Deprejson

En av de svakeste i samfunnet?

Er jeg virkelig en av de svakeste i samfunnet? Svaret er nok – uten tvil – ja. Uansett hvor sterk jeg er og hvordan jeg fortsetter på tross av gjentatte depressive perioder så forblir jeg svak. Jeg har ikke følt på dette på lenge, men i går måtte jeg innom NAV. Jeg snakket med saksbehandleren min der for et par dager siden og han skulle legge ut noen papirer for meg. Jeg trodde han mente et sted inne på det senteret, men han mente et annet sted. Dette var rett etter at jeg skulle forhåndsstemme, og å komme seg rundt på krykker er vanskeligere enn du skulle tro. Jeg hadde jo null hender til overs for å holde ting og vise frem både valgkort og legitimasjon. Det tok tydeligvis så lang tid at det var grunn til å bli irritert på meg. Det var virkelig det siste jeg trengte midt oppi stresset mitt og angsten, men sånn ble det. Da ble det litt ekstra vanskelig og frustrerende da jeg kom bort til NAV og innså at jeg måtte trekke lapp, ettersom det bare er en skranke der. Nummer 005 stod det på lappen min, og for øyeblikket var det 001 som fikk hjelp. Jeg hadde litt dårlig tid, så en allerede stressa meg ble en enda mer stressa meg.

Jeg tenkte at det kanskje ikke kom til å ta så lang tid; at de andre også bare hadde et par spørsmål. Men nei, alle de som var før meg hadde mye å si – og det tok tid. «Jeg skal jo bare hente et par papirer», tenkte jeg, før jeg innså at jeg måtte sette meg ned fordi å stå med all vekten på det ene benet konstant kom til å bli unødvendig slitsomt der og da. Da kjente jeg virkelig på frustrasjonen over å være innenfor NAV. Da kjente jeg på irritasjonen, sårbarheten og oppgittheten. Jeg skulle bare hente en konvolutt, og likevel måtte jeg vente på 4 stykker som nærmest skulle fortelle livshistorien sin.

Jeg tittet bort på de to pcene som stod i det ene hjørnet på NAV-kontoret. «Kun for NAV- og jobbrelaterte ting. Max 10 minutter». Hva hvis de jobbrelaterte tingene tok mer enn 10 minutter? Ble du kastet ut? Det kan nok virke som en filleting – og det er det jo helt sikkert – men for meg ble det ganske opprørende. Det er utrolig mange regler og ting du skal følge og forholde deg til når du er innenfor NAV. Kanskje mer enn det du trenger å forholde deg til som en vanlig person (i dette innlegget bruker jeg «vanlig person» som betegnelse på de som ikke er innenfor NAV). Nei, jeg forventer ikke at verden snurrer rundt meg, eller at verden venter på meg. Men der og da føltes det ekstremt unødvendig at jeg måtte vente i kø på folk som skulle ha veiledning som varte i 10 minutter – om ikke mer – for at jeg skulle hente en konvolutt med ett ark i. Det var riktignok noen som muntret meg opp og som kom for å hente meg, og det er jeg evig takknemlig for. Men da jeg endelig åpnet konvolutten ble jeg enda mer skuffet. Arket inneholdt absolutt INGEN informasjon om hva jeg skulle gjøre – så da må jeg ringe veilederen min på NAV på mandag. Igjen. Og han har ikke lenger et privat nummer, så da må jeg ringe hovednummeret og bli sendt fra person til person på telefonen, helt til jeg endelig kommer til noen som kan gi han en beskjed om å ringe meg opp igjen når han har tid. Det er da jeg føler på at jeg tilhører de som er en del av de svakeste i samfunnet. Uansett hvor mye jeg jobber, kjemper og står på så kommer jeg alltid til å tilhøre den delen. Jeg er en av de svakeste i samfunnet.

One of the weakest in our society?

Am I really one of the weakest people in our society? The answer is probably – without a doubt – yes. No matter how strong I am and no matter how I keep going despite returning depressive episodes I’m still weak. I haven’t really thought about that for a long time, but yesterday I had to go to NAV. I talked with my councilor on the phone a couple of days ago and he said he was gonna print out some papers for me and leave it at the front desk. I thought he meant «that» place in the building, but nope – he meant another. That was right after I was gonna put in my vote for the election, and walking around with crutches is harder than you’d think. I had zero hands to hold stuff and show my election card and ID. Apparently it took too long – long enough for the lady to get annoyed with me. That was legitimately the last thing I needed in that situation with stress and anxiety. With all that going on it got kind of too hard and frustrating when I came back to NAV and realized I had to get one of those notes with a number on it, since it’s only one desk there. My number was 005, and currently it was number 001 who got help. I kind of had way too little time, so an already stressed me turned into an even more stressed me.

I thought it wouldn’t take that long; that the other people in there also just had a few questions. But no – everyone before me had a lot to say and talk about. Running through my mind was «but I’m just picking up an envelope», before I realized that standing with my whole body weight on just one leg all that time got unnecessary complicated right there and then. That’s when I noticed the irritation, the vulnerability and resignation. I was just picking up an envelope, but still I had to wait for 4 people who was gonna tell their whole life story, it seemed.

I glanced at the two computers in the corner of the office. «Only for NAV and work related things. Max 10 minutes». What if the work related things took more than 10 minutes? Do you get thrown out of here? It might seem like a little thing – and it probably is – but to me it was upsetting. There are so many rules and things to follow and deal with when you’re in the NAV system. Maybe more than you ever have to follow and deal with if you’re a normal person (in this post the term «normal person» is a person who’s not in the system). No, I don’t expect the world to revolve around me, or that the world is waiting for me. But there and then it felt extremely unnecessary that I had to wait for 4 people who needed help for 10 minutes each – if not even longer – when I was just picking up an envelope with a few papers in it. I did have someone to cheer me up and who came to get me afterwards, and I appreciate that so, so much. But when I finally opened the envelope I got even more disappointed. The note had legitimately NO valid information on what I had to do next – so now I have to call my adviser on Monday, Again. And I don’t have his private number anymore, so I have to call the main number and get referred from one person to the next, and to the next after that, until I get to talk to someone who can ask him to call me when he gets the time to do so. That’s when I really feel that I’m in the category of the weakest people in our society. No matter how much I work, fight and continue to stand my ground I’ll always belong to that part. I’m one of the weakest people in our society.

Sånn ser forresten mailkontoene mine ut når jeg er i veldig dårlige perioder (sånn som nå…), når jeg ikke orker eller tørr å åpne en eneste e-post… // This is by the way what my e-mail accounts looks like when I’m in very deep depressive episodes (like right now…), when I’m too exhausted and too anxious to open a single e-mail…

Til toppen