25

Tenk det, 25. Ett år eldre. Ett år med fremskritt, tilbakeslag, fremskritt igjen og så enda flere tilbakeslag. To skritt frem, ett skritt tilbake, sånn ca. Om bare ting kunne vært rolig, iaf for en liten stund.

Skrivesperren er her for alvor, og det føles nesten som om det knyter seg inni meg når jeg setter meg ned for å skrive. Jeg finner liksom ikke ordene, selv om jeg ønsker å skrive. Det skjer så mye, men det skjer også så lite. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, for mye av det som foregår nå er relativt mørkt. Det er mye kaos, mye følelser og mange tilbakeskritt. Det er minner, gamle spøkelser, som fortsetter å hjemsøke meg enda jeg prøver å undertrykke dem. Samtidig løsner ting litt inni meg når noen av minnene popper opp. Jeg innser hvordan ting har skjedd for en grunn, for å forberede meg eller for å gjøre meg sterkere. Jeg har oppnådd mye det siste året, mye bra også faktisk. Jeg har blitt så mye sterkere, samtidig føles det noen ganger som om jeg er svakere. Jeg blir så oppslukt i noen ting at jeg omtrent glemmer vanlige, hverdagslige ting. Ting som burde gjøres, ting som burde tenkes eller ting som bør forbedres. Det jeg for det meste er oppslukt i om dagen er World of Warcraft og lesing. Jeg ble nemlig bitt av lesebasillen igjen sent i juni! Jeg har nesten ikke lest på 10 år, men plutselig ble jeg inspirert til å starte på Sagaen om Isfolket og jeg er nå på bok 30. Jeg leser de saktere enn for 10 år siden (men da hadde jeg ikke kjæreste, hund eller gaming i tillegg) da jeg fullførte alle 47 bøkene på litt mindre enn to måneder men likevel er jeg ganske imponert over meg selv.

Midt oppi alt kaos med Coronaviruset har jeg jo egentlig startet et nytt kapittel i livet. Slik som så mange gjør når noe stort og nytt skjer. Det er for så vidt flere store og nye ting som har skjedd, som gjør at det blir dobbelt så viktig å prøve å sette en strek over det som har vært og vende snuten fremover mot nye, spennende opplevelser. En av de mest spennende tingene som skjer er at jeg ble tante i mars. Jeg ble også valgt til å være fadder i barnedåpen som fant sted tidlig i august og den æren er stor. Det er så herlig å tilbringe tid sammen, å bli kjent med dette mennesket som kom til verden for ikke så lenge siden. Følge utviklingen hans, spekulere i hvordan han kommer til å utvikle seg senere. Mammi sin mastergradoppgave kom tilbake også; godkjent. Så nå er hun offisielt logoped! Jeg kan vel for så vidt kalles en logopedassistent også, med så mye jeg har lært om faget de siste tre årene. Fy søren for en reise det har vært. Det har vært tre turbulente år med mye følelser men også utrolig mye læring og utvikling. Det har fått meg til å tenke utrolig mye på videregående og studiekompetanse. Det er en tanke jeg leker med fra tid til annen, men tiden er ikke inne akkurat nå. Man vet jo ikke helt hva fremtiden kan og vil bringe, så vi får se. Ingenting er avgjort. Ingenting er skrevet i stein. Jeg tilbrakte også fire uker i Nederland hos R nå i sommer og jeg hadde en virkelig fin sommer med gode opplevelser og jeg har skapt mange fine minner. Det ble lite bilder denne gangen, men det er jo ikke alltid man ønsker å fokusere på å se ting gjennom telefonskjermen eller kameralinsen. Noen ganger er det viktigste å bare være i øyeblikket og ta til seg alle fine følelser og opplevelser.

25

Think about it, 25. One year older. A year with steps forward, setbacks, stepping forward again and then even more setbacks. Two steps forward, one step back, approximately. If only things could calm down, at least for a little while.

The writers block is here in maximum strength and it almost feels like something knots up inside of me when I sit down to write. I struggle to find the words even though I really want to write. There’s so much happening still but there is also so little. I don’t know exactly how to explain it, because a lot of what is going on right now is dark. There’s so much chaos, so much emotions and so many setbacks. There are memories, old ghosts, that keeps haunting me even though I try to suppress them. At the same time it also sort of loosens up inside of me when some of those memories pop up. I realize how things happens for a reason, to prepare me or make me stronger, even though it sometimes feels like I’m weaker. I get so absorbed in the things I’m doing so I forget the normal, everyday stuff. Stuff that needs to be done, that needs to be thought of or needs to be improved. What I mostly get absorbed by right now is playing World of Warcraft and reading. I actually got kind of obsessed with reading again, in late June. I’ve barely read anything for 10 years but suddenly I got inspired to read the Saga of the Ice People and right now I’m on the 30th book. I read slower than I did 10 years ago (but at that time I didn’t have a boyfrined, dog or gaming) when I read all 47 books in a little bit less than 2 months but I’m still kind of impressed by myself.

In the middle of all the chaos with the Corona virus I’ve kind of started a new chapter in my life. Just like so many other people do when something big and new happens. It’s actually been several new and big things that have happened lately, which makes it double important to try and draw a line over the things that have happened earlier so you can go in the right direction towards new and exciting things. One of the most exciting things that’s happened is that I became an aunt in March. I was also asked to be a godparent in the baptism that found place early in August and that’s a huge honor. It’s wonderful to spend time together, to get to know that little human being that came into the world not too long ago. To follow his development, wondering what he will become in the future. Mammi’s masters degree paper came back too; approved. So she’s now officially a speech therapist! You can kind of call me a speech therapists assistant too, with how much I’ve learned the last 3 years. Oh my, what an experience. It’s been 3 challenging years with a lot of emotions, but also so much learning and personal growth. It’s made me wonder about school. It’s a thought I’m playing with from time to time, but now is not the right time. You can’t really know what the future will bring, so we’ll see. Nothing is decided. Nothing is written in stone. I also spent 4 weeks in the Netherlands with R this summer and I’ve had an amazing time with good experiences and I’ve created loads of good memories. I took very few pictures this time, but sometimes you don’t really want to experience things through your phone screen or the camera lens. Sometimes the most important thing is to just be present in the moment and absorb all the wonderful feelings and experiences.

Ingen kommentarer

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen