Tanker

Kjære måne

I dag er jeg sliten. Veldig sliten. Jeg har så mange fine dager men likevel et forferdelig humør. Et forferdelig humør som stenger ute den gode følelsen av å bli elsket. I disse stundene tviler jeg på de fine tingene som blir sagt, de betryggende samtalene om at jeg er elsket. Trust issues. De er bedre nå, men i dag er de veldig fremtredende. I dag er en sånn dag hvor alt som ikke går som det skulle eller ble håpet er total krise. Likevel klarer jeg ikke å si det høyt, men jeg klarer å skrive det her.

Jeg vet så godt at de rundt meg vil at jeg skal være ærlig, men likevel klarer jeg ikke å si det høyt. Jeg føler meg så teit. Sliten av store eventer og mye lyd som jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Det føltes som om hodet mitt skulle si hade et lite sekund før jeg la hodet mitt på brystet Hans og kjente tryggheten av å ha Han her.

«Du er flink». Jaha…? Du sier jo ikke det til andre, men du sier det til meg. Så hvorfor føler jeg meg ikke flink selv? Jeg vet så godt at det er nærmest nødvendig å høre det, men også dét får meg til å føle meg teit. Noen ganger føler jeg meg «normal»; det er så deilig. Men akkurat i dag er en dag hvor jeg føler jeg ikke hører hjemme i denne verdenen. Kanskje jeg er en alien after all?

Dear moon

Today I’m exhausted. Extremely exhausted. I’ve had so many great days, but I’ve still had a horrible mood. A horrible mood that denies me to feel the great feeling of being loved. In these moments I’m doubting all the good things you say about me, the conversations about me being loved. Trust issues. They’re better now, but today they’re present. Today is one of those days where if things don’t go the way I expected or hoped they would, it’s a total crisis. Somehow I still don’t manage to say it out loud, but I manage to write it all down here.

I know oh so well that the people around me want me to be honest, but it’s still impossible for me to actually utter the words. I feel stupid. Getting exhausted after big events and a lot of noises I can’t separate. It felt like my brain was about to say bye before my head was supported against His chest and I felt more secure because He was here.

«You did great». Okay…? You don’t have to say that to anyone else, but you’re saying it to me. So why don’t I feel like I did great? I know that it’s almost necessary to hear it, but that also makes me feel stupid. Sometimes I feel «normal»; and that’s basically the best feeling of it all. But today is one of those days when I feel like I don’t belong in this world. Maybe I’m an alien after all?

Unnskyld for et rotete innlegg… // Sorry for the messy post…



Fake it till you make it

Fake it till you make it… er ikke det en ting? Jeg tror virkelig det er det altså. Jeg er fortsatt ikke så veldig mye hjemme for øyeblikket, så nå skal jeg sørge for å ha med meg både telefonen og nettbrettet mitt når jeg er ute sånn at jeg kan få til å skrive litt likevel, for nå er jeg faktisk inne i en periode hvor jeg har lyst til å skrive. Jeg har lyst til å bli flinkere og å få til et engasjement, slik som jeg fikk til tidligere.

Det skjer så mye fint i livet mitt nå, og jeg føler meg så utrolig heldig. Jeg kjenner på en lykke jeg ikke har følt tidligere. Likevel er styggen på ryggen til stede, og likevel faller jeg plutselig ned. Helt uten forvarsel, når som helst – og hvor som helst. Jeg har kommet til dit at jeg blir sint på meg selv for at det skjer, fordi det er så utrolig ødeleggende. Jeg har det jo helt fint – om ikke veldig bra – i det ene øyeblikket, for så å falle så langt ned at jeg sitter med tårer i øynene og tomt blikk i det neste. Når skal dette ta en slutt? Mest sannsynlig aldri.. Men det er jo iaf bedre enn det var tidligere. På en måte. Likevel tar det mennesket jeg er sammen med godt vare på meg. Likevel så ser han på meg på samme måte, når jeg sitter der med tårer i øynene, som da jeg hadde et smil rundt munnen. Likevel er han glad i meg. Og likevel setter han pris på meg.

Jeg hadde en sånn episode i går kveld. Etter en superfin ettermiddag med tur i skogen ved Adalsborgen, etterfulgt av middag og en komedie på netflix. Plutselig, uten forvarsel, kom det over meg. Helt upassende og veldig frustrerende. Jeg klarte å skjule det i noen minutter – helt til jeg, obviously, ikke klarte det. Jeg klarer noen ganger å glatte over det med et smil og «det går fint», men ikke alltid. Jeg ønsker jo egentlig ikke å skjule det heller, eller å generelt være uærlig med hvordan jeg har det. Men det å si at det er okei, at det går fint, og alt det der kommer som en refleks. Det er vanskelig å være 100% ærlig. Og når jeg først er ærlig om det så blir jeg fort livredd for å bli alene igjen. At alt det gode skal forsvinne, fordi jeg ikke er bra nok. Det kommer alltid tilbake til det. Frykten for å ikke være god nok. Frykten for å være i veien. Frykten for å gjøre noe feil. Frykten for å bli forlatt. Det verste er jo at jeg blir så ubeskrivelig og unødvendig irritert på meg selv fordi det å være ærlig er jo ikke noen grunn i seg selv til å bli forlatt. Det er jo massevis av mennesker som er ærlige om hvordan de har det, og de blir likevel ikke forlatt. De blir likevel ikke sett på som en byrde eller noe man lett burde kvitte seg med så fort som overhode mulig. Likevel prøver jeg å skjule det. Man har jo så utrolig mange andre – gode – kvaliteter. Det er så mange gode sider ved deg som person. Du er ikke bare en byrde. Han sa det jo selv; det er så mye mer ved deg, Padmé. Takk. Tusen takk for at du sier det. Jeg håper jeg en dag klarer å tro på det. Det er ikke det at jeg ikke stoler på deg, det er bare det at hodet mitt liker å vende seg mot meg til tider.

Fake it till you make it

Fake it till you make it… isn’t that a thing? I really do believe that. I’m still not home a lot so I’m gonna make sure to bring my phone and my tablet when I go out so that I can actually write something and update in here, because I’m currently in one of those periods where I really wanna do write. I want to get better and I want to engage people, like I used to.

There are so many great things happening in my life now, and I feel really lucky. I’m feeling a kind of happiness that I haven’t felt before. But the devil on my back is still there, and I still fall down. Without warning, whenever – and wherever. I’ve come to a point where I get mad at myself when it happens, because it kind of ruins everything. I’m fine – if not great – one minute, but in the next I’m falling. Tears in my eyes and staring empty in front of me. When is this supposed to end? Probably never.. But it’s better than it used to be. Kind of. But the person I’m with still takes good care of me. He’s looking at me the same way, when I’m sitting there with tears in my eyes, as when I had a smile on my face. He still cares about me. And he still appreciates me.

I had one of those episodes yesterday. After an amazing afternoon with a hike in the woods by Adalsborgen, followed by dinner and a comedy on netflix. Suddely, without warning, it came crashing down on me. Completely inappropriate and extremely frustrating. I managed to hide it for a few minutes – until I, obviously, couldn’t. Most of the time I’m able to pretend like it’s fine with a smile and «I’m fine», but not always. I don’t really intend to hide it either, or in general be dishonest with my feelings. But saying «I’m fine», «it’s okay» and all that is just a reflex by now. It’s hard to be 100% honest. And when I’m honest I’m constantly terrified of getting left by myself again. That all the good stuff happening will just go away, because I’m not good enough. It always comes back to that. The fear of not being good enough. The fear of being in the way of something or someone. The fear of making a mistake. The fear of being abandoned. The worst part is that I get incredibly angry with myself because being honest isn’t a reason in itself to be abandoned. There are loads of people who are honest about how they’re feeling without getting abandoned. They’re still not seen as a burden or something you should just get rid of as soon as possible. Still, I’m trying to hide it. One has so many other – good – qualities. There are so many good things to you as a person. You’re not only a burden. He said it too; there’s so much more to you than that Padmé. I hope that I one day can believe that. It’s not that I don’t trust you, it’s just that my head likes to turn on me sometimes.

Bakgrunnstøy

Noe alle dere som leser vet er at jeg sliter med tankekaos. Det kaoset av tanker som tar over absolutt alt; som ikke engang lar meg puste. Fordi det er nettopp det det gjør, det kveler meg. Til tider kan det riktignok avta til kun bakgrunnsstøy. For det meste skjer dette under ok perioder, og i de stundene hvor jeg er veldig høyt oppe avtar det så og si helt. Men det blir aldri 100% borte.

Noe av det som gjør at det avtar til bakgrunnsstøy kan være å gjøre noe fint med mennesker jeg er glad i. Det kan til og med hjelpe når det er som verst, fordi disse menneskene distraherer meg og tankene mine. Denne distraksjonen er positiv og jeg blir så glad for at jeg har disse menneskene rundt meg. Det er ofte én spesiell person som gjør det bedre enn alle andre. Som regel fordi det er den personen jeg tilbringer store deler av tiden min med. Fordi jeg deler alt med denne personen, til og med tanker og følelser. Denne personen får meg kanskje til å føle noe helt annet enn jeg har følt tidligere. På mange måter kan man vel påstå at jeg er avhengig av denne personen, selvom jeg personlig ikke ser slik på det. Han er ikke den eneste ene som kan distrahere meg. Han er heller ikke den eneste som viser at han føler kjærlighet for meg. Men han er spesiell. Så uendelig spesiell. Likevel vil jeg ikke at noen noengang skal føle seg ansvarlig for at jeg skal føle det sånn eller slik; jeg vil ikke at noen skal føle at de er ansvarlig for å gjøre meg lykkelig. For det er den jo ikke. På en måte, ja – men egentlig ikke. Jeg vet ikke egentlig helt hvordan jeg skal formulere meg engang, fordi jeg ikke ønsker å bli misforstått. For det er så utrolig lett å bli misforstått i denne sammenhengen. Noen vil nok påstå at jeg legger alt ansvar for min egen lykke på én person, men det er ikke det jeg mener å gjøre. Det er jo tross alt jeg som er ansvarlig for min egen lykke. Jeg er min egen lykkes smed. Men jeg kan heller ikke være uærlig om det faktum at den ene personen kan utgjøre en stor forskjell. Poenget mitt med alt dette surret er at tankekaoset kan avta til bakgrunnstøy i visse situasjoner. Som også inkluderer å gjøre ting som betyr mye for meg og som tidligere har gjort meg glad, eller til og med lykkelig.

I løpet av den siste uken har jeg derimot erfart at det ikke alltid er noe som kan gjøre tankekaoset mindre. Jeg har erfart at det fortsatt kan være der, på tross av at omstendighetene vil tilsi at det burde vært en overgang til bakgrunnsstøy. Én ting er når det skjer når jeg er alene og prøver å muntre meg selv opp, noe annet er når de som er rundt meg ser det og prøver å muntre meg opp. Når de rundt meg gjør alt for å få meg til å smile og jeg likevel ikke klarer å smile… jeg føler på det. Det føles vondt. Det er den minst behagelige følelsen jeg kan sitte med. Jeg ser at de prøver, og jeg prøver å respondere, men på en eller annen måte så er det umulig. Med dette innlegget vil jeg vel egentlig bare få frem at det ikke er deres skyld og at jeg håper dere klarer å la være å ta det personlig. Det handler ikke om dere, og jeg setter så uendelig stor pris på alt dere gjør ♡

Background noise

One thing that everyone who reads my blog knows is that I struggle with chaotic thoughts. The chaos that takes over literally everything; that don’t even let me breathe. Because that’s what it does, it strangles me. But sometimes it turns into just background noise. This usually happens during ok periods, and in the moments of extreme happiness (hypomania) it’s almost completely gone. But it’s never 100% gone.

One of the things that can make it weaker and turn it into background noise is doing something nice with people I care about. That particular thing can even help in really bad periods, because these people somehow manage to distract me and my thoughts. This kind of distraction is positive and I’m incredibly happy that I have these people in my life. Often though, it’s that one person who manages to do this better than everyone else. Usually because I spend the majority of my time with that person. Because I share everything with that person, even thoughts and feelings. This person might make me feel something that I haven’t felt before. In a lot of ways you can claim that I’m dependent on this person, even though I would argue I’m not. He’s not the only one that can distract me. He’s not the only one who shows that he loves me. But he’s special. Extremely special. I still don’t want him to feel like he’s responsible for my happiness. Because he’s not. In some ways, yes – but not really. I don’t even know how to explain this in the right way, because I don’t want to be misunderstood. And it’s super easy to misunderstand the thing I’m trying to explain right now. Some people would probably say that I’m making my own happiness someone else’s responsibility, but that’s not what I’m meaning to do. I mean, I am truly responsible for my own happiness. But I can’t exactly lie about the fact that this one person can make a huge difference. The point with all this rambling is that the chaotic thoughts can decrease to background noise in some situations. «Situations» can include doing things that mean a lot to me, and activities that made me happy earlier in my life.

The thing is, during the past week I’ve experienced that the decrease in chaos isn’t necessarily happening in the situations it usually does. I’ve experienced that it can still be present, even though the current state of my surroundings is supposed to make it happen. It’s one thing when it happens to me when I’m alone, trying to cheer myself up. It’s another thing when it happens when I’m with other people who are trying to cheer me up. When the people around me does everything they can possibly think of to make me smile, and I still can’t. I feel it. It hurts. It’s one of the least pleasant feelings I can have. I can see that they’re trying their best, and I try to respond, but somehow it’s impossible. With this blog post I guess I’m just trying to say that it’s not your fault, and I really hope you don’t take it personal. It’s not about you, and I’m forever grateful of all the things that you do ♡

En av de svakeste i samfunnet?

Er jeg virkelig en av de svakeste i samfunnet? Svaret er nok – uten tvil – ja. Uansett hvor sterk jeg er og hvordan jeg fortsetter på tross av gjentatte depressive perioder så forblir jeg svak. Jeg har ikke følt på dette på lenge, men i går måtte jeg innom NAV. Jeg snakket med saksbehandleren min der for et par dager siden og han skulle legge ut noen papirer for meg. Jeg trodde han mente et sted inne på det senteret, men han mente et annet sted. Dette var rett etter at jeg skulle forhåndsstemme, og å komme seg rundt på krykker er vanskeligere enn du skulle tro. Jeg hadde jo null hender til overs for å holde ting og vise frem både valgkort og legitimasjon. Det tok tydeligvis så lang tid at det var grunn til å bli irritert på meg. Det var virkelig det siste jeg trengte midt oppi stresset mitt og angsten, men sånn ble det. Da ble det litt ekstra vanskelig og frustrerende da jeg kom bort til NAV og innså at jeg måtte trekke lapp, ettersom det bare er en skranke der. Nummer 005 stod det på lappen min, og for øyeblikket var det 001 som fikk hjelp. Jeg hadde litt dårlig tid, så en allerede stressa meg ble en enda mer stressa meg.

Jeg tenkte at det kanskje ikke kom til å ta så lang tid; at de andre også bare hadde et par spørsmål. Men nei, alle de som var før meg hadde mye å si – og det tok tid. «Jeg skal jo bare hente et par papirer», tenkte jeg, før jeg innså at jeg måtte sette meg ned fordi å stå med all vekten på det ene benet konstant kom til å bli unødvendig slitsomt der og da. Da kjente jeg virkelig på frustrasjonen over å være innenfor NAV. Da kjente jeg på irritasjonen, sårbarheten og oppgittheten. Jeg skulle bare hente en konvolutt, og likevel måtte jeg vente på 4 stykker som nærmest skulle fortelle livshistorien sin.

Jeg tittet bort på de to pcene som stod i det ene hjørnet på NAV-kontoret. «Kun for NAV- og jobbrelaterte ting. Max 10 minutter». Hva hvis de jobbrelaterte tingene tok mer enn 10 minutter? Ble du kastet ut? Det kan nok virke som en filleting – og det er det jo helt sikkert – men for meg ble det ganske opprørende. Det er utrolig mange regler og ting du skal følge og forholde deg til når du er innenfor NAV. Kanskje mer enn det du trenger å forholde deg til som en vanlig person (i dette innlegget bruker jeg «vanlig person» som betegnelse på de som ikke er innenfor NAV). Nei, jeg forventer ikke at verden snurrer rundt meg, eller at verden venter på meg. Men der og da føltes det ekstremt unødvendig at jeg måtte vente i kø på folk som skulle ha veiledning som varte i 10 minutter – om ikke mer – for at jeg skulle hente en konvolutt med ett ark i. Det var riktignok noen som muntret meg opp og som kom for å hente meg, og det er jeg evig takknemlig for. Men da jeg endelig åpnet konvolutten ble jeg enda mer skuffet. Arket inneholdt absolutt INGEN informasjon om hva jeg skulle gjøre – så da må jeg ringe veilederen min på NAV på mandag. Igjen. Og han har ikke lenger et privat nummer, så da må jeg ringe hovednummeret og bli sendt fra person til person på telefonen, helt til jeg endelig kommer til noen som kan gi han en beskjed om å ringe meg opp igjen når han har tid. Det er da jeg føler på at jeg tilhører de som er en del av de svakeste i samfunnet. Uansett hvor mye jeg jobber, kjemper og står på så kommer jeg alltid til å tilhøre den delen. Jeg er en av de svakeste i samfunnet.

One of the weakest in our society?

Am I really one of the weakest people in our society? The answer is probably – without a doubt – yes. No matter how strong I am and no matter how I keep going despite returning depressive episodes I’m still weak. I haven’t really thought about that for a long time, but yesterday I had to go to NAV. I talked with my councilor on the phone a couple of days ago and he said he was gonna print out some papers for me and leave it at the front desk. I thought he meant «that» place in the building, but nope – he meant another. That was right after I was gonna put in my vote for the election, and walking around with crutches is harder than you’d think. I had zero hands to hold stuff and show my election card and ID. Apparently it took too long – long enough for the lady to get annoyed with me. That was legitimately the last thing I needed in that situation with stress and anxiety. With all that going on it got kind of too hard and frustrating when I came back to NAV and realized I had to get one of those notes with a number on it, since it’s only one desk there. My number was 005, and currently it was number 001 who got help. I kind of had way too little time, so an already stressed me turned into an even more stressed me.

I thought it wouldn’t take that long; that the other people in there also just had a few questions. But no – everyone before me had a lot to say and talk about. Running through my mind was «but I’m just picking up an envelope», before I realized that standing with my whole body weight on just one leg all that time got unnecessary complicated right there and then. That’s when I noticed the irritation, the vulnerability and resignation. I was just picking up an envelope, but still I had to wait for 4 people who was gonna tell their whole life story, it seemed.

I glanced at the two computers in the corner of the office. «Only for NAV and work related things. Max 10 minutes». What if the work related things took more than 10 minutes? Do you get thrown out of here? It might seem like a little thing – and it probably is – but to me it was upsetting. There are so many rules and things to follow and deal with when you’re in the NAV system. Maybe more than you ever have to follow and deal with if you’re a normal person (in this post the term «normal person» is a person who’s not in the system). No, I don’t expect the world to revolve around me, or that the world is waiting for me. But there and then it felt extremely unnecessary that I had to wait for 4 people who needed help for 10 minutes each – if not even longer – when I was just picking up an envelope with a few papers in it. I did have someone to cheer me up and who came to get me afterwards, and I appreciate that so, so much. But when I finally opened the envelope I got even more disappointed. The note had legitimately NO valid information on what I had to do next – so now I have to call my adviser on Monday, Again. And I don’t have his private number anymore, so I have to call the main number and get referred from one person to the next, and to the next after that, until I get to talk to someone who can ask him to call me when he gets the time to do so. That’s when I really feel that I’m in the category of the weakest people in our society. No matter how much I work, fight and continue to stand my ground I’ll always belong to that part. I’m one of the weakest people in our society.

Sånn ser forresten mailkontoene mine ut når jeg er i veldig dårlige perioder (sånn som nå…), når jeg ikke orker eller tørr å åpne en eneste e-post… // This is by the way what my e-mail accounts looks like when I’m in very deep depressive episodes (like right now…), when I’m too exhausted and too anxious to open a single e-mail…

..

Akkurat nå sitter jeg og gråter i sengen min. Jeg har ligget og grått en stund, men jeg fikk det jeg følte at var en god idé; nemlig å skrive om det.

Jeg hørte senest på fredag at noen var imponert over meg. Imponert av at jeg kjemper så hardt, og så mye, for å få ting til og for å leve. Det faktum at jeg trosser absolutt ALLE følelser og tanker for å gå ut av døren, for å prøve noe – og for å gjennomføre. Faktisk hører jeg det relativt ofte. Det betyr så utrolig mye for meg, hver eneste gang. Alt jeg trosser og alt jeg får til er plusspoeng, i følge psykiateren min. Og vi skal telle dem. Likevel ser jeg de ikke selv. Selv ikke når noen påpeker det. «Dette er et plusspoeng Padmé! Vær stolt!». Jeg står igjen som et spørsmålstegn og forstår ikke hva de prater om. «Dette er vel ikke et plusspoeng», tenker jeg. Mest av alt fordi angsten jobber mot meg. Mest av alt for at mine annerledesheter er tilstede i alt jeg gjør. Det er vel ikke noe plusspoeng? Når jeg tenker på det når jeg har fått litt avstand derimot, så ser jeg jo at jeg kanskje, muligens gjorde en god jobb, på tross av at det endte i et angstanfall. Tårer. Problemer med å puste. Kaldsvetting. Panikk. Jeg gråter riktignok sjeldent når det er folk tilstede. Jeg gråt ikke en eneste gang da jeg ble tatovert i ca 15 timer. Jeg klarte ikke. For det første gjorde det til slutt så vondt at jeg ikke klarte å gråte. For det andre var studioet fullt av mennesker store deler av tiden. Og for det tredje ville jeg ikke gråte foran tatovøren «min». Han var imponert over meg, allerede etter de først 3-4 timene. Vi satt å pratet mesteparten av tiden i løpet av rundt 17 timer sammen. Jeg fikk tatovert hele underarmen på én dag. Én session. En lang session.

Kampen om å ikke gråte er vond, men jeg vil ikke virke svak. Jeg vil ikke virke svak foran andre mennesker; jeg vil ikke vise sårbarheten min. Jeg vil ikke vise hvor sårbar jeg faktisk er. Hvor redd jeg er. Redd for at ting skal bli for vanskelig. Jeg er redd for selvskadingen. Jeg er redd for at jeg ikke orker mer. Jeg er faktisk egentlig ganske redd for det meste.

Den siste uken har jeg ikke spilt World of Warcraft. Yndlingspillet mitt. Det spillet som får tiden til å gå, den tiden hvor jeg er mer sosial enn i noen annen setting. De siste dagene har jeg ikke engang skrudd på den andre pc-skjermen min. Hvorfor? Jeg orker ikke. Ikke bare har jeg hatt ting å gjøre hver dag; jeg har også hatt et ekstremt tankekaos jeg har absolutt ingen kontroll over. Igjen så handler det om redsel. Redd for ikke klare noe, redd for å bli såret, redd for å vise at jeg er sårbar. Jeg er til og med redd for å klare noe, for hva hvis jeg aldri klarer det igjen etter den ene gangen? Hva hvis den ene gangen bare var flaks, og at jeg egentlig ikke fortjener seieren? Hvorfor føler jeg ikke noe glede eller stolthet over å lykkes i en eneste ting? Jeg spurte akkurat en god venn om dette, og jeg fikk et svar som uroer meg. «Det er depresjon i et nøtteskall.»

«Det er depresjon i et nøtteskall.» . Jeg ville ikke høre det. Jeg ville ikke lytte til det. For det er sant. Noen ganger orker jeg ikke å høre sannheten, ikke når den bygger oppunder frykten min. Ikke når den bygger oppunder det jeg er redd for. Redsel og frykt er vel forsåvidt akkurat det samme, men likevel føler jeg at det er to forskjellige ting. To forskjellige ting. Jeg føler at det forklarer så mye mer når jeg nevner begge to, men jeg aner ikke hvorfor. Jeg tror den ene går litt mer mot angst, og den andre bare forklarer det normale. En normal følelse. En følelse alle kan sitte med. Jeg føler angst er et misbrukt ord. At det ikke betyr noe lenger.

De sekundene man higer etter luft. De sekundene man prøver å holde hodet over vannet.

Padmé Sophie

..

Right now I’m sitting here, in my bed, crying. I’ve been lying down crying for a while, but I thought I got a great idea; you’re right! Writing about it.

Last time I heard it was friday, that someone’s impressed by me. Impressed by the fact that I’m fighting so hard, so much, to be able to get things done – and to live. The fact that I walk out the door to try and do something – to go through with it, despite ALL of my feelings and thoughts. I hear it quite a lot actually. It means a lot to me, every single time. According to my psychiatrist everything I manage to do are plus points. And we’re gonna count them. Still I can’t see them. Not even if someone points it out. «This is a plus point Padmé! Be proud!». I’m standing there like a questionmark and can’t figure out what they’re talking about.». This is definitely not a plus point? Although, when I get away from it for a while I realise that this might be a plus point after all. Like.. maybe, just maybe I did a good job, even though it ended with an anxiety attack. Tears. Difficulty breathing. Sweating. Panic. I don’t really cry when there are other people present though. I didn’t cry once when I was tattooed for approximately 15 hours. I couldn’t. First of all it hurt so much that I couldn’t cry. Second of all there were a lot of people in the studio most of the time. And third – I didn’t wanna cry in front of «my» tattoo artist. He was impressed, even after the first 3-4 hours. We sat there talking, most of the time in those approximately 17 hours together. I got my whole underarm tattooed in one day. One session. One long session.

The fight against cryings is hard, but I don’t wanna come off as weak. I don’t wanna look weak in front of other people; I don’t wanna let them see my vulnerability. I don’t wanna show how vulnerable I actually am. How scared I am. Scared that things will be too hard. I’m scared of my self harming. I’m scared that I won’t be able to hold on any longer. I’m actually scared of a lot of things.

I haven’t played World of Warcraft the last week. My favorite game. The game that makes time pass, the time I’m more social than ever. The last few days I haven’t even turned on my second monitor. Why? I’m exhausted. I’ve had things to do every day now, but I’m also had extremely chaotic thoughts that I actually have no control over. Again it’s about fear. Fear that I won’t be able to do anything, fear of getting hurt, fear of showing how vulnerable I am. I’m even scared of accomplishing something, because what if I can’t accomplish it again? What if the first time was just pure luck, and what if I don’t really deserve the win? Why don’t I feel any joy or pride over accomplishing one single thing? I just asked a friend about that, and the answer worries me. «That’s depression for you.».

«That’s depression for you.». I didn’t want to hear that. I didn’t want to listen to that. Because it’s true. Sometimes I really can’t deal with the truth, not when it validates my fairs. Not when it validates what I’m scared of. Being scared and fearing something are probably the same thing, but I still feel like they’re different. Two separate things. I feel like it explains hell of a lot more when I mention them both, but I can’t tell you why. I think one of them leans more towards anxiety, and that the other one only explains the normal thing. The normal feeling. A feeling anyone can have. I feel like anxiety is a misused word. That it doesn’t mean anything anymore.

The seconds you’re desperately trying to get some air. The seconds when you try to keep your head above water.

Padmé Sophie

Jeg venter til alle er ferdig med jobb til å publisere dette, men jeg klarte å skrive dette ferdig til 13:30. //
I’m waiting until everyone is home from work before I publish this, but I managed to finish the post before 13:30.

En hel halv evighet

Det er en hel halv evighet siden jeg har skrevet nå. Det er også en hel halv evighet siden jeg hadde tankekaos konstant gjennom hele dagen, uavhengig om jeg har vært med andre mennesker eller alene. Igjen har jeg satt på musikk som kanskje kan inspirere meg til å finne de riktige ordene, men de sitter langt inne. Når jeg ikke har styr på hverken innvendig eller utvendig så er det alltid så vanskelig å sette seg ned for å konsentrere seg – det er iaf det jeg opplever. Jeg blir liksom så opptatt av alt som er inni hodet, alt som må ordnes utenfor – og absolutt alle detaljer rundt meg, slik at det er umulig å samle tankene. Jeg har heller ikke spilt hverken gitar eller ukulele (eller sunget noe særlig) på en uke, hvilket antageligvis er en dårlig idé ettersom musikk virkelig er god terapi. Jeg har ikke engang spilt wow siden forrige søndag! Det kom en ny patch med nytt innhold på onsdag og jeg har ikke sjekket det ut. Kaoset i hodet er så dominerende at tanken på å sitte oppreist gjør litt vondt. Det er angsten som acter opp, og det har den gjort en stund, til tross for at jeg har utfordret meg selv enormt – enda. Jeg stopper liksom aldri opp nå for tiden, selv når det gjør vondt. Men i dag sa det stopp.

Jeg har hatt besøk av storesøster og ei kusine, ettersom kusine er «hjemme» en tur. Jeg måtte slå til i dag ettersom jeg – Padmé Sophie – reiser på ferie førstkommende tirsdag. Jeg, altså. Jeg gleder meg så mye, men jeg gruer meg like mye. Det er en hel halv evighet siden jeg var på ferie. Det er enda lenger siden jeg var på en ordentlig ferie, med flyreise, slik jeg skal på nå. Det er også da så klart en del år siden jeg har i det hele tatt vært på et fly.

Jeg har flyskrekk. Jeg vet ikke lenger om det faktisk er flyskrekk eller bare den sosiale angsten og agorafobien som fucker opp. Jeg tror det er sistenevnte, fordi jeg er ikke redd for de tingene som folk vanligvis er redd for når de har flyskrekk. Merkelig, ikkesant? At jeg aldri har tenkt på den allerede eksisterende angsten som har med absolutt alt å gjøre. Jeg reiser riktignok ikke alene, og jeg er trygg med personen jeg reiser med, så det er nok ikke så skummelt som tankene mine skal ha det til – og det vet jeg egentlig også. Jeg har faktisk tyvstartet litt på ferien ved å sole meg en del hjemme – og guess what? Jeg har allerede blitt brun(ere) etter et par timer i sola. Det er litt morsomt å se at kroppen min faktisk har den evnen til å ta imot sola, men det er også litt skummelt. Jo brunere jeg blir, jo hvitere vil arrene mine fremstå. Jo hvitere de er mot den solbrune huden min, jo mer synlige er de. For en gangs skyld er JEG redd for at folk skal stirre. For en gangs skyld er JEG redd for hva andre mennesker automatisk tenker om meg.

Hvilken som helst person som leser dette forstår nok at jeg er helt ute å kjøre akkurat nå. Men til tross for at jeg vanligvis ikke bryr meg i det hele tatt har jeg nå flere grunner til å la selvskadingen ligge i fortiden. Utfordringen er bare å la den ligge, selv om jeg har motivasjonen på plass. Jeg har desverre relativt lite kontakt med de fleste vennene mine akkurat nå, og det er sårt. Det er jo ikke bare jeg som skal ta initiativ, men jeg har heller ikke vært tilgjengelig på de plattformene vi pleier å snakke sammen på. Så hvis noen av dere leser dette, vit at jeg savner dere og at jeg skulle ønske jeg turte å ta kontakt akkurat nå. Men for øyeblikket er hodet mitt for fullt av alt annet..

A whole half of eternity

It’s been a whole half of an eternity since I’ve written anything. It’s also been a whole half of an eternity since I’ve had constant chaos throughout the whole day, regardless of me being with other people or completely alone. I’ve put on music that might give me inspiration to find the right words, again, but the words are really hard to find. When I can’t control neither the chaos inside me or outside of me I often find it hard to concentrate. I get kind of obsessed with every little detail around me, which leads to difficulties gathering all my thoughts. I haven’t even played guitar or ukulele (or singing, for that matter) for a week now, which probably is a bad idea because music is such good therapy. I havent played wow either! Last Wednesday they released a new patch with new content, and I haven’t checked it out. The chaos inside my head is dominant, so the thought of sitting up kind of hurts. My anxiety is acting up, and it has been for a while, even though I’ve been challenging myself enormously. It seems like I’m never stopping these days, even when it hurts. But today everything came to an end.

My big sister and a cousin visited today, since my cousin is home again for a little while. I had to have today with them since I – Padmé Sophie – am going on a vacation on Tuesday. I’m so hyped, but at the same time I’m just as nervous as I’m hyped for this. It’s been a whole half of eternity since I’ve been on a vacation. It’s been even longer since I’ve been on a «proper» vacation with traveling by airplane, the way I am now. It’s also obviously a few years since the last time I was on an airplane.

I’m scared of flying. Although, I don’t know if it’s an actual fear of flying or if it’s the social anxiety and agoraphobia that’s fucking me over. I think it’s the last one because I’m not scared of the things that people with a fear of flying are scared of. Weird, right? The fact that I’ve never thought about the already existing anxiety which influences basically everything. I’m not travelling alone though, and I’m safe with the person I’m travelling with, so I probably have basically nothing to fear, at all. I’ve already kinda started a part of the vacation and guess what? I’ve already got a tan after just a few hours in the sun. It’s kind of interesting to see that my body has the ability to do that so fast, but it’s also kind of scary. The darker the tan, the whiter the scars. The whiter the scars, the more visible they are. For once I’M afraid that people will stare. For once I’M afraid what other people might think about me.

No matter who reads this might understand that I’m kind of out of it now. But in contrary to not caring at all, I’ve got several reasons to let the self harming be a part of my past now. It is, however, a huge battle, even though my motivation is there. Sadly I’m not talking to a lot of my friends right now, and that’s a touchy subject. I mean, I shouldn’t be the only one initiating a conversation, but I haven’t been available on the platforms we usually chat. So if any of you guys are reading this, please know that I miss you a lot and that I wish I was tough enough to contact you guys right now. But at the moment my head is filled with so much stuff that it’s hard to focus…

De siste dagene i noen få bilder // the last few days in a few pictures

Jeg gir hvertfall ikke opp

Jeg er ganske god på å prøve å aldri gi opp. Det vil si, jeg har ikke gitt opp til nå – og det er jo ganske positivt. Jeg er jo tross alt bare 23 år gammel. Jeg har visst mye igjen av livet og mye å oppleve. Noen ganger er dette veldig vanskelig å tro på, spesielt når jeg opplever skuffelser. De verste skuffelsene er de du ikke forstår. De som ikke blir begrunnet med en dritt. Det er egentlig da jeg har mest lyst til å gi opp, og det har egentlig vært en hemmelighet. Noen ting forteller jeg ikke til noen, men noen ganger ønsker jeg å være 100% ærlig også. Jeg er også ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som føler at man vil gi opp når man opplever skuffelser på skuffelser. Men en ting jeg har lært av yndlingsserien min Bones er at ingenting i universet skjer kun én gang. Det er faktisk en av de tidligere episodene hvor Brennan sier dette. Jeg prøver virkelig å tro på den der. Det hadde vært veldig fint om det var sant, og det høres jo i grunn ganske sant ut. Enda en gang er det ikke nødvendig å gå ut med andre detaljer, fordi det handler om en annen person også. En han. En han jeg trodde kanskje kunne være han med stor H. Men så feil kan man ta, ikke sant? Følelser as.. De er upålitelige. Spesielt om man er så usikker på seg selv som jeg er. For ja, jeg er faktisk det, og jeg har enda ikke funnet ut hvordan jeg skal forbedre den biten av meg selv. Det med følelser gjør jo egentlig at man ikke burde basere lykken sin på noen eller noe annet her i verden. Det burde være basert på deg selv, og kun deg selv. Men klarer jeg det? Nope. Ikke opp til nå iaf. Jeg er riktignok veldig heldig som har så mange gode mennesker rundt meg, til tross for at jeg innimellom føler meg veldig alene. De stundene er de verste. Jeg har riktignok vært på mitt mest ustabile følelsesmessig de siste ukene, og dette kunne helt sikkert vært unngått ved å høre på min egen magefølelse litt tidligere – men noen ganger vil hjertet og hodet noe helt annet, til tross for at det faktisk bare sitter i hodet, og ikke i hjertet.

At least I’m not giving up

I’m pretty good at trying not to give up. At least I haven’t given up up until now – and that’s kinda positive. I mean, I’m only 23. I have so much left to experience in life. Even though that’s the truth it’s still very hard to believe sometimes, especially when you get dissapointed. The worst dissapointments are when you don’t understand. The dissapointments that doesen’t get explained. That’s when the thought of giving up seems tempting, and that’s kind of been a secret for a long time. I keep some things to myself, but sometimes I also want to be 100% honest. I’m also pretty sure I’m not the only one who feels that way. But if it’s one thing I’ve learnt from my favourite tv show, Bones, is that nothing in the universe happens only once. Brennan explains this in one of the earlier episodes. I’m really trying my best to believe that. It would be great if it was true, and it might even sound true. Once again there’s no point in talking about the details, because it involves another person as well. A him. A him that I thought might could be the him with a big H. But obviously I was wrong. Feelings, ugh.. You can’t trust them. At least not when you’re as insecure about yourself as I am. Because, yeah, I’m really that insecure about myself, and I still haven’t figured out a way to change that. That’s when you realise you can’t really depend your happiness on someone or something else. It should be dependant on you and only you. Have I been able to do that up until now? No. Not up until now at least. I am, however, lucky to have a lot of good people around me, even though I sometimes feel alone. Those times are the worst. I’ve been extremely unstable the last few weeks, and that could probably have been avoided if I listened to my gut – but sometimes your heart and head say something else, even though it obviously is your head and not your heart that tells you to do stuff.

Jeg har fått en ny bukse som jeg absolutt elsker, så crop tops – here I come! // I recently got a new pair of pants that I actually love, so crop tops – here I come!

Sahlo Folina

Sahlo folina (fra sangen Bandito) har i det siste blitt brukt som et rop om hjelp av fans av Twenty One Pilots. I facebookgruppen(e) jeg er medlem i har jeg sett det har blitt brukt hyppig – og det fungerer. Noen ganger trenger man hjelp, men noen ganger tør man ikke å ytre ordene «hjelp meg». Jeg tror ordene sahlo folina har hjulpet mange.

Jeg har selvfølgelig hørt gjennom Trench et par ganger, men min go-to sang når ting er vanskelig er likevel Fall Away som inneholder et vers hentet fra Tyler’s egen sang Drown.

nicoandninerss

I morgen vil jeg ikke kle på meg

Jeg hadde en sånn dag i går. En dag hvor jeg følte for å gi opp. En sånn dag hvor alt bare går feil vei, og alt gjør vondt. En dag hvor jeg så sårt vil si akkurat hva jeg føler til noen, uten filter, men samtidig blir sint når samtaler varer lenger enn et par meldinger frem og tilbake. Jeg ble sint fordi noen kritiserte han, sa det var hans skyld. Sa det var han som hadde satt meg i den situasjonen jeg sitter i. Tro det eller ei, jeg satt meg teknisk sett i den selv. Teknisk sett er riktignok cluet her. For jeg ble forsikret om at jeg aldri ville sitte i denne situasjonen. Jeg ble sint for at noen la alt over på han. Skylder på han. For det gjør ikke jeg. Jeg skylder på henne. Det var nemlig hun som forandret alt. Dagen ble en sånn dag fordi jeg var innom lagerboden. Den som har stått full en måned, den som jeg har hatt nøkkelen til siden tirsdag kveld. Å dra dit.. det føltes så altfor vondt, samtidig som jeg visste det måtte gjøres. Jeg måtte få oversikt. Kanskje jeg til og med fant et par ting jeg virkelig savnet eller trengte? Kanskje, kanskje ikke. Det hellet egentlig mot kanskje ikke, men jeg har ikke full oversikt enda. Jeg fikk gått over alle boksene, men bare veldig kjapt. Altfor kjapt for for å se om innholdet faktisk hadde betydning, men kjapt nok til å skape en følelsesmessig reaksjon. Jeg tok likevel med meg en koffert, fullstappet med ting, og to store søppelsekker. Du vet, de store svarte? De funket bra nok. Det luktet enda slik det luktet av huset, slik som det luktet av han. Av oss. Dette på tross av at tingene har stått i boden i over en måned. En tåre trillet nedover kinnet mitt mens jeg likevel ville gå gjennom ting da jeg kom hjem. Jeg forklarte situasjonen for en eller annen og den personen måtte absolutt påpeke at det ikke er min feil at jeg sitter her, sånn som nå. At jeg har kommet så langt siden da. At jeg ikke bør se tilbake, og at jeg absolutt må se fremover. «Gå fremover alltid, gå bakover aldri», synger Philip Boardman. Lett for han å si.. Hvertfall akkurat nå, her jeg sitter på stuegulvet og gråter. Jeg skal ta rådet ditt til meg, og jeg har klart det før. Bare ikke akkurat nå.


Tomorrow, I don’t want to get dressed

I had that kind of day yesterday. That kind of day, where I feel like giving up. The kind of day when everything goes wrong, and everything hurts. The kind of day where I wanna tell someone exactly how I feel, without filter, but at the same time I get angry if a conversation lasts for more than a few messages back and forth. I got angry because someone criticised him, and told me everything was his fault. The person told me that it was his fault, that I’m in this situation now. Believe it or not, but I technically put myself in this situation. Technically is the important word here though. I was reassured I was never gonna be in this situation. I got angry because someone told me that it was all him. Blaming him. I don’t. I blame her. It was she that changed absolutely everything. Yesterday turned out to be a «that kind of day» because I decided to go to the storage unit. It’s been there for a month, and I’ve had the key since tuesday night. But going there.. It was way too painful, but at the same time I knew it had to be done. I had to see what was there, to get some kind of overview. Maybe I could even find a couple of things I missed and really needed? Maybe, maybe not. It was more maybe not, I think. But I don’t really know what kind of stuff that’s in the storage unit. I went through all the boxes though, but just really fast. Way too fast to see what was actually there, but fast enough to bring me some kind of emotional reaction. I still brought a suitcase filled with loads of random stuff, and two big garbage bags. You know the huge and black kind? They worked well enough. Everything still smelled like the house, like him. Like us. It still smelled like us, even though everything has been in the storage unit for a month. A tear rolled down my cheek while I still wanted to look through everything I brought home. I explained the situation to someone. This someone blamed him again. The person told me that I’ve come so far. That I shouldn’t look back, and that I absolutely have to look towards the future. «Gå forover alltid, gå bakover aldri» («go forward always, go backwards never») Philip Boardman sings. Easier said than done. At least right now, when I’m sitting on the floor, crying. I’m gonna take your advice, and I’ve done it before. Just not right now.

I ulendt terreng

Jeg sitter her nå, midt på natten, og tenker på dette. Jeg får det nemlig ikke ut av hodet. Jeg er på vei mot et sted hvor jeg må glemme de siste fem årene av livet mitt. Jeg må vel ikke nødvendigvis glemme det, men akkurat nå gjør det for vondt til å huske. Jeg hadde aldri trodd at dette faktisk ville skje. At det som nå skjer noen gang ville blitt mulig. Det var så fjernt fra virkeligheten som det skulle gå an, frem til en høstkveld i fjor.

Det har ikke sunket helt inn før nå, og det har vel ikke 100% sunket inn heller, men jeg er på vei dit. Den første julen og den første nyttårsaftenen. Den første bursdagen også, teknisk sett. Men det var før jeg fikk håpet knust. Håpet om den fremtiden jeg en gang var så sikker på at jeg skulle få.

Kjærlighetssorg. Det gjør så vondt. Jeg har innsett nå at jeg ikke egentlig har hatt kjærlighetssorg før. Det har i det minste aldri gjort så vondt. Det minner meg egentlig mest om da jeg mistet bestevenninnen min. Det som føles som en bunnløs sorg. Når det føles som hjertet er revet ut av brystet – og i tillegg er det noen som tramper på det. For hjertet ditt er verdiløst nå. Det betyr virkelig ingenting. Det som riktignok er aller verst er når de andre går videre, mens du fortsatt sitter fast på stedet hvil.

Jeg aner ikke hvilken retning jeg skal ta. Klarer jeg i det hele tatt å ta en retning? Hva hvis jeg blir sittende her, på det samme rommet med de samme tankene, slik som jeg snakket om i høst? Klarer jeg i det hele tatt å virkelig stå på mine egne ben? De har jo alltid virket så ustøe.

Jeg skal prøve å se fremover. Prøve å stå på mine egne ben. Være selvstendig. Møte nye mennesker. Jeg har allerede prøvd meg ute i verden med helt nye mennesker og det har gått så som så. Det ble nye skuffelser og nye skrubbsår. Likevel reiser jeg meg igjen. Jeg må jo det. Det er vel en fin fremtid som venter på meg også?


Til toppen