Angst

Trøtte tanker

Noen ganger er jeg splittet. Jeg er så fryktelig uenig med meg selv. Det er ikke egentlig så lett å sette ord på, men jeg vil likevel prøve nå som tankene liksom krøp inn på meg.

Jeg føler meg liksom så splittet. Klesskapet mitt er delt i to og fine stabler; det går fra hvitt til pastellfarger og så til svart. Ikke overraskende så er mesteparten likevel svart for øyeblikket, i motsetning til for noen år siden. 1/3 av klær, sko og vesker er fra Killstar. Åh, som jeg kunne ønske at jeg fikk det såppass i orden her at jeg kunne ta bilder og vise frem! Desverre blir det alltid litt rotete i hodet mitt og i motsetning til alle som blir promotert av Killstar så er jo ikke klesskapet mitt bare svart, ikke rommet mitt heller. Det er nok aldeles umulig, men foreløpig skal jeg fortsatt la meg selv få håpe. Bare litt til. Killstar har jo faktisk likt noen av bildene mine på instagram tidligere.. Det var stas! Jeg er likevel splittet. Den ene dagen går jeg i de mest elegante sorte blondekjolene (fra Killstar, selvfølgelig) og den neste går jeg i rosa prinsessekjoler fra Japan. Soft gotisk og Hime Gyaru (eller Himekaji). For noen år siden var det omvendt; for det meste gikk jeg i hvitt og pastellfarger. Kjoler, skjørt og elegante topper. Høyhelte sko, både Gyaru og Lolita. Jeg har hatt mennesker rundt meg som har elsket det. Jeg har hatt mennesker rundt meg som har hatet det. Mennesker som roser meg for å være kreativ og at jeg tør å være meg selv, og mennesker som har stilt meg ultimatum. Mennesker som har sagt «uff, om du hadde brukt noe sånt da jeg møtte deg så hadde jeg aldri villet sett på deg, langt mindre snakket til deg!». Uff, så forferdelig jeg er, ikke sant?

Hvis jeg tenker litt nøye over det så er det jo lett å se at det er disse sistenevnte menneskene som har et problem — ikke jeg. De har tydeligvis fordommer mot både det ene og det andre, enten det er fra den hvite og pastellfargede siden eller fra den svarte, gotiske siden.

Jeg har til og med hatt mennesker i livet mitt som har prøvd å prakke på meg det ene og som sterkt mislikte det andre. Mennesker som har sagt at jeg «inviterer Satan inn, med de svarte klærne mine». Mennesker som har prøvd å drukne meg i sine meninger. Deres meninger om hvordan JEG skal være. Men det er det vel strengt tatt ingen andre enn jeg som bestemmer? Det er likevel overraskende vanskelig å glemme alle disse menneskene, alle disse utsagnene. På tross av at jeg stadig oftere tenker «herlighet, så dum jeg var!» eller «er det mulig?!». Jeg bør jo absolutt få lov til å bestemme selv hvem jeg vil være. Det er likevel vanskelig å glemme. Det er nettopp dette som får min indre splittelse til å bli større. Større og større. Slik at den vokser rundt meg – og inni meg. Som får meg til å drukne i desperate følelser av savn, usikkerhet eller tristhet. Dette trigger igjen angst og angstanfall. Åh, som jeg kunne ønske at jeg bare ble litt mer selvsikker. Dét hadde vært noe det. Sikker på kroppen min, sikker på ansiktet mitt, sikker på hodet mitt og sikker på hjernen min. De mørke kommentarene er de som sitter best, tross gjentatte forsikringer fra R som forteller at han virkelig aksepterer meg som jeg er, uansett om det er en rosa prinsesse eller gotisk dronning. Forsikringer om at jeg er elsket og avholdt av andre. Usikkerheten slipper sakte men sikkert taket. Litt og litt av gangen. Jeg er usikker på om den noen gang kommer til å forsvinne helt, men det er verdt å håpe. Jeg føler meg splittet. Men det er vel egentlig litt greit og litt kult å tørre å være seg selv? Kle seg etter humøret og hvordan man føler seg akkurat den dagen eller akkurat de minuttene? Ta på seg klær man vet man har følt seg fin i før..

Jeg føler meg splittet – og ikke minst usikker. Men jeg nærmer meg, med museskritt, en sikkerhet jeg ikke har følt før. En indre sikkerhet som tross alt kommer av forsikringer om at man er elsket. At man er elsket akkurat som man er.

Sleepy thoughts

Sometimes I’m so divided. I’m disagreeing with myself, a lot. It’s not really that easy to put into words, but I still want to try, now that my thoughts gathered a little bit more around the subject.

I just feel so divided. My closet is split into two and everything is in neat stacks; it goes from white to pastel colors to black. It’s not really a surprise that most of my closet is black now though unlike a few years ago. 1/3 of my clothes, shoes and bags are from Killstar. Oh, how I wish I managed to get it to look the way I want around here so I could take loads of pictures and show it off. Sadly there’s almost always chaos in my head and of course, in contrary to the other people that get promoted by Killstar, my closet (and room) isn’t black only. It’s probably impossible but for now I’m just gonna keep letting myself hope. At least a little bit longer. Killstar have actually liked a few of my instagram photos before though. That felt really cool! I’m still divided. One day I’m wearing the most elegant black lace dress from Killstar and the next I’m wearing a pink princess dress from Japan.Soft goth and Hime Gyaru, or Hime kaji. A few years ago it was the total opposite though, actually, and I only wore dresses, skirts and elegant tops. High heels as well, Gyaru and Lolita. I’ve had people around me that has absolutely loved it. I’ve also had people around me that hated it. People that praised me for being creative and daring to be myself and people who have given me ultimatums. People who have said «oh wow, if you wore something like that when we met I wouldn’t even have looked at you, and definitely not spoken to you!». Wow, I’m horrible, right?

If I take a little closer look I can easily see that these people are the ones with a problem — not me. They’ve clearly got some sort of issue or prejudice towards one or the other, either if it’s the princessy white and pastel or the black gothic.

I’ve even had people in my life who’s tried to convince me to do one of them and strongly disliked the other. People who’s said that «I invite Satan in by wearing my black clothes». People who have tried to drown me in their opinions. Their opinion about who I should be. But strictly speaking, it’s only me who can decide that, right? It’s still surprisingly hard to forget these people and all of their comments. Even though I’m often thinking «wow, I was so stupid!» or «is that even possible?». I definitely should be the one to decide who I’m gonna be. It’s still hard to forget though, sadly. This is what makes the feeling of being divided worse. It grows bigger and bigger until it surrounds me and fills my head. It makes me drown in feelings like loss, insecurity or sadness. This again trigger anxiety and anxiety attacks. Oh, how I wish I could just get a little bit more confident. That would be something. Confident in my body, in my face, in my head and in my intellect. The negative (or even dark) comments are the ones that sticks, despite reassurance from R that he really appreciates me just the way I am, no matter if it’s a pink princess or a gothic queen. Reassurance that I’m loved and adored. The insecurity is slowly but surely letting go. Little by little, but still. I’m not entirely sure it’s ever gonna be completely gone, but it’s worth hoping at least. I feel divided. But to be honest, it’s pretty okay and even a little bit cool to dare to be yourself right? Dress after how you feel that particular day or moment? Wear clothes you know you’ve felt great in before.

I feel divided – and also very insecure. But I’m getting closer, small steps at a time, to a security and confidence I’ve never felt before. An inner security that comes from knowing you’re loved. Knowing you’re loved just the way you are.

Foralltid autist

Det har stoppet litt opp inni hodet mitt. Jeg har gjentatte ganger skrevet blogginnlegg, oversatt de til engelsk og hatt de klare for publisering, men så er det noe som stopper meg. Jeg har en følelse av at det jeg er i ferd med å si ikke har noen menig. Det er ikke spesielt nok. Det er ikke bra nok og det er ikke interessant nok. Nå for tiden sliter jeg veldig med frykten for å ikke være bra nok og frykter for å være i veien, igjen, og det er slitsomt. Det er jo ikke egentlig kun en frykt, det er en form for angst. Jeg har kjent på følelser som jeg ikke har kjent på lenge og det skremmer meg. Følelsen av å være så sliten at ingenting betyr noe lenger. Følelsen av at jeg er så sliten at jeg bare vil gi opp, for det skjer jo ingen forandringer uansett.

Det er slitsomt å jobbe med angsten hvert eneste minutt du er våken, og det er det jeg gjør akkurat nå. Det er ikke den sosiale fobien, eller agorafobien, slik jeg vanligvis sliter med – det finnes jo ikke noe sosialt eller noen grunn til å møte mennesker akkurat nå. Neida. Det er angsten for det ukjente. Angsten for usikkerheten. Angsten for uforutsigbarheten. Den som er knyttet direkte opp mot autismen min. Jeg vet at mange med Asperger’s syndrom ikke øyeblikkelig vil innrømme at de er autistiske, for de har tross alt Asperger’s syndrom. Men vi må kalle en spade for en spade, vi er autister. Og jeg kan like gjerne bruke dét ordet i beskrivelsen av noe som er tett knyttet opp mot det fordi folk flest automatisk vil skjønne at «åja, dette her er seriøst» fordi jeg tror at til tross for at det blir snakket mer om så vet ikke folk hva Asperger’s syndrom er. De har heller ikke så utrolig mye kunnskap om autisme, og autisme er på mange måter et negativt ladet ord fordi det knyttes opp mot så mange fordommer og uvitenhet. Så mange misforståelser. Men kanskje det jeg skriver kan gjøre en forskjell for noen.

Jeg sliter rett og slett med ting som er direkte knyttet opp mot autismen min akkurat nå, og det finnes ingen kur mot autisme. Man kan bli bedre på ting, takle ting bedre, lære seg å reflektere mer og utvide horisonten sin med både sosiale koder og rette opp i det som tidligere kunne blitt språklige misforståelser. Men man er og blir autist og den nevrologiske «annerledesheten» forblir i hodet for alltid.

Kanskje dette blir postet i dag, 4. mai, eller kanskje det blir postet om noen dager. Kanskje det ikke blir postet i det hele tatt til og med. Men jeg har iaf prøvd å skrive, prøvd å få frem et poeng, prøvd å sortere det som foregår oppi hodet mitt. Og det er alltid verdt et forsøk.

(Siden det er Star Wars dagen i dag så må jeg jo bare si, May the 4th be with you! Gledelig Star Wars dag!)

Forever autistic

My head kinda stopped working. I’ve repeatedly written blog posts, translated them to English and had them ready for publishing, but suddenly there’s something stopping me. I have a feeling of that what I’m writing doesn’t mean anything. It’s not special enough. It’s not good enough and it isn’t interesting enough. Currently I’m struggling a lot with the fear of not being good enough and the fear of being a constant bother, again, and that’s sort of exhausting in it’s own way. It’s not even really a fear; it’s an anxiety. I’ve felt feelings I haven’t had in a long time and it actually scares me. The feeling of exhaustion that’s so overwhelming that nothing means anything anymore. The feeling of exhaustion that’s so overwhelming you just want to give up, because nothing changes anyway.

It’s tiering to work on your anxiety every single waking minute, and that’s what I’m doing. It’s not the social phobia, or agoraphobia like usual – because there’s not really any social things happening right now. No.. It’s the anxiety of the unknown. The anxiety of the uncertainty. The anxiety caused by lack of predictability and a stable life. The kind of anxiety that’s directly tied to my autism. I know that a lot of people with Asperger’s syndrome don’t really wanna call themselves – or even admit – that they’re autistic, because they have Asperger’s syndrome. But let’s be real, we are autistic. And I might as well use that word to describe something that’s tied to just that because people automatically will realize that this is important and even though it’s talked about a lot more now, I doubt that everyone knows what Asperger’s syndrome is. They don’t really have too much knowledge about autism and autism is in some ways a negatively charged word because it’s tied to a lot of prejudice and lack of, yeah, knowledge. There are so many misconceptions. But what I write might maybe make a difference to some.

In other words, I do struggle with things directly linked to my autism right now and there’s no cure for autism. You can get better at stuff, learn how to handle things better, learn to reflect about yourself and broaden your horizons with social “codes” and make right what could very well be a future misunderstanding. But you are, and forever will be, autistic and the neurological difference you have will always be in your brain.

Maybe I’ll post this today, May 4th, or maybe in a few days. Maybe I don’t even publish this at all. But at least I’ve tried writing, I tried getting through to people, I tried sorting the things that’s running through my head. And it’s always worth a try.

(Since it’s the Star Wars day today I just have to say, May the 4th be with you! Happy Star Wars day!)

Det er verdt det

Jeg våget å poste et bilde på instagram her om dagen på tross av frykten for å dele noe som helst offentlig. Jeg har hatt noen dager nå hvor jeg har hatt veldig lyst til å skrive noe men den godeste herr skrivesperre har stoppet meg. Skrivesperren denne gangen kommer av en ting, og kun denne ene tingen; jeg er redd for at ting skal virke for negativt. Alt er virkelig ikke negativt, selv om jeg for det meste lever i stadiet deprimert eller helt okei. På en eller annen måte så er det bare slik livet mitt har blitt, men som jeg sa til mammi for noen dager siden «de depressive episodene er iaf ikke så alvorlige som de har vært». For det er de virkelig ikke, og det gleder meg faktisk litt når jeg tenker over det. Det er minimalt med gråting, det er minimalt med sinne og det er minimalt med selvskading selv om alle tre tingene skjer fra tid til annen. Takket være mammi så sitter jeg heller ikke stille hele dagen, for det er stadig noe som skal gjøres her og jeg er ikke typen til å sitte stille mens de jeg er glad i gjør noe de helst kunne trengt litt hjelp til. Jeg har ei venninne som to ganger i løpet av kort tid har sagt «du har jo gjort mer i dag enn jeg har gjort på en hel uke». Hun sitter i litt den samme situasjonen som meg – og herlighet så godt det er å kunne snakke med noen som forstår deg 100% når som helst – men hun har likevel et helt annet liv enn meg. Så akkurat nå sitter jeg med en følelse av stolthet for alt jeg gjør, på tross av et noe svingende og ustabilt humør. Jeg opprettholder også kontakt med en del mennesker via facebook, whatsapp eller in-game på wow og det er jeg også stolt av. Det hadde jeg ikke klart for ett eller to år siden!

Noen ganger kunne jeg riktignok virkelig tenkt meg å ta en pause fra absolutt alt, men livet (mitt) er virkelig ikke bare sånn. Nå ser det ikke ut som jeg har altfor mye som må gjøres frem mot reisen 10. februar (og ja, jeg teller ned dagene) så det skal bli litt deilig. Det er jo et par tanker som raser inni hodet nesten konstant når det kommer til reisen, inkludert litt småpanikk. Dette blir første gangen jeg reiser alene, og fly og flyplasser er ikke akkurat autist-vennlige. Jeg føler virkelig at dette ikke skal stoppe meg, så det kommer jo absolutt til å gå. Jeg bare ser ikke for meg at det å reise alene med fly kommer til å være min favoritting, men jeg har heldigvis et og annet triks for å roe meg ned litt ekstra når jeg er ute blant folk. De tre tingene er Bambi (en bamse jeg har hatt siden jeg var 7 år gammel, den er ganske liten så den passer i en veske), ørepropper (da kan jeg høre på musikk og stenge resten av verden ute) og solbriller (dette er jo åpenbart, jeg slipper å holde øyekontakt med andre mennesker). Trioen har reddet meg i øyeblikk ute og jeg er så glad for at jeg fikk det tipset på tumblr for noen år tilbake! Kanskje det kan hjelpe andre også, ved at jeg deler det her.

I dag har jeg vært med den communityen jeg har snakket om før og spilt WoW og jeg har storkost meg. Det viste seg at jeg teknisk sett ikke trengte det vi gjorde i dag likevel, men jeg fikk enda en sjanse til å utfordre angsten min og å være sosial med andre enn de jeg er sosial med omtrent hver dag. Innimellom må jeg til og med snakke og selv om vi «bare» var 11 stykker var dette en utfordring for meg ettersom jeg ikke er vant til disse gruppene lenger. Tidligere både streamet (jeg vil veldig gjerne starte igjen) og raidet jeg og da var vi alt fra 10 til 14 stykker og på den tiden gjorde det meg ingenting. 14 var for så vidt grensen min og da var et raid med 20 stykker for mye. Det er litt godt å komme inn i det igjen og jeg tror virkelig jeg skal komme meg tilbake til streaming da det i bunn og grunn er veldig gøy. Da blir det enda mer gaming, så da må jeg få fikset den planlagte «katteluken» slik at Saga kan gå inn og ut av rommet mitt som hun vil selv om jeg har lukket døren inn til soverommet.

Hjertet mitt banker enda litt fort etter at jeg snakket i den gruppen med 11 stykker men det var verdt det. Lørdagen min endte opp fin likevel (vi er faktisk bare i midten av dagen, men jeg er ganske sikker på at resten blir fin også) så da ønsker jeg alle som titter innom her en super lørdag også! Vi snakkes ganske snart.

It’s worth it

I built up some courage and posted a photo on Instagram the other day despite the fear of sharing any kind of stuff online. I’ve had a few days now where I’ve really wanted to write something but Mr. Writersblock is back at it again. The writers block this time is because of one simple thing; I’m scared I’m going to come off as too negative. Because everything isn’t negative even though I live in a depressed or okay ish state. Somehow my life ended up like this but like I told mammi a few days ago «at least the depressive episodes aren’t as bad as they could’ve been». Because they really aren’t, and that makes me kind of happy. There’s barely any crying, anger or self harming even though all three of them happens from time to time. Thanks to mammi I’m not spending my days sitting completely still either, because there’s basically always something to do here and I’m not the type of person to sit still when someone I love is doing something they could use help with. A friend of mine has told me twice the last few weeks that «wow, you’ve done more today than I’ve done for the past week». She’s in basically the same situation as me – and wow it’s amazing to have someone to talk to who understands you 100% — but her life is also different from mine. So right now I’m proud of everything I do despite my unstable mood. I also keep in touch with people via facebook, whatsapp or in-game on wow, and I’m so proud of that as well. I wouldn’t have done that a year or two ago!

Sometimes however, I do wish I could take a break from everything but that’s not how (my) life works. Right now it doesn’t look like I have too much stuff to do before my trip to Amsterdam February 10th (and yes, I’m counting the days) so that’s going to be nice. There are a few thoughts racing through my head when it comes to the trip though, including a slight panic. This is the first time ever I’ve traveled alone and airports and airplanes aren’t exactly autist-friendly. I really don’t feel like that’s going to stop me though, so I’ll make it. I just don’t see flying alone as my favorite thing to do anytime soon, but I do have some tricks up my sleeve to calm me down a little bit extra when I’m out and about. The three things are Bambi (it’s a reasonably small plushie so it fits in my purse and I’ve had him since I was 7), earbuds (because I can listen to music and shut the rest of the world out) and sunglasses (this is obvious, I don’t have to keep eyecontact with other people). That trio has saved me on multiple occasions and I’m so glad I saw that trick on tumblr a few years ago. So maybe I can even help someone by sharing it here.

Today I’ve been with the community I’ve talked about earlier, played WoW and had a great time. It turns out I didn’t really need the thing we were doing after all, but it was still an opportunity for me to challenge my anxiety and to be social with people I don’t socialize with basically every day. Sometimes I even have to talk in the voice chat, and even though we were «only» 11 people it really was a challenge because I’m not really used to that huge crowd thing anymore. Earlier I was actually streaming (I really want to get back into it again) and raiding and back then we were between 10 and 14 people and I didn’t mind it at all. I mean, my limit back then was 14 people, so raiding with 20 was absolutely out of the question. It feels nice to ease bak into it again and I think I really should get back to streaming as I really enjoy it. If I do that I’ll have to play WoW a lot more though, so I really need to get that planned «cat door» up so Saga can walk in and out of my bedroom even though my door is closed.

My heart is still beating fast after talking in that group with 11 people but it was absolutely worth it. My Saturday turned out really nice after all (I know we’re just half way through Saturday but I’m pretty sure the rest will also be amazing) so I truly wish everyone who reads this a great Saturday! We’ll speak soon.

Bilde fra et annet run // A picture from another run we had

Noen ganger er jeg redd

Til jul i fjor var jeg så heldig å få boken «Noen ganger er jeg redd» av Jannecke Weeden. Dette er en bok om angst, både hennes egen men også veldig mange andre «vanlige» menneskers historier er skrevet ned. Jeg har begynt å lese i den, og til nå liker jeg veldig godt hva jeg leser. Jeg føler meg liksom ikke så sinnsykt alene lenger, for akkurat den føler jeg på ofte. Jeg tror egentlig at ganske mange, med meg, som synes livet er litt vanskelig innimellom føler seg alene til tider. Man blir jo på en måte oppslukt av det hele og lever litt i sin egen verden, så det å se andre og verden generelt kan være krevende. Men denne boken gjør det litt enklere akkurat nå. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk den i det hele tatt, men jeg føler meg også veldig heldig da jeg fikk en personlig hilsen inni denne fine boken fra Jannecke selv. Så tusen takk for at du har skrevet denne boken Jannecke, men også takk for at du tok deg tid til å skrive til meg!

Sometimes I’m scared

Last Christmas I was lucky enough to get the book «Noen ganger er jeg redd» (it means “Sometimes I’m scared”) written by Jannecke Weeden. This is a book about anxiety and she’s written down her own story, but other people have also contributed to the book. I’ve already started to read it and up until now I like what I’m reading. I don’t feel so alone anymore, because I actually feel alone quite often. I do think, however, that it’s kind of normal for people who struggles with life from time to time. You do get kind of stuck in your own world and seeing the world like it actually is (and other people) might be difficult. I’m so glad I got this book in itself, but I feel so lucky that I got a personal greeting by the author. So thank you for writing this book, but also because you took the time to write a little greeting for me as well!

The greeting says:

Dear Sophie!
I’ve written this book and except for my short career as «Klatremus»* this is by far the most scary thing I’ve ever done. I really hope that you’ll recognize some of the stories and that they can be of help to you. So many of us are struggling with anxiety at some point in our life. With this book I hope that the feeling of being similar to someone else trumps the feeling of being alone.

I wish you the best!
A big hug from Jannecke

Jul as

Jeg skulle sette meg ned og skrive et blogginnlegg på lille julaften. Jeg startet til og med, men stresset den dagen tok helt over. Det var mat som skulle lages, rydding som skulle utføres og pynting som skulle gjøre alt perfekt. Det er jo sånn julen liksom skal være; perfeksjon og kos. Men midt oppi det kaoset som oppstår mellom perfeksjon og kos så får jeg helt hetta og verden raser brutalt og totalt sammen. Jeg brukte en god porsjon med tid i går ettermiddag på å gråte sminken min i stykker. Vi hadde middagsbesøk, men etter middagen måtte jeg gi tapt for de overveldende følelsene jeg satt med etter tredje dagen med stress, dessverre. Og fy søren som det gjorde vondt! Jeg vet jo at jeg er en smule annerledes enn veldig mange ganske ofte, men det er likevel alltid like vondt å gi tapt for dette. Samtidig vet jeg at det er mange som er som meg, både med og uten Aspergers syndrom diagnosen. Mange er som meg både med og uten Bipolar lidelse, og mange er som meg både med og uten angst. Det er også mange som er helt motsatt, og vet dere hva? Begge delene er greit. Det er greit å være seg selv. Det er greit å føle på at det blir for mye følelser eller kaos. Både i julen men også ellers. Det er rett og slett greit.

Det at alt dette er greit er noe jeg jobber hardt for å godta akkurat nå. Jeg jobber ganske hardt å godta det i veldig, veldig mange omganger og i mange situasjoner, men akkurat nå håper jeg at det kommer til å synke inn. Det hadde vært så utrolig fint å bare klare å godta det, og å omfavne det. Omfavne annerledesheten  jeg sitter med hver dag, selv om jeg er rimelig flink til å også være 100% «normal» ganske mange dager. Det er som regel en stor nødvendighet å ha noen dager «av» etter sosiale påkjenninger og det har jeg snakket om en del før. Det er faktisk noe jeg nevner ganske ofte, og mye av grunnen er fordi jeg ikke klarer å ta det innover meg. Jeg klarer på mange måter ikke å godta det og akkurat dét tar så mye energi, det også. Så hvorfor klarer jeg ikke å godta det? Det er et spørsmål som dukker opp ofte. Altfor ofte, i grunn. Jeg tror mye av det er fordi en av mine to bestevenninner ikke er blant oss lenger. Det var hun jeg snakket med hver dag omtrent. Riktignok i perioder, for i andre perioder var vi begge helt stille på grunn av våre forskjellige, men også like utfordringer. Men det var henne jeg gikk til når jeg måtte få tankene om annerledeshet ut. Det var henne jeg gikk til når jeg var frustrert og sint over at jeg er den jeg er. For denne typen annerledeshet, som krever at jeg må gå inn i meg selv og kjenne på hva jeg trenger av pauser er frustrerende. Jeg mener, hvem vil ha meg når alt kommer til alt? Hvem vil godta at jeg noen ganger forsvinner inn i meg selv og trenger litt avstand? Hvem vil omfavne det og likevel elske meg, selv om det kan gjøre vondt at jeg dytter han vekk? Hvis jeg riktignok dytter han vekk, for det er ikke absolutt alle mennesker jeg føler jeg må dytte vekk. Det finnes noen venninner, og noen kompiser jeg takler å snakke med selv om alt er som verst. Men det er også noen ganger jeg dytter de vekk, selv om det er ytterst sjeldent. De elsker meg likevel, og aksepterer at jeg er slik jeg er, akkurat slik som jeg aksepterer at de er som de er. Og noen ganger er det de som dytter meg vekk og sier «Padmé, jeg trenger en pause nå», noen kaller meg også Fia, og jeg elsker det. For uansett hvor glad jeg er for at folk som kjente meg før jeg byttet navn til Padmé kaller meg for Padmé, så er det også fint å vite at de ser på meg som Fia enda, selv om det bare er et kallenavn. Et kallenavn som har holdt seg helt fra jeg var liten, et kallenavn som betyr så mye. Det er vel heller et kosenavn, kanskje. Men uansett så liker jeg det. Både Padmé og Fia gir en trygghet. Sophie også, men det er det bare familie og nære venner (eller significant others) som kaller meg. Og slik skal det fortsette å være.

Dette innlegget skled veldig ut og handler ikke lenger om bare julen. Men det er litt fordi jeg ikke klare å holde meg til det som en «perfekt» jul er. For jeg er ikke perfekt, og det er ikke julen heller. Julen er full av følelser. Både de man klarer å takle, men også de som er umulig å håndtere. Depresjon, sorg over noen man har mistet (som for øvrig gjør vondt uansett om man mistet de i januar, oktober eller desember, både før jul og midt i julen), glede, lykke, frustrasjon og irritasjon. Men det er vel mest av alt depresjonen og sorgen som gjør at julen aldri blir den samme igjen. Det er vel depresjonen og sorgen som gjør at julen aldri blir såkalt perfekt igjen. Så dette er vel egentlig et innlegg til alle de som ikke har en perfekt jul. Til de som sitter igjen med et tap. Til de som synes julen er ekstremt vanskelig. Det er lov å føle på det. Det er lov å trekke seg tilbake. Det er lov å gråte. Men jeg håper at de fleste klarer å strekke ut en hånd til noen for å snakke om det. For å dele smerten. For ofte er smerten letter å håndtere om man har delt den med noen. En sorg delt med en annen er en halv sorg og en glede delt med en annen er dobbel glede. Husk det. ♡

Christmas

I started a blog entry on December 23rd, but all the stress that day totally took over. There was food waiting to be made, cleaning to be done and decorating that was going to end up perfect. That’s what Christmas is; perfection and nice things. But in the midst of all that chaos that started in between perfection and things being nice I totally panicked, and my world brutally and totally crashed. I used some time yesterday to cry and ruin my makeup. We had a dinner party but after the actual dinner I had to take myself seriously and kind of give into those overwhelming feelings after three days of stress. And holy moly, that hurt! I know that I’m kind of a teeny bit different than a lot of people pretty often, but it’s always really hard to realize and admit that. At the same time, I know a lot of people are like me, with or without Asperger’s syndrome. With or without Bipolar disorder and with or without anxiety. There’s also a lot of people who are the complete opposite of me, and you know what? That’s okay. It’s okay to be yourself. It’s okay to feel like there’s too much feelings or too much chaos. At Christmas, but also when it’s not Christmas. It is okay.

The fact that this is okay is something I strive to accept right now. I work pretty hard to accept it very often in a lot of different situations, but right now I’m hoping that it will sink in, once and for all. It would be extremely nice to just manage to accept it and embrace it. Embrace being different every day even though I’m also pretty good at being 100% “normal” some days as well. It’s usually a necessity to have some days “off” after social events, and I’ve talked about that time and time again before. It’s actually something I mention quite often, and a lot of the reason is because I just can’t seem to accept and embrace it. The fact that I can’t seem to accept it takes up a lot of energy too. So why not accept it? That’s a question that pops up rather often. Way too often in fact. I think a lot of the reason is because one of my two best friends isn’t walking among us anymore. She was the one I talked to every day basically. In some periods however, we were quiet because both of us struggled with different but also the same issues. It was her that I went to when I needed to get my thoughts about being different out. It was her that I went to when I was frustrated and angry over being who I am. Because that kind of different, that requires me to really look into myself and feel what kind of breaks – and when – I need. I mean, who wants me in the end? Who wants to accept that I sometimes disappear and need some distance? Who will embrace that and still love me, even though it can hurt that I push him away. If I push him away, that is, because there are some people that I don’t push away. There are some friends that I can handle, even when everything is at it’s worst. But there are times I also push them away to be honest, but that’s very rare. Anyway, they still love me and they still accept me the way I am, just like I accept them the way they are. And sometimes they’re the ones pushing me away and tells me “Padmé, I need a break now”, and some people also calls me Fia, and I love it. Because no matter how happy I am that people who knew me before I was Padmé calls me Padmé, I also appreciate them still knowing me as Fia, even though that’s just a nickname. A nickname that’s stood by me since I was little, a nickname that means so much to me. It’s probably more of a pet name ish, but anyway. I like it. Both Padmé and Fia gives some sort of comfort. Sophie too, but that’s only for family and close friends (or significant others). And that’s the way it’s going to continue to be.

This post kind of changed direction, and isn’t just about Christmas anymore. But that’s kind of because I can’t keep up with what a “perfect” Christmas is gonna look like. Because I’m not perfect and neither is Christmas. Christmas is filled with emotions. Both the ones you can handle, but also the ones that are impossible to handle. Depression, sorrow over lost ones (that actually hurts no matter when you lost them whether it was in January, October or December, both before Christmas or in the middle of it), happiness, joy, frustration and irritation. But I guess depression and sorrow are the ones that makes it hard for Christmas to be what it used to be. So this is a post to all the ones who doesn’t have a perfect Christmas. To all the ones who are grieving over a loss. To those who feel like Christmas is really hard to go through. You’re allowed to feel whatever you may feel. You’re allowed to pull yourself out of whatever social group you’re in to take a break. You’re allowed to cry. But I really hope that most of you can find it in yourself to reach out to someone to talk about it. To share the pain. Because often it’s easier to deal with the pain if you’ve shared it with someone. A shared sorrow is half a sorrow and a shared happiness is a double happiness. Remember that. ♡

Et lite bilde av noe som gjør meg lykkelig // a little shot of something that makes me happy

Fake it till you make it

Fake it till you make it… er ikke det en ting? Jeg tror virkelig det er det altså. Jeg er fortsatt ikke så veldig mye hjemme for øyeblikket, så nå skal jeg sørge for å ha med meg både telefonen og nettbrettet mitt når jeg er ute sånn at jeg kan få til å skrive litt likevel, for nå er jeg faktisk inne i en periode hvor jeg har lyst til å skrive. Jeg har lyst til å bli flinkere og å få til et engasjement, slik som jeg fikk til tidligere.

Det skjer så mye fint i livet mitt nå, og jeg føler meg så utrolig heldig. Jeg kjenner på en lykke jeg ikke har følt tidligere. Likevel er styggen på ryggen til stede, og likevel faller jeg plutselig ned. Helt uten forvarsel, når som helst – og hvor som helst. Jeg har kommet til dit at jeg blir sint på meg selv for at det skjer, fordi det er så utrolig ødeleggende. Jeg har det jo helt fint – om ikke veldig bra – i det ene øyeblikket, for så å falle så langt ned at jeg sitter med tårer i øynene og tomt blikk i det neste. Når skal dette ta en slutt? Mest sannsynlig aldri.. Men det er jo iaf bedre enn det var tidligere. På en måte. Likevel tar det mennesket jeg er sammen med godt vare på meg. Likevel så ser han på meg på samme måte, når jeg sitter der med tårer i øynene, som da jeg hadde et smil rundt munnen. Likevel er han glad i meg. Og likevel setter han pris på meg.

Jeg hadde en sånn episode i går kveld. Etter en superfin ettermiddag med tur i skogen ved Adalsborgen, etterfulgt av middag og en komedie på netflix. Plutselig, uten forvarsel, kom det over meg. Helt upassende og veldig frustrerende. Jeg klarte å skjule det i noen minutter – helt til jeg, obviously, ikke klarte det. Jeg klarer noen ganger å glatte over det med et smil og «det går fint», men ikke alltid. Jeg ønsker jo egentlig ikke å skjule det heller, eller å generelt være uærlig med hvordan jeg har det. Men det å si at det er okei, at det går fint, og alt det der kommer som en refleks. Det er vanskelig å være 100% ærlig. Og når jeg først er ærlig om det så blir jeg fort livredd for å bli alene igjen. At alt det gode skal forsvinne, fordi jeg ikke er bra nok. Det kommer alltid tilbake til det. Frykten for å ikke være god nok. Frykten for å være i veien. Frykten for å gjøre noe feil. Frykten for å bli forlatt. Det verste er jo at jeg blir så ubeskrivelig og unødvendig irritert på meg selv fordi det å være ærlig er jo ikke noen grunn i seg selv til å bli forlatt. Det er jo massevis av mennesker som er ærlige om hvordan de har det, og de blir likevel ikke forlatt. De blir likevel ikke sett på som en byrde eller noe man lett burde kvitte seg med så fort som overhode mulig. Likevel prøver jeg å skjule det. Man har jo så utrolig mange andre – gode – kvaliteter. Det er så mange gode sider ved deg som person. Du er ikke bare en byrde. Han sa det jo selv; det er så mye mer ved deg, Padmé. Takk. Tusen takk for at du sier det. Jeg håper jeg en dag klarer å tro på det. Det er ikke det at jeg ikke stoler på deg, det er bare det at hodet mitt liker å vende seg mot meg til tider.

Fake it till you make it

Fake it till you make it… isn’t that a thing? I really do believe that. I’m still not home a lot so I’m gonna make sure to bring my phone and my tablet when I go out so that I can actually write something and update in here, because I’m currently in one of those periods where I really wanna do write. I want to get better and I want to engage people, like I used to.

There are so many great things happening in my life now, and I feel really lucky. I’m feeling a kind of happiness that I haven’t felt before. But the devil on my back is still there, and I still fall down. Without warning, whenever – and wherever. I’ve come to a point where I get mad at myself when it happens, because it kind of ruins everything. I’m fine – if not great – one minute, but in the next I’m falling. Tears in my eyes and staring empty in front of me. When is this supposed to end? Probably never.. But it’s better than it used to be. Kind of. But the person I’m with still takes good care of me. He’s looking at me the same way, when I’m sitting there with tears in my eyes, as when I had a smile on my face. He still cares about me. And he still appreciates me.

I had one of those episodes yesterday. After an amazing afternoon with a hike in the woods by Adalsborgen, followed by dinner and a comedy on netflix. Suddely, without warning, it came crashing down on me. Completely inappropriate and extremely frustrating. I managed to hide it for a few minutes – until I, obviously, couldn’t. Most of the time I’m able to pretend like it’s fine with a smile and «I’m fine», but not always. I don’t really intend to hide it either, or in general be dishonest with my feelings. But saying «I’m fine», «it’s okay» and all that is just a reflex by now. It’s hard to be 100% honest. And when I’m honest I’m constantly terrified of getting left by myself again. That all the good stuff happening will just go away, because I’m not good enough. It always comes back to that. The fear of not being good enough. The fear of being in the way of something or someone. The fear of making a mistake. The fear of being abandoned. The worst part is that I get incredibly angry with myself because being honest isn’t a reason in itself to be abandoned. There are loads of people who are honest about how they’re feeling without getting abandoned. They’re still not seen as a burden or something you should just get rid of as soon as possible. Still, I’m trying to hide it. One has so many other – good – qualities. There are so many good things to you as a person. You’re not only a burden. He said it too; there’s so much more to you than that Padmé. I hope that I one day can believe that. It’s not that I don’t trust you, it’s just that my head likes to turn on me sometimes.

En av de svakeste i samfunnet?

Er jeg virkelig en av de svakeste i samfunnet? Svaret er nok – uten tvil – ja. Uansett hvor sterk jeg er og hvordan jeg fortsetter på tross av gjentatte depressive perioder så forblir jeg svak. Jeg har ikke følt på dette på lenge, men i går måtte jeg innom NAV. Jeg snakket med saksbehandleren min der for et par dager siden og han skulle legge ut noen papirer for meg. Jeg trodde han mente et sted inne på det senteret, men han mente et annet sted. Dette var rett etter at jeg skulle forhåndsstemme, og å komme seg rundt på krykker er vanskeligere enn du skulle tro. Jeg hadde jo null hender til overs for å holde ting og vise frem både valgkort og legitimasjon. Det tok tydeligvis så lang tid at det var grunn til å bli irritert på meg. Det var virkelig det siste jeg trengte midt oppi stresset mitt og angsten, men sånn ble det. Da ble det litt ekstra vanskelig og frustrerende da jeg kom bort til NAV og innså at jeg måtte trekke lapp, ettersom det bare er en skranke der. Nummer 005 stod det på lappen min, og for øyeblikket var det 001 som fikk hjelp. Jeg hadde litt dårlig tid, så en allerede stressa meg ble en enda mer stressa meg.

Jeg tenkte at det kanskje ikke kom til å ta så lang tid; at de andre også bare hadde et par spørsmål. Men nei, alle de som var før meg hadde mye å si – og det tok tid. «Jeg skal jo bare hente et par papirer», tenkte jeg, før jeg innså at jeg måtte sette meg ned fordi å stå med all vekten på det ene benet konstant kom til å bli unødvendig slitsomt der og da. Da kjente jeg virkelig på frustrasjonen over å være innenfor NAV. Da kjente jeg på irritasjonen, sårbarheten og oppgittheten. Jeg skulle bare hente en konvolutt, og likevel måtte jeg vente på 4 stykker som nærmest skulle fortelle livshistorien sin.

Jeg tittet bort på de to pcene som stod i det ene hjørnet på NAV-kontoret. «Kun for NAV- og jobbrelaterte ting. Max 10 minutter». Hva hvis de jobbrelaterte tingene tok mer enn 10 minutter? Ble du kastet ut? Det kan nok virke som en filleting – og det er det jo helt sikkert – men for meg ble det ganske opprørende. Det er utrolig mange regler og ting du skal følge og forholde deg til når du er innenfor NAV. Kanskje mer enn det du trenger å forholde deg til som en vanlig person (i dette innlegget bruker jeg «vanlig person» som betegnelse på de som ikke er innenfor NAV). Nei, jeg forventer ikke at verden snurrer rundt meg, eller at verden venter på meg. Men der og da føltes det ekstremt unødvendig at jeg måtte vente i kø på folk som skulle ha veiledning som varte i 10 minutter – om ikke mer – for at jeg skulle hente en konvolutt med ett ark i. Det var riktignok noen som muntret meg opp og som kom for å hente meg, og det er jeg evig takknemlig for. Men da jeg endelig åpnet konvolutten ble jeg enda mer skuffet. Arket inneholdt absolutt INGEN informasjon om hva jeg skulle gjøre – så da må jeg ringe veilederen min på NAV på mandag. Igjen. Og han har ikke lenger et privat nummer, så da må jeg ringe hovednummeret og bli sendt fra person til person på telefonen, helt til jeg endelig kommer til noen som kan gi han en beskjed om å ringe meg opp igjen når han har tid. Det er da jeg føler på at jeg tilhører de som er en del av de svakeste i samfunnet. Uansett hvor mye jeg jobber, kjemper og står på så kommer jeg alltid til å tilhøre den delen. Jeg er en av de svakeste i samfunnet.

One of the weakest in our society?

Am I really one of the weakest people in our society? The answer is probably – without a doubt – yes. No matter how strong I am and no matter how I keep going despite returning depressive episodes I’m still weak. I haven’t really thought about that for a long time, but yesterday I had to go to NAV. I talked with my councilor on the phone a couple of days ago and he said he was gonna print out some papers for me and leave it at the front desk. I thought he meant «that» place in the building, but nope – he meant another. That was right after I was gonna put in my vote for the election, and walking around with crutches is harder than you’d think. I had zero hands to hold stuff and show my election card and ID. Apparently it took too long – long enough for the lady to get annoyed with me. That was legitimately the last thing I needed in that situation with stress and anxiety. With all that going on it got kind of too hard and frustrating when I came back to NAV and realized I had to get one of those notes with a number on it, since it’s only one desk there. My number was 005, and currently it was number 001 who got help. I kind of had way too little time, so an already stressed me turned into an even more stressed me.

I thought it wouldn’t take that long; that the other people in there also just had a few questions. But no – everyone before me had a lot to say and talk about. Running through my mind was «but I’m just picking up an envelope», before I realized that standing with my whole body weight on just one leg all that time got unnecessary complicated right there and then. That’s when I noticed the irritation, the vulnerability and resignation. I was just picking up an envelope, but still I had to wait for 4 people who was gonna tell their whole life story, it seemed.

I glanced at the two computers in the corner of the office. «Only for NAV and work related things. Max 10 minutes». What if the work related things took more than 10 minutes? Do you get thrown out of here? It might seem like a little thing – and it probably is – but to me it was upsetting. There are so many rules and things to follow and deal with when you’re in the NAV system. Maybe more than you ever have to follow and deal with if you’re a normal person (in this post the term «normal person» is a person who’s not in the system). No, I don’t expect the world to revolve around me, or that the world is waiting for me. But there and then it felt extremely unnecessary that I had to wait for 4 people who needed help for 10 minutes each – if not even longer – when I was just picking up an envelope with a few papers in it. I did have someone to cheer me up and who came to get me afterwards, and I appreciate that so, so much. But when I finally opened the envelope I got even more disappointed. The note had legitimately NO valid information on what I had to do next – so now I have to call my adviser on Monday, Again. And I don’t have his private number anymore, so I have to call the main number and get referred from one person to the next, and to the next after that, until I get to talk to someone who can ask him to call me when he gets the time to do so. That’s when I really feel that I’m in the category of the weakest people in our society. No matter how much I work, fight and continue to stand my ground I’ll always belong to that part. I’m one of the weakest people in our society.

Sånn ser forresten mailkontoene mine ut når jeg er i veldig dårlige perioder (sånn som nå…), når jeg ikke orker eller tørr å åpne en eneste e-post… // This is by the way what my e-mail accounts looks like when I’m in very deep depressive episodes (like right now…), when I’m too exhausted and too anxious to open a single e-mail…

..

Akkurat nå sitter jeg og gråter i sengen min. Jeg har ligget og grått en stund, men jeg fikk det jeg følte at var en god idé; nemlig å skrive om det.

Jeg hørte senest på fredag at noen var imponert over meg. Imponert av at jeg kjemper så hardt, og så mye, for å få ting til og for å leve. Det faktum at jeg trosser absolutt ALLE følelser og tanker for å gå ut av døren, for å prøve noe – og for å gjennomføre. Faktisk hører jeg det relativt ofte. Det betyr så utrolig mye for meg, hver eneste gang. Alt jeg trosser og alt jeg får til er plusspoeng, i følge psykiateren min. Og vi skal telle dem. Likevel ser jeg de ikke selv. Selv ikke når noen påpeker det. «Dette er et plusspoeng Padmé! Vær stolt!». Jeg står igjen som et spørsmålstegn og forstår ikke hva de prater om. «Dette er vel ikke et plusspoeng», tenker jeg. Mest av alt fordi angsten jobber mot meg. Mest av alt for at mine annerledesheter er tilstede i alt jeg gjør. Det er vel ikke noe plusspoeng? Når jeg tenker på det når jeg har fått litt avstand derimot, så ser jeg jo at jeg kanskje, muligens gjorde en god jobb, på tross av at det endte i et angstanfall. Tårer. Problemer med å puste. Kaldsvetting. Panikk. Jeg gråter riktignok sjeldent når det er folk tilstede. Jeg gråt ikke en eneste gang da jeg ble tatovert i ca 15 timer. Jeg klarte ikke. For det første gjorde det til slutt så vondt at jeg ikke klarte å gråte. For det andre var studioet fullt av mennesker store deler av tiden. Og for det tredje ville jeg ikke gråte foran tatovøren «min». Han var imponert over meg, allerede etter de først 3-4 timene. Vi satt å pratet mesteparten av tiden i løpet av rundt 17 timer sammen. Jeg fikk tatovert hele underarmen på én dag. Én session. En lang session.

Kampen om å ikke gråte er vond, men jeg vil ikke virke svak. Jeg vil ikke virke svak foran andre mennesker; jeg vil ikke vise sårbarheten min. Jeg vil ikke vise hvor sårbar jeg faktisk er. Hvor redd jeg er. Redd for at ting skal bli for vanskelig. Jeg er redd for selvskadingen. Jeg er redd for at jeg ikke orker mer. Jeg er faktisk egentlig ganske redd for det meste.

Den siste uken har jeg ikke spilt World of Warcraft. Yndlingspillet mitt. Det spillet som får tiden til å gå, den tiden hvor jeg er mer sosial enn i noen annen setting. De siste dagene har jeg ikke engang skrudd på den andre pc-skjermen min. Hvorfor? Jeg orker ikke. Ikke bare har jeg hatt ting å gjøre hver dag; jeg har også hatt et ekstremt tankekaos jeg har absolutt ingen kontroll over. Igjen så handler det om redsel. Redd for ikke klare noe, redd for å bli såret, redd for å vise at jeg er sårbar. Jeg er til og med redd for å klare noe, for hva hvis jeg aldri klarer det igjen etter den ene gangen? Hva hvis den ene gangen bare var flaks, og at jeg egentlig ikke fortjener seieren? Hvorfor føler jeg ikke noe glede eller stolthet over å lykkes i en eneste ting? Jeg spurte akkurat en god venn om dette, og jeg fikk et svar som uroer meg. «Det er depresjon i et nøtteskall.»

«Det er depresjon i et nøtteskall.» . Jeg ville ikke høre det. Jeg ville ikke lytte til det. For det er sant. Noen ganger orker jeg ikke å høre sannheten, ikke når den bygger oppunder frykten min. Ikke når den bygger oppunder det jeg er redd for. Redsel og frykt er vel forsåvidt akkurat det samme, men likevel føler jeg at det er to forskjellige ting. To forskjellige ting. Jeg føler at det forklarer så mye mer når jeg nevner begge to, men jeg aner ikke hvorfor. Jeg tror den ene går litt mer mot angst, og den andre bare forklarer det normale. En normal følelse. En følelse alle kan sitte med. Jeg føler angst er et misbrukt ord. At det ikke betyr noe lenger.

De sekundene man higer etter luft. De sekundene man prøver å holde hodet over vannet.

Padmé Sophie

..

Right now I’m sitting here, in my bed, crying. I’ve been lying down crying for a while, but I thought I got a great idea; you’re right! Writing about it.

Last time I heard it was friday, that someone’s impressed by me. Impressed by the fact that I’m fighting so hard, so much, to be able to get things done – and to live. The fact that I walk out the door to try and do something – to go through with it, despite ALL of my feelings and thoughts. I hear it quite a lot actually. It means a lot to me, every single time. According to my psychiatrist everything I manage to do are plus points. And we’re gonna count them. Still I can’t see them. Not even if someone points it out. «This is a plus point Padmé! Be proud!». I’m standing there like a questionmark and can’t figure out what they’re talking about.». This is definitely not a plus point? Although, when I get away from it for a while I realise that this might be a plus point after all. Like.. maybe, just maybe I did a good job, even though it ended with an anxiety attack. Tears. Difficulty breathing. Sweating. Panic. I don’t really cry when there are other people present though. I didn’t cry once when I was tattooed for approximately 15 hours. I couldn’t. First of all it hurt so much that I couldn’t cry. Second of all there were a lot of people in the studio most of the time. And third – I didn’t wanna cry in front of «my» tattoo artist. He was impressed, even after the first 3-4 hours. We sat there talking, most of the time in those approximately 17 hours together. I got my whole underarm tattooed in one day. One session. One long session.

The fight against cryings is hard, but I don’t wanna come off as weak. I don’t wanna look weak in front of other people; I don’t wanna let them see my vulnerability. I don’t wanna show how vulnerable I actually am. How scared I am. Scared that things will be too hard. I’m scared of my self harming. I’m scared that I won’t be able to hold on any longer. I’m actually scared of a lot of things.

I haven’t played World of Warcraft the last week. My favorite game. The game that makes time pass, the time I’m more social than ever. The last few days I haven’t even turned on my second monitor. Why? I’m exhausted. I’ve had things to do every day now, but I’m also had extremely chaotic thoughts that I actually have no control over. Again it’s about fear. Fear that I won’t be able to do anything, fear of getting hurt, fear of showing how vulnerable I am. I’m even scared of accomplishing something, because what if I can’t accomplish it again? What if the first time was just pure luck, and what if I don’t really deserve the win? Why don’t I feel any joy or pride over accomplishing one single thing? I just asked a friend about that, and the answer worries me. «That’s depression for you.».

«That’s depression for you.». I didn’t want to hear that. I didn’t want to listen to that. Because it’s true. Sometimes I really can’t deal with the truth, not when it validates my fairs. Not when it validates what I’m scared of. Being scared and fearing something are probably the same thing, but I still feel like they’re different. Two separate things. I feel like it explains hell of a lot more when I mention them both, but I can’t tell you why. I think one of them leans more towards anxiety, and that the other one only explains the normal thing. The normal feeling. A feeling anyone can have. I feel like anxiety is a misused word. That it doesn’t mean anything anymore.

The seconds you’re desperately trying to get some air. The seconds when you try to keep your head above water.

Padmé Sophie

Jeg venter til alle er ferdig med jobb til å publisere dette, men jeg klarte å skrive dette ferdig til 13:30. //
I’m waiting until everyone is home from work before I publish this, but I managed to finish the post before 13:30.

I ulendt terreng

Jeg sitter her nå, midt på natten, og tenker på dette. Jeg får det nemlig ikke ut av hodet. Jeg er på vei mot et sted hvor jeg må glemme de siste fem årene av livet mitt. Jeg må vel ikke nødvendigvis glemme det, men akkurat nå gjør det for vondt til å huske. Jeg hadde aldri trodd at dette faktisk ville skje. At det som nå skjer noen gang ville blitt mulig. Det var så fjernt fra virkeligheten som det skulle gå an, frem til en høstkveld i fjor.

Det har ikke sunket helt inn før nå, og det har vel ikke 100% sunket inn heller, men jeg er på vei dit. Den første julen og den første nyttårsaftenen. Den første bursdagen også, teknisk sett. Men det var før jeg fikk håpet knust. Håpet om den fremtiden jeg en gang var så sikker på at jeg skulle få.

Kjærlighetssorg. Det gjør så vondt. Jeg har innsett nå at jeg ikke egentlig har hatt kjærlighetssorg før. Det har i det minste aldri gjort så vondt. Det minner meg egentlig mest om da jeg mistet bestevenninnen min. Det som føles som en bunnløs sorg. Når det føles som hjertet er revet ut av brystet – og i tillegg er det noen som tramper på det. For hjertet ditt er verdiløst nå. Det betyr virkelig ingenting. Det som riktignok er aller verst er når de andre går videre, mens du fortsatt sitter fast på stedet hvil.

Jeg aner ikke hvilken retning jeg skal ta. Klarer jeg i det hele tatt å ta en retning? Hva hvis jeg blir sittende her, på det samme rommet med de samme tankene, slik som jeg snakket om i høst? Klarer jeg i det hele tatt å virkelig stå på mine egne ben? De har jo alltid virket så ustøe.

Jeg skal prøve å se fremover. Prøve å stå på mine egne ben. Være selvstendig. Møte nye mennesker. Jeg har allerede prøvd meg ute i verden med helt nye mennesker og det har gått så som så. Det ble nye skuffelser og nye skrubbsår. Likevel reiser jeg meg igjen. Jeg må jo det. Det er vel en fin fremtid som venter på meg også?


Til toppen