Arkiv: februar 2021

En fin avskjed

Det er ikke så altfor lett å skulle snakke om enda – heller ikke å skrive om, men jeg mistet dessverre min kjære Mimmi natt til forrige lørdag. Det er trist, tungt og tøft, og i går tok vi et endelig farvel med henne. Bisettelsen ble utrolig fin og det ble virkelig et verdig farvel med en så utrolig tøff dame. At hun var tøff var noe jeg nevnte i minneordene jeg leste opp før det var presten sin tur til å snakke. Jeg er så fryktelig stolt av at jeg klarte å gjennomføre den talen. Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg fant styrken til å gjøre det, men på en eller annen måte gikk det. Jeg er så takknemlig og glad for at folk lo på de riktige stedene, for talen min var ment å feire livet til Mimmi – ikke sørge så mye over dødsfallet. Dermed ble ting litt lysere og litt lettere, iaf for meg.

I dag har jeg vært en tur på graven til Faff (morfar) og tante og sett litt på alle blomstene, ettersom det er der Mimmi skal være også. Hun fikk mange fler blomsterkranser enn jeg forventet, og mange av dem var utrolig pene. Det så dermed virkelig vakkert ut på gravstedet. Jeg var på graven sammen med mammi og noen andre familiemedlemmer og vi tok en lang gåtur sammen, for å være litt sammen i sorgen, men samtidig på en corona-vennlig måte. Jeg kjenner jeg gleder meg til vaksineringen har dekket de av befolkningen som kan vaksineres, slik at vi igjen kan være sammen slik vi pleide og ikke minst gi hverandre hundrevis av klemmer, for å ta igjen alle de klemmene vi ikke har fått det siste året

A beautiful goodbye

It’s not too easy to talk about – not to write about either, but I sadly lost my grandma last Saturday morning. It’s sad, heavy and rough and yesterday it was time to say a final goodbye. Her funeral ended up being really beautiful and it was definitely a worthy goodbye for an extremely tough lady. The fact that she was tough was one of the things I said about her in my “in memory of” speech before it was time for the minister to talk about her. I’m so proud that I saw it through. I’m not entirely sure where I found the strength to do it, but somehow it went completely fine. I’m so thankful people laughed at all the right spots, because my speech was meant to celebrate my grandmother’s life – not so much mourn her death. That’s how it ended up being a little bit brighter and lighter, at least for me.

Today I went by my grandpa’s and aunt’s grave and looked at all the beautiful flowers, since it’s where my grandma is gonna be eventually as well. She got way more flowers than I would’ve ever expected and so many of them were so pretty. It looked really lovely out there. I was at the graveyard with my mom and a few other family members and we went for a long walk after so we could spend some time together, but in a corona friendly way. I’m looking forward to vaccinating being done so we can spend time together like we used to. And give eachother hundreds of hugs – to make up for all of the ones we haven’t had the last year

Drøm stort

Akkurat nå er jeg stressa. Det er ikke «hva som helst» jeg er stressa for – det er World of Warcraft. Spillet opptar enda mer av tiden min enn det det gjorde tidligere, samtidig som jeg er flinkere til å ta initiativ til å gjøre andre (viktige) ting. Det er likevel sånn at spillet surrer rundt i hodet mitt konstant, og om det er en bra ting… det får vi nå se. Det er jo ikke så bra at noe opptar tankene dine så mye at du ikke får sove om kvelden, men nå er det jo ikke kun World of Warcraft som surrer rundt i hodet mitt når det blir mørkt og stille, det er så mangt.

Nå er jeg på én uke med isotretinoin og jeg håper at kroppen min lar meg gå på denne pillekuren så lenge som det er planlagt. Jeg merker veldig at aknen har «blitt verre før det blir bedre» og i dag innså jeg hvor tørr huden på hendene mine har blitt, så da regner jeg bivirkninger som inntrådt. Foreløpig har jeg ikke fått spesielt tørr hud i ansiktet heldigvis, men jeg har gardert meg allerede med hudprodukter fra the Body Shop som gir nok fuktighet, inkludert når man får medisinsk behandling av akne. Hurra! Jeg fikk i hovedsak beskjed om å gå på apoteket, men om jeg kan holde meg dyrevennlig og vegansk så er dét det jeg foretrekker ettersom jeg ikke akkurat kan velge når det kommer til medisinene jeg går på. The Body Shop er min go-to med absolutt alt som heter hudpleie, og det har det vært i mange, mange år.

Tilbake til World of Warcraft så jobber jeg for noe som heter keystone master. Det er å gjøre noe som kalles dungeons i +15 vanskelighetsgrad som vil si at det er .. ganske mye vanskeligere enn det det originalt er. Jeg vet at jeg ikke er den beste spilleren i universet, men jeg prøver og jobber hardt for å være så flink som mulig og i forrige betydelige sesong var jeg bra nok til å til slutt klare +19, så jeg tenker at jeg burde være bra nok til å klare +15 nå også, slik at jeg kan få den kule mounten jeg har lyst på, jeg også. Kompisen min og jeg kom litt sent i gang med sesongen så helt ærlig tenker jeg at vi klarer oss relativt bra, men det finnes delte meninger, det vet jeg. Jeg kommer nok til å være stressa helt frem til vi forhåpentligvis får det til, og den er ganske kjip. Jeg er bare ikke helt sikker på hvordan jeg skal klare å roe ned når noen andre «bekreftet» for meg at jeg burde være stressa i tillegg til at en som snakket Luxemburgsk snakket det som fremstod som ufint om meg, mens jeg var tilstede i voice chat. Det hjalp liksom ikke på det stresset jeg allerede følte og den lille selvtilliten jeg hadde. Nå synes ikke jeg det er så hyggelig å snakke på et annet språk enn de som er tilstede forstår, men det er kanskje bare meg? Jeg tenker at man burde snakke slik at alle forstår, uavhengig av hva man skal si.

Hva tenker dere, er det greit å begynne å snakke et annet språk slik at folk som er tilstede ikke forstår hva som foregår?

Dream big

Right now I’m stressed. It’s not just about anything I’m stressed about – it’s World of Warcraft. The game takes even more of my time than it used to although I’m still better at taking initiative to do other (important) things outside of the game. Thoughts about the game and playing is still floating around in my head basically all the time anyway though and if that’s a good thing.. I guess we’ll see. It’s not amazing if something takes up so much of your thoughts that you can’t even sleep at night, but World of Warcraft isn’t everything that takes up my thoughts when it gets dark and quiet, it’s a lot.

I’m at one week with isotretinoin now and I’m hoping my body will let me use the pills as long as I’m supposed to. I’m noticing that “the acne will get worse before it gets better” and today I realized how dry the skin on my hands have become, so from today I’m declaring side effects to have arrived. For now I haven’t gotten especially dry skin in my face but I’ve already prepared with skincare products from the Body Shop that gives enough moisture when you use medical treatment for acne. Hooray! I was told to go to a pharmacy by the doctor, but if I can stick to cruelty free and vegan that’s what I want since I can’t exactly choose with the medication. The Body Shop is my go-to with everything that’s called skincare and it has been for a lot of years now.

Back to World of Warcraft.. I’m working on something called keystone master. It’s about something called dungeons in +15 difficulty which obviously makes it a whole lot harder than what it is originally. I know I’m not the best player in the universe, but I still try and work hard to be as good as possible and in the last meaningful season I ended up being good enough to do +19, so I’m thinking I’m probably good enough to do +15 now as well so I get the cool mount I really want. My friend and I started a bit late in the season, but compared to that I’m thinking we’re doing surprisingly well, although I know there are several opinions of that. I’ll probably keep being a bit stressed until we hopefully get it, and that isn’t really good. I’m just not sure how to stress DOWN when someone else “confirmed” that I should be stressed, in addition to a guy speaking Luxembourg talked what seemed like shit about me, while I was present in voice chat. It didn’t really help the stress I already felt and the little confidence I had built up. I’m of the opinion that it isn’t nice to suddenly start talking your own language if that means that someone present won’t understand, but that might just be me? I’m thinking you should speak whatever makes everyone understand, no matter what you’re about to say.

What do you guys think, is it okay to start speaking a language not everyone present will understand?

Ro

Jeg satt her foran pcen min for tre uker siden og trodde at jeg kom til å få en indre ro snart. At avgjørelsen ville gjøre det litt enklere, at det ikke ville være så mye kaos. Jeg kan forklare såpass at foreløpig har det helt motsatt effekt. Jeg trodde liksom at så fort jeg fikk litt mer tid for meg selv igjen så kunne ting som blogg og instagram fikses (jeg er litt i overkant opptatt av sosiale medier akkurat nå..), men nei. Hverdagen er kaotisk selv om jeg gjennomfører alle dagligdagse ting, i tillegg til møter og jobb. Fokuset mitt er rettet mot å spille World of Warcraft fremfor å gjøre noe som helst annet og jeg vet at det er feil, men interessen min og engasjementet mitt er for sterkt. Altså, ikke misforstå. Jeg gjør fortsatt alle dagligdagse ting, alle de tingene man må, men å fokusere på å for eksempel skrive noe sammenhengende for å publisere er ekstremt vanskelig. Nå trenger vel for så vidt ikke alt å være så utrolig langt og «alvorlig» eller hva jeg nå skal kalle det, men jeg kunne likevel ønske at jeg fikk til å skrive noe med litt substans. Noe som betyr noe. On that note så må jeg bare nevne en ubehagelig opplevelse her om dagen…

Jeg var hos en legespesialist og det første han påpeker er at jeg er for gammel til å ha med meg noen på en konsultasjon, så han ville vite grunnen til at jeg følte jeg måtte det. Altså, hallo? Man kan vel få lov til å ha med hvem man vil om man føler man trenger litt moralsk støtte, er usikker, redd for å glemme hva man skal si eller lignende. For meg er det litt av alle de tre. Jeg har jo angst, og den påvirker i den retningen at jeg er redd for å glemme noe avgjørende jeg skal ta opp på for eksempel et møte – spesielt med en ny person. Jeg vet ikke hvorvidt han var fornøyd med forklaringen eller ikke, men det får være. Etter en liten stund kommer han frem til at «ja ok, du skal få denne medisinen, men du hadde IKKE fått den om du hadde kommet alene». Altså… hæ? Først får jeg beskjed om at jeg er for gammel til å ha med meg noen, og så får jeg beskjed om at om jeg hadde kommet alene så hadde jeg ikke fått behandlingen jeg trenger. Wow. Jeg ble overrasket over å høre de to, så til de grader selvmotsigende tingene, i én og samme time av en lege. Jeg skal tilbake én gang i måneden i mest sannsynlig 6,5 måneder, så vi får se om det er litt mer ok neste gang. Det var iaf en ganske spesiell opplevelse sett fra mitt perspektiv og jeg håper jeg slipper å måtte forsvare meg selv på den måten igjen.

Calmness

I was sitting here in front of my pc 3 weeks ago and thought that I would feel an inner calmness, an inner peace soon. That my decision would make life a little bit easier and that there wouldn’t be so much chaos. I can say enough to make it clear that it had the complete opposite effect. I thought that as soon as I had some more time for myself again things like my blog and my instagram account would be easier to fix (I’m a tiny bit too concerned with social media these days), but no.. My life Is chaotic even though I of course do all of the normal, everyday stuff in addition to some meetings and also a little bit of work. My focus is mostly turned towards playing World of Warcraft now though and I know it’s wrong, but my interest and engagement in it is too strong. I mean, please don’t misunderstand. I still do all those everyday things, all of the things you have to do, but to focus on something else, like for instance writing something that’s actually worth publishing is extremely hard. I guess not everything have to be super long and very serious, but I would like to write something that has a little substance. Something that means something. On that note I kind of just have to write about something that happened the other day..

I was gonna see a specialist regarding something and the first thing he points out is that I’m too old to not go alone to a consultation, and he wants to know why I show up having someone with me. I mean, hello? Anyone should be allowed to bring someone if you feel like you need some moral support, you’re insecure, scared you’re going to forget to say everything you need to say etc. For me it’s a bit of all of the above. I have anxiety and it influences me in the way of being scared that I’ll forget to bring up something important – especially with a new person I don’t know. I don’t know whether or not he was happy with the explanation, but whatever. After a little while he concluded with that “yeah okay, you’re getting this medication but you wouldn’t have if you came alone”. I mean.. what? First he let’s me know that I’m too old to bring someone with me, then he tells me I wouldn’t have gotten the medication if I came alone. Wow. I was surprised of hearing both of those, extremely contradictory, things in one and the same appointment with a doctor. I’m going back there once a month the next 6,5 months, so we’ll see if it’s a bit more okay the next time. It was a pretty special experience seen from my perspective and I hope I don’t have to defend myself in that way again anytime soon.

Det er aldri for sent

For litt mer enn en uke siden måtte jeg ta et vanskelig valg som påvirket hele livet mitt. Jeg hadde ikke trodd jeg kom til å ta det valget, men noen ganger må man gjøre det som er minst kult og endevende tilværelsen helt. Det har ført til masse følelser (såre og vonde følelser) og jeg gleder meg ikke til Valentines day lenger, sånn som jeg gjorde i fjor. I mangel på å vite hva jeg skal skrive nå for tiden så tenkte jeg å iaf dele to av de kuleste julegavene som jeg fikk i fjor. Jeg skulle ha vist dere alt jeg har lyst til å vise dere nå for lenge, lenge siden, men på en eller annen måte har ikke tiden min strukket til å skrive – selv om jeg gjerne skulle ha kommet i gang igjen og funnet «oumphen» min.

It’s never too late

I had to make a difficult decision a little over a week ago, and it has impacted my entire life. I never really thought I would have to go for that choice ever, but sometimes you just have to go with what is hard, even though it turns your life upside down. It’s led to a lot of emotions (mostly hurt, devastated and sad) and I’m not looking forward to Valentines day anymore, like I did last year. Due to lack of knowing what to write I figured I would show you 2 of the most awesome gifts I got last Christmas. I should’ve showed you this (and a few other things) a long time ago, but somehow writing hasn’t really shown up in my schedule – even though I would’ve loved to start a while ago, and found my “oumph” again.

Razer Base Station Chroma Quartz
Razer Kitty Quartz BT edition
.. og sammen er de perfekte! // .. and together they’re purrfect (see what I did there?)


Til toppen