Arkiv: januar 2021

Fattig

Jeg husker tilbake til rundt 2015 – 2016 tror jeg, da det kom en ny liste over hvem som regnes som fattig i Norge. Da jeg fortalte det til en eller annen fikk jeg beskjed om at jeg måtte jo ta feil, ettersom jeg sa at jeg regnes som fattig med uføretrygden min. Jeg snakket aldri om det igjen, men det hendte at jeg tenkte på det – helt frem til nå. Det gikk nettopp et program på NRK med Harald Eia som programleder og han snakket om fattigdom i Norge. Det kommer stadig frem i media at det er flere og flere fattige, flere og flere barn som vokser opp i fattigdom (fler enn noen gang, tror jeg?). Jeg var spent og urolig på hva han skulle si om uføretrygd, AAP og andre former for offentlige støtte. Med både AAP og uføretrygd får du 2/3 deler av tidlige inntekt – tenk det? Opp til 400 000 i året da, riktignok. Men 400 000 er ganske mye, ihvertfall sammenlignet med meg som kun har «basis» når det kommer til uføretrygd. Det er mange med meg også, det vet jeg. Tidligere undersøkelser har jo tross alt vist at det kun er 10% med Aspergers syndrom som er i jobb. Da er det særlig også utdannelser og jobber i en viss retning, i retning av det som ofte blir kalt spesialinteresser. På et tidspunkt kunne jeg nok fått utdannelse i webdesign. Kanskje en retning mot fotografi og musikk også. Frisør og barnehagelærer. Men til slutt sa det stopp når det kom til skolen. Det var 4. året mitt på videregående og det var flere enn én grunn. Uansett.. jeg regnes som fattig. Det kom ikke som noe sjokk, men av frustrasjon og oppgitthet begynte jeg å gråte. Jeg kan ikke se for meg at så mange tar den beskjeden med «ok, null stress». Det er jo helt sikkert andre der ute som tenker at «det var ikke slik det skulle gå», sånn som jeg? For det var jo ikke slik det skulle gå. Jeg smaker på ordet, fattig. Det er nok ikke så ille som jeg skal ha det til, spesielt ikke så lenge jeg IKKE er aleneforsørger for et barn – det må jo være enda verre. Jeg hadde nok klart meg om jeg hadde vært på egenhånd, men om jeg hadde hatt noe frihet i det hele tatt kan nok diskuteres.

Harald Eia forklarte det med at Norge er et hus med to rom. Det ene rommet er de som jobber, det andre rommet er de som får hjelp av NAV. Det skal være mer lukrativt å jobbe enn å motta trygd. Selvfølgelig skal det være det. Det er vel sikkert likevel noen som på en eller annen måte klarer å «lure» seg til uføretrygd, selvom det å bli uføretrygdet er vanskelig. Det var det iaf da jeg ble det. Det var veldig strengt og man trengte til og med møte (kanskje flertall også) med NAV og overlegen der, i tillegg til spesialisterklæringer og lignende. Det er jo ikke noe du får bare fordi du vil… Noen ganger er det ganske kjipt. Det har seg jo sånn at mange som er uføre trenger medisiner, og mange medisiner går ikke på frikort. Mange med jobb når aldri frikortgrensen, andre med uføretrygd betaler mange tusen for helsetjenester og medisiner – etter frikort, hvert eneste år. Smak litt på den. I tillegg kommer jo selvfølgelig ting som tannlege, for eksempel. Det er ikke gratis med mindre du bor i kommunal bolig og går til kommunal tannlege (som ikke alltid er de beste heller, trist nok…). Lett, ikkesant? Det er langt ifra alle med uføretrygd som har plass i kommunal bolig ettersom det er mange flere uføretrygdede enn det finnes kommunale boliger. Å få plass der er forresten relativt vanskelig også, og behovsprøves i den forstand at du får 3 år av gangen og risikerer å ikke få fornyet leien etter 3 år fordi noen andre trenger leiligheten «mer enn deg». Men hvor tar du veien da?

Ordet fattig.. Det er ikke mye kult altså. Tenk at du til og med kan regnes som fattig om du tjener opp mot 400 000 i året? Det spørs bare hvor mange barn du har. Det er et interessant tema – men også utrolig, utrolig sårt.

Poor

I remember back, I think, to 2015 – 2016 when the Norwegian government came with new information about who’s considered poor or not in Norway. When I told someone that apparently, I’m actually considered poor with my disability benefits they responded with something like “you can’t be serious, that can’t be true”. I never talked about it again, but I kept thinking about it from time to time – up until now. There was a Norwegian television program with a comedian called Harald Eia as the leader and he talked about poor people in Norway today, especially with it being more and more people and even more kids (than ever, I think) who grows up being poor. I was interested in what he said about disability benefits, something called AAP (a specific thing you get when you’re waiting to see if you can go back to work, you get it for a maximum of 3 years)  and other forms of governmental support. With both AAP and disability benefits you get 2/3 of what you previously earned – think about that. Up to 400 000 NOK a year though. But 400 000 is a lot, at least compared with me who only has the “base” version due to not having worked. There’s a lot of people like me too, I know that. Previous polls have shown that about only 10% of people with Asperger’s syndrome were working. Then it’s usually when you can get an education or a job within a specific part of your interests, often so-called “special interests”. At one point I could’ve probably gotten an education in webdesign. Maybe in the direction of photography or music too. Even becoming a hairdresser or a kindergarten teacher was an option. But in the end my head just said stop when it came to school. It was my 4th year of high school, which usually takes 3 years and you only have 4 years to try it while being covered by the government tuition wise (if you choose a public school). There were more than just one reason for me quitting. Anyway.. I’m considered poor. It didn’t come as a surprise but with all the frustration and being fed up with things I just started crying. I can’t imagine people going like “yeah okay, no problem” when realizing they’re considered poor. There are likely other people out there who goes something like “it wasn’t supposed to end this way”, just like me? Because it wasn’t supposed to go this way. I tried tasting the word “poor”. It’s probably not as bad as I take it, especially not as long as I’m not an only mom – because that must be even worse. I would probably do perfectly fine completely on my own, but if I would have any freedom can be discussed, I’m pretty sure.

Harald Eia explained it as Norway being a house with 2 rooms. In one room there’s the people that work, the other was filled up with people on governmental support. It should be more giving having a job than getting disability benefits. Of course, it should, there’s no doubt in my mind. There are probably still some people who manage to “lure” their way into getting disability benefits, even though that’s hard. At least it was back when I got it. They’re very strict about it and you need meeting(s) with NAV (work and welfare management) and it’s head physician, in addition to specialist declarations etc. It’s not something you get just because you want to, because it sort of sucks sometimes. It’s also a fact that a lot of people with disability benefits are ill in some way so they need medication, and a lot of medications don’t count towards (or after) your so-called freecard. A lot of people that works never reach the freecard limit, while a lot of people who don’t work pays several thousand NOK for health care services and medication – after the freecard, every single year. Feel it. In addition to that there’s of course things like the dentist. It’s not free unless you live in an apartment owned by the municipality and you go to your local, public dentist (which aren’t always all that good, sadly..). Easy, right? Not all people on disability benefits have a place in governmental housing since there are way more people on disability benefits than there are governmental owned apartments. To get a place there is also hard by the way, and it’s “trialed” every 3 years, so you do risk not being able to live there after 3 years because “someone needs it more than you”. But where do you go after that?

The word poor.. Not much fun, is it? Think about the fact that you can even be considered poor up to 400 000 a year? It just depends on how many kids you have. It’s an interesting topic – but it’s also very emotional.

Sårbar

Jeg er visst ganske sårbar igjen. Den minste lille ting gjør ganske vondt, men jeg prøver så godt jeg kan å holde hodet over vannet – og det går sånn rimelig greit. Det er flere grunner til at jeg er så sårbar nå, men å slutte med nikotin/tobakk gjør ikke saken noe lettere. Dette er dessverre hvorfor jeg ikke har fått skrevet noe, for ting er bare helt låst.

I går mistet jeg en venninne. Eller.. «venninne» må jeg vel kalle henne siden vi sjeldent snakket nå. Vi ble kjent på World of Warcraft for kanskje.. 5 år siden, og vi snakket mye, veldig lenge. Det siste året har det riktignok blitt til at hun sier hun skal svare når hun har lagt ungene, levert ungene på skolen osv og hun endte opp med å ikke svare i det hele tatt. Jeg har alltid sett på henne som en veldig smart dame med annerledes (men også interessante) synspunkter på veldig mye. Jeg har tidligere spurt om bakgrunnen for meningene hun har, men også de vennene har, men i går argumenterte jeg tydeligvis litt for godt for mitt eget synspunkt for kommentaren min ble slettet og like etterpå ble jeg blokkert. Jeg vet det kanskje kan sees på som teit, men da jeg oppdaget det begynte jeg faktisk å gråte. Hun og jeg hadde ikke mye kontakt nå lenger, men vi var close en gang. Hun kjente i tillegg Marty og hun kjente også vår felles kompis som vi spilte mye med tilbake i 2017. Hun var liksom en av få connections jeg hadde til Marty og det å miste venner er aldri gøy, og det tror jeg alle kan skrive under på.

I går fulgte jeg også med på nyhetene sent på kvelden, på det som skjedde i USA. Jeg ønsker ikke å uttale meg for mye om hva jeg synes fordi jeg på nåværende tidspunkt ikke orker å forsvare synspunktene mine eller å diskutere, men jeg er forferdet over at noe sånt skjedde i den vestlige verdenen. Jeg hadde ikke forventet det, samtidig som jeg ikke ble for overrasket med hvor polarisert den amerikanske samfunnet har blitt de siste 4 årene. Jeg håper den nye presidenten kan få ordnet opp litt og få flere til å møtes på halvveien – det hadde gjort alt så mye bedre, men det er nok kun en drøm jeg har. Jeg håper for så vidt at det skjer overalt og ikke bare der hvor man er SÅ polarisert som i USA.. Jeg håper ting roer seg der sånn at flere kan bli tryggere igjen, inkludert de amerikanerne jeg kjenner som bor litt spredd rundt omkring.

Jeg tenkte jeg bare skulle stikke innom for å vise at jeg fortsatt er her, og så kommer jeg tilbake igjen om forhåpentligvis ikke så lenge.

Vulnerable

It appears I’m pretty vulnerable again. An itsy bitsy thing can hurt a lot, but I try to keep my head above water – and it’s going okay. There are several things that is influencing the vulnerability, but quitting nicotine/tobacco hasn’t helped. That’s sadly why I haven’t written anything, I just feel completely blocked.

Last night I lost a friend. Or.. “friend” is what I have to call her since we barely ever spoke anymore. I first met her on World of Warcraft about 5 years ago and we talked a lot for a long time. The last year she’s more been the type of person to say that she’s gonna respond when the kids are asleep or when she’s dropped her kids off on school in the morning – but she never replies. I’ve always seen her as a very smart person with a lot of different views. Earlier I’ve asked why she and her friends view different stuff a certain way because I’m legitimately interested in knowing what’s behind the opinion, but yesterday I clearly argued a little too well on my opinion because my comment was deleted and I was blocked shortly after. I know it might seem silly, but when I saw it I did cry. She and I didn’t speak a lot anymore but we did at one point. She also knew Marty and a friend of ours that we played a lot with in 2017. She was one of the few connections I had to Marty and losing friends is never a nice thing, I think everyone can agree on that.

Late last night I followed the news, on what went on in the US. I don’t feel like revealing too much of my own views on the matter as I don’t really feel like arguing with people or defend my point of views right now, but I’m absolutely appalled that something like that could happen in the western part of the world. I didn’t expect it, but I didn’t exactly get too surprised either when you think of how polarized the American society has become the last 4 years. I hope the new president can sort things a bit more out and make more people meet half way – because that would make things so much better, but that’s probably just a dream I have. I wished it could happen everywhere though, and not just in places that have so different views like in the US. I hope things will calm down so more people can be safer again, including the Americans I know who lives in a variety of places.

I figured I would just pop in here to show you that I’m still here, and I reckon I’ll be back in not too long.

Switchen har fått grå kontrollere (inni rosa deksel) i tillegg til ny beskyttelse til skjermen! // The switch finally got grey controllers (inside the pink covers) in addition to new protection for the screen!

Bedre nytt år

Jeg skulle poste noe på både nyttårsaften og i går, 1. januar. Men av en eller annen grunn følte jeg et press på å gjøre noe annet og lot meg «pushe» til å ikke skrive, slik som jeg hadde planlagt. Det kjipe med det er jo at jeg som hadde skrivelyst i typ to dager har fått en slags midlertidig skrivesperre igjen, og den svir litt.

Nyttårsaften var fin. Den var som vanlig. Her hjemme, sammen med Saga som dessverre blir reddere og reddere for fyrverkeriet for hvert år som går, så nå i 2021 må jeg snakke litt med vet om hva vi skal gjøre. Jeg har aldri hatt hund som har vært redd for fyrverkeri, så jeg vet ikke så mye om beroligende medisin (eller duft?) for hunder. Det ble litt sent, men det gjør det jo som regel på nyttårsaften selv om du prøver å legge deg i rimelig tid likevel. I går var også fin. Ikke så avslappende som jeg planla og for å være helt ærlig så har julen vært veldig tøff, så ting har generelt ikke.. gått som jeg ville. En gladnyhet likevel er at jeg har sluttet å snuse! I dag er 11. dagen uten snus, og jeg er så stolt. Det er dager hvor jeg kjenner på suget etter snus helt enormt, og i dag er en av de dagene. Andre dager går det helt ok. Snussuget varer ikke mer enn et par minutter av gangen, så jeg har funnet ut at jeg holder det ut likevel. Nå er det bare om å gjøre at jeg klarer å holde meg snusfri selv om jeg er sammen med noen som snuser, men det skal jeg nok klare det også. Vaskerommet har endelig gått som det skulle (så da er det iaf én ting) så det ble til slutt vasking av klær og sengetøy likevel.

Nå skal jeg fornøyd se resten av Harry Potter and the Half Blood Prince og være glad for at jeg var tidlig oppe og for alle dagene jeg sminker meg nå. Jeg skal ønske meg et bedre nytt år, for man kan aldri garantere at det blir godt, men man kan forhåpentligvis få et bedre år enn 2020.

Ha en fin lørdag alle sammen ♡

Better new year

I was supposed to post something on new years eve, but also yesterday, January 1st. Somehow I felt pushed towards doing something else and in the end I ended up being “pushed” not to write, like I planned. The annoying thing in the midst of that is that I did have sort of an urge to write new years eve and yesterday, but today I got a temporary writers block ish again. So that’s just great.

New years eve was nice. It was like it usually is. Here at home, with Saga whom sadly gets more and more afraid of fireworks every year so now in 2021 I have to talk with the vet about what to do. I’ve never had a dog that was that scared so I don’t know much about sedatives or the scent things. It ended up getting kind of late, but new years eve tend to end up too late, no matter if you try to get in bed in time. Yesterday was also nice. Not as chill and calm as I’d hoped but Christmas have been really rough so things have in general not gone the way I’d hoped. Some really happy news though is that I stopped using snus! This is my 11th day without it and I’m so proud. There are days where I feel the urge to use it a lot, and today is one of those days. Luckily the urge doesn’t last more than a couple of minutes at a time, so I’ve figured out I can deal with hat. Now it’s just hoping that it’ll go smooth ish if I’m with someone who uses snus, but I think I can do that. The laundry room finally went like it should (at least that’s one thing!) and we were able to wash clothes and bedsheets again, finally.

Now I’m going to happily watch the rest of Harry Potter and the Half Blood Prince and be happy that I was up early, and for all the days I manage to do my makeup now. I’m gonna wish myself a better new year because you can never guarantee that it’s going to be great but you can hopefully get a better year than 2020.

Have a nice Saturday everyone ♡


Til toppen