Merkelige tider..

Jeg hadde en litt merkelig tanke her for litt siden. Her på bloggen (når jeg skriver, that is) er jeg mer åpen enn det jeg egentlig er med mine nærmeste. Jeg har tenkt litt på hvordan og hvorfor, og jeg tror jeg kom frem til at med bloggen så er det helt frivillig hvem som leser, og det er også frivillig å komme med tilbakemeldinger, i motsetning til å sende en melding til noen du er glad i for å be om hjelp eller det å være helt ærlig med at «nei, det går ikke noe bra nå as» – for hvem vil egentlig høre det? Man vet jo ofte ikke engang hva man skal si når noen kommer med noe mørkt, og da føler jeg det er bedre å la de slippe å høre det. For som sagt, det er jo helt frivillig å titte innom bloggen min, og det er også frivillig å komme med tilbakemelding, i motsetning til på meldinger eller en telefonsamtale, for da må du jo komme med et eller annet. Jeg merker nå at det ikke går så bra. Jeg kjenner veldig på at samtalene med en fantastisk behandler ble avsluttet uforutsett tidlig i februar. Jeg kjenner at jeg så sårt trenger noen å snakke med, men jeg vil ikke støtte meg til noen. Jeg vet ikke helt om jeg vil ta imot hjelp videre heller, da tilbudet gjelder to samtaler i måneden og ikke én gang i uken. Jeg tror at for meg, personlig, så vil det nesten være verre å ha kun to samtaler i måneden enn å ikke ha det i det hele tatt, pluss det at hvordan skal jeg i det hele tatt bli trygg på en ny person jeg bare skal se hver 2. uke? Det kommer jo til å ta en hel evighet å kunne åpne seg i det hele tatt, og da er jo vitsen kanskje borte også. I tillegg til at jeg tross alt har kommet helt sinnsykt langt med å behandle angsten og å pushe meg gjennom ting, slik at jeg er veldig engstelig for at en eventuell ny behandler skal mene at jeg ikke trenger hjelp. Mye av det er jo bare spill. Masking, om du vil. For hvordan skal man egentlig betro seg til noen om noe alvorlig? Det er fint å ha en mammi som er der uansett og en kjæreste som ville gitt meg hele verden hvis han kunne, men jeg vil jo ikke gi de jeg er mest glad i her i verden byrden av å vite hva som foregår inni hodet mitt. Da er det jo nesten bedre å takle det på dårlige måter i all hemmelighet. Men dette er jo kun mine egne tanker om min egen situasjon og noe som kanskje ikke gjelder for de fleste, eller i det hele tatt noen, andre.

Jeg har egentlig litt angst for å skrive, og dermed også poste, når jeg først klarer å samle tankene litt. Jeg er redd for at det er teit, dumt, for depressivt, dårlig, rart eller rett og slett søppel. Jeg vet jo at jeg innerst inne er flink til å skrive og at jeg er god på å formulere ting, men av en eller annen grunn føles dette så langt borte nå. Hurra for dårlig selvfølelse, am I right?

Jeg hadde en meltdown natt til i dag som resulterte i kun fire timers søvn. Dagene som følger disse type netter føles alltid så rare, så forferdelige. Ingenting er rett og alt går feil vei. Jeg er sliten, trøtt, umotivert og humøret mitt er ustabilt som bare det; som om det ikke er nok fra før. Det må alltid være litt ekstra, det er jo liksom helt nødvendig.

Den psykiske helsen min har med andre ord tatt en tur ned under disse corona-forholdene. Jeg vet at for noen med Asperger så er det nesten en lettelse fordi de slipper det sosiale presset de er under med jobb, familie o.l. til vanlig, men for meg som ikke har dette presset så betyr brudd på rutinene mine krisetilstander i hodet. Det er jo ikke slik at jeg har mange rutiner som foregår utenfor leilighetens fire vegger, men de få jeg har har jo selvfølgelig falt fra i denne unntakstilstanden. Her jeg sitter nå håper jeg veldig på at ting blir bedre snart slik at jeg kan komme meg til Nederland, Sverigetur med Tina, forhåpentligvis (bra) behandling og en kaffe på LaBaguette…

Forresten så har Twenty One Pilots en ny sang kalt Level of Concern som jeg anbefaler på det sterkeste!

Weird times..

I had a really weird thought here a little while ago. On this blog (when I write, that is) I’m more open about things than I am with my closest humans. I’ve thought a little about how and why and I think I ended up with the conclusion that when it’s on my blog it’s completely voluntarily whether one wants to read or not, and it’s also voluntarily whether you want to come with feedback or not, unlike texting someone you love, asking for help and be completely honest about the fact that things aren’t okay – because truly, who wants to hear someone say that things aren’t okay? One often don’t even know how to respond when someone comes to you with something dark, and because of that I feel like it’s easier to not let them know. As I said, it’s completely voluntarily to click on the links to my blog as well as commenting, unlike with a text or a phone call, because then you definitely have to respond with something. I’m feeling like things aren’t going too well at the moment. I’m noticing that the therapy with a great therapist ended unexpectedly and suddenly in the beginning of February. I’m really feeling the need to talk with someone but I don’t wanna lean on anybody. I don’t even really know if I wanna continue getting therapy because the new schedule is twice a month and not once a week. I think that for me, personally, it would maybe be worse to have two appointments a month than none at all, plus – how am I even supposed to get comfortable and trust a new person I only see every other week? It’s gonna take forever to trust that new person so by then the point of it might be gone. And let’s be honest, I’ve come so incredibly far in how to deal with and push through things, so I’m really anxious about if a new therapist is of the opinion that I don’t need any therapy. But a lot of it is just an act. Masking, if you want. Because how are you even supposed to tell someone something that is truly serious? It’s great to have a mammi that’s there for me all the time and a boyfriend who would give me the world if he could, but I don’t wanna give the burden of everything that’s going on inside my head to the ones I love the most. At that point it seems almost better to handle it in horrible ways in silence. But that’s just my own thoughts about my own situation and might not reflect anybody else in this world.

I’m actually having a lot of anxiety about writing, and therefore also posting, when I finally manage to gather my thoughts a little bit. I’m scared that it’s lame, stupid, too depressive, bad, weird or all in all garbage. Deep down I know that I’m good at writing and I’m good at getting through to people with what I think about, but for some reason all of that feels so far away right now. Hurray for bad self esteem, am I right?

I had a meltdown last night and it resulted in just four hours of sleep. Days that follows nights like that are always so weird, so horrible. Nothing is right and everything goes wrong. I’m tired, exhausted, unmotivated and my mood is so incredibly unstable; as it isn’t unstable enough in general. I mean, you really have to have that little extra happen. That’s clearly a necessity.

My mental health has obviously taken a deep dive with all this corona-shit going on. I know that for a lot of individuals with Asperger’s syndrome this is great because they’re freed of the social pressure they’re under normally with jobs, family etc. but for me who doesn’t have any of that pressure the disturbance in my routine creates havoc inside my head. It’s not like I have a lot of routines that are outside of the apartment, but the few I have isn’t present currently. When I’m sitting here like this I really hope that we’ll see better times soon so I can go to the Netherlands, Sweden with Tina, therapy with a (hopefully good) therapist and a coffee at LaBaguette…

Twenty One Pilots have a new song by the way, it’s called Level of Concern and I really, really recommend giving it a listen!

Ser noen andre et par hester her?? (Bilde tatt i Tyskland, 2014) // Does anyone else see a few horses here? (Picture taken in Germany, 2014)

Verdens autismedag

2. april, verdens autismedag. Jeg tror for så vidt hele april regnes som en måned for å informere og oppplyse om autisme, og i fjor ble jeg spurt om å skrive et innlegg om hvordan ting var for meg da jeg var liten. Jeg setter så pris på når dere kontakter meg når dere ønsker å lese noe eller bare trenger noen tips og råd. Det varmer hjertet mitt. Jeg har også noen gamle innlegg om både autisme, angst og depresjon liggende som jeg kan poste. Det er så viktig å sette pris på ulikhetene våre for alle mennesker har en funksjon her i verden og alle kan gjøre noe, omså det bare er å glede de rundt seg med et smil.

Da jeg satte meg ned for å skrive nå hadde jeg ingen intensjoner om å skrive noe som helst om autisme spesifikt, dessverre. Jeg har vært småsyk den siste uken og begynner å bli lei. Det har gjort at jeg mest av alt har ønsket å ligge i sengen, men jeg har fått til noen økter med World of Warcraft med R og noen venner helt frem til R ble syk selv. Nå går det i å prøve å komme meg litt videre på WoW (alene) med Bones på den andre skjermen. Jeg har kanskje ikke nevnt det tidligere, men for meg er Bones en slags angstdemper. Når jeg har på serien i bakgrunn så klarer jeg ofte å samle tankene litt mer om det jeg holder på med, så i løpet av i går og i dag har jeg klart å lese en hel bok! Jeg kan ikke huske sist jeg klarte å lese sammenhengende i mer enn 10 minutter, og iaf ikke sist jeg leste gjennom en hel bok. I dag har jeg også sittet og surret litt med en wishlist på Amazon (dette er helt nytt for meg) i tillegg til litt WoW og jeg krysser samtidig fingrene for at jeg skal føle meg helt frisk snart. Det er sjeldent gøy å være syk..

Corona-situasjonen tar av i hele verden og jeg kan ikke unngå å annerkjenne at det påvirker meg veldig. En kompis minnet meg faktisk på istad at «det må jo være vanskelig med tanke på Asperger» og jeg tenkte for meg selv «ja, ja det er det faktisk» – og det er jo sant. Igjen undervurderer jeg det at jeg faktisk er autistisk og har litt ekstra bagasje i tillegg til det. Jeg ble jo sagt til at jeg ikke kunne tenke på at jeg har den bagasjen, at jeg ikke burde snakke om det eller ta hensyn til det (sistenevnte ble ikke sagt rett ut, men hjernen min går dit automatisk ut fra det andre som ble sagt). Når jeg tenker over det nå så blir det jo helt feil. Da kan jeg gå tilbake til sammenligningen jeg brukte for noen år siden når det kommer til hvilken som helst psykisk eller usynlig sykdom. Du ber ikke noen som sitter i rullestol å bare «skjerpe seg» og komme seg opp på beina, på tross av at personen bare har ett bein. Du sier ikke til noen som har kreft at de må slutte å «skape seg». For det første så er det frekt og for det andre så kan det faktisk være fysisk umulig. Så hvorfor sier man det til noen som bærer på noe som er usynlig? Da er det liksom greit, eller? Jeg kjenner jeg blir fryktelig frustrert og irritert når jeg tenker på det. Noe så frekt?! Usj, folk som det der altså. Ikke noe man burde bruke tid, energi eller tårer på. Da kommer vi jo inn på det at vi alle må velge hva slags mennesker vi vil ha rundt oss. Noen ganger er ikke ting helt som du trodde likevel, og da må man noen ganger kutte det/de ut – selv om du aldri kunne trodd noe sånn om personen. Jeg føler at jeg har en gjeng ganske ok mennesker rundt meg nå. Mennesker som inspirerer meg, som får meg til å ønske å bare bli bedre. Mennesker som får meg til å ville stå på, pushe gjennom det som er vanskelig og til slutt ende opp med det som er bra. Mennesker jeg ikke vil miste. Mennesker som jeg helst vil se ofte, eller til og med hver dag. Så jeg håper vi kommer oss gjennom Corona så fort som mulig, for jeg har så mye jeg vil gjøre!

World autism awareness day

April 2nd, world autism awareness day. I think the whole month of April is a thing for people who want to inform and educate about Autism, and last year a follower requested a blog post about how I was when I was younger. I really appreciate when you guys contact me when you want to read about something specific, or if you need some tips & tricks or advice. It warms my heart. I also have some old blog posts about autism, anxiety and depression that I can post soon. It’s so important to embrace our differences because every one of us have a function in this world, even if it’s just making our loved ones happy with a smile.

When I sat down to write I had no intention of writing about autism, sadly. I’ve been kind of ill the last week and I’m getting tired of it. What I’ve wanted to do most of all is to lay in bed, but I’ve still managed to push through some sessions of playing World of Warcraft with R and some friends up until R got ill himself. Now I’m just trying to get some progress in WoW (alone) with Bones on my 2nd monitor. I don’t think I’ve mentioned it earlier, but Bones is kind of like a light anxiety medicine for me. When I have the show on in the background I’m usually able to gather my thoughts a little and focus on the task I’m doing, so with today and yesterday I managed to read through a whole book! I can’t remember the last time I managed to read more than 10 minutes, and definitely not the last time I read a whole book. Today I’ve also browsed Amazon and made a wishlist (this is all very new to me) in addition to a little bit of WoW, and I’m crossing my fingers I’ll feel better soon. Being ill is rarely any fun…

The Corona situation is totally taking over the world right now and I can’t help accepting that it’s influencing me – a lot. A friend reminded me of it earlier, the «that must be difficult when having Asperger’s» and I thought «yes, yes it is» – because it’s true. Again I’m underestimating the fact that I’m autistic and have some extra baggage in addition to that. I was told that I had to stop thinking about the fact that I have what I have, that I shouldn’t ever talk about it or even act considering it (the last thing wasn’t really said, but my head automatically went there based on the other things). When I think back at it now I realize that that’s just wrong. I might as well just go back to the comparison I used a few years ago. You don’t tell someone that’s sitting in a wheelchair to just get up and walk, even though the person only has one leg. You don’t tell someone with cancer to «get a grip». First of all it’s rude, second of all it might be literally impossible. So why do we say that to someone who has something you can’t see? Why is it suddenly okay then? I feel extremely frustrated and irritated when I’m thinking about it. So rude!? Ugh, people like that. Someone you definitely shouldn’t use your time, energy or tears on. We’re crossing over to the fact that everyone needs to pick and choose what kind of people we want to have in our lives. Sometimes someone or something isn’t the way you thought it would be, and sometimes that makes you having to cut someone off – even though you would never believe something like that would happen. I feel like I have a bunch of pretty okay people around me now though. People who inspire me, who makes me wanna be better. People that makes me want to push through what’s hard to end up with what’s good. People I don’t wanna lose. People I wanna see a lot, or even every day. So I hope we get through Corona as soon as possible because I have so much I want to do!

Slenger ved noen aspie memes som jeg personlig finner morsomme og kan relatere til // Here’s a few aspie memes that I personally find funny and can relate too

Ut

Jeg har tatt noen avgjørelser de siste dagene. Den første er at jeg må ta bedre vare på meg selv. Jeg stresser så utrolig mye over situasjonen som er i verden nå og det har gjort at jeg har fått verre akne igjen – jeg som hadde begynt å se resultater med antibiotikaen jeg går på. Den psykiske helsen min er ikke helt på topp nå og jeg har oftere små depressive episoder (opptil flere i løpet av en dag, humøret svinger veldig) men også veldig mye tyngre hele dager. Det er ganske kaos men samtidig hjelper det ikke å ta kontakt med legen eller psykiateren min for det er jo ikke noe å gjøre med det her. Det stresset som gir angsten jeg har nå kommer ikke til å gå over enn så lenge situasjonen er slik som den er, med stengte plasser, stengte grenser og å vaske hendene ti tusen ganger om dagen, samtidig som jeg bruker antibac imellom. Jeg har egentlig blitt skikkelig paranoid på hele dette og jeg bruker engangshansker når jeg henter posten, legger alt i uteboden i minst 24 timer slik at viruset (om det har vært tilstede på papiret) vil dø før jeg tar i det. Samtidig blir jeg forvirret over hva regjeringen gjør og hva FHI sier. 60% av oss må jo bli syke slik at det oppstår en gruppeimmunitet ELLER vi må få en vaksine – og en vaksine kan ta 18 måneder. Men regjeringen vil ha mer lockdown, slik at folk ikke blir syke. Forstå det den som kan.

Den andre avgjørelsen er at jeg må utsette å starte opp streamen igjen. Jeg slettet de to «filmene» som lå ute på profilen min og jeg skrev i bold skrift at jeg har en pause enn så lenge. Psyken min har ikke godt av det stresset jeg føler i forkant, under og etter sending akkurat nå. Jeg fikk panikkanfall på slutten av forrige stream og det er ikke veldig heldig. Det foregår nok om dagen, selv om jeg egentlig bare sitter inne.

Den tredje er.. jeg vet ikke egentlig helt om det var en tredje avgjørelse. Men jeg må prøve å kjøre litt mer bil iaf. Mammi og jeg kom nettopp hjem fra en liten tur ut. Gjett hva!? Jeg fant milkshake! Jeg vet om kun ett sted som har milkshake rundtomkring her nå, og det var åpent! Det ble mye antibac våtservieter i bilen og på hendene, men det var det absolutt verdt. Det er så digg at den ene milkshaken som finnes i området faktisk er utrolig god. Men altså, jeg kjørte og klarte meg uten problemer i det hele tatt, så jeg har fortsatt «teken» selv om jeg ikke har min egen bil eller kjører mye.

Samtidig som jeg sitter å skriver nå så ser jeg også litt bilder fra da jeg var sammen med R i Amsterdam. Jeg savner det og jeg savner han. Så fort fly kommer i gang igjen blir det nok en tur på meg så fort som overhode mulig. Når enn det er..

Out

I’ve made a few decisions the last few days. The first decision is that I need to take better care of myself. I’m stressing a lot about the situation out in the world now and it’s made my acne worse – and I was finally seeing some improvements due to the antibiotics I’m on. My mental health isn’t the best and I’ve got more small depressive episodes (several most days, my mood is like a roller-coaster again) but also heavier whole days. It’s so much chaos but it doesn’t really help calling my doctor or the psychiatrist as it’s because of one thing, and one thing only. And that thing doesn’t change as long as the situation is what it is, with closed things, closed borders and washing my hands ten thousand times and using antibac in between. I’ve actually gotten quite paranoid regarding that so I’m using disposable gloves every time I get the mail even, and I’m leaving it in the shed outside for at least 24 hours so that the virus (if it’s been present on the cardboard and paper things) is dead. At the same time I’m so confused by what the government and the health information is saying. 60% of us needs to get infected to get some sort of group immunity OR we need a vaccine – and a vaccine can take about 18 months. But the government wants to extend the lockdown so fewer people get sick. I don’t quite understand.

The other decision is that I have to wait a while to restart my stream. I deleted the past 2 broadcasts on my profile and I wrote in bold letters that I’m having a break. My mental health doesn’t benefit from the anxiety I feel before, during and after being live right now. I got a panic attack at the end of the last stream and that’s not very cool. There’s enough going on these days even though I mostly sit inside.

The third is… I’m not even quite sure if it truly was a third decision. But I found out that I kinda need to drive more. Mammi and I just got back from a trip and guess what!? I found milkshake! I only know of one place that sells milkshake around here now and it was open! I ended up using a lot of antibac tissues in the car and on my hands but it was definitely worth it. It’s amazing that the only place around here who makes milkshakes also make great ones. I did drive without any issues so I still «got it» even though I don’t have my own car or drive a lot.

While writing now I’m also looking at pictures from the last time I was with R in Amsterdam. I miss it and I miss him. As soon as the airports open for international flights again I’m leaving. Whenever that is…

It’s all fun and games..

Helt til du fokuserer på det samme i 6 timer i strekk. Da kan det hende du blir litt gal. Forrige stream var litt som det for kjæresten min og i går var det sånn for oss begge. Det går mye i WoW om dagen og det synes jeg er helt innafor når man på en måte ikke får lov til å gå ut i det hele tatt. Hverken jeg eller noen av mine nærmeste er syke heldigvis, og det er virkelig noe å sette pris på. Count your blessings, er det noe som heter. Og det må man nesten gjøre nå som situasjonen er som den er i hele Europa.

Streamen på torsdag var gøy! Det var likevel litt mye som skjedde mot slutten så jeg satt i et litt sånn «hva skjer»-modus en stund der. Jeg følte meg litt awkward men sånn er det bare. Jeg er jo faktisk litt awkward til tider, og man må på en måte bare omfavne alle sider ved seg selv. Så det så. Jeg har nå brukt ca en time på å sette opp greenscreenen og å finne korrekte innstillinger. Det er et lite puslespill når man sitter på et lite rom med dårlig lys. Nok til å bli litt gal av det også, men det er absolutt verdt det. Jeg føler meg liksom litt mer «pro» når man kun ser meg over spillet, yay! Det er deilig å føle seg litt pro når man skal gjøre noe man er litt usikker på. Det gjør liksom usikkerheten litt mindre. Om du har tid så kan du veldig, veldig gjerne kikke innom streamen min senere! Jeg streamer fra 18:30 til 21:30 og jeg spiller selvfølgelig World of Warcraft. Jeg er ikke 100% sikker på hva vi skal gjøre enda, men jeg tror det enten blir Mythic+ dungeons eller Mythic Island Expeditions – eller til og med begge deler! Noe gøy blir det iaf. Jeg hadde flere mennesker innom streamen enn jeg forventet sist og det er utrolig gøy med tanke på at det er omtrent 7 måneder siden jeg streamet sist. Jeg skal prøve å være meg selv, det med å gå all in, så lenge det er gøy og det har det jo egentlig vært hele tiden – på tross av den sceneskrekken så mange snakker om. Uansett – du finner meg på twitch.tv/immortalsiren og jeg er superklar for folk som både ser på og chatter! Jeg får med meg kjæresten min og en kompis i dag også, og disse to redder meg virkelig altså. Det er så mye mer gøy å spille med noen andre enn alene.

Med tanke på «karantene»-situasjonen mange sitter i, og det faktum at man ikke kan dra over grensen og handle for øyeblikket er litt .. ikke krise, men likevel krise, om dere skjønner? Jeg snuser jo, og selv om det er en superdårlig uvane så er det et faktum at jeg bruker det. Jeg har brukt relativt mye veldig lenge nå også, men nå prøver jeg å snuse litt mindre hver dag. De fleste dager (det har kun vært rundt én ukes tid) så har det gått overraskende bra. Men det er ikke bare snusen.. Det er også vegetarmat! I forhold til Norge så har Sverige et mye bredere utvalg av de kjente, trygge merkene. Både Hälsans kök, Annama, Quorn og Beyond meat (spesifikt Beyond burger) er noe som brukes her i hus. Jeg har selvfølgelig vært borti Coop sitt eget merke, og det overrasket virkelig. Men det er likevel de kjente, trygge merkene jeg er mest glad i. Som sagt er det bedre utvalg i Sverige, men det er også en del billigere, så hver gang jeg er i Sverige så handler jeg nok til ca en måned. Det gjorde jeg sist også, men jeg burde jo ha handlet mer. Jeg kunne nesten ønske at jeg kunne sett inn i fremtiden akkurat nå. Enn så lenge så har vi fortsatt noe igjen, men vi må snart begynne å handle i Norge. Jeg kan forstå at det ikke sees på som noe bra av myndigheter eller butikker at jeg handler vegetarmat i et annet land, men som uføretrygdet er det jo begrenset med muligheter for å handle dyr mat. Og maten i Norge ER dyr. Tydeligvis så blir det bare dyrere og dyrere også på grunn av Corona-situasjonen og den norske kronen er svekket. Det er en forferdelig situasjon vi er oppi nå.. Men nå gjorde jeg jo som jeg i hovedsak ikke ønsket her på bloggen; snakker om Corona. Dette skal liksom være et fristed, men man kan jo ikke akkurat stikke under en stol at det påvirker hele livet til de aller fleste av oss.

I går var det ei venninne som delte et slags «spill» på facebook, og det var utrolig gøy å gjøre med både den nederlandske kjæresten min (på engelsk) og med mammi, på norsk. Det engelske var riktignok litt med tricky med etternavnet som begynner på K, fordi så mange engelske ord som uttales med K faktisk er en C. Jeg anbefaler virkelig å ta en liten pause fra alt som skjer i verden og prøve seg på dette spillet!

It’s all fun and games…

Until you focus on the same thing for 6 hours. At that point you might go a little bit crazy. During my last stream it was like that for my boyfriend and yesterday it was like that for the both of us. We play a lot of WoW these days but honestly, I think that’s completely fair considering the fact that we’re basically not supposed to go outside at all. None of my closest hoomans (I did it..) or me are ill tho, and I’m so happy and grateful. Count your blessings is really a thing. And you kinda have to do that in a situation like this.

Thursday’s stream was fun! There was a little bit of chaos at the end and I was in like a «what the hell is happening»- mode for a bit there. I felt a little bit awakward, but whatever. I am a bit awkward sometimes and you kinda just have to embrace everything about yourself. So there. I’ve now used about an hour trying to fix the greenscreen with the right position and settings in OBS. It’s kind of a puzzle when you’re in a tiny room with poor lighting. Enough to go a little crazy here as well, but it’s absolutely worth it. I feel a little more «pro» when you only see me and the game, yay! It’s nice to feel a little bit pro when you’re doing something you’re not all that confident with. It kinda makes the insecurity a little less present. If you have time I would really appreciate if you peeked a little on my stream later! I stream from 18:30 to 21:30 and I’m obviously playing World of Warcraft. I’m not 100% sure what we’re doing tonight yet though. It might be Mythic+ dungeons or Mythic Island Expeditions – or even both! It’s definitely going to be fun. I had more people looking at my stream that I ever dreamed about and that was little cool considering I haven’t streamed for about 7 months. I’m gonna try to be myself in the sense of going all in, as long as it’s fun at least, and it’s always been a lot of fun despite the stage fright. Anyway, you find me at twitch.tv/immortalsiren and I’m super ready for people watching and chatting! Today I’m having my boyfriend and a friend as guests again, and those two actually truly save me. It’s so much more fun to play with friends instead of playing alone.

Having the whole quarantine in mind and not being able to driver over the border to Sweden to shop is a little bit.. not crisis, but at the same time it is a crisis, if you get me? I’m using snus and even though it’s an extremely bad habit, it’s just the way it is. I’ve used a lot for a long time now so I’m trying to cut back. Most days (it’s only been a week ish now tho) I’m actually succeeding. But it’s not just the snus… It’s also the vegetarian food! In contrary to Norway, Sweden has a lot more options when it comes to the big, famous brands. We use Hälsans Kök, Annama, Quorn and Beyond meat (Beyond Burger specifically) in our household. I’ve used a bit from Coop’s (a Norwegian brand) products and they surprised me. But it is the big, famous brands that are «safer» for me. As I said, there’s a lot more to chose from in Sweden but it’s also a bit cheaper so every time I’m in Sweden I buy food for around a month or so. I did that the last time as well, but I clearly should’ve bought more. I almost wish I was psychic right now. For the time being we still have some food left but soon we have to start buying veggie food here. I can understand how it doesn’t look good, that I’m buying so much food in Sweden, but for me as a person on disability benefits there’s only so much expensive food I’m able to buy. And the food in Norway IS expensive. Apparently it’s just gonna get more and more expensive now as well, because of the Corona situation and the fact that the Norwegian krone is getting weaker. It’s a horrible situation.. Now I kinda did what I didn’t want to do right here though; talk about Corona. My blog is supposed to be a free space but you can’t exactly ignore what’s going on and how it’s affecting a lot of people’s lives.

Yesterday a friend of mine shared a kind of «game» on facebook and it was so much fun doing with my Dutch boyfriend (in English) and my mom in Norwegian. The English part was obviously more difficult in English considering that my last name starts with a K because so many English words that are pronounced with a K is written with a C. I do recommend taking a break from everything that’s going on in the world and try out this game!

Angst

Det er kaos overalt. Absolutt overalt. Vi er i en lockdown. Vi, som mange andre steder i verden akkurat nå. Alle frykter det samme; et virus. Et virus over 90% av oss kun får milde symptomer av. Det er fantastisk, virkelig. Men hva med de som allerede er syke? De gamle? Det er bra at vi tar hensyn til dem. Men at alt fokuset overalt er på dette? Det er ikke så bra, tror jeg. Det er jo absolutt null fokus på omtrent alt annet. Jeg tror dette skaper mer frykt, mer angst, for mange av oss. Mange, med meg, har det fryktelig tøft innimellom fra før av, og med angst spesielt tror jeg dette bare blir verre akkurat nå. De som er ensomme også. Det var jo ensomt allerede før man nærmest har blitt tvunget til å være alene.

Jeg har merket det veldig godt. Det er én ting å være hjemme store deler av tiden fordi man vil, fordi man velger det selv. Eller å være bundet inne på grunn av angst (misforstå meg rett, det er forferdelig også). Det er noe helt annet å bli tvunget til det. Av de som sitter i regjeringen, av alle mulige mennesker. Flere og flere blir syke, enda flere sitter i karantene. Og veldig mange av oss viser hensyn og blir derfor hjemme så mye som mulig. Jeg vet dessverre om tilfeller der noen sitter i offisiell karantene og får sympati i bøtter og spann på facebook men som likevel går ut på butikken, blant mange andre mennesker. Så vi har jo tydelig de som ikke viser hensyn også, dessverre..

Jeg tok et bad i går og brukte en av badebombene jeg kjøpte fra The Body Shop i Amsterdam. Den luktet så utrolig godt, men så vidt jeg vet så finnes den ikke hos The Body Shop i Norge? Jeg burde kanskje prøve Lush sine, jeg har nemlig hørt mye bra om dem. Jeg tar omtrent aldri bad men i går prøvde jeg ut absolutt alt for å dempe stressnivået. Til og med et bad liksom. Med tea tree peel off maske i ansiktet. Den gjør underverker for den akne-plagede huden min. Jeg har forresten gått på antibiotikaen i en måned nå og noen steder i ansiktet har kvisene faktisk blitt mindre vonde og mindre fremtredende! Jeg er så glad for at det fungerer. Jeg hadde en photoshoot her forrige dagen også. Med kjæresten min på videochat. Du kan tro han hadde det morsomt mens jeg styret og ordnet, fløy frem og tilbake, byttet antrekk og prøvde å posere. Jeg har blitt veldig dårlig til det og jeg er utrolig usikker på kroppen min så det å se bildene på pcen etterpå ble litt… meh. Vet ikke egentlig helt hvordan jeg skal beskrive følelsen engang. Bildene ble dessverre av utrolig dårlig kvalitet også ettersom jeg tok i bruk det gamle kameraet mitt. Jeg prøvde meg ut med det ettersom det nye ikke er kompatibelt med fjernkontrollen for selvutløseren, som jeg har hatt i sånn ca 8,5 år. Så når jeg har litt penger igjen nå så kommer jeg til å få tak i en fjernkontroll som passer til mitt kjære EOS M50 slik at jeg har mulighet til å ta bilder selv om ingen kan assistere. Det hjelper jo ikke heeelt på å ha en kjæreste i et annet land liksom. Jeg skal forresten prøve å gi streamen et forsøk til også! Jeg begynner i morgen, torsdag. Så kanskje du vil kikke innom rundt halv syv?

Se hvor lett det var å snakke om andre ting? Mediene burde kanskje prøve, de også. Jeg forstår at fokuset er på Corona og hva det gjør med oss for øyeblikket, men jeg tror, som sagt tidligere, at det også kan skape mer angst, kanskje til og med for noen som ikke har hatt angst tidligere. Alle forandringene vi går gjennom nå og alle spørsmålene mange av oss har, som ingen har svar på for nå, gir ikke akkurat en trygghet.

Kanskje jeg klarer å stikke innom her en tur i morgen også, før streamen. Hvem vet? Jeg skal prøve hardere å jobbe med nyttårsforsettene mine, selv om det ikke alltid er like lett når man helst vil legge seg under dynen og ordene ikke kommer gjennom i det hele tatt, selv om jeg har mye på hjertet.

Jeg håper alle klarer å følge myndighetenes råd for å få bukt med dette viruset, og jeg håper dere alle holder dere trygge. Jeg tenker på dere, alle sammen.

Anxiety

It’s chaos everywhere. Absoluteley everywhere. We’re in some sort of lockdown. Not only Norwegians, but a lot of people everywhere in the world. Everyone fears the same thing; a virus. A virus that will only give mild symptoms for over 90% of the ones that catches it. That’s fantastic. But what about the people who are already ill? Or old people? I’m glad we’re taking precautions to keep them safe. But everyone’s focus is on this and I don’t think that’s too good. There’s absolutely no focus on anything else. I think that it’s causing more fear, more anxiety for a lot of us. There are many people, including me, who struggle on a day-to-day basis, and when dealing with anxiety I think that this is only making it worse. The ones who are lonely as well. They were lonely enough before they were almost forced to stay at home.

I’m also affected by this. It’s one thing to be home most of the time because you chose to, or because anxiety makes you stay home (not that that’s a good thing, but you get what I’m saying). It’s another thing to basically be forced to it. By the government, of all people. More and more people are getting ill, even more people are in quarantine. And a lot of us just chose to take precautions and protect other people and stay home as much as possible. I do, however, know of cases where someone in an official quarantine – who posted it on facebook to get as much sympathy as possible, stroll around in the stores with a lot of other people. So we definitely have those people too..

I had a bath yesterday and tried out one of the bathbombs I bought from The Body Shop in Amsterdam. It smelled extremely nice but as far as I know we don’t have those in The Body Shop in Norway? I think I might try the bathbombs from Lush as I’ve heard so much about them. I rarely have baths but yesterday I tried out legit everything to try and relax just a little bit. Even a bath. I also had a tea tree peel off mask. It does wonders for my acne. I’ve actually been on the antibiotics for a month now and some places in my face it actually shows! I’m so happy about that. I also had a photoshoot here the other day. While videochatting with my boyfriend (he really didn’t want me to hang up just because I was taking pictures). Believe me, he had fun while I ran around here like a headless chicken, changed outfits and tried to pose. I’ve become very bad at that and I’m really insecure about my body so seeing the pictures on my PC later was kind of… ugh. I don’t even really know the words to describe it in any language. The pictures had very poor quality as well, sadly. I had to use my old camera since my new camera don’t support the remote control I have for it. Which I’ve had for about 8.5 years now. So when I have a little bit more money I’ll probably end up buying the remote control that works with the new EOS M50 so that I can take pictures even when nobody’s there to assist me. Having a boyfriend in another country isn’t exactly always helpful. Aaaand I’m also gonna try to give my stream another go. So I’m starting tomorrow, Thursday. Maybe you wanna check in around 6:30pm?

See how easy it is to talk about other things? The media should probably try. I do understand that there’s a lot of focus on Corona and how it affects us right now, but as I mentioned earlier, I think it might increase or just actually start anxiety. All the changes we go through now and all the questions a lot of us have, that nobody currently knows the answers to, doesn’t exactly invite to a feeling of security.

I might be able to try and say hi here tomorrow before the stream. Who knows? I’ll try harder to work on my New Years resolutions, even though it isn’t always easy when you just wanna lay in bed and the words don’t come out right. Even if you have a lot to say.

I hope everyone follows your governments orders/guidelines so we can get rid of this virus as soon as possible, and I hope you all stay safe. I think about you, all of you.

Hjertet mitt ❤ // My heart ❤

Influensa

Jeg begynte på et innlegg i går men jeg planla dessverre rimelig dårlig og måtte haste av sted til «storesøster» for en sen lunsj, sammen med mammi. Da jeg kom hjem igjen var Han allerede hjemme og vi trengte begge å prate ut grunnet krisemaksimeringen som foregår for øyeblikket.

I går sminket jeg meg for første gang på lenge. Jeg trengte det. Jeg følte jeg måtte det. Det dekket dessverre ikke over det faktum at jeg hadde grått i flere timer. Jeg klarte ikke å holde meg selv fra å gråte da vi var hos storesøster heller. Livet er snudd 100% opp ned og alle planer er lagt på is. På grunn av en influensa. Etter pressekonferansen i går ble det jo helt åpenbart klart for at veldig, veldig få liv går etter planen nå fremover. Jeg forstår så godt krisen veldig mange kommer til å sitte i om dette vedvarer, samt konsekvensene av Covid-19 for mange, mange menneskers helse, MEN for meg er forandring av rutiner og fremtidige planer knusende.

Jeg takler forandring dårlig, og allerede tanken på at jeg ikke fikk se han på et par måneder på grunn av kaos her hjemme gjorde fysisk vondt. For noen dager siden ble vi klar over hvordan Corona kunne påvirke, men siden nederlandske myndigheter enn så lenge hadde Norge på grønn liste bestemte vi oss for å prøve å endre flybilletten min så jeg kunne dra allerede søndag. Videre var planen da å bli til 31. mars som planlagt, eller å få ordnet flybillett hjem så fort som mulig hvis Norge ble satt til gul sone. Men så våknet jeg opp til nyhetene i går. Mammi advarte meg så fort jeg våknet, før jeg rakk å åpne VG på telefonen, og jeg begynte å gråte allerede da. Tårene var umulig å stanse og mammi prøvde så godt hun kunne å hjelpe. Han var på jobb og visste ikke engang hvordan situasjonen så ut i Norge. Etter i går morges har jo alt bare blitt verre og verre (slik som enhver person i vårt land er klar over) og alt er satt på vent. Selvfølgelig ikke bare for meg, men akkurat nå sitter jeg i en emosjonell krise. Forandringer er vanskelige. Veldig vanskelige. Det kan sette meg ut i lang tid og det kan forverre alt ved diagnosene mine. Selv om diagnosene gjør meg til meg på gode måter også så er det alle de vonde måtene de påvirker nå som er mulig å tenke på. Jeg har grått i dag også, mer enn nok. Jeg følger med på nyhetene og jeg kommer til å etterfølge regjeringens anbefalinger for hvordan man nå skal oppføre seg. På grunn av mitt ansvar ovenfor samfunnet, mitt ansvar ovenfor familien og vennene mine – både unge, gamle og de med nedsatt immunforsvar. Mitt eget immunforsvar er jo ikke akkurat så mye å skryte av heller, men jeg er ikke overstadig bekymret for meg selv. Heldigvis.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned (i Word) om hvordan jeg føler meg akkurat nå, men jeg tror ikke det hjelper. Jeg tror ikke det betyr noe for noen der ute heller. Det kan til og med sikkert få andre til å sitte å se dumt på meg også. Sistenevnte bryr jeg meg ikke altfor mye om, som vanlig. Fordi det som er virkelig for meg er virkelig for meg. Uavhengig av alle andres følelser. Uavhengig av alle andres liv. I mitt liv akkurat nå er det meg som gjelder, og jeg er lei meg. Veldig lei meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle alle forandringene som skjedde på et blunk og jeg er ikke sikker på når jeg klarer å bearbeide det – og om jeg klarer å bearbeide det på riktig måte. Akkurat nå føles det som om jeg har falt utfor et stup, og at jeg bare fortsetter å falle. Lenger og lenger ned, i høyere og høyere hastighet. Det er det jeg føler. Sånn er det.

The flu

I started writing yesterday but I miscalculated the time I had and had to rush off to a late lunch at my sister’s, with mammi. When I came home, He was already home from work and both of us really needed to talk because of the crisis maximation everyone is doing at the moment.

Yesterday I did my makeup for the first time in a very long time. I needed to. I felt like I had to. Sadly it didn’t really cover up the fact that I had been crying for hours. I couldn’t keep myself from crying when I was at my sister’s either. Life is turned upside down, 100%, and all plans are on hold. Because of the flu. After the press conference yesterday it was clear that very few lives will go as planned in the near future. I really do understand the crisis a lot of people are going to experience if this lasts for a while, and also the consequences Covid-19 will have for a lot of people’s health, BUT for me, change of routines and plans is devastating.

I don’t deal with changes very well and the thought of not seeing Him for a while because of chaos here at home physically hurt. A few days ago we became aware of how the Corona virus could influence everything but since the Dutch government still considered Norway as a green zone we tried moving my flight up to this Sunday. The plan further was that I would either stay until the 31st or until the Netherlands marked Norway as a yellow zone and get a flight ticket home asap. But then I woke up to the news yesterday. Mammi made me kind of aware of all of it already before I opened the newspaper on my phone, and I had already started crying. The tears were impossible to stop and mammi tried comforting me in any way she could. He was at work and had no clue about the situation in Norway. After yesterday morning things have just gotten worse and worse (as basically everyone in our country knows now) and everything is put on hold. Of course it’s not only for me, but right now I’m in an emotional crisis. Change is hard for me. Very hard. It can put me off my game for a really long time and it can make every bad thing about my diagnoses way worse. Of course I have a lot of positive traits thanks to my diagnoses as well, but right now it’s only the bad parts that’s noticeable. I’ve been crying today as well, more than enough. I keep track on the news and I’m going to act on the government’s wishes. Because of my responsibility for the community, my family and my friends – both young, old and those with lowered immune systems. My own immune system isn’t exactly something to brag about either, but I’m not too worried about myself. Luckily.

I could write page up and page down (in Word) about how I feel right now, but I don’t think that helps. I don’t think it means something to anyone out there either. It can probably even make people look at me like I’m stupid as well. Not that I care too much about the latter, as usual. Because what’s real to me is real to me. No matter how anyone else feels. No matter what anyone else’s life is like. In my life right now, I’m the one that matters, and I’m devastated. I don’t know how to deal with all the changes that happened out of the blue and I’m not sure I’ll be able to deal with it – and if I can, in the right way. Right now it feels like as I’ve fallen down from a cliff and that I just keep on falling. Further and further down, faster and faster. That’s how I feel. That’s how it is.

Back 2 reality…

Hei alle. Nå har jeg hatt to dager med Han – riktignok på Discord, men likevel. Videochatting er det nærmeste vi kommer i vår normale hverdag, hvertfall for nå. Han jobber ofte en hel del, så når vi først har tid går mye av dagene til det, og det synes jeg er helt fair. Nå har jo jeg vært en del opptatt også, så vi har ikke nødvendigvis hatt så mye tid før/etter jobben Hans til å snakke heller. I dag er Han på jobb så det blir tilbake til alle «greiene» mine. Lagerboden er enda ikke tømt, men det er iaf ikke så mange esker igjen. Møblene er det verre med.. Jeg prøver å få solgt ting og jeg har fått solgt noe – det er jeg evig glad for! Dessverre virker det som det kan være vanskelig å få oppmerksomheten til andre når det kommer til brukte ting, og det suger litt når jeg har tidspress på meg. Teknisk sett har jeg frem til 31. mars, men jeg reiser igjen 19. og kommer ikke hjem før 31., så det meste må være fikset innen to uker. Det er også tilbake til skolebenken igjen for meg. Ikke for meg, men for å hjelpe til. Det er tøft. Det blir mye hard jobbing igjen, og turene til Amsterdam blir satt på vent for nå – noe som er ekstra ekstra kjipt. For nå så er det jo sånn at vi har mulighet til å se hverandre ca én uke i måneden, eller én uke annenhver måned. Det er ganske kjipt det også. En eller annen gang kommer jeg til å fortelle dere hele historien, og jeg gleder meg til det.

Jeg nevnte at nesten alle pappeskene er borte fra boden – og yay for det! Jeg har nå vært gjennom alle sammen og funnet en del jeg prøver å selge, men også en del som jeg ikke kan tenke meg å skulle gi bort eller selge for nå. Ting jeg får brukt for når jeg flytter igjen. Når enn og hvor enn det blir. Det er en del som må gå i orden først. For akkurat nå gjør jeg en god jobb med å gjøre rommet jeg bor i foreløpig til et rom jeg kan både sove behagelig i, men også et sted man kan holde ryddig og som er funksjonelt både med tanke på gaming, klær og viktige «ting». Det begynner å se ut nå, bortsett fra alle pappeskene og posene som gjør at det er litt tricky å bevege seg her inne og å nå diverse skuffer. Som sagt så har jeg litt tidspress på meg, samtidig som jeg iaf har plass til pappesker her og jeg har til og med finefine familien min hvor noen har tilbudt seg å hjelpe med lagringsplass til pappesker inntil jeg får plass til alt selv.

Akkurat nå så skjer det så utrolig mye inni hodet mitt og rundt meg at det å skrive blir veldig vanskelig ettersom jeg egentlig vil skrive alt det som foregår, samtidig som mye av det som foregår ikke egner seg å poste noe sted. Jeg skal prøve å bli flinkere til å oppdatere samt å faktisk oppdatere bloggdesignet her for let’s face it; jeg har forandret meg ganske mye siden bildet på headeren ble tatt. Det er snakk om 10kg i vekt og også ekstremt mye inni meg (som ikke synes på utsiden, men det er likevel en stor forandring). I tillegg til at jeg rett og slett er lei designet selv. Jeg skal få noe bedre på plass! I samme slengen legger jeg ved linker til alt jeg seller på finn. Alle annonsene ligger ute på facebook marketplace og i diverse lokale grupper til den samme prisen. Kanskje noen av dere finner noe dere liker? Jeg kan sende i posten, ta i mot kjøpere her hjemme eller møte dere i Tønsberg.

Jysk Oure kommode (9 skuffer)
H&M Skjelett leggings/tights (størrelse M)
H&M Skjelett kjole (lappen er fortsatt på, størrelse S)
Killstar Alien leggings (størrelse L)
Killstar Cosmo cold-shoulder kjole (størrelse M)
Killstar Marina off-shoulder topp (størrelse M)
Killstar Virgo t-skjorte (størrelse M)
H&M Hettegenser størrelse M (lappen er fortsatt på)
H&M Hettegenser størrelse L (lappen er fortsatt på)
Rosa høyhelte sko (størrelse 36)
Jacson Wear fleecegenser (Ridemerke) (størrelse 170)
Ridebukse (størrelse 158)
Ridebukse (størrelse 170)
Overtrekksbukse til ridning (størrelse 152)
Western hodelag (størrelse Cob)
Veske fra Pennyklubben
Dogman hundedekken (størrelse 25cm)
Bokhylle
Barbord og stoler (gis bort)
Sykkel (Fuji stinger)
Bamse med sløyfe
Pennyklubben hestebøker (fakta, tips og triks)
Pennyklubben diverse bøker
Pennyklubbens Farlig ferie serie
Pennyklubben bokserie Midnight Dancer
Pennyklubben bokserie Kaya, tøff og sta
Pennyklubben bokserie Mustang Mountain
Pennyklubben bokserie Fullblod
Pennyklubben bokserie Saddle Island
Pennyklubben bokserie Phantom Stallion
Pennyklubben bokserie (ukjent navn)
Pennyklubben bokserie Diabolo
Pennyklubben diverse bøker (pocket)
Pennyklubben diverse bøker (innbundet)
Pennyklubben diverse bøker (innbundet)

Back 2 reality

Hey everyone. I’ve had two days with Him now – on Discord, but still. Video chatting is the closest we get to being together in our everyday life, at least for right now. He often works a lot so when he finally has some days off we spend a lot of time together, and honestly, I think that’s completely fair. I’ve been a bit busy as well lately, so we haven’t really had a lot of time before/after work to talk either. Today he’s back at work so I’m going back to all my «stuff». I still haven’t been able to empty my storage unit completely but there’s luckily not a lot of boxes left in there. It’s worse with the furniture though… I’m trying to sell some of my stuff and I’ve actually been able to sell some – and I’m forever grateful for that. Sadly it seems like it’s hard to get people’s attention when it comes to used things and that kind of sucks a little bit when it’s time sensitive. Technically speaking I have until March 31st, but I’m leaving again the 19th and I won’t be home until the 31st, so most of it has to be ready in two weeks. It’s also kind of a back to school thing right now, not for me, but I’m helping. It’s tough. It’s gonna be a lot of hard work again and my trips to Amsterdam to see Him will be put on hold for now – which is really, really ugh. For now it’s possible for us to see each other 1 week every month or 1 week every 2 months. That’s kind of ugh as well. One day I’ll tell you guys everything, and I can’t wait.

I mentioned that most of the boxes are gone from the storage unit – and yay for that! I’ve now been through every last one of the ones I’ve brought home and there’s a lot of stuff I’m trying to sell, but there’s also a lot of stuff I really can’t be separated from just yet. Things I get use for when I move again. Whenever and wherever that is. There’s a lot that needs to be in place for that to happen. For now I’m doing a great job with making the room I live in now to a room one can sleep comfortable in, but also a place I can keep clean and tidy as well as a room that’s functional when it comes to gaming, clothes and a lot of other important «stuff». It’s starting to look good now, except from all the paper boxes and bags that makes it a little tricky, to move around in here and also open certain drawers. As mentioned it’s kinda time sensitive, but at the same time I do have space for a few boxes here and I have the greatest family with someone offering to lend me space for boxes at their houses.

Right now there’s so much going on around me, but also in my head which makes it hard to concentrate about writing as I wanna write down absolutely everything, but a lot of it isn’t suitable for sharing. I’m really gonna try to be better to update in here as well as finally updating the blog design because let’s face it; I’ve changed a lot since the picture on the header was taken. We’re talking about 10kg and a lot of changes inside me (which obviously isn’t visible on the outside, but it’s still huge changes). In addition to that I’m just really tired of this design . I’m gonna get something better in pace! While I’m at it I’m putting up the links to the things I’m selling on finn.no. All the listings are out on facebook marketplace as well as in a few local groups. Everything has the same prices everywhere. Maybe some of you will find something you like? I can mail it, you can come here and I can go in to Tønsberg to meet you.



14 dager igjen… // 14 days left…

Kaoset er stort

Kaoset er stort. Jeg skrev faktisk et blogginnlegg tidligere denne uken og det var klart for oversettelse før jeg kunne publisere det, men så har det gått i ett siden det og det har ikke vært én dag jeg har vært «ledig» mellom 17-19, som dere helt sikkert har fått med dere at er min favoritt tid på dagen å publisere blogginnlegg eller instagramposter. Når jeg sitter her nå (klokken er akkurat 18:01) sitter jeg å hører på det nye albumet til OnklP som så fint er oppkalt etter navnet hans, Pål Tøien. Jeg anbefaler det virkelig!

I litt over en uke etter at jeg kom hjem fra Amsterdam så har jeg vært syk. Jeg har likevel prøvd å opprettholde rutiner. Jeg slapp heldigvis unna feber, men en kraftig forkjølelse var det. Det er så deilig å føle på at jeg er frisk igjen! Men nå er det mye annet som skjer. Av flere grunner jeg vil holde for meg selv så er lagerboden min nå sagt opp, så det betyr jo at jeg må tømme den. Og jeg har begynt. Men det er overveldende – veldig overveldende. Av det lille jeg har hentet til nå så er det mye jeg ikke får bruk for lenger, så jeg bestemte meg for å prøve å selge unna litt slik at andre kan få glede av ting som er pent brukt eller ikke brukt i det hele tatt. I samme slengen tok jeg å la ut ting som har hengt i klesskapet mitt i en hel evighet uten å bli brukt. Du kan finne annonsene mine både på finn.no og facebook. På facebook er de i diverse grupper samt markedsplassen. Grunnen til at jeg føler meg overveldet er at det er en del ting. Det er i tillegg minner. En hel del minner. På en måte sier jeg nå permanent hadebra til en tid i livet mitt som ga meg både godt og vondt. Absolutt aller mest godt, men på slutten så var det også mye vondt. Det er på tide å si hade nå. Ting er over, for godt, og nå er det på tide å slutte å se tilbake på det som var. Selvfølgelig kommer jeg aldri til å glemme historien min, for den er der. Men noen ganger må man sette en strek og la ting gå. Uansett hvor vanskelig det er (ikke nødvendigvis fordi man ønsker det tilbake, for det kan like gjerne være andre ting som gjør det vanskelig).

Det er selvfølgelig andre ting som skjer også, for til tross for å være uføretrygdet så står ting aldri stille i livet mitt. Min forrige behandler sa seg veldig enig og var overrasket over hvor mye som til enhver tid foregår i livet mitt. Jeg skriver «min forrige behandler» fordi den fantastiske damen nå har blitt til min forrige behandler. Jeg mistet henne. Det er en personlig krise, men det er absolutt ingenting å gjøre med det, så nå går jeg i uvisshet om hvor vidt jeg kan få en ny behandler. Det helsesystemet vårt fungerer godt til tider, men det kan også virkelig ødelegge og skape en hel del frustrasjon når det kommer til noen områder. I tillegg til det har jeg jo også Amsterdam å «bekymre meg» over. For å avklare; de eneste bekymringene knyttet til dette er penger. Alt handler om penger. Flybilletter er ikke akkurat billig, men det er nok ikke så altfor mye bedre å skulle kjøre de 14 timene heller da man trenger bensin, mat og et sted å sove (sannsynligvis, iaf for meg som ikke er vandt til å kjøre langt) i løpet av turen. Noen mennesker er det forferdelig å være borte fra, og noen ganger har man ikke et annet valg enn å være borte fra dem store deler av tiden. Det er derfor dette med pengene bekymrer meg. Det er jo et luksusproblem, et overfladisk problem, og sikkert et problem mange vil finne teit. Men for meg er det en virkelig bekymring, og når det er virkelig for meg så spiller det ikke så stor rolle hva «alle» andre mener.

I dag har jeg også vært på en kaffedate. Et nytt kapittel er i ferd med å starte på et annet område også, og det blir spennende å se hvordan dette blir. Med andre ord er det ikke bare litt som skjer fysisk, men det er også en del som skjer psykisk og det er ikke alltid like lett å håndtere. Da må jeg ta et skritt tilbake og si til meg selv at det er greit. Det er greit å bli overveldet. Det er greit å bli sliten. Det er greit å bli frustrert. Det er rett og slett greit.

A huge chaos

It’s a huge chaos right now. I actually wrote a blog entry earlier this week and it was ready for translating before posting it but then a lot of things happened, and there hasn’t been one single day I’ve been free between 17-19 which you probably have noticed is my favorite time of the day to post here or on Instagram. When I’m sitting down now (it’s currently 18:01) I’m listening to OnklP’s new album. It’s named after himself; Pål Tøien. I can really warmly recommend it!

For more than a whole week after I came home from Amsterdam I’ve been ill. I’ve still tried my best to keep up with my day-to-day routines though. Luckily I never got a fever, but it was a pretty badass cold. It’s really nice feeling all well again! But there’s a lot of other things going on. For several reasons I want to keep to myself the lease for my storage unit is now canceled, which in turn means I have to empty it. And I’ve already started. It’s overwhelming – very overwhelming. From the little I’ve already brought home there’s a lot of stuff that don’t have any use to me what so ever so I’ve decided to try to sell some of it so other people can enjoy and use things I can’t enjoy or use anymore. While doing that I also put some things from my closet up for sale; things that have been hanging there for quite a while without being used. You can find my listings on finn.no and on facebook. On facebook it’s in several groups but also on the market place. The reason I feel so overwhelmed is that there’s a lot of stuff. In addition to that there are memories. A whole lot of memories. In some ways I’m now permanently saying goodbye to a time in my life that gave me a lot of good but also a lot of bad experiences and moments. Most of it was absolutely good, don’t get me wrong, but at the end there were also some very hard times. It’s time to say goodbye now. Things are over now, for good, and it’s time to stop looking back at what was. I obviously of course won’t forget my history, because it made me who I am. But sometimes you just have to draw a line and let things go. No matter how hard it is (not necessarily because you want it back, because there are other reasons to why ending things are difficult).

Of course there has to be other things going on right now as well, because even though I’m on disability benefits my life can’t just be calm. My former therapist agreed with this as she was repeatedly surprised that there were always stuff happening. The reason I’m writing “my former therapist” is because that fantastic lady sadly is now my former therapist. I lost her. It’s a personal crisis, but there’s nothing that can be done with that and right now I’m in limbo, waiting to see if I can get a new one. Our health care system works great sometimes, but it can also cause a lot of harm and frustration when it comes to certain things. In addition to that I have Amsterdam to worry about. To clarify; I’m not worried about Amsterdam in itself, the worries are connected to money. Everything comes down to money. Airplane tickets aren’t exactly cheap, but I don’t think driving the 14 hours down there is a lot cheaper as you obviously need gas, food and some place to sleep (most likely, at least for me because I’m not used to driving far). Sometimes it hurts to be away from certain people, but sometimes you don’t really have a choice but to be away from them most of the time. That’s why the money thing worries me. It’s a “luxury problem”. A shallow problem. A problem a lot of people find stupid. But for me it’s a true concern and when it’s real for me, it kind of doesn’t matter what everyone else thinks.

Today I’ve also been on a coffee date. A new chapter is about to begin in other aspects of my life as well, and it’s going to be interesting to see how this thing turns out. In other words there aren’t just physical things that are happening right now, it’s also things that affects me mentally and that’s not always that easy to overcome. In those times I need to take a step back and tell myself it’s alright. It’s alright to get overwhelmed. It’s alright to get tired. It’s alright to be frustrated. It’s alright.

10. februar .. // February 10th..

Hjem (ikke så) kjære hjem

Daaa var jeg hjemme igjen! Jeg kom hjem ganske så sent i går kveld til tross for at vinden var med flyet og gjorde at vi landet 20 minutter før tiden. Det var selvfølgelig utrolig deilig å se rommet mitt igjen (og selvfølgelig Saga og mammi også!) og å kunne legge seg i en ball i den store sengen min (fant nylig ut at da jeg kjøpte 180 seng så tenkte jeg ikke så langt.. 150 hadde holdt i massevis) men let’s face it; jeg skulle gjerne vært mye lenger i Amsterdam. Nå ser det riktignok ut som at neste tur allerede er i boks når det kommer til datoer som passer og det gjorde at jeg smilte igjen. Jeg hadde virkelig ingen anelse om hvor tøft det kom til å bli å si hade på Schiphol flyplass i går kveld. Det kjentes ut som jeg falt, uten å kunne bremse farten, samtidig som hjertet mitt ble delt i to. Men uansett: nå er jeg hjemme!

Da jeg kom hjem ble jeg smålig overrasket over at det som var et rimelig ryddig rom da jeg dro ikke var så ryddig lenger likevel. Mammi har nemlig brukt det til oppbevaring for ting som skal opp på loftet mens jeg har vært borte. Her passer vel forsåvidt den emojien som ler så den gråter inn. Jeg orket ikke å gjøre annet enn å ta en dusj i går kveld, så tømming av koffert og vasking av klær skjedde i dag. Rommet mitt begynner å ta form igjen og etter all ommøbleringen min som inkluderte å få inn et skrivebord står det fortsatt litt igjen. Har prøvd å bruke finn.no istedenfor å kjøpe nytt men herlighet så fort tingene jeg ser etter går! Har satt på varsel på den greia nå da, så krysser fingrene for at flere skal selge Malm-kommodene sine!

Humøret har vært litt så som så i dag grunnet hele den sterke og vanskelige opplevelsen med å si hade i går kveld, så jeg har gått rundt i tights og en oversized t-skjorte med «happy 420» på, samt logoen til the Bulldog, haha. Hva man får med seg hjem når man skal trøste seg selv når man savner noen altså.

Uansett… det ble ikke så mye shopping da jeg var i Amsterdam sentrum kun én gang, men det ble noe da jeg fant en bodyshop og alle som kjenner meg vet at jeg elsker den butikken! Tea tree serien dems har reddet huden min fra å se helt forferdelig ut da jeg har fått tilbake samme type acne jeg hadde da jeg var 13-14 år gammel på grunn av hormoner. Nå har jeg nettopp begynt på en antibiotikakur mot acne da, så jeg håper virkelig at den hjelper ettersom acne (som mange vet) kan gjøre veldig vondt.

Home (not so) sweet home

So I’m home again guys! I came in pretty late last night even though the winds were «with us» so we landed 20 minutes before we were supposed to. It was great to see my room again (and of course Saga and mammi too!) and curling up into a ball in my huge bed (I recently found out that I didn’t think very far when I bought a 180cm bed, because a 150cm one would be way good enough…), but let’s face it; I wish I could’ve stayed longer in Amsterdam. Right now it does look like the next trip is already ready when it comes to dates that fit though so that made me smile a little bit. I really had no idea how hard it was going to be to say goodbye at Schiphol airport last night. It felt like I was falling, with no way of breaking the fall, while at the same time my heart was torn into pieces. But anyway; now I’m home!

When I came home I was surprised to see that what was an okay clean and tidy bedroom wasn’t too tidy after all. Turns out my mum used my bedroom as a storage space for stuff that’s going up in the attic while I was gone. I guess the emoji of the head laughing so much it cries fits in right about here. I didn’t have energy to do anything but a shower when I came home last night so the unpacking and laundry was done today. My room is slowly but surely shaping into what it’s supposed to be after rearranging the whole room which included getting a new desk although there’s a few things that’s missing. I’m trying to use finn.no (a Norwegian type of eBay) instead of buying the stuff new but wow, the things I need/want is going so fast! I put on an alert for my kind of items so now I’m crossing my fingers that there are more people waiting to get rid of their Malm dressers!

My mood has been a bit ugh today because of the extreme emotions I experienced last night with having to say goodbye to Him in the airport, so I’ve been walking around in leggings and an oversized t-shirt with «happy 420» print and the logo of the Bulldog, haha. It’s weird what you actually take with you when you need to comfort yourself because you miss someone.

Anyway.. I didn’t exactly shop a lot when I was in Amsterdam as we were only in the heart of Amsterdam once, but I did pick up some stuff when I found a bodyshop! Everyone who knows me knows very well that I love that. Their tea tree series have saved my skin from looking absolutely horrific since I was unlucky enough to get acne again (just as bad as when I was 13-14) because of hormones. I just started an antibiotics round for just this stuff though so I really hope it works, because like a lot of people know – acne can hurt a lot.

Bathbombs I can’t wait to try out!

Hei verden

Hei verden, jeg er fortsatt I Nederland. Jeg har det så utrolig fint her så i dag har jeg begynt å grue meg for å komme hjem i morgen kveld. Jeg vet jo riktignok at dette ikke ble siste turen min hit ettersom turen ble som forventet;den forandret hele livet mitt. Til det bedre altså, så det er absolutt ingenting å bekymre seg for. Jeg er faktisk glad og har på generell basis vært veldig stabil her nede og det er så utrolig godt å kjenne på, så det er absolutt en nyhet for både venner, familie og behandlere her. Jeg innså riktignok at laptopen min er nærmest ubrukelig. Jeg bruker omtrent 30 minutter på å gjøre noe som tar ca 10 minutter hjemme. For ikke å snakke om oversettelsen til engelsk. Da må jeg bort til pcen Hans for å ha to skjermer. Jeg vet at  dette er helt sinnsykt overfladiske luksusproblemer men det ble fort ganske irriterende da jeg først fikk lysten og inspirasjonen til å skrive. For det har jeg nå.

Klokken rakk ikke å bli ni før jeg startet på dette innlegget engang. Jeg bytter på å skrive og spise med Charmed i bakgunnen på tven. Jeg har absolutt alt jeg trenger for å holde meg underholdt mens Han er på jobb (Han måtte nemlig desverre jobbe to dager mens jeg er her) og bortsett fra å spille gitar eller ukulele så kan jeg gjøre alt jeg gjør hjemme – og mer til når det kommer til gaming. Jeg har desverre ikke egentlig brukt kameraet mitt etter at jeg kom hit da hovedpoenget med ferien ikke akkurat var turistgreier, selvom jeg når som helst egentlig kan spørre pappaen Hans om jeg vil ut på tur og se ting. Det er jo godt å vite da, at jeg absolutt ikke er i veien. Jeg føler meg så hjemme her. Så trygg og god. Jeg blir tatt like godt vare på som jeg gjør av min egen familie, og for øyeblikket gjør det meg ganske så lykkelig.

Jeg skrev egentlig et blogginnlegg I går, men det ble til et av disse innleggene jeg vil ta vare på en stund før jeg poster det. Tror det er innafor, for noen ganger bør man bare ta vare på ting privat en stund, sjekke ut om følelsene rundt temaet virkelig er riktige fordi følelser tross alt kan forandre seg uten at man tror det kommer til å skje, og litt sånne ting.  

Selvom jeg ikke har brukt kameraet har jeg likevel tatt litt selfies fra tid til annen her, så jeg skal få til å poste noe! 

Hello world

Hello world, I’m still in the Netherlands. I’m having such an amazing time here so I’ve started dreading going home tomorrow evening. I do know that this isn’t my last trip here because being here exceeded my expectations; it changed my whole life. To the better, so there’s nothing to worry about. I’m actually happy on a general basis while being here and that feels so amazing, so that’s absolutely good news for friends, family and therapists. I did realize my laptop kind of sucks though. I spend 30 minutes doing something that takes like 10 minutes at home. And I’m not even gonna start on how I have to do my english translations. I actually have to use His computer to get the 2nd monitor going. I know that that’s extremely big «luxury issues» but it got annoying pretty fast when I actually wanted to and was inspired to write because I really do now.

The clock didn’t even strike nine in the morning before I started this post. I changed between writing and eating leftovers from yesterday for breakfast while I have Charmed on the tv in the background. I have absolutely everything I need while He is at work (he sadly had to work 2 of the days I was here) and expect from playing guitar or ukulele I can do whatever I can do at home – with even more choices when it comes to gaming. I haven’t really used my camera since I got here since the meaning of this trip wasn’t exactly touristy things, even though I know I can ask His dad whenever I want if there’s something I wanna see or somewhere I want to go in Amsterdam. It’s so nice to know that I’m not in the way of something or someone. I feel so at home here. So safe and good. I’m being taken care of in the same way I’m taken care of by my own family which right now makes me really happy.

I actually wrote a blog entry yesterday, but it turned out to become one of those posts I want to save for a little while. I think that’s okay though, because sometimes you should just give things some time before sharing it, and sometimes you just want to keep these feelings privately for a while as well.

Even though I haven’t used my camera I’ve still taken some selfies, so I’m gonna post something!

Trygg… // Safe…
Hjemme-alene selfie! // Home alone selfie!

Til toppen