Sahlo Folina

Sahlo folina (fra sangen Bandito) har i det siste blitt brukt som et rop om hjelp av fans av Twenty One Pilots. I facebookgruppen(e) jeg er medlem i har jeg sett det har blitt brukt hyppig – og det fungerer. Noen ganger trenger man hjelp, men noen ganger tør man ikke å ytre ordene «hjelp meg». Jeg tror ordene sahlo folina har hjulpet mange.

Jeg har selvfølgelig hørt gjennom Trench et par ganger, men min go-to sang når ting er vanskelig er likevel Fall Away som inneholder et vers hentet fra Tyler’s egen sang Drown.

nicoandninerss

En utrolig perfekt dag

I går var fantastisk. Den var tilnærmet perfekt. Den var iaf helt utrolig. Grunnene til det er flere, men noen ting vil jeg holde privat, uansett hvor åpen jeg er her på bloggen. Noen ting forteller man bare ikke til hele verden. Dagen min startet allerede klokken åtte, og i forhold til hvordan stemningsleiet mitt har vært de siste dagene var dette egentlig litt for tidlig. Men noen ganger har man nesten ikke et valg, spesielt ikke når man skal rekke et tog, haha. Turen min gikk nemlig inn til Oslo for noen timer. Noen timer ble til fem timer, som egentlig ikke var nok. Men da jeg hadde enda et tog å rekke så ble det slik. Heldigvis finnes det flere, fremtidige dager. Som den nordmannen jeg er så må jeg jo nesten nevne været også. Vi forventet jo nok en solfylt, nesten-sommerdag, men neida. Det var regn og rimelig kaldt, iaf i forhold til dagen før. Vi var kledd for vår, så vi endte opp med å fryse, men vi fant et lite sted vi satt oss ned i. Det var så koselig! Den neste turen min gikk hjemover igjen, da vi var invitert på middagsselskap til en veldig, veldig herlig kusine som var «hjemom» en tur, selvom her ikke egentlig er hjemme for henne lenger. Det var så fint å se henne igjen! Det var jo selvfølgelig koselig å se resten av familien også, men de kan jeg liksom se oftere. Som i det forrige middagsselskapet da hun var hjemme hadde de laget en vegetarversjonen av maten de laget, og herlighet så takknemlig jeg er! Jeg forventer jo faktisk ikke det når jeg drar bort, jeg forventer at jeg «må» spise det samme som alle andre, noe jeg faktisk gjør når jeg er bedt bort selv om jeg på generell basis ikke spiser noe kjøtt, og nesten ikke animalske produkter, i det hele tatt. Men ja, som sagt så forventer jeg absolutt ikke at andre skal ta hensyn til min livsstil, så ofte tar jeg med meg et eller annet vegetarisk eller vegansk måltid fra frysa eller kjøleskapet. Når mennesker jeg besøker faktisk tar hensyn til livsstilen min så blir jeg så overrasket, og helt utrolig takknemlig! Dere kan faktisk ikke ane hvor takknemlig, overrasket og glad jeg blir. Jeg har fantastiske mennesker i livet mitt as ♡

An incredibly perfect day

Yesterday was fantastic. It was nearly perfect. At least it was incredible. Of course, it was several reasons, but some things I wanna keep privately, no matter how open I am here on my blog. Some things you just don’t share with the rest of the world. My day started at 8am, and when taking into consideration my last few days, this was actually way to early. But sometimes you don’t really have a choice, at least when you’ve got a train waiting for you. I was actually going to Oslo for a couple of hours. A couple of hours turned to five, but that wasn’t actually enough. At least there are more, future days. As the norwegian person I am, I of course have to mention the weather. We expected another sunny, almost-summer ish weather, but nope. It was raining and cold, at least compared to the day before. We were dressed for spring, so we ended up really, really freezing, but we found this little place we ended up in. It was amazing! My next trip went home again, since we were invited to a dinner party hosted by a really sweet cousin, who finally came home, even though here isn’t really home for her anymore. It was great seeing her again! I mean, of course it was nice to see the rest of the family as well, but I can see them quite often. Just like at the last dinner party, she made a vegetarian version of the food they served, and I’m so thankful! I really don’t expect that, when I’m at other peoples houses – I acturally expect that I «have to» eat the same food as everyone else, which I actually do when I’m eating dinner with other people, even though I don’t ever really eat meat or animal byproducts at all. But yeah, I absolutely don’t expect people to take my lifestyle in consideration, so I often bring some vegetarian or vegan food from the freezer or the fridge. When people I visit actually take my lifestyle in consideration I’m really surprised, but also really thankful! I don’t think you’ll ever understand how thankful I get to be honest. I have amazing people in my life ♡

Så høy puls hadde jeg da jeg ankom oslo, på tross av Sobril // My pulse was this high when I arrived in Oslo, despite having taken Sobril..

What goes up, must come down

Som dere som har vært innom i det siste helt sikkert har forstått er at jeg har hatt det veldig bra de siste dagene. Jeg har hatt et ganske så høyt stemningsleie og har gjort mye, og vært veldig sosial. Det tok en brå slutt sent onsdags kveld og det traff meg hardt. Siden onsdags kveld har jeg da altså gjort mye for å prøve å snu det tilbake igjen, men det er lettere sagt enn gjort. Både onsdags kveld og i går var det flere venner som bekymret spurte hvordan jeg hadde det, og det eneste jeg klarte å få frem var at det gikk greit. Som alltid. Fordi det er vel ikke egentlig noen som virkelig vil vite sannheten? Og hvordan forteller man den?

«Nei du altså, jeg har egentlig tenkt litt på å dø, jeg»
«Joda, det går fint. Men jeg har en veldig stor trang til å skade meg selv»
«Nei altså, jeg tenker jo på at jeg aldri burde vært født da»
«Jeg forstår ikke hvorfor du spør, fordi jeg vet innerst inne at du hater meg uansett»

Grunnen til at jeg er så ærlig her er vel fordi jeg ønsker å skape en slags «awareness». Om du har en følelse av at vennen din ikke har det bra; ikke gi opp. Spør hvordan vennen din har det. Om du ikke får noe ordentlig svar, spør om det er noe du kan gjøre for personen fordi du bryr deg om han/hun. Du kan også gå lenger og høre om dere faktisk skal møtes og være litt sammen, eller også dukke opp spontant på døren dems for å gi en klem. Om du har en følelse av at vennen din ikke har det noe bra, så har du antageligvis rett. Aldri gi opp de du er glad i.

Psykiateren min sier stadig «noen ting vil alltid være vanskeligere for deg enn andre, og noen ting kan også være umulig, og det må du lære deg å leve med», og den er veldig vanskelig å svelge. Jeg mener, det gir jo mening. Men det er vanskelig og det er utrolig kjipt å vite. Det er vel likevel bedre å vite enn å strebe etter noe som ikke er mulig å lykkes i.

What goes up, must come down

You, my readers, have probably guessed that I’ve been very happy the last few days. I’ve been on a pretty high moodswing and I’ve done a lot, and been quite social. It all came to an end late wednesday night and it hit me pretty hard. Since wednesday night I’ve tried doing stuff to try and come back up, but thats easier said than done. Both wednesday and yesterday night several of my friends worried about me and asked me how I was doing, and the only thing I’ve been able to say is that everything’s fine. As always. Because there isn’t really anybody who wants an honest answer, is there? And how do you even say it?

«No, you see, I’ve kinda been thinking about dying»
«Well, everything’s fine. But I do have a very strong wish to harm myself»
«Nah, I’m thinking that I shouldn’t have been born»
«I don’t understand why you ask, because I know that you deep down hate me»

The reason I’m this honest on my blog is probably because I wanna create some kind of awareness. If you’ve got a feeling that your friend isn’t really doing so well; don’t give up. Ask how your friend is doing. If you don’t get a straight answer, ask if you can do anything for them, because you care about them. You can ask them if they wanna meet you and hang out. You can also stretch that one and actually show up at their house unannounced to give your friend a hug. If you’ve got a feeling that your friend isn’t doing so well, you’re probably right. Never give up on the people you love.

My psychiatrist often says «some things will always be more diffiuclt for you, and some things might even be impossible, but you’ve gotta learn to live with that», and that one is pretty hard to hear. I mean, it makes sense. But it’s hard to understand and extremely annoying to know. Although I guess it’s better to know than continuing to reach after something that’s impossible to succeed in.

Vårrengjøring?

Innlegget jeg skrev på lørdag trigget tydeligvis litt, på flere hold – og det er helt okei. Det er vel når man er helt ærlig at man finner ut hvilke mennesker man kan stole på og ikke, og hvilke mennesker man vil ha i livet sitt og ikke. Så akkurat nå har jeg det ganske fint med meg selv. Det er delvis på grunn av et ganske så høyt stemningsleie i går, men også at dagen i dag gikk så fint. Dagen jeg gruet meg litt til. Dagen jeg skulle gå nøye gjennom ting i boden. Mine eiendeler. Min fortid – og min fremtid. Det gikk heldigvis utrolig greit, og jeg hadde selskap av verdens beste Tina som hjalp meg med absolutt alt. Jeg har til og med funnet ting jeg ikke egentlig trenger lenger, og som noen andre kanskje kunne trengt, så da går det rett til enten en bruktbutikk eller Fretex (som for øvrig er en bruktbutikk??). Jeg har arvet mye klær opp gjennom årene (fra flotte kusiner), men også kjøpt en del på bruktbutikker, så hvorfor ikke gi noe tilbake? Tina og jeg hadde selskap av den utrolig flotte 2019 spillelisten min som er 110% kaotisk. Alle årstall-listene mine er forsåvidt det, og her er 2018, 2017 og 2016. Jeg har en ekstremt varierende musikksmak selv om Twenty One Pilots, Cir.cuz, Admiral P og OnklP og de fjerne slektningene topper spotify wrapped (var dét det het?). Alle fine sanger jeg hører i løpet av et år havner i sine respektive lister, og det finnes egentlig ganske mange fine sanger. I skrivende stund sitter jeg å hører på Trench (Twenty One Pilots) og snapchatter med fine mennesker, så jeg har det i grunn ganske fint i dag altså!

Spring cleaning?

The entry I posted on saturday appearantly triggered a few people – and that’s completely okay. I guess it’s when you speak the truth you really know who you can trust and who you want to have in your life. So right now, I’m actually felling pretty good. The feeling good thing is partly because of a high moodswing that lasted all yesterday, but also because today went great! I was dreading today. The day I decided to go through everything in the storage unit thorougly. My belongings. My past – and my future. Luckily it went very well and I had amazing company in my best friend Tina, who helped me with literally everything. I even found some things I don’t really need and that someone else might need, so that stuff is going to either a second hand store or Fretex (which kinda actually is a secondhand store, isn’t it?). I’ve gotten a lot of clothes through the years that my cousins have worn before me, and I’ve also bought a lot of used stuff at secondhand stores – so why not give something back, right? Tina and I had very good company in my 2019 playlist on Spotify that’s actually a 110% chaotic. To be fair, all of my yearly playlists are too, and here’s 2018, 2017 and 2016. My taste in music is extremely wide even though Twenty One Pilots, Cir.cuz, Admiral P and OnklP og de fjerne slektningene are the ones that are topping Spotify wrapped (was that the thing you could use at the end of the year?). All pretty songs that I hear throughout a year are put in their respective playlists, and there’s actually quite a lot of them. Right now I’m listening to Trench (Twenty One Pilots) and I’m snapchatting with awesome people, so I’m actually having a really great day!

Litt mindre kaotisk enn forrige fredag // Slightly less chaotic than last friday

I morgen vil jeg ikke kle på meg

Jeg hadde en sånn dag i går. En dag hvor jeg følte for å gi opp. En sånn dag hvor alt bare går feil vei, og alt gjør vondt. En dag hvor jeg så sårt vil si akkurat hva jeg føler til noen, uten filter, men samtidig blir sint når samtaler varer lenger enn et par meldinger frem og tilbake. Jeg ble sint fordi noen kritiserte han, sa det var hans skyld. Sa det var han som hadde satt meg i den situasjonen jeg sitter i. Tro det eller ei, jeg satt meg teknisk sett i den selv. Teknisk sett er riktignok cluet her. For jeg ble forsikret om at jeg aldri ville sitte i denne situasjonen. Jeg ble sint for at noen la alt over på han. Skylder på han. For det gjør ikke jeg. Jeg skylder på henne. Det var nemlig hun som forandret alt. Dagen ble en sånn dag fordi jeg var innom lagerboden. Den som har stått full en måned, den som jeg har hatt nøkkelen til siden tirsdag kveld. Å dra dit.. det føltes så altfor vondt, samtidig som jeg visste det måtte gjøres. Jeg måtte få oversikt. Kanskje jeg til og med fant et par ting jeg virkelig savnet eller trengte? Kanskje, kanskje ikke. Det hellet egentlig mot kanskje ikke, men jeg har ikke full oversikt enda. Jeg fikk gått over alle boksene, men bare veldig kjapt. Altfor kjapt for for å se om innholdet faktisk hadde betydning, men kjapt nok til å skape en følelsesmessig reaksjon. Jeg tok likevel med meg en koffert, fullstappet med ting, og to store søppelsekker. Du vet, de store svarte? De funket bra nok. Det luktet enda slik det luktet av huset, slik som det luktet av han. Av oss. Dette på tross av at tingene har stått i boden i over en måned. En tåre trillet nedover kinnet mitt mens jeg likevel ville gå gjennom ting da jeg kom hjem. Jeg forklarte situasjonen for en eller annen og den personen måtte absolutt påpeke at det ikke er min feil at jeg sitter her, sånn som nå. At jeg har kommet så langt siden da. At jeg ikke bør se tilbake, og at jeg absolutt må se fremover. «Gå fremover alltid, gå bakover aldri», synger Philip Boardman. Lett for han å si.. Hvertfall akkurat nå, her jeg sitter på stuegulvet og gråter. Jeg skal ta rådet ditt til meg, og jeg har klart det før. Bare ikke akkurat nå.


Tomorrow, I don’t want to get dressed

I had that kind of day yesterday. That kind of day, where I feel like giving up. The kind of day when everything goes wrong, and everything hurts. The kind of day where I wanna tell someone exactly how I feel, without filter, but at the same time I get angry if a conversation lasts for more than a few messages back and forth. I got angry because someone criticised him, and told me everything was his fault. The person told me that it was his fault, that I’m in this situation now. Believe it or not, but I technically put myself in this situation. Technically is the important word here though. I was reassured I was never gonna be in this situation. I got angry because someone told me that it was all him. Blaming him. I don’t. I blame her. It was she that changed absolutely everything. Yesterday turned out to be a «that kind of day» because I decided to go to the storage unit. It’s been there for a month, and I’ve had the key since tuesday night. But going there.. It was way too painful, but at the same time I knew it had to be done. I had to see what was there, to get some kind of overview. Maybe I could even find a couple of things I missed and really needed? Maybe, maybe not. It was more maybe not, I think. But I don’t really know what kind of stuff that’s in the storage unit. I went through all the boxes though, but just really fast. Way too fast to see what was actually there, but fast enough to bring me some kind of emotional reaction. I still brought a suitcase filled with loads of random stuff, and two big garbage bags. You know the huge and black kind? They worked well enough. Everything still smelled like the house, like him. Like us. It still smelled like us, even though everything has been in the storage unit for a month. A tear rolled down my cheek while I still wanted to look through everything I brought home. I explained the situation to someone. This someone blamed him again. The person told me that I’ve come so far. That I shouldn’t look back, and that I absolutely have to look towards the future. «Gå forover alltid, gå bakover aldri» («go forward always, go backwards never») Philip Boardman sings. Easier said than done. At least right now, when I’m sitting on the floor, crying. I’m gonna take your advice, and I’ve done it before. Just not right now.

Har det kommet for å bli?

Skrivesperre.. Et av de verste ordene jeg vet. Det har hvertfall blitt det, i løpet av det siste halve året. I går skjedde det noe som gjorde at jeg tror jeg vet hvorfor den har kommet. Det var litt sårt og litt provoserende – men mest av alt irriterende. Har skrivesperren kommet for å bli? Jeg aner helt ærlig ikke, men siden jeg tror jeg fant opphavet så skal jeg virkelig jobbe for å bedre det. Det å skrive har tross alt vært det som har hjulpet meg opp gjennom årene, og som til tider har vært det eneste som har fått meg til å føle meg verdifull. Fordi det er noe jeg kan. 

Det er forsatt mye som skjer – samtidig som det er lite som skjer – og det er en del jeg faktisk kunne skrevet om. Jeg får meg bare ikke til å skrive. Jeg får ikke roen og har ikke evnen til å sette ord på hva jeg vil formidle. Jeg har lenge trodd og følt at meningen med mitt liv er å hjelpe andre mennesker, og å formidle ting videre, for både meg selv, men også for andre som har noe å fortelle, så dette har vært, og er fortsatt veldig sårt for meg.

Når jeg nå likevel har fått satt meg ned og har litt konsentrasjon kan jeg jo like så godt fortelle litt om hva som faktisk skjer i livet mitt nå. Jeg har så mange tanker og så mye følelser jeg ikke har klart å få ut på et vis, så jeg satte i gang et prosjekt med å male alle dørkarmer her hjemme (dørene står også på planen!). Jeg kom så langt som til andre strøk – og jeg har planlagt tre – men så ble jeg syk. Heldigvis bare forkjølet, men jeg ble likevel så dårlig at alt jeg ønsket var å ligge i sengen. Selv om det bare er to uker siden jeg startet så har det likevel vært litt.. tiltak å starte opp igjen, selv om det bare er ett strøk igjen.  Jeg har også fått en ny tatovering (hipp hurra!), som mange kanskje har sett på instagram. Et utdypende innlegg med bilder står på planen om ikke altfor lenge.

Jeg har endelig fått kommet tilbake til ukentlig behandling! Første time var i forrige uke, og jeg vil egentlig ikke jinxe det, men foreløpig virker det veldig lovende. Det var fint å ha noen å snakke med igjen. Man kan jo alltids snakke med både venner og familie, men noen ting har man bare ikke lyst til å ta opp med de og noen ganger innser man at man også er i ferd med å slite ut de man har – og det er så viktig å ikke gjøre nettopp dét!

Jeg fikk også heldigvis fikset pcen min. Jeg har i lengre tid hatt problemer med å kjøre blant annet spill (World of Warcraft, host host) og har rådført meg med utrolig mange mennesker. Mennesker som teknisk sett kunne hjulpet meg fysisk, men også overraskende mange som bare har kunnet hjulpet meg med idéer og mulige løsninger jeg har måttet prøve ut selv. Alt fra innstillinger til hardware (det som kunne sjekkes riktignok) ble sjekket og etterhvert resatte jeg Windows og slettet alt på ssdene mine, likevel ble det ingen endringer. Til slutt gjenstod teorien om at grafikkkortet mitt var på vei til å ryke og det er egentlig mitt verste mareritt når det gjelder pcen, men jammen var det ikke «bare» strøminnstillinger et par steder som måtte endres på. Det ble egentlig litt komisk med tanke på alle scenarioene jeg hadde sett for meg, og hvor mye tid utrolig kunnskapsrike mennesker har brukt på avanserte løsninger.

Dette er egentlig bare noe av det jeg har (hatt) lyst til å dele og nå fikk jeg det endelig til. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal takke, men det er absolutt noen som bør takkes der ute for å ha fått meg til å overvinne frykten jeg har.

..og forresten så vurderer jeg å legge om hele bloggen til engelsk. Er det noen som leser som har tanker om dette?

Jeg glemte meg selv

Det har vært stille her en liten stund. Igjen. Det var virkelig ikke meningen denne gangen, og jeg har faktisk hatt noe å skrive om. Nå derimot må jeg virkelig få ut følelsene mine, både vonde og gode. Jeg må skrive dem ned.

Lørdag 9. februar var det klart for Twenty One Pilots på Telenor Arena. Jeg ordnet med countdown for nesten åtte måneder siden, da turnédatoene var klare. Jeg satt klar da jeg, som er på mailingliste, fikk muligheten til å forhåndskjøpe billetter. Alt var planlagt fra første stund – inkludert kjøring. Jeg skulle få slippe tog inn til Oslo og så buss fra sentrum til arenaen, men høstkvelden jeg har snakket om tidligere forandret ting. Det påvirket livet mitt så til de grader, og det er fortsatt sårt. Men så er det ikke egentlig det dette innlegget handler om, selvom det så klart var en medvirkende årsak til ting som skjedde.

På tross av forandringene hadde jeg likevel klart å legge en plan jeg var sikker på at jeg var ok med. Følge til konserten, hotellrom i sentrum som jeg kunne dra til når som helst og angstdempende medisiner.. Selvfølgelig klarte jeg å glemme medisinene hjemme, så da var desverre alkohol en erstatter. Jeg var forberedt på å få angsten under kontroll. Midt oppi kaoset med angst og bipolare humørsvigninger (selvom de har blitt utrolig mye bedre!) så glemte jeg faktisk autismen min. Aspergers syndrom. Høytfungerende, men likevel autisme.

4 av 4 årsaker til meltdown var til stede den lørdagen. Lyd, lys, lukt og fysisk kontakt. Lyden var sangene. Tekstene. Musikken. Fans som hylte høylytt, både tekster og simple hyl. Lys var lyskasterne fra scenen. Farger. Sterkt lys. Strobelys. Lukt var alle parfymene. Svette. Popcorn. Øl. Fysisk kontakt var alle som dyttet meg. Alle som dultet borti meg for å gå forbi. Alle som hoppet og danset inni meg.

kilde: autistic-women-are-everywhere

I tillegg var det alle følelsene. Tekstene og melodiene til Tyler bringer frem følelser i meg som jeg ikke visste at jeg hadde. Han forklarer ting på en sånn måte at jeg forstår hva som foregår inne i meg selv bedre. Han lar fansen få innblikk i ting han går gjennom og det er så sårt.

Jeg gråt fra første sang. Hun ene jeg var sammen med på konserten hadde da allerede gått fremover og stod midt i menneskemengden. Jeg klarte å forholde meg til alle følelsene helt til Tyler begynte å spille ‘Cut my lip’. Det er min yndlingssang fra albumet. Mitt anthem. Jeg var absolutt ikke forberedt da den ikke var på setlista fra tidligere i USA, men de forandret den tydeligvis i Europa, da Awolnation ikke var med dem lenger. Jeg sa til kompisen min at jeg måtte ha en pause. Jeg løp inn på do og startet å gråte enda mer. Etter en liten stund kom en vakt bort og spurte om alt var ok. Jeg klarte såvidt å få frem ord, men til slutt klarte jeg å si «nei». Han tok meg med til en annen vakt, et stykke bortenfor og de ba meg sette meg ned. Han satt en stund og snakket med meg før Røde Kors kom. Igjen ble det mer snakk, og jeg var ikke egentlig i stand til å føre noen slags samtale, men jeg klarte å få frem autisme og angst. De ville ta meg med til Røde Kors-området og vi måtte gå ut. Det regnet, men jeg enset det så vidt. Ingenting var viktig. Jeg satt der en stund før jeg ble rådet til å enten gå tilbake til konserten eller å dra hjem. Jeg ble fulgt tilbake til konserten, og da lyden og lyset slo imot meg da jeg kom opp ved siden av scenen ble jeg helt stille. Jeg var nummen. Helt uten følelser. Jeg gikk bortover og fant kompisen min igjen. Han kom seg såvidt bort til meg fordi vaktene begynte å dra ut et tau for å lage en passasje. Jeg skjønte hva som var iferd med å skje, men jeg følte ingenting. Etter en bitteliten stund kom Tyler løpende. Han stod rett foran meg og sang Car radio, og jeg følte fortsatt ingenting. Jeg stod der bare, så rett fremfor meg og stirret tomt ut i luften mens konfetti dalte ned og over meg da Tyler og Josh gikk opp på plattformer holdt oppe av fansen i de siste minuttene av Trees. Jeg la konfettien i lommen og gikk ut.

Jeg sa ikke ett eneste ord før vi kom av bussen da vi var tilbake i Oslo sentrum. «I told you so.» sa jeg til kompisen min. Vi fortsatte i stillhet tilbake til hotellet. Jeg hadde fått tårer i øynene mine igjen. På tross av mulighetene mine for sengen på hotellrommet og en god frokost orket jeg ikke å bli der. Jeg sjekket ut og kom meg på siste toget hjem.


Jeg kom nettopp hjem fra kjøretime og da jeg kom inn døren var Twenty One Pilots på radioen. Jeg hørte Tyler synge ‘My Blood’. Jeg satt meg ned på gulvet med Saga og fikk tårer i øynene. Jeg tror ikke jeg klarer å høre på ToP på en stund..


‘Angst uten filter’ – et innlegg skrevet etter konserten i 2016

Tiden flyr

Helgen min har virkelig vært begivenhetsrik, og egentlig holdt meg ganske opptatt – spesielt med tanke på «recovery»tiden min etter mye sosiale eventer.

Hele helgen var allerede planlagt på torsdag og jeg hadde kun positive tanker rundt den helt frem til fredag kveld. Torsdag var en relativt vond dag som startet med et angstanfall, så planene den dagen ble avlyst. Fredag kveld fikk jeg en slags meltdown – noe som heldigvis ikke skjer så ofte lenger, men noen ganger blir bare hodet mitt for fullt av ting og den siste uken har jeg hatt hele 7 store problemstillinger som har surret rundt i hodet mitt konstant. Jeg har heller ikke vært i behandling på over en måned, bortsett fra én time hos psykiateren min i januar. Den ene timen er liksom ikke nok til å få ut alt og putte tankene i «bokser» inni hodet. Ofte trenger jeg også litt hjelp til å sortere ut viktige og uviktige ting som surrer rundt oppi der, og det skjer jo ikke når jeg har én behandlingstime i måneden.

Lørdag morgen derimot var jeg helt klar til å gjennomføre planene mine. Det ble nemlig en tur til Oslo midt på dagen! Jeg hadde det utrolig koselig, helt til jeg måtte dra en time tidligere på grunn av togkaos og snøværet. Jeg brukte 2 timer og 20 minutter hjem, istedenfor 1 time og 11 minutter. Det var flaks at mammi ringte meg! Underveis i kaoset med hvilke tog som faktisk gikk og hvem som ble kansellert fikk jeg også assistanse av en fantastisk kusine, så hele opplegget ble ikke så forferdelig som det hadde vært uten assistanse. Jeg har jo fortsatt Aspergers syndrom, selv om det temaet har blitt nedprioritert på bloggen det siste året.

Da jeg kom til Tønsberg stod storesøster og samboeren å ventet på meg på togstasjonen og det ble rett hjem og hive seg rundt for å bli klar for fest. Det var en kusines 35-årslag og jeg bestemte meg 100% for en stund siden for å bli med, for å være en del av familien og gjøre en stor innsats for å vise menneskene rundt meg hva de betyr for meg. Det ble en veldig fin kveld med god mat, morsomme påfunn og litt alkohol (det er lov innimellom selv om medisinene mine ikke er så fan).

I går trengte jeg som beskrevet tidligere min berømte «recovery»tid etter sosiale eventer. Tross utmattelsen som meldte seg i det øyeblikket jeg åpnet øynene var lørdagen så absolutt verdt det. ❤

Jeg var så heldig at jeg fikk roser i Oslo på lørdag..

Har jeg vært høyt nok nå?

Den siste tiden har vært preget av både ekstremt høyt – men også ekstremt lavt stemningsleie. Det har skjedd så utrolig mye og blogglyst har vært på topp, men også helt på bunn. Da den har vært på topp har jeg derimot ikke hatt «tid» fordi det har vært så mye annet å gjøre og å finne på. Da den har vært på bunn så har det åpenbart vært et ekstremt stort steg å i det hele tatt åpne google chrome. Jeg har til og med hatt en del dager nå hvor jeg isolerte meg helt, så med andre ord har den siste tiden vært så langt fra stabil som overhode mulig, og er det noe man trenger når man har både asperger og bipolar så er det nettopp det – stabilitet. Jeg har egentlig så altfor mye å fortelle, men mye egner seg ikke på en blogg. Det egner seg vel strengt tatt ikke oppi hodet heller, fordi det skaper så altfor mye kaos og frustrasjon. Frustrasjon er også et nøkkelord oppi det hele. For å si det som venninnen min og jeg kom frem til i går kveld; det er mye merkelig folk som blir sluppet løs (underforstått drittsekker man møter på enten apper eller på byen). On that note – man trenger ikke engang en datingapp. Instagram DM er nok.

Det er så merkelig, slik det har blitt. Det er så lett å komme i kontakt med folk. Det finnes både positive og negative sider ved det, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste med den opplevelsen.

Det mest positive jeg har opplevd ved det å kunne få kontakt med noen så lett må være at jeg har møtt ei fantastisk jente jeg er så heldig å få kalle venninnen min. Nå har vi vært i Oslo og chillet to ganger i løpet av to måneder, og vi møtes også på konserten neste uke! Herlighet, så glad jeg er for å ha møtt henne (slenger med noen bilder fra forrige Oslotur).

I ulendt terreng

Jeg sitter her nå, midt på natten, og tenker på dette. Jeg får det nemlig ikke ut av hodet. Jeg er på vei mot et sted hvor jeg må glemme de siste fem årene av livet mitt. Jeg må vel ikke nødvendigvis glemme det, men akkurat nå gjør det for vondt til å huske. Jeg hadde aldri trodd at dette faktisk ville skje. At det som nå skjer noen gang ville blitt mulig. Det var så fjernt fra virkeligheten som det skulle gå an, frem til en høstkveld i fjor.

Det har ikke sunket helt inn før nå, og det har vel ikke 100% sunket inn heller, men jeg er på vei dit. Den første julen og den første nyttårsaftenen. Den første bursdagen også, teknisk sett. Men det var før jeg fikk håpet knust. Håpet om den fremtiden jeg en gang var så sikker på at jeg skulle få.

Kjærlighetssorg. Det gjør så vondt. Jeg har innsett nå at jeg ikke egentlig har hatt kjærlighetssorg før. Det har i det minste aldri gjort så vondt. Det minner meg egentlig mest om da jeg mistet bestevenninnen min. Det som føles som en bunnløs sorg. Når det føles som hjertet er revet ut av brystet – og i tillegg er det noen som tramper på det. For hjertet ditt er verdiløst nå. Det betyr virkelig ingenting. Det som riktignok er aller verst er når de andre går videre, mens du fortsatt sitter fast på stedet hvil.

Jeg aner ikke hvilken retning jeg skal ta. Klarer jeg i det hele tatt å ta en retning? Hva hvis jeg blir sittende her, på det samme rommet med de samme tankene, slik som jeg snakket om i høst? Klarer jeg i det hele tatt å virkelig stå på mine egne ben? De har jo alltid virket så ustøe.

Jeg skal prøve å se fremover. Prøve å stå på mine egne ben. Være selvstendig. Møte nye mennesker. Jeg har allerede prøvd meg ute i verden med helt nye mennesker og det har gått så som så. Det ble nye skuffelser og nye skrubbsår. Likevel reiser jeg meg igjen. Jeg må jo det. Det er vel en fin fremtid som venter på meg også?


Til toppen