Velkommen november

Jeg skulle vel aller helst skrevet dette i går ettersom det faktisk var i går vi ønsket november velkommen. Det er kanskje ikke alle som har det like fint nå som vi går mer og mer inn i mørketiden her i Norge, men jeg har det generelt helt okei og blir ikke nødvendigvis påvirket så altfor mye av den. Jeg har jo tidligere vært veldig flink til å tenne telys (med duft! Vanilje er favoritten) og røkelse, men den rutinen har sklidd litt ut. Jeg sender likevel tankene mine til alle de som har det litt vanskeligere i mørketiden fra før men som også kanskje synes ting er litt ekstra vanskelig i år med tanke på at corona-reglene har blitt skjerpet inn igjen. Jeg sender mange virtuelle klemmer til dere ♡

Dagene går litt i ett med jobbing (jobber fortsatt med oversettelse), World of Warcraft hvor jeg/vi (R og flere venner) forbereder oss til ny expansion som kommer ut 24. november og Discord med den øvrige gjengen selv om de ikke spiller WoW akkurat nå. Saga får også massevis av kos og lek. Hun fortjener det virkelig med den tålmodigheten hun viser når jeg jobber nå! Nesten som om hun forstår viktigheten av det jeg gjør og at hun vil gi meg tid og rom til det, på tross av at hun ikke akkurat er verdens mest tålmodige hund av natur. Jeg lengter vel egentlig litt etter behandling snart også. Psykiateren ser jeg jo ikke mer enn én gang i måneden og jeg ble satt på venteliste hos kommunen da det gikk litt feil vei i august. Ventetiden er vanligvis opp til 3 måneder, men jeg er ganske så sikker på at den kan være litt lenger akkurat nå. I følge noen artikler så har jo selvmordsraten gått opp siden mars og køene for behandling er lenger. Jeg har ikke sett noen store overskrifter på dette i norske aviser, noe jeg synes er rart. Vi har jo satt psykisk helse så til de grader på agendaen med fokus på dette i blogger, sosiale medier og meder for øvrig. Likevel er ikke ting som de burde. Jeg lurer på om det er fordi det ikke har vært nok info og personlige historier, at folk ikke hører, at de riktige folkene ikke hører eller om hvermansen faktisk ikke forstår? Det må jo være en av fire, tenker jeg..

Jeg har tidligere skrevet litt om skrivesperren jeg har opplevd sterkere og sterkere de siste ordene og jeg har ransaket hodet mitt for hovedgrunnen. Det er sammensatt, det er noe jeg er helt sikker på, men jeg tror jeg kanskje har funnet basen nå. Jo fler jeg har hatt kontakt med av leger, psykiatere, psykologer, psykiatriske sykepleiere, sosionomer og øvrig helsepersonell så har det blitt vanskeligere å åpne seg. Jo fler som sier de forstår, jo vanskeligere har det blitt å forklare. Jo fler som sier «jeg har ikke lest journalen din fordi jeg ønsker å bli kjent med deg og den du er nå, ikke den du har vært» men så viser det seg at de har studert journalen nøye likevel, jo vanskeligere blir det å stole på behandlere. Om noen helsepersonell leser dette så håper jeg du kanskje tenker deg om en gang til før du eventuelt sier noe slikt til pasienten din. Hilsen noen som har opplevd det selv og som føler at det faktisk svekker evnen til å få tillit til noen, hos noen som allerede har slitt med tillit. Altså, den tilliten. Den er avgjørende for å åpne seg. Den er avgjørende for å tørre å snakke, tørre å skrive. Og jeg tror det er der det har sviktet litt hos meg, at det er der en blokkering har oppstått. Jeg skriver ikke like fritt som før, ikke like åpent heller – og det var jo nettopp det som var basen for bloggen min; åpenheten og friheten til å fortelle hele sannheten av hvordan det er å leve med en nevrologisk tilstand og som psykisk syk. I motsetning til før så skammer jeg meg bare mer og mer. Det forsterkes ytterligere om noen kommer med ord som «jeg hadde ikke orket klagingen din i lengden» når det eneste de får vite er at jeg har noen tunge dager eller en tung periode. Det forsterkes av frykten for å være i veien. Frykten for å være til bry. Og ikke minst frykten for at folk ikke liker deg og at om de mot all sannsynlighet sier det, så er det løgn.

Kanskje det å innse disse tingene vil gjøre det lettere å åpne meg. Kanskje det til og med letter litt på blokkeringen for å skrive. Jeg kan ikke vite det for sikkert enda, men det er lov å håpe.

Welcome November

I probably should’ve written this yesterday as it was in fact yesterday we wished November welcome. I guess not everyone is enjoying this time as much as others, now that we’re meeting the dark time of the year here in Norway, but at least it’s not necessarily a big influence on me. Earlier I was very good with burning candles (scented even! Vanilla is my favorite) and incense, but I kind of lost that routine a year or so ago. I’m sending all my good and loving thoughts to all of the ones who are struggling a little bit (or a lot) more now as a base, but also might have it even harder now when the corona measures are stricter again. I’m sending loads of virtual hugs to all of you ♡

The days are kind of blurry with a lot of work (I’m still doing the translating), World of Warcraft where I/we (R and some friends) are preparing for a new expansion that comes out November 24th and Discord with the rest of the gang even if they’re currently not playing WoW. Saga gets a lot of cuddles and playing too. She definitely deserves it for showing so much patience when I’m working! Almost as if she understands the importance of what I’m doing, despite the fact that she isn’t exactly the most patient dog in the world. I’m also sort of longing after treatment soon. I mean, I see my psychiatrist only once a month and I was put on a waiting list at the municipality mental health care center as well after the therapy didn’t really work out back in August. The waiting list usually is 3 months anyway and it’s very likely that the waiting takes even longer now. According to a few articles the suicide rate has gone up a lot since March and the ques for treatment are longer. I still haven’t seen any huge titles about it in Norwegian papers, which in my eyes is pretty odd. We’ve put mental health on the agenda for so long now, with focusing on it in blogs, social media and media in general. Still things are definitely not like they should. I wonder if it’s because it hasn’t been enough focus on it and personal stories, if it’s that people don’t listen, that the right people doesn’t listen OR if people just don’t understand? It must be one of those four, isn’t it?…

I’ve writen about my writer’s block that I’ve experienced stronger and stronger the last few years and I’ve turned every possible stone to why. It’s a mix, I’m sure of it, but I think I found the base now. The more people I’ve met of doctors, psychiatrists, psychologists, psychiatric nurses, socionoms and other health care workers, the hard it’s become t open up. The more of those therapists saying they understand, the harder it’s become to explain. The more therapists who are saying «I haven’t read your journal because I want to get to know the person you are right now, not the one you’ve been in the past» but then it turns out they’ve studied the whole ting, the harder it gets to trust a therapist. If any health care workers reads this I really hope you’ll think about it all once more before you maybe say something like that to your patient. This comes from a person who’s experienced it and the fact that it actually decreases the ability to trust someone, who was already struggling with trust from before. I mean, trust.. It’s so crucial for being able to open up. It’s crucial to be able to speak, to be able to write. And I think that’s what’s kind of failed on my end, that that’s where the block started. I don’t write as freely as I did before, not as open either – and that was the whole base, the whole point with my blog; being open and daring to freely share the truth about what it’s like to live with a neurological disorder as well as being mentally ill. In contrary to before I’m actually more and more ashamed of being me. It obviously gets stronger when someone manages to say something like «I definitely wouldn’t have been able to deal with your complaining all the time» when all you’ve told that person is that I’m just having a bad day, or I’m just in a rough spot right now. It enhances the anxiety of being in the way. The anxiety of being a bother. And most of all the anxiety about that people don’t like you, and if they say they do, they’re obviously lying.

Maybe being able to see these things will make a change. Maybe it’ll be easier to open up. Maybe it’ll even take away a little bit of the block that’s in the way of writing. I can’t know for sure yet, but it’s definitely worth hoping.

Slikt vær burde det vært nå, men istedet har vi 18°C // This is the kind of weather it should’ve been now, but instead we have 18°C

Ingen kommentarer

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen