Tom

Det er utrolig hvor tom en kan føle seg når man savner noe eller noen. 2021 til nå har vært begivenhetsrikt for meg, og for å være helt ærlig så håper jeg det roer seg ned og bringer med seg mer positive ting enn det det har gjort til nå. Savn.. Det er en rar greie. Det kan vise seg på så mange måter og det kan få deg til å føle deg ytterst rar.

Den siste uken har vært tung fordi jeg føler meg så tom. Det å stå opp har vært vanskelig og det å holde seg våken har ikke vært noe særlig lettere. Til gjengjeld får jeg ikke sove om kvelden, og da blir døgnrytmen litt ute av drift og absolutt ikke sånn som den burde. Jeg merker en slags misunnelse over folk som sovner så fort de legger hodet på puten og jeg lurer på om det er en magisk hemmelighet til hvordan man får det til. Magi hadde vært en fin ting å ha. Jeg har alltid syntes det, men akkurat nå mens jeg ser på den originale filmen om Mary Poppins merker jeg enda mer hvor fantastisk det hadde vært å ha magi. Tenk å til og med kunne fly? Det hadde vært digg.

At jeg sjeldent skriver kan kanskje sees på som latskap, men jeg kan love dere at det ikke handler om det. Jeg vet ikke helt hva som er grunnen til at ordene sitter fast, men jeg vet hvor mye jeg har lyst til å skrive, hvor mye jeg har lyst til å dele. Det å åpne seg helt og å vise hvor sårbar man er, er ikke alltid lett å gjøre. Tanken på det er skremmende, men samtidig noe jeg kunne ønske jeg kunne gjøre. Jeg tror kanskje én av hemmelighetene er å prøve meg på å skrive FØR jeg starter opp World of Warcraft, for så fort jeg gjør det så flyr fokuset på alt annet bort da jeg blir veldig oppslukt av spillet. I går nådde jeg det andre av tre mål som jeg har hatt en lang stund og det aller siste kommer jeg til å nå i løpet av neste uke, så da kommer det kanskje til å bli litt lettere å senke skuldrene litt mer og å slappe av. Som sagt så har jeg akkurat nå på Mary Poppins i bakgrunnen og jeg har spilt litt Animal Crossing sammen med Saga i sengen. En skikkelig avslappende søndag, med andre ord. Jeg håper alle dere har en fin søndag også, så snakkes vi forhåpentligvis igjen snart

Empty

It’s incredible how empty you can feel when you miss something or someone. 2021 up until now has been eventful for me and to be completely honest with you I really hope it calms down and brings a bit more positivity along the way. Missing.. It’s a weird thing. It can manifest in so many ways and can make you feel utterly weird.

The last week has been heavy because I feel so empty. Waking up has been extremely hard and staying awake hasn’t been much easier. Because of that I can’t really sleep in the evening either, so your sleep pattern ends up all out of order which is absolutely not good. I feel sort of envious towards people who fall asleep instantly after they put their head down on their pillow and I’m wondering what kind of magical secret is behind it. Magic would be a nice thing to have. I’ve always felt that way, but especially now when watching the original movie about Mary Poppins. Think about it, even flying? That would be great.

The fact that I seldomly write might be seen as laziness, but I can promise you it  most definitely isn’t. I’m not entirely sure why the words are so stuck, but I know that I really want to write, I really want to share. The thought of it is terrifying, but also something I really wished I could do. I think one of the secrets might be to try and write BEFORE I start up World of Warcraft as I get a little bit hyper focused on the game which makes it a little bit hard to do just about anything else. Yesterday I reached my 2nd of 3 goals that I’ve had for a while and the last one I’m gonna reach next week, so it’ll likely be easier to stress down a little bit. As I previously said, I’ve been watching Mary Poppins in addition to playing a bit of Animal Crossing in my bed with Saga. A really relaxing Sunday, if you will. I hope everyone of you also enjoy your Sunday a lot, and that we’ll talk soon

En samling av bilder fra januar og februar 2021 // A little collage of pictures from January and February 2021

En fin avskjed

Det er ikke så altfor lett å skulle snakke om enda – heller ikke å skrive om, men jeg mistet dessverre min kjære Mimmi natt til forrige lørdag. Det er trist, tungt og tøft, og i går tok vi et endelig farvel med henne. Bisettelsen ble utrolig fin og det ble virkelig et verdig farvel med en så utrolig tøff dame. At hun var tøff var noe jeg nevnte i minneordene jeg leste opp før det var presten sin tur til å snakke. Jeg er så fryktelig stolt av at jeg klarte å gjennomføre den talen. Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg fant styrken til å gjøre det, men på en eller annen måte gikk det. Jeg er så takknemlig og glad for at folk lo på de riktige stedene, for talen min var ment å feire livet til Mimmi – ikke sørge så mye over dødsfallet. Dermed ble ting litt lysere og litt lettere, iaf for meg.

I dag har jeg vært en tur på graven til Faff (morfar) og tante og sett litt på alle blomstene, ettersom det er der Mimmi skal være også. Hun fikk mange fler blomsterkranser enn jeg forventet, og mange av dem var utrolig pene. Det så dermed virkelig vakkert ut på gravstedet. Jeg var på graven sammen med mammi og noen andre familiemedlemmer og vi tok en lang gåtur sammen, for å være litt sammen i sorgen, men samtidig på en corona-vennlig måte. Jeg kjenner jeg gleder meg til vaksineringen har dekket de av befolkningen som kan vaksineres, slik at vi igjen kan være sammen slik vi pleide og ikke minst gi hverandre hundrevis av klemmer, for å ta igjen alle de klemmene vi ikke har fått det siste året

A beautiful goodbye

It’s not too easy to talk about – not to write about either, but I sadly lost my grandma last Saturday morning. It’s sad, heavy and rough and yesterday it was time to say a final goodbye. Her funeral ended up being really beautiful and it was definitely a worthy goodbye for an extremely tough lady. The fact that she was tough was one of the things I said about her in my “in memory of” speech before it was time for the minister to talk about her. I’m so proud that I saw it through. I’m not entirely sure where I found the strength to do it, but somehow it went completely fine. I’m so thankful people laughed at all the right spots, because my speech was meant to celebrate my grandmother’s life – not so much mourn her death. That’s how it ended up being a little bit brighter and lighter, at least for me.

Today I went by my grandpa’s and aunt’s grave and looked at all the beautiful flowers, since it’s where my grandma is gonna be eventually as well. She got way more flowers than I would’ve ever expected and so many of them were so pretty. It looked really lovely out there. I was at the graveyard with my mom and a few other family members and we went for a long walk after so we could spend some time together, but in a corona friendly way. I’m looking forward to vaccinating being done so we can spend time together like we used to. And give eachother hundreds of hugs – to make up for all of the ones we haven’t had the last year

Drøm stort

Akkurat nå er jeg stressa. Det er ikke «hva som helst» jeg er stressa for – det er World of Warcraft. Spillet opptar enda mer av tiden min enn det det gjorde tidligere, samtidig som jeg er flinkere til å ta initiativ til å gjøre andre (viktige) ting. Det er likevel sånn at spillet surrer rundt i hodet mitt konstant, og om det er en bra ting… det får vi nå se. Det er jo ikke så bra at noe opptar tankene dine så mye at du ikke får sove om kvelden, men nå er det jo ikke kun World of Warcraft som surrer rundt i hodet mitt når det blir mørkt og stille, det er så mangt.

Nå er jeg på én uke med isotretinoin og jeg håper at kroppen min lar meg gå på denne pillekuren så lenge som det er planlagt. Jeg merker veldig at aknen har «blitt verre før det blir bedre» og i dag innså jeg hvor tørr huden på hendene mine har blitt, så da regner jeg bivirkninger som inntrådt. Foreløpig har jeg ikke fått spesielt tørr hud i ansiktet heldigvis, men jeg har gardert meg allerede med hudprodukter fra the Body Shop som gir nok fuktighet, inkludert når man får medisinsk behandling av akne. Hurra! Jeg fikk i hovedsak beskjed om å gå på apoteket, men om jeg kan holde meg dyrevennlig og vegansk så er dét det jeg foretrekker ettersom jeg ikke akkurat kan velge når det kommer til medisinene jeg går på. The Body Shop er min go-to med absolutt alt som heter hudpleie, og det har det vært i mange, mange år.

Tilbake til World of Warcraft så jobber jeg for noe som heter keystone master. Det er å gjøre noe som kalles dungeons i +15 vanskelighetsgrad som vil si at det er .. ganske mye vanskeligere enn det det originalt er. Jeg vet at jeg ikke er den beste spilleren i universet, men jeg prøver og jobber hardt for å være så flink som mulig og i forrige betydelige sesong var jeg bra nok til å til slutt klare +19, så jeg tenker at jeg burde være bra nok til å klare +15 nå også, slik at jeg kan få den kule mounten jeg har lyst på, jeg også. Kompisen min og jeg kom litt sent i gang med sesongen så helt ærlig tenker jeg at vi klarer oss relativt bra, men det finnes delte meninger, det vet jeg. Jeg kommer nok til å være stressa helt frem til vi forhåpentligvis får det til, og den er ganske kjip. Jeg er bare ikke helt sikker på hvordan jeg skal klare å roe ned når noen andre «bekreftet» for meg at jeg burde være stressa i tillegg til at en som snakket Luxemburgsk snakket det som fremstod som ufint om meg, mens jeg var tilstede i voice chat. Det hjalp liksom ikke på det stresset jeg allerede følte og den lille selvtilliten jeg hadde. Nå synes ikke jeg det er så hyggelig å snakke på et annet språk enn de som er tilstede forstår, men det er kanskje bare meg? Jeg tenker at man burde snakke slik at alle forstår, uavhengig av hva man skal si.

Hva tenker dere, er det greit å begynne å snakke et annet språk slik at folk som er tilstede ikke forstår hva som foregår?

Dream big

Right now I’m stressed. It’s not just about anything I’m stressed about – it’s World of Warcraft. The game takes even more of my time than it used to although I’m still better at taking initiative to do other (important) things outside of the game. Thoughts about the game and playing is still floating around in my head basically all the time anyway though and if that’s a good thing.. I guess we’ll see. It’s not amazing if something takes up so much of your thoughts that you can’t even sleep at night, but World of Warcraft isn’t everything that takes up my thoughts when it gets dark and quiet, it’s a lot.

I’m at one week with isotretinoin now and I’m hoping my body will let me use the pills as long as I’m supposed to. I’m noticing that “the acne will get worse before it gets better” and today I realized how dry the skin on my hands have become, so from today I’m declaring side effects to have arrived. For now I haven’t gotten especially dry skin in my face but I’ve already prepared with skincare products from the Body Shop that gives enough moisture when you use medical treatment for acne. Hooray! I was told to go to a pharmacy by the doctor, but if I can stick to cruelty free and vegan that’s what I want since I can’t exactly choose with the medication. The Body Shop is my go-to with everything that’s called skincare and it has been for a lot of years now.

Back to World of Warcraft.. I’m working on something called keystone master. It’s about something called dungeons in +15 difficulty which obviously makes it a whole lot harder than what it is originally. I know I’m not the best player in the universe, but I still try and work hard to be as good as possible and in the last meaningful season I ended up being good enough to do +19, so I’m thinking I’m probably good enough to do +15 now as well so I get the cool mount I really want. My friend and I started a bit late in the season, but compared to that I’m thinking we’re doing surprisingly well, although I know there are several opinions of that. I’ll probably keep being a bit stressed until we hopefully get it, and that isn’t really good. I’m just not sure how to stress DOWN when someone else “confirmed” that I should be stressed, in addition to a guy speaking Luxembourg talked what seemed like shit about me, while I was present in voice chat. It didn’t really help the stress I already felt and the little confidence I had built up. I’m of the opinion that it isn’t nice to suddenly start talking your own language if that means that someone present won’t understand, but that might just be me? I’m thinking you should speak whatever makes everyone understand, no matter what you’re about to say.

What do you guys think, is it okay to start speaking a language not everyone present will understand?

Ro

Jeg satt her foran pcen min for tre uker siden og trodde at jeg kom til å få en indre ro snart. At avgjørelsen ville gjøre det litt enklere, at det ikke ville være så mye kaos. Jeg kan forklare såpass at foreløpig har det helt motsatt effekt. Jeg trodde liksom at så fort jeg fikk litt mer tid for meg selv igjen så kunne ting som blogg og instagram fikses (jeg er litt i overkant opptatt av sosiale medier akkurat nå..), men nei. Hverdagen er kaotisk selv om jeg gjennomfører alle dagligdagse ting, i tillegg til møter og jobb. Fokuset mitt er rettet mot å spille World of Warcraft fremfor å gjøre noe som helst annet og jeg vet at det er feil, men interessen min og engasjementet mitt er for sterkt. Altså, ikke misforstå. Jeg gjør fortsatt alle dagligdagse ting, alle de tingene man må, men å fokusere på å for eksempel skrive noe sammenhengende for å publisere er ekstremt vanskelig. Nå trenger vel for så vidt ikke alt å være så utrolig langt og «alvorlig» eller hva jeg nå skal kalle det, men jeg kunne likevel ønske at jeg fikk til å skrive noe med litt substans. Noe som betyr noe. On that note så må jeg bare nevne en ubehagelig opplevelse her om dagen…

Jeg var hos en legespesialist og det første han påpeker er at jeg er for gammel til å ha med meg noen på en konsultasjon, så han ville vite grunnen til at jeg følte jeg måtte det. Altså, hallo? Man kan vel få lov til å ha med hvem man vil om man føler man trenger litt moralsk støtte, er usikker, redd for å glemme hva man skal si eller lignende. For meg er det litt av alle de tre. Jeg har jo angst, og den påvirker i den retningen at jeg er redd for å glemme noe avgjørende jeg skal ta opp på for eksempel et møte – spesielt med en ny person. Jeg vet ikke hvorvidt han var fornøyd med forklaringen eller ikke, men det får være. Etter en liten stund kommer han frem til at «ja ok, du skal få denne medisinen, men du hadde IKKE fått den om du hadde kommet alene». Altså… hæ? Først får jeg beskjed om at jeg er for gammel til å ha med meg noen, og så får jeg beskjed om at om jeg hadde kommet alene så hadde jeg ikke fått behandlingen jeg trenger. Wow. Jeg ble overrasket over å høre de to, så til de grader selvmotsigende tingene, i én og samme time av en lege. Jeg skal tilbake én gang i måneden i mest sannsynlig 6,5 måneder, så vi får se om det er litt mer ok neste gang. Det var iaf en ganske spesiell opplevelse sett fra mitt perspektiv og jeg håper jeg slipper å måtte forsvare meg selv på den måten igjen.

Calmness

I was sitting here in front of my pc 3 weeks ago and thought that I would feel an inner calmness, an inner peace soon. That my decision would make life a little bit easier and that there wouldn’t be so much chaos. I can say enough to make it clear that it had the complete opposite effect. I thought that as soon as I had some more time for myself again things like my blog and my instagram account would be easier to fix (I’m a tiny bit too concerned with social media these days), but no.. My life Is chaotic even though I of course do all of the normal, everyday stuff in addition to some meetings and also a little bit of work. My focus is mostly turned towards playing World of Warcraft now though and I know it’s wrong, but my interest and engagement in it is too strong. I mean, please don’t misunderstand. I still do all those everyday things, all of the things you have to do, but to focus on something else, like for instance writing something that’s actually worth publishing is extremely hard. I guess not everything have to be super long and very serious, but I would like to write something that has a little substance. Something that means something. On that note I kind of just have to write about something that happened the other day..

I was gonna see a specialist regarding something and the first thing he points out is that I’m too old to not go alone to a consultation, and he wants to know why I show up having someone with me. I mean, hello? Anyone should be allowed to bring someone if you feel like you need some moral support, you’re insecure, scared you’re going to forget to say everything you need to say etc. For me it’s a bit of all of the above. I have anxiety and it influences me in the way of being scared that I’ll forget to bring up something important – especially with a new person I don’t know. I don’t know whether or not he was happy with the explanation, but whatever. After a little while he concluded with that “yeah okay, you’re getting this medication but you wouldn’t have if you came alone”. I mean.. what? First he let’s me know that I’m too old to bring someone with me, then he tells me I wouldn’t have gotten the medication if I came alone. Wow. I was surprised of hearing both of those, extremely contradictory, things in one and the same appointment with a doctor. I’m going back there once a month the next 6,5 months, so we’ll see if it’s a bit more okay the next time. It was a pretty special experience seen from my perspective and I hope I don’t have to defend myself in that way again anytime soon.

Det er aldri for sent

For litt mer enn en uke siden måtte jeg ta et vanskelig valg som påvirket hele livet mitt. Jeg hadde ikke trodd jeg kom til å ta det valget, men noen ganger må man gjøre det som er minst kult og endevende tilværelsen helt. Det har ført til masse følelser (såre og vonde følelser) og jeg gleder meg ikke til Valentines day lenger, sånn som jeg gjorde i fjor. I mangel på å vite hva jeg skal skrive nå for tiden så tenkte jeg å iaf dele to av de kuleste julegavene som jeg fikk i fjor. Jeg skulle ha vist dere alt jeg har lyst til å vise dere nå for lenge, lenge siden, men på en eller annen måte har ikke tiden min strukket til å skrive – selv om jeg gjerne skulle ha kommet i gang igjen og funnet «oumphen» min.

It’s never too late

I had to make a difficult decision a little over a week ago, and it has impacted my entire life. I never really thought I would have to go for that choice ever, but sometimes you just have to go with what is hard, even though it turns your life upside down. It’s led to a lot of emotions (mostly hurt, devastated and sad) and I’m not looking forward to Valentines day anymore, like I did last year. Due to lack of knowing what to write I figured I would show you 2 of the most awesome gifts I got last Christmas. I should’ve showed you this (and a few other things) a long time ago, but somehow writing hasn’t really shown up in my schedule – even though I would’ve loved to start a while ago, and found my “oumph” again.

Razer Base Station Chroma Quartz
Razer Kitty Quartz BT edition
.. og sammen er de perfekte! // .. and together they’re purrfect (see what I did there?)

Fattig

Jeg husker tilbake til rundt 2015 – 2016 tror jeg, da det kom en ny liste over hvem som regnes som fattig i Norge. Da jeg fortalte det til en eller annen fikk jeg beskjed om at jeg måtte jo ta feil, ettersom jeg sa at jeg regnes som fattig med uføretrygden min. Jeg snakket aldri om det igjen, men det hendte at jeg tenkte på det – helt frem til nå. Det gikk nettopp et program på NRK med Harald Eia som programleder og han snakket om fattigdom i Norge. Det kommer stadig frem i media at det er flere og flere fattige, flere og flere barn som vokser opp i fattigdom (fler enn noen gang, tror jeg?). Jeg var spent og urolig på hva han skulle si om uføretrygd, AAP og andre former for offentlige støtte. Med både AAP og uføretrygd får du 2/3 deler av tidlige inntekt – tenk det? Opp til 400 000 i året da, riktignok. Men 400 000 er ganske mye, ihvertfall sammenlignet med meg som kun har «basis» når det kommer til uføretrygd. Det er mange med meg også, det vet jeg. Tidligere undersøkelser har jo tross alt vist at det kun er 10% med Aspergers syndrom som er i jobb. Da er det særlig også utdannelser og jobber i en viss retning, i retning av det som ofte blir kalt spesialinteresser. På et tidspunkt kunne jeg nok fått utdannelse i webdesign. Kanskje en retning mot fotografi og musikk også. Frisør og barnehagelærer. Men til slutt sa det stopp når det kom til skolen. Det var 4. året mitt på videregående og det var flere enn én grunn. Uansett.. jeg regnes som fattig. Det kom ikke som noe sjokk, men av frustrasjon og oppgitthet begynte jeg å gråte. Jeg kan ikke se for meg at så mange tar den beskjeden med «ok, null stress». Det er jo helt sikkert andre der ute som tenker at «det var ikke slik det skulle gå», sånn som jeg? For det var jo ikke slik det skulle gå. Jeg smaker på ordet, fattig. Det er nok ikke så ille som jeg skal ha det til, spesielt ikke så lenge jeg IKKE er aleneforsørger for et barn – det må jo være enda verre. Jeg hadde nok klart meg om jeg hadde vært på egenhånd, men om jeg hadde hatt noe frihet i det hele tatt kan nok diskuteres.

Harald Eia forklarte det med at Norge er et hus med to rom. Det ene rommet er de som jobber, det andre rommet er de som får hjelp av NAV. Det skal være mer lukrativt å jobbe enn å motta trygd. Selvfølgelig skal det være det. Det er vel sikkert likevel noen som på en eller annen måte klarer å «lure» seg til uføretrygd, selvom det å bli uføretrygdet er vanskelig. Det var det iaf da jeg ble det. Det var veldig strengt og man trengte til og med møte (kanskje flertall også) med NAV og overlegen der, i tillegg til spesialisterklæringer og lignende. Det er jo ikke noe du får bare fordi du vil… Noen ganger er det ganske kjipt. Det har seg jo sånn at mange som er uføre trenger medisiner, og mange medisiner går ikke på frikort. Mange med jobb når aldri frikortgrensen, andre med uføretrygd betaler mange tusen for helsetjenester og medisiner – etter frikort, hvert eneste år. Smak litt på den. I tillegg kommer jo selvfølgelig ting som tannlege, for eksempel. Det er ikke gratis med mindre du bor i kommunal bolig og går til kommunal tannlege (som ikke alltid er de beste heller, trist nok…). Lett, ikkesant? Det er langt ifra alle med uføretrygd som har plass i kommunal bolig ettersom det er mange flere uføretrygdede enn det finnes kommunale boliger. Å få plass der er forresten relativt vanskelig også, og behovsprøves i den forstand at du får 3 år av gangen og risikerer å ikke få fornyet leien etter 3 år fordi noen andre trenger leiligheten «mer enn deg». Men hvor tar du veien da?

Ordet fattig.. Det er ikke mye kult altså. Tenk at du til og med kan regnes som fattig om du tjener opp mot 400 000 i året? Det spørs bare hvor mange barn du har. Det er et interessant tema – men også utrolig, utrolig sårt.

Poor

I remember back, I think, to 2015 – 2016 when the Norwegian government came with new information about who’s considered poor or not in Norway. When I told someone that apparently, I’m actually considered poor with my disability benefits they responded with something like “you can’t be serious, that can’t be true”. I never talked about it again, but I kept thinking about it from time to time – up until now. There was a Norwegian television program with a comedian called Harald Eia as the leader and he talked about poor people in Norway today, especially with it being more and more people and even more kids (than ever, I think) who grows up being poor. I was interested in what he said about disability benefits, something called AAP (a specific thing you get when you’re waiting to see if you can go back to work, you get it for a maximum of 3 years)  and other forms of governmental support. With both AAP and disability benefits you get 2/3 of what you previously earned – think about that. Up to 400 000 NOK a year though. But 400 000 is a lot, at least compared with me who only has the “base” version due to not having worked. There’s a lot of people like me too, I know that. Previous polls have shown that about only 10% of people with Asperger’s syndrome were working. Then it’s usually when you can get an education or a job within a specific part of your interests, often so-called “special interests”. At one point I could’ve probably gotten an education in webdesign. Maybe in the direction of photography or music too. Even becoming a hairdresser or a kindergarten teacher was an option. But in the end my head just said stop when it came to school. It was my 4th year of high school, which usually takes 3 years and you only have 4 years to try it while being covered by the government tuition wise (if you choose a public school). There were more than just one reason for me quitting. Anyway.. I’m considered poor. It didn’t come as a surprise but with all the frustration and being fed up with things I just started crying. I can’t imagine people going like “yeah okay, no problem” when realizing they’re considered poor. There are likely other people out there who goes something like “it wasn’t supposed to end this way”, just like me? Because it wasn’t supposed to go this way. I tried tasting the word “poor”. It’s probably not as bad as I take it, especially not as long as I’m not an only mom – because that must be even worse. I would probably do perfectly fine completely on my own, but if I would have any freedom can be discussed, I’m pretty sure.

Harald Eia explained it as Norway being a house with 2 rooms. In one room there’s the people that work, the other was filled up with people on governmental support. It should be more giving having a job than getting disability benefits. Of course, it should, there’s no doubt in my mind. There are probably still some people who manage to “lure” their way into getting disability benefits, even though that’s hard. At least it was back when I got it. They’re very strict about it and you need meeting(s) with NAV (work and welfare management) and it’s head physician, in addition to specialist declarations etc. It’s not something you get just because you want to, because it sort of sucks sometimes. It’s also a fact that a lot of people with disability benefits are ill in some way so they need medication, and a lot of medications don’t count towards (or after) your so-called freecard. A lot of people that works never reach the freecard limit, while a lot of people who don’t work pays several thousand NOK for health care services and medication – after the freecard, every single year. Feel it. In addition to that there’s of course things like the dentist. It’s not free unless you live in an apartment owned by the municipality and you go to your local, public dentist (which aren’t always all that good, sadly..). Easy, right? Not all people on disability benefits have a place in governmental housing since there are way more people on disability benefits than there are governmental owned apartments. To get a place there is also hard by the way, and it’s “trialed” every 3 years, so you do risk not being able to live there after 3 years because “someone needs it more than you”. But where do you go after that?

The word poor.. Not much fun, is it? Think about the fact that you can even be considered poor up to 400 000 a year? It just depends on how many kids you have. It’s an interesting topic – but it’s also very emotional.

Sårbar

Jeg er visst ganske sårbar igjen. Den minste lille ting gjør ganske vondt, men jeg prøver så godt jeg kan å holde hodet over vannet – og det går sånn rimelig greit. Det er flere grunner til at jeg er så sårbar nå, men å slutte med nikotin/tobakk gjør ikke saken noe lettere. Dette er dessverre hvorfor jeg ikke har fått skrevet noe, for ting er bare helt låst.

I går mistet jeg en venninne. Eller.. «venninne» må jeg vel kalle henne siden vi sjeldent snakket nå. Vi ble kjent på World of Warcraft for kanskje.. 5 år siden, og vi snakket mye, veldig lenge. Det siste året har det riktignok blitt til at hun sier hun skal svare når hun har lagt ungene, levert ungene på skolen osv og hun endte opp med å ikke svare i det hele tatt. Jeg har alltid sett på henne som en veldig smart dame med annerledes (men også interessante) synspunkter på veldig mye. Jeg har tidligere spurt om bakgrunnen for meningene hun har, men også de vennene har, men i går argumenterte jeg tydeligvis litt for godt for mitt eget synspunkt for kommentaren min ble slettet og like etterpå ble jeg blokkert. Jeg vet det kanskje kan sees på som teit, men da jeg oppdaget det begynte jeg faktisk å gråte. Hun og jeg hadde ikke mye kontakt nå lenger, men vi var close en gang. Hun kjente i tillegg Marty og hun kjente også vår felles kompis som vi spilte mye med tilbake i 2017. Hun var liksom en av få connections jeg hadde til Marty og det å miste venner er aldri gøy, og det tror jeg alle kan skrive under på.

I går fulgte jeg også med på nyhetene sent på kvelden, på det som skjedde i USA. Jeg ønsker ikke å uttale meg for mye om hva jeg synes fordi jeg på nåværende tidspunkt ikke orker å forsvare synspunktene mine eller å diskutere, men jeg er forferdet over at noe sånt skjedde i den vestlige verdenen. Jeg hadde ikke forventet det, samtidig som jeg ikke ble for overrasket med hvor polarisert den amerikanske samfunnet har blitt de siste 4 årene. Jeg håper den nye presidenten kan få ordnet opp litt og få flere til å møtes på halvveien – det hadde gjort alt så mye bedre, men det er nok kun en drøm jeg har. Jeg håper for så vidt at det skjer overalt og ikke bare der hvor man er SÅ polarisert som i USA.. Jeg håper ting roer seg der sånn at flere kan bli tryggere igjen, inkludert de amerikanerne jeg kjenner som bor litt spredd rundt omkring.

Jeg tenkte jeg bare skulle stikke innom for å vise at jeg fortsatt er her, og så kommer jeg tilbake igjen om forhåpentligvis ikke så lenge.

Vulnerable

It appears I’m pretty vulnerable again. An itsy bitsy thing can hurt a lot, but I try to keep my head above water – and it’s going okay. There are several things that is influencing the vulnerability, but quitting nicotine/tobacco hasn’t helped. That’s sadly why I haven’t written anything, I just feel completely blocked.

Last night I lost a friend. Or.. “friend” is what I have to call her since we barely ever spoke anymore. I first met her on World of Warcraft about 5 years ago and we talked a lot for a long time. The last year she’s more been the type of person to say that she’s gonna respond when the kids are asleep or when she’s dropped her kids off on school in the morning – but she never replies. I’ve always seen her as a very smart person with a lot of different views. Earlier I’ve asked why she and her friends view different stuff a certain way because I’m legitimately interested in knowing what’s behind the opinion, but yesterday I clearly argued a little too well on my opinion because my comment was deleted and I was blocked shortly after. I know it might seem silly, but when I saw it I did cry. She and I didn’t speak a lot anymore but we did at one point. She also knew Marty and a friend of ours that we played a lot with in 2017. She was one of the few connections I had to Marty and losing friends is never a nice thing, I think everyone can agree on that.

Late last night I followed the news, on what went on in the US. I don’t feel like revealing too much of my own views on the matter as I don’t really feel like arguing with people or defend my point of views right now, but I’m absolutely appalled that something like that could happen in the western part of the world. I didn’t expect it, but I didn’t exactly get too surprised either when you think of how polarized the American society has become the last 4 years. I hope the new president can sort things a bit more out and make more people meet half way – because that would make things so much better, but that’s probably just a dream I have. I wished it could happen everywhere though, and not just in places that have so different views like in the US. I hope things will calm down so more people can be safer again, including the Americans I know who lives in a variety of places.

I figured I would just pop in here to show you that I’m still here, and I reckon I’ll be back in not too long.

Switchen har fått grå kontrollere (inni rosa deksel) i tillegg til ny beskyttelse til skjermen! // The switch finally got grey controllers (inside the pink covers) in addition to new protection for the screen!

Bedre nytt år

Jeg skulle poste noe på både nyttårsaften og i går, 1. januar. Men av en eller annen grunn følte jeg et press på å gjøre noe annet og lot meg «pushe» til å ikke skrive, slik som jeg hadde planlagt. Det kjipe med det er jo at jeg som hadde skrivelyst i typ to dager har fått en slags midlertidig skrivesperre igjen, og den svir litt.

Nyttårsaften var fin. Den var som vanlig. Her hjemme, sammen med Saga som dessverre blir reddere og reddere for fyrverkeriet for hvert år som går, så nå i 2021 må jeg snakke litt med vet om hva vi skal gjøre. Jeg har aldri hatt hund som har vært redd for fyrverkeri, så jeg vet ikke så mye om beroligende medisin (eller duft?) for hunder. Det ble litt sent, men det gjør det jo som regel på nyttårsaften selv om du prøver å legge deg i rimelig tid likevel. I går var også fin. Ikke så avslappende som jeg planla og for å være helt ærlig så har julen vært veldig tøff, så ting har generelt ikke.. gått som jeg ville. En gladnyhet likevel er at jeg har sluttet å snuse! I dag er 11. dagen uten snus, og jeg er så stolt. Det er dager hvor jeg kjenner på suget etter snus helt enormt, og i dag er en av de dagene. Andre dager går det helt ok. Snussuget varer ikke mer enn et par minutter av gangen, så jeg har funnet ut at jeg holder det ut likevel. Nå er det bare om å gjøre at jeg klarer å holde meg snusfri selv om jeg er sammen med noen som snuser, men det skal jeg nok klare det også. Vaskerommet har endelig gått som det skulle (så da er det iaf én ting) så det ble til slutt vasking av klær og sengetøy likevel.

Nå skal jeg fornøyd se resten av Harry Potter and the Half Blood Prince og være glad for at jeg var tidlig oppe og for alle dagene jeg sminker meg nå. Jeg skal ønske meg et bedre nytt år, for man kan aldri garantere at det blir godt, men man kan forhåpentligvis få et bedre år enn 2020.

Ha en fin lørdag alle sammen ♡

Better new year

I was supposed to post something on new years eve, but also yesterday, January 1st. Somehow I felt pushed towards doing something else and in the end I ended up being “pushed” not to write, like I planned. The annoying thing in the midst of that is that I did have sort of an urge to write new years eve and yesterday, but today I got a temporary writers block ish again. So that’s just great.

New years eve was nice. It was like it usually is. Here at home, with Saga whom sadly gets more and more afraid of fireworks every year so now in 2021 I have to talk with the vet about what to do. I’ve never had a dog that was that scared so I don’t know much about sedatives or the scent things. It ended up getting kind of late, but new years eve tend to end up too late, no matter if you try to get in bed in time. Yesterday was also nice. Not as chill and calm as I’d hoped but Christmas have been really rough so things have in general not gone the way I’d hoped. Some really happy news though is that I stopped using snus! This is my 11th day without it and I’m so proud. There are days where I feel the urge to use it a lot, and today is one of those days. Luckily the urge doesn’t last more than a couple of minutes at a time, so I’ve figured out I can deal with hat. Now it’s just hoping that it’ll go smooth ish if I’m with someone who uses snus, but I think I can do that. The laundry room finally went like it should (at least that’s one thing!) and we were able to wash clothes and bedsheets again, finally.

Now I’m going to happily watch the rest of Harry Potter and the Half Blood Prince and be happy that I was up early, and for all the days I manage to do my makeup now. I’m gonna wish myself a better new year because you can never guarantee that it’s going to be great but you can hopefully get a better year than 2020.

Have a nice Saturday everyone ♡

Livet as #2

Livet har hatt en tendens til å kaste meg litt rundt og få meg til å oppleve litt forskjellige ting, og den siste uken er intet unntak. Jeg kjenner litt på at jeg begynner å bli lei, men det er strengt tatt ikke så mye jeg får gjort med det. Det er litt sånn at jeg kunne ønske at en irsk dverg (leprechaun) kunne kommet ned med en regnbue, blåse litt gullstøv på meg og voila, jeg har litt hell – men det er vel kun i filmer og historier at det skjer. Uansett.. her er jeg. Jeg lever enda, men jeg lever i konstant kaos og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle dét, samt å være en god forfatter, «fotograf», instagrammer og kanskje også streamer. Ting må liksom falle litt på plass tror jeg, og forhåpentligvis kan ting roe seg – men det tror jeg at jeg har nevnt før uten at det faktisk har skjedd. Jeg føler meg liksom bare ferdig med at ting går feil eller at uventede (negative) ting skjer og det tror jeg at hvem som helst i min (og mammi) sin situasjon akkurat nå ville blitt.

Akkurat nå har jeg egentlig juleferie men det stopper hverken vaskemaskin/rør på vaskerommet og både gulv- og taklampe å streike, og plutselig hadde jeg litt jobb å gjøre likevel. Men den jobben tar jeg i morgen. Jeg har juleferie ut dagen i dag, og jeg har bestemt meg for at jeg har juleferie igjen fra torsdag og ut helgen. Jeg håper jeg kan la høre fra meg snart, og forresten så er Færder logopedi sin nettside oppe og går allerede så det er bare å titte innom ved å klikke her! Det kan være ting som enda ikke er perfekt, men det blir jeg å rette opp i etter hvert som det oppdages (selv om det faktisk egentlig skal være i perfekt stand ut fra testene).

Jeg håper alle hadde en fin julaften selv om jeg vet at mange ikke har det. Om du trenger noen å snakke med og noen å åpne deg for så håper jeg virkelig at du tar det steget. Det finnes både hjelpetelefoner og chatte-tjenester om du ikke vil snakke med noen du kjenner. Under er noen linker som kan være til hjelp nå. Mange klemmer fra meg som kjemper hardt sammen med dere andre ♡

Mental Helses hjelpetelefon
Kirkens SOS
Kors på halsen (Røde kors for alle under 18 år)

Life #2

Lately life’s had a tendency to throw me all over the place and make me experience a few different things and this past week is no exception. I must say I’m getting tired of it, but strictly speaking there isn’t a lot I can do with it. It’s almost like I wish a leprechaun could come down with a rainbow, blow some gold dust on me and *voila*, give me some luck – but I don’t think that happens in real life. Anyway.. Here I am. I’m still alive, but I live in a constant state of chaos and I don’t know how to combine handling that with being a good writer, “photographer”, instagrammer and maybe even a streamer. Things kinda have to settle down and hopefully they can calm down – but I’m pretty sure I’ve written about just that before and it hasn’t really happened. I just kind of feel done with things going wrong or unexpected (negative) things happening and I think anyone in my (and mammi’s) position would agree.

Right now I was supposed to have Christmas vacation, but that doesn’t stop the laundry machine/pipes and lamps in both the ceiling and standing on the floor dying on us, in addition I suddenly had some things to do regarding work as well. But I’m doing that tomorrow. I’m gonna have Christmas vacation until tomorrow and then from Thursday and out the weekend as well. I hope I can be back to writing a bit more again soon, and also btw, Færder logopedi’s (logopedi = speech therapy) website is up and running now! You can see it by clicking here! There might be things that aren’t working perfectly, and in that case I’ll have to right the wrongs as they’re discovered, although it’s supposed to be perfect according to all our tests while working.

I hope everyone had a good Christmas eve, even though I know a lot didn’t. If you need someone to talk to and someone to open up to, I really hope you’ll do just that. There are both phone calls you can make but also chatting online if you don’t want to speak to someone you know. I shared some links that might help under the Norwegian version of this blog post. Loads of hugs from another person who fights hard together with you ♡

November 2019..

WIP

Work in progress… Som jeg nevnte i går så har det skjedd noen store, uventede ting den siste tiden, som har økt stressnivået og angsten. Men, det skjer heldigvis noen bra og spennende ting også – selv om det på mange måter er tvunget frem da det er bevisste handlinger og gjøremål fra min side. Mammi har alltid hatt en tendens til å elske å pusse opp og det har smittet over på meg. Det som derimot ikke har smittet over på meg er det å glede seg over alt det ekstra arbeidet som noen ganger oppstår, og jeg ender i tillegg alltid opp med å undervurdere tidsbruken på ting. Det forandrer seg tydeligvis aldri, og ei heller det faktum at jeg liker å gjøre endringer (det visuelle i miljøet rundt meg, ikke rutiner) fra tid til annen selv. Jeg/vi har nå hele to nye prosjekter som foregår samtidig; mitt eget rom og boden inne.

Rommet mitt er et work in progress og blir ikke ferdig med det første. Jeg går langsomt frem med forbedringene fordi jeg ikke har mulighet til å kjøpe alt det nye, uavhengig av om det er lite eller stort på en gang. Inneboden er derimot noe som kan bli ferdig ganske fort. Det var i hovedsak meningen at vi bare skulle legge «fliser» på gulvet (vi ordnet med det samme gulvet i gangen tidligere, og det er kun et vinylbelegg som er kjøpt på Lindas dekor, som ser ut som fliser), men da vi tømte rommet for ting i går innså vi at for det første så måtte vi male veggene. Da jeg styret med å ta ned alle knaggene innså vi også at de ikke kunne henges opp igjen. Det er litt strek i regningen, men det ga oss også et påskudd for å faktisk kunne ommøblere der inne, selvfølgelig etter et par strøk med sparkel der hvor knaggene har hengt og maling på toppen. Vi har flisene til gulvet, malingen til veggene og hyllene som skal settes opp. Knagger til jakker kommer som en senere prioritet på tross av at det er nok av jakker som ikke kan legges på gulvet. Omtrent hele helgen går dermed med til oppussing, og da er spillingen siste prioritet. Jeg spiller forresten også litt Animal Crossing og Super Smash Bros på Nintendo Switch, i tillegg til World of Warcraft. Mens WoW er mye konkurranse og hardt arbeid i tillegg til gøy så er Switchen bare deilig og avslappende.  

Jeg håper alle har en fin fredag og dette er forresten første innlegget jeg publiserer med timer – jeg måtte jo prøve det en gang også!

Padmé

WIP

Work in progress.. Yesterday I mentioned that there’s been a few big, unforeseen things happening lately and that those things have increased my stress- and anxiety levels. But, luckily there are also some nice and exciting things happening too – even though it’s mostly forced through by actions from me. Mammi always had a tendency to love renovating the apartments we’ve lived in and some of that was passed on onto me. What wasn’t passed down was the happiness over the extra work that sometimes show up and I also basically always manage to underestimate how much time things take. That seriously never changes, and neither is the fact that I like to make changes (the visual things around me, not routines) from time to time. I/we have 2 new projects going on at the same time now; my room and the storage room in the apartment.

My room is a work in progress that won’t be finished anytime soon. I take it slow since I can’t afford to buy all the things I need to make it into what I want at the same time, no matter how cheap or expensive it is. The storage room in the apartment is going to be done pretty fast though. In the first place we were just gonna put down tiles on the floor (we already did it in the hallway a while back and it’s some sort of vinyl “cover” that’s bought at Lindas dekor, and it looks like tiles) but when we emptied the room yesterday we realized that we have to paint the room as well. When I was taking down the jacket hooks I realized that they couldn’t go up on the wall again either. That was kinda frustrating, but at the same time it gives us room to actually rearrange the furniture in there as well, of course after fixing the holes in the wall and a few coats of paint. We already have the tiles for the floor, the paint for the walls and the new shelf system. The hooks for all our jackets comes last sadly, even though we have a few too many jackets that can’t be laying on the floor for too long. Basically all weekend is gonna go to that project, and then the gaming is my last priority obviously. I by the way also play Animal Crossing and Super Smash Bros on my Nintendo Switch, in addition to World of Warcraft on my pc. While WoW is more competitive and hard work (in addition to fun of course), the Switch is just nice and chill.

I hope everyone has a good Friday and this is by the way the very first post I publish with a timer – I had to try out that too!

Padmé


Til toppen