Arkiv: april 2021

Autism awareness month

Her om dagen fikk jeg et minne på facebook. Dere skjønner, april er «Autism awareness month» og for noen år tilbake ble jeg spurt om å skrive et spesifikt innlegg. En leser lurte så veldig på hvordan autisme kan se ut hos barn og hvordan det viste seg hos meg, i tidlig alder. Jeg var i grunn beæret over at noen som leste bloggen MIN hadde et ønske om et spesifikt innlegg. Det gjorde det å skrive litt lettere i en vanskelig periode. Den vanskelige perioden virker jo riktignok som den fortsetter og fortsetter, men det glimter til innimellom, med inspirasjon til noe å skrive om.

Den siste tiden har jeg ønsket å komme tilbake til start. Til da jeg begynte å blogge og blogget målrettet mot å informere om hvordan Aspergers syndrom kan være hos unge jenter, nærmere bestemt meg som 15-åring. Jeg gikk da i 10. klasse på SMI (skole for spesialmedisinske institusjoner) på sykehuset og var lykkelig over å endelig ha fått en diagnose, men frustrert over lite kunnskap og lite imøtekommende mennesker i helsevesenet. Problemet med å gå tilbake til start er at jeg jo ikke er der lenger. Jeg har hoppet 10 skritt frem og har fått flere «bokstaver». Jeg har kommet lenger enn jeg/vi (familie og behandler) noen gang trodde jeg skulle, og jeg har blitt rimelig selvstendig til tross for at det henger igjen litt avhengighet når det kommer til for eksempel telefonsamtaler og bilkjøring. I dag har jeg faktisk tatt hele to telefonsamtaler helt alene og selv om det på et tidspunkt var litt frustrasjon så gikk det likevel bra. Dette er helt utrolige fremskritt for meg og det føles ubeskrivelig deilig.

Men.. så var det tilbake til start. Det går bare ikke. Jeg er medlem i et par grupper for mennesker med Asperger og deres pårørende og det er stadig innlegg med «er det noen som sliter med *noe*?» og «jeg har det sånn her – er jeg den eneste?» og lignende og vet dere hva? Jeg kjenner meg nesten ikke igjen. Det bare.. det er ikke meg lenger. Selvfølgelig så er det ett og annet, jeg tviler ikke på Aspergerdiagnosen min, men all jobbingen min.. All innsatsen.. Alt har bare.. gjort ting generelt bedre. Jeg trodde ikke man kunne håndtere utfordringer ved diagnosene mine så til de grader bedre, sånn som jeg gjør nå. Det er helt surrealistisk og da kjenner jeg plutselig at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte når det kommer til å skrive. Jeg føler ikke jeg lenger kan snakke «på vegne» av andre med Aspergers syndrom, Bipolar lidelse, sosial fobi og agorafobi – for alt har blitt så mye bedre. Jeg er fire måneder skadefri (hurra), jeg spiser helt vanlige måltider (det er relativt stort da spiseforstyrrelser regjerte livet mitt i mange år) og jeg er veldig selvstendig. Jeg kan nesten ikke tro det selv, og det tror jeg ikke egentlig de rundt meg gjør heller. Likevel er det sant. Det skjer mye (bra) i livet mitt nå og jeg har det i grunn ganske fint. Det føles så rart at JEG kan si, med hånden på hjerte, at jeg har det fint. At jeg har det bra. For vanligvis går jeg rundt i en tåke av «okei» – som i grunn er bra nok, for det kunne vært mye verre. Men nå har jeg det altså bra.

Autism awareness month

I got a memory on facebook the other day. You see, April is “Autism awareness month” and a few years ago I was asked to write a specific blog post. A reader wondered what autism can look like in a child and how it showed itself for me at a young age. I was actually honored that someone who read MY blog had a request for what kind of post I should make. It kind of made writing a little bit easier, in what was a difficult period. It seems like the difficult period just continues, but sometimes there’s this flash of inspiration, that makes me able to write.

Lately I’ve been wanting to get back to the start. To when I started blogging and when I was writing mainly to inform about how Asperger’s syndrome could be for young girls, specifically me as a 15-year-old. I was in 10th grade at SMI (school at the hospital) and I was incredibly happy after finally receiving a diagnosis but I was also frustrated by how little people knew and how horrible I was met at different institutions that were supposed to help me. The problem with going back to start is that I’m not there anymore. I’ve jumped 10 steps ahead and I’ve received more “letters”. I’ve come further than I/we (family and therapist) ever thought I could, and I’ve even gotten quite independent, even though there’s of course some part of me that depends on others for, for instance, phone calls and driving. Today I’ve actually had 2 phone calls all alone, and even though I at one point got pretty frustrated, it still went fine. This is incredible progress for me, and it feels amazing.

But.. the whole thing with going back to the beginning. It’s just not possible. I’m a member of a few groups for people with Asperger’s and their relatives and there are frequently posts with “does anyone else struggle with *thing*?” or “this is the way I feel – am I the only one?” and do you guys know what? I can barely see myself in those situations now. It’s just not.. me anymore. Of course some things still goes, I’m not doubting my Asperger’s diagnosis – at all, but all my hard work.. Everything.. it’s done things better. I didn’t think I would be able to handle challenges with my diagnoses so much better, the way I do now. It’s quite surreal to be honest, and then I suddenly feel very insecure about where to start with my writing. I don’t feel like I can speak “on behalf” of others with Asperger’s syndrome, Bipolar disorder, social phobia, and agoraphobia anymore – because everything is so much better. I’m 4 months without self harming (hooray), I eat normal meals (that’s relatively big as ED’s was my life for many years) and I’m pretty independent. I can almost not believe it myself, and I don’t think the people around me can either. But it’s still true, it’s still the case. A lot of (good) things are happening in my life now, and I’m sort of good. It feels so weird that I, of all people, can say that I’m truly good. Because usually I just walk around in this fog of “okay” – which is good enough as the alternative could be so much worse. But now I’m actually good.

Princess!

Verdens kuleste

Okei, så jeg tror jeg har fått tak i verdens kuleste (og peneste!) tastatur; Varmilo Sakura edition. Det er, til tross for min skepsis da jeg startet å skrive på det, utrolig behagelig. Jeg valgte brune switches (jeg husker ikke riktig ord på norsk) og de har derfor litt feedback hver gang man trykker på tastene. Det lager ikke noe særlig mer lyd enn mitt Razer Ornata, men lyden er helt annerledes. Jeg hadde egentlig tenkt til å returnere tastaturet for å bytte switches, men da jeg gjorde litt research på temaet kom jeg frem til at det var en dårlig idé ettersom de sannsynligvis ville  lage like mye lyd da det kan være selve materialet på tastaturet som er grunnen til lyden. Jeg har etter noen uker blitt ganske så vant til det, og nå er jeg superglad for at jeg ikke leverte det inn! Det passer perfekt til setupen min som virkelig begynner å ta form nå. Jeg er så glad.

The world’s coolest

Okay, so I think I might have gotten my hands on the world’s coolest (and prettiest!) keyboard; Varmilo Sakura edition. It is, despite my skepticism when I started using it, very pleasant. I chose brown switches and therefore they have a little bit of feedback every time you click the keys. It isn’t really a whole lot more noisy than my Razer Ornata, but the sound is a little bit different. I was going to return it to choose one with different color on the switches, but when I did some research on the topic I figured out that that might be a bad idea since it probably would’ve been just as “noisy” since it can be the material of the actual keys and not the switches. After using it for a few weeks I’ve gotten used to it, and now I’m super happy I didn’t return it! It fits perfectly with my setup, which really is starting to look like something. I’m so happy.

Rosa samling // Pink collection

Fremover, igjen?

Jeg hadde egentlig tenkt meg et kort og søtt innlegg for å dele det nye tastaturet mitt med dere i dag. Det nye tastaturet er bare helt fantastisk og har virkelig gjort noe med hvordan «battle station»en min ser ut for øyeblikket. Men – for det er ett men. Jeg ble plutselig grepet av en helt uimotståelig lyst til å skrive. Til å skape noe, med ordene mine. Jeg har hørt på «Shy Away», den nye sangen til Twenty One Pilots en hel del siden den kom ut. De skal ha konsert 21. mai og skal sende det live online, så gjett hvem som har kjøpt seg billett!? Jeg så selvfølgelig på merch også, og jeg falt helt pladask for både ting fra albumet, men også ting knyttet til konserten. Jeg har ALDRI hatt konsert merch da det har blitt solgt rett etter jeg har hatt angstanfallene mine på konsertene og det har vært ganske så sårt.. Nå derimot så gjør det jo ingenting for om jeg får en reaksjon på konserten så spiller det jo ingen rolle, for jeg er jo hjemme og sannsynligvis i min egen seng (jeg regner med at konserten er SENT for vår tidssone i Norge, så da er kanskje sengen det beste). Å høre på Twenty One Pilots gjør noe med meg. Jeg får liksom en slags inspirasjon til å skape noe og det tror jeg stammer fra en av de absolutte yndlingssangene mine «Kitchen Sink».

“Are you searching for purpose?
Then write something, yeah it might be worthless
Then paint something then, it might be wordless”

De ordene satte seg allerede første gang jeg hørte sangen, og de betyr så uendelig mye for meg. Jeg gleder meg sånn til konserten!

Uavhengig av Twenty One Pilots så har jeg de siste dagene følt meg så klar. Klar for hva? Tenker du kanskje, og det skal jeg fortelle deg. Til tross for enorm fremgang de siste vel.. 3 årene så har jeg følt at jeg de siste månedene kanskje har stagnert litt. At det liksom ikke har skjedd noe særlig forandringer inni meg og at det på en måte stoppet helt opp. Det er ikke det jeg ønsker, og det jeg har funnet ut nå er at jeg er klar. Jeg er klar for å gå videre. Klar for å jobbe hardere. Klar for å skape et supert liv (for det vet jeg at jeg kan få!). Klar for fremgang igjen. Det kjennes fint og det kribler litt i magen ved tanken på dette, og det er så deilig!

Forward, again?

I was planning to make a short and sweet post to share with you my new keyboard. It’s absolutely fantastic and it really did something with my “battle station”. But – because there’s a but there. I suddenly got overpowered with this urge to write. To create something, with my words. I’ve been listening to “Shy Away”, Twenty One Pilots’ new song, a lot since it came out a few days ago. They’re gonna have a concert online May 21st and guess who got herself a ticket? I obviously had to have a look at their merch too and I completely fell for things for the album, but also for the concert. I’ve never had concert merch since it’s always been sold after the concert, after my anxiety attack(s) and I’ve been very sad about that. Now, on the other hand, it doesn’t really matter if I get a reaction to the concert as I’m in my own and likely in my own bed (I reckon the concert is pretty late in my time zone, so my bed might be the best). To listen to Twenty One Pilots does something to me. I get some sort of inspiration to create something and I think that’s partly because of one of my favorite songs “Kitchen Sink”.

“Are you searching for purpose?
Then write something, yeah it might be worthless
Then paint something then, it might be wordless”

Those words really stuck with me from the very first time I heard the song, and they mean so much to me. I can’t wait for the concert!

Regardless of Twenty One Pilots I’ve sort of felt so “ready” the last few days. Ready for what? You may ask, and I’m going to tell you. Despite enormous steps forward the last.. 3 years I’ve felt that I’ve stagnated a bit, the last few months. That I haven’t experienced a lot of change inside of me and that it kinda just stopped. That’s not what I want and I’ve figured out now that I’m ready. I’m ready to move on. Ready to work harder. Ready to create an amazing life (because I know I can do that!). I’m ready for new progress. It feels nice and I actually have butterflies in my tummy thinking about it.

Ord

Ord kan være vanskelige. Det spiller ingen rolle om det gjelder å skrive eller å snakke; noen ganger er ordene like vanskelig å få ut likevel. Jeg har helt ærlig ikke så altfor mye å snakke om akkurat nå, for akkurat i dag føles som en bra dag. Jeg er litt redd for å jinxe det ved å si det, men jeg får banke litt i bordet også. Akkurat nå føler jeg meg verdifull. Jeg føler meg ønsket, intelligent og jeg føler at det er andre mennesker som er glad i meg. Som uten tvil liker meg akkurat som jeg er. Det er så utrolig verdifullt, det. Jeg kan egentlig ikke huske sist jeg følte det akkurat sånn her, men det er iaf en stund siden. Livet har jo vært så mye i det siste. Litt i overkant mye.. Litt sånn at både angst og dårlige dager kommer oftere, samtidig som jeg har vært veldig flink til å holde hodet over vann og presse meg selv videre. Oi, det er visst også en annen ting som gjør at jeg føler meg så bra i dag. Jeg føler at jeg er så flink til å pushe meg, til å ikke gi opp. Det er 1 av 2 ting som ble gjentatt til noen ganger det kjedsommelige for meg da jeg vokste opp. Det ser likevel ut som det virkelig har gått inn, men det gjør det gjerne når noe blir sagt mange nok ganger. Jeg tror og mener dette er en viktig egenskap jeg har tilegnet meg og noe jeg håper å få ført videre en gang. For det viktigste er å aldri gi opp.

For en liten tid tilbake (1-2 uker) gjenopptok jeg kontakten med en gammel venn som jeg ikke har snakket med på nesten 1,5 år. Han kontaktet meg ut av det blå og herlighet så mye gøy jeg har hatt det. Ikke fysisk, for dere vet… corona + det faktum at vi er i to forskjellige deler av verden, men noen samtaler kan være så utrolige. Det føles så godt å kunne bruke hodet ordentlig. Å lære ting. Å utvikle skriveferdighetene mine innenfor trygge rammer. Det har gjort meg inspirert til å skrive her igjen, omså det bare er et par setninger om i dag, gårsdagen eller en vits. Ikke det at jeg noen gang kommer til å poste vitser, men dere skjønner greia. Hovedpoenget er at det å skrive 6-8 fulle instagrammeldinger som etter hvert har blitt til googledokumenter virkelig har gjort noe med og for meg. Som om det har sagt «klikk» et eller annet sted i hjernen min – på en veldig positiv måte. Okei, nok om det. Jeg har iaf hatt det veldig bra i går og til nå i dag og det er jeg så glad og takknemlig for. Jeg er heldig som har en håndfull veldig gode mennesker rundt meg som jeg kan kose meg sammen med og ha interessante samtaler med.

Words

Words can be difficult. It doesn’t really matter if it’s to write them or to speak; sometimes the words are equally difficult. I honestly don’t have too much to write about right now because today feels like a good day. I’m a bit worried I’m gonna jinx it, so I might as well knock on wood. Right now I just feel so precious. I feel wanted, intelligent and that there are people out there who love me. Who, without a doubt, like me just the way I am. It’s incredibly valuable. I can’t really remember the last time I felt exactly like this, but it’s for sure been a while. Life has been so much lately. A little bit too much at times. So much that anxiety and bad days have been more frequent, although I’ve been great at keeping my head above water and to push myself further. Oh yeah, that’s also one of the reasons I feel so good today. I feel that I’m just really good at pushing myself, to not give up. That’s 1 of 2 things that were frequently repeated to me when I was growing up. It does look like it stuck, but it usually does if it gets said enough times. I think that’s an important trait I’ve acquired and something I hope to pass on to someone else. Because the most important thing in life is to never give up.

A little while ago (about 1-2 weeks) I got back in touch with an old friend that I haven’t really talked to in almost 1,5 year. He just randomly reached out to me, and gosh, I’ve had so much fun. Not physically because you know.. corona + the fact that we live on opposite sides of the world, but some conversations can just be so amazing. It feels so good to be able to really use my mind. To learn new things. To develop my writing skills further within a safe space. It has actually inspired me to wanting to write more here again, even if it’s just a few sentences about today, yesterday or a joke. Not that I’m ever going to write a joke here, but you get what I mean. The point is that writing 6-8 full messages on instagram that eventually now has turned into google documents really has done something for me. Like it somewhere in my brain said “click” – in a really positive way. Okay, enough about that. I’ve at least had a great day yesterday and just the same up until now today, and I’m so happy and thankful about that. I’m so lucky to have a few very good people around me who I can have fun with, but also share some interesting conversations with too.

..og sånn ser jeg ut i dag! // .. and this is what I look like today!

Følelser

Konsentrasjon er dessverre ikke helt min greie, men jeg skal likevel prøve så godt jeg kan. De siste månedene har vært mye. Det har vært mange hendelser og mye følelser, og ting har ikke roet seg helt enda. Det er så mange løse tråder. Samtidig er jeg så heldig som har en håndfull med gode mennesker rundt meg. Livet hadde virkelig ikke vært det samme uten dem (kanskje klisjé, men det er absolutt sant).

Påsken kom og gikk for meg. Jeg hadde noen stunder med litt jobb før det ble helt fri fra skjærtorsdag til 2. påskedag. Påskeaften ble utrolig fin og jeg var til og med med på et spill med familien! Det er heeelt ulikt meg, men jeg er på et sted i livet hvor jeg trives med å utfordre meg selv så da var det bare å hoppe ut i det. Bakgrunnen for at jeg ikke egentlig er med på spill av noe slag når det kommer til familie og venner er fordi jeg er så fryktelig redd for å tape eller å se dum ut. Jeg har tenkt og tenkt på hva det kan komme av og det jeg kom frem til er alle de gangene jeg ble latterliggjort på skolen og at til og med lærere følte for å bli med på det til tider. Jeg tror sånne ting kanskje setter seg dypere enn det man egentlig kan se for seg, iaf for noen. Til tross for litt angst og mye følelser hadde jeg det likevel ganske så gøy mens det varte, og jeg er veldig glad for at jeg valgte akkurat den kvelden og akkurat de folkene for å utfordre meg selv.

Denne uken har til nå gått akkurat som den skulle, og det er i grunn litt deilig. Det er greit jeg utfordrer meg selv og faktisk er en del opptatt, men det er utrolig hvor glad jeg fortsatt blir for at ting går som planlagt. Det kan man nok hashtagge med Asperger, tror jeg. Forresten så fant jeg ut at tross i at jeg bruker telefonen min som fjernkontroll til kamera så er det fortsatt mulig med en timer! Så fremover blir det ikke bilder med telefonen fremme når jeg tar bilder av meg selv.

Ettersom jeg har gjort alt som planlagt og noe som ikke planlagt i dag skal jeg nå unne meg med å spille litt WoW før det blir middag og mer rydding, for man kan jo aldri få nok av rydding.


Til toppen