Samfunn

I don’t wanna be heard, I wanna be listened to

Har du noen gang tenkt over at det er en viss forskjell mellom å høre og å lytte? Hvertfall er det slik jeg ser det, og spesielt med diverse sanger av forskjellige musikere som nevner dette. Tittelen er hentet fra Forest av Twenty One Pilots

Gårsdagen gikk med til IP møte, butikktur og tankekaos. Jeg var så dårlig – av sosial fobi – før møtet at jeg såvidt klarte å la være å kaste opp. Kaldsvetten rant, kroppen prikket, jeg hadde alvorlige pusteproblemer og var ekstremt svimmel. Det er absolutt noe av det verste jeg vet og det plager meg at angsten har vært tilstede helt siden jeg var 4-5 år gammel. Nå er det jo nemlig bevist at små barn kan ha både angst og deprimerte og guess what? I had all the signs. Fortiden er alikevel bak meg og det er lite å gjøre med det som har skjedd.

Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg virkelig måtte få satt ord på tankene mine når det gjelder irritasjonen og raseriet over at det tar så utrolig lang tid å få korrekt hjelp. Et ordtak som passer godt til både min, men også andres, situasjon er «du må være frisk for å være syk». Tro det eller ei, det passer. Men dette er noe jeg er overbevist om at du må oppleve for å tro det. Jeg har opplevd nok av spydige og nedverdigende kommentarer og blikk til å være overbevist om at folk flest ikke klarer å forstå, vise empati eller fatte og begripe hvor tøft det er å være psykisk syk. De fleste av oss har, selv om vi hverken går på skole eller jobber, en 24 timers jobb som aldri gir oss fri for hverken helger eller ferie. Tenk litt på det. Tenk på hvor mange og lange ferier elever på både barne-, ungdom- og videregående skole har? Høst, jul, vinter, påske, pinse og ikke minst som regel 2 måneders sommerferie. Det er jo også inneklemte fredager og mandager som er helligdager som gir en ekstra dag helg. De som jobber i normale jobber derimot har ikke så mye ferie. Men de fleste har hvertfall fri så lenge det er helligdag, om de ikke har vakt da- hvor de får ekstra betalt. 

Uføretrygden i Norge som folk flest snakker om som noe fantastisk, lukrativt og ikke minst avslappende er i realiteten så vidt nok til å leve av for en normal person. Mange psykiske syke har ingen mulighet til å komme seg ut i hverken arbeids- eller boligmarkedet og har kanskje hverken energien, motivasjonen eller evnen til å drive med en form for fritidsaktivitet selv om aktiviteten kan trene enten fysisk eller mentalt- eller kanskje til og med begge deler. 

I tillegg til vår 24 timers arbeidsdag 7 dager i uken, hver måned gjennom hele året har vi også et enormt press. Vi blir for det første utsatt for diskriminering men også sarkastiske og ironiske kommentarer, stygge blikk og mobbing. Mobbingen foregår faktisk både på internett og i det virkelige liv. Er det noe du ønsker å bidra til? Om ikke så anbefaler jeg at du tenker deg om en ekstra gang om du i fremtiden tenker på å komme med en spydig kommentar. Du skal aldri skue hunden på hårene eller dømme en bok etter omslaget. Det økonomiske presset er også relativt stort ettersom det er begrenset hva man kan velge å handle på butikken eller unne seg av personlig helse og hygiene, men også for eksempel klær, kosmetikk eller ting til hjemmet etter at regninger, husleie og eventuelt lån er betalt hver måned. Enda vanskeligere blir det om du har barn. Du ønsker ikke for barnet ditt at barnet skal føle seg utenfor fordi han eller hun ikke nødvendigvis har de nyeste og dyreste tingene eller klærne. Likevel er en noe stram økonomi ikke en overveiende grunn til å ikke få barn i mine øyne. Man kan være ekstremt omsorgsfull, god, empatisk og være en fantastisk forelder selv om man ikke kan kjøpe alt det nyeste og dyreste. 

I bunn og grunn handler dette om den sittende regjeringen og deres prioriteringer. Det er ekstremt vanskelig å få korrekt hjelp i helsevesenet om midlene deres kuttes til fordel for andre – i manges øyne – mindre viktige ting som skattekutt til de som tjener fra 700 000,- og oppover i året. At et offentlig helse- og skolevesen fungerer tilstrekkelig er etter min mening viktigere enn å ha hundrevis av private sykehus, behandlingssteder og skoler ettersom det alltid vil være mennesker i samfunnet med mindre økonomiske midler som tilsier at de er avhengig av det offentlige fremfor den private sektoren.

Spørsmålet mitt til dette er hvorfor? Hvorfor er det viktig med store skattekutt til de som tjener aller mest her i landet? Hvorfor er det viktig å privatisere alt som privatiseres kan? Er det ikke lenger slik at alle mennesker er like mye verdt? Er det ikke lenger slik at alle har rett på nødvendig helsehjelp? Ta medisinene mine for eksempel. Utenom frikort så bruker jeg i gjennomsnitt 6000,- på medisiner i året. Hvorfor? Fordi medisiner jeg trenger for å leve ikke dekkes av staten. 6000,- + frikort på 2500,- (?) er ganske mye når det finnes tilstrekkelig av mennesker i Norge som ikke trenger helsetjenester like ofte og som ikke engang når frikortgrensen. 

Er det virkelig ingen måte å ønske alle mennesker her i landet et godt, OK eller levbart liv til tross for at de har nedsatt funksjonsevne eller evne til å klare seg selv? Er det ingen måte å igjen få en jevnere likhet for alle slik at det vil være færre som er nødt til å leve under fattigdomsgrensen? Er det virkelig INGEN mulighet for at alle skal være like mye verdt?

Jeg tror at det finnes en løsning. Et eller annet sted. Men ansvaret ligger på politikerne som sitter på stortinget. Det ligger selvfølgelig også på menneskene det gjelder, fordi man må kjempe for å komme seg opp og frem her i verden eller å bli lyttet til og tatt på alvor. Men hovedansvaret vil alltid ligge hos de som styrer og har makten til å forandre ting. Jeg tror rett og slett at noen politikere trenger å ta hodet sitt ut av et visst sted og begynne å se rundt seg. 


Kilde

Kilde

#samfunn #økonomi #samfunnsproblemer #psykisksyke #uføretrygd #ungufør #forskjeller #sosialeforskjelle #politikk #politikere #nav #ernasolberg #sivjensen #berniesanders #popefrancis

Hvorfor skylder vi på en tv-serie?

Da tv-serien 13 reasons why debuterte på Netflix i mars i år fikk den blandede tilbakemeldinger. Mange mener det er en god ting at en tv-serie satser på å vise hvordan ting kan være for ungdommer i dag, mens andre igjen er kritiske og mener den gjør mer vondt enn godt. Personlig elsker jeg den. Ikke bare fordi den tar opp vanskelige temaer jeg har opplevd selv, men fordi den virkelig viser i dybden hvordan små ting kan utløse en haug av følelser og hendelser, i detalj for mennesker som kanskje ikke har noen idé om hvordan ting føles.

Jeg har nettopp sett hele første sesong en gang til, for å se om jeg kunne legge merke til flere detaljer og finne både positive og negative sider ved den, men helt ærlig klarer jeg ikke å finne noe negativt. 

I etterkant av serien var det en såkalt «selvmordsbølge». I Trondheim opplevde de nemlig selvmord og selvmordsforsøk i løpet av april-mai og i begynnelsen av mai sendte de faktisk ut et brev til alle foreldrene ved Trondheimsskolen for å advare og informere. Dette kan du lese mer om her. Jeg fant ikke igjen den eksakte artikkelen, men jeg husker godt hvordan flere anklaget 13 reasons why – som på norsk er oversatt til 13 gode grunner (ironisk nok, for i originaltittelen nevnes det ingen gode grunner, men grunner plain and simple)– ene og alene. Én tv-serie ble dermed lagt til grunn for at ungdommer var deprimerte, hadde angst og var suicidale, og at noen valgte å ende livet sitt mens andre prøvde. For meg blir det surrealistisk.

Jeg føler jeg ser det ofte. At man skylder på ting når det skjer noe. Enten er det tv-serier, en artist, en skuespiller, en befolkningsgruppe eller en religiøs gruppe som får skylda. Altså.. Ting er «sånn og slik» fordi «den og den gruppen» har gjort «ditt og datt». Men hallo? Hva med å ta selvkritikk? Burde ikke medelever, lærere, rektor, familie og venner sett at noe var galt? Etter min erfaring kommer ikke et selvmord helt plutselig, ut av løse luften. Det kan selvfølgelig helt sikkert skje, men jeg har personlig aldri sett eller hørt om det. 

Med min historie, med bytting av skoler, inn og ut av psykiatri, problemer på skolen, skulking og skolevegring burde det vært noen som tok tak i det. Det var synlig. Mammaen min så det. I flere år hadde hun daglig kontakt med lærerne mine på telefon hvor hun fortalte hvordan jeg hadde det og hva som skjedde, men fikk tilbake at jeg bare «overdrev», var «overdramatisk» og lagde mer ut av ting enn det det var. Allerede i barnehagen kunne de sett det. Barneskolen. Mellomtrinnet. Ungdomsskolen. Det var ikke før min nest eldste kusine, som da var nyutdannet sykepleier, slo alarm i 2010 at ting ble tatt på alvor. Jeg hadde allerede vært innenfor BUPA (barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling), så hvorfor gjorde ikke de noe? Jeg bærer fortsatt nag. Jeg klandrer fortsatt skolen og lærere. Jeg er fortsatt sint, og jeg har innerst inne egentlig ett behov for hevn. Jeg kommer likevel ikke til å komme noe videre med de følelsene eller handlinger som er knyttet til hevn, så why bother? 

Det er ikke tv-serien som har ansvaret. Det er vi, samfunnet, som har det. Medelever, lærere, helsetjenestene, venner, familie. Alle vi som er rundt er de som sitter med ansvaret. 

For meg er denne serien en lettelse. Det er en bekreftelse på at jeg ikke er alene. Mens andre lager vitser og memes om serien og hendelsene i serien sitter jeg med medfølelse for hovedkarakteren. Hun prøvde for det meste bare å rydde opp i andres rot, gjøre det moralske riktige og være der for andre, men fikk det gang på gang tilbake midt i trynet. Måten både hun og de andre hovedskuespillerne er spilt på gjør meg fullstendig målløs. Fy søren så flinke de er! Ettersom jeg har undersøkt er de fleste født mellom 1991 og 1997, og herlighet- de er flinke! Skilled as fuck og de fortjener all den rosen de kan få. 



kilde // tumblr

 





kilde // tumblr

 


kilde // tumblr

 





kilde // tumblr


 

Trondheim kommune slår alarm etter flere selvmord (VG)
Netflix-serien «13 reasons why» vekker bekymring (VG)
Paris Jackson advarer mot Netflix-serien «13 reasons why» (VG)
Ny sesong av «13 reasons why» (VG)

#13reasonswhy #13godegrunner #netflix #psykiskhelse #mentalhelse #depresjon #angst #mobbing #selvmord #suicidal

Statsbudsjett og personangrep..

Nå er det igjen tid for regjeringens diskusjon om statsbudsjettet og nettavisene oppdaterer resten av befolkningen hurtig. Det er rimelig interessant å følge med på kommentarfeltene både på nettavisene og på facebook ettersom kommentarene hagler. Kommentarer som «må du ut med 70000 mer for den nye Teslaen din? :)» som svar til «Så går det enda en gang utover de som har det vanskeligst….» er hvertfall i mine øyne 110% latterlig. Som alltid hopper jeg også inn, som en keyboardwarrior (desverre uten altfor mye støtte fra mine medkrigere), for både psykisk syke, autister og generelt uføretrygdede. Det er ikke en fantastisk livsstil, ei heller noe de fleste ønsker. Akkurat dét har nok ikke menneskene med 700 000 og opp i årslønn helt forstått enda.. Altså, gratulerer om du er så heldig å ha fått muligheten til å ta en lang utdannelse med både bachelor og mastergrad i tillegg til å ha landet enn jobb hvor du tjener ekstreme mengder med penger. Gratulerer med det vellykkede livet ditt. Du fortjener det, helt frem til du går til angrep på folk som 

  1. Tjener mindre enn deg
  2. Er (p)syke
  3. Har et unødvendig tøft liv

Beklager, men etter det betyr du ikke noe for meg. Etter det har du gått langt over den usynlige grensen som finnes i absolutt alle diskusjoner. Da kan du ta de pengene dine, de dyre bilene dine, villaen din og din perfekte fake kropp og dra dit pepperen gror. For INGEN har rett til å sparke de som allerede ligger nede. Da har du misforstått noe vesentlig med det å være menneske. Hvertfall det å være et medmenneske med empati og forståelse. 

Mine nærmeste forstår ikke at jeg orker, og det gjør igrunn ikke jeg heller.. Samtidig klarer jeg ikke å la være. Av en eller annen grunn fortsetter jeg å tro at om jeg bare klarer å nå inn til én annen person og lære dem noe nytt så har jeg vunnet.

#samfunn #debatt #statsbudsjett #politikk #nettroll #vg #vgdebatt #kommentarfelt #sosialemedier #personangrep #uføretrygd

Verdensdagen for Downs Syndrom

Jeg har det veldig tungt om dagen og orker derfor ikke å oppdatere bloggen akkurat nå, men fordi i dag er 21. mars og verdensdagen for Downs Syndrom så ønsket jeg å publisere videoen min om det å være annerledes og den vaksinen som den norske helseministeren har lyst til å innføre enda en gang. 

We are all different but not less!

#helse #downssyndrom #debatt #verdensdag #annerledeshet #samfunn 

Løgnen vi lever

Er det noen andre enn meg som i det siste har tenkt «hva foregår egentlig i verden?»? Er det noen som har tenkt «hva er det egentlig som skjer?»? For å være helt ærlig så er jeg ganske sikker på det. I det minste så håper jeg så inderlig, for om ikke så er virkelig samfunnet på tur nedover. Uansett så håper jeg du vil bruke 8 minutter av tiden din i dag på å se denne videoen. Jeg fikk den tilsendt av en god venn fra Kroatia som jeg har blitt kjent med på nett, og vi har virkelig intressante diskusjoner når vi (egentlig) burde gjort andre ting.

Når det er sagt så trenger du ikke å være enig i alt som blir tatt opp i videoen. Du trenger ikke være enig i litt engang. Men jeg håper det kan være en øyeåpner og noe som får deg til å tenke på hva det er du egentlig vil her i livet. Det var hvertfall det for meg, og jeg har begynt å tenke enda mer enn vanlig.

Om du tok deg tid til å se den hadde jeg satt pris på å høre dine tanker rund videoen, enten på mail (padmesophieblogg@gmail.com) eller her i kommentarfeltet. 🙂

#samfunn #ansvar #medmenneskelighet #samfunnsutfordringer #politikk #dyrevern 

Hvordan kom vi til dette punktet?

Formen i dag er mildt sagt forferdelig, og hva er vel en slik dag uten litt spydigheter og kritiserende svar til forslag under artikler på nett?

Jeg lurer ærlig talt på hvordan vi kom til dette punktet. Sosiale medier som facebook, instagram og twitter kan styre livene våre og media bruker muligheten til å manipulere oss. Selvfølgelig er det bra at nettaviser deler viktige hendelser i verden og gir oss en innsikt i hva som skjer utenfor vår egen boble- MEN det er ikke ofte de er nøytrale og viser alt. De er flinke til å vinkle ting, enten det gjeldere bloggere, flyktninger, politikk og klima slik at de fleste ender opp med det samme synspunktet. Det er sjeldent de viser hele sannheten. Noen blir hyllet som en engel mens de i realiteten er dobbeltmoralske, egoistiske, bruker click-bait og ofte benytter seg av løgner. Andre ganger skal man tie ihjel de som kommer med beviser på at det er utslipp i forbindelse med kjøttindustrien som er klimaverstingen (av disse er det folk som har gått personlig konkurs på grunn av rettssaker som aldri burde ha funnet sted og folk som har blitt truet på livet). 

Når man kommer med enten en saklig kommentar eller et tips som er ment godhjertet til mennesker som ønsker nettopp dette lar ikke responsen vente av seg. Da kryper både nettrollene frem fra de falske profilene sine og mennesker som ikke kan annet enn personangrep for å hevde seg. Spydige kommentarer, nedlatende kommentarer og både frekke og ufyselige kommentarer er vanlig. Jeg har opplevd personangrep som går på mine vansker som jeg hadde forklart om i private meldinger i en diskusjon også, og det skrev jeg om her for snart ett år siden.

Som i mange innlegg må jeg understreke at jeg faktisk har en form for autisme og at det godt kan hende jeg misforstår. Jeg har også ekstrem sosial angst og er konstant redd for at jeg sier noe feil, at jeg har gjort noe feil, at folk innerst inne hater meg og at jeg egentlig bare burde dø fordi jeg ikke er verdt noe. Så det kan hende at jeg forstår kommentarene jeg har fått på en annen måte enn det andre vil forstå de. Om noen mener jeg har gjort det så hadde det vært utrolig hjelpsomt om du hadde lagt igjen en kommentar under her med hva akkurat du mener og tror.

Som dere sikkert forstår så har den ene som kommenterte på min kommentar også kommentert en annen kommentar hvor jeg prøvde å være hjelpsom. Igjen: det kan godt hende jeg har misforstått og tatt kommentarene til/mot meg på en helt annen måte enn du ville gjort. Så om du har noen tips, råd eller idéer så setter jeg utrolig stor pris på en kommentar!

#samfunn #samfunnsdebatt #dagbladet #dagbladetmeninger #media #bloggere #debatt #diskusjon

Lignende innlegg: 

Kjære toppblogger, du som syntes det var helt greit å latterliggjøre meg online
Er det ikke på tide å støtte hverandre?

Attitudeproblem

La oss snakke politikk, religion og alt det der nå. Jeg har tatt meg en lang pause fra det meste sosiale media en stund fordi jeg har vært på bunnen. Virkelig på bunnen. Når det er sånn så er det ikke noe vits å skrive om det, ikke noe vits å snakke med folk om det, for det går over, en eller annen dag. Det verste som kan skje er at folk spør meg «hvordan har du det?» fordi det ikke finnes noe godt svar. Jeg hadde det forferdelig og sånn er det.

Men la oss snakke politikk og religion. La oss snakke om vårt attitudeproblem. Vi har alt for mye fritid og hva bruker vi den på? Å finne feil. Å finne feil hos andre, hos oss selv, i politikken, i religion- i alt. Det aller beste er selvfølgelig å finne feil i andre, for da vet vi at vi er så mye bedre selv. Vi tar ting ut av kontekst for å kritisere. Vi tar ting ut av kontekst for å føle oss bedre selv, fordi andre er de som er verst.

Det er dette sangen attitudeproblem av Karpe Diem handler om. Men de aller fleste gikk rett på og startet med kritikken. Den hagler, den er overalt. Om du hører på sangen og samtidig leser teksten (jeg fant den her, men jeg er ikke 100% sikker på at den er korrekt fordi rap er rap) forstår du alt jeg skrev i forrige avsnitt. Poenget er at vi tar ting ut av kontekst. Ord for ord, for å finne feil. Ord for ord, for å kritisere. For å hate. For å spre hatet vårt. Men alle som har uttalt seg i ettertid gikk rett på, de gjorde det samme som Karpe Diem beskrev! De tok ut ett ord av første versjet og bestemte seg for at denne sangen er helt klart jødehat. Disse to gutta er jødehatere. Dette konkluderte de med helt selv, fordi de dro ut ett ord av et versj som i sin helhet gir mening.

Vi har et stort samfunnsproblem når ord som beskriver en nasjonalitet, en religiøs person, et av verdens eldste yrker og en seksuell legning brukes som skjellsord. For øvrig hørte jeg aldri «jøde» som et skjellsord i Tønsberg, men jeg hørte folk skreik «jævla same» til vennene sine. En utrolig god gutt jeg kjente da jeg begynte på videregående var av samisk opprinnelse og hadde kofte fra Karasjok, hvor familien hans var fra. Brukte han den? Nei, han turte ikke. Ingen visste at han var samisk, at han kunne snakke flytende nordsamisk eller at han innerst inne egentlig ville bære kofta si med stolthet.

Jeg tør påstå at alle har en eller annen form for fordom, enten det er bevisst eller ubevisst, på tross av at jeg fikk utrolig mye kjeft av en lærer for at jeg påstod det i en eksamensoppgave jeg skrev på videregående. Vi vil ikke innse det, men på en eller annen måte har vi en fordom- enten den er mild eller sterk, mot noe vi ikke kjenner. Fordom skapes av uvitenhet og frykt. Jeg kan ærlig innrømme at da jeg var i London i 2011 og tok undergrunnsbanen så var jeg redd for at noen skulle sprenge en bombe. Jeg var engstelig. Jeg kan ærlig innrømme at jeg til tider tenker at «alle som sier sånn er sånn og slik» selv om jeg egentlig vet at det i realiteten ikke stemmer. Jeg kan med hånden på hjertet også si at jeg vet mange tenker «Oi, hun er autist. Hun MÅ jo bare være sånn og slik, for det har jeg sett på TV».

 

#samfunn #karpediem #attitudeproblem #politikk #religion #konflikt #kritikk #samfunnsdebatt #samfunnsproblem

«Ikke for å skjære alle over én kam altså…»

Hva betyr det egentlig? Definisjonen på ordtaket er nemlig det at man ikke tror alle som er av en oppfatning, en opprinnelse eller en religion (eller noe annet!) er like, står for det samme o.l. Men brukes det for mye?

De siste dagene har jeg lest diverse ting knyttet til ordtaket som faktisk heter «å skjære alle over én kam», ikke «å ta alle» eller «å dra alle». Kilde på dette her. Uansett, jeg har lest «ikke for å skjære alle over én kam altså, MEN alle ungdommer er faktisk sånn og slik», «ikke for å skjære alle over én kam altså, men alle som må få støtte av nav er late», «ikke for å skjære alle over én kam altså, men alle muslimer er terrorister». «Ikke for å skjære alle over én kam, MEN ALLE ER SÅNN». Er det noen som kjenner seg igjen? 

Hvorfor er det slik at vi mennesker har en trang til å bastant sette noen i bås fordi ditt eller datt, sånn eller slik? Er det slik at ordtaket (eller utrykket) brukes kun for å ikke få kjeft og/eller kritikk, mens man i realiteten ikke mener det, fordi man rett og slett er for feig? Man kan ikke legge frem en mening som fakta uten å ha underbyggende tall/statistikker, man må understreke at det er en personlig mening. Ja, for all del, kanskje mange mener det samme- men det er fortsatt kun en mening og ikke et faktum, om du ikke kan legge frem bevis. 

Hvorfor er det slik at noen absolutt må bruke dette uttrykket i forbindelse med sin egen mening, for deretter å nevne at ALLE er slik? Det er for meg et mysterium…

 

#ærlighet #meninger #samfunn #tanker #fordommer #ordtak #uttrykk #selvmotsigende

Du er din egen lykkes smed

Follow my blog with Bloglovin 

Jeg tok meg rett og slett en liten pause etter innlegget på fredag. Presset i hverdagen og i hodet mitt ble for stort for å kunne klare å roe ned. Alle verdens sorger og problemer falt ned i fanget mitt, i tillegg til de tingene jeg daglig sliter med og da sa rett og slett kroppen stopp. Heldigvis har jeg en fantastisk og forståelsesfull kjæreste. Vi brukte helgen hjemme sammen med Emine. Vi så på serier, vi spiste taco og lasagne og vi lagde milkshake. Tacoen og lasagnen ble «bare» vegetarisk,  fordi jeg har til gode å finne en vegansk ost jeg liker. Milkshaken derimot er 100% vegansk med fryste bananer, is fra Oatly og sjokolademelk fra Alpro.

Jeg prøver å ta meg selv på alvor, og å ta hensyn til den fysiske og psykiske formen min fra dag til dag, men det er ikke så lett. Det største handicappet mitt som autist er nemlig det faktum at jeg vil så utrolig gjerne få til alt alle andre får til, selv om det nærmest er umulig. Jeg kunne alltids skrevet om hvor forferdelig jeg har det, hvor jævlig det er å konstant kjempe mot trangen om å skade seg selv og å ikke spise, men jeg kommer ikke så langt med det. Det er ikke intressant.

Det intressante er det at jeg til tross for utfordringene mine hver dag tenker på det mammi lærte meg da jeg var liten.

Du er din egen lykkes smed.

Jeg har dette ordtaket med meg hver dag, og jeg vet hva det betyr. Du er ansvarlig for din egen lykke, du kan ikke skylde på alle andre, og du kan heller ikke forvente at andre mennesker skal fikse ting for deg. Alikevel prøver jeg daglig å hjelpe andre. Både fordi jeg liker å hjelpe, men også fordi jeg får en ekstremt god følelse av å vite at jeg har klart å gjøre et annet menneskes dag litt bedre. Jeg blir sliten av det, men det er verdt det– for det hjelper meg på selv de mørkeste dagene mine.

Dette var dagens lille utblåsning. Jeg satser på at ting blir bedre i løpet av få dager, når jeg får unnagjort et par ting som ligger i bakhodet mitt.

Image and video hosting by TinyPic

 

#samfunn #quotes #press #heltperfekt #syktperfekt

Hvordan er det egentlig å være overfølsom?

Dere har kanskje hørt om det at noen mennesker er overfølsomme for f.eks. andre menneskers følelser, lyder, lukter og generelt sanseinntrykk? Jeg tror et av navnene på det er «indigobarn». Jeg er også overfølsom, men jeg er ikke noe indigobarn- jeg har bare aspergers syndrom.

Jeg merket det tidlig, og da jeg gikk på ungdomsskolen hadde mammi daglige samtaler med kontaktlæreren min hvor hun fortalte om hvordan jeg hadde det på skolen og hva jeg følte. Læreren min avfeide det konstant med at «Ho e no bare overdramatisk. Det ornær’sæ». 

Jeg tenkte på det i går.. Er jeg virkelig overdramatisk? I så fall- hvorfor er jeg det? I det sekundet fant jeg svaret. Jeg er ikke egentlig overdramatisk, men fra utsiden og uten å vite om mine utfordringer så kan det godt se slik ut. Jeg er overfølsom, og for meg er disse følelsene helt ekte, og deretter reagerer jeg slik som jeg kan i forbindelse med følelsen. Det er ikke sikkert det er «riktig» reaksjon, det er ikke sikkert jeg har «riktig» ansiktsuttrykk engang. Det er bare slik det er, og det er bare slik JEG er. 

Det er til tider utrolig slitsomt å være autistisk. Jeg tar inn absolutt alt som foregår rundt meg av lyder, lukter og synsinntrykk. Jeg klarer ikke å skille mellom det som er relevant informasjon og hva som ikke har noe med noe å gjøre. Jeg kan – midt i en samtale – slutte å snakke, stirre tomt ut i luften for så å begynne å snakke igjen. Jeg glemte rett og slett hva jeg sa, fordi noe annet et eller annet sted i rommet distraherte meg. Dere som så videobloggen min i går så det kanskje? Jeg må liksom hente meg inn igjen, selv om jeg bare sitter å snakker til meg selv. Når jeg da blir gjort oppmerksom på det så føler jeg meg så dum. Jeg bruker utrolig mye tid på å tenke at jeg er dum, teit og ikke bra nok, selv om det egentlig bare er fullstendig bortkastet. Det i meg som stammer fra autismen er ikke noe jeg bare kan ta bort, det er slik jeg er. Det er slik jeg er født, og det er slik jeg kommer til å dø. Det er bare meg.

Så neste gang du tenker at noen er overdramatiske, prøv å tenk på hva som eventuelt ligger bak reaksjonen og følelsene. Lov meg det.


bildelink

#psykiskhelse #autisme #aspergerssyndrom #følelser #fordommer 


Til toppen