*Poof*

Jeg skrev et innlegg i går, men da jeg restartet pcen min innså jeg at jeg hadde glemt å lagre det og *poof*, så var det borte. Jeg trodde helt ærlig at man kunne gjenopprette word-dokumenter som ikke var lukket riktig, men det gikk iaf ikke i går. Innlegget i går var kort og presist, men jeg kan ikke huske ordrett hva jeg skrev. Det handlet i hovedsak om tåken jeg føler meg omringet av nå, og som har sitt opphav i det kaoset jeg nå befinner meg i. Kaoset har kommet for å bli en stund, det vet jeg, og jeg vet dermed at jeg må finne en bedre måte å håndtere det på, selv om det per nå er vanskelig å takle det på en annen måte enn det jeg gjør for øyeblikket. Uenigheter, tap og savn er ikke akkurat det letteste å håndtere, men det finnes jo måter, og forhåpentligvis klarer jeg å finne de måtene om ikke så altfor lenge.

Tåken som det føles som om jeg befinner meg i nå gjør at jeg ikke er like kjapp som vanlig, og forsinkelser i både samtale, gjøremål og hvordan jeg tolker ting. Jeg vet det kan være frustrerende for de rundt meg, men samtidig som jeg må være overbærende når de går gjennom ting så håper jeg de er overbærende med meg nå også. Noen dager klarer jeg å stå opp tidlig og ting føles ok, andre dager står jeg opp litt senere – og ting kjennes ikke ok ut i det hele tatt. Jeg kan gå i timevis og føle at jeg ikke er våken enda, på tross av både koffein, mat og «depresjonslampa», som jeg kaller den. Jeg bruker nemlig en av de lampene om høsten og vinteren slik at jeg får litt ordentlig lys her inne på rommet mitt i løpet av dagen. Som regel er det jo tross alt enklere å være våken når det er ordentlig lys, og det gir denne.

Siden sist jeg skrev så har jeg jo «selvfølgelig» blitt 60 på den karakteren jeg spiller mest på World of Warcraft, og nå holder jeg også på med en til karakter ettersom jeg sjeldent spiller den andre uten R og Ele. WoW var vel strengt tatt ikke så interessant å blogge om, men det er likevel en måte jeg får satt meg ned og pushet meg til å skrive på, så det er vel i grunn greit ettersom det er forholdsvis «enkel» skriving. Dette gjelder jo spesielt også fordi det er den største interessen min og dermed også teknisk sett en livsstil. Jeg er forhåpentligvis tilbake med mer snart (i tillegg til kameraet som nå er på vei til Norge!).

Padmé

*Poof*

I wrote a post yesterday but when I restarted my computer, I realized I forgot to save it, and *poof* the post was gone. I honestly thought that you could recover word documents that weren’t closed right (for instance in a restart of a computer) but clearly you can’t – or I couldn’t at least. The post was short and precise but right now I can’t remember exactly what I wrote, word-by-word. What it was about, however, is the fog I feel like is surrounding me right now, that is caused by a lot of chaos. The chaos has come to stay for a little while, that much I know, so I also know I need to find a better way of dealing with it even though it currently is hard to manage it in any other way that I am right now. Disagreements and loss isn’t exactly the easiest things to handle, but there are ways and hopefully I’ll find those ways in not too long.

The fog I feel is surrounding me right now makes me not be as quick as usual so there are delays in conversation, actions and how I interpret things. I know it can be frustrating for those around me, but in the same way I have to be overbearing when they’re going through stuff, they have to be overbearing with me right now. Waking up early feels ok some days, but other days I wake up a little later and nothing feels okay at all. I can go for hours feeling like I’m not awake yet, despite both caffein, food and the «depression lamp», as I call it. I use one of those lamps in my room during the day during the fall and winter so that I get some actual light in here. I mean, it’s usually easier staying awake when there’s proper lighting, and this one gives just that.

Since the last time I wrote, I «of course» reached 60 on the character I play the most in World of Warcraft, so now I’m working on the 2nd one as I rarely play without R and Ele on the first one. Strictly speaking, World of Warcraft didn’t seem like the most interesting thing to blog about but it feels okay as it’s «easy» writing. This especially goes because it’s my favorite hobby and also sort of a lifestyle. Hopefully I’ll be back with more soon (in addition to my camera, which is on it’s way to Norway right now!).

Padmé

WoW oppdatering

Okei, så jeg oppdaget at jeg 100% ødela døgnrytmen på mandag ved å sitte oppe til klokken 3. Den er utrolig kjip ettersom jeg hadde kommet inn i en døgnrytme de siste 2 ukene hvor jeg har stått opp klokken 8, tross at jeg ikke har fått sove før halv tre på morgen. Launch var vel strengt tatt ikke noe å skryte av heller da min server var den eneste som krasjet, og det skjedde 23:57, så det var til og med før expansionen kom live. Vi brukte litt over én time på å kunne komme inn på serveren igjen, og gjett hva? Da Ele, R og jeg spilte i går så krasjet serveren vår da også. Det var visst en annen server som gjorde det også, men det er ganske få i forhold til alle serverne som finnes. Vi tuller med at Blizzard Activision er et «small indie company» da det ikke er stort å gjøre når de ikke sørger for at serverene ikke får problemer når det er mange som spiller. I skrivende stund (13:16) er jeg nummer 1544 i køen for å komme inn og beregnet tid er 42 minutter – så vi får se. Både Ele og R er også i kø, så vi får spille litt når alle endelig er inne.

Vi har «kun» kommet til 54, mens andre allerede er level 60. Jeg føler litt på det akkurat nå, at jeg har ting som skjer in real life slik at jeg ikke kan sitte å konstant spille, sånn som mange andre. Ikke misforstå; jeg er jo selvfølgelig glad for at jeg har et liv som består av mer enn gaming! Men noen ganger så er det kun dét jeg vil gjøre, og spesielt nå. Har jo fått kommentarer som «er du bare 54? jeg er 60 og vi skal begynne med ting nå, blir du med?». Exsqueese me (som jeg sier, haha), jeg har ting som skjer irl faktisk. Men jeg fikk et annet syn på det i går også, av en jeg spilte med tidligere; det kan godt hende at de som sitter og konstant spiller egentlig skulle ønske at de hadde ting som skjedde. At mange av de kanskje er alene, og ikke har noe annet å gjøre. Det er jo egentlig trist å tenke på, og som jeg skrev over her så er jeg jo glad for at jeg har ting som skjer, selv om noe av det kanskje er litt trist, vondt eller frustrerende.

Jeg ble nesten helt ferdig med julegaver i går, og herlighet så glad jeg er for det. I fjor blåste jeg bort alle pengene mine i desember, og i år har jeg valgt å snakke med folk om å ikke gå over styr og heller legge kjærlighet i gavene i stedet for penger. Jeg har alt under kontroll og mangler kun å bestille noen greier på nett. Jeg tror likevel at de rundt meg blir glade da, ettersom alle gavene er nøye plukket ut til dem. Jeg vet det jo egentlig, det med at det er tanken som teller, ikke pengene som er brukt. Bestevenninnen min Marty skrev et veldig fint innlegg om det, rett før hun dessverre døde i 2017.

«Jul og samfunnspress»

23. november 2017

Hvert eneste år rundt denne tiden, så er det alltid mye press på hva man skal kjøpe i julegaver, men også hva man ikke kan kjøpe. Nordmenn bruker mange tusen(nærmest 6000-7000 tusen hver) hvert eneste år på julegaver, men hva med de som ikke har all verden med penger og muligheter til å få ordnet julegaver? Det er veldig trist, fordi det er det presset om å gi mer enn det man selv har råd til, på tross av det familiemedlemmer og andre sier «Ikke tenk så mye på at det skal koste så mye», så forventer enkelte allikevel at det skal koste mer. Jeg har selv i alle år følt at jeg må gi mer enn det jeg har råd til, fordi jeg vil ikke at noen skal føle seg urettferdig behandlet, så må jeg være rettferdig, men jeg kunne selvsagt gitt gaver til en verdi av 100-200 kroner hver, men ville det ha vært bra nok? Jeg mener, det er jo tanken som burde telle, men det er alltid noen som vil ha akkurat det de ønsker – om det er en gaming data til 10 tusen eller om det er en klokke til 500 kroner. Det er ikke at jeg mener å rakke ned på andre, men det er slik jeg føler det hvert eneste år, på tross av at tanken er alltid god bak en gave, det er bare.. Det samfunns-presset over å gi mer, for man vil ikke være sær heller.

Jeg tror dette har mye å si om det å kunne passe inn i samfunnet og ikke være den kjipe i familien,
men jeg tenker jo at julaften er noe man bør glede seg til på grunn av kjærligheten vi burde ha til hverandre enn til gavene.

Dette var noe jeg følte på den gangen, og det er noe jeg føler på nå også. Men jeg tror at i år har jeg fått det til. Det ble egentlig litt for mye digresjon her, men jeg husket at hun hadde skrevet et innlegg om akkurat det med julegaver, så jeg ville bare gjengi det her.

Tilbake til WoW; serveren Ele, R og jeg spiller på ble nettopp offline for en «oppdatering» eller reparasjon eller hva det nå var så hurra for det. Forhåpentligvis er det ikke like kjipt å spille når den er oppe og går igjen!

WoW update

Okay, so I realized I 100% ruined my sleep pattern on Monday by sitting by my computer until 3 in the morning. It’s incredibly annoying as I’ve been waking up at 8 the last 2 weeks and I’ve been able to do a lot of stuff by doing so, even though I sometimes can’t sleep until 3. Launch was strictly speaking nothing to brag about anyway, since the server I’m playing on was the only one to crash and it happened at 23:57 so the expansion hadn’t even come online yet. We spent a little bit more than an hour to be able to get into WoW and guess what? When Ele, R and I played yesterday our server crashed once again. Apparently some other server also did at one point, but that’s very few compared to how many servers there are. We’re constantly joking around about Blizzard Activision being a small indie company since we can’t really do anything when they can’t avoid servers crashing when there are a lot of people playing. As I’m writing this (13:16) I’m number 1544 in the que to come into the server and estimated time for me to do so is 42 minutes – so we’ll see. Both Ele and R is also in the que, so hopefully we can play a bit more once all 3 are online.

We’ve “only” come to level 54 while others are 60 already. I feel that one a little bit now, the fact that I have things happening in real life so that I can’t actually play constantly, like so many other people can. Don’t misunderstand, I’m happy that I’ve got a life that consists of more than gaming! But sometimes that’s all I want to do, and especially right now. I’ve gotten comments like “Oh, you’re only 54? I’m 60 and getting ready to do mythic, are you in?”. Exsquees me (as I say, hahah), I actually have things happening IRL. But I also got it from another viewpoint yesterday by someone I used to play with; it might just be that someone playing all the time wishes that they actually had something to do. That many of them maybe are all by themselves and has nothing else to do. And THAT is sort of sad, and as I wrote over here, I am happy that I have things happening, even though some of it might be sad, painful or frustrating.

I almost finished Christmas present shopping yesterday, and oh my gosh, I’m so happy about it. Last year I spent basically all my money in December so I’ve talked with people this year and we’ve agreed to not go overboard and rather put love into it and not money. I’ve got everything under control and I only lack a few things I can order online. I do think the people around me will be happy though, since the gifts are carefully thought of, especially for them. I know that in reality it’s the thought that counts, not the money spent. My best friend Marty wrote a nice post about this on her blog right before she sadly passed away from us in 2017.

“Christmas and pressure in society”

November 23rd 2017

It’s a lot of pressure around this time every year about what to buy people for Christmas, but also what not to buy. Norwegians spend many thousand (almost 6000-7000 each) every year on gifts, but what about the people who don’t have all the money in the world and the opportunity to fix presents? It’s very sad, because it’s the pressure of giving more than you’re actually able to give, even though your familymembers are saying “it doesn’t matter, it doesn’t have to cost that much”,  some people still expects it to cost a lot. I’ve always felt that I have to give more than what I can afford because I don’t want anyone to feel treated unfairly so I have to be fair, and I could have bought presents worth 100-200 to each and everyone of them, but would that be good enough? I mean, it’s the thought that counts (or it should be) but there’s always someone who wants EXACTLY that one thing – whether it’s a gaming pc to 10k or if it’s a watch to 500. I’m not trying to put anyone down but that’s how I feel it, every year, even though the thought behind a gift is good, it’s just.. that pressure from society to give more, because you don’t wanna look stupid.

I think this has a lot to say about whether you fit into society or not, and not being the awful family member, but I personally think that Christmas eve is something you should look forward to because of the love we have for eachother – not the fifts.

This was something I felt really strongly back when it was written, but I feel it now as well. This year however, I think I’ve managed to do it very well. There was too much digression, but I remembered that Marty wrote a post about the whole Christmas presents thing so I just wanted to share it here.

Back to WoW; the server Ele, R and I play on just went offline for an “update” or repair or whatever it was, so yay for that. Hopefully it’s better to play when it goes live again!

Den store dagen

I dag er den store dagen vi har ventet på. Eller.. i natt blir det «den store dagen» iaf. Akkurat klokken 00:00 går Shadowlands live og jeg kunne ikke vært mer spent enn det jeg er nå. Vi blir å sitte opp litt i natt, R og meg. Men vi er absolutt ikke de eneste. Folk tar seg fri i én hel uke når en ny expansion kommer live, såfremt de har en jobb da, og ikke går på skole. Men så er det de folkene som lever av å spille World of Warcraft også, så de gjør jo rett og slett bare jobben sin ved å sitte oppe. Jeg kjenner innimellom en slags misunnelse på akkurat det, men det får bare være. Det kommer nok en dag hvor jeg kan begynne å streame igjen, og spesielt nå. Nå begynner det faktisk å bli sannsynlig. Jeg kommer nok til å gå litt roligere frem med det å hjelpe mammi fra nå av, og da har jeg også mer tid til alt annet. Det vil si for eksempel å sminke meg. Jeg har nemlig generelt blitt flinkere til å kle meg i pene klær igjen, selv om jeg bare er hjemme – men det å sminke seg er litt verre. Det krever på en måte en konsentrasjon og et fokus som jeg ikke eier akkurat nå, men planene mine om å komme dit igjen er så absolutt til stede. Og det blir jo iaf helt nødvendig om jeg skal begynne å streame igjen.

I Shadowlands blir mye nytt introdusert. Altså, veldig mye. Classene jeg har spilt i Battle for Azeroth er HELT forskjellige fra det de er nå, og det de kommer til å fortsette å være. For eksempel fire magen min, som jeg spilte i både Legion og BfA er jo helt håpløs nå, så jeg har byttet til arcane. Det er ikke bare-bare å bytte specialization, iaf ikke for meg, så det blir spennende om jeg klarer å lære meg det. Det skal nok absolutt gå bra. For warlocken har jeg valgt å gå tilbake til affliction som jeg spilte i Legion. Da vi raidet logget jeg alltid raidene, og jeg nådde 97% på logs. Altså, jeg spilte 97% likt som den aller beste affliction warlocken i verden. Det er jo helt sinnsykt når man tenker på hvor mange tusen, om ikke mer, som sannsynligvis spilte affliction warlock. Det virket å være ganske viable for høyere innhold (raid, mythic +) men jeg er ikke helt sikker lenger, så det kan hende jeg må gå tilbake til destruction warlock, noe som er det jeg helst vil unngå. Så jeg får nok bare prøve meg frem helt til jeg finner det ut i max level og med litt gear. For resten av karakterene mine så er det en feral/resto druid, elemental/resto shaman, beast mastery hunter og shadow/holy priest. Jeg valgte å skrive /healer spec sist ettersom jeg ikke har så mye erfaring med healing specs lenger og jeg ikke føler meg 100% trygg på det.

De siste ukene har jeg fokusert veldig på Legion content. Jeg valgte å levle noen characters gjennom den expansionen ettersom det er min aller beste favoritt. Da jeg valgte å gå Horde og byttet server til Kazzak så hadde jeg ikke råd til å overføre mer enn Nushalea, magen min. Det koster hele 55€ for hver character, så jeg forlot en fullt geared warlock og druid med exalted reputations, class titles og class mounter. I tillegg forlot jeg også en ok gearet demon hunter med class title OG både priest og hunter som jeg holdt på å levle. Så ca den siste måneden har gått med til å levle rogue, priest, paladin og monk. Jeg er ikke så stor fan av noen av de classene, og i tillegg har jeg en warrior og death knight som nærmer seg level 50. Jeg er aller, aller minst fan av de, så det er grunnen til at jeg ikke har fått de opp.

Men nå, nå er jeg klar. Jeg skal sitte med R når klokken når midnatt sånn at vi er blant de første som får tilgang til nytt content. Jeg får heller vært litt zombie når jeg drar for å kjøpe inn de siste julegavene i morgen.

The big day

Today is the big day we’ve all been waiting for. Or… tonight, is the «the big day» at least. Exactly at 00:00 Shadowlands goes live and I couldn’t be more hyped and excited. We’re gonna sit up tonight, R and me. But we’re definitely not the only ones. People take time off for a whole week when new expansions go live, at least when you have a job and don’t go to school. And then you have the people who play World of Warcraft for a living, so they’re actually just doing their job. I feel sort of a jealous feeling towards those people sometimes, but that’s just the way it is. I think there will be a day when I start streaming again, and especially now. Now it’s actually likely. I’m probably gonna do the work I do for my mom a little bit slower now so there will be more time for everything else. That means for instance doing my makeup. I’ve already gotten better with dressing up nicely, even though I’m just staying home – but doing my makeup is worse. It sort of demands a certain kind of concentration and focus that I just don’t have right now, but my plans of getting there is absolutely present. And it’s gonna be absolutely necessary if I start streaming again.

A lot of new things are introduced with Shadowlands. Like, a lot. The classes I’ve played in Battle for Azeroth are completely different and they will continue to be different. For instance my fire mage, which I played in both Legion and BfA is absolutely hopeless now, so I switched over to arcane. It’s not that easy to just switch specialization, at least not for me. For my warlock I chose to go back to affliction, like I played in legion. When I used to raid on a regular basis I was logging all the raids, and I was in the 97th percentile! Like, I was playing 97% of what the best players in the world did. It’s completely insane when you think about how many thousands, if not more, who likely played affliction warlock back then. It seemed viable for higher content (raiding, mythic +) but I’m not completely sure anymore, so I might go back to destruction, even though I really want to avoid it. So I guess I just gotta try it out until I figure it out for real in max level with a bit of gear. For the rest of my characters it’s gonna be feral/resto druid, elemental/resto shaman, beast mastery hunter and shadow/holy priest. I chose to write /healing spec last since I don’t have a lot of experience with it anymore, so I don’t’ really feel 100% confident playing it.

The last few weeks I’ve focused a lot on Legion. I also chose to level some characters through it as it was my absolutely favorite expansion. When I chose to go horde and moved to Kazzak I couldn’t afford transferring more characters than Nushalea, my mage. It costs 55€ to transfer one single character so I left a fully geared warlock and druid with all exalted reputations, class titles and class mounts. In addition I also left an okay geared demon hunter with class title AND a priest and hunter that I was currently leveling. S the last month have mostly also gone to leveling a rogue, priest, paladin and monk. I’m not a huge fan of those classes, and in addition to them I also have a warrior and death knight who are closing in on level 50. It is definitely my least favorite classes so that’s why I haven’t leveled them up yet.

But now, now I’m ready. I’m gonna stay up with R when it closes in on midnight so we’re among the first people who are getting access to the new content. I’d rather be a little bit zombie tomorrow when I go to get the last Christmas presents, than miss out on this.

Diablo III Reaper of Souls Collectors Edition – World of Warcraft Mists of Pandaria Collectors Edition
The Burning Crusade – Wrath of the Lich King – Cataclysm – Mists of Pandaria (World of Warcraft) + Diablo III
World of Warcraft Shadowlands Collectors Edition ♡

Fremgang

Okei, så her i huset skjer det virkelig fremgang med alt mulig, spesielt når det kommer til «jobben» min. Nettsiden nærmer seg ferdig, og det blir utrolig kult å launche den om forhåpentligvis ikke så lenge. Dagene går i ett med den her jobbingen med først utarbeiding av designet, så research og skriving av all informasjonen som skal være tilgjengelig og til slutt har vi kodingen på lokal server før den launches (og kanskje trenger litt tilpasninger man ikke forventet). I tillegg skjer det jo litt av hvert ellers også, for det livet mitt, det er ganske kaotisk. Jeg føler selv at jeg håndterer det på en mye bedre måte enn jeg noen gang hadde forventet at jeg skulle, men det kan jo være innbilning også (selv om jeg håper det er riktig). Jeg har igjen fått bekreftet fra en venn om at det faktisk skjer mye kaos da, heldigvis, så dét er iaf ikke bare innbilning.

Dette blogginnlegget har vel teknisk sett blitt utsatt noen dager, men også teknisk sett ikke, da jeg begynte på akkurat dette i går. Men da kaoset endelig tok slutt så hadde jeg kun lyst til å sette meg ned og slappe av, ikke prøve å finne ordene som jeg kanskje ikke ville finne likevel. Men i går, da var jeg flink! Altså, jeg er ganske stolt av meg selv for nettsiden og oversettingen jeg har gjort – spesielt nettsiden, med i går måtte jeg ta FIRE telefoner, men fire forskjellige – fremmede – mennesker. Det er så ulikt meg og så ut av komfortsonen som det går an å bli, da dette spesifikt er vanskelig på grunn av angst eller asperger eller et eller annet, men uansett, I DID IT. I tillegg var jeg i en, på en måte, lang telefonsamtale på torsdag også. Da har jeg all grunn til å være stolt. Torsdag var også en utrolig travel dag, så ja. Jeg klarer meg rimelig bra for øyeblikket. Jeg jobber også med å sette et par mål for meg selv, som vel egentlig er mer ønsker enn mål, men det går likevel an å se på det som et mål. Det blir ikke total krise om jeg ikke får det til, men det hadde likevel vært kult og gøy.

I går hadde jeg en liten følelse av «friyay», slik som man gjerne har når man har jobb, skole eller lignende fem dager i uken. Det var uvant, men fredags ettermiddag/kveld kom som en digg greie. Det vil absolutt ikke si at jeg kan holde på sånn som jeg har gjort de siste ukene hver uke, og om ikke så lenge så blir det jeg gjør helt sikker spredd utover litt i stedet for at jeg jobber på spreng samtidig som jeg stresser. Det er absolutt ikke sunt for meg (men det er det sannsynligvis ikke for noen). Det er ihvertfall rimelig lett å unngå corona-viruset når man jobber hjemmefra, haha!

Jeg håper alle har en super helg og at man klarer å få det så fint som overhode mulig til tross for at vi har strenge restriksjoner igjen (men sånn går det når folk ikke følger reglene og dermed utsetter andre for mer fare enn det som er nødvendig). Jeg sender en stor klem til alle som ikke har noen å klemme akkurat nå ♡

(Fremgang = progress, fun fact: det er det som er tatovert på fingrene mine)

Progress

Okay, so there’s been a lot of progress in this house lately, with absolutely everything but most of all when it comes to my «job». I can finally see an end to the website and it’s gonna be so cool to launch it in hopefully not too long. The days merge together though, with all the working. Most of all designing it, then research and writing all the relevant information I want to be available and then we have the coding on my local server before it launches (maybe it needs a few adjustments that I’m not expecting too). In addition to that a lot happens, because my life, that’s pretty chaotic. I feel that I handle it much, much better than earlier and in such a way that I never thought I would be, but I guess I could be imagining it (I really hope it’s right though). I got confirmation again, from a friend this time, that my life actually is a bit chaotic with a lot of things happening all the time, so that at least isn’t me just imagining things.

This blog post has technically been postponed for a few days, but also no, because I started this particular post yesterday. But when the chaos finally stopped I would rather sit down and relax instead of trying to find the right words that might not even be available to me at the time either. But I was really good yesterday! I mean, I’m pretty proud of myself because of the website and all the translating I’ve been doing, but yesterday I had to call 4 times with 4 different people I didn’t even know. That’s so unlike me and so out of my comfort zone, you have no idea. Either it’s difficult because of anxiety, or it’s because of Asperger’s or something but anyway, I DID IT. In addition to that I also had to have a rather long call on Thursday too. So I have every reason in the world to be proud. Thursday was also a rather busy day, so yeah, I kinda do extremely well at the moment. I’m also working on a few goals for myself, which are more wishes than goals but you could also see them as goals. It’s not gonna be a huge crisis if I don’t make them, but it would be really cool and fun if I did.

Yesterday I actually had sort of a «friyay» feeling, the one you likely have if you have a job, school or similar things 5 days a week. It was weird, but Friday afternoon/evening came as a really amazing thing. That doesn’t mean I can continue doing things like I have the last few weeks, and hopefully in not too long, they’ll calm down and I can spread it out a bit instead of working like crazy while also being stressed. That is not optimal for me (probably not for anyone, let’s be honest). But at least it’s easy avoiding the corona virus when you work from home, haha!

I hope everyone has a good weekend and that you manage to make it as nice as possible despite having stricter restrictions (that’s what happens when too many people don’t follow the rules and therefore put a lot of people more in harms way that is necessary). I’m sending a huge hug to everyone who doesn’t have anyone to hug right now ♡

(Fun fact: progress is what I have tattooed on my fingers).

Oumph

Okei, så da var vi på 13 dager siden sist jeg fikk skrevet noe. Det er ikke fordi jeg ikke vil, det er fordi jeg ikke har orket å sette av tid og konsentrere meg om blogg. Jeg har jo ikke hatt en fridag bortsett fra onsdag denne uken, på flere uker. Tror iaf det har blitt 2-3 uker. Helgen har som regel vært fri, heldigvis. Det ser riktignok ut som at nettsiden snart blir ferdig og klar for lansering, og det blir gøy! For det første er det lenge siden jeg har drevet med koding, men det blir også gøy å lansere den i seg selv bare fordi folk endelig kan se den og ha bruk for den! De som kjenner meg vet at når jeg gjør noe så gjør jeg det nøye, så på denne logopedsiden blir det informasjon om hvert fagfelt, hva mammi jobber med og hva hun gjør for å hjelpe utsatte mennesker. Det blir lett tilgjengelig og oversiktlig, samtidig som hvert enkelt tema blir beskrevet nøye. Det blir gøy!

Bortsett fra jobbingen så har det (som jeg skrev for 13 dager siden) blitt mye World of Warcraft. Det er spennende endringer akkurat nå, og det vil nok fortsette å endre seg enda en stund. Endringene blir ikke nødvendigvis så godt mottatt av meg, men heldigvis har jeg noen kule folk rundt meg som hjelper meg å forstå dem og å vende meg til dem. Akkurat nå holder jeg på med å «catche up» på gammel content, nærmere bestemt Legion (den forrige expansionen). Jeg hadde flere characters som hadde utrolig god fremgang og mye gjort, og når jeg flyttet over til Horde og en annen server hadde jeg ikke penger nok til å ta med meg mer enn Nushalea som jeg spiller aller mest – og som også er første prioritet til å levle opp og utforske de nye områdene som kommer med Shadowlands. Jeg tenkte jeg skulle prøve å få til et innlegg dedikert til Shadowlands og endringene som har kommet – og de som også kommer etter hvert. Det er jo til og med nytt content akkurat nå, et såkalt prepatch event og det var dessverre ikke imponerende. Likevel ser den nye expansionen ut til å bli bra (heldigvis). Vi vil nødig ha en ny Battle for Azeroth, som er den delen av spillet vi har hatt siden juli 2018. Da satt jeg oppe og var pålogget ved midnatt for å være en av de første til å starte alt det nye sammen med noen fra guilden jeg drev da og planen er å gjøre det samme igjen, natt til 24. november. Jeg gleder meg! Jeg har nok ikke det nye headsettet mitt da ettersom det er defekt og jeg må sende det inn for å få et nytt et, men jeg får bare leve med å enten bruke høyttalere eller i verste fall bruke et headsett som er helt ødelagt, jippi!

Det er søndag og fri fra jobb, men siden det har blitt litt endringer i timeplanen utover i uken så har treningsdagene blitt flyttet til tirsdag, fredag og søndag istedenfor mandag, onsdag og fredag så i dag har det vært styrketrening! Yoga for weightloss med Adriene var utrolig effektiv da jeg begynte å trene i januar 2019, så jeg håper det vil være noe effektivt når jeg kombinerer det med kondisjonstrening annenhver uke. Og vet dere hva!? Det er snart Thanksgiving. Torsdag 26. november. Jeg vet det er en amerikansk greie og ikke noe nordmenn flest har integrert i sine høstrutiner, men det har jeg. Jeg liker tanken på å samle familie og eventuelle venner til en stor middag og vise at man er takknemlig for at man har dem, samt god mat å nyte i selskap med fine mennesker man er glad i. Jeg skulle riktignok ikke vært hjemme i år, men siden jeg er det likevel så blir det en liten og corona-vennlig feiring her hjemme i Færder. Jeg tenkte jeg skulle pynte litt allerede nå med borddekorasjoner som hører til høsten og jeg har planlagt Jamie Oliver’s Chilli con Carne, der jeg riktignok bytter ut vanlig kjøttdeig med vegetarisk eller vegansk kjøttdeig. Det tar en stund å lage men det er så absolutt verdt det!

Dette innlegget ble vel i grunn litt surrete ettersom jeg har hoppet litt fra tema til tema men slik blir det vel nesten når jeg ikke klarer å få skrevet oftere. Jeg vil jo så gjerne oppdatere ordentlig når jeg først får skrevet, ettersom jeg fortsatt ønsker å dele både gode og vonde ting enda selv om jeg kanskje ikke har den samme «oumph»’en som tidligere.

Jeg håper alle sammen har en fin søndag og om ikke, at man i det minste kan få til å gjøre noe fint for seg selv. Alt fra å sette på en fin film til å ta et bad, en varm dusj, ansiktsmaske eller god middag ♡

Oumph

Okay, so now it’s been 13 days since I managed to write something. It’s not because I don’t want to, it’s more the fact that I haven’t been able to set some time aside and concentrate about the blog. I haven’t really had any days off except from Wednesday this week in several weeks. At least I think it’s been like 2-3 weeks. The weekends have luckily in general had some time off though. It looks like the website is going to be finished and ready for launch soon, and that’s gonna be fun! First of all it’s been a long time since I’ve done all the coding but it’s also gonna be fun to launch it in itself because finally people can see it, and use it! People who know me knows that I always put my all in the things I do, so this speech therapist website will have a lot of info on every subject, what my mom does and how she helps people who struggle. The information is gonna be easily accessible, but the topics will also be described thoroughly. It’s gonna be awesome!

Except from working it’s been a lot of focus on World of Warcraft (like I also wrote about 13 days ago). It’s a lot of exciting and interesting changes going on right now, and it’ll probably keep changing even more. The changes aren’t necessarily happily accepted by me, but luckily I have some cool people around me who helps me understand them and get used to them. Right now I’m catching up on old content, especially Legion (the last expansion). I had several characters that had very good progress but when I changed over to Horde and a new server I didn’t have enough money to move over anything except from Nushalea which is the character I play the most and who’s also first priority when it comes to leveling and explore the new areas that will come with Shadowlands. I actually thought I’d write a whole post dedicated to Shadowlands and the changes that have come – but also the ones that will come eventually. It’s even some brand new content right now, a so-called pre-patch event and sadly it’s not impressive at all. It still looks like the new expansion is gonna be good though (luckily). We don’t want a new Battle for Azeroth, which is the current expansion and the one we’ve had since July 2018. When it launched I was still awake and I was up until early morning to be one of the first people to start the new content, along with some people from the guild I ran back then, and the plan is to do the exact same thing right now, at midnight the 24th of November. I can’t wait! I probably don’t have my new headphones though, since it’s sort of defect and I have to send it back to get a new one, so I’ll just have to live with either using my speakers or worst-case a pair of headphones that are truly broken, hooray!

Today it’s Sunday, and my day off, but since there’s been a few changes with my schedule during the week, my workout days have changed to Tuesday, Friday and Sunday, from Monday, Wednesday and Friday and today it was time for some strength! Yoga for weightloss with Adrianne was extremely effective when I started working out in January 2019, so I hope it’ll be effective now as well, with doing that and endurance every other week. And, you know what!? It’s almost Thanksgiving. Thursday November 26th. I know that it’s an American thing and not something Norwegians in general have added to their fall traditions, but I do. I like the thought of having family and close friends over for a big dinner and show them you’re thankful you have them and that you can enjoy some good food with good people you love. I wasn’t supposed to be home this year, but since I am, I’ll arrange a corona-friendly celebration here, home in Færder. I figured I’ll try decorating a bit very soon with some table decorations that really fits in the fall and I’m planning to make Jamie Oliver’s Chilli con Carne, even though I change out the actual minced meat with some vegetarian or vegan substitute. It takes a while to make it, but it’s absolutely, so much, worth it.

This post technically got a bit messy since I’ve jumped from topic to topic, but that’s the way it turns out when I don’t manage to write more often. When I first write I really do want to update properly, since I still wanna share both good and bad stuff that’s happening, even though I probably don’t have the same «oumph» like I had earlier.

I hope everyone has a nice Sunday and if you don’t I really hope you can do something nice for yourself. Everything from watching a good movie to taking a bath, a warm shower, a mudmask or a good food ♡

Razer Kraken Kitty Chroma + Razer Invicta Quartz Pink
(Håper de får Quartz Pink tastatur med Nordic layout og Razer Naga snart.. har kontaktet kundeservice og skrevet på forumet men har enda ikke fått noe svar.. // I hope they get Quartz Pink keyboard in Nordic layout and Razer Naga soon.. I’ve been in contact with customer service and on their forums and I still haven’t gotten a response..)
🔮 Halloween 🔮
♡♡♡♡

Velkommen november

Jeg skulle vel aller helst skrevet dette i går ettersom det faktisk var i går vi ønsket november velkommen. Det er kanskje ikke alle som har det like fint nå som vi går mer og mer inn i mørketiden her i Norge, men jeg har det generelt helt okei og blir ikke nødvendigvis påvirket så altfor mye av den. Jeg har jo tidligere vært veldig flink til å tenne telys (med duft! Vanilje er favoritten) og røkelse, men den rutinen har sklidd litt ut. Jeg sender likevel tankene mine til alle de som har det litt vanskeligere i mørketiden fra før men som også kanskje synes ting er litt ekstra vanskelig i år med tanke på at corona-reglene har blitt skjerpet inn igjen. Jeg sender mange virtuelle klemmer til dere ♡

Dagene går litt i ett med jobbing (jobber fortsatt med oversettelse), World of Warcraft hvor jeg/vi (R og flere venner) forbereder oss til ny expansion som kommer ut 24. november og Discord med den øvrige gjengen selv om de ikke spiller WoW akkurat nå. Saga får også massevis av kos og lek. Hun fortjener det virkelig med den tålmodigheten hun viser når jeg jobber nå! Nesten som om hun forstår viktigheten av det jeg gjør og at hun vil gi meg tid og rom til det, på tross av at hun ikke akkurat er verdens mest tålmodige hund av natur. Jeg lengter vel egentlig litt etter behandling snart også. Psykiateren ser jeg jo ikke mer enn én gang i måneden og jeg ble satt på venteliste hos kommunen da det gikk litt feil vei i august. Ventetiden er vanligvis opp til 3 måneder, men jeg er ganske så sikker på at den kan være litt lenger akkurat nå. I følge noen artikler så har jo selvmordsraten gått opp siden mars og køene for behandling er lenger. Jeg har ikke sett noen store overskrifter på dette i norske aviser, noe jeg synes er rart. Vi har jo satt psykisk helse så til de grader på agendaen med fokus på dette i blogger, sosiale medier og meder for øvrig. Likevel er ikke ting som de burde. Jeg lurer på om det er fordi det ikke har vært nok info og personlige historier, at folk ikke hører, at de riktige folkene ikke hører eller om hvermansen faktisk ikke forstår? Det må jo være en av fire, tenker jeg..

Jeg har tidligere skrevet litt om skrivesperren jeg har opplevd sterkere og sterkere de siste ordene og jeg har ransaket hodet mitt for hovedgrunnen. Det er sammensatt, det er noe jeg er helt sikker på, men jeg tror jeg kanskje har funnet basen nå. Jo fler jeg har hatt kontakt med av leger, psykiatere, psykologer, psykiatriske sykepleiere, sosionomer og øvrig helsepersonell så har det blitt vanskeligere å åpne seg. Jo fler som sier de forstår, jo vanskeligere har det blitt å forklare. Jo fler som sier «jeg har ikke lest journalen din fordi jeg ønsker å bli kjent med deg og den du er nå, ikke den du har vært» men så viser det seg at de har studert journalen nøye likevel, jo vanskeligere blir det å stole på behandlere. Om noen helsepersonell leser dette så håper jeg du kanskje tenker deg om en gang til før du eventuelt sier noe slikt til pasienten din. Hilsen noen som har opplevd det selv og som føler at det faktisk svekker evnen til å få tillit til noen, hos noen som allerede har slitt med tillit. Altså, den tilliten. Den er avgjørende for å åpne seg. Den er avgjørende for å tørre å snakke, tørre å skrive. Og jeg tror det er der det har sviktet litt hos meg, at det er der en blokkering har oppstått. Jeg skriver ikke like fritt som før, ikke like åpent heller – og det var jo nettopp det som var basen for bloggen min; åpenheten og friheten til å fortelle hele sannheten av hvordan det er å leve med en nevrologisk tilstand og som psykisk syk. I motsetning til før så skammer jeg meg bare mer og mer. Det forsterkes ytterligere om noen kommer med ord som «jeg hadde ikke orket klagingen din i lengden» når det eneste de får vite er at jeg har noen tunge dager eller en tung periode. Det forsterkes av frykten for å være i veien. Frykten for å være til bry. Og ikke minst frykten for at folk ikke liker deg og at om de mot all sannsynlighet sier det, så er det løgn.

Kanskje det å innse disse tingene vil gjøre det lettere å åpne meg. Kanskje det til og med letter litt på blokkeringen for å skrive. Jeg kan ikke vite det for sikkert enda, men det er lov å håpe.

Welcome November

I probably should’ve written this yesterday as it was in fact yesterday we wished November welcome. I guess not everyone is enjoying this time as much as others, now that we’re meeting the dark time of the year here in Norway, but at least it’s not necessarily a big influence on me. Earlier I was very good with burning candles (scented even! Vanilla is my favorite) and incense, but I kind of lost that routine a year or so ago. I’m sending all my good and loving thoughts to all of the ones who are struggling a little bit (or a lot) more now as a base, but also might have it even harder now when the corona measures are stricter again. I’m sending loads of virtual hugs to all of you ♡

The days are kind of blurry with a lot of work (I’m still doing the translating), World of Warcraft where I/we (R and some friends) are preparing for a new expansion that comes out November 24th and Discord with the rest of the gang even if they’re currently not playing WoW. Saga gets a lot of cuddles and playing too. She definitely deserves it for showing so much patience when I’m working! Almost as if she understands the importance of what I’m doing, despite the fact that she isn’t exactly the most patient dog in the world. I’m also sort of longing after treatment soon. I mean, I see my psychiatrist only once a month and I was put on a waiting list at the municipality mental health care center as well after the therapy didn’t really work out back in August. The waiting list usually is 3 months anyway and it’s very likely that the waiting takes even longer now. According to a few articles the suicide rate has gone up a lot since March and the ques for treatment are longer. I still haven’t seen any huge titles about it in Norwegian papers, which in my eyes is pretty odd. We’ve put mental health on the agenda for so long now, with focusing on it in blogs, social media and media in general. Still things are definitely not like they should. I wonder if it’s because it hasn’t been enough focus on it and personal stories, if it’s that people don’t listen, that the right people doesn’t listen OR if people just don’t understand? It must be one of those four, isn’t it?…

I’ve writen about my writer’s block that I’ve experienced stronger and stronger the last few years and I’ve turned every possible stone to why. It’s a mix, I’m sure of it, but I think I found the base now. The more people I’ve met of doctors, psychiatrists, psychologists, psychiatric nurses, socionoms and other health care workers, the hard it’s become t open up. The more of those therapists saying they understand, the harder it’s become to explain. The more therapists who are saying «I haven’t read your journal because I want to get to know the person you are right now, not the one you’ve been in the past» but then it turns out they’ve studied the whole ting, the harder it gets to trust a therapist. If any health care workers reads this I really hope you’ll think about it all once more before you maybe say something like that to your patient. This comes from a person who’s experienced it and the fact that it actually decreases the ability to trust someone, who was already struggling with trust from before. I mean, trust.. It’s so crucial for being able to open up. It’s crucial to be able to speak, to be able to write. And I think that’s what’s kind of failed on my end, that that’s where the block started. I don’t write as freely as I did before, not as open either – and that was the whole base, the whole point with my blog; being open and daring to freely share the truth about what it’s like to live with a neurological disorder as well as being mentally ill. In contrary to before I’m actually more and more ashamed of being me. It obviously gets stronger when someone manages to say something like «I definitely wouldn’t have been able to deal with your complaining all the time» when all you’ve told that person is that I’m just having a bad day, or I’m just in a rough spot right now. It enhances the anxiety of being in the way. The anxiety of being a bother. And most of all the anxiety about that people don’t like you, and if they say they do, they’re obviously lying.

Maybe being able to see these things will make a change. Maybe it’ll be easier to open up. Maybe it’ll even take away a little bit of the block that’s in the way of writing. I can’t know for sure yet, but it’s definitely worth hoping.

Slikt vær burde det vært nå, men istedet har vi 18°C // This is the kind of weather it should’ve been now, but instead we have 18°C

Pyjamasparty

De siste dagene har jeg brukt mye tid på å hjelpe mammi å oversette en behandlingsmetode for logopeder fra engelsk til norsk. Jobben har vært.. krevende. Det er jo ikke akkurat bare vanlig engelsk, ikke hele tiden iaf, ettersom det er en behandlingsmetode. Det har vært interessant og utrolig lærerikt og jeg elsker jo i grunn å lære nye ting, helst så ofte som mulig, haha. Jeg tror jeg har brukt omtrent 10-11 timer på det nå, og i går ble jeg ferdig. På tross av hvor lærerikt det har vært så har det også vært slitsomt og krevende. Prioriteringer blir selvfølgelig annerledes og nå er jeg ganske sliten. Derfor har i dag blitt pysjdag. Jeg har jo ikke så mange «sånne» dager lenger – de dagene hvor det er vondt å være våken, så da bestemte nok hodet mitt seg for at det var på tide med noen nye sånne dager. Jeg vet jo at de kommer, men jeg er likevel ikke forberedt på tross av mye erfaring med akkurat de dagene tidligere. På grunn av det bestemte jeg meg at for i dag er det lov å gå i pysj/koseklær og bare gjør ikke noe hvis det er det jeg ender opp med å gjøre. Men let’s be fair, akkurat nå skriver jeg jo, og jeg fikk plutselig en trang til å rydde opp i bilder på telefonen min. I tillegg har jeg jo lille, fine Saga som allerede har fått ganske mye kos og oppmerksomhet i dag, men man kan jo aldri få nok av dét!

Pyjamas party

The last few days I’ve used a lot of time helping my mom translate a type of treatment that speech therapists use, from English to Norwegian. It’s been.. demanding. It’s not exactly regular English, at least not all the time, since it’s a treatment method. It’s been interesting and I’ve learnt a few things and I actually do like to learn new things, as often as possible to be honest, haha. I’ve used about 10-11 hours and I finished it off yesterday. No matter how interesting and educating it is it was also quite demanding (as mentioned above) and exhausting. It’s been a lot of prioritizing different so I’m a bit tired now. Therefore, I had a pyjamas day today. I don’t have a lot of «those» days anymore – the days where staying awake is borderline painful, so I guess my head decided that now was the time. I mean, I know they’ll come but somehow I’m not really prepared even though I’ve got a lot of experience on those kind of days. Because of that, I decided that it was okay to wear pyjamas/cozy clothes and not do anything, if that’s what I end up doing today. But let’s be fair, right now I’m actually writing and suddenly I got an urge to clean up in the photo section on my phone. In addition to that I do have little Saga who’s already gotten quite a lot of cuddles and attention today, but let’s be fair, one can never have enough of that!

Bursdagsgave fra foreldrene til R! // Birthday present R’s parents!

Savn

Savn betyr så mye. Det kan omfavne så mye. Og akkurat nå her jeg sitter i gamingstolen min så savner jeg faktisk en del. Jeg savner ting jeg har, ting jeg hadde og til og med ting jeg aldri har hatt.

Først og fremst så savner jeg kjæresten min – selvfølgelig. Jeg har ikke sett han siden 28. september, og det er mange som spør meg «hvordan klarer du i det hele tatt et langdistanseforhold?». Svaret mitt er det samme hver gang; jeg «må» det bare. Du har ikke alltid kontroll på hvordan hjertet ditt (eller hodet, for det er jo der følelsene faktisk sitter). Du har ikke alltid kontroll på hvem du faller for, hvem du forelsker deg i eller hvem du elsker. Mange av oss har vel elsket mange rare ting opp gjennom årene, mange har vært i dårlige forhold. Likevel har man ikke gått ut av det fordi man rett og slett er blind – og man elsker. Jeg er heldigvis ikke i et dårlig forhold. Jeg er i et fantastisk et. Et som er omsorgsfullt, kjærlig, forståelsesfullt og ikke minst er vi også bestevenner. Jeg tror det er her mange trår både riktig og feil. R og jeg har nemlig vært bestevenner i nesten 3 år før vi ble et par, før vi ga etter forelskelsen, til tross for avstanden. Når vi er fysisk sammen er det absolutt fantastisk. Når vi er borte fra hverandre er det vondt, men vi videochatter hver dag. Vi spiller sammen, vi snakker sammen, vi ler sammen og vi gråter sammen. Det er ikke alle som er like heldige.

Jeg savner også et rolig hode. Et rolig liv. For hodet mitt har vært spesielt kaotisk i over en måned nå. Medisinene er ikke optimale, men det er ikke sikkert de kan bli det på grunn av fysiske reaksjoner på de medisinene som faktisk gjør hodet mitt mye mindre kaotisk. Jeg må derfor prøve å finne andre måter å roe ned hodet på. Andre måter å få kontroll på. For øyeblikket er det aller beste å spille World of Warcraft. Synke inn i en annen virkelighet. Konsentrere meg på noe annet, noe som ikke har alle kaoselementene fra det vanlige livet i seg. Det er i tillegg et sted jeg er sosial i veldig stor grad og jeg får stimulert sanser/ferdigheter som konsentrasjon, sosial samhandling og samarbeid. Det er et sted jeg har mulighet til å forbedre meg i, det er en læringskurve.

Jeg savner familien min. Det er ikke så lett å få til sosiale eventer når vi enda har corona og covid-19 som et samfunnsproblem i hele verden. Spesielt nå som tallene går opp overalt fordi folk rett og slett ikke følger retningslinjer, anbefalinger og regler relatert til å holde sykdoms- og dødstallene nede. Det er frustrerende å være en av de og en av de familiene som følger retningslinjene når det er mange som tydeligvis ikke bryr seg. Jeg har forståelse for at folk er lei, for det er jeg også. Men vi får ikke holdt sykdoms- og dødstall nede som vil si at det blir mindre frihet i lang tid fremover.

Jeg savner behandling. Dessverre ble den forrige kontakten i kommunens psykiatri- og rusomsorg avsluttet etter noen måneder av forskjellige (personlige) grunner. Jeg ble satt på venteliste igjen og nå venter jeg bare. Jeg håper at det denne gangen blir tatt hensyn til mine personlige behov denne gangen (er det ikke det de skal in the first place?) slik at det kanskje går bedre.

Jeg savner streaming. Den forrige gangen jeg prøvde streamingen igjen i mars avsluttet jeg fort. Det ble et for stort press og det ble for mye angst. Jeg skulle så gjerne startet opp igjen, og fått det til! Fordi jeg tidligere har elsket «jobben» og mestringsfølelsen det gir meg. Jeg savner å underholde og jeg savner å snakke om seriøse temaer som seerne kanskje hopper inn i via chatten også. Det hadde vært gøy å gi det en til sjanse og jeg vurderer det virkelig nå.

Jeg savner kreativitet. Kreativitet har vist seg i flere former for meg opp gjennom årene. Klesdesign, webdesign, smykkelaging, tegning (mest mot tatoveringer jeg skal ta selv), fotografi og skriving. På et tidspunkt var det flere som oppmuntret meg til å skrive en bok og jeg var til stor hjelp for mange mennesker. Kreativiteten mot bare én av disse tingene ville utgjort en stor forskjell i livet mitt, tror jeg, ettersom dette – i likhet med ting jeg oppnår i World of Warcraft – kan gi enorm mestringsfølelse.

Jeg har i dette innlegget naturligvis ramset opp ting jeg savner og ting jeg håper jeg kan få igjen og/eller oppleve igjen. Jeg vet heldigvis at jeg antageligvis ser kjæresten min igjen om ikke lenge. Jeg vet at jeg skal fortsette å spille World of Warcraft og jobbe hardt der for å bli god sammen med en gjeng andre flotte mennesker. Jeg vet at jeg har to små jobber når det kommer til det visuelle med webdesign (den ene er denne bloggen) og jeg vet at jeg skal sette opp noen planer slik at jeg kanskje får til å skrive litt mer. Jeg er ikke 100% sikker på hva skrivingen vil handle om, men jeg har fått forslag av noen mennesker rundt meg slik at jeg kanskje kan komme i gang igjen i en eller annen form og kanskje skrivegleden og kreativiteten vil blomstre igjen på denne måten. Jeg vet i tillegg at jeg har fått en ny, ekstrem styrke til å håndtere angst og angstanfall slik at skrivingen (og mulig streaming på Twitch) kanskje ikke blir så forferdelig skremmende likevel.

Jeg har også noen spørsmål, nå som denne posten skal ende. Har jeg fortsatt lesere som ville tenkt seg å følge meg videre, uavhengig om jeg skriver om hverdag, gaming eller psykisk helse? Dere kan godt bare trykke tommel opp på innlegget istedenfor å kommentere. Ville dere også (eller istedenfor) følge meg på Twitch om jeg begynner å streame? På dette spørsmålet er det vel nesten bedre med en kommentar enn bare en tommel opp. Du kommenterer ved å fylle inn e-post og navn (e-post vil være synlig for meg men ikke andre som kommenterer, og du trenger ikke å bruke ditt egentlige navn men bare «anonym» eller noe annet) og hva du vil kommentere og trykke på «send inn». Den vil da komme opp hos meg slik at jeg kan godkjenne eller avslå (sistenevnte er som regel på grunn av spam eller useriøse kommentarer).

Jeg håper at alle sammen har det bra, at dere får en fin dag/kveld og at dere passer godt på dere selv i denne kaotiske tiden preget av corona!

Missing something

Missing something can mean a lot. It can embrace a lot of things. And right now, when I’m sitting here in my gaming chair I actually do miss a lot of things. I miss things I have, things I’ve had and even things I’ve never had.

First and foremost I miss my boyfriend – obviously. I haven’t seen him since September 28th and a lot of people are asking me «how can you even deal with a long distance relationship?». My answer is always the same; I just «have» to. You can’t always control your heart (or your head, because that’s where the feelings actually exist). You don’t always control who you fall for, who you fall in love with and who you end up loving. Many of us have probably loved a lot of weird things through the years, many of us have been in bad relationships. You still haven’t ended it because you’re straight up “blind” (love makes you blind) – and you love that person for some odd reason. I’m luckily not in a bad relationship. I’m in an amazing one. A caring, loving and understanding one, and we’re also lucky enough to be best friends. I think this is where a lot of people step wrong, or right. R and I have been best friends for almost 3 years before we became a couple, before we really gave into the relationship, despite the distance. When we’re physically together it’s absolutely fantastic. When we’re apart it hurts a lot, but we’re videochatting every single day. We play games together, we talk together, we laugh together and we cry together. Not everyone is as lucky as we are.

I also miss a calm head. A quiet life. Because my head has been extremely chaotic for more than a month now. My medicines aren’t optimal, but they might not ever be because of physical reactions on the medication that actually works optimal and make my head less chaotic. So I just have to find other ways to calm down my head. To regain control. Right now that mostly includes playing World of Warcraft. Sinking into a different world, a different reality. Concentrate about something else, something that doesn’t have all the chaos my everyday life has. It’s also a place where I’m social in a big way and I stimulate senses/skills like concentration, social interaction and working together with other people. It’s a place where I have the opportunity to get better, there’s a learning curve.

I miss my family. It’s not that easy to get social events up and running when we still have corona and covid-19 as a problem in society, all over the world. Especially now when numbers are going up everywhere because people just don’t pay attention to guidelines, recommendations and rules tied to keeping illness- and numbers of deaths down. It’s frustrating to belong to one of those families who actually are following the guidelines/rules when there are so many people who obviously don’t care at all. I do understand the feeling of being tired of all this, of being sick of it. I am too. But we can’t keep the illness and numbers of deaths down that way, which means we will struggle with this for a longer time.

I miss treatment. Sadly my contact with the person in psychiatric and drug care center ended because of different (personal) reasons. I’m now on a waitlist again so I’m literally just waiting. I hope that this time my personal needs will be followed (aren’t they supposed to do that in the first place?) so it might be better.

I miss streaming. The last time I tried again in March I quit pretty fast. It ended up being a lot of pressure and too much anxiety. I would love (so much!) to start up again and see it through! Mainly because I earlier absolutely loved the “job” and the feeling of accomplishment that it gave me. I miss entertaining people and talking about serious subjects that my viewers also has personal views or experience on. It would be a lot of fun to give it another chance and I’m actually really, truly considering it right now.

I miss creativity. My creativity has appeared and shown itself in different ways through the years. Designing of clothes, webdesign, making jewelry, drawing (mostly just future tattoos I want and “need”), photography and writing. At one point several people actually wanted me to write a book and I was of great help to a lot of people. Creativity to just one of these things could make a huge difference and impact on my life, I think, in addition to the things I manage to accomplish in World of Warcraft because it could give me a really good feeling of accomplishment.

In this long post I’ve obviously listed a lot of things I’m missing and things that I hope I can start up again and/or experience again. Luckily I know that I’ll likely see my boyfriend soon. I know that I’ll continue playing World of Warcraft and work hard to become great along with awesome people. I know that I have 2 small projects within webdesign (one is for this blog) and I know that I’ll make a list so that I might be able to write again. I’m not 100% certain of what the writing will be about, but I’ve gotten some ideas and suggestions from the people around me so that I might be able to start again, in some way or another. Maybe the joy of writing will come back that way? I don’t know. I also know that I’ve gotten a new, amazing strength to deal with anxiety and anxiety attacks which also might make the writing (and maybe even streaming on Twitch) easier so that these things might not be as terrifying anymore.

I’ve also got some questions for you guys, now that this post is ending. Do I still have readers who will continue following me, even if I’m writing about my everyday life, gaming or mental health? You can just click the thumbs up under here instead of commenting if you want. Would you also (or instead of) follow me on Twitch if I start streaming again? This question might be better answered with a comment. You can comment by filling out e-mail address and name (the e-mail address will be visible for me, but not other people that are commenting and you don’t necessarily have to use your own name so you can write “anonymous” or something else of your choice) and what you will comment before you click on “send inn” under here. If you do that it will be visible for me and I’ll be able to either approve or decline the comment (the latter is mostly used for spam and less serious comments).

I hope that you’re all doing good, that you’ll have a good day/evening and that you take good care of yourself in this chaotic time influenced by corona!

Trøtte tanker

Noen ganger er jeg splittet. Jeg er så fryktelig uenig med meg selv. Det er ikke egentlig så lett å sette ord på, men jeg vil likevel prøve nå som tankene liksom krøp inn på meg.

Jeg føler meg liksom så splittet. Klesskapet mitt er delt i to og fine stabler; det går fra hvitt til pastellfarger og så til svart. Ikke overraskende så er mesteparten likevel svart for øyeblikket, i motsetning til for noen år siden. 1/3 av klær, sko og vesker er fra Killstar. Åh, som jeg kunne ønske at jeg fikk det såppass i orden her at jeg kunne ta bilder og vise frem! Desverre blir det alltid litt rotete i hodet mitt og i motsetning til alle som blir promotert av Killstar så er jo ikke klesskapet mitt bare svart, ikke rommet mitt heller. Det er nok aldeles umulig, men foreløpig skal jeg fortsatt la meg selv få håpe. Bare litt til. Killstar har jo faktisk likt noen av bildene mine på instagram tidligere.. Det var stas! Jeg er likevel splittet. Den ene dagen går jeg i de mest elegante sorte blondekjolene (fra Killstar, selvfølgelig) og den neste går jeg i rosa prinsessekjoler fra Japan. Soft gotisk og Hime Gyaru (eller Himekaji). For noen år siden var det omvendt; for det meste gikk jeg i hvitt og pastellfarger. Kjoler, skjørt og elegante topper. Høyhelte sko, både Gyaru og Lolita. Jeg har hatt mennesker rundt meg som har elsket det. Jeg har hatt mennesker rundt meg som har hatet det. Mennesker som roser meg for å være kreativ og at jeg tør å være meg selv, og mennesker som har stilt meg ultimatum. Mennesker som har sagt «uff, om du hadde brukt noe sånt da jeg møtte deg så hadde jeg aldri villet sett på deg, langt mindre snakket til deg!». Uff, så forferdelig jeg er, ikke sant?

Hvis jeg tenker litt nøye over det så er det jo lett å se at det er disse sistenevnte menneskene som har et problem — ikke jeg. De har tydeligvis fordommer mot både det ene og det andre, enten det er fra den hvite og pastellfargede siden eller fra den svarte, gotiske siden.

Jeg har til og med hatt mennesker i livet mitt som har prøvd å prakke på meg det ene og som sterkt mislikte det andre. Mennesker som har sagt at jeg «inviterer Satan inn, med de svarte klærne mine». Mennesker som har prøvd å drukne meg i sine meninger. Deres meninger om hvordan JEG skal være. Men det er det vel strengt tatt ingen andre enn jeg som bestemmer? Det er likevel overraskende vanskelig å glemme alle disse menneskene, alle disse utsagnene. På tross av at jeg stadig oftere tenker «herlighet, så dum jeg var!» eller «er det mulig?!». Jeg bør jo absolutt få lov til å bestemme selv hvem jeg vil være. Det er likevel vanskelig å glemme. Det er nettopp dette som får min indre splittelse til å bli større. Større og større. Slik at den vokser rundt meg – og inni meg. Som får meg til å drukne i desperate følelser av savn, usikkerhet eller tristhet. Dette trigger igjen angst og angstanfall. Åh, som jeg kunne ønske at jeg bare ble litt mer selvsikker. Dét hadde vært noe det. Sikker på kroppen min, sikker på ansiktet mitt, sikker på hodet mitt og sikker på hjernen min. De mørke kommentarene er de som sitter best, tross gjentatte forsikringer fra R som forteller at han virkelig aksepterer meg som jeg er, uansett om det er en rosa prinsesse eller gotisk dronning. Forsikringer om at jeg er elsket og avholdt av andre. Usikkerheten slipper sakte men sikkert taket. Litt og litt av gangen. Jeg er usikker på om den noen gang kommer til å forsvinne helt, men det er verdt å håpe. Jeg føler meg splittet. Men det er vel egentlig litt greit og litt kult å tørre å være seg selv? Kle seg etter humøret og hvordan man føler seg akkurat den dagen eller akkurat de minuttene? Ta på seg klær man vet man har følt seg fin i før..

Jeg føler meg splittet – og ikke minst usikker. Men jeg nærmer meg, med museskritt, en sikkerhet jeg ikke har følt før. En indre sikkerhet som tross alt kommer av forsikringer om at man er elsket. At man er elsket akkurat som man er.

Sleepy thoughts

Sometimes I’m so divided. I’m disagreeing with myself, a lot. It’s not really that easy to put into words, but I still want to try, now that my thoughts gathered a little bit more around the subject.

I just feel so divided. My closet is split into two and everything is in neat stacks; it goes from white to pastel colors to black. It’s not really a surprise that most of my closet is black now though unlike a few years ago. 1/3 of my clothes, shoes and bags are from Killstar. Oh, how I wish I managed to get it to look the way I want around here so I could take loads of pictures and show it off. Sadly there’s almost always chaos in my head and of course, in contrary to the other people that get promoted by Killstar, my closet (and room) isn’t black only. It’s probably impossible but for now I’m just gonna keep letting myself hope. At least a little bit longer. Killstar have actually liked a few of my instagram photos before though. That felt really cool! I’m still divided. One day I’m wearing the most elegant black lace dress from Killstar and the next I’m wearing a pink princess dress from Japan.Soft goth and Hime Gyaru, or Hime kaji. A few years ago it was the total opposite though, actually, and I only wore dresses, skirts and elegant tops. High heels as well, Gyaru and Lolita. I’ve had people around me that has absolutely loved it. I’ve also had people around me that hated it. People that praised me for being creative and daring to be myself and people who have given me ultimatums. People who have said «oh wow, if you wore something like that when we met I wouldn’t even have looked at you, and definitely not spoken to you!». Wow, I’m horrible, right?

If I take a little closer look I can easily see that these people are the ones with a problem — not me. They’ve clearly got some sort of issue or prejudice towards one or the other, either if it’s the princessy white and pastel or the black gothic.

I’ve even had people in my life who’s tried to convince me to do one of them and strongly disliked the other. People who’s said that «I invite Satan in by wearing my black clothes». People who have tried to drown me in their opinions. Their opinion about who I should be. But strictly speaking, it’s only me who can decide that, right? It’s still surprisingly hard to forget these people and all of their comments. Even though I’m often thinking «wow, I was so stupid!» or «is that even possible?». I definitely should be the one to decide who I’m gonna be. It’s still hard to forget though, sadly. This is what makes the feeling of being divided worse. It grows bigger and bigger until it surrounds me and fills my head. It makes me drown in feelings like loss, insecurity or sadness. This again trigger anxiety and anxiety attacks. Oh, how I wish I could just get a little bit more confident. That would be something. Confident in my body, in my face, in my head and in my intellect. The negative (or even dark) comments are the ones that sticks, despite reassurance from R that he really appreciates me just the way I am, no matter if it’s a pink princess or a gothic queen. Reassurance that I’m loved and adored. The insecurity is slowly but surely letting go. Little by little, but still. I’m not entirely sure it’s ever gonna be completely gone, but it’s worth hoping at least. I feel divided. But to be honest, it’s pretty okay and even a little bit cool to dare to be yourself right? Dress after how you feel that particular day or moment? Wear clothes you know you’ve felt great in before.

I feel divided – and also very insecure. But I’m getting closer, small steps at a time, to a security and confidence I’ve never felt before. An inner security that comes from knowing you’re loved. Knowing you’re loved just the way you are.

25

Tenk det, 25. Ett år eldre. Ett år med fremskritt, tilbakeslag, fremskritt igjen og så enda flere tilbakeslag. To skritt frem, ett skritt tilbake, sånn ca. Om bare ting kunne vært rolig, iaf for en liten stund.

Skrivesperren er her for alvor, og det føles nesten som om det knyter seg inni meg når jeg setter meg ned for å skrive. Jeg finner liksom ikke ordene, selv om jeg ønsker å skrive. Det skjer så mye, men det skjer også så lite. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, for mye av det som foregår nå er relativt mørkt. Det er mye kaos, mye følelser og mange tilbakeskritt. Det er minner, gamle spøkelser, som fortsetter å hjemsøke meg enda jeg prøver å undertrykke dem. Samtidig løsner ting litt inni meg når noen av minnene popper opp. Jeg innser hvordan ting har skjedd for en grunn, for å forberede meg eller for å gjøre meg sterkere. Jeg har oppnådd mye det siste året, mye bra også faktisk. Jeg har blitt så mye sterkere, samtidig føles det noen ganger som om jeg er svakere. Jeg blir så oppslukt i noen ting at jeg omtrent glemmer vanlige, hverdagslige ting. Ting som burde gjøres, ting som burde tenkes eller ting som bør forbedres. Det jeg for det meste er oppslukt i om dagen er World of Warcraft og lesing. Jeg ble nemlig bitt av lesebasillen igjen sent i juni! Jeg har nesten ikke lest på 10 år, men plutselig ble jeg inspirert til å starte på Sagaen om Isfolket og jeg er nå på bok 30. Jeg leser de saktere enn for 10 år siden (men da hadde jeg ikke kjæreste, hund eller gaming i tillegg) da jeg fullførte alle 47 bøkene på litt mindre enn to måneder men likevel er jeg ganske imponert over meg selv.

Midt oppi alt kaos med Coronaviruset har jeg jo egentlig startet et nytt kapittel i livet. Slik som så mange gjør når noe stort og nytt skjer. Det er for så vidt flere store og nye ting som har skjedd, som gjør at det blir dobbelt så viktig å prøve å sette en strek over det som har vært og vende snuten fremover mot nye, spennende opplevelser. En av de mest spennende tingene som skjer er at jeg ble tante i mars. Jeg ble også valgt til å være fadder i barnedåpen som fant sted tidlig i august og den æren er stor. Det er så herlig å tilbringe tid sammen, å bli kjent med dette mennesket som kom til verden for ikke så lenge siden. Følge utviklingen hans, spekulere i hvordan han kommer til å utvikle seg senere. Mammi sin mastergradoppgave kom tilbake også; godkjent. Så nå er hun offisielt logoped! Jeg kan vel for så vidt kalles en logopedassistent også, med så mye jeg har lært om faget de siste tre årene. Fy søren for en reise det har vært. Det har vært tre turbulente år med mye følelser men også utrolig mye læring og utvikling. Det har fått meg til å tenke utrolig mye på videregående og studiekompetanse. Det er en tanke jeg leker med fra tid til annen, men tiden er ikke inne akkurat nå. Man vet jo ikke helt hva fremtiden kan og vil bringe, så vi får se. Ingenting er avgjort. Ingenting er skrevet i stein. Jeg tilbrakte også fire uker i Nederland hos R nå i sommer og jeg hadde en virkelig fin sommer med gode opplevelser og jeg har skapt mange fine minner. Det ble lite bilder denne gangen, men det er jo ikke alltid man ønsker å fokusere på å se ting gjennom telefonskjermen eller kameralinsen. Noen ganger er det viktigste å bare være i øyeblikket og ta til seg alle fine følelser og opplevelser.

25

Think about it, 25. One year older. A year with steps forward, setbacks, stepping forward again and then even more setbacks. Two steps forward, one step back, approximately. If only things could calm down, at least for a little while.

The writers block is here in maximum strength and it almost feels like something knots up inside of me when I sit down to write. I struggle to find the words even though I really want to write. There’s so much happening still but there is also so little. I don’t know exactly how to explain it, because a lot of what is going on right now is dark. There’s so much chaos, so much emotions and so many setbacks. There are memories, old ghosts, that keeps haunting me even though I try to suppress them. At the same time it also sort of loosens up inside of me when some of those memories pop up. I realize how things happens for a reason, to prepare me or make me stronger, even though it sometimes feels like I’m weaker. I get so absorbed in the things I’m doing so I forget the normal, everyday stuff. Stuff that needs to be done, that needs to be thought of or needs to be improved. What I mostly get absorbed by right now is playing World of Warcraft and reading. I actually got kind of obsessed with reading again, in late June. I’ve barely read anything for 10 years but suddenly I got inspired to read the Saga of the Ice People and right now I’m on the 30th book. I read slower than I did 10 years ago (but at that time I didn’t have a boyfrined, dog or gaming) when I read all 47 books in a little bit less than 2 months but I’m still kind of impressed by myself.

In the middle of all the chaos with the Corona virus I’ve kind of started a new chapter in my life. Just like so many other people do when something big and new happens. It’s actually been several new and big things that have happened lately, which makes it double important to try and draw a line over the things that have happened earlier so you can go in the right direction towards new and exciting things. One of the most exciting things that’s happened is that I became an aunt in March. I was also asked to be a godparent in the baptism that found place early in August and that’s a huge honor. It’s wonderful to spend time together, to get to know that little human being that came into the world not too long ago. To follow his development, wondering what he will become in the future. Mammi’s masters degree paper came back too; approved. So she’s now officially a speech therapist! You can kind of call me a speech therapists assistant too, with how much I’ve learned the last 3 years. Oh my, what an experience. It’s been 3 challenging years with a lot of emotions, but also so much learning and personal growth. It’s made me wonder about school. It’s a thought I’m playing with from time to time, but now is not the right time. You can’t really know what the future will bring, so we’ll see. Nothing is decided. Nothing is written in stone. I also spent 4 weeks in the Netherlands with R this summer and I’ve had an amazing time with good experiences and I’ve created loads of good memories. I took very few pictures this time, but sometimes you don’t really want to experience things through your phone screen or the camera lens. Sometimes the most important thing is to just be present in the moment and absorb all the wonderful feelings and experiences.


Til toppen