Ukategorisert

Kaoset er stort

Kaoset er stort. Jeg skrev faktisk et blogginnlegg tidligere denne uken og det var klart for oversettelse før jeg kunne publisere det, men så har det gått i ett siden det og det har ikke vært én dag jeg har vært «ledig» mellom 17-19, som dere helt sikkert har fått med dere at er min favoritt tid på dagen å publisere blogginnlegg eller instagramposter. Når jeg sitter her nå (klokken er akkurat 18:01) sitter jeg å hører på det nye albumet til OnklP som så fint er oppkalt etter navnet hans, Pål Tøien. Jeg anbefaler det virkelig!

I litt over en uke etter at jeg kom hjem fra Amsterdam så har jeg vært syk. Jeg har likevel prøvd å opprettholde rutiner. Jeg slapp heldigvis unna feber, men en kraftig forkjølelse var det. Det er så deilig å føle på at jeg er frisk igjen! Men nå er det mye annet som skjer. Av flere grunner jeg vil holde for meg selv så er lagerboden min nå sagt opp, så det betyr jo at jeg må tømme den. Og jeg har begynt. Men det er overveldende – veldig overveldende. Av det lille jeg har hentet til nå så er det mye jeg ikke får bruk for lenger, så jeg bestemte meg for å prøve å selge unna litt slik at andre kan få glede av ting som er pent brukt eller ikke brukt i det hele tatt. I samme slengen tok jeg å la ut ting som har hengt i klesskapet mitt i en hel evighet uten å bli brukt. Du kan finne annonsene mine både på finn.no og facebook. På facebook er de i diverse grupper samt markedsplassen. Grunnen til at jeg føler meg overveldet er at det er en del ting. Det er i tillegg minner. En hel del minner. På en måte sier jeg nå permanent hadebra til en tid i livet mitt som ga meg både godt og vondt. Absolutt aller mest godt, men på slutten så var det også mye vondt. Det er på tide å si hade nå. Ting er over, for godt, og nå er det på tide å slutte å se tilbake på det som var. Selvfølgelig kommer jeg aldri til å glemme historien min, for den er der. Men noen ganger må man sette en strek og la ting gå. Uansett hvor vanskelig det er (ikke nødvendigvis fordi man ønsker det tilbake, for det kan like gjerne være andre ting som gjør det vanskelig).

Det er selvfølgelig andre ting som skjer også, for til tross for å være uføretrygdet så står ting aldri stille i livet mitt. Min forrige behandler sa seg veldig enig og var overrasket over hvor mye som til enhver tid foregår i livet mitt. Jeg skriver «min forrige behandler» fordi den fantastiske damen nå har blitt til min forrige behandler. Jeg mistet henne. Det er en personlig krise, men det er absolutt ingenting å gjøre med det, så nå går jeg i uvisshet om hvor vidt jeg kan få en ny behandler. Det helsesystemet vårt fungerer godt til tider, men det kan også virkelig ødelegge og skape en hel del frustrasjon når det kommer til noen områder. I tillegg til det har jeg jo også Amsterdam å «bekymre meg» over. For å avklare; de eneste bekymringene knyttet til dette er penger. Alt handler om penger. Flybilletter er ikke akkurat billig, men det er nok ikke så altfor mye bedre å skulle kjøre de 14 timene heller da man trenger bensin, mat og et sted å sove (sannsynligvis, iaf for meg som ikke er vandt til å kjøre langt) i løpet av turen. Noen mennesker er det forferdelig å være borte fra, og noen ganger har man ikke et annet valg enn å være borte fra dem store deler av tiden. Det er derfor dette med pengene bekymrer meg. Det er jo et luksusproblem, et overfladisk problem, og sikkert et problem mange vil finne teit. Men for meg er det en virkelig bekymring, og når det er virkelig for meg så spiller det ikke så stor rolle hva «alle» andre mener.

I dag har jeg også vært på en kaffedate. Et nytt kapittel er i ferd med å starte på et annet område også, og det blir spennende å se hvordan dette blir. Med andre ord er det ikke bare litt som skjer fysisk, men det er også en del som skjer psykisk og det er ikke alltid like lett å håndtere. Da må jeg ta et skritt tilbake og si til meg selv at det er greit. Det er greit å bli overveldet. Det er greit å bli sliten. Det er greit å bli frustrert. Det er rett og slett greit.

A huge chaos

It’s a huge chaos right now. I actually wrote a blog entry earlier this week and it was ready for translating before posting it but then a lot of things happened, and there hasn’t been one single day I’ve been free between 17-19 which you probably have noticed is my favorite time of the day to post here or on Instagram. When I’m sitting down now (it’s currently 18:01) I’m listening to OnklP’s new album. It’s named after himself; Pål Tøien. I can really warmly recommend it!

For more than a whole week after I came home from Amsterdam I’ve been ill. I’ve still tried my best to keep up with my day-to-day routines though. Luckily I never got a fever, but it was a pretty badass cold. It’s really nice feeling all well again! But there’s a lot of other things going on. For several reasons I want to keep to myself the lease for my storage unit is now canceled, which in turn means I have to empty it. And I’ve already started. It’s overwhelming – very overwhelming. From the little I’ve already brought home there’s a lot of stuff that don’t have any use to me what so ever so I’ve decided to try to sell some of it so other people can enjoy and use things I can’t enjoy or use anymore. While doing that I also put some things from my closet up for sale; things that have been hanging there for quite a while without being used. You can find my listings on finn.no and on facebook. On facebook it’s in several groups but also on the market place. The reason I feel so overwhelmed is that there’s a lot of stuff. In addition to that there are memories. A whole lot of memories. In some ways I’m now permanently saying goodbye to a time in my life that gave me a lot of good but also a lot of bad experiences and moments. Most of it was absolutely good, don’t get me wrong, but at the end there were also some very hard times. It’s time to say goodbye now. Things are over now, for good, and it’s time to stop looking back at what was. I obviously of course won’t forget my history, because it made me who I am. But sometimes you just have to draw a line and let things go. No matter how hard it is (not necessarily because you want it back, because there are other reasons to why ending things are difficult).

Of course there has to be other things going on right now as well, because even though I’m on disability benefits my life can’t just be calm. My former therapist agreed with this as she was repeatedly surprised that there were always stuff happening. The reason I’m writing “my former therapist” is because that fantastic lady sadly is now my former therapist. I lost her. It’s a personal crisis, but there’s nothing that can be done with that and right now I’m in limbo, waiting to see if I can get a new one. Our health care system works great sometimes, but it can also cause a lot of harm and frustration when it comes to certain things. In addition to that I have Amsterdam to worry about. To clarify; I’m not worried about Amsterdam in itself, the worries are connected to money. Everything comes down to money. Airplane tickets aren’t exactly cheap, but I don’t think driving the 14 hours down there is a lot cheaper as you obviously need gas, food and some place to sleep (most likely, at least for me because I’m not used to driving far). Sometimes it hurts to be away from certain people, but sometimes you don’t really have a choice but to be away from them most of the time. That’s why the money thing worries me. It’s a “luxury problem”. A shallow problem. A problem a lot of people find stupid. But for me it’s a true concern and when it’s real for me, it kind of doesn’t matter what everyone else thinks.

Today I’ve also been on a coffee date. A new chapter is about to begin in other aspects of my life as well, and it’s going to be interesting to see how this thing turns out. In other words there aren’t just physical things that are happening right now, it’s also things that affects me mentally and that’s not always that easy to overcome. In those times I need to take a step back and tell myself it’s alright. It’s alright to get overwhelmed. It’s alright to get tired. It’s alright to be frustrated. It’s alright.

10. februar .. // February 10th..

En Killstar jul

Siden det ikke er sånn supermye som skjer i livet mitt akkurat nå, bortsett fra World of Warcraft og nedriving (ja, du hørte riktig!) så er det ikke altfor mye å blogge om, for å være helt ærlig. Jeg har et par innlegg skrevet for noen år siden som det nærmest klør i fingrene av å kunne poste om igjen, så det er definitivt noe å gjøre. Jeg har jo også noen innlegg fra «dinosaurdaten» i september, og selv om det er slutt mellom meg og han som ikke var han med stor H likevel kan jo alltids dele disse også, for jeg tok noen fine bilder og hadde en veldig bra opplevelse. Angående nedriving av et rom – wow, det er slitsomt! Så mye planlegging som skal til også, liksom hæ. Det hadde jeg egentlig aldri trodd. Eller, jeg trodde det vel men likevel så trodde jeg det ikke, hvis dere skjønner? Anyway, jeg delte jo litt angående den boken jeg fikk til jul, så jeg tenkte jeg likeså godt kunne dele noen andre julegaver. Det ble nemlig en slags Killstar-jul for meg. Jeg hadde en finger med i spillet da, selvfølgelig. Jeg gikk rett og slett til julegaveinnkjøp til meg selv på vegne av mammi og mimmi på Black Friday, og yay, jeg ble like fornøyd som jeg trodde jeg kom til å bli. Det er jeg jo som regel med Killstar uansett, og de har til og med likt et bilde av rommet mitt hvor jeg delte hvordan sengeteppet og putetrekkene ser ut (på Instagram). Jeg var virkelig en happy Padmé da altså, siden en av mine største drømmer er å jobbe med dem.

A Killstar Christmas

Since there’s not really a lot going on in my life now except from playing wow and tearing down a room (yes, you read that right!) there’s not really a lot of stuff to write about to be honest. I do have a couple of old blog posts from a few years back that I really, really want to post again though, so that’s definitely a part of my future plan. I also have a few entries about the “Dinosaurdate” I was on in Septemner amd even though it ended between me and him who wasn’t him with a big H I can still share them as I took some really nice pictures and had a great time. About tearing down a room though – wow that’s exhausting! So much planning as well, so I was like what. I would never have thought that it required so much planning. Or I did, but I didn’t, if you know what I mean? Anyway, I shared a bit of my Christmas presents by writing about the book I got so I figured I might as well share more of my Christmas presents. It turned out to be kind of a Killstar Christmas for me. I mean, I did have something to do with it, of course. Because I ended up buying presents to me from my mom and my grandma on Black Friday and yay, I was as happy with the items as I think I would be. I do love the Killstar things on a general basis though, and they even liked a picture I shared on Instagram of my room with how the bedsheets look. I was truly a happy Padmé when I saw that as one of my biggest dreams is to work with them.

Riff Lord Duffle Tour Bag
Vexation Handbag

Mimrestund

Takket være kompisen min som hjelper meg med mye av det tekniske ved bloggen fikk jeg til å se noen gamle innlegg fra de tidligere bloggene mine. Fy søren, så rart! Noen av bildene og innleggene går 8 år tilbake i tid, og man kan trygt si jeg har forandret meg siden da. Noen forandringer har selvfølgelig skjedd naturlig etterhvert som jeg har blitt eldre, men noen forandringer har også skjedd på grunn av traumatiske hendelser. Jeg føler at mye av det var synlig gjennom skrivingen, både med hva jeg skrev og hvordan jeg skrev det. Jeg valgte å lagre alt av bildene jeg fant, sånn i tilfelle internett bestemmer seg for å ta kvelden (en metafor, yay!). En av bloggene jeg fant innlegg fra var min aller første blogg, Fiaas. På det tidspunktet, i 2011, skrev jeg mer om hverdagen min enn jeg skrev om den psykiske helsen min. Rundt da var jeg midt oppi det å finne både medisiner og forskjellige behandlere som kunne hjelp meg – og jeg forandret meg stadig som person. Det eneste som virkelig satt gjennom alle forandringene var min kjærlighet for Japan og all things kawaii (kawaii betyr søt på japansk, for de som ikke vet det). På denne bloggen fant jeg desverre ingen bilder, og det irriterte meg en smule da jeg er ganske sikker på at jeg var rimelig søt på den tiden, haha. På bloggen så jeg at jeg skrev veldig lite i hvert innlegg, men det ble likevel veldig populært. På et tidspunkt hadde jeg mellom 200 og 300 unike IP adresser innom på bloggen hver eneste dag og jeg ble stoppet på gaten både i Tønsberg og Oslo, både for hvem jeg var og hva jeg skrev, men også for å på en måte være den offisielle Hello Kitty’en på conventions i Norge. På den tiden hadde jeg også veldig god kontakt med den offisielle Cookie Monster (Shookie!) i hele Europa. Jeg opplevde utrolig mye på få år og jeg opplevde at jeg måtte si farvel til skolegang på en stund i 2014. På dette tidspunktet skrev jeg flere og mer innholdsrike blogginnlegg ganske så ofte da jeg opplevde utrolig mye bra sammen med min daværende kjæreste og samboer. Jeg merker nå hvor sårt det er å lese om veldig, veldig mye fra fortiden min. Jeg var både friskere, men også sykere, på en eller annen merkelig måte. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare tankegangen min på akkurat det, men det er vel egentlig ikke så altfor viktig heller. I 2014 gikk jeg gjennom 1 av 2 av de største øyeblikkene i livet mitt, nemlig å flytte hjemmefra. Jeg flyttet et stykke unna familien min, og opplevde i ett og et halvt år å bo i mitt eget hus. Det var en utrolig stor opplevelse, og jeg hadde det både godt og vondt på den tiden der. Jeg skrev mye om hvordan livet var ganske tøft – for det var det virkelig. Den gangen, da jeg var 19, opplevde jeg mye motgang fra systemet og jeg slet med lange, rimelig alvorlige episoder med depresjon. Jeg hadde riktignok en kjæreste som passet utrolig godt inn i livet mitt slik det var da, og han var akkurat den jeg trengte da.

Etter å ha lest gjennom noen (les; mange) gamle blogginnlegg innså jeg noe. Blogginnleggene trenger ikke å være så alvorlige eller seriøse, og de trenger ikke å være så altfor lange. Oppdateringer om fine ting som skjer, bilder av Saga, bilder av meg og min varierende klesstil (jeg skifter mye mellom relativt søt Hime gyaru og Hime kaji stil og goth), men også prøve å få ut noen av tankene mine når kaoset står på som verst. I 8 år har skrivingen min hjulpet meg ekstremt mye, men jeg har også hjulpet utrolig mange andre. Jeg fikk gjevnlige e-poster fra foreldre, ste-foreldre og lærere og jeg fikk en stor mengde kommentarer om leseres både positive og negative opplevelser i livet som jeg gjerne svarte utfyllende på for å strekke ut en hånd til de som trengte det mest. Dette er noe jeg så veldig gjerne vil klare å oppnå igjen, selv om jeg skjønner at det (hvis jeg jobber veldig målrettet, og det vet jeg jo at jeg egentlig klarer) kommer til å ta tid, og jeg kan heller ikke gjøre det alene. Jeg er avhengig av lesere som både kommenterer og deler, som gir meg konstruktiv kritikk (jeg har ekstreme vansker å skille mellom konstruktiv og bare ondsinnet kritikk, men jeg har alltids noen rundt meg som jeg kan spørre om hjelp til å tolke det) og generelt tilbakemeldinger på hva jeg skriver og deler. Så her jeg sitter nå håper jeg virkelig, inderlig at jeg kommer til å klare det. ♥♥♥

A trip down memory lane

Thanks to a very good friend that helps me with the technical stuff surrounding my blog I managed to find some posts from my old blogs. Oh my, that was weird! Some of the pictures and posts are actually 8 years old and one can safely say that I’ve changed since then. Some of the changes happened naturally as I grew older, but some also happened because of traumatic events that I went through. I feel like a lot of those changes were visible through my writing, with both what I actually wrote, but also how I wrote it. I chose to save all of the posts and pictures I found, just in case the internet decides to take a break. One of the blogs I found entries from was my very first blog, Fiaas. At that point, in 2011, I wrote more about my everyday life than I wrote about mental health. At that time I was in the middle of finding medications and different types of therapy that would actually help – and I changed a lot. The only thing that really stuck with me was my love for Japan and all things kawaii (kawaii means cute in japanese, for those of you that didn’t know that). I sadly couldn’t find any pictures on that blog, and it kinda annoyed me because I’m pretty sure I was very cute back then, haha. I discovered that on this blog I wrote very little in every entry, but I was still pretty popular. At one point I had between 200 and 300 unique views on my blog every day, and people stopped me when I was outside both here and in Oslo, because of who I was and what I wrote, but also because of the fact that I was basically the official Hello Kitty on conventions in Norway. I was a good friend of the official Cookie Monster (Shookie) in Europe as well. I experienced a lot in only a few years, and I discovered I had to say goodbye to school for a while in 2014. Around this time I wrote a lot of posts as well as them being very copious often since I experienced a lot of nice things with my at-the-time live-in boyfriend. Reading so much from my past actually made me feel pretty sad. I was both healthier, but also more (mentally) ill than I am now in some kind of weird way. I don’t really know how to explain my train of thought on that one, but I don’t think that’s important. In 2014 I went through 1 of 2 of the biggest changes in my life, moving out from my mom’s. I moved kind of far away from my family and for 1 and a half year I had my own house. That was a huge experience, and I had a great but also not so great time. I wrote a lot about how life was kind of tough – because it really was. Back then, when I was 19, I experienced a lot of conflicts and difficult stuff connected to «the system» and I struggled with depressed episodes that lasted long, but they were also extreme. What I had though was a boyfriend that fit perfectly into my life the way it was, and he was exactly what I needed at the time.

After reading through some (read; a lot) of old blog entries I realized something. My blog posts don’t have to be so serious and they don’t have to be that long either. Updates on nice things, pictures of Saga, pictures of me and my ever changing style (I switch between relatively cute Hime gyaru and Hime kaji and goth), but I can also try to get some of my thoughts written down when the chaos is at it’s worst. Writing has helped me so much during the past 8 years, but I’ve also helped a lot of others. I used to get e-mails from parents, step parents and teachers, and I also got a lot of comments about my readers both good and bad experiences in life that I gladly replied to, to reach out a hand to the people who needed it the most. This is something I really wan’t to experience again and even though I know that (if it’s something I work very hard to accomplish, and I know how hard I can work) it’s gonna take a lot of time, and that I can’t do it alone. I’m dependent on readers that both comments and shares, and who gives me constructive criticism (I have a hard time understanding the difference between constructive criticism and mean criticism but I always have people around me that can help me understand which one it is) and in general feedback on what I write and share. So here I am, hoping a lot that I’ll manage to reach that goal ♥♥♥

Halloween ♥♥♥

Velkommen tilbake skrivesperre

Hei igjen alle sammen! Enda en gang endte det opp sånn her, beklageligvis. Jeg har tenkt lenge og grundig på det og jeg tror jeg har funnet en forklaring. Det er nemlig ikke noe å skjule, det at jeg – med bipolar type 2 – opplever depresjon ofte, på tross av at den er litt lettere med medisiner. Jeg har opplevd nettopp dét veldig ofte i det siste. Svigningene har også gått rimelig fort for seg, og jeg har for det meste vært enten ganske høyt eller ganske lavt. Forklaringen er som følger; jeg har gjort veldig mye krevende (for meg). Tydeligvis er kosekvensene mer ekstreme og hyppigere svigninger. Jeg opplever til og med at Han ikke gjør en stor forskjell innimellom, og dét føler jeg på. Hvorfor kan det ikke bare være så enkelt som at å gjøre noe fint med den fineste personen jeg vet om kan fikse det? Iaf for en time eller to – eller tre. Det er nesten sånn at jeg synes litt synd på de rundt meg, for alt går jo utover de også, og dét er noe frustrerende.

Noe som også er frustrerende er det med skrivingen. Greit nok at jeg tidligere har vært flink til å skrive og at det å sette sammen ord har vært enkelt. Av en eller annen grunn er det ikke like enkelt som før… Noe forandret seg i 2015, og jeg prøver hardt å finne ut hva det var og om/hvordan jeg kan gjøre noe med det. Når jeg er relativt høyt oppe – slik som jeg var da jeg skrev forrige innlegg – føler jeg at jeg kan klare hva som helst. Jeg blir villig med på ting, gleder meg og er supergira. Jeg er fast bestemt på at det med skrivingen, det er så enkelt! Jeg skal skrive ofte og mye. Jeg skal gi mening. For skrivingen betyr jo så mye. Det er spesielt det å dele ting som betyr mye. Men plutselig har jeg ikke tid eller mulighet. Jeg er opptatt og det med å skrive blir den minste prioriteten, av en eller annen grunn. Den siste uken har jeg derimot vært ganske langt nede. Det har vel kanskje blitt en og en halv uke nå. Jeg vekslet mellom å være midt i mellom deprimert og ok, og å være deprimert. Jeg har vel egentlig plutselig innslag av superhelt-stadiet men bortsett fra det er det ganske ensformig.

Du har presset deg selv så hardt og dette er konsekvensene, Padmé.

Psykiateren min

Konsekvensene. Det var de, da. Jeg stilte spørsmålet om det var verdt det til psykiateren min. Han så strengt på meg og sa ja. Da jeg tenkte meg om litt var jeg for så vidt enig, til en viss grad. Samtidig så tenker jeg tilbake til mars 2018 da jeg begynte hos han og forskjellen fra da til nå er enorm. Målet på den tiden var å gå til postkassen når jeg fikk det til (postkassen er ikke rett utenfor leiligheten. Jeg må gå litt, og da går jeg forbi en del andre leiligheter og noen hus..). Nå drar jeg til Oslo på museum og på fest uten valium. Det er riktignok ikke akkurat slik at jeg kan ta meg slike turer ut hver dag, eller hver helg for den sakens skyld. Men en gang i mellom går det tydeligvis helt fint, selvom konsekvensene er relativt store for meg. Det er jo verdt det når jeg får opplevd mye fine ting. Det er så absolutt verdt det.

Men hvertfall, det jeg skulle frem til med å fortelle om den siste uken er at det blir enda vanskeligere å blogge enn at det havner bakerst i køen inni hodet mitt. Da er det noen ganger vanskelig nok å sitte oppreist – spesielt om jeg er alene. Det er da jeg går litt tilbake til den «nå er målet å gå til postkassen»-opplegget – iaf når det er på sitt verste. Det har vært på sitt verste et par dager igjen, men herlighet som jeg står på. Jeg har utrolig mange fine bilder fra Osloturen, og også noen fantastiske fra jeg var med på bueskyting igjen, og også fra den siste tatoveringstimen, og disse skal jeg prøve å få delt de nærmeste dagene nå. ❣

Welcome back writer’s block

Hello again everybody! It sadly ended up like this again. I’ve been thinking long and hard and I think I found some sort of explanation. I mean, there’s nothing to hide really, the fact that I – with bipolar type 2 – experience a lot of depression often, even though it’s somewhat easier with medications. I’ve experienced exactly that lately. The mood swings have been rapid and I’ve mostly been either pretty high or really low. The explanation is that I’ve done a lot of things that are kind of demanding (for me). The consequences are, apparently, more extreme and rapid mood changes. I’ve also experienced that even He can’t make a huge difference sometimes, and that’s hard for me. Why can’t it just be as easy as doing something nice with my favorite person can fix things? At least for an hour or two – or three. It’s like I almost feel sorry for my closest people, because it all ends up affecting them as well, and that’s frustrating.

Something that’s also frustrating is the whole writing thing. So I’ve been good at writing before, and the putting-words-together thing has been easy. But for some reason it’s not as easy as it used to be… Something changed back in 2015 and I’ve been thinking a lot about if/how I can do something about it. When I’m relatively high – like I was when I wrote the last blog entry – I feel like I can do anything. I love joining doing things, I look forward to it and I’m super into it. I’m determined that writing is so easy! I’m gonna write often and a lot. I’m gonna make sense. Because writing means a lot. At least writing stuff that makes sense. But suddenly I don’t have the time or opportunity. I’m busy and writing is the absolute last thing on my mind, for some reason. The last week I’ve been kind of depressed though. I’m actually pretty sure it’s been one and a half week now. However I do change between somewhere in the middle of being ok and depressed, and then depressed again. I guess I’ve had sudden moments of being a superhero, but except from that it’s been pretty much the same.

You’ve been pushing yourself hard, and these are the consequences Padmé.

My psychiatrist

The consequences. I asked my psychiatrist if it was worth it. He looked right at me and said yes. When I thought about it for a little while I realized I agreed, at least a little bit. At the same time I’m thinking back to March 2018 when I first started seeing him and the difference between then and now is enormous. Back then, the goal was for me to go to the mailbox (our mailbox isn’t right outside the apartment. I have to walk a bit, and walk past a lot of other apartments and even some houses). Now I can actually go to Oslo to go to a museum and at parties without taking Valium. It’s not like I can do that every day or even every weekend for that matter. But from time to time it’s apparently possible even though the consequences can be big. It’s worth it when I can experience nice things. It’s absolutely worth it.

Anyway, the point of telling you guys about the last week is that it gets even harder to write than when it’s just my last priority. It’s even hard to sit upright – especially when I’m alone. That’s when I go back to the «the goal is to walk to the mailbox»-thing – at least when it’s on it’s worst. It’s been on it’s worst for a few days again, but oh my I’m trying and pushing myself a lot. I’ve got a lot of cool pictures from when I was in Oslo, and also some amazing ones from when I went shooting with a bow and arrows again, and even from my last tattoo session, and I’m gonna try to share all of these with you in a few days. ❣

Illustrasjon på humørsvigningene mine, fra psykiateren min/illustration on my mood swings, by my psychiatrist.

Til toppen