Samfunn

Fattig

Jeg husker tilbake til rundt 2015 – 2016 tror jeg, da det kom en ny liste over hvem som regnes som fattig i Norge. Da jeg fortalte det til en eller annen fikk jeg beskjed om at jeg måtte jo ta feil, ettersom jeg sa at jeg regnes som fattig med uføretrygden min. Jeg snakket aldri om det igjen, men det hendte at jeg tenkte på det – helt frem til nå. Det gikk nettopp et program på NRK med Harald Eia som programleder og han snakket om fattigdom i Norge. Det kommer stadig frem i media at det er flere og flere fattige, flere og flere barn som vokser opp i fattigdom (fler enn noen gang, tror jeg?). Jeg var spent og urolig på hva han skulle si om uføretrygd, AAP og andre former for offentlige støtte. Med både AAP og uføretrygd får du 2/3 deler av tidlige inntekt – tenk det? Opp til 400 000 i året da, riktignok. Men 400 000 er ganske mye, ihvertfall sammenlignet med meg som kun har «basis» når det kommer til uføretrygd. Det er mange med meg også, det vet jeg. Tidligere undersøkelser har jo tross alt vist at det kun er 10% med Aspergers syndrom som er i jobb. Da er det særlig også utdannelser og jobber i en viss retning, i retning av det som ofte blir kalt spesialinteresser. På et tidspunkt kunne jeg nok fått utdannelse i webdesign. Kanskje en retning mot fotografi og musikk også. Frisør og barnehagelærer. Men til slutt sa det stopp når det kom til skolen. Det var 4. året mitt på videregående og det var flere enn én grunn. Uansett.. jeg regnes som fattig. Det kom ikke som noe sjokk, men av frustrasjon og oppgitthet begynte jeg å gråte. Jeg kan ikke se for meg at så mange tar den beskjeden med «ok, null stress». Det er jo helt sikkert andre der ute som tenker at «det var ikke slik det skulle gå», sånn som jeg? For det var jo ikke slik det skulle gå. Jeg smaker på ordet, fattig. Det er nok ikke så ille som jeg skal ha det til, spesielt ikke så lenge jeg IKKE er aleneforsørger for et barn – det må jo være enda verre. Jeg hadde nok klart meg om jeg hadde vært på egenhånd, men om jeg hadde hatt noe frihet i det hele tatt kan nok diskuteres.

Harald Eia forklarte det med at Norge er et hus med to rom. Det ene rommet er de som jobber, det andre rommet er de som får hjelp av NAV. Det skal være mer lukrativt å jobbe enn å motta trygd. Selvfølgelig skal det være det. Det er vel sikkert likevel noen som på en eller annen måte klarer å «lure» seg til uføretrygd, selvom det å bli uføretrygdet er vanskelig. Det var det iaf da jeg ble det. Det var veldig strengt og man trengte til og med møte (kanskje flertall også) med NAV og overlegen der, i tillegg til spesialisterklæringer og lignende. Det er jo ikke noe du får bare fordi du vil… Noen ganger er det ganske kjipt. Det har seg jo sånn at mange som er uføre trenger medisiner, og mange medisiner går ikke på frikort. Mange med jobb når aldri frikortgrensen, andre med uføretrygd betaler mange tusen for helsetjenester og medisiner – etter frikort, hvert eneste år. Smak litt på den. I tillegg kommer jo selvfølgelig ting som tannlege, for eksempel. Det er ikke gratis med mindre du bor i kommunal bolig og går til kommunal tannlege (som ikke alltid er de beste heller, trist nok…). Lett, ikkesant? Det er langt ifra alle med uføretrygd som har plass i kommunal bolig ettersom det er mange flere uføretrygdede enn det finnes kommunale boliger. Å få plass der er forresten relativt vanskelig også, og behovsprøves i den forstand at du får 3 år av gangen og risikerer å ikke få fornyet leien etter 3 år fordi noen andre trenger leiligheten «mer enn deg». Men hvor tar du veien da?

Ordet fattig.. Det er ikke mye kult altså. Tenk at du til og med kan regnes som fattig om du tjener opp mot 400 000 i året? Det spørs bare hvor mange barn du har. Det er et interessant tema – men også utrolig, utrolig sårt.

Poor

I remember back, I think, to 2015 – 2016 when the Norwegian government came with new information about who’s considered poor or not in Norway. When I told someone that apparently, I’m actually considered poor with my disability benefits they responded with something like “you can’t be serious, that can’t be true”. I never talked about it again, but I kept thinking about it from time to time – up until now. There was a Norwegian television program with a comedian called Harald Eia as the leader and he talked about poor people in Norway today, especially with it being more and more people and even more kids (than ever, I think) who grows up being poor. I was interested in what he said about disability benefits, something called AAP (a specific thing you get when you’re waiting to see if you can go back to work, you get it for a maximum of 3 years)  and other forms of governmental support. With both AAP and disability benefits you get 2/3 of what you previously earned – think about that. Up to 400 000 NOK a year though. But 400 000 is a lot, at least compared with me who only has the “base” version due to not having worked. There’s a lot of people like me too, I know that. Previous polls have shown that about only 10% of people with Asperger’s syndrome were working. Then it’s usually when you can get an education or a job within a specific part of your interests, often so-called “special interests”. At one point I could’ve probably gotten an education in webdesign. Maybe in the direction of photography or music too. Even becoming a hairdresser or a kindergarten teacher was an option. But in the end my head just said stop when it came to school. It was my 4th year of high school, which usually takes 3 years and you only have 4 years to try it while being covered by the government tuition wise (if you choose a public school). There were more than just one reason for me quitting. Anyway.. I’m considered poor. It didn’t come as a surprise but with all the frustration and being fed up with things I just started crying. I can’t imagine people going like “yeah okay, no problem” when realizing they’re considered poor. There are likely other people out there who goes something like “it wasn’t supposed to end this way”, just like me? Because it wasn’t supposed to go this way. I tried tasting the word “poor”. It’s probably not as bad as I take it, especially not as long as I’m not an only mom – because that must be even worse. I would probably do perfectly fine completely on my own, but if I would have any freedom can be discussed, I’m pretty sure.

Harald Eia explained it as Norway being a house with 2 rooms. In one room there’s the people that work, the other was filled up with people on governmental support. It should be more giving having a job than getting disability benefits. Of course, it should, there’s no doubt in my mind. There are probably still some people who manage to “lure” their way into getting disability benefits, even though that’s hard. At least it was back when I got it. They’re very strict about it and you need meeting(s) with NAV (work and welfare management) and it’s head physician, in addition to specialist declarations etc. It’s not something you get just because you want to, because it sort of sucks sometimes. It’s also a fact that a lot of people with disability benefits are ill in some way so they need medication, and a lot of medications don’t count towards (or after) your so-called freecard. A lot of people that works never reach the freecard limit, while a lot of people who don’t work pays several thousand NOK for health care services and medication – after the freecard, every single year. Feel it. In addition to that there’s of course things like the dentist. It’s not free unless you live in an apartment owned by the municipality and you go to your local, public dentist (which aren’t always all that good, sadly..). Easy, right? Not all people on disability benefits have a place in governmental housing since there are way more people on disability benefits than there are governmental owned apartments. To get a place there is also hard by the way, and it’s “trialed” every 3 years, so you do risk not being able to live there after 3 years because “someone needs it more than you”. But where do you go after that?

The word poor.. Not much fun, is it? Think about the fact that you can even be considered poor up to 400 000 a year? It just depends on how many kids you have. It’s an interesting topic – but it’s also very emotional.

Vedtak hit og vedtak dit

De som har vært borti NAV og vært avhengig av vedtak vet hvor stressende det er. For det er faktisk stressende. Ventetiden er lang og ofte blir den utvidet, gang på gang. Når du endelig mottar vedtaket i posten viser det seg at saken din er avvist. Du har ingen rettigheter.

Jeg har gått gjennom dette flere ganger. Én gang valgte jeg å klage, og det tok tid. Det tok lang tid. To og et halvt år, eksakt, om ikke det var tre år? For å være helt ærlig går jeg litt i surr når det gjelder årstall nå, fordi det har skjedd så mye etter at jeg ble 18 i 2013 og var borti NAV for første gang. Etter den siste klagen min var jeg gjennom klageinstansen to (tror jeg?) ganger, og til slutt trygderetten. I trygderetten er det to, helt normale og vanlige personer som ser over saken din. De bruker tydeligvis ofte sunn fornuft, og jeg fikk gjennom klagen. Endelig.

Vedtaket gjaldt to ting, og vi måtte selvfølgelig starte med én av de. Nå er den delen fullført, og selv om jeg fikk medhold i trygderetten til begge deler må de likevel gå gjennom vedtaket PÅ NYTT. Reglene har endret seg siden den gangen jeg søkte og det var derfor jeg måtte gjennom trygderetten. Det tok jo to og et halvt år med advokat for å få dette til, så jeg gruer meg virkelig til jeg får vedtaket i posten nå.

Helt ut av det blå i forrige uke fikk jeg smålig panikk for at jeg hadde glemt noe. Jeg hadde nemlig vært i kontakt med saksbehandler og fikk info om hva som skjer videre, hvorpå jeg skulle sende inn dokumentasjon for så å vente. Plutselig fikk jeg panikk for at det var noe mer jeg skulle sende inn, for i kaoset som oppstod inni hodet mitt så glemte jeg selvfølgelig at jeg allerede hadde sendt inn noe. Jeg innså at neste steg var å ringe NAV, men herlighet så langt det sitter inne. Det er så nerverpirrende (synes jeg) å skulle ringe dit. Du kommer først til sentralbordet før du må velge hvor du skal videre, for så å snakke med én person. Du blir kanskje sendt videre til en annen person også. Jeg har til og med opplevd å bli satt over til en tredje person – og likevel får de ikke orden på ting. Så da må du vente på at noen skal ringe deg opp igjen. Du sitter å venter og venter på telefonen skal komme, men etterhvert må du kanskje på do, i dusjen eller få i deg noe mat ettersom timene bare går. I de få minuttene – eller til og med sekundene – du ikke har telefonen på deg blir du oppringt. Hvis du ikke rekker å ta telefonen så kan du ikke ringe dét nummeret opp igjen. Neida, da må du ringe hovednummeret igjen og gå samme vei som istad.

Dette er derfor jeg har utsatt og utsatt det. Gruet meg. Telefon er ikke akkurat det beste jeg vet, og når jeg allerede vet at jeg antageligvis må snakke med flere personer i en og samme samtale, så får jeg smålig enda mer panikk. Fantastisk, ikke sant?

Nå viste det seg at jeg heldigvis ikke måtte sende inn noe mer. Det viser seg at jeg akkurat nå bare venter, og saksbehandleren min sa jeg fikk vedtaket i posten neste uke, for hun holdt på å skrive det nå. Fy søren, jeg gruer meg.

Decisions here, decisions there

(These are not my decisions by the way)

People who have experienced NAV (the welfare thing) and who’s been dependent on getting help/a decision to help them knows how stressful this is. Because it is actually stressful. You often have to wait for a long time, and often their deadline is moved – over and over again. When you finally get the decision in the mailbox you read that your request is denied. You have no rights.

I’ve been through this several times. One of those times I decided to fight the denied request and that took time. A lot of time. Two and a half years, to be exact, or it actually might’ve been three years? Honestly, I kind of have issues keeping track of the years now as so much have happened since I turned 18 in 2013 and had to get help through NAV for the first time. After the last time I fought the claim my decision to fight it took going through the complaint thing twice, and then it ended up in court. In court there’s two normal, average people who use their actual senses to decide, and it went through. Finally.

The thing was about two things, and we obviously had to start with one of them. I’ve completed that first thing, and even though the court sided with me on both things, they still have to go through the application AGAIN. The rules have changed since the first time I applied for help to do this thing, and that’s why I had to go through court as well. It took two and a half years with a lawyer to make this happen, so I’m dreading the decision I’m gonna get in the mail now.

Suddenly, out of nowhere, I started panicking last week about if I hadn’t sent in everything I had to send in. I was in contact with the person who handles my case and got info about what happens next, and what I was gonna send in and then just wait. Suddenly I panicked about whether there was something I had to send in, because in all that chaos in my mind I – of course – forgot that I actually sent in something a few weeks ago. I realized that the next step was to call NAV, but oh my god, that’s a difficult step to do. It’s nerve wrecking (at least for me and in my opinion) calling them. First you get to the central thing and then you have to decide where to get transferred next to talk to one person. Then you might have to be sent to another person too. I’ve even experienced getting transferred to a third person – and still they don’t find out what they need to find out. So then you have to wait for your case worker to call you back. You wait and you wait for your phone to buzz, but after a while you might have to go to the bathroom, take a shower or get some food because the hours are just passing by. And then, in the few minutes – or even seconds – you don’t have your phone on you, the caseworker calls. If you don’t reach your phone in time it turns out you can’t call the number that called you back. Nope, you have to call the main number again and go through the exact thing you went through earlier.

This is why I’ve postponed it so many days. I’ve been dreading it. Phonecalls aren’t exactly my favorite thing to do, and when I know that I most likely have to talk with several people in the same call I get even more panic. Delightful, isn’t it?

It luckily turns out that I didn’t have to send in any more info. It turns out that right now, I just have to wait, and my case worker said that I get the decision in the mail next week as she’s writing it right now. Oh my god, I’m dreading this.

I don’t wanna be heard, I wanna be listened to

Har du noen gang tenkt over at det er en viss forskjell mellom å høre og å lytte? Hvertfall er det slik jeg ser det, og spesielt med diverse sanger av forskjellige musikere som nevner dette. Tittelen er hentet fra Forest av Twenty One Pilots

Gårsdagen gikk med til IP møte, butikktur og tankekaos. Jeg var så dårlig – av sosial fobi – før møtet at jeg såvidt klarte å la være å kaste opp. Kaldsvetten rant, kroppen prikket, jeg hadde alvorlige pusteproblemer og var ekstremt svimmel. Det er absolutt noe av det verste jeg vet og det plager meg at angsten har vært tilstede helt siden jeg var 4-5 år gammel. Nå er det jo nemlig bevist at små barn kan ha både angst og deprimerte og guess what? I had all the signs. Fortiden er alikevel bak meg og det er lite å gjøre med det som har skjedd.

Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg virkelig måtte få satt ord på tankene mine når det gjelder irritasjonen og raseriet over at det tar så utrolig lang tid å få korrekt hjelp. Et ordtak som passer godt til både min, men også andres, situasjon er «du må være frisk for å være syk». Tro det eller ei, det passer. Men dette er noe jeg er overbevist om at du må oppleve for å tro det. Jeg har opplevd nok av spydige og nedverdigende kommentarer og blikk til å være overbevist om at folk flest ikke klarer å forstå, vise empati eller fatte og begripe hvor tøft det er å være psykisk syk. De fleste av oss har, selv om vi hverken går på skole eller jobber, en 24 timers jobb som aldri gir oss fri for hverken helger eller ferie. Tenk litt på det. Tenk på hvor mange og lange ferier elever på både barne-, ungdom- og videregående skole har? Høst, jul, vinter, påske, pinse og ikke minst som regel 2 måneders sommerferie. Det er jo også inneklemte fredager og mandager som er helligdager som gir en ekstra dag helg. De som jobber i normale jobber derimot har ikke så mye ferie. Men de fleste har hvertfall fri så lenge det er helligdag, om de ikke har vakt da- hvor de får ekstra betalt. 

Uføretrygden i Norge som folk flest snakker om som noe fantastisk, lukrativt og ikke minst avslappende er i realiteten så vidt nok til å leve av for en normal person. Mange psykiske syke har ingen mulighet til å komme seg ut i hverken arbeids- eller boligmarkedet og har kanskje hverken energien, motivasjonen eller evnen til å drive med en form for fritidsaktivitet selv om aktiviteten kan trene enten fysisk eller mentalt- eller kanskje til og med begge deler. 

I tillegg til vår 24 timers arbeidsdag 7 dager i uken, hver måned gjennom hele året har vi også et enormt press. Vi blir for det første utsatt for diskriminering men også sarkastiske og ironiske kommentarer, stygge blikk og mobbing. Mobbingen foregår faktisk både på internett og i det virkelige liv. Er det noe du ønsker å bidra til? Om ikke så anbefaler jeg at du tenker deg om en ekstra gang om du i fremtiden tenker på å komme med en spydig kommentar. Du skal aldri skue hunden på hårene eller dømme en bok etter omslaget. Det økonomiske presset er også relativt stort ettersom det er begrenset hva man kan velge å handle på butikken eller unne seg av personlig helse og hygiene, men også for eksempel klær, kosmetikk eller ting til hjemmet etter at regninger, husleie og eventuelt lån er betalt hver måned. Enda vanskeligere blir det om du har barn. Du ønsker ikke for barnet ditt at barnet skal føle seg utenfor fordi han eller hun ikke nødvendigvis har de nyeste og dyreste tingene eller klærne. Likevel er en noe stram økonomi ikke en overveiende grunn til å ikke få barn i mine øyne. Man kan være ekstremt omsorgsfull, god, empatisk og være en fantastisk forelder selv om man ikke kan kjøpe alt det nyeste og dyreste. 

I bunn og grunn handler dette om den sittende regjeringen og deres prioriteringer. Det er ekstremt vanskelig å få korrekt hjelp i helsevesenet om midlene deres kuttes til fordel for andre – i manges øyne – mindre viktige ting som skattekutt til de som tjener fra 700 000,- og oppover i året. At et offentlig helse- og skolevesen fungerer tilstrekkelig er etter min mening viktigere enn å ha hundrevis av private sykehus, behandlingssteder og skoler ettersom det alltid vil være mennesker i samfunnet med mindre økonomiske midler som tilsier at de er avhengig av det offentlige fremfor den private sektoren.

Spørsmålet mitt til dette er hvorfor? Hvorfor er det viktig med store skattekutt til de som tjener aller mest her i landet? Hvorfor er det viktig å privatisere alt som privatiseres kan? Er det ikke lenger slik at alle mennesker er like mye verdt? Er det ikke lenger slik at alle har rett på nødvendig helsehjelp? Ta medisinene mine for eksempel. Utenom frikort så bruker jeg i gjennomsnitt 6000,- på medisiner i året. Hvorfor? Fordi medisiner jeg trenger for å leve ikke dekkes av staten. 6000,- + frikort på 2500,- (?) er ganske mye når det finnes tilstrekkelig av mennesker i Norge som ikke trenger helsetjenester like ofte og som ikke engang når frikortgrensen. 

Er det virkelig ingen måte å ønske alle mennesker her i landet et godt, OK eller levbart liv til tross for at de har nedsatt funksjonsevne eller evne til å klare seg selv? Er det ingen måte å igjen få en jevnere likhet for alle slik at det vil være færre som er nødt til å leve under fattigdomsgrensen? Er det virkelig INGEN mulighet for at alle skal være like mye verdt?

Jeg tror at det finnes en løsning. Et eller annet sted. Men ansvaret ligger på politikerne som sitter på stortinget. Det ligger selvfølgelig også på menneskene det gjelder, fordi man må kjempe for å komme seg opp og frem her i verden eller å bli lyttet til og tatt på alvor. Men hovedansvaret vil alltid ligge hos de som styrer og har makten til å forandre ting. Jeg tror rett og slett at noen politikere trenger å ta hodet sitt ut av et visst sted og begynne å se rundt seg. 


Kilde

Kilde

#samfunn #økonomi #samfunnsproblemer #psykisksyke #uføretrygd #ungufør #forskjeller #sosialeforskjelle #politikk #politikere #nav #ernasolberg #sivjensen #berniesanders #popefrancis

Hvorfor skylder vi på en tv-serie?

Da tv-serien 13 reasons why debuterte på Netflix i mars i år fikk den blandede tilbakemeldinger. Mange mener det er en god ting at en tv-serie satser på å vise hvordan ting kan være for ungdommer i dag, mens andre igjen er kritiske og mener den gjør mer vondt enn godt. Personlig elsker jeg den. Ikke bare fordi den tar opp vanskelige temaer jeg har opplevd selv, men fordi den virkelig viser i dybden hvordan små ting kan utløse en haug av følelser og hendelser, i detalj for mennesker som kanskje ikke har noen idé om hvordan ting føles.

Jeg har nettopp sett hele første sesong en gang til, for å se om jeg kunne legge merke til flere detaljer og finne både positive og negative sider ved den, men helt ærlig klarer jeg ikke å finne noe negativt. 

I etterkant av serien var det en såkalt «selvmordsbølge». I Trondheim opplevde de nemlig selvmord og selvmordsforsøk i løpet av april-mai og i begynnelsen av mai sendte de faktisk ut et brev til alle foreldrene ved Trondheimsskolen for å advare og informere. Dette kan du lese mer om her. Jeg fant ikke igjen den eksakte artikkelen, men jeg husker godt hvordan flere anklaget 13 reasons why – som på norsk er oversatt til 13 gode grunner (ironisk nok, for i originaltittelen nevnes det ingen gode grunner, men grunner plain and simple)– ene og alene. Én tv-serie ble dermed lagt til grunn for at ungdommer var deprimerte, hadde angst og var suicidale, og at noen valgte å ende livet sitt mens andre prøvde. For meg blir det surrealistisk.

Jeg føler jeg ser det ofte. At man skylder på ting når det skjer noe. Enten er det tv-serier, en artist, en skuespiller, en befolkningsgruppe eller en religiøs gruppe som får skylda. Altså.. Ting er «sånn og slik» fordi «den og den gruppen» har gjort «ditt og datt». Men hallo? Hva med å ta selvkritikk? Burde ikke medelever, lærere, rektor, familie og venner sett at noe var galt? Etter min erfaring kommer ikke et selvmord helt plutselig, ut av løse luften. Det kan selvfølgelig helt sikkert skje, men jeg har personlig aldri sett eller hørt om det. 

Med min historie, med bytting av skoler, inn og ut av psykiatri, problemer på skolen, skulking og skolevegring burde det vært noen som tok tak i det. Det var synlig. Mammaen min så det. I flere år hadde hun daglig kontakt med lærerne mine på telefon hvor hun fortalte hvordan jeg hadde det og hva som skjedde, men fikk tilbake at jeg bare «overdrev», var «overdramatisk» og lagde mer ut av ting enn det det var. Allerede i barnehagen kunne de sett det. Barneskolen. Mellomtrinnet. Ungdomsskolen. Det var ikke før min nest eldste kusine, som da var nyutdannet sykepleier, slo alarm i 2010 at ting ble tatt på alvor. Jeg hadde allerede vært innenfor BUPA (barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling), så hvorfor gjorde ikke de noe? Jeg bærer fortsatt nag. Jeg klandrer fortsatt skolen og lærere. Jeg er fortsatt sint, og jeg har innerst inne egentlig ett behov for hevn. Jeg kommer likevel ikke til å komme noe videre med de følelsene eller handlinger som er knyttet til hevn, så why bother? 

Det er ikke tv-serien som har ansvaret. Det er vi, samfunnet, som har det. Medelever, lærere, helsetjenestene, venner, familie. Alle vi som er rundt er de som sitter med ansvaret. 

For meg er denne serien en lettelse. Det er en bekreftelse på at jeg ikke er alene. Mens andre lager vitser og memes om serien og hendelsene i serien sitter jeg med medfølelse for hovedkarakteren. Hun prøvde for det meste bare å rydde opp i andres rot, gjøre det moralske riktige og være der for andre, men fikk det gang på gang tilbake midt i trynet. Måten både hun og de andre hovedskuespillerne er spilt på gjør meg fullstendig målløs. Fy søren så flinke de er! Ettersom jeg har undersøkt er de fleste født mellom 1991 og 1997, og herlighet- de er flinke! Skilled as fuck og de fortjener all den rosen de kan få. 



kilde // tumblr

 





kilde // tumblr

 


kilde // tumblr

 





kilde // tumblr


 

Trondheim kommune slår alarm etter flere selvmord (VG)
Netflix-serien «13 reasons why» vekker bekymring (VG)
Paris Jackson advarer mot Netflix-serien «13 reasons why» (VG)
Ny sesong av «13 reasons why» (VG)

#13reasonswhy #13godegrunner #netflix #psykiskhelse #mentalhelse #depresjon #angst #mobbing #selvmord #suicidal

Statsbudsjett og personangrep..

Nå er det igjen tid for regjeringens diskusjon om statsbudsjettet og nettavisene oppdaterer resten av befolkningen hurtig. Det er rimelig interessant å følge med på kommentarfeltene både på nettavisene og på facebook ettersom kommentarene hagler. Kommentarer som «må du ut med 70000 mer for den nye Teslaen din? :)» som svar til «Så går det enda en gang utover de som har det vanskeligst….» er hvertfall i mine øyne 110% latterlig. Som alltid hopper jeg også inn, som en keyboardwarrior (desverre uten altfor mye støtte fra mine medkrigere), for både psykisk syke, autister og generelt uføretrygdede. Det er ikke en fantastisk livsstil, ei heller noe de fleste ønsker. Akkurat dét har nok ikke menneskene med 700 000 og opp i årslønn helt forstått enda.. Altså, gratulerer om du er så heldig å ha fått muligheten til å ta en lang utdannelse med både bachelor og mastergrad i tillegg til å ha landet enn jobb hvor du tjener ekstreme mengder med penger. Gratulerer med det vellykkede livet ditt. Du fortjener det, helt frem til du går til angrep på folk som 

  1. Tjener mindre enn deg
  2. Er (p)syke
  3. Har et unødvendig tøft liv

Beklager, men etter det betyr du ikke noe for meg. Etter det har du gått langt over den usynlige grensen som finnes i absolutt alle diskusjoner. Da kan du ta de pengene dine, de dyre bilene dine, villaen din og din perfekte fake kropp og dra dit pepperen gror. For INGEN har rett til å sparke de som allerede ligger nede. Da har du misforstått noe vesentlig med det å være menneske. Hvertfall det å være et medmenneske med empati og forståelse. 

Mine nærmeste forstår ikke at jeg orker, og det gjør igrunn ikke jeg heller.. Samtidig klarer jeg ikke å la være. Av en eller annen grunn fortsetter jeg å tro at om jeg bare klarer å nå inn til én annen person og lære dem noe nytt så har jeg vunnet.

#samfunn #debatt #statsbudsjett #politikk #nettroll #vg #vgdebatt #kommentarfelt #sosialemedier #personangrep #uføretrygd

Verdensdagen for Downs Syndrom

Jeg har det veldig tungt om dagen og orker derfor ikke å oppdatere bloggen akkurat nå, men fordi i dag er 21. mars og verdensdagen for Downs Syndrom så ønsket jeg å publisere videoen min om det å være annerledes og den vaksinen som den norske helseministeren har lyst til å innføre enda en gang. 

We are all different but not less!

#helse #downssyndrom #debatt #verdensdag #annerledeshet #samfunn 

Løgnen vi lever

Er det noen andre enn meg som i det siste har tenkt «hva foregår egentlig i verden?»? Er det noen som har tenkt «hva er det egentlig som skjer?»? For å være helt ærlig så er jeg ganske sikker på det. I det minste så håper jeg så inderlig, for om ikke så er virkelig samfunnet på tur nedover. Uansett så håper jeg du vil bruke 8 minutter av tiden din i dag på å se denne videoen. Jeg fikk den tilsendt av en god venn fra Kroatia som jeg har blitt kjent med på nett, og vi har virkelig intressante diskusjoner når vi (egentlig) burde gjort andre ting.

Når det er sagt så trenger du ikke å være enig i alt som blir tatt opp i videoen. Du trenger ikke være enig i litt engang. Men jeg håper det kan være en øyeåpner og noe som får deg til å tenke på hva det er du egentlig vil her i livet. Det var hvertfall det for meg, og jeg har begynt å tenke enda mer enn vanlig.

Om du tok deg tid til å se den hadde jeg satt pris på å høre dine tanker rund videoen, enten på mail (padmesophieblogg@gmail.com) eller her i kommentarfeltet. 🙂

#samfunn #ansvar #medmenneskelighet #samfunnsutfordringer #politikk #dyrevern 

Hvordan kom vi til dette punktet?

Formen i dag er mildt sagt forferdelig, og hva er vel en slik dag uten litt spydigheter og kritiserende svar til forslag under artikler på nett?

Jeg lurer ærlig talt på hvordan vi kom til dette punktet. Sosiale medier som facebook, instagram og twitter kan styre livene våre og media bruker muligheten til å manipulere oss. Selvfølgelig er det bra at nettaviser deler viktige hendelser i verden og gir oss en innsikt i hva som skjer utenfor vår egen boble- MEN det er ikke ofte de er nøytrale og viser alt. De er flinke til å vinkle ting, enten det gjeldere bloggere, flyktninger, politikk og klima slik at de fleste ender opp med det samme synspunktet. Det er sjeldent de viser hele sannheten. Noen blir hyllet som en engel mens de i realiteten er dobbeltmoralske, egoistiske, bruker click-bait og ofte benytter seg av løgner. Andre ganger skal man tie ihjel de som kommer med beviser på at det er utslipp i forbindelse med kjøttindustrien som er klimaverstingen (av disse er det folk som har gått personlig konkurs på grunn av rettssaker som aldri burde ha funnet sted og folk som har blitt truet på livet). 

Når man kommer med enten en saklig kommentar eller et tips som er ment godhjertet til mennesker som ønsker nettopp dette lar ikke responsen vente av seg. Da kryper både nettrollene frem fra de falske profilene sine og mennesker som ikke kan annet enn personangrep for å hevde seg. Spydige kommentarer, nedlatende kommentarer og både frekke og ufyselige kommentarer er vanlig. Jeg har opplevd personangrep som går på mine vansker som jeg hadde forklart om i private meldinger i en diskusjon også, og det skrev jeg om her for snart ett år siden.

Som i mange innlegg må jeg understreke at jeg faktisk har en form for autisme og at det godt kan hende jeg misforstår. Jeg har også ekstrem sosial angst og er konstant redd for at jeg sier noe feil, at jeg har gjort noe feil, at folk innerst inne hater meg og at jeg egentlig bare burde dø fordi jeg ikke er verdt noe. Så det kan hende at jeg forstår kommentarene jeg har fått på en annen måte enn det andre vil forstå de. Om noen mener jeg har gjort det så hadde det vært utrolig hjelpsomt om du hadde lagt igjen en kommentar under her med hva akkurat du mener og tror.

Som dere sikkert forstår så har den ene som kommenterte på min kommentar også kommentert en annen kommentar hvor jeg prøvde å være hjelpsom. Igjen: det kan godt hende jeg har misforstått og tatt kommentarene til/mot meg på en helt annen måte enn du ville gjort. Så om du har noen tips, råd eller idéer så setter jeg utrolig stor pris på en kommentar!

#samfunn #samfunnsdebatt #dagbladet #dagbladetmeninger #media #bloggere #debatt #diskusjon

Lignende innlegg: 

Kjære toppblogger, du som syntes det var helt greit å latterliggjøre meg online
Er det ikke på tide å støtte hverandre?

Attitudeproblem

La oss snakke politikk, religion og alt det der nå. Jeg har tatt meg en lang pause fra det meste sosiale media en stund fordi jeg har vært på bunnen. Virkelig på bunnen. Når det er sånn så er det ikke noe vits å skrive om det, ikke noe vits å snakke med folk om det, for det går over, en eller annen dag. Det verste som kan skje er at folk spør meg «hvordan har du det?» fordi det ikke finnes noe godt svar. Jeg hadde det forferdelig og sånn er det.

Men la oss snakke politikk og religion. La oss snakke om vårt attitudeproblem. Vi har alt for mye fritid og hva bruker vi den på? Å finne feil. Å finne feil hos andre, hos oss selv, i politikken, i religion- i alt. Det aller beste er selvfølgelig å finne feil i andre, for da vet vi at vi er så mye bedre selv. Vi tar ting ut av kontekst for å kritisere. Vi tar ting ut av kontekst for å føle oss bedre selv, fordi andre er de som er verst.

Det er dette sangen attitudeproblem av Karpe Diem handler om. Men de aller fleste gikk rett på og startet med kritikken. Den hagler, den er overalt. Om du hører på sangen og samtidig leser teksten (jeg fant den her, men jeg er ikke 100% sikker på at den er korrekt fordi rap er rap) forstår du alt jeg skrev i forrige avsnitt. Poenget er at vi tar ting ut av kontekst. Ord for ord, for å finne feil. Ord for ord, for å kritisere. For å hate. For å spre hatet vårt. Men alle som har uttalt seg i ettertid gikk rett på, de gjorde det samme som Karpe Diem beskrev! De tok ut ett ord av første versjet og bestemte seg for at denne sangen er helt klart jødehat. Disse to gutta er jødehatere. Dette konkluderte de med helt selv, fordi de dro ut ett ord av et versj som i sin helhet gir mening.

Vi har et stort samfunnsproblem når ord som beskriver en nasjonalitet, en religiøs person, et av verdens eldste yrker og en seksuell legning brukes som skjellsord. For øvrig hørte jeg aldri «jøde» som et skjellsord i Tønsberg, men jeg hørte folk skreik «jævla same» til vennene sine. En utrolig god gutt jeg kjente da jeg begynte på videregående var av samisk opprinnelse og hadde kofte fra Karasjok, hvor familien hans var fra. Brukte han den? Nei, han turte ikke. Ingen visste at han var samisk, at han kunne snakke flytende nordsamisk eller at han innerst inne egentlig ville bære kofta si med stolthet.

Jeg tør påstå at alle har en eller annen form for fordom, enten det er bevisst eller ubevisst, på tross av at jeg fikk utrolig mye kjeft av en lærer for at jeg påstod det i en eksamensoppgave jeg skrev på videregående. Vi vil ikke innse det, men på en eller annen måte har vi en fordom- enten den er mild eller sterk, mot noe vi ikke kjenner. Fordom skapes av uvitenhet og frykt. Jeg kan ærlig innrømme at da jeg var i London i 2011 og tok undergrunnsbanen så var jeg redd for at noen skulle sprenge en bombe. Jeg var engstelig. Jeg kan ærlig innrømme at jeg til tider tenker at «alle som sier sånn er sånn og slik» selv om jeg egentlig vet at det i realiteten ikke stemmer. Jeg kan med hånden på hjertet også si at jeg vet mange tenker «Oi, hun er autist. Hun MÅ jo bare være sånn og slik, for det har jeg sett på TV».

 

#samfunn #karpediem #attitudeproblem #politikk #religion #konflikt #kritikk #samfunnsdebatt #samfunnsproblem

«Ikke for å skjære alle over én kam altså…»

Hva betyr det egentlig? Definisjonen på ordtaket er nemlig det at man ikke tror alle som er av en oppfatning, en opprinnelse eller en religion (eller noe annet!) er like, står for det samme o.l. Men brukes det for mye?

De siste dagene har jeg lest diverse ting knyttet til ordtaket som faktisk heter «å skjære alle over én kam», ikke «å ta alle» eller «å dra alle». Kilde på dette her. Uansett, jeg har lest «ikke for å skjære alle over én kam altså, MEN alle ungdommer er faktisk sånn og slik», «ikke for å skjære alle over én kam altså, men alle som må få støtte av nav er late», «ikke for å skjære alle over én kam altså, men alle muslimer er terrorister». «Ikke for å skjære alle over én kam, MEN ALLE ER SÅNN». Er det noen som kjenner seg igjen? 

Hvorfor er det slik at vi mennesker har en trang til å bastant sette noen i bås fordi ditt eller datt, sånn eller slik? Er det slik at ordtaket (eller utrykket) brukes kun for å ikke få kjeft og/eller kritikk, mens man i realiteten ikke mener det, fordi man rett og slett er for feig? Man kan ikke legge frem en mening som fakta uten å ha underbyggende tall/statistikker, man må understreke at det er en personlig mening. Ja, for all del, kanskje mange mener det samme- men det er fortsatt kun en mening og ikke et faktum, om du ikke kan legge frem bevis. 

Hvorfor er det slik at noen absolutt må bruke dette uttrykket i forbindelse med sin egen mening, for deretter å nevne at ALLE er slik? Det er for meg et mysterium…

 

#ærlighet #meninger #samfunn #tanker #fordommer #ordtak #uttrykk #selvmotsigende


Til toppen