Psykiatri

Autisme hos barn

Autisme hos barn er et vanskelig tema. Eller, det er egentlig ikke så vanskelig, men det er et stort tema. Det er bredt. Det er generisk, men likevel så veldig individuelt. Man har selvfølgelig et sett med kriterier for at man skal bli både utredet og diagnostisert, og du må oppfylle så og så mange av dem.

Etter at jeg ble utredet og diagnostisert med Aspergers syndrom så mammi tilbake på barndommen min og sa «jeg skulle sett det!» og «jeg hadde kanskje sett det bedre om jeg hadde flere barn jeg kunne sammenlignet deg med i hverdagslivet». Hun var ganske så sint på seg selv, ganske lenge. Jeg hadde flere kusiner og fettere vi var en del sammen med, og selvom man på en måte kunne se Aspergeren min når man sammenlignet oss, så tenkte de rundt meg at jeg bare var et spesielt barn. Litt annerledes, men likevel bare et særegent barn. Det var kanskje derfor jeg ble mobbet fra jeg gikk i barnehagen også, fordi jeg var annerledes. Jeg tror egentlig ikke at de andre barna syntes jeg var spesielt annerledes in the first place, men at foreldrene snakket om meg og at barna hørte mamma og pappa snakke om Sophie i barnehagen/på skolen. Mobbingen varte i hele 15 år, fra jeg var 3 år gammel til jeg var 19 år gammel og dette var en av grunnene til at jeg ikke klarte å fullføre videregående skole.

Som barn var jeg annerledes. Jeg hadde spesialinteresser. Det var riktignok sporadisk bytte, men likevel spesialinteresser. Jeg kunne sitte i timesvis å leke med små dukker. De type dukkene jeg lekte med forandret seg gradvis. Nesten fra år til år. De første dukkene jeg ikke kunne få nok av var Barbie. Det er helt utrolig at Barbie har vært populært så lenge som de har vært! Jeg hadde både vanlige barbier, i alle mulige hudfarger, men jeg hadde også de små «barna». Jeg hadde haugevis av klær og mye fikk jeg i adventskalenderen min hver desember. En genser den ene dagen og en kjole den andre. Jeg husker at jeg til og med hadde en hest! Den var trukket med fløyel og var svart. Jeg hadde både hodelag og sal til den. En stund hadde jeg en stor greie for Polly Pocket. Det er kanskje noen som husker de? De var så små! Jeg googlet de nå og de finnes faktisk enda, men de ser litt annerledes ut enn det de gjorde på den tiden. Etterhvert gikk det over i Bratz, som også finnes til dags dato (men det visste jeg, for jeg er noen ganger innom lekebutikker på Nordbysenteret). Etterhvert fikk jeg bil til dem, en cabriolet faktisk. Jeg hadde også en liten frisørsalong siden mammi var mitt store forbilde og hun jobbet som frisør. Jeg drømte om å bli frisør selv når jeg ble stor. En annen interesse var musikk, men den sitter sterkt i enda. Det er tydelig for alle da jeg spiller både ukulele og gitar, men jeg synger også (og det har jeg alltid gjort) og det har jeg arvet av den flotte mammaen min og min fantastiske Faff (morfar, han nevnte jeg her tidligere også). Husker noen av dere W.I.T.C.H? Wow altså. Jeg elsket det så sinnsykt høyt. Jeg kjøpte alle bladene og jeg leste pocketbøkene da jeg fant de på biblioteket på skolen. Jeg lurer på om det enda finnes? Jeg så opp til Wilma som elsket frosker. Så da elsket jeg også frosker, haha! Den dag i dag kan jeg absolutt ikke forstå hvorfor hennes kjærlighet for frosker smittet over på meg da jeg ikke takler frosker når jeg ser noen. Jeg går så langt unna som overhode mulig, på tross av at jeg elsker dyr. Reptiler er ikke noe særlig de heller.

Jeg var annerledes på andre områder også. Sosial interaksjon med andre, for eksempel. Jeg trakk meg alltid unna lek og andre mennesker, bortsett fra Faff (for vi to kunne sitte sammen og bare «være, han med avis og jeg med bok opp ned i hendene mine»), på et eller annet tidspunkt da vi var i sosiale settinger. Grunnen til at jeg ofte trakk meg unna lek på et tidspunkt var – som jeg husker sånn ca – at jeg ble veldig sliten. Mammi kunne plutselig finne meg sovende i et hjørne av et rom eller på et trappetrinn, der hvor det ikke var så mange mennesker. Dette på tross av at jeg også hadde ganske heftige søvnproblemer som liten (det har faktisk ikke gitt slipp enda). Jeg må jo ha vært annerledes på flere ting ettersom jeg ble mobbet, men jeg kan liksom ikke si helt sikkert hva det var. Mammaen min har sagt flere ganger at hun helt sikkert hadde sett det lettere om hun hadde hatt flere barn, og den forstår jeg jo. Men nå er jeg jo enebarn, og jeg er bare glad for at jeg ble tatt på alvor av systemet til slutt, selv om det tok noen år.. Jeg var også veldig avhengig av rutiner og at ting forble de samme. Mammi var veldig, veldig flink til å tilrettelegge for meg hjemme. Dette står for så vidt også på kriterielisten for Aspergers syndrom eller andre lidelser innenfor autismespekteret. Da jeg begynte på skolen lagde mammi en timeplan for meg, for tiden hjemme. Hun forstod at dette kunne hjelpe meg. Klokkeslett og aktivitet ble beskrevet nøye på denne timeplanen som hang på kjøkkenet. Alt fra å stå opp, pusse tenner og gre håret til når jeg kom hjem fra skolen, skulle gjøre lekser og når mammi skulle sette av tid til å lese litt for meg, om jeg ikke leste selv. Middag var også til samme tid hver dag, og hun var herlig på det at hun aldri tvang meg til å spise noe jeg ikke likte. Jeg har nemlig alltid vært litt sær på mat, og jeg var aldri spesielt glad i kjøtt, så det ble etterhvert mye kylling og pølser til diverse grønnsaker. Jeg absolutt elsket brokkoli, så det hadde vi til alt mulig rart. Om jeg ikke tar helt feil så er særhet når det kommer til mat veldig vanlig blant mennesker med Asperger, selv om det selvfølgelig likevel er ganske individuelt. En annen ting mammi var flink til å tilrettelegge for meg var det med small talk. Jeg har aldri vært god på det og aldri vært spesielt komfortabel med det. Ofte er det jo det som skjer rundt middagsbordet, så mammi og jeg endte mye opp med å se en episode av en eller annen serie vi begge likte og det fulgte meg fra jeg var ganske liten og helt frem til i dag. Oppsummering av skoledagen og dagen generelt, samt andre store temaer tok vi heller på helt andre tider i løpet av ettermiddagen. Flinke mammaen min.

Nå er det litt vanskelig å kunne si sikkert hva hos meg som skyldtes Aspergers syndrom i ungdomstiden ettersom det var da bipolar ble «trigget» hos meg. Jeg har lest en del om temaet og forskning rundt det, og det er faktisk sånn at bipolar lidelse som regel blir trigget frem av traumatiske opplevelser.

Temaer som angst har også vært mye oppe i samtalene med psykiateren min som jeg møter en gang i måneden, og vi har en liten teori om at jeg har hatt angst siden jeg var ganske liten. Det er jo ikke så rart med tanke på alt jeg gikk gjennom med mobbing og med pappaen min (det var MYE surr med han i løpet av tidlig barndom, og jeg er prisgitt en god mamma som hadde full omsorg for meg..), samt alle andre ting som fikk meg ut av balanse og gjorde meg ekstremt usikker. Jeg tror forsåvidt det er ganske vanlig at barn med Aspergers syndrom kan utvikle både angst og depresjon. Det er jo et tema nå, det at små barn faktisk kan utvikle psykiske lidelser og at det finnes barnehagebarn med angst, for eksempel. Jeg synes det er så utrolig bra at det er allmen kunnskap blant mennesker som jobber i psykiatri nå slik at flere kan få bedre hjelp tidligere. Jeg var nemlig gjennom litt av hvert før jeg endelig ble tatt på alvor da jeg var 15. Da hadde jeg allerede slitt veldig med både angst, depresjon, mat og selvskading i flere år. Til tider var alle disse tingene ganske alvorlige, men likevel var det ingen i helsesystemt som tok tak i dette..

En annen ting som er veldig vanlig blant autister er det med empati og å forstå hva andre mennesker mener og føler. Vi har selvfølgelig empati, så det at mennesker med autisme ikke eier empati er en veldig gammel myte som absolutt ikke bør være relevant i dag. Problemet er at vi ikke vet hvordan vi skal vise det, og at vi ikke klarer å sette oss inn i hva andre mennesker føler. Mange av «oss» har vanskeligheter med å lese kroppspråk og ansiktsuttrykk, samt å forstå toneleie. Sarkasme, ironi og tull kan være utfordrende da vi kan ta ting veldig bokstavelig. Øyekontakt viser seg også å kunne være et av personlighetstrekkene som hører til autisme. Vi har en tendens til å måtte se andre steder enn øynene – det jeg har hørt er at det er flere, forskjellige grunner til at noen ikke klare øyekontakt, så det er ikke egentlig mulig for meg å skrive noe om hvert individ og deres grunn. For meg handler det mye om at det er ubehagelig, og jeg får absolutt ikke konsentrert meg om det den andre personen sier fordi jeg stadig lurer på hvilket øye jeg skal se inn i. Når vi da ser andre steder så tror andre mennesker at vi ikke følger med på samtalen, på tross av at det er da vi faktisk får med oss det som blir sagt. Så dette kan by på utfordringer i sosiale situasjoner. Når det kommer til det å forstå hva andre mennesker føler ut fra ansiktsuttrykk og kroppspråk, men også generelt situasjonen, har jeg det personlig ganske utfordrende. Det med ansiktsuttrykk og kroppspråk er noe jeg ikke helt har greie på, og de eneste gangene jeg kan komme med noe smart når det gjelder hva andre føler eller går gjennom er det kun ting som jeg har følt på selv. Først da kan jeg komme med noe som til tider kanskje kan hjelpe dem. Jeg husker godt en av testene jeg gikk gjennom da jeg var innlagt på døgnposten i Tønsberg i 2010. Den handlet om bildekort hvor det var personer i spesifikke situasjoner med ansiksuttrykk og spørsmål. Psykologen viste meg hvert eneste bilde i denne kortstokken og jeg satt som et eneste stor spørsmålstegn. Hun lurte på hvorfor jeg ikke forstod og den eneste måten jeg klarte å forklare på var «jamen, jeg kan jo ikke si noe når de ikke har fortalt meg hva det er?». Jeg tror dette var noe av det som fikk dem til å helle mot en form for autisme, på tross av at en lege der tydeligvis hadde en teori om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelser/borderline, som deler mange symptomer med bipolar lidelse. Jeg leste nettopp dette i en journal jeg fant og ble overrasket, til tross for at DPS konkluderte med den diagnosen som en av fire jeg hadde overveldende mange symptomer på.

Da jeg var 18 var jeg innom Glenne regionalt senter for autisme for 3. gang i livet mitt. For første gang følte jeg at jeg fikk ordentlig oppfølging for hvordan jeg skulle takle at jeg hadde Aspergers syndrom. Jeg fikk begynne med et program som heter «Jeg er noe helt spesielt». Jeg fikk blant annet en aktivitets»bok» i tillegg til vanlige samtaler. I samtalene ble det lagt mye fokus på aktivitetsboken, som inneholdt både generell informasjon om funksjonshemninger og funksjonsvansker, samt autisme og Aspergers syndrom spesifikt. Jeg lærte meg å leve med det bedre enn jeg noen gang har gjort før og i ettertid og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk møte den behandleren jeg møtte der på det tidspunktet.

Det med psykiatri og nevrologiske «annerledesheter» er utrolig komplekst altså. Det er vel egentlig det jeg har som konklusjon av alt jeg har skrevet her nå. Jeg kom riktignok inn på flere andre diagnoser enn autisme, men likevel så håper jeg at dere fikk med dere mye av det som er vanlig med autisme, og spesielt autisme hos barn/hvordan man eventuelt kan kjenne igjen symptomer slik at man kan kontakte fastlege om man føler det er ting som forstyrrer dagliglivet. Det er nemlig det jeg anbefaler hvis du mener du har lignende symptomer og føler at livet ditt blir veldig vanskelig på grunn av det. Gå til fastlegen, forklar situasjonen, spør om du kan bli henvist til spesialister på området for utredning og tester og plutselig er du kanskje på vei til å gjøre livet ditt mye bedre.

Autism in children

Autism in children is a difficult topic. I mean, it’s not that difficult, but it’s a broad topic. It’s generic, but at the same time very different from individual to individual. There is of course some criteria that needs to be present before you can get an assessment and then a diagnosis, and you have to have x criteria for you to be diagnosed.

After being assessed and diagnosed with Aspergers syndrom, my mom looked back at my childhood and said «I should’ve seen it» and «I would’ve probably seen it if I had more than one child, because I could compare you to the others». She was angry with herself for a while. I had several cousins we were spending time with, and even though you could kind of see my Asperger traits when comparing us, the people around me just saw me as a special child. Different, but still just special. That’s probably why I was bullied from when I was in kindergarten, because I was different. I don’t really think the other children saw me as weird or different, it might’ve been their parents. I mean, if kids hear their parents talk about a specific child, saying it’s weird or awkward or whatever, they’re gonna end up thinking that themselves. The bullying lasted for 15 years. It started when I was 3 and ended when I dropped out of school when I was 19. That was one of the reasons why I dropped out.

As a child I was different. I had special interests. They changed frequently, but they were still special interests. I sat for hours playing with dolls, completely by myself. The kind of dolls I played with gradually changed, almost every year. I started out with Barbie. I had all kinds! The normal «adults», in all skin colors, but I also had the little «children». I had so much different clothes for them, and a lot of the outfits were gifts in my advent calendar every december. A sweater one day and a dress the next. I remember that I even had a horse! It was a velvet, black horse. I even had a bridle and a saddle. For a little while I loved Polly Pocket. I don’t know if any of you remember those? They were so tiny! I googled it and they actually still exists. They look a bit different, but still. After that I went crazy about Bratz. They also still exist, but I knew that from when I go to the toystores at Nordbysenteret. I ended up getting a Bratz car (a cabriolet!) and even a little hair salon. I used to dream about becoming a hair dressed because my mom was – and still is – my biggest inspiration and she used to work as a hair dresser back in the days. Another interest was music, and I still have that. That’s pretty obvious when taking into account that I play both guitar and ukulele, and I still sing. That interest was also inspired by my mom, and Faff (my grandpa). But, do any of you remember W.I.T.C.H?! I mean, wow. I loved it so much. I bought all the magazines and I also read the books when I found them at the school library. I wonder if that’s still a thing? I looked up to Wilma the most. She loved frogs, so obviously I loved frogs as well. That’s very weird when thinking of the fact that I’m really scared of frogs. I walk as far away from them as I can whenever I see one, even though I love animals. Reptiles isn’t really a thing for me either.

I was different in other ways as well. Social interaction, for one. I always distanced myself from the other kids after a while. Everyone except Faff. The reason I distanced myself a lot was – as I remember it – that I got exhausted from it. My mom often found me in a corner of a room or on a staircase, sleeping. Despite having issues with sleeping at night (that’s actually still present, a lot..). I must’ve been different on a lot of other areas as well, since I was bullied, but I honestly don’t know. My mom feels like she would’ve seen Asperger traits in me easier if she had more kids, and she’s said that a lot, and I understand her. But I am an only child, and I’m just happy I was taken seriously by the system at one point, even though it took several years.. I was also dependent on routines and that things didn’t change. My mom was extremely good at making things pleasant for me at home. I think that’s one of the criteria on the list for autism/Aspergers syndrome. When I started school my mom even made a schedule for me at home. She quickly figured out that it made life easier for me. All activities were described, as well as what time I was gonna do it. Everything from waking up, brushing my teeth and brushing my hair to when I got home from school, doing homework and when my mom read to me, if I didn’t wanna read myself. Dinner was also at the same time every day, and she was amazing for not forcing me to eat things I didn’t like. I’ve always been a little weird with food, and I wasn’t a big fan of meat, so we ate a lot of chicken and hot dogs with vegetables on the side. I absolutely loved broccoli, and I still do, so we basically had broccoli every day. If I’m not completely wrong being weird about food is a pretty normal thing for people with autism, even though it’s obviously very different from individual to individual. Another thing my mom was amazing at was the part with small talk. I was never really good at that, and I’ve never been comfertable with it either. Small talk often happens around the dinner table, so my mom figured out that watching an episode of a tv show we both liked was a smart thing to do while having dinner. Talking about school and the day in general, as well as other big things in life happened at other times during the afternoon or evening. My amazing mom.

It’s a bit hard for me to point out exactly what was Aspergers and not when I became a teenager, as that was the time bipolar was triggered. I’ve read a lot on the subject and research, and appearantly bipolar disorder is something that gets triggered from often traumatic events.

I’ve talked a lot about subjects like anxiety with my psychiatrist, whom I talk with once a month. We have a theory about me developing anxiety at an early age. It’s not that weird when you think about the bullying and everything else that made me really insecure and frustrated, as well as my dad (there was A LOT of back and forth with him, so I’m really lucky that my mom had custody..). I do believe it’s normal for people with Aspergers syndrome to develop other mental illnesses like anxiety and depression. That’s actually something that’s spoken a lot about in Norway now, the part about kids developing mental illnesses, and I’m so happy they’ve finally come to that conclusion! Hopefully kids can get good help, faster and earlier now than when I was a kid in the psychiatry part of the health care system. I wasn’t cared for properly until I was 15, after several years in the system.. At that point I’d already struggled with anxiety, depression, food and self harming for many, many years. At times these things were very severe, but still the people at the place I was treated didn’t give a shit.

Another thing that’s very common among autistic people is the part with empathy and understanding what other people mean and feel. We have empathy, so what people are saying about autists not having empathy is a medieval myth that’s not at all relevant. The problem is that we don’t know how to show it, and that we can’t imagine what people feel in a certain situation. A lot of «us» have issues with reading body language and facial expressions and also understand your tone of voice. Sarcasm, irony and jokes can be hard when we take everything literal. Looking people straight in the eye is also something that autists can struggle with. We have a tendency to look other places, and I’ve heard several reasons to why so it isn’t possible for me to actually pinpoint what it truly is. For me it’s about eye contact being uncomfertable, and also I can’t consentrate about what people are saying because I’m wondering which eye to look at. When we do look other places, other people think that we’re not listening, when it’s actually quite the opposite – which can cause trouble with certain people. When it comes to the understanding of body language and facial expressions I have big issues. It’s something I just can’t quite fathom and the only time I can actually come up with something smart to say it has to be something I’ve been through myself. I remember one of the tests I had to go through when I was admitted to the psychiatric ward in the hospital here in Tønsberg in 2010. The test was about cards with pictures on them, that showed certain situations. The psychologist showed me each picture, one at a time, and asked me what that person felt and what the situation might be, and I was sitting there, completely blank. She asked why I didn’t understand and the only way I could express what it was was «but I can’t say what’s happening and what that person is feeling when you haven’t told me». I think that was one of the reasons they came to the conclusion that it could be some kind of autistic disorder, even though a doctor apparently had a theory about Borderline personality disorder, which has a lot of similar traits to bipolar disorder. I read that in a journal about me a couple of weeks ago and I was very surprised even though Linde (district psychiatric department) came to that conclusion as one of 4 diagnoses I had a lot of symptoms from.

When I was 18 I was at Glenne regional center for autism for the 3rd time in my life. For the first time I felt like I got the right treatment for how to accept Aspergers syndrome as a part of me. We started a program called «I’m something special». In that program I received an activity book in addition to the normal conversation appointments. In the appointments a lot of focus was on that book that had a lot of information on disabilities, autism in general and Aspergers syndrome. I learned to live with the syndrome better than I ever had before, and after. And I’m forever grateful for the therapist I had there at the time.

Psychiatry and neurologically «differences» is an extreme complex subject. That’s my one conclusion from everything that I’ve written now. I did talk about other diagnoses as well, but I still hope you got the general idea of autism in children (and adults) so that you can recognize the symptoms for contacting your general physician if you feel that the symptoms disturbs your everyday life. Because that’s what I suggest you do if you feel like you have similar symptoms and feel that your life is very hard because of them. Go to your general physician, explain the situation, ask if you can get referenced to a specialist to get a proper assessment and maybe, suddenly, you can be on your way to make your life so much better.

What goes up, must come down

Som dere som har vært innom i det siste helt sikkert har forstått er at jeg har hatt det veldig bra de siste dagene. Jeg har hatt et ganske så høyt stemningsleie og har gjort mye, og vært veldig sosial. Det tok en brå slutt sent onsdags kveld og det traff meg hardt. Siden onsdags kveld har jeg da altså gjort mye for å prøve å snu det tilbake igjen, men det er lettere sagt enn gjort. Både onsdags kveld og i går var det flere venner som bekymret spurte hvordan jeg hadde det, og det eneste jeg klarte å få frem var at det gikk greit. Som alltid. Fordi det er vel ikke egentlig noen som virkelig vil vite sannheten? Og hvordan forteller man den?

«Nei du altså, jeg har egentlig tenkt litt på å dø, jeg»
«Joda, det går fint. Men jeg har en veldig stor trang til å skade meg selv»
«Nei altså, jeg tenker jo på at jeg aldri burde vært født da»
«Jeg forstår ikke hvorfor du spør, fordi jeg vet innerst inne at du hater meg uansett»

Grunnen til at jeg er så ærlig her er vel fordi jeg ønsker å skape en slags «awareness». Om du har en følelse av at vennen din ikke har det bra; ikke gi opp. Spør hvordan vennen din har det. Om du ikke får noe ordentlig svar, spør om det er noe du kan gjøre for personen fordi du bryr deg om han/hun. Du kan også gå lenger og høre om dere faktisk skal møtes og være litt sammen, eller også dukke opp spontant på døren dems for å gi en klem. Om du har en følelse av at vennen din ikke har det noe bra, så har du antageligvis rett. Aldri gi opp de du er glad i.

Psykiateren min sier stadig «noen ting vil alltid være vanskeligere for deg enn andre, og noen ting kan også være umulig, og det må du lære deg å leve med», og den er veldig vanskelig å svelge. Jeg mener, det gir jo mening. Men det er vanskelig og det er utrolig kjipt å vite. Det er vel likevel bedre å vite enn å strebe etter noe som ikke er mulig å lykkes i.

What goes up, must come down

You, my readers, have probably guessed that I’ve been very happy the last few days. I’ve been on a pretty high moodswing and I’ve done a lot, and been quite social. It all came to an end late wednesday night and it hit me pretty hard. Since wednesday night I’ve tried doing stuff to try and come back up, but thats easier said than done. Both wednesday and yesterday night several of my friends worried about me and asked me how I was doing, and the only thing I’ve been able to say is that everything’s fine. As always. Because there isn’t really anybody who wants an honest answer, is there? And how do you even say it?

«No, you see, I’ve kinda been thinking about dying»
«Well, everything’s fine. But I do have a very strong wish to harm myself»
«Nah, I’m thinking that I shouldn’t have been born»
«I don’t understand why you ask, because I know that you deep down hate me»

The reason I’m this honest on my blog is probably because I wanna create some kind of awareness. If you’ve got a feeling that your friend isn’t really doing so well; don’t give up. Ask how your friend is doing. If you don’t get a straight answer, ask if you can do anything for them, because you care about them. You can ask them if they wanna meet you and hang out. You can also stretch that one and actually show up at their house unannounced to give your friend a hug. If you’ve got a feeling that your friend isn’t doing so well, you’re probably right. Never give up on the people you love.

My psychiatrist often says «some things will always be more diffiuclt for you, and some things might even be impossible, but you’ve gotta learn to live with that», and that one is pretty hard to hear. I mean, it makes sense. But it’s hard to understand and extremely annoying to know. Although I guess it’s better to know than continuing to reach after something that’s impossible to succeed in.

Ustabil

Igjen prøver jeg å psyke meg opp til å skrive noe, hva som helst, et eller annet jeg kan publisere. Et eller annet for å skape interesse. Samtidig psyker jeg meg ned. Jeg tør ikke. Jeg er jo faktisk verdiløs, er jeg ikke? Det er det hodet mitt sier, gang på gang, dag etter dag. Jeg er ustabil. Jeg er så sinnsykt ustabil. Høyt og lavt, opp og ned. Hele tiden. Jeg prøver likevel å skjule det når noen spør. «Joda, det går fint», sier jeg i telefonen, mens jeg prøver å le det bort. «Åja, jamen da går det jo bra med deg da», får jeg tilbake. Jeg legger jo opp til det selv, men det gjør likevel vondt å høre. Om jeg bare kunne vært ærlig. Om jeg bare kunne sagt det jeg egentlig følte, uten å være redd for å bli dømt. Den angsten. Den jævla angsten. Den krøp frem når jeg leste beskjeden fra blogg.no også. «Denne bloggen er ikke flyttet over til blogg.nos nye publiseringsløsning og slettes fra plattformen 9. april.». Jeg kan riktignok søke om å få fortsette her, men det knøyt seg i magen. Jeg må skrive hvorfor jeg vil beholde bloggen min. Gi en begrunnelse for hvorfor jeg skal få lov til å fortsette å skrive. Men hva hvis jeg ikke er viktig nok? Hva hvis jeg ikke er verdifull nok? Hva hvis. Den kjenner jeg godt. «Da er det vel ikke meningen at du skal blogge da», fikk jeg høre i går. Jeg prøvde å svare. Prøvde å skrive en forklaring, men det gikk ikke. Jeg ville så gjerne forklare at angsten sitter hardt i. Angsten for å være i veien, for å ikke være verdifull nok, for å være uviktig i den store sammenhengen. Det første jeg tenkte var at jeg like så godt kunne ta livet mitt, for jeg kjenner jo en ekstrem frykt for alt. Da er det vel ikke meningen at jeg skal leve da. Jeg begynte å gråte. 

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ha angst for alt. Det føles som om det burde være så mye mer – et annet navn – når det har blitt sånn her. «Ustabilisert bipolar lidelse», svarer psykiateren. Jasså du, er jeg ustabil? Når skal jeg bli stabil da? Når jeg går på enda flere medisiner? Eller når jeg ikke orker å kjempe meg opp og frem lenger? Da blir jeg jo stabil, men på en så negativ måte at det ikke er verdt å leve. Dét er ikke noe alternativ. Den motivasjonen for å kjempe minker riktignok, minutt for minutt. Det skjer så mye i livet mitt, samtidig som det skjer så lite. Jeg har så lyst til å skrive, slik jeg gjorde før. Jeg har mange bilder jeg kan bruke til enkle, risikofrie blogginnlegg. Likevel poster jeg de ikke. Stillheten er så mye tryggere enn å heve stemmen. 


Livet føles litt som denne karusellen innimellom.

Inspirasjonen som forsvant

Advarsel: sterk ordbruk

Inspirasjonen min har over lenger tid vært borte. Den har vært så borte at jeg ikke engang visste hvor jeg skulle lete. De som har fulgt blogginnleggene jeg har postet i høst kan forstå til en viss grad, men jeg har ikke vært 100% ærlig om hvor ille ting har vært. Nå derimot er det som om en stor, tung sky har blitt borte fra livet mitt. Som om 20kg med stein er løftet fra skuldrene mine. 

Denne uken var spesiell og vond. Jeg måtte slutte på en medisin som vi vet at fungerer veldig godt for meg og angsten. Den angsten som overskygger alt, til og med de største humørsvigningene og mer ekstreme aktivitetene. Til en viss grad bra, men likevel dårlig da jeg har sittet fast i det som virket som et uendelig mørke. Jeg begynte på disse medisinene i høst, og de hadde en positiv innvirkning, nesten med en gang. Problemet er bare at jeg ikke har råd til å kjøpe den. Jeg får alltid frikort i løpet av mai på grunn av alle medisinene mine, legetimer og behandling hos privatpraktiserende psykiater, men både denne og en annen medisin vil ikke helfo dekke – til mitt bruk. Vi gikk over til en annen medisin som helfo mener fungerer like bra, og jeg gikk rett i «kjelleren». Jeg har ikke vært suicidal på en stund, men dette grenser til hvor jævlige jeg hadde det da jeg først ble ordentlig syk i 2010. Etter noen dager, nærmest i transe av depresjon og kaos, ble det sendt en e-post til psykiater og jeg fikk beskjed om å begynne på de fungerende medisinene igjen, med en eneste gang. Plutselig, i løpet av kort tid, ble alt det vonde i hodet borte. Nå skal jeg gå på de til over jul (med det jeg fortsatt har igjen i boksen), før det blir mer eksperimentering. Jeg er usikker og redd, men enn så lenge skal jeg nyte å ikke ha tankekaos og kunne tenke positivt igjen.

En bekymringsløs jente som koser seg i kulda i hagen. Jeg har savnet deg.

Den sinte behandleren

Det var en gang jeg var innenfor noe som heter RMU i det som på den tiden var Nøtterøy kommune. Til dags dato vet jeg enda ikke hva bokstavene står for, men det er for meg revnende likegyldig. Hva godt gjør det å vite hva det er en forkortelse for?

Jeg har vært innom der i to omganger, tror jeg. Det er lett å gå litt i surr med tanke på hvor mange steder jeg har vært innenfor behandling. Hvor mange ganger jeg har vært innom nettopp disse stedene med gjevne mellomrom, og hvilke mennesker jeg har kommet i kontakt med der. En kasteball, vil mange si – og gudene vet at jeg er helt enig. 

Uansett.. Den første gangen jeg var innom der fikk jeg presentert et ark. Et ark med forskjellige smilefjes – det ble ikke brukt ordentlige emoji’s den gangen, i 2011 eller 2012. De presenterte glad, veldig glad og sint. Selvfølgelig vet jeg akkurat hva disse ansiktsuttrykkene betyr, selv om jeg ikke vet hva hver enkelt person legger i disse. De presenterte med ord at vi skulle jobbe med ansiktsuttrykk. Fint, tenkte jeg, samtidig som tankene mine også rettet seg mot det at det kanskje er litt sent å skulle jobbe med dette, i og med at jeg var 15 eller 16, på det tidspunktet. Så begynte de å snakke om de andre følelsene. Skuffet, trist, usikker osv. Jeg har en tendens til å tro at både skuffet, usikker og trist betyr sint, og det er derfor jeg så godt husker at vi gikk gjennom disse følelsene. Jeg var åpen og ærlig. Jeg kjenner kun igjen glad og sint når det kommer til ansiktsuttrykk hos andre personen. Jeg ser rett og slett ikke forskjellen. Behandlingen gikk over et par timer og jeg følte jeg ikke kom noen vei. Jeg følte de ikke forstod meg, aksepterte meg og at de innerst inne bare så på meg som en eller annen ny case. En case med en person med autisme, til tider dyp depresjon og mye frykt. Det å føle at noen kun ser deg for de merkelappene du har er skuffende. Det er vondt. Det gjør deg kanskje til og med litt sint. Jeg valgte å avslutte behandlingen.

Den andre gangen jeg var innom – for jeg er ganske sikker på at det var enda en gang, ettersom jeg da kun møtte hun ene jeg hadde snakket med tidligere, og ikke han skumle, sinte mannen. Behandlingen var grei, men jeg følte meg utilpass. Vi bare snakket. Snakket i vei om ubetydelige ting. Ting som ikke ga noen mening, ikke for meg. Etterhvert som det nærmet seg et IP møte (møte om individuell plan som tar for seg alle aspekter i livet ditt hvor både behandler(e), fastlege, kanskje nav eller noe annet kommunalt og en koordinator møtes sammen for å gjennomgå ting og å finne ut hvordan de kan samarbeide best mulig), bestemte jeg meg for å være ærlig. Det har jo ikke vært krise å si ifra om at ting ikke fungerer slik som det skal tidligere, så kanskje å bringe det opp mens jeg har trygghet rundt meg vil være en god idé. Lite visste jeg om at dette skulle bli skjebnesvangert og betydelig for meg. Det endret meg, faktisk. Jeg hadde en heller dårlig dag, og for det meste hvisket jeg til mammi hva jeg ville si, slik at hun kunne si det høyt. Det har vært noen møter hvor det har vært sånn. Jeg trenger ofte en talsperson. Damen ble sint. Veldig sint. Hun reiste seg opp og nærmest skrek noe slikt som «det er greit! Jeg har mange som liker å snakke med meg, så dette bryr jeg meg ikke noe om!», før hun stormet ut av lokalet. De fleste i rommet satt litt i sjokk for en liten stund, før de gikk tilbake til å snakke som normalt. Ignorerte det. Ignorerte en hendelse som satte så dype spor at det forandret meg.

Jeg har ikke turt å si hva jeg virkelig mener om noen som helst støtteapparat siden den gangen. Jeg tør nesten ikke å si ifra til de rundt meg hvis jeg er uenig heller. Jeg er livredd for at de skal bli sinte, for at de skal hate meg, og for at de aldri skal snakke med meg igjen. Dette påvirker igjen at jeg til en viss grad ofte ikke får fullt utbytte av behandling også. Jeg har riktignok prøvd å si ifra to andre ganger i ettertid, og jammen ble ikke alle sinte. Alle har tatt det personlig og det har påvirket neste behandlingstime. Begge hadde tidligere understreket at de ikke kom til å reagere slik hvis jeg noen gang uttrykte at behandlingen burde være litt annerledes ettersom dette ikke hadde noen ting å gjøre med dem som personer – det hadde kun noe med min opplevelse av behandling å gjøre. Jammen var ikke det en løgn.

Er det rart man blir unnvikende, redd og usikker?…


kilde: weheartit 

#psykiatri #behandling #recovery

Det er min dag i dag

Verdensdagen for psykisk helse er viktig. Den har visstnok blitt markert i 26 år allerede! Nå var det visst også over 100 land som markerer dagen. 

Jeg var på foredrag i går med Oddvar Vignes i regi av Sidebygningen. Det var helt sikkert et veldig fint foredrag, og grunnen til at jeg skriver dét er fordi jeg desverre ikke klarte å følge med. Til tross for at vi ikke var så altfor mange (30 mennesker kanskje?) så var det likevel altfor mange for meg. Jeg fikk jo såklart med meg hovedpoenget og årets tema: vær raus. Jeg tror temaet passer veldig bra til slik vi har det nå. Det er stor åpenhet, men jeg tror veldig mange psykisk syke – inkludert meg selv – glemmer å være rause med oss selv. Det er tydeligvis slik at det er lettere å være raus med andre, og den teorien tror jeg på. Det er bevist gjennom serien «Jeg mot meg» som har gått på NRK. Jeg har selv ikke sett den da slike serier fra virkeligheten med den type tematikk ofte blir for vondt å se på siden jeg kjenner meg godt igjen i mye. 

Å være raus kan bety så mangt, men for meg betyr det aksept, respekt, forståelse, medfølelse og å være snill mot noen.

Jeg har skrevet mye om de dårlige dagene i det siste, fordi det har vært virkeligheten og hverdagen min i veldig lang tid. I dag er det derimot helt ok, og det er jeg innerst inne veldig lykkelig for. Jeg fortsetter med å sminke meg og kle meg i pene klær og jeg prøver å ta bilder til bloggen. Hvor lett dét er gjenstår å se, men foreløpig har jeg hvertfall noen bilder!

Så alle sammen: vær raus mot dere selv!

Hva betyr ordet «raus» for deg?

#psykiskhelse #awareness

Det evige, vonde mørket

Jeg vet ikke hvem jeg er lenger.

Eller.. Så klart vet jeg hvem jeg er. Jeg er jo Padmé Sophie. Jeg ble 23 år i august. Jeg bor på Nøtterøy. Jeg har Aspergers syndrom og bipolar lidelse.

Disse små faktaene vet jeg. Disse husker jeg. Men sånn utover det har jeg mistet meg selv og jeg vet ikke hvor jeg skal lete. Det må jo finnes svar, et eller annet sted der ute. Men det evige, vonde mørket jeg sitter fast i setter en stopper for det. Jeg føler ikke lenger at jeg har noe å komme med eller noe å bidra med. Hele meg har rett og slett stoppet opp. 

Det startet i det små, sånn ca i midten av 2015 da jeg stod uten behandlingstilbud i Sarpsborg. Angsten snek seg nærmere og nærmere, helt til jeg så vidt klarte å gå tur med hunden min. Den snek seg forbi det overlevbare og til det punktet at sammenbrudd nesten var en daglig ting. Sammenbrudd uten å gråte. Sinne, frustrasjon, desperasjon og en evig følelse av å være forvirret. Av å ikke være meg. Så flyttet jeg tilbake til Nøtterøy i 2016. Jeg tok noen dumme valg, havnet på et sted jeg ikke ville være, falt- for så å reise meg opp igjen og gå videre. Av en eller annen grunn fortsetter dette å forfølge meg den dag i dag. Spesifikt midten av denne uken. 

Jeg setter hele tiden nye mål. Nye mål for den jeg har lyst til å være. Men det stopper der. Jeg prøver, jeg øver. Jeg feiler og jeg faller. Denne oppskriften man snakket om, som skulle hjelpe meg til å leve er ikke funnet enda. Hvor lenge må jeg vente? Hvor lenge må jeg prøve? Det surrer mange triste tanker rundt om i hodet mitt. Disse tankene som egentlig kunne blitt til noe fint. Som kunne vært skrevet ned og delt. Som kanskje hadde fått andre til å forstå. Men de forblir i hodet. De forblir i hodet fordi jeg ikke ønsker å bli sett på som hun som synes synd på seg selv eller hun som sitter fast i en depressiv periode. For det er det jeg gjør. Jeg finner ikke lykken i de små tingene, og når jeg først gjør det så skjer det alltid noe som rokker ved min tro på at ting kan bli fint igjen. 

Jeg prøver å få tiden til å gå. Men jo mer jeg ønsker at klokken skal tikke, jo saktere går den. Selv når jeg ikke følger med på klokken. Det som føles som flere timer har vist seg å være ti minutter. Jeg stopper opp og tenker: har jeg noe å komme med? Kan jeg gjøre noe med dette? og flere ganger enn en er det noe inni hodet mitt som sier at nei, du kan ikke komme med noe. 

Jeg skulle så gjerne fortalt en fin historie. En fin historie om at ting føles bra og positivt. En fin historie om en fremtid som virker fristende. Men jeg kan ikke. 

Facebook er forresten deaktivert slik at eventuelle innlegg havner foreløpig ikke der… 

#psykiatri #depresjon 

Feilmedisinert og for sent diagnostisert

Er det egentlig noe som heter for sent? Det er vel egentlig ikke det. Men samtidig er det jo det også.

Å få en diagnose etter fylte 15, en diagnose andre får hjelp med allerede i 2-3 årsalderen, betyr at mye av læring, behandling, veiledning og oppfølging kommer for sent. Når man er 15 er det som regel rimelig utfordrende å lære seg et nytt språk. I mitt tilfelle; ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Det jeg kunne fått hjelp til og veiledning på allerede som liten. Tankesortering, hjelp til å velge riktige oppgaver på skolen, veiledning av lærere og ikke minst avverging av mobbing, er på mange måter for sent.

Å få enda en diagnose, når man har fylt 22, blir også vanskelig. Spesielt når du allerede, i en alder av 16, ble fortalt at denne eller en annen spesifikk diagnose antageligvis herjer inni hodet ditt, slik at du blir lovet utredning så fort du fyller 18.

Når det går enda fire år ekstra, og at det må en privatpraktiserende psykiater til – en du attpåtil betaler for -, så er det noe som har sviktet et sted. På et eller annet tidspunkt, i en eller annen instans, har det faktisk gått galt.

Siden når ble det greit å nekte noen nødvendig helsehjelp? Nødvendig veiledning? Nødvendig hjelp i det hele tatt, for å kunne bli en del av – og ikke minst bidra til – samfunnet? 

Så viste det seg at jeg faktisk har gått på riktige medisiner da. Sånn ca hvertfall. Bare altfor liten dose slik at de hadde liten til ingen innvirkning. Årevis med piller, uten stort resultat. Årevis med piller i ung alder, når man ikke engang vet hva slags virkning det har på hverken kropp eller hodet i det lange løp, når man en gang i fremtiden skal bli voksen.

Det er det jeg er nå. Voksen. Med dårlig hukommelse, altfor lav terskel for irritasjon og aggresjon og ikke minst vektoppgang – gang på gang. Enda legen(e) som skrev ut medisinene til deg var klar over din 10 år lange kamp mot det vi kaller anoreksi og bulimi. 

Er dette greit? I mine øyne, nei. Alikevel har jeg, og andre, havnet i denne situasjonen. En situasjon jeg ikke unner noen; selv ikke min verste fiende. For den som må ta konsekvensene er meg.

Den som må ta all jobben. Det er meg, det.

#samfunn #psykiatri #helsevesen #autisme #aspergerssyndrom #bipolar 

Kan du egentlig klandres?

Trigger warning. 
Jeg ønsker ikke at noen skal bli påvirket negativt av følelsene jeg beskriver her.

Nummenheten. Kvalmen. Svimmelheten.
Ikke noe du ikke har kjent før. 

Trangen til å la tårene strømme.
Ikke noe du ikke føler hver dag.

Alikevel er det ikke noe du blir vandt til. Man blir aldri vandt til å få slått pusten ut av seg. Man blir aldri vandt til å kjempe mot sine egne tanker, sitt eget hode. For det er faktisk det som prøver å knekke deg.

Dine egne tanker. Ditt eget hode. 

Hvordan bekjemper man det?

«Tenk positivt»
«Se fremover»
«Ikke heng deg opp i småting»
«Ikke tenk på det»
«Det blir bedre»

Hvor skal det stoppe? Det er disse tingene man får høre hver gang. Hver eneste time, hver eneste uke. Av hver eneste behandler. 

Til slutt er det de ordene som vil knekke deg. For hvor mange ganger har du ikke hørt det før? Hvor ofte prøver du ikke? Flytte fokus. Planlegge noe fint. Tenke positivt. Ikke tenke på angsten. Snakke med noen. Møte noen. Gjøre noe. Det er det man alltid gjør – helt til det ikke går lenger.

Du prøver å oppsøke mennesker hver gang. Du prøver å legge fine planer. Møte noen kanskje? Men hvertfall snakke med noen. Du gjør andre ting. Alt. For å ikke tenke på angsten. Det de fleste ikke tenker på er at en av mestringsstrategiene du lærer i behandling (gjør noe, tenk på noe annet) kan vise seg i selvskading. Eller enda verre (fordi du kan miste livet) – selvmordsforsøk. 

Samtidig klandres du for de desperate ropene om hjelp. De desperate forsøkene på å avlede det som skriker inne i hodet ditt og å følge behandlers veiledning. Dette på tross av at behandler ikke mente å sende deg i akkurat den retningen. 

Du klandres for dine egne handlinger ut fra dine egne tanker og følelser. Men ingen klandres for handlinger som har påført deg smerten du sitter med inni deg.

#psykiatri #psykiskhelse #depresjon #angst #recovery #selvskading #samfunn

Lever jeg på en løgn?

Jeg har tenkt på dette en stund. Akkurat dette. Når han sier «jeg er glad i deg» i en spesifikk kontekst og du sier på fleip «det er ikke godt nok da!» (Million Reasons av Lady Gaga). Når du får tilbake «kan jo egentlig ikke si det andre ordet da.. det er litt tidlig..» og du tenker at han har rett. For en gangs skyld har mannen rett. 

Dagen etterpå foreslår du «du kan jo komme til meg noen dager til uka om du vil da, om du ikke er veldig opptatt eller noe» litt nølende fordi du ikke vil være til bry eller needy.. Eller rett og slett proper cray cray og svaret du får er «bo hos deg igjen, mener du?» med et smil. Du får panikk. Det var ikke det du tenkte. Tenk om smilet var et dust smil? Et slemt smil? Går det ann? Slemme smil? Du fantaserer jo om det, en eller annen gang i fremtiden. MEN IKKE NÅ. For tanken på det… gir deg panikk. Why the hell did you say that? Du svarer høyt «neeeei, herregud det var ikke dét jeg mente da», og prøver å få til litt latter i stemmen også. 

Så utvikler det seg til noe slikt som dette her: jeg vet det da, jenta mi. Men jeg har jo litt planer da… Og jeg vil ikke være oppå hverandre 24/7. 

Det neste du tenker er «faen. Nå fucka jeg opp. Igjen.» for så å tenke «yeah, no. Never doing this again!»

Needyness. Angst for å være avhengig av andre, slik at noen profesjonelle kan slenge ut «DPD!» igjen. Angst for å ikke være bra nok. Angst for å si noe feil. Angst for å bli latterliggjort. Angst for å forstyrre. Angst for å bli ditchet. Angst for å være til bry eller for å være i veien. 

Alt blusser opp igjen, til tross for at du nettopp trodde du hadde kontroll. Faen.


Til toppen