Aspergers syndrom

Autisme hos barn

Autisme hos barn er et vanskelig tema. Eller, det er egentlig ikke så vanskelig, men det er et stort tema. Det er bredt. Det er generisk, men likevel så veldig individuelt. Man har selvfølgelig et sett med kriterier for at man skal bli både utredet og diagnostisert, og du må oppfylle så og så mange av dem.

Etter at jeg ble utredet og diagnostisert med Aspergers syndrom så mammi tilbake på barndommen min og sa «jeg skulle sett det!» og «jeg hadde kanskje sett det bedre om jeg hadde flere barn jeg kunne sammenlignet deg med i hverdagslivet». Hun var ganske så sint på seg selv, ganske lenge. Jeg hadde flere kusiner og fettere vi var en del sammen med, og selvom man på en måte kunne se Aspergeren min når man sammenlignet oss, så tenkte de rundt meg at jeg bare var et spesielt barn. Litt annerledes, men likevel bare et særegent barn. Det var kanskje derfor jeg ble mobbet fra jeg gikk i barnehagen også, fordi jeg var annerledes. Jeg tror egentlig ikke at de andre barna syntes jeg var spesielt annerledes in the first place, men at foreldrene snakket om meg og at barna hørte mamma og pappa snakke om Sophie i barnehagen/på skolen. Mobbingen varte i hele 15 år, fra jeg var 3 år gammel til jeg var 19 år gammel og dette var en av grunnene til at jeg ikke klarte å fullføre videregående skole.

Som barn var jeg annerledes. Jeg hadde spesialinteresser. Det var riktignok sporadisk bytte, men likevel spesialinteresser. Jeg kunne sitte i timesvis å leke med små dukker. De type dukkene jeg lekte med forandret seg gradvis. Nesten fra år til år. De første dukkene jeg ikke kunne få nok av var Barbie. Det er helt utrolig at Barbie har vært populært så lenge som de har vært! Jeg hadde både vanlige barbier, i alle mulige hudfarger, men jeg hadde også de små «barna». Jeg hadde haugevis av klær og mye fikk jeg i adventskalenderen min hver desember. En genser den ene dagen og en kjole den andre. Jeg husker at jeg til og med hadde en hest! Den var trukket med fløyel og var svart. Jeg hadde både hodelag og sal til den. En stund hadde jeg en stor greie for Polly Pocket. Det er kanskje noen som husker de? De var så små! Jeg googlet de nå og de finnes faktisk enda, men de ser litt annerledes ut enn det de gjorde på den tiden. Etterhvert gikk det over i Bratz, som også finnes til dags dato (men det visste jeg, for jeg er noen ganger innom lekebutikker på Nordbysenteret). Etterhvert fikk jeg bil til dem, en cabriolet faktisk. Jeg hadde også en liten frisørsalong siden mammi var mitt store forbilde og hun jobbet som frisør. Jeg drømte om å bli frisør selv når jeg ble stor. En annen interesse var musikk, men den sitter sterkt i enda. Det er tydelig for alle da jeg spiller både ukulele og gitar, men jeg synger også (og det har jeg alltid gjort) og det har jeg arvet av den flotte mammaen min og min fantastiske Faff (morfar, han nevnte jeg her tidligere også). Husker noen av dere W.I.T.C.H? Wow altså. Jeg elsket det så sinnsykt høyt. Jeg kjøpte alle bladene og jeg leste pocketbøkene da jeg fant de på biblioteket på skolen. Jeg lurer på om det enda finnes? Jeg så opp til Wilma som elsket frosker. Så da elsket jeg også frosker, haha! Den dag i dag kan jeg absolutt ikke forstå hvorfor hennes kjærlighet for frosker smittet over på meg da jeg ikke takler frosker når jeg ser noen. Jeg går så langt unna som overhode mulig, på tross av at jeg elsker dyr. Reptiler er ikke noe særlig de heller.

Jeg var annerledes på andre områder også. Sosial interaksjon med andre, for eksempel. Jeg trakk meg alltid unna lek og andre mennesker, bortsett fra Faff (for vi to kunne sitte sammen og bare «være, han med avis og jeg med bok opp ned i hendene mine»), på et eller annet tidspunkt da vi var i sosiale settinger. Grunnen til at jeg ofte trakk meg unna lek på et tidspunkt var – som jeg husker sånn ca – at jeg ble veldig sliten. Mammi kunne plutselig finne meg sovende i et hjørne av et rom eller på et trappetrinn, der hvor det ikke var så mange mennesker. Dette på tross av at jeg også hadde ganske heftige søvnproblemer som liten (det har faktisk ikke gitt slipp enda). Jeg må jo ha vært annerledes på flere ting ettersom jeg ble mobbet, men jeg kan liksom ikke si helt sikkert hva det var. Mammaen min har sagt flere ganger at hun helt sikkert hadde sett det lettere om hun hadde hatt flere barn, og den forstår jeg jo. Men nå er jeg jo enebarn, og jeg er bare glad for at jeg ble tatt på alvor av systemet til slutt, selv om det tok noen år.. Jeg var også veldig avhengig av rutiner og at ting forble de samme. Mammi var veldig, veldig flink til å tilrettelegge for meg hjemme. Dette står for så vidt også på kriterielisten for Aspergers syndrom eller andre lidelser innenfor autismespekteret. Da jeg begynte på skolen lagde mammi en timeplan for meg, for tiden hjemme. Hun forstod at dette kunne hjelpe meg. Klokkeslett og aktivitet ble beskrevet nøye på denne timeplanen som hang på kjøkkenet. Alt fra å stå opp, pusse tenner og gre håret til når jeg kom hjem fra skolen, skulle gjøre lekser og når mammi skulle sette av tid til å lese litt for meg, om jeg ikke leste selv. Middag var også til samme tid hver dag, og hun var herlig på det at hun aldri tvang meg til å spise noe jeg ikke likte. Jeg har nemlig alltid vært litt sær på mat, og jeg var aldri spesielt glad i kjøtt, så det ble etterhvert mye kylling og pølser til diverse grønnsaker. Jeg absolutt elsket brokkoli, så det hadde vi til alt mulig rart. Om jeg ikke tar helt feil så er særhet når det kommer til mat veldig vanlig blant mennesker med Asperger, selv om det selvfølgelig likevel er ganske individuelt. En annen ting mammi var flink til å tilrettelegge for meg var det med small talk. Jeg har aldri vært god på det og aldri vært spesielt komfortabel med det. Ofte er det jo det som skjer rundt middagsbordet, så mammi og jeg endte mye opp med å se en episode av en eller annen serie vi begge likte og det fulgte meg fra jeg var ganske liten og helt frem til i dag. Oppsummering av skoledagen og dagen generelt, samt andre store temaer tok vi heller på helt andre tider i løpet av ettermiddagen. Flinke mammaen min.

Nå er det litt vanskelig å kunne si sikkert hva hos meg som skyldtes Aspergers syndrom i ungdomstiden ettersom det var da bipolar ble «trigget» hos meg. Jeg har lest en del om temaet og forskning rundt det, og det er faktisk sånn at bipolar lidelse som regel blir trigget frem av traumatiske opplevelser.

Temaer som angst har også vært mye oppe i samtalene med psykiateren min som jeg møter en gang i måneden, og vi har en liten teori om at jeg har hatt angst siden jeg var ganske liten. Det er jo ikke så rart med tanke på alt jeg gikk gjennom med mobbing og med pappaen min (det var MYE surr med han i løpet av tidlig barndom, og jeg er prisgitt en god mamma som hadde full omsorg for meg..), samt alle andre ting som fikk meg ut av balanse og gjorde meg ekstremt usikker. Jeg tror forsåvidt det er ganske vanlig at barn med Aspergers syndrom kan utvikle både angst og depresjon. Det er jo et tema nå, det at små barn faktisk kan utvikle psykiske lidelser og at det finnes barnehagebarn med angst, for eksempel. Jeg synes det er så utrolig bra at det er allmen kunnskap blant mennesker som jobber i psykiatri nå slik at flere kan få bedre hjelp tidligere. Jeg var nemlig gjennom litt av hvert før jeg endelig ble tatt på alvor da jeg var 15. Da hadde jeg allerede slitt veldig med både angst, depresjon, mat og selvskading i flere år. Til tider var alle disse tingene ganske alvorlige, men likevel var det ingen i helsesystemt som tok tak i dette..

En annen ting som er veldig vanlig blant autister er det med empati og å forstå hva andre mennesker mener og føler. Vi har selvfølgelig empati, så det at mennesker med autisme ikke eier empati er en veldig gammel myte som absolutt ikke bør være relevant i dag. Problemet er at vi ikke vet hvordan vi skal vise det, og at vi ikke klarer å sette oss inn i hva andre mennesker føler. Mange av «oss» har vanskeligheter med å lese kroppspråk og ansiktsuttrykk, samt å forstå toneleie. Sarkasme, ironi og tull kan være utfordrende da vi kan ta ting veldig bokstavelig. Øyekontakt viser seg også å kunne være et av personlighetstrekkene som hører til autisme. Vi har en tendens til å måtte se andre steder enn øynene – det jeg har hørt er at det er flere, forskjellige grunner til at noen ikke klare øyekontakt, så det er ikke egentlig mulig for meg å skrive noe om hvert individ og deres grunn. For meg handler det mye om at det er ubehagelig, og jeg får absolutt ikke konsentrert meg om det den andre personen sier fordi jeg stadig lurer på hvilket øye jeg skal se inn i. Når vi da ser andre steder så tror andre mennesker at vi ikke følger med på samtalen, på tross av at det er da vi faktisk får med oss det som blir sagt. Så dette kan by på utfordringer i sosiale situasjoner. Når det kommer til det å forstå hva andre mennesker føler ut fra ansiktsuttrykk og kroppspråk, men også generelt situasjonen, har jeg det personlig ganske utfordrende. Det med ansiktsuttrykk og kroppspråk er noe jeg ikke helt har greie på, og de eneste gangene jeg kan komme med noe smart når det gjelder hva andre føler eller går gjennom er det kun ting som jeg har følt på selv. Først da kan jeg komme med noe som til tider kanskje kan hjelpe dem. Jeg husker godt en av testene jeg gikk gjennom da jeg var innlagt på døgnposten i Tønsberg i 2010. Den handlet om bildekort hvor det var personer i spesifikke situasjoner med ansiksuttrykk og spørsmål. Psykologen viste meg hvert eneste bilde i denne kortstokken og jeg satt som et eneste stor spørsmålstegn. Hun lurte på hvorfor jeg ikke forstod og den eneste måten jeg klarte å forklare på var «jamen, jeg kan jo ikke si noe når de ikke har fortalt meg hva det er?». Jeg tror dette var noe av det som fikk dem til å helle mot en form for autisme, på tross av at en lege der tydeligvis hadde en teori om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelser/borderline, som deler mange symptomer med bipolar lidelse. Jeg leste nettopp dette i en journal jeg fant og ble overrasket, til tross for at DPS konkluderte med den diagnosen som en av fire jeg hadde overveldende mange symptomer på.

Da jeg var 18 var jeg innom Glenne regionalt senter for autisme for 3. gang i livet mitt. For første gang følte jeg at jeg fikk ordentlig oppfølging for hvordan jeg skulle takle at jeg hadde Aspergers syndrom. Jeg fikk begynne med et program som heter «Jeg er noe helt spesielt». Jeg fikk blant annet en aktivitets»bok» i tillegg til vanlige samtaler. I samtalene ble det lagt mye fokus på aktivitetsboken, som inneholdt både generell informasjon om funksjonshemninger og funksjonsvansker, samt autisme og Aspergers syndrom spesifikt. Jeg lærte meg å leve med det bedre enn jeg noen gang har gjort før og i ettertid og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk møte den behandleren jeg møtte der på det tidspunktet.

Det med psykiatri og nevrologiske «annerledesheter» er utrolig komplekst altså. Det er vel egentlig det jeg har som konklusjon av alt jeg har skrevet her nå. Jeg kom riktignok inn på flere andre diagnoser enn autisme, men likevel så håper jeg at dere fikk med dere mye av det som er vanlig med autisme, og spesielt autisme hos barn/hvordan man eventuelt kan kjenne igjen symptomer slik at man kan kontakte fastlege om man føler det er ting som forstyrrer dagliglivet. Det er nemlig det jeg anbefaler hvis du mener du har lignende symptomer og føler at livet ditt blir veldig vanskelig på grunn av det. Gå til fastlegen, forklar situasjonen, spør om du kan bli henvist til spesialister på området for utredning og tester og plutselig er du kanskje på vei til å gjøre livet ditt mye bedre.

Autism in children

Autism in children is a difficult topic. I mean, it’s not that difficult, but it’s a broad topic. It’s generic, but at the same time very different from individual to individual. There is of course some criteria that needs to be present before you can get an assessment and then a diagnosis, and you have to have x criteria for you to be diagnosed.

After being assessed and diagnosed with Aspergers syndrom, my mom looked back at my childhood and said «I should’ve seen it» and «I would’ve probably seen it if I had more than one child, because I could compare you to the others». She was angry with herself for a while. I had several cousins we were spending time with, and even though you could kind of see my Asperger traits when comparing us, the people around me just saw me as a special child. Different, but still just special. That’s probably why I was bullied from when I was in kindergarten, because I was different. I don’t really think the other children saw me as weird or different, it might’ve been their parents. I mean, if kids hear their parents talk about a specific child, saying it’s weird or awkward or whatever, they’re gonna end up thinking that themselves. The bullying lasted for 15 years. It started when I was 3 and ended when I dropped out of school when I was 19. That was one of the reasons why I dropped out.

As a child I was different. I had special interests. They changed frequently, but they were still special interests. I sat for hours playing with dolls, completely by myself. The kind of dolls I played with gradually changed, almost every year. I started out with Barbie. I had all kinds! The normal «adults», in all skin colors, but I also had the little «children». I had so much different clothes for them, and a lot of the outfits were gifts in my advent calendar every december. A sweater one day and a dress the next. I remember that I even had a horse! It was a velvet, black horse. I even had a bridle and a saddle. For a little while I loved Polly Pocket. I don’t know if any of you remember those? They were so tiny! I googled it and they actually still exists. They look a bit different, but still. After that I went crazy about Bratz. They also still exist, but I knew that from when I go to the toystores at Nordbysenteret. I ended up getting a Bratz car (a cabriolet!) and even a little hair salon. I used to dream about becoming a hair dressed because my mom was – and still is – my biggest inspiration and she used to work as a hair dresser back in the days. Another interest was music, and I still have that. That’s pretty obvious when taking into account that I play both guitar and ukulele, and I still sing. That interest was also inspired by my mom, and Faff (my grandpa). But, do any of you remember W.I.T.C.H?! I mean, wow. I loved it so much. I bought all the magazines and I also read the books when I found them at the school library. I wonder if that’s still a thing? I looked up to Wilma the most. She loved frogs, so obviously I loved frogs as well. That’s very weird when thinking of the fact that I’m really scared of frogs. I walk as far away from them as I can whenever I see one, even though I love animals. Reptiles isn’t really a thing for me either.

I was different in other ways as well. Social interaction, for one. I always distanced myself from the other kids after a while. Everyone except Faff. The reason I distanced myself a lot was – as I remember it – that I got exhausted from it. My mom often found me in a corner of a room or on a staircase, sleeping. Despite having issues with sleeping at night (that’s actually still present, a lot..). I must’ve been different on a lot of other areas as well, since I was bullied, but I honestly don’t know. My mom feels like she would’ve seen Asperger traits in me easier if she had more kids, and she’s said that a lot, and I understand her. But I am an only child, and I’m just happy I was taken seriously by the system at one point, even though it took several years.. I was also dependent on routines and that things didn’t change. My mom was extremely good at making things pleasant for me at home. I think that’s one of the criteria on the list for autism/Aspergers syndrome. When I started school my mom even made a schedule for me at home. She quickly figured out that it made life easier for me. All activities were described, as well as what time I was gonna do it. Everything from waking up, brushing my teeth and brushing my hair to when I got home from school, doing homework and when my mom read to me, if I didn’t wanna read myself. Dinner was also at the same time every day, and she was amazing for not forcing me to eat things I didn’t like. I’ve always been a little weird with food, and I wasn’t a big fan of meat, so we ate a lot of chicken and hot dogs with vegetables on the side. I absolutely loved broccoli, and I still do, so we basically had broccoli every day. If I’m not completely wrong being weird about food is a pretty normal thing for people with autism, even though it’s obviously very different from individual to individual. Another thing my mom was amazing at was the part with small talk. I was never really good at that, and I’ve never been comfertable with it either. Small talk often happens around the dinner table, so my mom figured out that watching an episode of a tv show we both liked was a smart thing to do while having dinner. Talking about school and the day in general, as well as other big things in life happened at other times during the afternoon or evening. My amazing mom.

It’s a bit hard for me to point out exactly what was Aspergers and not when I became a teenager, as that was the time bipolar was triggered. I’ve read a lot on the subject and research, and appearantly bipolar disorder is something that gets triggered from often traumatic events.

I’ve talked a lot about subjects like anxiety with my psychiatrist, whom I talk with once a month. We have a theory about me developing anxiety at an early age. It’s not that weird when you think about the bullying and everything else that made me really insecure and frustrated, as well as my dad (there was A LOT of back and forth with him, so I’m really lucky that my mom had custody..). I do believe it’s normal for people with Aspergers syndrome to develop other mental illnesses like anxiety and depression. That’s actually something that’s spoken a lot about in Norway now, the part about kids developing mental illnesses, and I’m so happy they’ve finally come to that conclusion! Hopefully kids can get good help, faster and earlier now than when I was a kid in the psychiatry part of the health care system. I wasn’t cared for properly until I was 15, after several years in the system.. At that point I’d already struggled with anxiety, depression, food and self harming for many, many years. At times these things were very severe, but still the people at the place I was treated didn’t give a shit.

Another thing that’s very common among autistic people is the part with empathy and understanding what other people mean and feel. We have empathy, so what people are saying about autists not having empathy is a medieval myth that’s not at all relevant. The problem is that we don’t know how to show it, and that we can’t imagine what people feel in a certain situation. A lot of «us» have issues with reading body language and facial expressions and also understand your tone of voice. Sarcasm, irony and jokes can be hard when we take everything literal. Looking people straight in the eye is also something that autists can struggle with. We have a tendency to look other places, and I’ve heard several reasons to why so it isn’t possible for me to actually pinpoint what it truly is. For me it’s about eye contact being uncomfertable, and also I can’t consentrate about what people are saying because I’m wondering which eye to look at. When we do look other places, other people think that we’re not listening, when it’s actually quite the opposite – which can cause trouble with certain people. When it comes to the understanding of body language and facial expressions I have big issues. It’s something I just can’t quite fathom and the only time I can actually come up with something smart to say it has to be something I’ve been through myself. I remember one of the tests I had to go through when I was admitted to the psychiatric ward in the hospital here in Tønsberg in 2010. The test was about cards with pictures on them, that showed certain situations. The psychologist showed me each picture, one at a time, and asked me what that person felt and what the situation might be, and I was sitting there, completely blank. She asked why I didn’t understand and the only way I could express what it was was «but I can’t say what’s happening and what that person is feeling when you haven’t told me». I think that was one of the reasons they came to the conclusion that it could be some kind of autistic disorder, even though a doctor apparently had a theory about Borderline personality disorder, which has a lot of similar traits to bipolar disorder. I read that in a journal about me a couple of weeks ago and I was very surprised even though Linde (district psychiatric department) came to that conclusion as one of 4 diagnoses I had a lot of symptoms from.

When I was 18 I was at Glenne regional center for autism for the 3rd time in my life. For the first time I felt like I got the right treatment for how to accept Aspergers syndrome as a part of me. We started a program called «I’m something special». In that program I received an activity book in addition to the normal conversation appointments. In the appointments a lot of focus was on that book that had a lot of information on disabilities, autism in general and Aspergers syndrome. I learned to live with the syndrome better than I ever had before, and after. And I’m forever grateful for the therapist I had there at the time.

Psychiatry and neurologically «differences» is an extreme complex subject. That’s my one conclusion from everything that I’ve written now. I did talk about other diagnoses as well, but I still hope you got the general idea of autism in children (and adults) so that you can recognize the symptoms for contacting your general physician if you feel that the symptoms disturbs your everyday life. Because that’s what I suggest you do if you feel like you have similar symptoms and feel that your life is very hard because of them. Go to your general physician, explain the situation, ask if you can get referenced to a specialist to get a proper assessment and maybe, suddenly, you can be on your way to make your life so much better.

Jeg glemte meg selv

Det har vært stille her en liten stund. Igjen. Det var virkelig ikke meningen denne gangen, og jeg har faktisk hatt noe å skrive om. Nå derimot må jeg virkelig få ut følelsene mine, både vonde og gode. Jeg må skrive dem ned.

Lørdag 9. februar var det klart for Twenty One Pilots på Telenor Arena. Jeg ordnet med countdown for nesten åtte måneder siden, da turnédatoene var klare. Jeg satt klar da jeg, som er på mailingliste, fikk muligheten til å forhåndskjøpe billetter. Alt var planlagt fra første stund – inkludert kjøring. Jeg skulle få slippe tog inn til Oslo og så buss fra sentrum til arenaen, men høstkvelden jeg har snakket om tidligere forandret ting. Det påvirket livet mitt så til de grader, og det er fortsatt sårt. Men så er det ikke egentlig det dette innlegget handler om, selvom det så klart var en medvirkende årsak til ting som skjedde.

På tross av forandringene hadde jeg likevel klart å legge en plan jeg var sikker på at jeg var ok med. Følge til konserten, hotellrom i sentrum som jeg kunne dra til når som helst og angstdempende medisiner.. Selvfølgelig klarte jeg å glemme medisinene hjemme, så da var desverre alkohol en erstatter. Jeg var forberedt på å få angsten under kontroll. Midt oppi kaoset med angst og bipolare humørsvigninger (selvom de har blitt utrolig mye bedre!) så glemte jeg faktisk autismen min. Aspergers syndrom. Høytfungerende, men likevel autisme.

4 av 4 årsaker til meltdown var til stede den lørdagen. Lyd, lys, lukt og fysisk kontakt. Lyden var sangene. Tekstene. Musikken. Fans som hylte høylytt, både tekster og simple hyl. Lys var lyskasterne fra scenen. Farger. Sterkt lys. Strobelys. Lukt var alle parfymene. Svette. Popcorn. Øl. Fysisk kontakt var alle som dyttet meg. Alle som dultet borti meg for å gå forbi. Alle som hoppet og danset inni meg.

kilde: autistic-women-are-everywhere

I tillegg var det alle følelsene. Tekstene og melodiene til Tyler bringer frem følelser i meg som jeg ikke visste at jeg hadde. Han forklarer ting på en sånn måte at jeg forstår hva som foregår inne i meg selv bedre. Han lar fansen få innblikk i ting han går gjennom og det er så sårt.

Jeg gråt fra første sang. Hun ene jeg var sammen med på konserten hadde da allerede gått fremover og stod midt i menneskemengden. Jeg klarte å forholde meg til alle følelsene helt til Tyler begynte å spille ‘Cut my lip’. Det er min yndlingssang fra albumet. Mitt anthem. Jeg var absolutt ikke forberedt da den ikke var på setlista fra tidligere i USA, men de forandret den tydeligvis i Europa, da Awolnation ikke var med dem lenger. Jeg sa til kompisen min at jeg måtte ha en pause. Jeg løp inn på do og startet å gråte enda mer. Etter en liten stund kom en vakt bort og spurte om alt var ok. Jeg klarte såvidt å få frem ord, men til slutt klarte jeg å si «nei». Han tok meg med til en annen vakt, et stykke bortenfor og de ba meg sette meg ned. Han satt en stund og snakket med meg før Røde Kors kom. Igjen ble det mer snakk, og jeg var ikke egentlig i stand til å føre noen slags samtale, men jeg klarte å få frem autisme og angst. De ville ta meg med til Røde Kors-området og vi måtte gå ut. Det regnet, men jeg enset det så vidt. Ingenting var viktig. Jeg satt der en stund før jeg ble rådet til å enten gå tilbake til konserten eller å dra hjem. Jeg ble fulgt tilbake til konserten, og da lyden og lyset slo imot meg da jeg kom opp ved siden av scenen ble jeg helt stille. Jeg var nummen. Helt uten følelser. Jeg gikk bortover og fant kompisen min igjen. Han kom seg såvidt bort til meg fordi vaktene begynte å dra ut et tau for å lage en passasje. Jeg skjønte hva som var iferd med å skje, men jeg følte ingenting. Etter en bitteliten stund kom Tyler løpende. Han stod rett foran meg og sang Car radio, og jeg følte fortsatt ingenting. Jeg stod der bare, så rett fremfor meg og stirret tomt ut i luften mens konfetti dalte ned og over meg da Tyler og Josh gikk opp på plattformer holdt oppe av fansen i de siste minuttene av Trees. Jeg la konfettien i lommen og gikk ut.

Jeg sa ikke ett eneste ord før vi kom av bussen da vi var tilbake i Oslo sentrum. «I told you so.» sa jeg til kompisen min. Vi fortsatte i stillhet tilbake til hotellet. Jeg hadde fått tårer i øynene mine igjen. På tross av mulighetene mine for sengen på hotellrommet og en god frokost orket jeg ikke å bli der. Jeg sjekket ut og kom meg på siste toget hjem.


Jeg kom nettopp hjem fra kjøretime og da jeg kom inn døren var Twenty One Pilots på radioen. Jeg hørte Tyler synge ‘My Blood’. Jeg satt meg ned på gulvet med Saga og fikk tårer i øynene. Jeg tror ikke jeg klarer å høre på ToP på en stund..


‘Angst uten filter’ – et innlegg skrevet etter konserten i 2016

Å løpe i sirkler

Noen ganger går ikke livet som planlagt. Jeg snakker ikke om å få 4 på en prøve, istedenfor 5 eller 6. Jeg snakker ikke om at kjolen du skulle kjøpe når du fikk lønning var utsolgt i din størrelse, eller at yndlingsskoene dine er ødelagte. Selvfølgelig er disse tingene kjipe, ikke misforstå. Uansett hva så er det kjedelig og demotiverende når ting ikke går som planlagt eller som du håpet på. 

Jeg snakker om behandlere i spesialisthelsetjenesten som snakker til og om deg som om du var tilbakestående. Jeg snakker om at etter to år – og etter å ha vunnet i trygderetten – blir klagen din igjen avslått. En søknad som, om den hadde gått igjennom, hadde gitt deg en mye bedre livskvalitet. Som hadde åpnet mulighetene for å bli litt mer selvstendig, i en alder av snart 22. Som hadde gjort livet lettere for dine nærmeste. 

Jeg snakker om når hver konsultasjon med advokaten din koster 1200,- men at du alikevel er avhengig av det for at du skal ha en sjangse for å få bedret ting i livet ditt. 

Jeg er sliten. Så ubeskrivelig sliten. Men jeg kan ikke gi opp. Ikke nå, ikke enda. Helst aldri.

Jeg jobber mot en bedre fremtid. En fremtid som er verdt å leve. En fremtid hvor inspirasjonen til å skrive og til å dele viktige ting er på topp igjen. En fremtid hvor det å kle seg i fine antrekk, til å sminke seg og fikse håret er en glede og ikke en byrde. 

Jeg må bare fortsette.

#helse #psykiskhelse #autisme #asperger #aspergerssyndrom #psykiatri #spesialisthelsetjenesten #sykehusetivestfold #progress #recovery

Positivboken min

Jeg har holdt meg litt unna alt siden søndag fordi formen har vært på bunn. Mye tankekaos som går utover både søvn og kommunikasjon som igjen gjør at jeg isolerer meg selv og ikke orker de minste ting.


I slutten av oktober/begynnelsen av november fikk jeg en oppgave av min behandler på Glenne autismesenter. Jeg fikk en bok hvor jeg skal skrive positive ting som skjer hver dag. Positive ting i denne sammenhengen kan være

  • Når jeg står opp

Dette er ikke alltid like lett for meg ettersom jeg sliter mye med søvn på grunn av tankekaos. Ofte får jeg ikke sove før utpå morgen og da orker jeg selvfølgelig ikke stå opp tidlig. 

  • Når og hva jeg spiser

Jeg har sjeldent sultfølelse ettersom jeg slet med spiseforstyrrelser i mange år. Jeg vet alikevel at det er viktig at jeg får i meg noe i løpet av en dag, så jeg fokuserer på det. Enten det er knekkebrød, vegetartaco, vegetarkebab eller stekte poteter med sjampingjong og løk. 

  • Om jeg er sosial

Det er selvfølgelig ikke alle dager jeg er spesielt sosial, men om jeg er det så havner dette i boken også. Hvor lenge, med hvem, hva vi gjorde.

  • Turer med Emine

Hvor mange ganger har jeg vært ute med hunden min? Har jeg vært ute med hunden min? Når gikk jeg ut, og hvordan var det i forhold til angsten og paranoiaen.

  • Husarbeid?

Dette er viktig! Hva har jeg gjort av produktive ting i dag? Kanskje støvsugd, ryddet, byttet sengetøy o.l.

Jeg skriver også ned om jeg har orket å dusje, sminke meg, fikset håret o.l. Foreløpig har ikke boken gjort noen nytte for meg og jeg ga opp i noen uker. Jeg snakket med behandleren min om det og hun sa at dette er ikke nødvendigvis for å se tilbake på og tenke «wow, jeg var flink!» eller få tilbake en følelse jeg hadde. Dette er for å få med meg hva jeg gjør utifra dagsform og å ha et sted å samle gode ting, gode følelser og produktivitet.

Det er selvfølgelig ikke alltid det er så mye å skrive. Men bare én setning kan vel gjøre en forskjell en eller annen gang i fremtiden. 🙂

#tenkpositivt #positivitet #psykiskhelse #depresjon #angst #autisme #aspergerssyndrom #glenne #autismesenteretivestfold #glenneautismesenter

Angst uten filter

På lørdag tok jeg det største steget på lenge. Jeg skulle utfordre angsten min og meg selv med en konsert. Jeg har ikke vært på konsert på over 3 år, men jeg tenkte at nå som yndlingsbandet mitt of all times var i Norge så var det da jeg kunne prøve. 

Desverre gikk det ikke så bra. Ikke i det hele tatt. Jeg var anspent og kvalm i forkant, men som mange andre dempet jeg det med alkohol, og det funket frem til jeg begynte å bli edru når det nærmet seg at Tyler og Josh skulle komme på scenen, etter at Bry hadde varmet opp for dem. Folkemengden og følelsene som strømmet på under «Heavydirtysoul» og «Migraine» i kombinasjon med at Tyler la seg ned på scenegulvet ble for mye. Tårene strømmet, kroppen ristet, jeg higet etter luft og alt ble svart.

For meg er det som en rullgardin. En rullgardin som blir dratt ned med ekstrem kraft av noen andre enn meg selv. Det blir tomt i hodet mitt, kroppen blir nummen og jeg svetter ekstremt samtidig som jeg er kald. Tårene strømmer nedover kinnene mine mens jeg konstant prøver å tørke de bort. Til slutt går det ikke, jeg holder hendene foran ansiktet, faller sammen på gulvet og rister. 

Jeg måtte gå ut og ble møtt av ei jente fra Røde Kors. Hun fulgte meg til utgangen på andre siden av spektrum og jeg ble tatt vare på av noen vakter. Jeg fikk et glass vann og de prøvde å få meg til å puste rolig og snakke om hva som hadde skjedd. Etterhvert kom Martin – han jeg dro på konserten med – ut til meg og passet på meg en stund før jeg bestemte meg for å prøve igjen. Jeg hadde stoppet å gråte, men så fort jeg kom innenfor dørene på spektrum begynte det igjen- men jeg var målbevisst. Jeg ville vise alle at jeg kunne klare det. Desverre gikk det ikke.

Jeg ble sittende utenfor konsertsalen, i gangen, og gråte. Røde kors var bortom meg ofte. Det kom flere fans og spurte om det gikk bra. Jeg nikket. Hva skulle jeg ellers gjort? Ødelagt konserten for andre? Aldri. 

Jeg sitter igjen med en følelse av maktesløshet og frustrasjon. Hvorfor kunne jeg ikke klare det? Bare denne ene tingen? Men det er som sangen «Guns for hands»,

«I’m trying, I’m trying to sleep,
But I can’t, but I can’t when you all have,
Guns for hands, yeah»

Å legge ut et bilde etter at jeg har hatt angst- og panikkanfall er ikke noe jeg har gjort før. Jeg skammer meg jo, men jeg la alikevel bilde ut på instagram. Jeg har fått overveldende respons fra både kjente, ukjente og TøP fans. Jeg angrer ikke på at jeg la det ut, for det er faktisk sannheten. To bilder, uten filter. Uten å pynte på sannheten. For dette er så viktig, det er så viktig å være ærlig! Men jeg fikk et sjokk.. Jeg hadde ingen anelse om at angsten var så ille, at jeg var så dårlig, at jeg har en så lang vei å gå. 


#asperger #aspergerssyndrom #autisme #angst #panikkangst #sosialangst #twentyonepilots #twentyønepiløts #blurryface #konsert 

Frykten for å si noe feil

En ting jeg aldri har skrevet om tidligere er hvordan min sosiale angst påvirker å møte f.eks. venner av venner og familie av venner. Jeg er nemlig ekstremt sjenert med mindre jeg er med mennesker jeg er trygg på- så sjenert at jeg rett og slett blir stum og dropper å spise. 

For min del er jeg sikker på at det har en sammenheng med Aspergers syndrom. Jeg har angst for at jeg skal fremstå som rar, eller i verste fall si eller gjøre noe som er upassende. Diagnosen min påvirker nemlig at jeg ikke har noe såkalt filter, og det tror jeg at jeg har nevnt i et blogginnlegg eller to tidligere. Når jeg først blir trygg sier jeg rett ut hva jeg føler og mener, og jeg svarer alltid rimelig direkte på spørsmål. I flere tilfeller deler jeg mer enn det som er ok, rett og slett fordi jeg ikke vet hvor jeg skal stoppe og hva som er greit å si. Alikevel tror jeg at jeg kan si med 100% sikkerhet at jeg aldri har vært slem. Hvertfall så er det aldri – og kommer aldri – til å være med viten og vilje.

Det verste spørsmålet jeg kan bli stilt er «hva driver du med da?». Innerst inne vet jeg at det er fordi folk er interesserte, de er nysjerrige. De vil bli kjent med meg. Men samtidig gjør det vondt, så ufattelig vondt. Det er ikke så kult å si at man er ufør i en alder av 21. Det er ikke engang noen lett måte å si det på, spesielt ettersom jeg er redd for at andre skal tro jeg bare er lat eller dum. Jeg vet at det ikke er så mye jeg kan gjøre med alt dette akkurat nå fordi psyken og utfordringene mine knyttet til autisme er såpass store som de faktisk er, men forhåpentligvis kan det bli bedre en dag. Bare ikke tro at jeg at jeg ikke har prøvd…

Jeg har fullført fire studiespesialiserende fag i løpet av 3 år og en måned på videregående. Jeg har vært utplassert på to forskjellige arbeidsplasser, med to forskjellige yrker. Jeg har til og med hatt sommerjobb! Jeg ønsker så gjerne å lykkes her i livet, jeg tror jeg bare trenger litt ekstra tid. 

Men tilbake til sjenertheten. Det gjør faktisk vondt til tider. Jeg vil så gjerne kunne delta i small-talk rund bordet, og noen ganger kan jeg til og med late som jeg er en del av den! Jeg blir bare så fryktelig sliten etterpå at jeg som regel ikke orker å gå ut av sengen min. Jeg vil også veldig gjerne kunne fortelle stolt om en jobb og hva jeg driver med. Istedet ender jeg opp med å svare vagt og å vri meg unna spørsmålene. Istedet for å faktisk vise hvor smart jeg er så velger jeg å være stille.

Frykten for å si eller gjøre noe feil, og ikke minst frykten for å ikke bli likt er for stor.

#aspergers #aspergerssyndrom #autisme #høytfungerendeautisme #angst #sosialangst #frykt #depresjon

Hvordan er det å være autistisk og uføretrygdet?

Det hender jeg får spørsmålene «Hvorfor er du egentlig ufør?» og «Blir du ikke sliten av å ikke ha noe å gjøre? Det blir hvertfall jeg når jeg har ferie/er syk/borte fra jobb av annen grunn.».

Før jeg går dypere inn i dette må jeg understreke at alle autister er forskjellige. Jeg kjenner folk med ASD (Aspergers syndrom) som er uføre, jeg kjenner de som er på AAP og halvt i jobb og jeg kjenner de som jobber etter å ha fullført videregående skole eller høyere utdanning. På tross av vår felles diagnose er vi like forskjellige som alle andre der ute, og vi har hver våre utfordringer; så er du usikker på hvordan den autistiske personen du kjenner har det? Spør dem! Det er nemlig bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. 

På samme måte som du kanskje blir sliten av å ikke ha noe å gjøre, så blir jeg sliten av å «ha noe å gjøre» (dvs press på å gjøre forskjellige ting til «dine» tider). Det høres ut som ren latskap, jeg vet, men sannheten er en helt annen. For min del går dette ut på alle sanseinntrykkene og samtalene jeg blir utsatt for i løpet av en dag. Alt av synsinntrykk, lukter, følelser og lyder går rett inn i hodet mitt, og jeg prøver så godt jeg kan for å sortere det. Noen ganger går dette heldigvis lettere enn andre ganger, men for det meste not so much. Nevrotypikere (mennesker uten utviklingsforstyrrelser) og deres hjerne har nemlig denne fantastiske egenskapen som ligger der helt fra begynnelsen av, som gjør at du klarer å skille ut relevant informasjon av alt som blir kastet mot deg, men sånn er det som regel ikke for oss. Det er som veldig mange andre egenskaper mulig å trene opp, men som mye annet kun til en viss grad jo senere diagnosen blir oppdaget og man får riktig oppfølging. 

Av alle samtalene jeg er vitne til (ja, du leste riktig- vitne til) i løpet av en dag så får jeg med meg ganske mye, med mindre det er flere samtaler oppå hverandre (personer som har en annen samtale, musikk eller generelt bakgrunnstøy), og jeg prøver så godt jeg kan å analysere hele tiden. Mens jeg står og snakker med noen kan jeg plutselig tenke «mente du egentlig det, eller mente du noe helt annet?», og når jeg snakker kan jeg plutselig stoppe opp midt i en setning fordi jeg glemte det jeg skulle si. På grunn av det så sitter jeg også å tenker gjennom samtaler (både skriftlige og muntlige) lenge etter de fant sted.

«Misforstod jeg noe?», «kunne jeg uttrykt meg annerledes?», «forstod den andre personen meg?» og «har jeg gjort noe galt nå?» er fire spørsmål som går igjen i hodet mitt om kvelden. For det er nemlig da tankekaoset og overanalyseringen er som verst. Da blir alle samtaler (både muntlige og skriftlige) studeres av meg selv. 

«Hva om jeg hadde sagt det annerledes?», «hva om jeg hadde stått annerledes under samtalen?», «viste jeg riktig kroppsspråk nå?», «hva med toneleiet mitt? Var det ok?»

Ting som Ola Nordmann rett og slett ikke tenker på noen gang er konstant til stede i hodet mitt, så det er slett ikke bare-bare for en med autisme å være uføretrygdet.

Å ha en utviklingsforstyrrelse i seg selv, men ikke minst når den ble oppdaget sent, er en fulltidsjobb. I tillegg så har mange angst, depresjon, spiseforstyrrelser, ocd eller andre tilleggslidelser som gjør det enda verre.

Jeg skulle gjerne byttet jobb om jeg kunne, så om noen vil ha jobben som autist- send meg en mail!

#helse #psykiskhelse #mentalhelse #aspergerssyndrom #asperger #asd #autisme #utviklingsforstyrrelser #depresjon #angst #spiseforstyrrelser #ocd #fordommer

Når du ikke får puste

Regnet hamrer mot taket. Himmelen har åpnet seg, og det strømmer like mye tårer fra mine egne øyne. 

«Jeg tror jeg har et sammenbrudd» tenker jeg, før jeg tar opp skalpellen som ligger fint gjemt mellom ting og tang. 

Hemmeligheter. Det er så mange av dem. Ting man aldri kan si, ting man må holde inni seg. Alene. Sorgen over ting som kan skje, lykken om ting som også kan skje. Følelser som blander seg i hverandre og gjør at jeg ikke får puste. Ordene og tankene kveler meg. Tårene gjør at jeg ikke lenger kan se noen ting. Likevel tar jeg opp telefonen, for å sende deg en melding. Jeg vil, men jeg kan ikke. Jeg må stå gjennom denne stormen alene, selv om det gjør så ubeskrivelig vondt. 

Det gjør faktisk så vondt noen ganger at jeg tror hjertet mitt skal slutte å slå. Det føles som luftveiene er tette, som om jeg skal kveles, og selv om jeg aller helst skulle avsluttet alt nå, så er dette nok en kamp jeg må kjempe. 

Alene.

#mentalhelse #helse #psykiskhelse #depresjon #angst #sorg #asperger #aspergerssyndrom #asd

De vanskelige forandringene (fra et autistisk perspektiv)

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger de siste ukene jeg har sagt til meg selv at «nå, nå skal du skrive noe, Padmé!». Jeg har satt meg ned, åpnet blogg.no fanen og klikket på post, men der stopper det. Noen ganger har det faktisk stoppet med tanken også, på tross av at jeg egentlig har så altfor mye å dele. 

Jeg har nå bodd på Nøtterøy igjen i en måned, og samtidig som det føles deilig så er det også ubeskrivelig tungt. Påkjenningene ved forholdsslutt er vonde nok – selv for nevrotypikere – men å også måtte flytte, det har egentlig blitt for mye. Det har riktignok skjedd mye fint etter at jeg flyttet tilbake, ikke misforstå, men det er ofte enklere å henge seg fast i det vonde, det vanskelige og det som ikke er så bra som du hadde ønsket. 

De siste ukene har jeg tilbragt mye alene på rommet mitt, men jeg har også sovet hos Tina, vært i Sverige, møtt nye (og gamle) mennesker og ikke minst hatt en utrolig fin helg på Middelalderfestivalen med fine mennesker. Jeg bruker mye tid på å tenke, planlegge og drømme. Jeg prøver å tenke positivt og se fremover, og jeg teller til og med ned dagene til jeg har time med min nye fastlege, slik at jeg (igjen) kan bli henvist til autismesenteret og psykiatrien for å få noen å snakke med. Autismesenteret i Vestfold er noe av det beste og flotteste som finnes, og jeg gleder meg virkelig til å få veiledning, hjelp og støtte derfra igjen. 

 
Dette beskriver matinntaket mitt i helgen- pizza!

#asperger #aspergerssyndrom #autisme #forandringer #skrivesperre #mentalhelse #psykiatri

Kunne ting vært annerledes?

Jeg tenker ofte at jeg har feilet med tanke på at jeg nå sitter på ungdomsrommet mitt i påvente av hjelp – igjen. Jeg lurer kontstant på om ting kunne vært annerledes. Hva om de hadde sett tidlig at jeg hadde Aspergers syndrom og angst? Tenk om jeg hadde sluppet å bli deprimert og utviklet spiseforstyrrelser? Man kan riktignok ikke gå tilbake i tid, men det stopper ikke tankene fra å gå dit. 

Hva om jeg hadde fått nøye oppfølging på hvertfall barne- og ungdomsskolen? Kanskje jeg hadde havnet på en riktig linje på videregående og klart å fullføre? Altså, jeg vet jo at det er mange vellykkede mennesker som ikke har fullført vgs, og hvertfall ikke på første forsøk. Men ettersom det er normen så er det dét jeg tenker på. 

Hva om jeg hadde fått riktig oppfølging i Sarpsborg, og hadde hatt stabilitet, forutsigbarhet og trygghet rundt meg istedenfor usikkerhet, plutselige forandringer og at jeg har nikket «ja» når hodet mitt har skreket «nei» på innsiden? Ville det gjort en forskjell, eller ville jeg fortsatt endt opp på Nøtterøy igjen?

Tankene mine er riktignok ekstra kaotiske akkurat nå fordi jeg har blitt syk og ikke føler meg bra i det hele tatt. Men alikevel føler jeg at dette er riktige tanker. Jeg krysser fingrene for at fremtiden kan bringe meg noe bra, uansett hvor hardt jeg må jobbe for det. 

#autisme #aspergerssyndrom #asperger #aspergers #angst #depresjon #asd #skole #psykiatri


Til toppen