En vanesak

Det å sjekke facebook har blitt en vanesak for meg. Jeg bruker den ikke til annet enn å dele blogginnlegg og å ønske folk en fin bursdag, men det er alltid interessant (og litt gøy) å se på minner fra mange år tilbake – for nå begynner det å bli ganske mange år siden jeg fikk kontoen! I går fikk jeg minner om to blogginnlegg. 2018 og 2019. Det som er spennende er at innholdet er ganske likt det jeg hadde ønsket jeg kunne skrive om i år. I dag. Denne uken. Denne måneden. Selv om det er likt i ordlyd kan jeg veldig gjerne tenke meg å dele litt med dere som ikke har fulgt meg så lenge. Eller dere som også har fulgt meg lenge, men som sikkert – i likhet med meg – har glemt mye av det jeg har skrevet før. Jeg må jo ærlig si at jeg synes jeg har vært veldig flink til å skrive. Jeg har vært kreativ, jeg har fortalt mye personlig og jeg har fått ut mye frustrasjon fra tid til annen, men jeg har også lett etter fakta for å komme med et mer helhetlig bilde. Dette har vært for å bygge oppunder at ting jeg føler er knyttet til ditt eller datt, og måten jeg jobber med det på, for å bli bedre, slik at jeg kanskje kan hjelpe noen andre som er i samme situasjon. Og dét vet jeg at jeg har klart tidligere. Det føles så godt å kunne være en inspirasjon og en type hjelp for et annet menneske. Det har gitt meg så utrolig mye bra også. En følelse av verdi, noe som til en viss grad har hjulpet på selvtilliten på et tidspunkt, selv når ting har vært ubeskrivelig vanskelig (eller slitsomt).

Jeg synes det er ytterst interessant å se hvordan ting var likt som nå, men også hvor forskjellig det er. Hvor mye vanskeligere ting var. Hvor mye mer frustrasjon jeg satt med. Det er like interessant å se hvor mye hard jobbing kan gi, hvor mye positivt det kan føre til. Det får meg til å sette ekstra pris på innsatsen jeg har gjort, og som jeg fortsatt gjør. Det får meg til å være takknemlig for familien min og vennene mine, for de som har vært med på reisen min frem til nå, og for alle «verktøyene» jeg har fått i behandling. Jeg kjenner overraskende nok også på en utrolig glede, fordi jeg vet at jeg kan komme enda lenger hvis jeg ikke gir opp. Jeg vet at med enda litt mer hard innsats, så kan jeg nå målene jeg har satt meg – selv om målene var så langt borte, for bare litt siden. Jeg gleder meg til alle jeg skal dele reisen min med videre også, fordi jeg vet at de er så fine mennesker. At de er mennesker som er glad i meg, setter pris på meg og som vil meg mitt aller beste. Det gir meg litt perspektiv, med tanke på at det er så mange som ikke har noen som støtter seg. At det finnes mennesker som ikke har noen som viser omsorg for dem, som er ensomme, hele tiden. Med all kjærligheten jeg føler fra de rundt meg, så kunne jeg tenkt meg å gi litt til noen som trenger det også. Så forhåpentligvis, om jeg forsetter å skrive, så har jeg mulighet til dette.

Stay tuned for deling av eldre innlegg videre!

A habit

Checking facebook every day has kind of become a habit for me. I don’t really use facebook for anything other than sharing my blog posts and wishing people a happy birthday, but it’s always interesting (and sometimes fun) to see things I shared many years ago. My account is getting old now! Yesterday I got a memory about two blog posts. 2018 and 2019. The exciting thing was to see that the content is about the same ish things that I would like to write about this year, today. This week. This month. Even though it’s a lot of the same, I would still love to share it with the ones who haven’t read this blog for a long time, or a lot. Or to those of you who’s been a reader for many years already, but – like me – needs a little reminder of what I’ve written earlier. I have to say that I honestly found myself to have been quite the writer. I’ve been creative, I’ve shared a lot of personal things and I’ve gotten a lot of frustration out from time to time, but I’ve also done research to give a better picture of things. Doing research has mostly been to be able to tie my feelings and experiences to this or that, and the way I work on it, to get better, so I can help other people in the same situation. I know I have been able to in the past. It feels amazing to know that you’re a source of inspiration and some sort of help for others. It has done a lot for me as well. A feeling of being valuable, which again to some degree has made my confidence spike a little bit, even when life has been incredibly difficult (or exhausting).

I find it very interesting that things are so similar now, but they’re also extremely different. How much harder things were. How much frustration I experienced. It’s just as interesting to see how much hard work can do, how many positive things it can lead to. It makes me appreciate what I’ve done – and what I keep doing -, so much more. It makes me appreciate my family and my friends more, the people who’s been with me on my adventure up until now, and for all the «tools» I’ve learned in therapy. I surprisingly also feel an immense happiness by the fact that I know I can do so much better if I don’t give up. I know that with a little bit of more effort, I can reach my goals – even though the goals were so far away just a little while ago. I’m looking forward to sharing my future adventures with the people I have in my life right now too, they’re such amazing people. They love me, appreciate me and they’ll do what they can to help me be my best. It gives me sort of a perspective, because I know that there are people out there with nobody there to support them. That there are people who has nobody around them to care for them, who are lonely, all the time. With all the love I get from the people around me, I wish I could give a little bit away to someone else who needs it. So hopefully, if I continue writing, I’ll be able to do just that.

Stay tuned for sharing of some older posts!

2018
2019
2021
2021

Ingen kommentarer

Skriv en kommentar

Merk: Kommentarer legges ut etter manuell godkjenning.


Til toppen