Bipolar

Savn

Savn betyr så mye. Det kan omfavne så mye. Og akkurat nå her jeg sitter i gamingstolen min så savner jeg faktisk en del. Jeg savner ting jeg har, ting jeg hadde og til og med ting jeg aldri har hatt.

Først og fremst så savner jeg kjæresten min – selvfølgelig. Jeg har ikke sett han siden 28. september, og det er mange som spør meg «hvordan klarer du i det hele tatt et langdistanseforhold?». Svaret mitt er det samme hver gang; jeg «må» det bare. Du har ikke alltid kontroll på hvordan hjertet ditt (eller hodet, for det er jo der følelsene faktisk sitter). Du har ikke alltid kontroll på hvem du faller for, hvem du forelsker deg i eller hvem du elsker. Mange av oss har vel elsket mange rare ting opp gjennom årene, mange har vært i dårlige forhold. Likevel har man ikke gått ut av det fordi man rett og slett er blind – og man elsker. Jeg er heldigvis ikke i et dårlig forhold. Jeg er i et fantastisk et. Et som er omsorgsfullt, kjærlig, forståelsesfullt og ikke minst er vi også bestevenner. Jeg tror det er her mange trår både riktig og feil. R og jeg har nemlig vært bestevenner i nesten 3 år før vi ble et par, før vi ga etter forelskelsen, til tross for avstanden. Når vi er fysisk sammen er det absolutt fantastisk. Når vi er borte fra hverandre er det vondt, men vi videochatter hver dag. Vi spiller sammen, vi snakker sammen, vi ler sammen og vi gråter sammen. Det er ikke alle som er like heldige.

Jeg savner også et rolig hode. Et rolig liv. For hodet mitt har vært spesielt kaotisk i over en måned nå. Medisinene er ikke optimale, men det er ikke sikkert de kan bli det på grunn av fysiske reaksjoner på de medisinene som faktisk gjør hodet mitt mye mindre kaotisk. Jeg må derfor prøve å finne andre måter å roe ned hodet på. Andre måter å få kontroll på. For øyeblikket er det aller beste å spille World of Warcraft. Synke inn i en annen virkelighet. Konsentrere meg på noe annet, noe som ikke har alle kaoselementene fra det vanlige livet i seg. Det er i tillegg et sted jeg er sosial i veldig stor grad og jeg får stimulert sanser/ferdigheter som konsentrasjon, sosial samhandling og samarbeid. Det er et sted jeg har mulighet til å forbedre meg i, det er en læringskurve.

Jeg savner familien min. Det er ikke så lett å få til sosiale eventer når vi enda har corona og covid-19 som et samfunnsproblem i hele verden. Spesielt nå som tallene går opp overalt fordi folk rett og slett ikke følger retningslinjer, anbefalinger og regler relatert til å holde sykdoms- og dødstallene nede. Det er frustrerende å være en av de og en av de familiene som følger retningslinjene når det er mange som tydeligvis ikke bryr seg. Jeg har forståelse for at folk er lei, for det er jeg også. Men vi får ikke holdt sykdoms- og dødstall nede som vil si at det blir mindre frihet i lang tid fremover.

Jeg savner behandling. Dessverre ble den forrige kontakten i kommunens psykiatri- og rusomsorg avsluttet etter noen måneder av forskjellige (personlige) grunner. Jeg ble satt på venteliste igjen og nå venter jeg bare. Jeg håper at det denne gangen blir tatt hensyn til mine personlige behov denne gangen (er det ikke det de skal in the first place?) slik at det kanskje går bedre.

Jeg savner streaming. Den forrige gangen jeg prøvde streamingen igjen i mars avsluttet jeg fort. Det ble et for stort press og det ble for mye angst. Jeg skulle så gjerne startet opp igjen, og fått det til! Fordi jeg tidligere har elsket «jobben» og mestringsfølelsen det gir meg. Jeg savner å underholde og jeg savner å snakke om seriøse temaer som seerne kanskje hopper inn i via chatten også. Det hadde vært gøy å gi det en til sjanse og jeg vurderer det virkelig nå.

Jeg savner kreativitet. Kreativitet har vist seg i flere former for meg opp gjennom årene. Klesdesign, webdesign, smykkelaging, tegning (mest mot tatoveringer jeg skal ta selv), fotografi og skriving. På et tidspunkt var det flere som oppmuntret meg til å skrive en bok og jeg var til stor hjelp for mange mennesker. Kreativiteten mot bare én av disse tingene ville utgjort en stor forskjell i livet mitt, tror jeg, ettersom dette – i likhet med ting jeg oppnår i World of Warcraft – kan gi enorm mestringsfølelse.

Jeg har i dette innlegget naturligvis ramset opp ting jeg savner og ting jeg håper jeg kan få igjen og/eller oppleve igjen. Jeg vet heldigvis at jeg antageligvis ser kjæresten min igjen om ikke lenge. Jeg vet at jeg skal fortsette å spille World of Warcraft og jobbe hardt der for å bli god sammen med en gjeng andre flotte mennesker. Jeg vet at jeg har to små jobber når det kommer til det visuelle med webdesign (den ene er denne bloggen) og jeg vet at jeg skal sette opp noen planer slik at jeg kanskje får til å skrive litt mer. Jeg er ikke 100% sikker på hva skrivingen vil handle om, men jeg har fått forslag av noen mennesker rundt meg slik at jeg kanskje kan komme i gang igjen i en eller annen form og kanskje skrivegleden og kreativiteten vil blomstre igjen på denne måten. Jeg vet i tillegg at jeg har fått en ny, ekstrem styrke til å håndtere angst og angstanfall slik at skrivingen (og mulig streaming på Twitch) kanskje ikke blir så forferdelig skremmende likevel.

Jeg har også noen spørsmål, nå som denne posten skal ende. Har jeg fortsatt lesere som ville tenkt seg å følge meg videre, uavhengig om jeg skriver om hverdag, gaming eller psykisk helse? Dere kan godt bare trykke tommel opp på innlegget istedenfor å kommentere. Ville dere også (eller istedenfor) følge meg på Twitch om jeg begynner å streame? På dette spørsmålet er det vel nesten bedre med en kommentar enn bare en tommel opp. Du kommenterer ved å fylle inn e-post og navn (e-post vil være synlig for meg men ikke andre som kommenterer, og du trenger ikke å bruke ditt egentlige navn men bare «anonym» eller noe annet) og hva du vil kommentere og trykke på «send inn». Den vil da komme opp hos meg slik at jeg kan godkjenne eller avslå (sistenevnte er som regel på grunn av spam eller useriøse kommentarer).

Jeg håper at alle sammen har det bra, at dere får en fin dag/kveld og at dere passer godt på dere selv i denne kaotiske tiden preget av corona!

Missing something

Missing something can mean a lot. It can embrace a lot of things. And right now, when I’m sitting here in my gaming chair I actually do miss a lot of things. I miss things I have, things I’ve had and even things I’ve never had.

First and foremost I miss my boyfriend – obviously. I haven’t seen him since September 28th and a lot of people are asking me «how can you even deal with a long distance relationship?». My answer is always the same; I just «have» to. You can’t always control your heart (or your head, because that’s where the feelings actually exist). You don’t always control who you fall for, who you fall in love with and who you end up loving. Many of us have probably loved a lot of weird things through the years, many of us have been in bad relationships. You still haven’t ended it because you’re straight up “blind” (love makes you blind) – and you love that person for some odd reason. I’m luckily not in a bad relationship. I’m in an amazing one. A caring, loving and understanding one, and we’re also lucky enough to be best friends. I think this is where a lot of people step wrong, or right. R and I have been best friends for almost 3 years before we became a couple, before we really gave into the relationship, despite the distance. When we’re physically together it’s absolutely fantastic. When we’re apart it hurts a lot, but we’re videochatting every single day. We play games together, we talk together, we laugh together and we cry together. Not everyone is as lucky as we are.

I also miss a calm head. A quiet life. Because my head has been extremely chaotic for more than a month now. My medicines aren’t optimal, but they might not ever be because of physical reactions on the medication that actually works optimal and make my head less chaotic. So I just have to find other ways to calm down my head. To regain control. Right now that mostly includes playing World of Warcraft. Sinking into a different world, a different reality. Concentrate about something else, something that doesn’t have all the chaos my everyday life has. It’s also a place where I’m social in a big way and I stimulate senses/skills like concentration, social interaction and working together with other people. It’s a place where I have the opportunity to get better, there’s a learning curve.

I miss my family. It’s not that easy to get social events up and running when we still have corona and covid-19 as a problem in society, all over the world. Especially now when numbers are going up everywhere because people just don’t pay attention to guidelines, recommendations and rules tied to keeping illness- and numbers of deaths down. It’s frustrating to belong to one of those families who actually are following the guidelines/rules when there are so many people who obviously don’t care at all. I do understand the feeling of being tired of all this, of being sick of it. I am too. But we can’t keep the illness and numbers of deaths down that way, which means we will struggle with this for a longer time.

I miss treatment. Sadly my contact with the person in psychiatric and drug care center ended because of different (personal) reasons. I’m now on a waitlist again so I’m literally just waiting. I hope that this time my personal needs will be followed (aren’t they supposed to do that in the first place?) so it might be better.

I miss streaming. The last time I tried again in March I quit pretty fast. It ended up being a lot of pressure and too much anxiety. I would love (so much!) to start up again and see it through! Mainly because I earlier absolutely loved the “job” and the feeling of accomplishment that it gave me. I miss entertaining people and talking about serious subjects that my viewers also has personal views or experience on. It would be a lot of fun to give it another chance and I’m actually really, truly considering it right now.

I miss creativity. My creativity has appeared and shown itself in different ways through the years. Designing of clothes, webdesign, making jewelry, drawing (mostly just future tattoos I want and “need”), photography and writing. At one point several people actually wanted me to write a book and I was of great help to a lot of people. Creativity to just one of these things could make a huge difference and impact on my life, I think, in addition to the things I manage to accomplish in World of Warcraft because it could give me a really good feeling of accomplishment.

In this long post I’ve obviously listed a lot of things I’m missing and things that I hope I can start up again and/or experience again. Luckily I know that I’ll likely see my boyfriend soon. I know that I’ll continue playing World of Warcraft and work hard to become great along with awesome people. I know that I have 2 small projects within webdesign (one is for this blog) and I know that I’ll make a list so that I might be able to write again. I’m not 100% certain of what the writing will be about, but I’ve gotten some ideas and suggestions from the people around me so that I might be able to start again, in some way or another. Maybe the joy of writing will come back that way? I don’t know. I also know that I’ve gotten a new, amazing strength to deal with anxiety and anxiety attacks which also might make the writing (and maybe even streaming on Twitch) easier so that these things might not be as terrifying anymore.

I’ve also got some questions for you guys, now that this post is ending. Do I still have readers who will continue following me, even if I’m writing about my everyday life, gaming or mental health? You can just click the thumbs up under here instead of commenting if you want. Would you also (or instead of) follow me on Twitch if I start streaming again? This question might be better answered with a comment. You can comment by filling out e-mail address and name (the e-mail address will be visible for me, but not other people that are commenting and you don’t necessarily have to use your own name so you can write “anonymous” or something else of your choice) and what you will comment before you click on “send inn” under here. If you do that it will be visible for me and I’ll be able to either approve or decline the comment (the latter is mostly used for spam and less serious comments).

I hope that you’re all doing good, that you’ll have a good day/evening and that you take good care of yourself in this chaotic time influenced by corona!

Trøtte tanker

Noen ganger er jeg splittet. Jeg er så fryktelig uenig med meg selv. Det er ikke egentlig så lett å sette ord på, men jeg vil likevel prøve nå som tankene liksom krøp inn på meg.

Jeg føler meg liksom så splittet. Klesskapet mitt er delt i to og fine stabler; det går fra hvitt til pastellfarger og så til svart. Ikke overraskende så er mesteparten likevel svart for øyeblikket, i motsetning til for noen år siden. 1/3 av klær, sko og vesker er fra Killstar. Åh, som jeg kunne ønske at jeg fikk det såppass i orden her at jeg kunne ta bilder og vise frem! Desverre blir det alltid litt rotete i hodet mitt og i motsetning til alle som blir promotert av Killstar så er jo ikke klesskapet mitt bare svart, ikke rommet mitt heller. Det er nok aldeles umulig, men foreløpig skal jeg fortsatt la meg selv få håpe. Bare litt til. Killstar har jo faktisk likt noen av bildene mine på instagram tidligere.. Det var stas! Jeg er likevel splittet. Den ene dagen går jeg i de mest elegante sorte blondekjolene (fra Killstar, selvfølgelig) og den neste går jeg i rosa prinsessekjoler fra Japan. Soft gotisk og Hime Gyaru (eller Himekaji). For noen år siden var det omvendt; for det meste gikk jeg i hvitt og pastellfarger. Kjoler, skjørt og elegante topper. Høyhelte sko, både Gyaru og Lolita. Jeg har hatt mennesker rundt meg som har elsket det. Jeg har hatt mennesker rundt meg som har hatet det. Mennesker som roser meg for å være kreativ og at jeg tør å være meg selv, og mennesker som har stilt meg ultimatum. Mennesker som har sagt «uff, om du hadde brukt noe sånt da jeg møtte deg så hadde jeg aldri villet sett på deg, langt mindre snakket til deg!». Uff, så forferdelig jeg er, ikke sant?

Hvis jeg tenker litt nøye over det så er det jo lett å se at det er disse sistenevnte menneskene som har et problem — ikke jeg. De har tydeligvis fordommer mot både det ene og det andre, enten det er fra den hvite og pastellfargede siden eller fra den svarte, gotiske siden.

Jeg har til og med hatt mennesker i livet mitt som har prøvd å prakke på meg det ene og som sterkt mislikte det andre. Mennesker som har sagt at jeg «inviterer Satan inn, med de svarte klærne mine». Mennesker som har prøvd å drukne meg i sine meninger. Deres meninger om hvordan JEG skal være. Men det er det vel strengt tatt ingen andre enn jeg som bestemmer? Det er likevel overraskende vanskelig å glemme alle disse menneskene, alle disse utsagnene. På tross av at jeg stadig oftere tenker «herlighet, så dum jeg var!» eller «er det mulig?!». Jeg bør jo absolutt få lov til å bestemme selv hvem jeg vil være. Det er likevel vanskelig å glemme. Det er nettopp dette som får min indre splittelse til å bli større. Større og større. Slik at den vokser rundt meg – og inni meg. Som får meg til å drukne i desperate følelser av savn, usikkerhet eller tristhet. Dette trigger igjen angst og angstanfall. Åh, som jeg kunne ønske at jeg bare ble litt mer selvsikker. Dét hadde vært noe det. Sikker på kroppen min, sikker på ansiktet mitt, sikker på hodet mitt og sikker på hjernen min. De mørke kommentarene er de som sitter best, tross gjentatte forsikringer fra R som forteller at han virkelig aksepterer meg som jeg er, uansett om det er en rosa prinsesse eller gotisk dronning. Forsikringer om at jeg er elsket og avholdt av andre. Usikkerheten slipper sakte men sikkert taket. Litt og litt av gangen. Jeg er usikker på om den noen gang kommer til å forsvinne helt, men det er verdt å håpe. Jeg føler meg splittet. Men det er vel egentlig litt greit og litt kult å tørre å være seg selv? Kle seg etter humøret og hvordan man føler seg akkurat den dagen eller akkurat de minuttene? Ta på seg klær man vet man har følt seg fin i før..

Jeg føler meg splittet – og ikke minst usikker. Men jeg nærmer meg, med museskritt, en sikkerhet jeg ikke har følt før. En indre sikkerhet som tross alt kommer av forsikringer om at man er elsket. At man er elsket akkurat som man er.

Sleepy thoughts

Sometimes I’m so divided. I’m disagreeing with myself, a lot. It’s not really that easy to put into words, but I still want to try, now that my thoughts gathered a little bit more around the subject.

I just feel so divided. My closet is split into two and everything is in neat stacks; it goes from white to pastel colors to black. It’s not really a surprise that most of my closet is black now though unlike a few years ago. 1/3 of my clothes, shoes and bags are from Killstar. Oh, how I wish I managed to get it to look the way I want around here so I could take loads of pictures and show it off. Sadly there’s almost always chaos in my head and of course, in contrary to the other people that get promoted by Killstar, my closet (and room) isn’t black only. It’s probably impossible but for now I’m just gonna keep letting myself hope. At least a little bit longer. Killstar have actually liked a few of my instagram photos before though. That felt really cool! I’m still divided. One day I’m wearing the most elegant black lace dress from Killstar and the next I’m wearing a pink princess dress from Japan.Soft goth and Hime Gyaru, or Hime kaji. A few years ago it was the total opposite though, actually, and I only wore dresses, skirts and elegant tops. High heels as well, Gyaru and Lolita. I’ve had people around me that has absolutely loved it. I’ve also had people around me that hated it. People that praised me for being creative and daring to be myself and people who have given me ultimatums. People who have said «oh wow, if you wore something like that when we met I wouldn’t even have looked at you, and definitely not spoken to you!». Wow, I’m horrible, right?

If I take a little closer look I can easily see that these people are the ones with a problem — not me. They’ve clearly got some sort of issue or prejudice towards one or the other, either if it’s the princessy white and pastel or the black gothic.

I’ve even had people in my life who’s tried to convince me to do one of them and strongly disliked the other. People who’s said that «I invite Satan in by wearing my black clothes». People who have tried to drown me in their opinions. Their opinion about who I should be. But strictly speaking, it’s only me who can decide that, right? It’s still surprisingly hard to forget these people and all of their comments. Even though I’m often thinking «wow, I was so stupid!» or «is that even possible?». I definitely should be the one to decide who I’m gonna be. It’s still hard to forget though, sadly. This is what makes the feeling of being divided worse. It grows bigger and bigger until it surrounds me and fills my head. It makes me drown in feelings like loss, insecurity or sadness. This again trigger anxiety and anxiety attacks. Oh, how I wish I could just get a little bit more confident. That would be something. Confident in my body, in my face, in my head and in my intellect. The negative (or even dark) comments are the ones that sticks, despite reassurance from R that he really appreciates me just the way I am, no matter if it’s a pink princess or a gothic queen. Reassurance that I’m loved and adored. The insecurity is slowly but surely letting go. Little by little, but still. I’m not entirely sure it’s ever gonna be completely gone, but it’s worth hoping at least. I feel divided. But to be honest, it’s pretty okay and even a little bit cool to dare to be yourself right? Dress after how you feel that particular day or moment? Wear clothes you know you’ve felt great in before.

I feel divided – and also very insecure. But I’m getting closer, small steps at a time, to a security and confidence I’ve never felt before. An inner security that comes from knowing you’re loved. Knowing you’re loved just the way you are.

Asperger og Bipolar

Disse to greiene skaper kaos. Et uendelig stort kaos. Et kaos som tærer på deg innvendig. Ofte bare noen ganger, men altfor ofte også hele tiden. Det går i bølger, alltid. Opp. Ned. OK. Sosial frustrasjon. Misforståelser. Utmattethet. Utmattetheten kommer fra så mye. Humørsvigningene, misforståelsene, angsten, frustrasjonen. Jeg har snakket med psykiateren min om det, og vi er enige; Aspergers syndrom og Bipolar lidelse kræsjer. Til tider er det full frontkollisjon og det er noe jeg må leve med, fordi ingen av delene kan gå bort. Ikke av seg selv, ikke med medisiner. Angsten sitter antageligvis for hardt, og den har sittet for lenge. Sååå mange år uten hjelp. Sååå mange år med misforståelser av hvem jeg er, hva jeg gjør og når jeg gjør det. Når jeg tenker på det kan jeg ikke gjøre annet enn å riste på hodet. Riste på hodet av alle behandlere, alle leger, alle sosionomer, alle fagpersoner. De har gjort feil som ikke kan rettes opp igjen, men det har jeg godtatt nå. Men vi er stadig tilbake til den frontkollisjonen. Plutselig, uten forvarsel slår depresjonen meg i bakken. Det er som å bli sparket i magen. Som å bli sparket når du allerede ligger nede – for det er det det føles som. At jeg ofte ligger nede og kjemper. Jeg har blitt så utrolig mye flinkere til så utrolig mye. Jeg skal snart på mitt livs eventyr alene, og selv om det har vært planlagt tidligere så har jeg aldri vært så klar som nå. Jeg har avlyst tidligere. Men jeg har kommet lenger. Denne gangen skal jeg trosse alt, hoppe i det, og klare det. For det er det det handler om til syvende sist. Hopp i det. Sats. Om jeg kræsjer så kræsjer jeg, om det går så går det. Men mest av alt kommer det til å gå.

Aspergers syndrom og Bipolar lidelse er morsomt. Det er ikke så morsomt å leve med det, men det er likevel morsomt. Hvem kunne tro at det å slite sosialt og å bli utmattet av sosiale ting kunne kombineres med hypomani? Altså hallo. Hypomanien med sin impulsive side. Hypomanien med sin enorme energi. Hypomanien med sin uendelige inspirasjon til å ta på seg hele verden. Når man sier at «nå, nå går det!». For det er det som skjer, iaf hos meg. Jeg er ganske sikker på at det er det det generelt går ut på da. I’m on top of the world og sånn. Den fossen av ord som kommer ut av meg, tankene som raser, inspirasjonen til å gjøre alt. Superhelt. Uovervinnelig. Udødelig. Sett det sammen med depresjon og du har en mixed episode. Tristheten. Selvskadingen. Å miste motet. Miste alt håp. Ønsket om å dø. Kan man virkelig kombinere disse to helt motsatte sinnstemningene, tenker du kanskje. Ja, ja det kan man så absolutt. Legg på sosial fobi. Agorafobi. Panikklidelse. Sosiale antenner som ikke alltid er like oppe. Herregud. Også er det ikke engang lov til å gi opp? For det er det virkelig ikke. Å gi opp er å tape. Jeg hater å tape. Jeg tror jeg er en av verdens verste tapere, faktisk. Så det å gi opp er virkelig ikke et alternativ. Så da blir det å fortsette, da. Pushe på til neste stemningssving. Pushe på til okei. Pushe på til neste behandlingstime. Til neste gang du kan tømme alt av tanker og følelser på en annen person. Det høres så dumt ut, men heldigvis så finnes disse englene som er villig til å ta på seg denne jobben.

Jeg er så flink til å spore av nå for tiden. Jeg starter med en idé, en tanke. Jeg begynner på den og så plutselig kommer det en annen tanke som tar helt over. Så da legger vi til det. Men så kommer det en ny tanke – så da legger vi oppi den også. Litt som Powerpuff jentene. Men det er greit. Tror jeg. Det viser bare hvor tilstede kaoset faktisk er. Det evige kaoset som ikke blir borte så lenge av gangen. Attention span, sa du? Konsentrasjon? Nei as. Herregud så teit det er. Men det er nå en gang sånn det er da.

Poenget mitt er at Asperger og Bipolar mikses ganske greit ikke bra sammen. Det er enkelt å forstå for mannen i gata. Sleng på litt angst, så har du meg. Ingen medisiner i verden kan ta bort det ved meg selv som jeg så ofte kunne ønske ble borte. Ingen medisiner kan fikse hodet mitt helt. Men medisinene hjelper meg. Så uendelig mye. Stemningsstabiliserende, antipsykotika, angstdempende, sovemedisiner, allergimedisiner. You name it. Vi har endelig funnet den berømte «medisincocktailen» som passer bra for akkurat mitt hodet, og jeg takker høyere makter (om det finnes noen?) for det. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag hvis jeg ikke ble satt på medisiner for 8 år siden. Først feil medisiner da, men likevel. De ga endelig etter for det de innerst inne visste var riktig for meg. Det skulle noen sammenbrudd, et par ønsker om å dø og et psykotisk anfall til – men de ga endelig etter. Det har måttet være et par forskjellige behandlere i etterkant også. Det er så mange som er helt unike og finnes til hvert sitt bruk siden de har hver sin utdannelse, hver sin personlighet. Jeg har et godt team rundt meg nå. Men det skulle sykt mange år til. 4 år før diagnoser, 7 år med halvparten av passende diagnoser, og nå 2 år med riktig diagnoser og oppfølging. Vi kan jo slenge på de 3 årene før det kom noen slags hjelp inn i bildet også. Da har vi over halve livet mitt. Over halve livet mitt har handlet om å få riktig hjelp. Om behandling. Medisinering. Psykiske lidelser. Det føles rart å tenke på nå. Men sånn er det.

Konklusjonen er uansett at Aspergers syndrom og Bipolar lidelse er en merkelig blanding. Det er en kaotisk blanding. Og det kaoset var tydeligvis ekstremt vanskelig å sette navn på – til tross for ekstremt tydelige symptomer på det surret.

Asperger’s and Bipolar

These two things creates havoc. An extreme havoc. A havoc that eats you from the inside. Often just a few times, but way too often all the time. It happens in waves, always. Up. Down. OK. Social frustration. Miscommunication. Exhaustion. The exhaustion that comes from so many things. The moodswings, the misunderstandings, the anxiety, the frustration. I’ve talked it over with my psychiatrist and we both agree; Asperger’s syndrome and Bipolar disorder collides. Sometimes even a full frontal collision, and that’s something that I have to live with because neither is going away. Not by themselves, not with medications. The anxiety is most likely too anchored in me and it has been for years. Soooo many years without help. Sooo many years with misunderstandings about who I am, what I do and when I do it. When I think about it I can’t do anything but shake my head. I shake my head because of all the therapists, all the doctors, all the social workers, all the educated people involved. They’ve made mistakes that can’t be fixed, but I’ve accepted that now. But we keep returning to that full frontal collision. Suddenly, without a warning, depression hits me. It’s like being kicked in the stomach. Like being kicked when you’re already on the ground – because that’s what it feels like. I often lay down on the ground fighting, but I’ve gotten so much better on so many things. I’m about to head out on my biggest adventure ever, alone, and even though it’s been planned earlier I haven’t been as ready as I am now. I’ve canceled earlier. But I’ve gotten further now. This time I’m crossing all my boundaries, jumping in and I’m gonna see it through. Because that’s what it’s about in the end. Jumping in. Bet on yourself. If I fail and crash I’ll fail and crash, but if it works it works. But most of all it will work.

Asperger’s syndrome and Bipolar are funny. They’re not too fun to live with, but it’s still funny. Who would’ve thought struggling with the social stuff and getting exhausted over every little event and hypomania could be combined? I mean, hello. Hypomania with it’s impulsiveness. Hypomania with it’s extreme energy. Hypomania with it’s extreme inspiration to take on the world. When you say «now it’s gonna work!». Because that’s what happens, at least with me. I’m pretty sure that that’s the way it goes for most people though. I’m on top of the world and all that. The words pouring out of my mouth, the thoughts racing through my mind, the inspiration to do anything and everything. Superhero. Invincible. Immortal. Combine that with depression and you’ve got a mixed episode. The sadness. Self harming. Losing hope. The wish to die. Is it really possible to combine these two you might think. And yes, yes it can. Add social phobia. Agoraphobia. Panic disorder. Social antennas that aren’t always that much there. And then you’re not even allowed to give up!? Because you’re really not. To give up is to lose. I hate losing. I’m probably one of the worst losers in history. So giving up is really not an alternative. The only thing left is to fight. Push on until the next moodswing, because it’s just around the corner. Push until you’re okay. Push on to the next therapy session. To the next time you can empty your head of all thoughts and all feelings to another person. It sounds so stupid, but luckily there are angels like that out there and they’re taking on this job.

I’m great with sidetracking these days. I start with one thought, one idea. I start with that idea, but suddenly something completely different enters my mind. So we add some of that. But then another idea pops into my head – and we’ll add a bit of that too. A little bit like the Powerpuff girls. But that’s alright. I think. It just shows how much chaos there actually is. The chaos that never really goes away. Attention span? Nope. It’s so stupid. But that’s the way it is.

My point is that Asperger’s syndrome and Bipolar disorder doesn’t go well together. It’s easy to understand for anyone. Add a little anxiety up in there, and then you have me. No medications in the world can take away the things about me that I wish were gone so often. No medication can fix my head completely. But my medication helps me. So much. Mood stabilizers, antipsychotics, anxiety meds, sleeping meds, antihistamines. You name it. We’ve finally found the perfect «medicine cocktail» that fits my head the best, and I thank the universe for that. I don’t know where I would’ve been right now if they didn’t put me on medications 8 years ago. It did require a few breakdowns, a few wishes to be dead and a psychotic break – but they finally gave in. It’s been a few different therapists after that as well. There are so many out there with their different educations and personalities. I have a great team around me now, but that took a lot of years. 4 years before diagnoses, 7 years with some and now finally 2 years with the correct ones and also therapy. We can always add the 3 years that went by without getting any help too. Add all that together and we’ve got more than half my life. More than half my life has been centered around getting the right kind of help. About therapy. Medication. Mental disorders. It feels so weird to think about that now, but that’s the case.

My conclusion is that Asperger’s syndrome and Bipolar disorder is a weird mix. It’s a chaotic mix. And it was clearly one that took a lot to name – even though I had clear symptoms of all of them.

Ut av styr

Jeg skrev egentlig et blogginnlegg i går og jeg var veldig glad og gira for å poste det. Jeg leste det for mammi og hun var litt skeptisk og da jeg så over innlegget igjen var jeg litt enig. Det er nemlig et veldig krasst innlegg om noe som skjedde i går, samtidig som det har skjedd flere ganger før – og det finnes mennesker som vil bli veldig støtt av det, og kanskje reagere på det på en måte som ikke er positiv for meg. Som for eksempel meldinger eller handlinger rettet mot meg. Jeg har vært gjennom det tidligere og det er ikke noe jeg er superglad i, så jeg lar dette innlegget ligge på pcen i påvente av at ting er litt kjøligere i forhold til det og mennesker rundt meg. Det hadde vært veldig interessant å høre andre menneskers meninger om temaet så jeg håper jeg får mulighet til å poste det en dag.

Gårsdagen var interessant da «shit hit the fan» med en jeg trodde var en kompis som jeg har spilt mye WoW med. Sårende ting ble sagt, og jeg innså noe som jeg egentlig har visst lenge; folk oppfører seg på en helt annen måte online. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle og jeg kjenner en del mennesker som er helt seg selv både online og offline, men det er mange mennesker som lar helt andre sider av seg selv komme til syne på nett. På en måte er det jo godt, for da får man bekreftet at denne personen ikke er noen jeg kommer til å planlegge å møte om jeg ender med å planlegge en rundtur i Europa for å besøke folk som har blitt gode venner. Jeg har noen av de og de fleste har jeg kjent over en lang periode, og noen vet jeg til og med adressen til da vi har sendt hverandre bursdags- og julegaver. Jeg vet om noen som faktisk har gjort nettopp dette; tatt en rundtur i Europa for å møte folk man har spilt med og de har hatt det veldig koselig. Så det er virkelig en idé altså.

I dag bestemte humøret seg for å ta seg en tur nedover og som så mange ganger tidligere så må jeg bare takle det. In the end så er det bare jeg som kan gjøre en forskjell og siden kjemien i hjernen min ikke er helt som den burde vært så må jeg bare overleve de kjipe bølgene og tenke at det går oppover igjen. Det er det eneste jeg kan gjøre bortsett fra å opprettholde mat- og søvnvaner samt det å prøve å gjøre gode ting for meg selv. Mine svigninger kan ofte bli trigget av ting som skjer, og det her er antageligvis bare noe som måtte skje etter i går, og det er greit. Det går alltid oppover igjen på et tidspunkt, også finnes det mennesker og ting som kanskje får meg til å smile litt likevel. Jeg har en liten beskjed til disse menneskene, og den er; jeg elsker dere.

Shit hit the fan

I actually wrote a blog post yesterday and I was happy and hyped about posting it for you guys. I read it out loud for my mom and she was a little skeptical, and when I thought about it for a little while I understood why. It is a very crass post about something that happened yesterday, but it’s also happened before – and there are people who will be very offended by it, and who might react in a certain way that isn’t positive for me. For example texts and physical actions towards me. I’ve been through it earlier and it’s not exactly my favorite experience, so I’ll let that post rest for a while until things are a bit cooler with the people around me. It would be interesting to hear other people’s opinion on this topic though, so I really hope I get the chance to post it one day.

Yesterday was interesting when «shit hit the fan» with someone I thought was a friend, whom I’ve played WoW with for a while. Hurtful things were said, and I realized something I’ve kind of known for a long time; people act differently online. This doesen’t go for everyone obviously, because I know a few people who are themselves both online and offline, but there are a lot of people who let’s different sides of themselves shine online. In a way it’s good, because I get a confirmation on the fact that I’ll never meet them if I decide to take a round trip around Europe to visit people that have become close friends. I’ve known some of them for quite some time, and I even know the address to some of those people as we’ve sent each other birthday and Christmas gifts. I know a few people who have done just that though; traveled around Europe to meet people they’ve played online games with and they’ve had a great time. So that’s really an idea.

My mood decided to take a trip down today and like so many times before I just have to deal with it. In the end I’m the only person who can do anything about it and since the chemistry in my brain doesn’t work the way it’s supposed to I just have to ride out the waves and keep thinking that it’ll pass. The only thing I can do is to keep my food and sleep schedules along with trying to do nice things for myself. My mood swings can get triggered by things that happens, and this is most likely just a reaction to what happened yesterday and that’s okay. It always get better at some point, and then there’s also some humans and things that can make me smile a little bit after all. I have a message for all of you and that is; I love you guys.

Strekker ut en hånd slik som jeg ba om i et tidligere innlegg.. // Reaching out a hand like I asked people to do in another post..

Forutsigbarhet sa du?

Den siste tiden har vært en emosjonell berg-og-dalbane, som om jeg ikke er det nok fra før av!? Det er jo omtrent dét det er å være bipolar i seg selv, men så slenger vi på litt andre ting og så blir det bra.

Mandag denne uken var den åttende dagen på rad hvor ting ikke gikk slik som planlagt og det påvirket meg. Det påvirket meg veldig. Til tross for at den siste tiden har vært veldig fin så overvinner ikke det de følelsene som bobler opp når forutsigbarheten forsvinner. Det hele endte med at jeg tok en helomvending (som skjer innimellom, nesten på trass) og endte opp i byen med mammi for å se på noen sko. Ettersom jeg bruker størrelse 35 er det ikke akkurat så ofte jeg finner sko så mammi forberedte meg på at skoene jeg hadde sett to uker tidligere var borte — men det var de ikke! Det ble plutselig en vellykket dag likevel, selvom den ble vellykket på en helt annen måte enn planlagt.

Nå i helgen, eller rettere sagt akkurat nå, skulle jeg vært i Bergen, men heller ikke det har gått som planlagt, desverre. Akkurat nå er det ganske sårt og jeg skulle veldig, veldig gjerne vært der, men slik ble det. Livet mitt besluttet å endre seg, så fra å være supersosial de siste månedene kommer jeg nok antageligvis til å gå litt tilbake til min tidligere rutine når det kommer til hverdagslige ting. Det er absolutt ingen krise, men jeg har jo også hatt det veldig fint de siste månedene med nye eventyr som jeg gjerne skulle hatt mer av.

Jeg kommer tilbake med gjevnere oppdateringer igjen og forhåpentligvis føler jeg meg litt bedre snart. Det er jo tross alt jul 🎅

Predictability you say?

The last few days have been an emotional roller coaster, as if I’m not like that already!? I mean, that’s basically what being bipolar is, but then we’ll just add a few stuff and then everything’s cool.

Monday this week was the 8th day in a row where thing’s didn’t go as planned, and that influenced me. A lot. Even though the last months have been really good it won’t take away all the feelings that are bubbling when all my predictability is gone. It ended up with me changing up my whole schedule (which happens from time to time, almost like a tantrum) and I ended up at the mall with my mom to look at some shoes. My mom prepared me that the shoes I saw two weeks ago might be gone since I use size 35 (UK 3, US 5), and they disappear pretty fast since the stores don’t take in a lot of them — but they weren’t! It turned out to be a successful day after all, even if it wasn’t successful in the way it was supposed to be.

This weekend, or rather now, I was supposed to be in Bergen, but that didn’t really go as planned either, sadly. Right now I’m pretty emotional about it, and I’d love to be there, but it is what it is. My life decided to change, so after being hyper social the last few months I’ll probably go back to my old routine when it comes to everyday stuff. That’s absolutely no crisis, but I’ve also enjoyed myself the last months with new adventures I would’ve wanted more of.

I’m gonna get back with more frequent updates and hopefully I’ll feel better soon. It’s Christmas after all 🎅

Mitt lille juletre ♡ // My little Christmas tree ♡

Distansert og distrahert

Jeg har hatt en tendens til å bli distansert fra sosiale medier i det siste. Jeg tar et bilde, tenker ut et innlegg eller til og med skriver et innlegg, og så enten glemmer jeg det bort eller så føler jeg at det ikke er bra nok. Sistenevnte gjelder aller oftest bilder. Jeg setter meg et mål eller faktisk en plan om at jeg skal skrive så og så mange ganger eller poste så og så mange bilder i løpet av uken for å få en rutine på det, en rytme. Likevel faller jeg ut av den rytmen stadig vekk og jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Jeg har fått en tendens til å overanstrenge meg når jeg først er på farten og hukommelsen min har blitt lik null fordi det foregår så mye, så raskt, oppi hodet mitt. Mammi ba meg (relativt strengt) om å finne ut hva jeg kan få til i løpet av et gitt tidsrom for at jeg så kan få meg inn i et mer stabilt tempo når det gjelder både humøret, energi og rutiner og jeg tenker veldig mye på dette nå, det at jeg må finne ut hva jeg kan få til. For igjen kommer det tilbake til at jeg ikke er istand til å yte like mye som de fleste andre, hele tiden. Jeg har hindere som gjør at ting generelt kan være litt mer krevende, og noen ganger gjør de hinderene at noe er helt umulig. Likevel glemmer jeg det og jeg ender opp med å klandre meg selv for å ikke være bra nok og ikke være like god som alle andre. Jeg er ikke helt sikker på hvorvidt det å glemme at man har utfordringer og hindere er en god idé (og antageligvis er det ikke det) men akkurat nå er det akkurat dét jeg gjør.

Dette skaper stadige konflikter som river og sliter inni meg. Jeg har til og med brukt flere dager på dette blogginnlegget for å prøve å få tankene ut på riktig måte. Innimellom flyter ordene inni hodet mitt og fingrene danser lett på tastaturet. Andre ganger sitter jeg bare å stirrer på skjermen, trykker på et par bokstaver før jeg fjerner de – for de gir ikke noe mening. Jeg vil så gjerne tilbake til dit jeg var for noen år siden når det kommer til skriving, aktivitet og bilder, men så har det seg jo slik at man forandrer seg. Livet er i stadig endring og både personlighet og interesser skifter. Hos meg endrer sistenevnte seg hyppig, og det har det alltid gjort. En interesse jeg stadig kommer tilbake til er gamingen, og det er jeg takknemlig for. I det siste har jeg nemlig begynt å spille World of Warcraft igjen, og jeg har fått nye bekjentskaper. Jeg gjør meg kjent med spillet igjen, for også det er i stadig endring (som noen ganger forresten føles veldig frustrerende, for jeg liker at ting er som de alltid har vært).

Det som egentlig var poenget med dette innlegget var å titte innom her og si at jeg fortsatt lever! Jeg ønsket også å dele noen bilder fra Han og jeg var på (i?) Alby for å gå en tur i skogen der, så her er de!

Distanced and distracted

Lately I’ve had a tendency to get distanced from social media. I’ve taken a photo, thought out the perfect blog post – or even written it, but then I either forget it or feel like it’s not good enough. The last part is mainly about photos. I set myself some goals or a plan to write x blog posts or post x photos on instagram during one week so that I’ll get in a routine, a rythm. I still fall out of that rythm on a regular basis, and I’m not quite sure why. I’ve gotten a tendency to over exaggerate the things I do when I’m out doing stuff, and my memory is basically non-existent because there’s so much going on inside my head, so fast. My mom told me (relatively strictly) that I have to figure out how much I can do in a certain amount of time to get me in a more stable tempo for stabilizing my mood, energy and routines, and that’s something I think a lot (and hard) about. Because again it circles back to the fact that I’m not always able to do everything everyone else can. I’ve got some obstacles that makes stuff slightly harder a lot of the time, and sometimes those obstacles makes something impossible even. I still keep forgetting that and I end up blaming myself and beating myself up about not being good enough, or good at all compared to other people. I’m not sure whether or not forgetting about all my «stuff» is a good thing (I’m pretty sure it’s not) but right now that’s exactly what I’m doing.

This keeps ending up in conflicts that tears me up inside. I’ve even used several days on this blog post to try and get my thoughts out right. Sometimes the words are just flowing through me and my fingers are dancing over the keyboard. Other times I’m just staring blankly at the screen, click a few keys before I erase it again – because the words don’t make any sense. I want, so badly, to go back to a few years ago when it comes to writing, doing stuff and taking photos, but the fact is that you change over the years. Your life is in constant change and you change both personalities and interests. For me the last one changes quite a lot. It’s always been like that. One interest I keep circling back to is gaming, and I’m grateful for that. I just started playing World of Warcraft again and I’ve made some new acquaintances. I’m getting to know the game again, because even that is in constant change (which often feels quite frustrating as I prefer that things stay the same).

The point of this post was to check in and tell you guys that I’m still alive! I also wanted to share some pictures when He and I went to Alby to hike in the woods there, so here they are!

Kjære måne

I dag er jeg sliten. Veldig sliten. Jeg har så mange fine dager men likevel et forferdelig humør. Et forferdelig humør som stenger ute den gode følelsen av å bli elsket. I disse stundene tviler jeg på de fine tingene som blir sagt, de betryggende samtalene om at jeg er elsket. Trust issues. De er bedre nå, men i dag er de veldig fremtredende. I dag er en sånn dag hvor alt som ikke går som det skulle eller ble håpet er total krise. Likevel klarer jeg ikke å si det høyt, men jeg klarer å skrive det her.

Jeg vet så godt at de rundt meg vil at jeg skal være ærlig, men likevel klarer jeg ikke å si det høyt. Jeg føler meg så teit. Sliten av store eventer og mye lyd som jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Det føltes som om hodet mitt skulle si hade et lite sekund før jeg la hodet mitt på brystet Hans og kjente tryggheten av å ha Han her.

«Du er flink». Jaha…? Du sier jo ikke det til andre, men du sier det til meg. Så hvorfor føler jeg meg ikke flink selv? Jeg vet så godt at det er nærmest nødvendig å høre det, men også dét får meg til å føle meg teit. Noen ganger føler jeg meg «normal»; det er så deilig. Men akkurat i dag er en dag hvor jeg føler jeg ikke hører hjemme i denne verdenen. Kanskje jeg er en alien after all?

Dear moon

Today I’m exhausted. Extremely exhausted. I’ve had so many great days, but I’ve still had a horrible mood. A horrible mood that denies me to feel the great feeling of being loved. In these moments I’m doubting all the good things you say about me, the conversations about me being loved. Trust issues. They’re better now, but today they’re present. Today is one of those days where if things don’t go the way I expected or hoped they would, it’s a total crisis. Somehow I still don’t manage to say it out loud, but I manage to write it all down here.

I know oh so well that the people around me want me to be honest, but it’s still impossible for me to actually utter the words. I feel stupid. Getting exhausted after big events and a lot of noises I can’t separate. It felt like my brain was about to say bye before my head was supported against His chest and I felt more secure because He was here.

«You did great». Okay…? You don’t have to say that to anyone else, but you’re saying it to me. So why don’t I feel like I did great? I know that it’s almost necessary to hear it, but that also makes me feel stupid. Sometimes I feel «normal»; and that’s basically the best feeling of it all. But today is one of those days when I feel like I don’t belong in this world. Maybe I’m an alien after all?

Unnskyld for et rotete innlegg… // Sorry for the messy post…



Velkommen tilbake skrivesperre

Hei igjen alle sammen! Enda en gang endte det opp sånn her, beklageligvis. Jeg har tenkt lenge og grundig på det og jeg tror jeg har funnet en forklaring. Det er nemlig ikke noe å skjule, det at jeg – med bipolar type 2 – opplever depresjon ofte, på tross av at den er litt lettere med medisiner. Jeg har opplevd nettopp dét veldig ofte i det siste. Svigningene har også gått rimelig fort for seg, og jeg har for det meste vært enten ganske høyt eller ganske lavt. Forklaringen er som følger; jeg har gjort veldig mye krevende (for meg). Tydeligvis er kosekvensene mer ekstreme og hyppigere svigninger. Jeg opplever til og med at Han ikke gjør en stor forskjell innimellom, og dét føler jeg på. Hvorfor kan det ikke bare være så enkelt som at å gjøre noe fint med den fineste personen jeg vet om kan fikse det? Iaf for en time eller to – eller tre. Det er nesten sånn at jeg synes litt synd på de rundt meg, for alt går jo utover de også, og dét er noe frustrerende.

Noe som også er frustrerende er det med skrivingen. Greit nok at jeg tidligere har vært flink til å skrive og at det å sette sammen ord har vært enkelt. Av en eller annen grunn er det ikke like enkelt som før… Noe forandret seg i 2015, og jeg prøver hardt å finne ut hva det var og om/hvordan jeg kan gjøre noe med det. Når jeg er relativt høyt oppe – slik som jeg var da jeg skrev forrige innlegg – føler jeg at jeg kan klare hva som helst. Jeg blir villig med på ting, gleder meg og er supergira. Jeg er fast bestemt på at det med skrivingen, det er så enkelt! Jeg skal skrive ofte og mye. Jeg skal gi mening. For skrivingen betyr jo så mye. Det er spesielt det å dele ting som betyr mye. Men plutselig har jeg ikke tid eller mulighet. Jeg er opptatt og det med å skrive blir den minste prioriteten, av en eller annen grunn. Den siste uken har jeg derimot vært ganske langt nede. Det har vel kanskje blitt en og en halv uke nå. Jeg vekslet mellom å være midt i mellom deprimert og ok, og å være deprimert. Jeg har vel egentlig plutselig innslag av superhelt-stadiet men bortsett fra det er det ganske ensformig.

Du har presset deg selv så hardt og dette er konsekvensene, Padmé.

Psykiateren min

Konsekvensene. Det var de, da. Jeg stilte spørsmålet om det var verdt det til psykiateren min. Han så strengt på meg og sa ja. Da jeg tenkte meg om litt var jeg for så vidt enig, til en viss grad. Samtidig så tenker jeg tilbake til mars 2018 da jeg begynte hos han og forskjellen fra da til nå er enorm. Målet på den tiden var å gå til postkassen når jeg fikk det til (postkassen er ikke rett utenfor leiligheten. Jeg må gå litt, og da går jeg forbi en del andre leiligheter og noen hus..). Nå drar jeg til Oslo på museum og på fest uten valium. Det er riktignok ikke akkurat slik at jeg kan ta meg slike turer ut hver dag, eller hver helg for den sakens skyld. Men en gang i mellom går det tydeligvis helt fint, selvom konsekvensene er relativt store for meg. Det er jo verdt det når jeg får opplevd mye fine ting. Det er så absolutt verdt det.

Men hvertfall, det jeg skulle frem til med å fortelle om den siste uken er at det blir enda vanskeligere å blogge enn at det havner bakerst i køen inni hodet mitt. Da er det noen ganger vanskelig nok å sitte oppreist – spesielt om jeg er alene. Det er da jeg går litt tilbake til den «nå er målet å gå til postkassen»-opplegget – iaf når det er på sitt verste. Det har vært på sitt verste et par dager igjen, men herlighet som jeg står på. Jeg har utrolig mange fine bilder fra Osloturen, og også noen fantastiske fra jeg var med på bueskyting igjen, og også fra den siste tatoveringstimen, og disse skal jeg prøve å få delt de nærmeste dagene nå. ❣

Welcome back writer’s block

Hello again everybody! It sadly ended up like this again. I’ve been thinking long and hard and I think I found some sort of explanation. I mean, there’s nothing to hide really, the fact that I – with bipolar type 2 – experience a lot of depression often, even though it’s somewhat easier with medications. I’ve experienced exactly that lately. The mood swings have been rapid and I’ve mostly been either pretty high or really low. The explanation is that I’ve done a lot of things that are kind of demanding (for me). The consequences are, apparently, more extreme and rapid mood changes. I’ve also experienced that even He can’t make a huge difference sometimes, and that’s hard for me. Why can’t it just be as easy as doing something nice with my favorite person can fix things? At least for an hour or two – or three. It’s like I almost feel sorry for my closest people, because it all ends up affecting them as well, and that’s frustrating.

Something that’s also frustrating is the whole writing thing. So I’ve been good at writing before, and the putting-words-together thing has been easy. But for some reason it’s not as easy as it used to be… Something changed back in 2015 and I’ve been thinking a lot about if/how I can do something about it. When I’m relatively high – like I was when I wrote the last blog entry – I feel like I can do anything. I love joining doing things, I look forward to it and I’m super into it. I’m determined that writing is so easy! I’m gonna write often and a lot. I’m gonna make sense. Because writing means a lot. At least writing stuff that makes sense. But suddenly I don’t have the time or opportunity. I’m busy and writing is the absolute last thing on my mind, for some reason. The last week I’ve been kind of depressed though. I’m actually pretty sure it’s been one and a half week now. However I do change between somewhere in the middle of being ok and depressed, and then depressed again. I guess I’ve had sudden moments of being a superhero, but except from that it’s been pretty much the same.

You’ve been pushing yourself hard, and these are the consequences Padmé.

My psychiatrist

The consequences. I asked my psychiatrist if it was worth it. He looked right at me and said yes. When I thought about it for a little while I realized I agreed, at least a little bit. At the same time I’m thinking back to March 2018 when I first started seeing him and the difference between then and now is enormous. Back then, the goal was for me to go to the mailbox (our mailbox isn’t right outside the apartment. I have to walk a bit, and walk past a lot of other apartments and even some houses). Now I can actually go to Oslo to go to a museum and at parties without taking Valium. It’s not like I can do that every day or even every weekend for that matter. But from time to time it’s apparently possible even though the consequences can be big. It’s worth it when I can experience nice things. It’s absolutely worth it.

Anyway, the point of telling you guys about the last week is that it gets even harder to write than when it’s just my last priority. It’s even hard to sit upright – especially when I’m alone. That’s when I go back to the «the goal is to walk to the mailbox»-thing – at least when it’s on it’s worst. It’s been on it’s worst for a few days again, but oh my I’m trying and pushing myself a lot. I’ve got a lot of cool pictures from when I was in Oslo, and also some amazing ones from when I went shooting with a bow and arrows again, and even from my last tattoo session, and I’m gonna try to share all of these with you in a few days. ❣

Illustrasjon på humørsvigningene mine, fra psykiateren min/illustration on my mood swings, by my psychiatrist.

Fake it till you make it

Fake it till you make it… er ikke det en ting? Jeg tror virkelig det er det altså. Jeg er fortsatt ikke så veldig mye hjemme for øyeblikket, så nå skal jeg sørge for å ha med meg både telefonen og nettbrettet mitt når jeg er ute sånn at jeg kan få til å skrive litt likevel, for nå er jeg faktisk inne i en periode hvor jeg har lyst til å skrive. Jeg har lyst til å bli flinkere og å få til et engasjement, slik som jeg fikk til tidligere.

Det skjer så mye fint i livet mitt nå, og jeg føler meg så utrolig heldig. Jeg kjenner på en lykke jeg ikke har følt tidligere. Likevel er styggen på ryggen til stede, og likevel faller jeg plutselig ned. Helt uten forvarsel, når som helst – og hvor som helst. Jeg har kommet til dit at jeg blir sint på meg selv for at det skjer, fordi det er så utrolig ødeleggende. Jeg har det jo helt fint – om ikke veldig bra – i det ene øyeblikket, for så å falle så langt ned at jeg sitter med tårer i øynene og tomt blikk i det neste. Når skal dette ta en slutt? Mest sannsynlig aldri.. Men det er jo iaf bedre enn det var tidligere. På en måte. Likevel tar det mennesket jeg er sammen med godt vare på meg. Likevel så ser han på meg på samme måte, når jeg sitter der med tårer i øynene, som da jeg hadde et smil rundt munnen. Likevel er han glad i meg. Og likevel setter han pris på meg.

Jeg hadde en sånn episode i går kveld. Etter en superfin ettermiddag med tur i skogen ved Adalsborgen, etterfulgt av middag og en komedie på netflix. Plutselig, uten forvarsel, kom det over meg. Helt upassende og veldig frustrerende. Jeg klarte å skjule det i noen minutter – helt til jeg, obviously, ikke klarte det. Jeg klarer noen ganger å glatte over det med et smil og «det går fint», men ikke alltid. Jeg ønsker jo egentlig ikke å skjule det heller, eller å generelt være uærlig med hvordan jeg har det. Men det å si at det er okei, at det går fint, og alt det der kommer som en refleks. Det er vanskelig å være 100% ærlig. Og når jeg først er ærlig om det så blir jeg fort livredd for å bli alene igjen. At alt det gode skal forsvinne, fordi jeg ikke er bra nok. Det kommer alltid tilbake til det. Frykten for å ikke være god nok. Frykten for å være i veien. Frykten for å gjøre noe feil. Frykten for å bli forlatt. Det verste er jo at jeg blir så ubeskrivelig og unødvendig irritert på meg selv fordi det å være ærlig er jo ikke noen grunn i seg selv til å bli forlatt. Det er jo massevis av mennesker som er ærlige om hvordan de har det, og de blir likevel ikke forlatt. De blir likevel ikke sett på som en byrde eller noe man lett burde kvitte seg med så fort som overhode mulig. Likevel prøver jeg å skjule det. Man har jo så utrolig mange andre – gode – kvaliteter. Det er så mange gode sider ved deg som person. Du er ikke bare en byrde. Han sa det jo selv; det er så mye mer ved deg, Padmé. Takk. Tusen takk for at du sier det. Jeg håper jeg en dag klarer å tro på det. Det er ikke det at jeg ikke stoler på deg, det er bare det at hodet mitt liker å vende seg mot meg til tider.

Fake it till you make it

Fake it till you make it… isn’t that a thing? I really do believe that. I’m still not home a lot so I’m gonna make sure to bring my phone and my tablet when I go out so that I can actually write something and update in here, because I’m currently in one of those periods where I really wanna do write. I want to get better and I want to engage people, like I used to.

There are so many great things happening in my life now, and I feel really lucky. I’m feeling a kind of happiness that I haven’t felt before. But the devil on my back is still there, and I still fall down. Without warning, whenever – and wherever. I’ve come to a point where I get mad at myself when it happens, because it kind of ruins everything. I’m fine – if not great – one minute, but in the next I’m falling. Tears in my eyes and staring empty in front of me. When is this supposed to end? Probably never.. But it’s better than it used to be. Kind of. But the person I’m with still takes good care of me. He’s looking at me the same way, when I’m sitting there with tears in my eyes, as when I had a smile on my face. He still cares about me. And he still appreciates me.

I had one of those episodes yesterday. After an amazing afternoon with a hike in the woods by Adalsborgen, followed by dinner and a comedy on netflix. Suddely, without warning, it came crashing down on me. Completely inappropriate and extremely frustrating. I managed to hide it for a few minutes – until I, obviously, couldn’t. Most of the time I’m able to pretend like it’s fine with a smile and «I’m fine», but not always. I don’t really intend to hide it either, or in general be dishonest with my feelings. But saying «I’m fine», «it’s okay» and all that is just a reflex by now. It’s hard to be 100% honest. And when I’m honest I’m constantly terrified of getting left by myself again. That all the good stuff happening will just go away, because I’m not good enough. It always comes back to that. The fear of not being good enough. The fear of being in the way of something or someone. The fear of making a mistake. The fear of being abandoned. The worst part is that I get incredibly angry with myself because being honest isn’t a reason in itself to be abandoned. There are loads of people who are honest about how they’re feeling without getting abandoned. They’re still not seen as a burden or something you should just get rid of as soon as possible. Still, I’m trying to hide it. One has so many other – good – qualities. There are so many good things to you as a person. You’re not only a burden. He said it too; there’s so much more to you than that Padmé. I hope that I one day can believe that. It’s not that I don’t trust you, it’s just that my head likes to turn on me sometimes.

«Nå må du få orden på livet ditt»

Det var aldri meningen at det skulle gå sånn her etter ferien. Det var ikke meningen at jeg skulle gå på en skikkelig smell psykisk – men også helt uten forvarsel, fysisk. Ryggen min er heldigvis bra igjen, og jeg kan bruke høyre hånd igjen (endelig!). Jeg fikk nemlig et slags anfall, som bivirkning på at en av medisinene mine plutselig hadde for høy verdi i blodet mitt. Det ble en skikkelig dramatisk dag hvor jeg måtte bli hentet av ambulanse mens naboer stod å så på (fordi det finnes jo ikke mer spennende ting i livet..). Dette er nå to uker siden, men jeg har ikke kunnet bruke høyre hånd igjen – jeg forstuet langefingeren, og jeg ante ikke hvor mye den hadde å si for bruk av hånden, men there you go – før de siste dagene. I det siste har jeg derimot vært ekstremt deprimert. En serie uheldige hendelser i helgen førte til utmattelse som igjen trigget en depressiv episode, som fortsatt er tilstede. Jeg hadde det jo så bra, så lenge, og jeg forventet ikke å falle så hardt, men nå er det jo engang sånn det er.

I går kveld brukte jeg mye tid på google for å lese forskningsartikler, og det viser seg at jeg ikke er den eneste i hele verden med både Aspergers syndrom (snart bare kalt autismespekterlidelse..) og bipolar lidelse. Tenk det! Jeg er ikke den eneste! De to er nemlig tydeligvis komorbide og det finnes ganske mange av oss. Det finnes også en del med Aspergers og Borderline (emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse), og også Aspergers og psykoselidelser. Det var litt godt å få bekreftelse på at jeg ikke er den eneste som er «sånn her», og at det faktisk er tilfelle at disse diagnosene eksisterer i en og samme person. Jeg har nemlig følt litt på at dette sikkert er helt sinnsykt, teit og lignende ting. Men jeg fikk altså roet ned tankekjøret rundt det litt.

Selvom jeg er midt i en kjip humørsvigning skjer det jo en del fine ting rundt meg også. Desverre klarer jeg ikke helt å sette pris på det eller tro på at fine ting skjer, men i dag prøver jeg veldig hardt å overbevise meg selv om at ja, det skjer faktisk fine ting. I dag har jeg også tatt steget med å gå ut av sengen, dusje, vaske håret, sminke meg og kle på meg ordentlig klær. Dette er jo virkelig, virkelig plusspoeng til meg og nå som jeg skrev det her – svart på hvitt – så må jeg jo faktisk prøve å tro på det selv.

«You have to fix your life now»

It wasn’t my intention that everything would end up like this when I got home from vacation. I wasn’t supposed to struggle this much mentally – and then suddenly physically as well. Luckily my back doesen’t hurt anymore, and I can use my right hand again (finally!). Out of nowhere I had some sort of seizure. It was a side effect from one of my medication being way over the limit in my blood. It was kinda dramatic as an ambulance had to come here and drive me to the doctors office while neighbours were staring (because there’s clearly not any more exciting things to do..). It’s been two weeks since that dramatic day now, but I haven’t been able to use my right hand – I bruised my middle finger and I had no idea how much that finger is actually responsible of doing – until the last few days. Lately I’ve been kind of depressed. A series of unfortunate events last weekend lead to exhaustion which triggered a depressive episode, which is still present. I was so happy, for so long, and I really didn’t expect to fall as hard as I did, but clearly that was possible..

Last night I spent quite a lot of time googling because I wanted to read research papers, and it turns out I’m not the only one with Asperger’s syndrome (soon to be called autism spectrum disorder) and Bipolar disorder. Think about that! I’m not the only one! The two diagnoses are often comorbid and there’s a lot of people like me out there. There are also quite a bit of people with Aspergers and Borderline personality disorder and Aspegers and psychosis. It felt very good to get that confirmed and that there’s an actual possibility of having those two diagnoses present in the same human being. I’ve actually felt that it’s probably insane, lame and all that stuff for a while now, but now the chaos in my head around that finally calmed down!

There’s a lot of good things happening as well, even though I’m in a horrible mood swing right now. Sadly I don’t know how to properly appreciate it or believe that nice things happen, but I’m trying very hard to convince myself that yeah, nice things do actually happen. Today I actually got out of bed, into the shower, washed my hair, did my makeup and got properly dressed. That’s some great plus points right there, and now that I actually wrote it here I definitely have to try to believe it myself.


Til toppen