Padmés hverdag

En interessant tid

Den siste tiden har vært veldig interessant. Det har vært mye følelser – gode og vonde – og det har vært hyppige svigninger. Jeg har blitt såret, men jeg har ikke gitt opp. Jeg har blitt såret igjen – og jeg har fortsatt ikke gitt opp. Det er sånn jeg tror det skal være. Altså at man ikke gir opp, ikke det å bli såret, for jeg synes det å bli såret er rimelig unødvendig. Det er riktignok fordi jeg kaster meg ut i ting med hodet først. Jeg tenker ikke så veldig langt, men det jeg tenker er at ting kommer til å ordne seg. Forhåpentligvis til det jeg vil, men det gjør sjeldent det. Jeg gir mitt alt, men jeg får ikke alt tilbake. Men det er sånn jeg er, det er sånn jeg gjør. Jeg føler mye og jeg ønsker mye. For det meste ønsker jeg at jeg selv var litt annerledes, men jeg ønsker også at ting skal bli bedre. At jeg skal nå de målene jeg har satt for meg selv, og at jeg skal få til ting jeg ikke ante at jeg kunne få til. Men hele tiden må jeg ha i bakhodet at det faktisk er visse ting jeg aldri kommer til å klare på grunn av begrensningene mine. De begrensningene jeg så sårt kunne ønske ikke var der. Men sånn er det med den saken.

På onsdag prøvde jeg meg på å streame igjen, og wow, det var gøy! Jeg hadde heldigvis en kompis som blir kalt Ifzy/Ifzii som holdt meg med selskap på discord og gjorde hele greia enda mer gøy. Jeg hadde faktisk også noen som var aktive i chatten og dét var nesten mest gøy. På et tidspunkt hadde jeg faktisk ganske så mange som så på (i forhold til at jeg ikke har streamet på ett år) og jeg var ganske nervøs. Det var så ille før jeg gikk live at jeg nesten fikk angstanfall, men jeg klarte å unngå at det gikk så langt. Streamingen min kan du finne her og jeg skal foreløpig prøve å streame onsdag og fredag fra 18:30 til 21:30.

Det er forresten tydeligvis den offisielle internasjonale Harry Potter dagen, så happy HP day! Kanskje jeg skal se en av filmene i kveld? Jeg synes egentlig det er ganske så kjipt å se filmer alene, men jeg har begynt å gjøre det likevel.

An interesting time

The last few days have been very interesting. There’s been a lot of feelings – good and bad – and with that also rapid changes in my mood. I’ve been hurt, but I haven’t given up. I’ve been hurt again – and I still didn’t give up. I think that’s how it’s supposed to be. I mean, of course not giving up, because being hurt is absolutely not how I think it should be. It is however because I just throw myself into things head first. I don’t really think ahead, but what I’m thinking is that things will be alright. Hopefully they’ll change to what I want, but mostly it doesen’t. I give my all, but I don’t get all back. But that’s who I am, that’s what I do. Mostly I wish that I was a little bit different, but I also wish things will get better. That I’ll reach the goals I have, and that I’ll be able to do things I didn’t know I could do. But I do have to remember that I have some limitations and that there’s some things I’ll never do because of those limitations. The limitations I really wish wasn’t there. But that’s how it is.

On wednesday I tried streaming again and wow, it was so much fun! Luckily I had a friend of mine called Ifzy/Ifzii on discord and that made everything so much more fun. I also had some people writing in the chat while I was live, and that was kinda what made it the most fun to be honest. At one point I actually had a (little) lot people who were watching (compared to the fact that I haven’t streamed in a year) and I was very nervous. I was actually so nervous before I went live that I almost had an anxiety attack, but luckily it didn’t get that far. You can find my stream here, and for now I’m gonna try to stream every wednesday and sunday from 18:30 to 21:30.

Also, appearantly today is the official, international Harry Potter day, so happy HP day! Maybe I’ll watch one of the movies tonight. I actually think it’s pretty boring to watch movies alone, but lately I started doing just that.


📸 : Tina Marie Crocket
Kjole, hatt og veske fra Killstar

Alle gode ting er tre

Selvom det sies at alle gode ting er tre så er det ikke alltid det funker. Jeg tror faktisk at jeg har sluttet å tro på det, for å være helt ærlig – likevel fortsetter jeg å si det, som for å prøve å overbevise meg selv. Funker det? Nope. «Fortsett å svømme» sier Dory i Nemo, og dét er noe jeg virkelig tror på. Anyway, alle gode ting er tre. Jeg håpet på dette i dag, da jeg var innom lagerboden min for tredje gang. Denne gangen var planen kun å se etter spesifikke ting, og mistankene mine var rett. Det er desverre en del ting som er borte, blant annet bamser som betød mye for meg i barndommen. De bamsene jeg aller mest kunne ønske ble funnet er nemlig fire (tror jeg) bamser fra Lanzarote. Jeg tilbrakte en del tid der som liten da Mimmi og Faff (mormor og morfar) leide en leilighet der nede, og noen av mine aller beste minner har kommet til live der. Da jeg var der igjen i 2008/2009 som 13-åring gikk vi til alle de gamle, kjente stedene og denne butikken, hvor disse bamsene er kjøpt, finnes ikke lenger. Dermed er bamsene, tre sauer og en gris, borte for alltid. Det er også et smykke som betyr litt for mye for meg som har blitt borte i flytting. Det er nesten det jeg synes er verst med flytting, det at ting kan bli borte. På grunn av alle følelsene som ble satt i sving da jeg oppdaget alt som var borte har dagen i dag vært så som så. Jeg har for det meste bare sittet i sengen og stirret tomt ut i luften, selvom planene for i dag var så langt fra det å sitte stille som overhode mulig. Noen ganger blir ting litt sånn bleh, og mange av disse gangene må jeg også ta hodet mitt på alvor og dermed tilpasse dagen selvom planene endres (og som dere kanskje vet hater jeg når planer endres). Det handler visstnok om å akseptere seg selv og sine utfordringer, så det at jeg lærer meg å gjøre det er jo egentlig ganske positivt..


All good things come in threes

Even though they say that all good things come in threes it doesen’t seem like it always works. To be honest, I actually think I’ve stopped believing in this – even though I continue saying it, almost as if I’m trying to convince myself. Does it work? Nope. Dory keeps saying «Just keep swimming» in Finding Nemo, and that’s something I really believe in. Anyway, all good things come in threes. I was really hoping for that today, when I went to my storage unit for the third time. The plan today was to look for specific things, and my suspicions were right. Sadly there’s a few things that went missing, and plushies that meant a lot to me in my early childhood are some of it. The plushies that meant the most are four (I think) cute ones from Lanzarote. I spent quite a lot of time there as a little girl when Mimmi and Faff (grandma and grandpa) rented an apartment there, and some of my best memories happened there. When I went back there in 2008/2009 as a 13 year old we went looking for the old, familiar places and among those places was the store they were bought in. The store is gone. Which means that those plushies, three sheep and one pig, are gone forever. Another thing that went missing is a beautiful necklace that meant a lot to me. That’s what I probably hate the most about moving, that things keeps going missing. Because of everything I felt when I realized what kind of things were missing, this day kinda went ugh really fast. I’ve mostly just been sitting in my bed, staring blankly in front of me, even though my plans for today was as far from sitting still as possible. Sometimes things gets kinda bleh, and a lot of those times I have to take what my head says seriously, and therefore adjusting the day even if that means my plans are changing (as you might know, I hate plans changing). Apparently that’s about accepting oneself and ones challenges, so the fact that I’m kinda starting to learn this is pretty much only positive…

Jeg fant hvertfall denne! / At least I found this!
Funny story, jeg var så forelsket og hadde så kjærlighet for Tom at jeg satt i badekaret hjemme og gråt // Funny story, I was so in love and heartbroken over Tom that I was actually sitting in the bathtub home, crying

Tårer og sånn

Uff, nå ble det mange dagers opphold igjen – og igjen var det virkelig ikke meningen. Det har bare skjedd så forferdelig mye at jeg enten ikke får til å skrive noe, eller så er jeg for sliten/det har blitt for sent før jeg setter meg ned. Noen ganger kunne jeg ønske at livet mitt er normalt – men hva er egentlig normalt? Jeg er ikke 100% sikker på det, men jeg regner med at det er normalt å ha færre enn to diagnoser og to mindre tilleggsdiagnoser.. De der diagnosene som gjør at jeg er som jeg er kan være rimelig irriterende i blant og noen ganger gjør de at verdenen min bare raser sammen, selv om det for noen andre kan være en filleting. Desverre er jeg bare sånn. Altså, jeg har blitt bedre på det, så det går an. Men at det blir bra går nok ikke, og det var jo derfor jeg ble utredet in the first place. Det siste innlegget ble jo faktisk ikke oversatt til engelsk heller, og det så jeg først et par timer etter at det ble publisert, men da var jeg så sliten at jeg ikke orket å redigere det. I ettertid har jeg bare glemt det, så det er jo fantastisk (wow, jeg bruker ironi). Den siste tiden har vært full av usikkerhet og lite forutsigbarhet, så det har jo gjort meg usikker og angsten har skutt i været. Det har med andre ord ikke vært særlig kult. Igjen så er disse tingene noe jeg veldig gjerne vil holde helt for meg selv da det lett kan bli misforstått. Livet er komplisert, og det har jeg virkelig fått føle på i det siste.

April er forresten autism awareness month og da passer det seg at jeg skriver et innlegg om autisme/Asperger igjen. Det er faktisk noen som har etterspurt et spesifikt innlegg og dette vil jeg veldig gjerne få til, men det krever en stor innsats og en del tid fra min side, så nå må jeg konsentrere meg litt og spille mindre wow (haha!). Det har blitt mye World of Warcraft i det siste da jeg har en hel gjeng jeg spiller med. Det å ha noen som kan hjelpe, samtidig som du kan hjelpe tilbake er en helt fantastisk følelse. Det er ikke noe jeg har følt på noe særlig tidligere i livet, men akkurat nå opplever jeg det faktisk en del online, men også i det virkelige liv. Det letter litt på alt som har skjedd, fordi jeg også kan snakke om seriøse ting med disse nydelige menneskene.


Wow, another long break between blog posts again – and I really didn’t mean for that to happen. It’s just that there’s been so much going on lately that I either can’t seem to write anything useful, or I’m too tired/it’s become way too late in the evening before I can sit down. Sometimes I wish that my life would be normal – but what is normal? I’m not a 100% sure of that, but I guess it’s normal to have less than two diagnoses and two lesser diagnoses.. Those diagnoses that makes me how I am can be quite irritating sometimes, and sometimes they make my world fall apart, even tho it might mean less or little for someone else. Sadly I can’t do anything about it. I mean, it’s gotten better, so it’s possible. But getting well isn’t all that likely, and that’s why I got assessed in the first place. The last entry I posted didn’t get translated to English either, and I saw it a couple of hours after I posted it, but I was too tired to edit the post. In between then and now I’ve just forgotten it, so that’s just great (wow, I’m using irony!). These past few weeks have been filled with insecurity and little to none predictability, so obviously it has made me insecure and my anxiety shot through the roof. In other words, it hasn’t been very cool. Again, these things are things I wanna keep to myself, because they can very easily be misunderstood. Life is complicated, and I’ve really felt that lately.

April is by the way autism awareness month, so I should really write something about autism/Aspergers again (hit me with the South Park stuff haha). Someone actually requested a specific post and I’d love to make that happen, but it requires a lot of effort and quite a bit of time, so I should really concentrate for a bit and play less WoW (haha). It’s been a lot of World of Warcraft lately because I have my own gang I play with. Having someone who helps you, while you can also help them is a fantastic feeling. It’s not something I’ve felt a lot earlier in life, but right now I’m experiencing a lot of it both online and in real life. It makes most things a bit easier, especially all the complicated stuff that’s happened lately, because I can talk about serious stuff with these amazing people.

En liten selfie fra i går og tilfeldigvis nytt profilbilde på facebook//A selfie from yesterday and a new profile picture for facebook

En utrolig perfekt dag

I går var fantastisk. Den var tilnærmet perfekt. Den var iaf helt utrolig. Grunnene til det er flere, men noen ting vil jeg holde privat, uansett hvor åpen jeg er her på bloggen. Noen ting forteller man bare ikke til hele verden. Dagen min startet allerede klokken åtte, og i forhold til hvordan stemningsleiet mitt har vært de siste dagene var dette egentlig litt for tidlig. Men noen ganger har man nesten ikke et valg, spesielt ikke når man skal rekke et tog, haha. Turen min gikk nemlig inn til Oslo for noen timer. Noen timer ble til fem timer, som egentlig ikke var nok. Men da jeg hadde enda et tog å rekke så ble det slik. Heldigvis finnes det flere, fremtidige dager. Som den nordmannen jeg er så må jeg jo nesten nevne været også. Vi forventet jo nok en solfylt, nesten-sommerdag, men neida. Det var regn og rimelig kaldt, iaf i forhold til dagen før. Vi var kledd for vår, så vi endte opp med å fryse, men vi fant et lite sted vi satt oss ned i. Det var så koselig! Den neste turen min gikk hjemover igjen, da vi var invitert på middagsselskap til en veldig, veldig herlig kusine som var «hjemom» en tur, selvom her ikke egentlig er hjemme for henne lenger. Det var så fint å se henne igjen! Det var jo selvfølgelig koselig å se resten av familien også, men de kan jeg liksom se oftere. Som i det forrige middagsselskapet da hun var hjemme hadde de laget en vegetarversjonen av maten de laget, og herlighet så takknemlig jeg er! Jeg forventer jo faktisk ikke det når jeg drar bort, jeg forventer at jeg «må» spise det samme som alle andre, noe jeg faktisk gjør når jeg er bedt bort selv om jeg på generell basis ikke spiser noe kjøtt, og nesten ikke animalske produkter, i det hele tatt. Men ja, som sagt så forventer jeg absolutt ikke at andre skal ta hensyn til min livsstil, så ofte tar jeg med meg et eller annet vegetarisk eller vegansk måltid fra frysa eller kjøleskapet. Når mennesker jeg besøker faktisk tar hensyn til livsstilen min så blir jeg så overrasket, og helt utrolig takknemlig! Dere kan faktisk ikke ane hvor takknemlig, overrasket og glad jeg blir. Jeg har fantastiske mennesker i livet mitt as ♡

An incredibly perfect day

Yesterday was fantastic. It was nearly perfect. At least it was incredible. Of course, it was several reasons, but some things I wanna keep privately, no matter how open I am here on my blog. Some things you just don’t share with the rest of the world. My day started at 8am, and when taking into consideration my last few days, this was actually way to early. But sometimes you don’t really have a choice, at least when you’ve got a train waiting for you. I was actually going to Oslo for a couple of hours. A couple of hours turned to five, but that wasn’t actually enough. At least there are more, future days. As the norwegian person I am, I of course have to mention the weather. We expected another sunny, almost-summer ish weather, but nope. It was raining and cold, at least compared to the day before. We were dressed for spring, so we ended up really, really freezing, but we found this little place we ended up in. It was amazing! My next trip went home again, since we were invited to a dinner party hosted by a really sweet cousin, who finally came home, even though here isn’t really home for her anymore. It was great seeing her again! I mean, of course it was nice to see the rest of the family as well, but I can see them quite often. Just like at the last dinner party, she made a vegetarian version of the food they served, and I’m so thankful! I really don’t expect that, when I’m at other peoples houses – I acturally expect that I «have to» eat the same food as everyone else, which I actually do when I’m eating dinner with other people, even though I don’t ever really eat meat or animal byproducts at all. But yeah, I absolutely don’t expect people to take my lifestyle in consideration, so I often bring some vegetarian or vegan food from the freezer or the fridge. When people I visit actually take my lifestyle in consideration I’m really surprised, but also really thankful! I don’t think you’ll ever understand how thankful I get to be honest. I have amazing people in my life ♡

Så høy puls hadde jeg da jeg ankom oslo, på tross av Sobril // My pulse was this high when I arrived in Oslo, despite having taken Sobril..

Vårrengjøring?

Innlegget jeg skrev på lørdag trigget tydeligvis litt, på flere hold – og det er helt okei. Det er vel når man er helt ærlig at man finner ut hvilke mennesker man kan stole på og ikke, og hvilke mennesker man vil ha i livet sitt og ikke. Så akkurat nå har jeg det ganske fint med meg selv. Det er delvis på grunn av et ganske så høyt stemningsleie i går, men også at dagen i dag gikk så fint. Dagen jeg gruet meg litt til. Dagen jeg skulle gå nøye gjennom ting i boden. Mine eiendeler. Min fortid – og min fremtid. Det gikk heldigvis utrolig greit, og jeg hadde selskap av verdens beste Tina som hjalp meg med absolutt alt. Jeg har til og med funnet ting jeg ikke egentlig trenger lenger, og som noen andre kanskje kunne trengt, så da går det rett til enten en bruktbutikk eller Fretex (som for øvrig er en bruktbutikk??). Jeg har arvet mye klær opp gjennom årene (fra flotte kusiner), men også kjøpt en del på bruktbutikker, så hvorfor ikke gi noe tilbake? Tina og jeg hadde selskap av den utrolig flotte 2019 spillelisten min som er 110% kaotisk. Alle årstall-listene mine er forsåvidt det, og her er 2018, 2017 og 2016. Jeg har en ekstremt varierende musikksmak selv om Twenty One Pilots, Cir.cuz, Admiral P og OnklP og de fjerne slektningene topper spotify wrapped (var dét det het?). Alle fine sanger jeg hører i løpet av et år havner i sine respektive lister, og det finnes egentlig ganske mange fine sanger. I skrivende stund sitter jeg å hører på Trench (Twenty One Pilots) og snapchatter med fine mennesker, så jeg har det i grunn ganske fint i dag altså!

Spring cleaning?

The entry I posted on saturday appearantly triggered a few people – and that’s completely okay. I guess it’s when you speak the truth you really know who you can trust and who you want to have in your life. So right now, I’m actually felling pretty good. The feeling good thing is partly because of a high moodswing that lasted all yesterday, but also because today went great! I was dreading today. The day I decided to go through everything in the storage unit thorougly. My belongings. My past – and my future. Luckily it went very well and I had amazing company in my best friend Tina, who helped me with literally everything. I even found some things I don’t really need and that someone else might need, so that stuff is going to either a second hand store or Fretex (which kinda actually is a secondhand store, isn’t it?). I’ve gotten a lot of clothes through the years that my cousins have worn before me, and I’ve also bought a lot of used stuff at secondhand stores – so why not give something back, right? Tina and I had very good company in my 2019 playlist on Spotify that’s actually a 110% chaotic. To be fair, all of my yearly playlists are too, and here’s 2018, 2017 and 2016. My taste in music is extremely wide even though Twenty One Pilots, Cir.cuz, Admiral P and OnklP og de fjerne slektningene are the ones that are topping Spotify wrapped (was that the thing you could use at the end of the year?). All pretty songs that I hear throughout a year are put in their respective playlists, and there’s actually quite a lot of them. Right now I’m listening to Trench (Twenty One Pilots) and I’m snapchatting with awesome people, so I’m actually having a really great day!

Litt mindre kaotisk enn forrige fredag // Slightly less chaotic than last friday

Har det kommet for å bli?

Skrivesperre.. Et av de verste ordene jeg vet. Det har hvertfall blitt det, i løpet av det siste halve året. I går skjedde det noe som gjorde at jeg tror jeg vet hvorfor den har kommet. Det var litt sårt og litt provoserende – men mest av alt irriterende. Har skrivesperren kommet for å bli? Jeg aner helt ærlig ikke, men siden jeg tror jeg fant opphavet så skal jeg virkelig jobbe for å bedre det. Det å skrive har tross alt vært det som har hjulpet meg opp gjennom årene, og som til tider har vært det eneste som har fått meg til å føle meg verdifull. Fordi det er noe jeg kan. 

Det er forsatt mye som skjer – samtidig som det er lite som skjer – og det er en del jeg faktisk kunne skrevet om. Jeg får meg bare ikke til å skrive. Jeg får ikke roen og har ikke evnen til å sette ord på hva jeg vil formidle. Jeg har lenge trodd og følt at meningen med mitt liv er å hjelpe andre mennesker, og å formidle ting videre, for både meg selv, men også for andre som har noe å fortelle, så dette har vært, og er fortsatt veldig sårt for meg.

Når jeg nå likevel har fått satt meg ned og har litt konsentrasjon kan jeg jo like så godt fortelle litt om hva som faktisk skjer i livet mitt nå. Jeg har så mange tanker og så mye følelser jeg ikke har klart å få ut på et vis, så jeg satte i gang et prosjekt med å male alle dørkarmer her hjemme (dørene står også på planen!). Jeg kom så langt som til andre strøk – og jeg har planlagt tre – men så ble jeg syk. Heldigvis bare forkjølet, men jeg ble likevel så dårlig at alt jeg ønsket var å ligge i sengen. Selv om det bare er to uker siden jeg startet så har det likevel vært litt.. tiltak å starte opp igjen, selv om det bare er ett strøk igjen.  Jeg har også fått en ny tatovering (hipp hurra!), som mange kanskje har sett på instagram. Et utdypende innlegg med bilder står på planen om ikke altfor lenge.

Jeg har endelig fått kommet tilbake til ukentlig behandling! Første time var i forrige uke, og jeg vil egentlig ikke jinxe det, men foreløpig virker det veldig lovende. Det var fint å ha noen å snakke med igjen. Man kan jo alltids snakke med både venner og familie, men noen ting har man bare ikke lyst til å ta opp med de og noen ganger innser man at man også er i ferd med å slite ut de man har – og det er så viktig å ikke gjøre nettopp dét!

Jeg fikk også heldigvis fikset pcen min. Jeg har i lengre tid hatt problemer med å kjøre blant annet spill (World of Warcraft, host host) og har rådført meg med utrolig mange mennesker. Mennesker som teknisk sett kunne hjulpet meg fysisk, men også overraskende mange som bare har kunnet hjulpet meg med idéer og mulige løsninger jeg har måttet prøve ut selv. Alt fra innstillinger til hardware (det som kunne sjekkes riktignok) ble sjekket og etterhvert resatte jeg Windows og slettet alt på ssdene mine, likevel ble det ingen endringer. Til slutt gjenstod teorien om at grafikkkortet mitt var på vei til å ryke og det er egentlig mitt verste mareritt når det gjelder pcen, men jammen var det ikke «bare» strøminnstillinger et par steder som måtte endres på. Det ble egentlig litt komisk med tanke på alle scenarioene jeg hadde sett for meg, og hvor mye tid utrolig kunnskapsrike mennesker har brukt på avanserte løsninger.

Dette er egentlig bare noe av det jeg har (hatt) lyst til å dele og nå fikk jeg det endelig til. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal takke, men det er absolutt noen som bør takkes der ute for å ha fått meg til å overvinne frykten jeg har.

..og forresten så vurderer jeg å legge om hele bloggen til engelsk. Er det noen som leser som har tanker om dette?

Tiden flyr

Helgen min har virkelig vært begivenhetsrik, og egentlig holdt meg ganske opptatt – spesielt med tanke på «recovery»tiden min etter mye sosiale eventer.

Hele helgen var allerede planlagt på torsdag og jeg hadde kun positive tanker rundt den helt frem til fredag kveld. Torsdag var en relativt vond dag som startet med et angstanfall, så planene den dagen ble avlyst. Fredag kveld fikk jeg en slags meltdown – noe som heldigvis ikke skjer så ofte lenger, men noen ganger blir bare hodet mitt for fullt av ting og den siste uken har jeg hatt hele 7 store problemstillinger som har surret rundt i hodet mitt konstant. Jeg har heller ikke vært i behandling på over en måned, bortsett fra én time hos psykiateren min i januar. Den ene timen er liksom ikke nok til å få ut alt og putte tankene i «bokser» inni hodet. Ofte trenger jeg også litt hjelp til å sortere ut viktige og uviktige ting som surrer rundt oppi der, og det skjer jo ikke når jeg har én behandlingstime i måneden.

Lørdag morgen derimot var jeg helt klar til å gjennomføre planene mine. Det ble nemlig en tur til Oslo midt på dagen! Jeg hadde det utrolig koselig, helt til jeg måtte dra en time tidligere på grunn av togkaos og snøværet. Jeg brukte 2 timer og 20 minutter hjem, istedenfor 1 time og 11 minutter. Det var flaks at mammi ringte meg! Underveis i kaoset med hvilke tog som faktisk gikk og hvem som ble kansellert fikk jeg også assistanse av en fantastisk kusine, så hele opplegget ble ikke så forferdelig som det hadde vært uten assistanse. Jeg har jo fortsatt Aspergers syndrom, selv om det temaet har blitt nedprioritert på bloggen det siste året.

Da jeg kom til Tønsberg stod storesøster og samboeren å ventet på meg på togstasjonen og det ble rett hjem og hive seg rundt for å bli klar for fest. Det var en kusines 35-årslag og jeg bestemte meg 100% for en stund siden for å bli med, for å være en del av familien og gjøre en stor innsats for å vise menneskene rundt meg hva de betyr for meg. Det ble en veldig fin kveld med god mat, morsomme påfunn og litt alkohol (det er lov innimellom selv om medisinene mine ikke er så fan).

I går trengte jeg som beskrevet tidligere min berømte «recovery»tid etter sosiale eventer. Tross utmattelsen som meldte seg i det øyeblikket jeg åpnet øynene var lørdagen så absolutt verdt det. ❤

Jeg var så heldig at jeg fikk roser i Oslo på lørdag..

Har jeg vært høyt nok nå?

Den siste tiden har vært preget av både ekstremt høyt – men også ekstremt lavt stemningsleie. Det har skjedd så utrolig mye og blogglyst har vært på topp, men også helt på bunn. Da den har vært på topp har jeg derimot ikke hatt «tid» fordi det har vært så mye annet å gjøre og å finne på. Da den har vært på bunn så har det åpenbart vært et ekstremt stort steg å i det hele tatt åpne google chrome. Jeg har til og med hatt en del dager nå hvor jeg isolerte meg helt, så med andre ord har den siste tiden vært så langt fra stabil som overhode mulig, og er det noe man trenger når man har både asperger og bipolar så er det nettopp det – stabilitet. Jeg har egentlig så altfor mye å fortelle, men mye egner seg ikke på en blogg. Det egner seg vel strengt tatt ikke oppi hodet heller, fordi det skaper så altfor mye kaos og frustrasjon. Frustrasjon er også et nøkkelord oppi det hele. For å si det som venninnen min og jeg kom frem til i går kveld; det er mye merkelig folk som blir sluppet løs (underforstått drittsekker man møter på enten apper eller på byen). On that note – man trenger ikke engang en datingapp. Instagram DM er nok.

Det er så merkelig, slik det har blitt. Det er så lett å komme i kontakt med folk. Det finnes både positive og negative sider ved det, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste med den opplevelsen.

Det mest positive jeg har opplevd ved det å kunne få kontakt med noen så lett må være at jeg har møtt ei fantastisk jente jeg er så heldig å få kalle venninnen min. Nå har vi vært i Oslo og chillet to ganger i løpet av to måneder, og vi møtes også på konserten neste uke! Herlighet, så glad jeg er for å ha møtt henne (slenger med noen bilder fra forrige Oslotur).

Online igjen

Hei alle sammen og velkommen til min nye fremtid. Ett av mine få nyttårsforsett, ett av mine ønsker. Min julegave fra en veldig god venn og en drøm i oppfyllelse. https://padmesophie.no. Jeg har også tidligere brukt wordpress men endte opp tilbake på blogg.no før jeg bestemte meg for at nå som de har gjort endringer skulle jeg også gjøre en endring. Den er stor og jeg skal prøve å følge den opp så godt jeg kan. Jeg har allerede et par innlegg på lur som jeg kan poste når det føles som verden går imot meg, og jeg kan alltids prøve å være mer ærlig. Prøve å skrive rett fra hjertet.

Det er søndag og jeg har en veldig chill dag. Absolutt ingenting på planen bortsett fra en lengre tur med Saga og forhåpentligvis en eller annen god middag. Jeg har ganske mange sånne dager, men ofte kan det være nok. Humøret mitt er fortsatt som en berg-og-dalbane, på tross av at jeg går på medisiner og på tross for at den generelle angsten er litt redusert. Sistenevnte er vel absolutt noe å rope hurra for likevel.

Til slutt vil jeg bare takke dere for å ha klikket inn på mitt nye nettsted og for at akkurat DU kanskje vil følge meg videre i min nye verden. Velkommen.

Det er riktignok et par ting til som gjenstår å ordne på denne siden, men jeg er bare lykkelig for at det meste nå er klart.

Follow my blog with Bloglovin

Procrastinating

På lørdag hadde jeg skrevet et bra blogginnlegg. En rimelig god og positiv hverdagsoppdatering som jeg bare har kunnet drømme om de siste månedene. Men tror dere ikke jeg klarte å glemme det bort? Jeg hadde lagret det som utkast og planlagt klokkeslett for publisering, men neida, jeg måtte jo glemme det. Etter det utsatte jeg resten. Jeg satt meg ned for å skrive, men det kom egentlig ikke noen fornuftige ord ut. Nå derimot, er det på tide å prøve igjen.

Etter den nye blogg.no oppdateringen ser jeg ikke lenger oppdateringer fra de jeg følger. Innleggene jeg tidligere har sett har faktisk forsvunnet – selv fra bloggene som ikke er overført til WordPress. Man merker virkelig endringene, og jeg er fortsatt veldig usikker på om min grunn for å blogge er god nok for dem. Den selvtilliten altså. Den må økes på nyåret tror jeg. Forhåpentligvis er det noen som kanskje følger meg via bloglovin’, eller som følger meg på facebook så de får litt oppdateringer fra meg iaf. Iaf er faktisk min versjon av hvertfall. Tror jeg plukket det opp fra en svensk blogg for mange år siden, og det har blitt en del av vokabularet mitt, haha. Det virker som om flere som snakker med meg har plukket det opp også, og det er for meg ganske morsomt.

Julen har vært relativt fin til nå. Jeg har kost meg med familie selv om det er noe(n) som mangler. Jeg tenkte jeg skulle sende en melding, men jeg glemte det. Heldigvis. Det er nok ikke så altfor bra for meg å tenke på det hele tiden, selv om det faktisk surrer rundt som bakgrunnsstøy uansett hva jeg gjør. Jeg har iaf hatt det litt gøy med storesøster og mammi! Vi hadde også besøk av mimmi på julaften. Det var fint. Fredagen før var vi også på besøk hos en kusine, og jeg storkoste meg egentlig. Det er så deilig med en fin familie. Spesielt når et er babyer inne i bildet! Det å bare sitte å holde på en baby, eller bare å vugge litt stående for at babyen skal slappe av. Det får meg virkelig til å ville ha min egen. En dag, forhåpentligvis ikke altfor mange år til. Men det viktigste er vel noen å få den med!

Slenger med et bilde som var med i det innlegget jeg glemte å publisere. Meg i en ny kjole. Jeg føler meg veldig fin med den!


Loving her was like shaking hands with the devil..


Til toppen