Utsettelser

Herlighet så lett det er å utsette ting – til og med de viktige tingene. Jeg opprettholder fortsatt de fleste daglige rutinene mine, ikke misforstå, men ting som å skrive eller å ta bilder kan fort bli litt utsatt fordi jeg heller vil spille World of Warcraft eller Animal Crossing, eller til og med snakke med noen på discord. Jeg har relativt lett for å bli distrahert til tider, så om jeg skriver og hører messenger plinge på telefonen så kan det godt hende jeg tar opp telefonen og da kommer jeg helt ut av rytmen. Jeg kan liksom ikke noe for det, det er bare sånn jeg er. Samtidig kan jeg bli så «in the zone» at det er umulig å få kontakt med meg, men det er som regel når jeg spiller, tegner eller jobber med design til for eksempel bloggen at det skjer. Jeg finner dette veldig interessant, og jeg vet jeg ikke er den eneste dette skjer med.

Jeg synes egentlig det er litt vanskelig å skrive nå. Ikke nødvendigvis fordi jeg har skrivesperre, men fordi jeg føler jeg ikke har så mye å skrive om. Det er jo ikke sånn at jeg går på skolen eller har en jobb hvor det skjer ting som jeg kan skrive om. Ikke det at livet mitt alltid er spesielt rolig på tross av uføretrygd, det skjer da absolutt nok mesteparten av tiden, MEN (dette er et stort men) det er ikke alt jeg ønsker å dele her på bloggen. For eksempel da Mimmi var dødssyk. Jeg var mye på besøk hos henne og vi både så på TV sammen og skrev på livshistorien hennes, men det var ikke akkurat noe jeg følte for å oppdatere om her eller sosiale medier dag-for-dag. At leiligheten er et eneste stort rot fordi mammi og jeg holder på å pusse opp kjøkken er ikke nødvendigvis så altfor interessant å skrive om heller. Spesielt fordi jeg for øyeblikket er i en fase hvor jeg synes det er veldig kjipt å leie hos mammaen min, samtidig som jeg også akkurat nå heller ikke vet hvordan jeg skulle klart å bo alene 100% av tiden. Jeg blir lett å føle meg ensom og da går jeg inn i en heller dårlig spiral som går rett ned og det er ikke akkurat sunt. Når det kommer til store temaer synes jeg også det kan være litt tricky. Før jeg fikk bipolar-diagnosen så forstod jeg jo alle sånne vanskelige ting som «bare» Asperger og angst, men nå så er det liksom «hmm, er dette en greie med bipolar eller Asperger? Eller er det bare angst?». Jeg føler det blir litt vanskelig å sortere og uavhengig av hvilken diagnose det er knyttet til så er det jo bare MEG. Diagnosene er jo bare et sett med personlighetstrekk som gjør meg til meg, på godt og vondt. For det er både godt og vondt med alle de bokstavene jeg har. Oppå alt dette så går det jo sånn rimelig bra med meg, alt i alt. Jeg jobber hardt hver eneste dag for å gjøre det aller beste ut av enhver situasjon og jeg gir meg ikke når jeg møter motgang. Jeg presser meg selv til ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre for å bevise at også jeg kan ha et fint liv. Jaok, så blir jeg sliten. Jaok, så blir jeg kanskje litt deppa. Men jeg kan søren meg ha et like fint liv som de fleste andre. Hmm, så er det kanskje disse tingene jeg kan skrive om, sånn egentlig. Ofte står det likevel helt stille når jeg setter meg foran pcen og åpner Word. Spesielt når snapchat eller messenger plinger uten stopp – men det er jo kanskje ikke så rart.

Postponing

Geez, it’s so easy to postpone things – even the important ones. I mean, I mostly do all my everyday routines, don’t get me wrong, but things like writing or taking pictures can easily be postponed when I would rather play World of Warcraft or Animal Crossing, or even talking to someone on Discord. From time to time I get very easily distracted, so if I’m in the middle of writing and hear a notification on my phone I easily pick up the phone and fall out of the rhythm I was in. I can’t really help it, it’s just the way I am. Of course I can also be so much “in the zone” that it’s impossible to get in touch with me, but that’s usually when I play a game, draw or work with designs for let’s say.. my blog. I find all this very interesting and I know I’m not the only one this happens to.

I honestly find it a bit hard to write right now. Not necessarily because I have a writer’s block, but because I feel like I have nothing to write about. It’s not like I go to school or have a job where stuff I can write about happens. Not that my life is always quiet and calm either despite receiving disability benefits, most of the time enough stuff do happen, BUT (and this is a big but) it’s not always something I want to share here. Let’s say for instance when my grandma was dying. I visited her a lot and we watched tv together as well as writing about her life story, but it wasn’t exactly something I felt like sharing here or on social media on a day-to-day basis. The fact that the apartment is now just a huge mess because my mom and I are renovating the kitchen is also not necessarily extremely interesting to write about either. Especially because I’m right now in a sort of phase where I don’t find it all too much fun to rent a room in my mom’s apartment, while at the same time I have no idea how I would live alone 100% of the time. I often and easily get very lonely and then I just go into a downward spiral and that’s absolutely not healthy. When it comes to big topics I also find that a bit tricky right now. Before I got the Bipolar disorder diagnose I understood all the difficult things as “just” Asperger’s and anxiety, but now it’s more like “hmm is this a Bipolar or Asperger’s thing? Or is it just anxiety?”. I feel like it’s a bit hard to sort out and no matter what diagnose it comes from it’s still just ME. My diagnoses are basically just a set of personality traits that makes me who I am, both good and bad. Because it’s definitely both good and bad with all the extra letters I have. On top of all that, it honestly is pretty okay with me. I work hard every single day to make the best out of any situation and I’m not giving up, even when I face tough challenges. I push myself to do things I never thought I would do to prove that I too can have a good life. Yeah okay, I get tired or even exhausted. Yeah okay, I might be pushed down into a bit of a depression. But I can have almost the same amount of nice in my life than most other people. Hmm, I guess some of those things are the things I could write about. A little too often my head is just blank whenever I sit down in front of the pc and open Word. Especially when snapchat or messenger notifies me of new messages constantly – but I guess that’s not weird at all.

Ingen kommentarer

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen