeg klarte å lese sammenhengende i mer enn 10 minutter, og iaf ikke sist jeg leste gjennom en hel bok. I dag har jeg også sittet og surret litt med en wishlist på Amazon (dette er helt nytt for meg) i tillegg til litt WoW og jeg krysser samtidig fingrene for at jeg skal føle meg helt frisk snart. Det er sjeldent gøy å være syk..

Corona-situasjonen tar av i hele verden og jeg kan ikke unngå å annerkjenne at det påvirker meg veldig. En kompis minnet meg faktisk på istad at «det må jo være vanskelig med tanke på Asperger» og jeg tenkte for meg selv «ja, ja det er det faktisk» – og det er jo sant. Igjen undervurderer jeg det at jeg faktisk er autistisk og har litt ekstra bagasje i tillegg til det. Jeg ble jo sagt til at jeg ikke kunne tenke på at jeg har den bagasjen, at jeg ikke burde snakke om det eller ta hensyn til det (sistenevnte ble ikke sagt rett ut, men hjernen min går dit automatisk ut fra det andre som ble sagt). Når jeg tenker over det nå så blir det jo helt feil. Da kan jeg gå tilbake til sammenligningen jeg brukte for noen år siden når det kommer til hvilken som helst psykisk eller usynlig sykdom. Du ber ikke noen som sitter i rullestol å bare «skjerpe seg» og komme seg opp på beina, på tross av at personen bare har ett bein. Du sier ikke til noen som har kreft at de må slutte å «skape seg». For det første så er det frekt og for det andre så kan det faktisk være fysisk umulig. Så hvorfor sier man det til noen som bærer på noe som er usynlig? Da er det liksom greit, eller? Jeg kjenner jeg blir fryktelig frustrert og irritert når jeg tenker på det. Noe så frekt?! Usj, folk som det der altså. Ikke noe man burde bruke tid, energi eller tårer på. Da kommer vi jo inn på det at vi alle må velge hva slags mennesker vi vil ha rundt oss. Noen ganger er ikke ting helt som du trodde likevel, og da må man noen ganger kutte det/de ut – selv om du aldri kunne trodd noe sånn om personen. Jeg føler at jeg har en gjeng ganske ok mennesker rundt meg nå. Mennesker som inspirerer meg, som får meg til å ønske å bare bli bedre. Mennesker som får meg til å ville stå på, pushe gjennom det som er vanskelig og til slutt ende opp med det som er bra. Mennesker jeg ikke vil miste. Mennesker som jeg helst vil se ofte, eller til og med hver dag. Så jeg håper vi kommer oss gjennom Corona så fort som mulig, for jeg har så mye jeg vil gjøre!

World autism awareness day

April 2nd, world autism awareness day. I think the whole month of April is a thing for people who want to inform and educate about Autism, and last year a follower requested a blog post about how I was when I was younger. I really appreciate when you guys contact me when you want to read about something specific, or if you need some tips & tricks or advice. It warms my heart. I also have some old blog posts about autism, anxiety and depression that I can post soon. It’s so important to embrace our differences because every one of us have a function in this world, even if it’s just making our loved ones happy with a smile.

When I sat down to write I had no intention of writing about autism, sadly. I’ve been kind of ill the last week and I’m getting tired of it. What I’ve wanted to do most of all is to lay in bed, but I’ve still managed to push through some sessions of playing World of Warcraft with R and some friends up until R got ill himself. Now I’m just trying to get some progress in WoW (alone) with Bones on my 2nd monitor. I don’t think I’ve mentioned it earlier, but Bones is kind of like a light anxiety medicine for me. When I have the show on in the background I’m usually able to gather my thoughts a little and focus on the task I’m doing, so with today and yesterday I managed to read through a whole book! I can’t remember the last time I managed to read more than 10 minutes, and definitely not the last time I read a whole book. Today I’ve also browsed Amazon and made a wishlist (this is all very new to me) in addition to a little bit of WoW, and I’m crossing my fingers I’ll feel better soon. Being ill is rarely any fun…

The Corona situation is totally taking over the world right now and I can’t help accepting that it’s influencing me – a lot. A friend reminded me of it earlier, the «that must be difficult when having Asperger’s» and I thought «yes, yes it is» – because it’s true. Again I’m underestimating the fact that I’m autistic and have some extra baggage in addition to that. I was told that I had to stop thinking about the fact that I have what I have, that I shouldn’t ever talk about it or even act considering it (the last thing wasn’t really said, but my head automatically went there based on the other things). When I think back at it now I realize that that’s just wrong. I might as well just go back to the comparison I used a few years ago. You don’t tell someone that’s sitting in a wheelchair to just get up and walk, even though the person only has one leg. You don’t tell someone with cancer to «get a grip». First of all it’s rude, second of all it might be literally impossible. So why do we say that to someone who has something you can’t see? Why is it suddenly okay then? I feel extremely frustrated and irritated when I’m thinking about it. So rude!? Ugh, people like that. Someone you definitely shouldn’t use your time, energy or tears on. We’re crossing over to the fact that everyone needs to pick and choose what kind of people we want to have in our lives. Sometimes someone or something isn’t the way you thought it would be, and sometimes that makes you having to cut someone off – even though you would never believe something like that would happen. I feel like I have a bunch of pretty okay people around me now though. People who inspire me, who makes me wanna be better. People that makes me want to push through what’s hard to end up with what’s good. People I don’t wanna lose. People I wanna see a lot, or even every day. So I hope we get through Corona as soon as possible because I have so much I want to do!

Slenger ved noen aspie memes som jeg personlig finner morsomme og kan relatere til // Here’s a few aspie memes that I personally find funny and can relate too

Til toppen