Tanker

Jeg gir hvertfall ikke opp

Jeg er ganske god på å prøve å aldri gi opp. Det vil si, jeg har ikke gitt opp til nå – og det er jo ganske positivt. Jeg er jo tross alt bare 23 år gammel. Jeg har visst mye igjen av livet og mye å oppleve. Noen ganger er dette veldig vanskelig å tro på, spesielt når jeg opplever skuffelser. De verste skuffelsene er de du ikke forstår. De som ikke blir begrunnet med en dritt. Det er egentlig da jeg har mest lyst til å gi opp, og det har egentlig vært en hemmelighet. Noen ting forteller jeg ikke til noen, men noen ganger ønsker jeg å være 100% ærlig også. Jeg er også ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som føler at man vil gi opp når man opplever skuffelser på skuffelser. Men en ting jeg har lært av yndlingsserien min Bones er at ingenting i universet skjer kun én gang. Det er faktisk en av de tidligere episodene hvor Brennan sier dette. Jeg prøver virkelig å tro på den der. Det hadde vært veldig fint om det var sant, og det høres jo i grunn ganske sant ut. Enda en gang er det ikke nødvendig å gå ut med andre detaljer, fordi det handler om en annen person også. En han. En han jeg trodde kanskje kunne være han med stor H. Men så feil kan man ta, ikke sant? Følelser as.. De er upålitelige. Spesielt om man er så usikker på seg selv som jeg er. For ja, jeg er faktisk det, og jeg har enda ikke funnet ut hvordan jeg skal forbedre den biten av meg selv. Det med følelser gjør jo egentlig at man ikke burde basere lykken sin på noen eller noe annet her i verden. Det burde være basert på deg selv, og kun deg selv. Men klarer jeg det? Nope. Ikke opp til nå iaf. Jeg er riktignok veldig heldig som har så mange gode mennesker rundt meg, til tross for at jeg innimellom føler meg veldig alene. De stundene er de verste. Jeg har riktignok vært på mitt mest ustabile følelsesmessig de siste ukene, og dette kunne helt sikkert vært unngått ved å høre på min egen magefølelse litt tidligere – men noen ganger vil hjertet og hodet noe helt annet, til tross for at det faktisk bare sitter i hodet, og ikke i hjertet.

At least I’m not giving up

I’m pretty good at trying not to give up. At least I haven’t given up up until now – and that’s kinda positive. I mean, I’m only 23. I have so much left to experience in life. Even though that’s the truth it’s still very hard to believe sometimes, especially when you get dissapointed. The worst dissapointments are when you don’t understand. The dissapointments that doesen’t get explained. That’s when the thought of giving up seems tempting, and that’s kind of been a secret for a long time. I keep some things to myself, but sometimes I also want to be 100% honest. I’m also pretty sure I’m not the only one who feels that way. But if it’s one thing I’ve learnt from my favourite tv show, Bones, is that nothing in the universe happens only once. Brennan explains this in one of the earlier episodes. I’m really trying my best to believe that. It would be great if it was true, and it might even sound true. Once again there’s no point in talking about the details, because it involves another person as well. A him. A him that I thought might could be the him with a big H. But obviously I was wrong. Feelings, ugh.. You can’t trust them. At least not when you’re as insecure about yourself as I am. Because, yeah, I’m really that insecure about myself, and I still haven’t figured out a way to change that. That’s when you realise you can’t really depend your happiness on someone or something else. It should be dependant on you and only you. Have I been able to do that up until now? No. Not up until now at least. I am, however, lucky to have a lot of good people around me, even though I sometimes feel alone. Those times are the worst. I’ve been extremely unstable the last few weeks, and that could probably have been avoided if I listened to my gut – but sometimes your heart and head say something else, even though it obviously is your head and not your heart that tells you to do stuff.

Jeg har fått en ny bukse som jeg absolutt elsker, så crop tops – here I come! // I recently got a new pair of pants that I actually love, so crop tops – here I come!

Sahlo Folina

Sahlo folina (fra sangen Bandito) har i det siste blitt brukt som et rop om hjelp av fans av Twenty One Pilots. I facebookgruppen(e) jeg er medlem i har jeg sett det har blitt brukt hyppig – og det fungerer. Noen ganger trenger man hjelp, men noen ganger tør man ikke å ytre ordene «hjelp meg». Jeg tror ordene sahlo folina har hjulpet mange.

Jeg har selvfølgelig hørt gjennom Trench et par ganger, men min go-to sang når ting er vanskelig er likevel Fall Away som inneholder et vers hentet fra Tyler’s egen sang Drown.

nicoandninerss

I morgen vil jeg ikke kle på meg

Jeg hadde en sånn dag i går. En dag hvor jeg følte for å gi opp. En sånn dag hvor alt bare går feil vei, og alt gjør vondt. En dag hvor jeg så sårt vil si akkurat hva jeg føler til noen, uten filter, men samtidig blir sint når samtaler varer lenger enn et par meldinger frem og tilbake. Jeg ble sint fordi noen kritiserte han, sa det var hans skyld. Sa det var han som hadde satt meg i den situasjonen jeg sitter i. Tro det eller ei, jeg satt meg teknisk sett i den selv. Teknisk sett er riktignok cluet her. For jeg ble forsikret om at jeg aldri ville sitte i denne situasjonen. Jeg ble sint for at noen la alt over på han. Skylder på han. For det gjør ikke jeg. Jeg skylder på henne. Det var nemlig hun som forandret alt. Dagen ble en sånn dag fordi jeg var innom lagerboden. Den som har stått full en måned, den som jeg har hatt nøkkelen til siden tirsdag kveld. Å dra dit.. det føltes så altfor vondt, samtidig som jeg visste det måtte gjøres. Jeg måtte få oversikt. Kanskje jeg til og med fant et par ting jeg virkelig savnet eller trengte? Kanskje, kanskje ikke. Det hellet egentlig mot kanskje ikke, men jeg har ikke full oversikt enda. Jeg fikk gått over alle boksene, men bare veldig kjapt. Altfor kjapt for for å se om innholdet faktisk hadde betydning, men kjapt nok til å skape en følelsesmessig reaksjon. Jeg tok likevel med meg en koffert, fullstappet med ting, og to store søppelsekker. Du vet, de store svarte? De funket bra nok. Det luktet enda slik det luktet av huset, slik som det luktet av han. Av oss. Dette på tross av at tingene har stått i boden i over en måned. En tåre trillet nedover kinnet mitt mens jeg likevel ville gå gjennom ting da jeg kom hjem. Jeg forklarte situasjonen for en eller annen og den personen måtte absolutt påpeke at det ikke er min feil at jeg sitter her, sånn som nå. At jeg har kommet så langt siden da. At jeg ikke bør se tilbake, og at jeg absolutt må se fremover. «Gå fremover alltid, gå bakover aldri», synger Philip Boardman. Lett for han å si.. Hvertfall akkurat nå, her jeg sitter på stuegulvet og gråter. Jeg skal ta rådet ditt til meg, og jeg har klart det før. Bare ikke akkurat nå.


Tomorrow, I don’t want to get dressed

I had that kind of day yesterday. That kind of day, where I feel like giving up. The kind of day when everything goes wrong, and everything hurts. The kind of day where I wanna tell someone exactly how I feel, without filter, but at the same time I get angry if a conversation lasts for more than a few messages back and forth. I got angry because someone criticised him, and told me everything was his fault. The person told me that it was his fault, that I’m in this situation now. Believe it or not, but I technically put myself in this situation. Technically is the important word here though. I was reassured I was never gonna be in this situation. I got angry because someone told me that it was all him. Blaming him. I don’t. I blame her. It was she that changed absolutely everything. Yesterday turned out to be a «that kind of day» because I decided to go to the storage unit. It’s been there for a month, and I’ve had the key since tuesday night. But going there.. It was way too painful, but at the same time I knew it had to be done. I had to see what was there, to get some kind of overview. Maybe I could even find a couple of things I missed and really needed? Maybe, maybe not. It was more maybe not, I think. But I don’t really know what kind of stuff that’s in the storage unit. I went through all the boxes though, but just really fast. Way too fast to see what was actually there, but fast enough to bring me some kind of emotional reaction. I still brought a suitcase filled with loads of random stuff, and two big garbage bags. You know the huge and black kind? They worked well enough. Everything still smelled like the house, like him. Like us. It still smelled like us, even though everything has been in the storage unit for a month. A tear rolled down my cheek while I still wanted to look through everything I brought home. I explained the situation to someone. This someone blamed him again. The person told me that I’ve come so far. That I shouldn’t look back, and that I absolutely have to look towards the future. «Gå forover alltid, gå bakover aldri» («go forward always, go backwards never») Philip Boardman sings. Easier said than done. At least right now, when I’m sitting on the floor, crying. I’m gonna take your advice, and I’ve done it before. Just not right now.

I ulendt terreng

Jeg sitter her nå, midt på natten, og tenker på dette. Jeg får det nemlig ikke ut av hodet. Jeg er på vei mot et sted hvor jeg må glemme de siste fem årene av livet mitt. Jeg må vel ikke nødvendigvis glemme det, men akkurat nå gjør det for vondt til å huske. Jeg hadde aldri trodd at dette faktisk ville skje. At det som nå skjer noen gang ville blitt mulig. Det var så fjernt fra virkeligheten som det skulle gå an, frem til en høstkveld i fjor.

Det har ikke sunket helt inn før nå, og det har vel ikke 100% sunket inn heller, men jeg er på vei dit. Den første julen og den første nyttårsaftenen. Den første bursdagen også, teknisk sett. Men det var før jeg fikk håpet knust. Håpet om den fremtiden jeg en gang var så sikker på at jeg skulle få.

Kjærlighetssorg. Det gjør så vondt. Jeg har innsett nå at jeg ikke egentlig har hatt kjærlighetssorg før. Det har i det minste aldri gjort så vondt. Det minner meg egentlig mest om da jeg mistet bestevenninnen min. Det som føles som en bunnløs sorg. Når det føles som hjertet er revet ut av brystet – og i tillegg er det noen som tramper på det. For hjertet ditt er verdiløst nå. Det betyr virkelig ingenting. Det som riktignok er aller verst er når de andre går videre, mens du fortsatt sitter fast på stedet hvil.

Jeg aner ikke hvilken retning jeg skal ta. Klarer jeg i det hele tatt å ta en retning? Hva hvis jeg blir sittende her, på det samme rommet med de samme tankene, slik som jeg snakket om i høst? Klarer jeg i det hele tatt å virkelig stå på mine egne ben? De har jo alltid virket så ustøe.

Jeg skal prøve å se fremover. Prøve å stå på mine egne ben. Være selvstendig. Møte nye mennesker. Jeg har allerede prøvd meg ute i verden med helt nye mennesker og det har gått så som så. Det ble nye skuffelser og nye skrubbsår. Likevel reiser jeg meg igjen. Jeg må jo det. Det er vel en fin fremtid som venter på meg også?

Det er så vondt

Skrevet 2. juni 2018

Det er så vondt når man føler man vil dø. Når det føles som det ikke er noen omvei. Når du balanserer på kanten av en klippe og det å faktisk hoppe føles helt greit. Når man vil være sammen med noen, men man vil helst være alene. Når man vil rope etter hjelp, men ikke klarer å hviske et navn. Når et stryk over ryggen kunne vært det beste – men også det verste – som kunne skjedd. Du kjenner det i hele kroppen. Det er så riktig å skulle hoppe. Men så er det noe som stopper deg. Finnes det et lys i enden av tunnelen? Et lite glimt av noe bra i horisonten? Du er ikke sikker. Du lukker øynene og ber balansen ta valget for deg.

Du lener deg tilbake. Innser at hunden som ligger ved siden av deg er myk og varm. Du snur deg til høyre og du ser t-skjorten. Den som enda lukter så godt. Den t-skjorten som lukter trygghet.

Tenk at en varm og myk pels, og lukten av en t-skjorte kan trøste. Tårene som strømmet på drypper roligere og roligere. Tanken på å se eieren av t-skjorten får deg til å tenke.

Det er kanskje et glimt av håp i horisonten.

#tanker #psykiatri #bipolar #aspergerssyndrom #autisme

Ødela jeg for meg selv?

Jeg graver i tankene mine. Jeg prøver å finne svaret. 

«Har du liv har du masse muligheter, har du liv ja du vet at du er blessed og har du liv legg vekk det som heter stress, helt opp til deg om du får minst eller mest».

Det går på repeat i hodet mitt og jeg leter etter svar. Lykke er visst helt individuelt, så hva lykke er for meg, gjenstår å finne ut av. Jeg trodde jeg var lykkelig, men det var bare hypomanien som spilte meg et puss. Jeg ble gira. Veldig gira. Litt for gira? Men kanskje depressive episoder bare spiller meg et puss også? At de bare lar meg tro at alt er mye verre enn det det egentlig er? Jeg er ikke helt sikker, for akkurat nå er jeg ikke sikker på hva som faktisk er ekte. Jeg går rundt i en evigvarende boble. 

Dager kommer og går, det er hva du gjør ut av dem som betyr noe. Jeg er heldig som har de dagene..

Jeg prøver å finne ut hva som betyr noe for meg. Kanskje noen. Jeg trodde jeg hadde det, men så mistet jeg det. Kanskje jeg til og med ødela det? Det har vært mange sånne. Eller ikke mange, sånn egentlig. Kanskje heller én. Han er borte nå.

Da gjenstår det å finne ny lykke. Noe varig. Noe som ikke er avhengig av en person. Jeg jager lykken. Dag etter dag, tema etter tema. Forsøk etter forsøk. Ting etter ting. Jager jeg for fort? Jeg blir sliten av jaget. Jeg kjenner hvertfall at jeg ikke kommer noen vei. Ikke nå, ikke enda. Hverken forover, sidelengs eller bakover.

Jeg er riktignok glad for at jeg ikke går bakover. Dit bør man aldri gå.


Det lyse og det mørke kjemper konstant.. 

#tanker #bipolar #lykke

Jeg lot deg gå

Jeg lot deg gå
Fordi jeg trodde
Det var det beste
For deg,
Men også for meg

Jeg lot deg gå
Fordi jeg trodde
Vi måtte jobbe, 
Hver for oss

Jeg lot deg gå
Fordi jeg var overbevist
«Du har det bedre uten meg»

Å sette deg fri
Fra fengselet jeg selv lever i, 
Hver dag

Å sette deg fri
For å gi deg en sjanse
Til å skape det livet du vil ha
Uten å ta hensyn

Uten å ta hensyn til meg

Ingenting er som før, 
Ingenting er like bra som før

Å la deg gå, 
Etterlot et tomrom jeg ikke kan beskrive,
Og som ingen kan forstå

Du ga meg 
De aller beste årene 
Av livet mitt

Og jeg?
Jeg kommer alltid til å elske deg

(28.07.18)

Sårbar og alene

Det som er tøft har vært et gjennomgående tema her på bloggen lenge. Det er fordi det er det som er mest aktuelt i livet mitt og fordi jeg har vanskelig for å engasjere meg i noe som helst når ting er som de er – og som de har vært i mange måneder. Det er delvis depressive episoder det er mest av, og så kommer angsten i tillegg. Både psykiateren min og jeg er enige i at den overskygger alt. Det er godt å ha noen på mitt «lag». 

Det jeg ville prøve å skrive om er ensomhet. Den ensomheten jeg føler døgnet rundt, og som jeg ikke er alene om å føle på. Jeg føler jeg er tilbake til høsten 2013. Jeg sitter på samme rommet og stirrer ut av det samme vinduet. Den samme døra, riktignok uten plakat av Oslo Ess. Den samme gangen som fører til den samme stuen. Jeg sitter med de samme følelsene, de samme humørsvigningene. Den samme frustrasjonen, men mer angst. Jeg har heldigvis én behandler som virkelig tar meg på alvor og derfor blir hvertfall humørsvigningene tatt med i beregningen. Jeg er en diagnose og flere medisiner rikere. Å få enda en riktig diagnose var likevel veldig positivt. Det ga svar på mange spørsmål jeg har sittet med siden jeg var 16- ett år inn i det å være alvorlig syk.

Jeg føler på de samme følelsene. Ensomheten. Selvfølgelig har jeg noen. De jeg snakker med online og familien min. Men det er noe ved det å være singel. Som regel er det kun kjæresten min – om jeg har en – som jeg tilbringer tid sammen med. De fleste vennene mine bor så langt unna. Og jeg har en følelse av at det som regel er jeg som tar kontakt med de andre menneskene rundt meg. Det kan godte hende at det kun er en følelse, men det er likevel en følelse. En vond en. 

Jeg liker ikke lenger å ytre hvordan jeg føler meg. Jeg vil ikke være et offer, samtidig som det er tydelig at jeg til tider er et offer for verdens veldig dårlige humoristiske sans. Ved å ytre følelsene mine blottlegger jeg meg selv. Jeg viser sårbarheten min. Den jeg egentlig vil holde for meg selv, spesielt siden jeg stadig blir fortalt at «Padmé, du er så tøff du» og «Padmé, du er så sterk du». For jeg tenker at selv den tøffeste og sterkeste av oss alle har et breaking point. At selv den personen har et punkt hvor livet ikke er verdt å leve lenger.

Faktum er at jeg til tider føler meg så ensom at jeg har lyst til å dø. Det verste er at jeg tror at det helt sikkert er flere som føler dette med meg. Jeg er nok ikke alene. Men jeg, i likhet med de andre, ønsker jo ikke egentlig å dø. Det kan umulig være noen som virkelig ønsker å være suicidal. På det punktet at de planlegger hvor, når og hvordan de skal ende sitt vonde og uutholdelige liv.

Så hvordan kan vi stoppe det? Hvordan kan vi være der for hverandre? Hvem kan vi stole på?

#psykiskhelse #åpenhet #depresjon #angst

Sa han virkelig det?

«Eller for å få oppmerksomhet».

Sa han virkelig det, er det første jeg tenker. Fordi det er så forbanna gøy å ha angstanfall. Dritgøy, faktisk. Det man trenger er distraksjon. Man trenger hvertfall ikke å stille spørsmål ved seg selv, føle seg teit og ikke minst tenke enda verre om en selv. «Det er ikke derfor» svarer jeg, før jeg prøver å fordype. Han så meldingen, men logget av. Så logget han på igjen. Uten å svare.

Hva er det som skjer? Å være en misforstått person er langt ifra gøy. Det gjør vondt. Den type vondt man kjenner helt inn til beinmargen. Men om man tror det er for å få oppmerksomhet så vil man ikke forstå hvor vondt det faktisk er når mennesker stiller spørsmål vet at du er syk.

For det er så jævlig gøy å ha lange, vonde angstanfal når man er helt alene. Det er så gøy å ønske å dø. Det er hvertfall skikkelig gøy å føle seg helt utenfor samfunnet.

Jeg venter bare på et «skjerp deg».

Det gjør ikke så vondt når det kommer fra fremmede. De kan tro, synes , mene og si hva de vil. De har ikke peiling. Men når det kommer fra en som betyr nærmest alt for deg. Som du håpet på en fremtid med. Som du ville ting skulle fungere for. Som du har kjempet mot deg selv for at ting skulle fungere i lengden! Da er det som om tusen kniver stikkes i hjertet ditt.

Bestevenninnen min ville vært forbanna. Hun hadde slettet og blokkert han fra alt. For hun kjente han, hun også. Tydeligvis ikke så godt som jeg gjør nå, men det er kanskje like greit. Hun hadde det ikke noe lettere enn meg. 

Så får fremtiden bare vise. Hvor vidt du vil forstå eller fortsatt sitte i mørket.

Skrevet 17. juni 2018

Bryr du deg nok?

De siste tre månedene har jeg utfordret angsten min hver dag. Ikke bare ved å gå ut og være i nærheten av veldig mange fremmede mennesker, men også å tilbringe tid med familie (altså ikke bare mammi, men mimmi og kusiner også). Det har lenge vært en utfordring for meg fordi jeg rett og slett føler meg utenfor. Jeg har liksom ikke så mye å komme med når det gjelder hverdagslige ting, i tillegg til at jeg er ofte tilbake i depressive perioder. Nå derimot, har jeg presset meg, uansett om jeg har vært i en depressiv periode eller helt flat. I går var jeg til og med i en barnebursdag. 

Det jeg har opplevd i etterkant er å få tilbakemeldinger. Tilbakemeldinger fra mennesker som bryr seg. Mennesker jeg har vokst opp med, de som har sett meg både før, under og etter depresjon og angst. Det er så fint å høre at de synes det er hyggelig når jeg får til å komme. At de synes det er koselig å ha meg med og å tilbringe tid med meg. En melding i ny og ne betyr så utrolig mye, tro det eller ei. Det kan bety lite for mange, men det kan også bety hele verden for akkurat like mange. 

Bryr du deg nok?

Et bilde av hele gjengen, slik som vi var en gang i tiden. Uten de største bekymringene og utfordringene. ♥ PS. Jeg er hun lille som sitter på fanget.

#familie #omtanke #kjærlighet


Til toppen