Padmés hverdag

En heldig jente

Hei alle sammen! Nå er det oktober – yndlingsmåneden min. Jeg er smålig obsessed med Halloween, så det er basically Halloween hele måneden. 1. oktober var jeg på plass hos Nille for å sjekke ut hva slags kult stuff de hadde til Halloween i år. Jeg kunne virkelig ønske at Halloween var en større thing i Norge enn det det faktisk er, for til nå er jeg egentlig kun klar over Nille som en butikk som selger litt stash. Fun fact: jeg har noen Halloween ting oppe hele året.

Jeg har hatt noen dager nå hvor jeg har tenkt «nå, nå skal jeg blogge!» for videre å anta at jeg har mulighet til å skrive litt senere istedet for akkurat nå, og så blir alt bare et eneste stort kaos. Så nå tror jeg at jeg har lært at hvis jeg får trangen til å skrive så skal jeg gjøre nettopp dét. Jeg har jo i tillegg et par innlegg med bilder jeg kan poste på et tidspunkt, men også de «glemmer» jeg. Det blir litt sånn .. jeg tenker hele tiden at i dag passer det iaf ikke å poste noe slikt, når disse innleggene faktisk kan postes når som helst. *Insert facepalm emoji her*. I går slo det meg at jeg egentlig er en ganske heldig jente, tross alt kaoset jeg ofte sitter med. Jeg har jo en så utrolig fin familie, en fantastisk kjæreste og en veldig søt hund som holder meg med selskap og elsker meg betingelsesløst. I skrivende stund ligger hun krøllet som en ball ved siden av meg og koser seg like mye som meg i det svake lyset alle telysene mine skaper på rommet mitt. Det at jeg er heldig kom som en tanke med en gang kjæresten min skrev at han kom hit i går. Altså, tenk at jeg har noen som responderer med «Jeg kan komme nå» på «Jeg fryser jeg. Du skulle vært her og varmet meg.». Hvor mange jenter er det som kan si det? Eller… hvor lenge har ikke jeg IKKE kunnet si noe slikt? Jeg er iaf evig takknemlig for han. Ikke bare er han god sånn generelt, men han inspirerer meg hver eneste dag.

I dag var jeg så heldig å kunne møte han i byen da jeg måtte dit en liten tur. Han gikk først fra jobb (som er i byen) til meg, før vi tok en tur til byen og hjem igjen. Det er ikke så ofte jeg er der lenger, men jeg har vært flere turer der i det siste, på grunn av han – i selskap med han. Vi henger egentlig ganske mye sammen, og det er så fint. Jeg fikk fullført gavekjøp før morgendagens bursdag (mammi har bursdag, yay!) for både meg, Saga og mimmi (mormor) og jeg endte opp veldig fornøyd. Jeg hadde jo bærehjelp og greier, haha! Nå koser Saga og jeg oss i sånn halvveis mørkt og koselig rom med musikk som ei venninne har sendt meg. Hun er ekspert på å finne musikk som på en måte setter ord på følelsene mine, så hun har fått en helt egen spilleliste. Nå blir det litt World of Warcraft (jaa, jeg har begynt å spille igjen og jeg kommer tilbake til streamen igjen snart) og Pretty Little Liars på den andre skjermen. Hurra for netflix ♥

One lucky girl

Hey everybody! It’s october – my favorite month. I’m slightly obsessed with Halloween, so to me it’s basically Halloween all month. On October 1st I went by Nille to check out what kind of cool stuff they had for Halloween this year. I really wish Halloween was a bigger thing in Norway than it currently is, because right now the only place I know of that have cool Halloween stuff is Nille. Fun fact: I have Halloween stuff up all year.

I’ve had a few of the «now, now I’m gonna blog!» days and just assumed I’ll be able to write a little later instead of right now, and then everything’s just turned to a big chaos a little while later. So I think I’ve learned that if I have the urge to write- sit down and write right now, now. I also have some unpublished posts with pictures, but I keep «forgetting» them. It’s like … for some reason I always think it’s not the right time for them to get published, even though they’re the kind of posts that can be published at legit any time. *Insert facepalm emoji right here*. Yesterday it kinda hit me that I’m actually quite a lucky girl, despite the chaos I’m often experiencing. I have a really nice family, a fantastic boyfriend and a very cute dog who keeps me company and loves me unconditionally. Right now she’s all curled up in a ball right beside me and she’s enjoying the dim lights from all the candles in my room as much as I do. The being-a-lucky-girl thing came to me right after my boyfriend texted me that he’d come by yesterday. I mean, he responded «I can come by now» to «I’m cold. You should’ve been here to warm me». I mean, how many girls can say they have something like that? Or… how long have I NOT been able to say something like that? I’m eternally grateful for him. He’s amazing in general, but he also inspires me every single day.

Today I was lucky enough to get to meet him in the city since I had to go down there for a bit. First he walked from work (which is in the city) to my house before we walked to the mall together – and then back again to my place. I’m not really there a lot anymore, but I’ve been there a few times lately because of him – with him. We hang out quite a lot and I absolutely love it. I finished buying gifts for tomorrow’s birthday (it’s my mom’s birthday, yay!) from both me, Saga and mimmi (my grandma), and I can proudly say I’m happy with what I ended up with. I also had someone to help me carry it all home, haha! Currently Saga and I are enjoying the dim lights in my room and listening to music a friend sent me. She’s an expert in finding music that kinda speaks to me and put my feelings into words, so I made her her very own playlist. Now it’s time for some World of Warcraft (yeeeah, I started playing again and I’ll probably be back at my stream soon) and Pretty Little Liars on the other monitor. Yay Netflix ♥

Dinosaurdate

For en tid tilbake snakket Han og jeg om dinosaurer av en eller annen grunn. Jeg kan virkelig ikke huske hvordan vi kom inn på temaet men jeg fikk iaf frem det at jeg egentlig elsker dinosaurer. Jeg har aldri satt meg noe inn i historien til dinosaurene og jeg kan absolutt ingenting om dem (nesten ingen navn engang!), men jeg elsker dem. Av en eller annen grunn var jeg ikke egentlig helt klar over at det fantes dinosaurer på museum i Oslo heller, så det endte med at vi planla en dinosaurdate. Japp, du leste riktig; dinosaurdate. Han poengterte et par ganger at det ikke bare var dinosaurer på museumet, men jeg syntes navnet var ganske fint likevel.

Lørdag for snart to uker siden var det klart for tur inn til Oslo. Vi kjørte bil (heldigvis) så vi fikk oss vår første – lille – roadtrip. Jeg påpekte nemlig at vi var på vår første roadtrip men Han var virkelig ikke enig. Det var jo bare fra Tønsberg til Oslo…? Uansett, det ble en fin kjøretur inn til hovedstaden vår. Vi fikk oss også en fin spasertur gjennom Oslo sentrum fra Oslo S til Naturhistorisk museum. Tenk at jeg aldri har vært der før? Jeg som absolutt elsker dyr!

Inne på museumet gikk vi fra dinosaurer til krystaller, dyr, mer dinosaurer, mer dyr og noen skjeletter. Plutselig hører vi «det er en ekte hjerne» gjentatt sånn omtrent 10 ganger. Han ser på meg, smiler og sier «vet du hva som er bak der?», «hmm.. kan det være en ekte hjerne?» sier jeg og ler mens vi går rundt svingen og finner nettopp denne hjernen. Jeg stirret i noen sekunder før jeg angret på at jeg i det hele tatt så mot den. Det er et syn jeg absolutt ikke vil se igjen, haha. Jeg er nemlig ikke så veldig tøff når det kommer til blod og lignende ting, så da vi i 7. klasse skulle dissekere en fisk løp jeg gråtende ut. Uansett, jeg fikk iaf sett den ekte hjernen som ungene var gira på. Etter at vi var «ferdig» der inne gikk vi til butikken som tilhører museumet og herlighet så mange søte bamser!? Jeg kunne virkelig ønske at jeg kunne ta med meg alle hjem og plassere de i sengen min. Da vi kom ut av bygningen gikk vi bortover mot botanisk hage. Jeg har aldri vært en sånn plante-person men jeg ble positivt overrasket over hvor mange fine og kule planter det faktisk finnes. Videre tok vi en tur bort til viking-utstillingen og jeg ble litt sånn «hæ, is this it?» på en måte og jeg ble helt ærlig egentlig litt skuffet. Men vi har jo Midgard vikingsenter og Borrehaugene like ved, så dit må jeg dra en dag i nær fremtid! Også kan jeg jo alltids glede meg til både Middelalderfestivalen og Vikingfestivalen neste år…

Dinosaur date

For some reason, Him and I started talking about dinosaurs a little while ago. I really can’t remember how we ended up talking about that subject, but at least I got to tell Him that I love dinosaurs. I’ve never really studied up on their history and I basically don’t know anything about them (not even a lot of names!), but I do love them. Truth be told I didn’t really even know that there were dinosaurs at a museum in Oslo either, so we decided to plan a dinosaur date. Yeah, you heard right; dinosaur date. He pointed out a few times that there are more things in that museum than dinosaurs, but I thought the name fit well.

Saturday almost two weeks ago we went to Oslo. We drove (luckily) so we got our first – little – road trip. I told him that, that we were on our very first road trip together, but He disagreed. I mean, it was only from Tønsberg to Oslo…? Anyway, it was a nice little road trip in to our capital city. We also had a very nice walk through Oslo walking from Oslo S to Natural History museum. To think I’ve never been there before? Me loving animals and all that.

When we came to the museum we went from dinosaurs to crystals, animals, more dinosaurs, more animals and some skeletons. Suddenly we heard a kid go «there’s a real brain in there!» about 10 times. He looked at me, smiled and said «do you know what’s in there?», «hmm… is it a real brain?» I replied and laughed while we went over there. I stared for a few seconds before I regretted that I even laid eyes on it. That’s a sight I never wanna see again, haha. You see, I’m really not that tough when it comes to blood and guts and all that stuff, so when we were dissecting a fish in 7th grade I ran out crying. Anyway, I did get to see that brain the kid was so hyped about. After we were «done» with the whole seeing stuff part we went to the small shop, and oh my god all the cute plushies!? I really wanted to bring them all home and place them in my bed. When we got out of the museum building we went over to the botanical garden. I’ve never been a plant-person but I was positively surprised at how many nice and cool plants there are. After that we went over to the viking exhibit and I was kind of like «huh, is this it?» and honestly, I was a little bit disappointed. Luckily we have Midgard Vikingcenter and the Borre Park right here, so I really have to go there very soon! And I can always look forward to the Middle ages festival and the Viking festival next year…

Velkommen tilbake skrivesperre

Hei igjen alle sammen! Enda en gang endte det opp sånn her, beklageligvis. Jeg har tenkt lenge og grundig på det og jeg tror jeg har funnet en forklaring. Det er nemlig ikke noe å skjule, det at jeg – med bipolar type 2 – opplever depresjon ofte, på tross av at den er litt lettere med medisiner. Jeg har opplevd nettopp dét veldig ofte i det siste. Svigningene har også gått rimelig fort for seg, og jeg har for det meste vært enten ganske høyt eller ganske lavt. Forklaringen er som følger; jeg har gjort veldig mye krevende (for meg). Tydeligvis er kosekvensene mer ekstreme og hyppigere svigninger. Jeg opplever til og med at Han ikke gjør en stor forskjell innimellom, og dét føler jeg på. Hvorfor kan det ikke bare være så enkelt som at å gjøre noe fint med den fineste personen jeg vet om kan fikse det? Iaf for en time eller to – eller tre. Det er nesten sånn at jeg synes litt synd på de rundt meg, for alt går jo utover de også, og dét er noe frustrerende.

Noe som også er frustrerende er det med skrivingen. Greit nok at jeg tidligere har vært flink til å skrive og at det å sette sammen ord har vært enkelt. Av en eller annen grunn er det ikke like enkelt som før… Noe forandret seg i 2015, og jeg prøver hardt å finne ut hva det var og om/hvordan jeg kan gjøre noe med det. Når jeg er relativt høyt oppe – slik som jeg var da jeg skrev forrige innlegg – føler jeg at jeg kan klare hva som helst. Jeg blir villig med på ting, gleder meg og er supergira. Jeg er fast bestemt på at det med skrivingen, det er så enkelt! Jeg skal skrive ofte og mye. Jeg skal gi mening. For skrivingen betyr jo så mye. Det er spesielt det å dele ting som betyr mye. Men plutselig har jeg ikke tid eller mulighet. Jeg er opptatt og det med å skrive blir den minste prioriteten, av en eller annen grunn. Den siste uken har jeg derimot vært ganske langt nede. Det har vel kanskje blitt en og en halv uke nå. Jeg vekslet mellom å være midt i mellom deprimert og ok, og å være deprimert. Jeg har vel egentlig plutselig innslag av superhelt-stadiet men bortsett fra det er det ganske ensformig.

Du har presset deg selv så hardt og dette er konsekvensene, Padmé.

Psykiateren min

Konsekvensene. Det var de, da. Jeg stilte spørsmålet om det var verdt det til psykiateren min. Han så strengt på meg og sa ja. Da jeg tenkte meg om litt var jeg for så vidt enig, til en viss grad. Samtidig så tenker jeg tilbake til mars 2018 da jeg begynte hos han og forskjellen fra da til nå er enorm. Målet på den tiden var å gå til postkassen når jeg fikk det til (postkassen er ikke rett utenfor leiligheten. Jeg må gå litt, og da går jeg forbi en del andre leiligheter og noen hus..). Nå drar jeg til Oslo på museum og på fest uten valium. Det er riktignok ikke akkurat slik at jeg kan ta meg slike turer ut hver dag, eller hver helg for den sakens skyld. Men en gang i mellom går det tydeligvis helt fint, selvom konsekvensene er relativt store for meg. Det er jo verdt det når jeg får opplevd mye fine ting. Det er så absolutt verdt det.

Men hvertfall, det jeg skulle frem til med å fortelle om den siste uken er at det blir enda vanskeligere å blogge enn at det havner bakerst i køen inni hodet mitt. Da er det noen ganger vanskelig nok å sitte oppreist – spesielt om jeg er alene. Det er da jeg går litt tilbake til den «nå er målet å gå til postkassen»-opplegget – iaf når det er på sitt verste. Det har vært på sitt verste et par dager igjen, men herlighet som jeg står på. Jeg har utrolig mange fine bilder fra Osloturen, og også noen fantastiske fra jeg var med på bueskyting igjen, og også fra den siste tatoveringstimen, og disse skal jeg prøve å få delt de nærmeste dagene nå. ❣

Welcome back writer’s block

Hello again everybody! It sadly ended up like this again. I’ve been thinking long and hard and I think I found some sort of explanation. I mean, there’s nothing to hide really, the fact that I – with bipolar type 2 – experience a lot of depression often, even though it’s somewhat easier with medications. I’ve experienced exactly that lately. The mood swings have been rapid and I’ve mostly been either pretty high or really low. The explanation is that I’ve done a lot of things that are kind of demanding (for me). The consequences are, apparently, more extreme and rapid mood changes. I’ve also experienced that even He can’t make a huge difference sometimes, and that’s hard for me. Why can’t it just be as easy as doing something nice with my favorite person can fix things? At least for an hour or two – or three. It’s like I almost feel sorry for my closest people, because it all ends up affecting them as well, and that’s frustrating.

Something that’s also frustrating is the whole writing thing. So I’ve been good at writing before, and the putting-words-together thing has been easy. But for some reason it’s not as easy as it used to be… Something changed back in 2015 and I’ve been thinking a lot about if/how I can do something about it. When I’m relatively high – like I was when I wrote the last blog entry – I feel like I can do anything. I love joining doing things, I look forward to it and I’m super into it. I’m determined that writing is so easy! I’m gonna write often and a lot. I’m gonna make sense. Because writing means a lot. At least writing stuff that makes sense. But suddenly I don’t have the time or opportunity. I’m busy and writing is the absolute last thing on my mind, for some reason. The last week I’ve been kind of depressed though. I’m actually pretty sure it’s been one and a half week now. However I do change between somewhere in the middle of being ok and depressed, and then depressed again. I guess I’ve had sudden moments of being a superhero, but except from that it’s been pretty much the same.

You’ve been pushing yourself hard, and these are the consequences Padmé.

My psychiatrist

The consequences. I asked my psychiatrist if it was worth it. He looked right at me and said yes. When I thought about it for a little while I realized I agreed, at least a little bit. At the same time I’m thinking back to March 2018 when I first started seeing him and the difference between then and now is enormous. Back then, the goal was for me to go to the mailbox (our mailbox isn’t right outside the apartment. I have to walk a bit, and walk past a lot of other apartments and even some houses). Now I can actually go to Oslo to go to a museum and at parties without taking Valium. It’s not like I can do that every day or even every weekend for that matter. But from time to time it’s apparently possible even though the consequences can be big. It’s worth it when I can experience nice things. It’s absolutely worth it.

Anyway, the point of telling you guys about the last week is that it gets even harder to write than when it’s just my last priority. It’s even hard to sit upright – especially when I’m alone. That’s when I go back to the «the goal is to walk to the mailbox»-thing – at least when it’s on it’s worst. It’s been on it’s worst for a few days again, but oh my I’m trying and pushing myself a lot. I’ve got a lot of cool pictures from when I was in Oslo, and also some amazing ones from when I went shooting with a bow and arrows again, and even from my last tattoo session, and I’m gonna try to share all of these with you in a few days. ❣

Illustrasjon på humørsvigningene mine, fra psykiateren min/illustration on my mood swings, by my psychiatrist.

Er det sånn det fungerer?

Nå har jeg vært borte noen dager igjen – og med god grunn. Jeg har nemlig ikke vært hjemme. Akkurat nå sitter jeg i kaoset (fysisk kaos, hurra!) av et rotete rom fordi jeg enda ikke har pakket ut, lagt vekk og satt vekk ting. Jeg har bare vært borte tre dager og to netter – men de som kjenner meg vet at jeg må ha med meg litt mer enn bare det som er nødvendig for de dagene. Jeg må jo tross alt ha options når det gjelder klær, og sminke – masse sminke.

Nå tilbake til overskriften.. Livet mitt har tatt brå vendinger i det siste. Store, brå forandringer. Jeg liker de, veldig godt, men likevel er det skummelt. I dag føler jeg det for første gang, kanskje på grunn av kaoset rundt meg. Kanskje fordi jeg ikke lenger er deprimert, men heller helt okei. Jeg kjenner på de vanlige følelsene av savn og lengsel. Den vanlige litt lei seg for at jeg akkurat nå sitter alene. Kanskje spesielt i går kveld, ettersom jeg har vært omringet av masse folk og følt meg elsket de siste dagene. Da det ble stille kom plutselig kaoset tilbake. Det var riktignok heldigvis litt lettere og mindre påtrengende, for en gangs skyld. Jeg satt og bladde gjennom bilder som ble tatt fra torsdag til lørdag, smilte og tittet innimellom bort på tven siden jeg hadde satt på Tarzan. I løpet av filmen gråt jeg fire ganger. Jeg har nemlig spesifikke tidspunkt jeg gråter på i løpet av filmen, og noen ganger setter jeg den på – kun for å gråte litt, fordi jeg ellers ikke klarer å gråte. Det er liksom enten på grunn av filmer eller serier, eller i dusjen. Noe jeg synes er helt okei, sånn egentlig.

Som sagt så har jeg opplevd store forandringer den siste måneden. Det er forandringer jeg liker, men likevel er de skremmende. Alle sitter vel med en frykt for å bli såret på et eller annet tidspunkt, så det er jo helt greit selv om det gjør en smule vondt å tenke på at ting kan snu når som helst. Det beste jeg kanskje kan gjøre er å levet i nuet, gleder meg over det som har vært, men også glede meg til det som forhåpentligvis kommer, selvom det er rimelig skummelt å ha forhåpninger. Det er jo forhåpninger jeg føler jeg sitter med, ikke forventninger. For jeg forventer jo absolutt ingenting, men jeg håper..

Forandringene har medført veldig koselige møter med andre mennesker og både på torsdag og fredag var jeg ute. Jeg har vært med på både åpning av vikingfestivalen og frivilligfest. I forbindelse med frivilligfesten var jeg på vikingmarkedet og surret rundt for å se på ting da jeg plutselig fikk en melding av ei venninne. Hun lurte på hvor jeg var ettersom hun var på vei til samme arrangement som jeg skulle på! Så i tillegg til å være med fine mennesker jeg har blitt litt kjent med så fikk jeg også føle på tryggheten av å ha noen jeg kjenner der, slik at ting gikk enda litt bedre enn det jeg håpet på.

Men er det virkelig sånn det fungerer? Livet, altså. Store forandringer, tilfeldige møter, kjærlighet og vennskap? For meg som egentlig er vant til å sitte helt alene på rommet mitt og spille så er det her som en helt ny verden. Jeg har kost meg skikkelig, skikkelig masse og jeg håper virkelig ikke det slutter her – alt det fine jeg har fått (og får oppleve!) nå. Stikkordet her er håp. Fordi jeg håper at dette er en start på en fantastisk og i grunn nydelig fortsettelse.

Is this how it works?

I‘ve been away for a couple of days again – but this time with a good reason. I haven’t been home. Right now I’m sitting in a huge chaos (physically chaos, yay!), because I still haven’t unpacked my bags and put stuff away. I’ve only been away for 3 days and 2 nights, but everyone who knows me knows that I have to bring a little more than what’s actually necessary for those days. I mean, I really do need some choices when it comes to outfits, and makeup – loads of makeup.

Now back to the header.. My life has had a few big changes for a while now. Huge, fast changes. I like them, a lot, but it’s still scary. I’m feeling it today, for the first time, most likely because of the chaos around me right now. Maybe because I’m no longer depressed, but feeling totally okay. I’m noticing the normal feelings of missing someone and longing after something. The normal kind of sad because I’m alone. I think it was worse last night, because I’ve been surrounded by a lot of people and felt loved the last few days. The chaos came back when I was alone all of a sudden. I have to mention though, that it was a little easier and less intrusive, for once. I sat on the couch, looking through photos that were taken between Thursday and Saturday, smiled and glanced at the TV from time to time since I put Tarzan on. I cried 4 times during the movie. I kind of have this thing, because there are 4 specific moments that makes me cry, and sometimes I put the movie on – just to cry a little bit, because I usually don’t cry anymore. It’s either because I’m watching a movie or TV show, or in the shower. Which I’m actually okay with.

Like I mentioned earlier I’ve been experienced some huge changes the last month. The changes are the kind of changes that I really like, but they’re still scary. I guess everyone’s scared of getting hurt at one point, so it’s probably fine even though it hurts knowing that things can turn around anytime. I guess the best thing that I can actually do is to live in the moment, appreciate what’s been and look forward to what hopefully comes my way, even though being hopeful can be really frightening. At least I feel like I’m hopeful and not expecting things (this sounds better in Norwegian, sorry). Because I’m not actually expecting things, I’m just hoping for them.

The changes have led to meeting with a lot of good people, and on both Thursday and Friday I was out. I’ve been to the opening of the viking festival here in Tønsberg and the party for the volunteers. When going to the party on friday we were hanging out in the marketplace and suddenly I got a text from a friend. Turns out she was going to the same thing as us! So in addition to hanging out with nice, new people I also felt the safety of being with someone I know, so things got even better.

But is this the way it works? Life, I mean. Big changes, random meetings, love and friendships? To me, who’s used to sitting alone in my room playing games, this is a whole ny world. I’ve had a great time and enjoyed myself a lot, and I really hope this isn’t the end. The key word here is hope. Because I hope this is the start of a fantastic and maybe even beautiful new chapter.

Ekte gull // Real gold
Jeg fikk den fineste pusen med enhjørningshorn på første forsøk // I got the prettiest kitty with the unicorn horn on my first try
Malerier.. // Paintings..
Obligatorisk selfie på jentedoen // Obligatory selfie in the women’s bathroom

Helvetesukene

De såkalte «helvetesukene» mine er offisielt over og jeg kan si meg utrolig fornøyd med egen innsats. Jeg har vel egentlig gjort en god innsats for dette i ett år, men de to siste ukene var .. utfordrende. Men nå står jeg her da, med bestått oppkjøring og er utrolig glad. Dette skjedde altså torsdag i forrige uke, men det har gått i ett sett siden det. Jeg har ikke oppdatert noen ting, noe sted siden lørdag fordi jeg gikk på en liten smell etter at jeg bokstavelig talt gjorde det. Det var vel ikke egentlig et smell, for jeg aner virkelig ikke hva lyden av å falle i trappen og treffe asfalten er. Men jeg klarte altså å gjøre nettopp det; snuble i trappen på 20cm høye sko og face plante i asfalten. Det ble en tur på legevakten lørdag kveld, men etter rundt 2-2,5 timer fikk vi vite at de egentlig ikke kom til å få tid til å hjelpe meg, og at det var bedre å komme igjen på søndag, and so I did. Klokken åtte i går morges var jeg på plass på legevakten og rundt kvart over 10 var jeg hjemme igjen etter undersøkelse på legevakten OG røntgen på sykehuset. Ingen brudd i foten (heldigvis!), men jeg må avlaste den i tillegg til at jeg sitter igjen med oppskrapede og blå knær, legger og føtter. Overraskende nok gikk det bra med resten av meg! Men altså, det å face plante foran andre mennesker er ikke noe som ligger høyt på listen over ting jeg er stolt over så man kan jo rett og slett bare tenke seg til hvordan det inni hodet mitt reagerte. Når jeg nå kommer meg rundt på krykker føler jeg meg ganske ubrukelig og i veien for både mammi, Saga og storesøster, men i morgen har jeg fine planer som ikke har forandret seg på tross av fallet mitt. Jeg elsker at planene ikke har forandret seg, selvom jeg føler meg… ubrukelig og ganske så i veien på krykker.

Men altså alle sammen, jeg har fått lappen! Dette starter visst et helt nytt kapittel i livet mitt, og resten av den starten var ganske så fin også. I går hadde jeg en superfin kveld med filmer og brownies med mammi og storesøster, og i morgen kommer jeg også til å ha en super ettermiddag/kveld, så count your blessings everyone. Det er fine ting midt oppi alt kaoset! (Det er iaf det jeg vet jeg må tenke selv om jeg aller helst har lyst til å legge meg under dynen og gråte..)

Hell weeks

My so called «hell weeks» are officially over and I’m very happy with my own effort. I guess I’ve put in a lot of effort in this the last year, but the past two weeks were .. challenging. But now I can finally say that I have my drivers license! I passed the exam last Thursday, but there’s been a lot happening since then. I haven’t updated anywhere online since Saturday since I had an accident. (The next parts makes sense in Norwegian, but I don’t really know how to make it meaningful in English, so I’m just skipping it, sorry). Anyway, I tripped down the stairs in 20cm (7,8 inches to be exact) high heels and face planted on the asphalt. I spent 2-2,5 hours in the ER on Saturday night before getting information about them basically not having the time to help me that night, but that I could come back Sunday morning. So yeah, I was at the ER 8 am yesterday. They sent me to the hospital for x-rays and by 10:15 I was home again. No fractures (luckily) but I need to relieve my left foot and I’m stuck with cuts and bruises on my legs and feet. Surprisingly that was it. But face planting in front of other people isn’t really something that’s on the top of the list of things I’m proud of, so you can kind of imagine what it did to my head. Now that I’m walking around on crutches I feel pretty much useless and in the way of both mammi, Saga and my big sister, but I’ve luckily got some nice plans tomorrow that hasn’t changed even though I feel … useless and pretty much in the way of everything while using crutches.

But hey, everybody, I passed my drivers exam! Apparently that’s going to be the start of a whole new chapter in my life, and the rest of that day was pretty nice as well. I had a great night last night with my mom and big sis that included movies and brownies, and I’m also gonna have a really great night tomorrow, so count your blessings everyone. There are nice things amongst the chaos! (That’s at least what I know I have to think even though I want to lay down in bed and cry..)

2013

Det begynner å ta form

Det er mye som begynner å ta form nå. Spesielt livet generelt, men også rommet mitt. Jeg snakket jo om å pusse opp rommet mitt for en stund siden, og da mammi begynte å pusse opp gangen i helgen så jeg en åpning for å presse meg selv til å gjøre det, til tross for at jeg visste at de to neste ukene blir forferdelig tøffe. Nå ble det nevnt veldig mye her så jeg skal forklare alt for seg selv.

Jeg har snakket om å gjøre noen små endringer på rommet en stund nå, og jeg har også nevnt det her på bloggen. Det skal likevel ganske mye til for å gjøre det når man er mye deprimert, og det har jeg vært de siste månedene, med unntak av juni-juli da jeg konstant var på farten og startet nye prosjekter som slett ikke var viktig. Uansett, jeg fikk endelig tapestryet jeg har ønsket meg lenge fra Killstar i juli og mye av planene for rommet handlet om nettopp det ene tapestryet. Jeg nærmest tvang meg selv til å starte på dette i helgen fordi jeg vet at når jeg startet så kom jeg ikke til å klare å slutte før det ble ferdig. Løsningen(e) jeg tenkte å gjøre var enkle – men det viste seg at det enkleste ikke alltid er det beste, så Rema 1000 tar feil der. Det ble plutselig veldig komplisert og på et tidspunkt fikk jeg vel egentlig en meltdown fordi ingenting ble som jeg trodde eller planla. Jeg er jo 100% klar over at ting ikke alltid kan bli som trodd, planlagt eller forventet og jeg har blitt bedre på å takle det selv om det gjør vondt, men noen ganger, i noen situasjoner, er det nesten helt umulig å ikke reagere. Nå har jeg endelig funnet en god løsning på «problemet» og jeg får nok til det jeg ønsker, men akkurat nå må jeg vente. Teknisk sett er rommet et eneste rot, men jeg har likevel klart å gjøre det pent til en viss grad.

over til mammi. Etter to år på UiO (universitetet i Oslo) er hun endelig ferdig. Oppgaven er levert, og herlighet så godt det er å få «tilbake» mammaen sin. De to årene har vært interessante og lærerike for meg også, ettersom jeg har sittet en del sammen med henne og jobbet og jeg har fått bevist for meg selv at jeg enda er smart nok til å få til veldig, veldig mye. Neste helg er det planlagt en stor fest her hjemme sammen med alle som har hjulpet til på en eller annen måte, og derfor fikk hun en plutselig boost til å begynne å pusse opp litt her – igjen. Hun startet med en del av stua og gikk over til gangen. Endelig har jeg fått tilbake den kreative og energiske mammaen min!

De to neste ukene (denne og neste) er/blir krevende og tøffe. Det er noe jeg på en måte har valgt selv, men likevel så har jeg gruet meg. Tidligere tror jeg at jeg har nevnt her at om jeg gjør noe hver dag, fire dager på rad, så er jeg mentalt utslitt. Omså det «bare» er en tur til behandler (behandling er ikke alltid like lett ettersom jeg deler absolutt ALT som er inni hodet hvorpå vi jobber med alle disse tingene, del for del). Så lenge jeg går ut av huset og utfordrer både angst, og noen ganger depresjon, så er dette noe som går veldig på psyken. Denne uken er det ut på tur 6 av 7 dager. Jeg har allerede gjennomført to, så da gjenstår det fire. Neste uke er det 5 av 7, og «heldigvis» har jeg et opphold mellom torsdag og lørdag. Denne uken derimot må jeg vente frem til søndag før jeg kan trekke meg tilbake og slappe litt av, så langt det lar seg gjøre med et hode som konstant er på høygir. Det er jo forsåvidt dét som også blir et problem ved det å ha noe som krever noe av meg hver dag, fordi jeg konstant må forholde meg til dét også.

I’m getting there

For a while now things have started to look better. Both life in general, but also my bedroom. I talked about redoing my room a little while ago so when my mom started painting the walls and furniture in the hallway over the weekend I kind of saw an opening to start on my room as well, even though I knew that the next two weeks will be extremely challenging and tough. I mentioned several big things here, so I’ll explain some more

I’ve been talking about doing some small changes to my bedroom for a while now. It takes a lot to start doing something when you’re deeply depressed, and I’ve been struggling with that the last few months except from June-July when I was constantly traveling back and forth and started a lot of new projects that weren’t important and didn’t give me anything at all. Anyway, I got the new tapestry I’ve wanted for a long time from Killstar in July and a lot of the plans for my room is revolving around that. I basically forced myself to start doing just that over the weekend, because I know that when I start something, I usually can’t stop until it’s finished. The solution(s) I was planning were simple – but as it turned out, simple isn’t always the best, so Rema 1000 is definitely not correct there. It suddenly got very complicated and at one point I basically got a meltdown because nothing turned out the way I wanted or planned it. I’m 100% aware of the fact that things don’t always turn out the way it was believed, planned or expected and I’ve gotten a lot better on handling just that even though it hurts, but sometimes, in certain situations, it’s almost impossible for me not to react. I’ve finally found a good (I think) solution on the «problem» and I’m pretty sure it’s doable, but right now I have to wait. Technically speaking, my room is a mess, but despite that I’ve managed to make it look okay.

Now, back to my mom. After two years at UiO (University of Oslo) she’s finally finished. The paper is delivered, and wow, having my mom «back» is great. The last two years have been interesting and full of learning, even for me, because I’ve been helping her and I’ve actually proven to myself that I’m still smart enough to get a lot done. There’s a party planned for next weekend with everyone who’s been helping the last two years – one way or another, and because of that she figured out she wanted to redo some stuff here. She started with a part of the living room and moved on to the hallway. Finally I’ve gotten my creative and energetic mom back!

The next two weeks (this and next) are/will be demanding and tough. It’s something I’ve kind of chosen myself, but I’m still dreading it. I think I’ve mentioned here (earlier, at some point) that if I have something to do outside four days in a row I’m mentally drained. Even if it’s «just» therapy (therapy isn’t always super easy as I share absolutely everything that’s on my mind, before we start working through that, piece by piece). As long as I go outside and challenge both anxiety and sometimes also depression, it’s gonna be exhausting, so this is something that really impacts my overall mental health. This week I’ve got something to do (again, outside) 6 of 7 days. I’ve already fought my way through 2, so only 4 to go. Next week it’s 5 of 7, and «fortunately» I can rest between Thursday and Friday, while this week I have to wait until Sunday to be able to withdraw from the world and try to relax, as much as it’s possible with a head that’s always racing at maximum speed. That’s what’s kind of the problem with having demanding things to do every day, because I constantly have to deal with that as well.

Du er min engel

16. august 2019 – endelig. Dagen jeg har ventet på siden slutten av november 2018. Admiral P & The Global Citizen Band på Union Scene i Drammen. Jeg er så heldig og skal ha med meg Kim, og jeg blir hentet nå snart. Dørene åpnet riktignok klokken 18:00, men da var det klart for grilling før oppvarmingen fra Fred E. Angsten min er jo veldig tilstede, til og med i vanlige hverdagssammenhenger, så dette blir en spennende kveld. Kim og jeg velger som sagt å ikke være der tidlig, så vi er nok der rundt åtte ettersom Admiral ikke går på scenen før ni ish. Jeg er uansett sikker på at det kommer til å bli en fin kveld, til tross for angst, for denne kvelden har jeg gledet meg til i 9 måneder – nesten like lenge som jeg gledet meg til Twenty One Pilots i februar. Så dette MÅ bare gå bra.

You’re my angel

The title doesn’t really fit very well in English, but it’s the direct translation of a phrase in the song «Engel» by Admiral P.

August 16th 2019 – finally. The day I’ve been waiting for since the end of November 2018. Admiral P & The Global Citizen Band at Union Scene in Drammen. I’m very lucky to have Kim with me, and he’s picking me up soon. The entrance opens at 6pm, but they’re starting with a barbecue in the backyard before Fred E. is on the stage. My anxiety is very much present, even in normal day-to-day situations, so this is gonna be an interesting night. Kim and I are obviously not gonna be there at six, and we’re kinda aiming towards being there at 8pm, because Admiral isn’t gonna show up on the stage before nine ish. I’m certain that this is gonna be a good night despite the anxiety, because I’ve been waiting for this moment for 9 months – almost as long as I was waiting and looking forward to the Twenty One Pilots concert in february. So this just HAS to go well.

Et stykk stressa jente // One stressed out girl

Den streamingen as..

Nå er det søndag, og for første gang siden 20. juni er jeg klar for streamen min igjen. Sånn ca iaf. Jeg har liksom alltid vært nervøs for streamen, men nå har jeg den samme følelsen som for aller første gang. Jeg grugleder meg og jeg sitter med en enorm frykt av å ikke være bra nok, at jeg skal si eller gjøre noe feil, at de som ser på skal le av meg – og ikke minst: hva hvis de som ser på hater meg? Det er disse bekymringene jeg går med generelt når det kommer til mennesker. Hver dag, hele tiden. Det er godt jeg ikke er så mye sosial, haha! Teknisk sett er jeg jo sosial da, via instagram, facebook, discord og snapchat. Jeg har så mange fine mennesker som liker meg, som støtter meg og som heier på meg for at jeg skal få til ting og de håper at jeg har det bra. Mennesker som er glad i meg, og som sier det. Mennesker som gjerne ville vært fysisk sammen med meg, og at de synes det er så vondt at de er så langt unna. Hverken Sverige, Nederland, England, Serbia eller Tyskland er utrolig langt unna da. Bortsett fra Sverige så er det jo bare en kort flytur til disse stedene. Hvor fint hadde det ikke vært å fått besøkt alle sammen? Henge med dem, spille med dem (man må jo såklart ha med laptop ut på tur), chille med dem og ha det gøy. Å få en god klem når man trenger det som mest. Akkurat nå så får det bare bli med online kontakt. Akkurat nå så er det dét som er mulig. Så for akkurat nå er det bra nok at de er her, snakker med meg, støtter meg og blir med på streamen min – fordi de er glad i meg.

Sånn ellers så går dagene litt i surr for meg. På fredag trodde jeg det var lørdag, og i går trodde jeg det var søndag. Jeg er litt sliten og litt deppa, men jeg hadde en fantastisk kveld hos storesøster og samboeren på fredag så det var jo verdt det at jeg ble litt sliten også!

Samtidig med at jeg oppdaterer instagram, blogg (jeg skal prøve alt jeg kan å være flink, selvom det bare er en kort oppdatering om de seneste dagene på tross av at jeg ikke har gjort noe ekstremt kult) og stream så har jeg et par nye prosjekter. Det første er å ordne opp rommet mitt igjen. Jeg MÅ starte med å male veggene selvom det skal være samme farge som det er nå. Den trenger bare ett nytt strøk for å freshes opp litt før jeg skal henge opp en hylle slik at de søte bamsene mine har ett sted å sitte på ordentlig. Jeg skal også henge opp et tapestry fra Killstar, noen speil (jeg gleder meg til å vise det frem når jeg endelig får gjort det!!) og male kjøleskapet mitt. Altså, hvor kult hadde det ikke vært at jeg har et svart kjøleskap på rommet mitt da? I tillegg til dette har jeg spontant bestemt meg for å lære tysk, så nå sitter jeg litt med Duolingo hver dag. Altså, Tysk og Norsk er ganske likt på mange områder, men herlighet så vanskelig det kan være også. Og hva er greia med stor bokstav først i et ord midt i en setning? Hjelp.

Husk å sjekke ut streamen min 18:30! Immortalsiren på Twitch. 💜

Streaming..

It’s sunday and for the first time since June 20th it’s time for streaming. I’m ready. Ish. I’ve always been kind of nervous before I go live, but now it feels like the first time. I’m looking forward to it, but I’m also dreading it, mostly because I’m scared of not being good enough, scared that I’ll say the wrong thing or do something weird, that the people who are watching will laugh at me – but also (especially), what if they hate me? That’s the kind of stuff I worry about daily when it comes to being with other people. Every day, all the time. Good thing I’m not that social, haha! On the other hand, technically speaking, I’m very social. Via Instagram, Facebook, Discord and Snapchat. I’ve got a lot of really good people around me who likes me, who supports me and cheering me on when it comes to doing things and they always hope that I’m okay. People who love me, and they actually say those words aloud. People who would love to be with me physically, who hates that we’re so far apart. Neither Sweden, the Netherlands, UK, Serbia or Germany are especially far away. Except from Sweden (obviously, because I can drive there) they’re only a short airplane ride away. How amazing would it be to visit all of them? Hang out, play games together (the laptop of course has to join me when I travel), chill and have fun. To get a hug when you need it the most. Right now it isn’t possible with anything other than online conversations. Right now, that’s the only thing that’s doable. So for right now, the fact that they’re here for me, talking with me, supporting me and joining me on my stream because they love me, have to be enough.

Other than that I’m kinda absentminded. On Friday I thought it was Saturday, and yesterday I thought it was Sunday. I’m kinda exhausted and a bit depressed, but I had an amazing night at my sister’s on Friday, so it’s kinda worth the exhaustion.

In addition to updating Instagram, the blog (I’m gonna try my best to be good at that, even though it might be a short update on the last few days despite the fact that I haven’t done anything extremely cool) and the stream I’ve started a few new projects. The first thing is fixing up my room. I have to start with painting the walls, even though it’s gonna be the same color. It just needs some freshen up before I’m putting up a shelf so my extremely cute plushies have a place to sit. I’m also gonna hang up a tapestry from Killstar, som mirrors (I can’t wait to show you guys when it’s finally done!) and paint my fridge. I mean, how could would it be if I had a black fridge in my bedroom? Second thing is that I’ve spontaneously decided to learn German, so right now I’m using Duolingo every day. Despite the fact that German and Norwegian are similar in some ways, it’s also extremely hard. And what’s the deal with a capital (?) letter in a word in the middle of a sentence? Help.

Remember to check out my stream 18:30! Immortalsiren on Twitch. 💜

Litt utenfor komfortsonen å ha håret rett ned, but oh well.. // A little bit out of my comfort zone having my hair like this but oh well..

Snap back to reality

«Oh there goes gravity ».. Jeg er hjemme igjen fra ferie. Jeg var seks dager i Puerto Rico på Gran Canaria sammen med Han, og til sammen fire dager hjemme hos Han. Ti dager sammen. Det var utrolig rart å komme hjem, nesten som et lite sjokk som dro meg tilbake til «virkeligheten» og hverdagen. Nå er det tilbake til behandling, kjøring, legetimer, masteroppgaven jeg hjelper med og trening. Akkurat nå sitter jeg og konsentrerer meg for å komme i riktig skrivemodus. Dette innlegget var egentlig ment til å skrive og poste i går, men så ble livet plutselig litt mer komplisert enn forventet, så det ble faktisk absolutt ingen tid til å skrive. Jeg kjente på ordentlig irritasjon for det da jeg faktisk hadde satt meg ned og startet, men whatever happens, happens – ikkesant?. For øyeblikket spilles Admiral P på spotify mens jeg skriver og overfører bilder fra telefonen fordi den virkelig har blitt kameraet jeg bruker. Etter at angsten satte inn for fullt i 2015 (?) ble jeg veldig redd for å ta med Canon 550D for å ta bilder i all offentlighet, spesielt med fjernkontroll. Plutselig innså jeg at jeg må rydde litt i bilder på pcen min også, men når skal jeg få tid til det?! Det er jo reising frem og tilbake til en annen by opp til to ganger i uken i tillegg til de vanlige hverdagslige tingene nå.

Anyway.. Ferien min? Den var helt fantastisk. Mesteparten av tiden brukte vi på stranden, korte turer gjennom «byen» (det var mer en gågate med butikker på hver side, akkurat som Karl Johan, men jeg er ganske sikker på at Puerto Rico hadde halvparten av lengden som KJ) og på terassen om kvelden. Vi hadde nemlig en rimelig fin terasse med bord og to stoler, og vi satt enten å hørte på musikk eller så på film da himmelen ble mørkere og det ble kaldere. Noe som derimot var helt dust var at den ene piercingen som utgjør angelbites hadde en løs kule, som ledet til at jeg klarte å svelge den stangen og platen mens kulen forsvant under sofaen (tror jeg..). Så nå har jeg kun nostrils og septum i ansiktet. Jeg har bestilt nye labrets for å fortsette å ha angelbites, men helt ærlig tror jeg at hullene har grodd igjen – og currently er jeg virkelig ikke interessert i smerten som skjer når man piercer på nytt gjennom arrvev – to ganger i løpet av hva da? 5 minutter? Litt uflaks må man jo ha uansett om man er hjemme eller på ferie, haha. Jeg har hatt angelbites siden sommeren 2014, og det føles selvfølgelig som en stor del av meg og ansiktet mitt, akkurat som de andre piercingene og tatoveringene jeg har og de jeg skal ha. Planene er nemlig klare for 23. august, og jeg er veldig spent. Det er da altså tredje gangen jeg tatoverer meg i løpet av et år, og det trodde jeg virkelig ikke kom til å skje noen gang! Dette kommer til å bli bra altså.

Nå står rydding, klesvask, skriving og lage histogrammer i SPSS på planen. Rop gjerne ut om noen har fasit på hvorfor de nye filene ikke lager histogram. Får nemlig bare error hver gang, og etter å ha sittet med akkurat dét i hele fire timer begynner jeg å bli ganske lei.. Men jeg krysser fingrene for at jeg skal få gjort filene helt riktig i dag slik at alt fikser seg i SPSS med noen få tastetrykk!

Snap back to reality

«Oh there goes gravity ».. I’m back home after spending six days in Puerto Rico on Gran Canaria with Him, in addition to four days just with Him at home. That makes ten days together. Coming home was almost like a little shock that pulled me back to reality and my everyday life. Now it’s back to therapy, driving, doctor appointments, the mastersdegree paper I’m helping out with and exercising. Right now I’m concentrating a lot to get into the right kind of «writing mode». This entry was actually gonna be posted yesterday, but due to things changing around completely there wasn’t time to either writing or gaming. I was extremely frustrated when it happened, but whatever happens, happens – right? Currently I’m listening to Admiral P on spotify and photos from my phone is transffering to my computer because my phone is the only camera I use right now. After my anxiety turned worse in 2015 (?) I started getting scared of bringing my Canon 550D to take some photos in public – both «normal» and with the remote control I have for selfie ish thing. Suddenly I realised that I have to sort out all my photos on my computer and it should be done right now, but when am I supposed to get the time to do that ?! I mean, in addition to the normal every day life things that happens I also travel back and forth to another city once or even twice every week.

Anyway.. My vacation? It was amazing. We were mostly at the beach, walking down the main street which reminds me of Karl Johan in Oslo (even tho the main street in Puerto Rico was only half of KJ) or at the porch in our apartment. I mean, we had to use the porch as well when we had one and when we enjoyed our day there we were either listening to music or watching a movie while the sky got darker and the temperature dropped. Something completely awful happened though – one of my piercings, that makes the angelbites, had a loose end ball which in turn made me swallow the labret and the end ball fell somewhere under the couch (I think…), so currently I only have my nostrils and septum. I’ve ordered new labrets to have my angelbites back,but honestly – I think they’ve healed too much to just put in the piercings, and if that’s the case I don’t know if I want to go through the pain of piercing through scar tissue twice in what? 5 minutes? Apparently you have to be unlucky sometimes, no matter if you’re on vacation or not. I’ve had angelbites since 2014 and it basically feels like a part of my face, just like the other piercings and tattoos that currently is in and on my body. Even the future ones. My plans for August 23rd are totally clear now, and I’m so excited. This is in other words the 3rd time I’m getting a tattoo in one year, and I honestly didn’t believe that was possible for me, ever! This is gonna be goooood.

Now I have to clean a bit, wash some clothes, write and make histograms in SPSS. Shout out if someone knows why the new files won’t make histograms even though we’re doing exactly the same as we did earlier. We got errors constantly yesterday, and after four hours I’m starting to hate this. But I’m crossing my fingers for the files to work today so that the histograms are ready within a few clicks!

Svømmebasseng tilknyttet leiligheten vi bodde i – Pool by the apartment we lived in
Anfi del Mar..

Når magefølelsen har rett

Jeg snakket om den der magefølelsen min forrige dagen. At jeg håpet noe ville skje slik at jeg fikk vite om jeg tok rett eller feil. Desverre hadde jeg rett. Igjen ble jeg såret, men nå tenker jeg iaf at jeg har fått det overstått – og det er deilig. Dagen i går ble så som så. Jeg ble jo påvirket av det som skjedde, selvom jeg forutså det. I tillegg har jeg det jo ikke akkurat supert om dagen, på grunn av alt jeg styrer med akkurat nå. Men likevel står jeg her. Jeg gir ikke opp – jeg skal komme meg over dette også. Jeg skal klare dette! Stå-på viljen er der, og takket være noen fantastiske støttespillere er det faktisk mulig å fortsette. For jeg har virkelig kjent på det den siste uken. Familien min, vennene mine. De er de absolutt beste jeg kunne tenke meg. De absolutt beste en jente kan ønske seg. Jeg er i grunn heldig, tross kortene jeg fikk tildelt. Og jeg skal gjøre det beste ut av det.

Nå er det straks tid for streaming igjen – og i dag skal jeg annonsere det. Jeg er stolt, for i dag har jeg nemlig ordnet med affiliate greiene og jeg er utrolig spent på hvor dette tar meg videre! Jeg har det jo alltid så gøy, og det er noe jeg trives med å gjøre, uansett hvor mye sceneskrekk jeg har på forhånd. Det blir jo så bra et par minutter inn i sendingen, og det er ekstra gøy når jeg kommuniserer med de som ser på. Jeg håper folk er aktive i kveld! Det trenger jeg, og det skal bli bra. Alt skal bli bra.

When your intuition is right

I wrote about my gut feeling the other day. My intuition. That I was hoping something would happen sooner rather than later, to see if I was right or not. Sadly I was right. I got hurt again, but at least I’m happy it happened. Yesterday was.. okay, I guess. Since I obviously was somewhat influenced by the day before, even though I was expecting it. In addition to that I’m not exactly doing great for the time being, because of all the stress around me. But I’m still here. I’m not gonna give up – I’m gonna get through this as well. My will to conquer this is still here, thanks to some amazing people I have around me. I’ve been feeling that a lot lately. My family, my friends. They’re the best people I could ever hope for. The best people a girl could ever wish for. I’m kinda lucky, even if I didn’t get dealt the best cards. And I’m gonna make the most of it.

Now it’s time for streaming again and today I’m announcing it everywhere. I’m proud, because today I’ve fixed the whole affiliate thing and I’m excited to see where this takes me. I always have so much fun, and it’s something I enjoy doing, no matter how much the stage fright is present before going live. I mean, it’s gone just a few minutes after starting anyway, and it’s a lot of fun when I’m communicating with my viewers. I hope people are active tonight! I need that, and it’s gonna be good. Everything’s gonna be alright.


Til toppen