Arkiv: september 2020

Trøtte tanker

Noen ganger er jeg splittet. Jeg er så fryktelig uenig med meg selv. Det er ikke egentlig så lett å sette ord på, men jeg vil likevel prøve nå som tankene liksom krøp inn på meg.

Jeg føler meg liksom så splittet. Klesskapet mitt er delt i to og fine stabler; det går fra hvitt til pastellfarger og så til svart. Ikke overraskende så er mesteparten likevel svart for øyeblikket, i motsetning til for noen år siden. 1/3 av klær, sko og vesker er fra Killstar. Åh, som jeg kunne ønske at jeg fikk det såppass i orden her at jeg kunne ta bilder og vise frem! Desverre blir det alltid litt rotete i hodet mitt og i motsetning til alle som blir promotert av Killstar så er jo ikke klesskapet mitt bare svart, ikke rommet mitt heller. Det er nok aldeles umulig, men foreløpig skal jeg fortsatt la meg selv få håpe. Bare litt til. Killstar har jo faktisk likt noen av bildene mine på instagram tidligere.. Det var stas! Jeg er likevel splittet. Den ene dagen går jeg i de mest elegante sorte blondekjolene (fra Killstar, selvfølgelig) og den neste går jeg i rosa prinsessekjoler fra Japan. Soft gotisk og Hime Gyaru (eller Himekaji). For noen år siden var det omvendt; for det meste gikk jeg i hvitt og pastellfarger. Kjoler, skjørt og elegante topper. Høyhelte sko, både Gyaru og Lolita. Jeg har hatt mennesker rundt meg som har elsket det. Jeg har hatt mennesker rundt meg som har hatet det. Mennesker som roser meg for å være kreativ og at jeg tør å være meg selv, og mennesker som har stilt meg ultimatum. Mennesker som har sagt «uff, om du hadde brukt noe sånt da jeg møtte deg så hadde jeg aldri villet sett på deg, langt mindre snakket til deg!». Uff, så forferdelig jeg er, ikke sant?

Hvis jeg tenker litt nøye over det så er det jo lett å se at det er disse sistenevnte menneskene som har et problem — ikke jeg. De har tydeligvis fordommer mot både det ene og det andre, enten det er fra den hvite og pastellfargede siden eller fra den svarte, gotiske siden.

Jeg har til og med hatt mennesker i livet mitt som har prøvd å prakke på meg det ene og som sterkt mislikte det andre. Mennesker som har sagt at jeg «inviterer Satan inn, med de svarte klærne mine». Mennesker som har prøvd å drukne meg i sine meninger. Deres meninger om hvordan JEG skal være. Men det er det vel strengt tatt ingen andre enn jeg som bestemmer? Det er likevel overraskende vanskelig å glemme alle disse menneskene, alle disse utsagnene. På tross av at jeg stadig oftere tenker «herlighet, så dum jeg var!» eller «er det mulig?!». Jeg bør jo absolutt få lov til å bestemme selv hvem jeg vil være. Det er likevel vanskelig å glemme. Det er nettopp dette som får min indre splittelse til å bli større. Større og større. Slik at den vokser rundt meg – og inni meg. Som får meg til å drukne i desperate følelser av savn, usikkerhet eller tristhet. Dette trigger igjen angst og angstanfall. Åh, som jeg kunne ønske at jeg bare ble litt mer selvsikker. Dét hadde vært noe det. Sikker på kroppen min, sikker på ansiktet mitt, sikker på hodet mitt og sikker på hjernen min. De mørke kommentarene er de som sitter best, tross gjentatte forsikringer fra R som forteller at han virkelig aksepterer meg som jeg er, uansett om det er en rosa prinsesse eller gotisk dronning. Forsikringer om at jeg er elsket og avholdt av andre. Usikkerheten slipper sakte men sikkert taket. Litt og litt av gangen. Jeg er usikker på om den noen gang kommer til å forsvinne helt, men det er verdt å håpe. Jeg føler meg splittet. Men det er vel egentlig litt greit og litt kult å tørre å være seg selv? Kle seg etter humøret og hvordan man føler seg akkurat den dagen eller akkurat de minuttene? Ta på seg klær man vet man har følt seg fin i før..

Jeg føler meg splittet – og ikke minst usikker. Men jeg nærmer meg, med museskritt, en sikkerhet jeg ikke har følt før. En indre sikkerhet som tross alt kommer av forsikringer om at man er elsket. At man er elsket akkurat som man er.

Sleepy thoughts

Sometimes I’m so divided. I’m disagreeing with myself, a lot. It’s not really that easy to put into words, but I still want to try, now that my thoughts gathered a little bit more around the subject.

I just feel so divided. My closet is split into two and everything is in neat stacks; it goes from white to pastel colors to black. It’s not really a surprise that most of my closet is black now though unlike a few years ago. 1/3 of my clothes, shoes and bags are from Killstar. Oh, how I wish I managed to get it to look the way I want around here so I could take loads of pictures and show it off. Sadly there’s almost always chaos in my head and of course, in contrary to the other people that get promoted by Killstar, my closet (and room) isn’t black only. It’s probably impossible but for now I’m just gonna keep letting myself hope. At least a little bit longer. Killstar have actually liked a few of my instagram photos before though. That felt really cool! I’m still divided. One day I’m wearing the most elegant black lace dress from Killstar and the next I’m wearing a pink princess dress from Japan.Soft goth and Hime Gyaru, or Hime kaji. A few years ago it was the total opposite though, actually, and I only wore dresses, skirts and elegant tops. High heels as well, Gyaru and Lolita. I’ve had people around me that has absolutely loved it. I’ve also had people around me that hated it. People that praised me for being creative and daring to be myself and people who have given me ultimatums. People who have said «oh wow, if you wore something like that when we met I wouldn’t even have looked at you, and definitely not spoken to you!». Wow, I’m horrible, right?

If I take a little closer look I can easily see that these people are the ones with a problem — not me. They’ve clearly got some sort of issue or prejudice towards one or the other, either if it’s the princessy white and pastel or the black gothic.

I’ve even had people in my life who’s tried to convince me to do one of them and strongly disliked the other. People who’s said that «I invite Satan in by wearing my black clothes». People who have tried to drown me in their opinions. Their opinion about who I should be. But strictly speaking, it’s only me who can decide that, right? It’s still surprisingly hard to forget these people and all of their comments. Even though I’m often thinking «wow, I was so stupid!» or «is that even possible?». I definitely should be the one to decide who I’m gonna be. It’s still hard to forget though, sadly. This is what makes the feeling of being divided worse. It grows bigger and bigger until it surrounds me and fills my head. It makes me drown in feelings like loss, insecurity or sadness. This again trigger anxiety and anxiety attacks. Oh, how I wish I could just get a little bit more confident. That would be something. Confident in my body, in my face, in my head and in my intellect. The negative (or even dark) comments are the ones that sticks, despite reassurance from R that he really appreciates me just the way I am, no matter if it’s a pink princess or a gothic queen. Reassurance that I’m loved and adored. The insecurity is slowly but surely letting go. Little by little, but still. I’m not entirely sure it’s ever gonna be completely gone, but it’s worth hoping at least. I feel divided. But to be honest, it’s pretty okay and even a little bit cool to dare to be yourself right? Dress after how you feel that particular day or moment? Wear clothes you know you’ve felt great in before.

I feel divided – and also very insecure. But I’m getting closer, small steps at a time, to a security and confidence I’ve never felt before. An inner security that comes from knowing you’re loved. Knowing you’re loved just the way you are.


Til toppen