Depresjon

Ut av styr

Jeg skrev egentlig et blogginnlegg i går og jeg var veldig glad og gira for å poste det. Jeg leste det for mammi og hun var litt skeptisk og da jeg så over innlegget igjen var jeg litt enig. Det er nemlig et veldig krasst innlegg om noe som skjedde i går, samtidig som det har skjedd flere ganger før – og det finnes mennesker som vil bli veldig støtt av det, og kanskje reagere på det på en måte som ikke er positiv for meg. Som for eksempel meldinger eller handlinger rettet mot meg. Jeg har vært gjennom det tidligere og det er ikke noe jeg er superglad i, så jeg lar dette innlegget ligge på pcen i påvente av at ting er litt kjøligere i forhold til det og mennesker rundt meg. Det hadde vært veldig interessant å høre andre menneskers meninger om temaet så jeg håper jeg får mulighet til å poste det en dag.

Gårsdagen var interessant da «shit hit the fan» med en jeg trodde var en kompis som jeg har spilt mye WoW med. Sårende ting ble sagt, og jeg innså noe som jeg egentlig har visst lenge; folk oppfører seg på en helt annen måte online. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle og jeg kjenner en del mennesker som er helt seg selv både online og offline, men det er mange mennesker som lar helt andre sider av seg selv komme til syne på nett. På en måte er det jo godt, for da får man bekreftet at denne personen ikke er noen jeg kommer til å planlegge å møte om jeg ender med å planlegge en rundtur i Europa for å besøke folk som har blitt gode venner. Jeg har noen av de og de fleste har jeg kjent over en lang periode, og noen vet jeg til og med adressen til da vi har sendt hverandre bursdags- og julegaver. Jeg vet om noen som faktisk har gjort nettopp dette; tatt en rundtur i Europa for å møte folk man har spilt med og de har hatt det veldig koselig. Så det er virkelig en idé altså.

I dag bestemte humøret seg for å ta seg en tur nedover og som så mange ganger tidligere så må jeg bare takle det. In the end så er det bare jeg som kan gjøre en forskjell og siden kjemien i hjernen min ikke er helt som den burde vært så må jeg bare overleve de kjipe bølgene og tenke at det går oppover igjen. Det er det eneste jeg kan gjøre bortsett fra å opprettholde mat- og søvnvaner samt det å prøve å gjøre gode ting for meg selv. Mine svigninger kan ofte bli trigget av ting som skjer, og det her er antageligvis bare noe som måtte skje etter i går, og det er greit. Det går alltid oppover igjen på et tidspunkt, også finnes det mennesker og ting som kanskje får meg til å smile litt likevel. Jeg har en liten beskjed til disse menneskene, og den er; jeg elsker dere.

Shit hit the fan

I actually wrote a blog post yesterday and I was happy and hyped about posting it for you guys. I read it out loud for my mom and she was a little skeptical, and when I thought about it for a little while I understood why. It is a very crass post about something that happened yesterday, but it’s also happened before – and there are people who will be very offended by it, and who might react in a certain way that isn’t positive for me. For example texts and physical actions towards me. I’ve been through it earlier and it’s not exactly my favorite experience, so I’ll let that post rest for a while until things are a bit cooler with the people around me. It would be interesting to hear other people’s opinion on this topic though, so I really hope I get the chance to post it one day.

Yesterday was interesting when «shit hit the fan» with someone I thought was a friend, whom I’ve played WoW with for a while. Hurtful things were said, and I realized something I’ve kind of known for a long time; people act differently online. This doesen’t go for everyone obviously, because I know a few people who are themselves both online and offline, but there are a lot of people who let’s different sides of themselves shine online. In a way it’s good, because I get a confirmation on the fact that I’ll never meet them if I decide to take a round trip around Europe to visit people that have become close friends. I’ve known some of them for quite some time, and I even know the address to some of those people as we’ve sent each other birthday and Christmas gifts. I know a few people who have done just that though; traveled around Europe to meet people they’ve played online games with and they’ve had a great time. So that’s really an idea.

My mood decided to take a trip down today and like so many times before I just have to deal with it. In the end I’m the only person who can do anything about it and since the chemistry in my brain doesn’t work the way it’s supposed to I just have to ride out the waves and keep thinking that it’ll pass. The only thing I can do is to keep my food and sleep schedules along with trying to do nice things for myself. My mood swings can get triggered by things that happens, and this is most likely just a reaction to what happened yesterday and that’s okay. It always get better at some point, and then there’s also some humans and things that can make me smile a little bit after all. I have a message for all of you and that is; I love you guys.

Strekker ut en hånd slik som jeg ba om i et tidligere innlegg.. // Reaching out a hand like I asked people to do in another post..

Jul as

Jeg skulle sette meg ned og skrive et blogginnlegg på lille julaften. Jeg startet til og med, men stresset den dagen tok helt over. Det var mat som skulle lages, rydding som skulle utføres og pynting som skulle gjøre alt perfekt. Det er jo sånn julen liksom skal være; perfeksjon og kos. Men midt oppi det kaoset som oppstår mellom perfeksjon og kos så får jeg helt hetta og verden raser brutalt og totalt sammen. Jeg brukte en god porsjon med tid i går ettermiddag på å gråte sminken min i stykker. Vi hadde middagsbesøk, men etter middagen måtte jeg gi tapt for de overveldende følelsene jeg satt med etter tredje dagen med stress, dessverre. Og fy søren som det gjorde vondt! Jeg vet jo at jeg er en smule annerledes enn veldig mange ganske ofte, men det er likevel alltid like vondt å gi tapt for dette. Samtidig vet jeg at det er mange som er som meg, både med og uten Aspergers syndrom diagnosen. Mange er som meg både med og uten Bipolar lidelse, og mange er som meg både med og uten angst. Det er også mange som er helt motsatt, og vet dere hva? Begge delene er greit. Det er greit å være seg selv. Det er greit å føle på at det blir for mye følelser eller kaos. Både i julen men også ellers. Det er rett og slett greit.

Det at alt dette er greit er noe jeg jobber hardt for å godta akkurat nå. Jeg jobber ganske hardt å godta det i veldig, veldig mange omganger og i mange situasjoner, men akkurat nå håper jeg at det kommer til å synke inn. Det hadde vært så utrolig fint å bare klare å godta det, og å omfavne det. Omfavne annerledesheten  jeg sitter med hver dag, selv om jeg er rimelig flink til å også være 100% «normal» ganske mange dager. Det er som regel en stor nødvendighet å ha noen dager «av» etter sosiale påkjenninger og det har jeg snakket om en del før. Det er faktisk noe jeg nevner ganske ofte, og mye av grunnen er fordi jeg ikke klarer å ta det innover meg. Jeg klarer på mange måter ikke å godta det og akkurat dét tar så mye energi, det også. Så hvorfor klarer jeg ikke å godta det? Det er et spørsmål som dukker opp ofte. Altfor ofte, i grunn. Jeg tror mye av det er fordi en av mine to bestevenninner ikke er blant oss lenger. Det var hun jeg snakket med hver dag omtrent. Riktignok i perioder, for i andre perioder var vi begge helt stille på grunn av våre forskjellige, men også like utfordringer. Men det var henne jeg gikk til når jeg måtte få tankene om annerledeshet ut. Det var henne jeg gikk til når jeg var frustrert og sint over at jeg er den jeg er. For denne typen annerledeshet, som krever at jeg må gå inn i meg selv og kjenne på hva jeg trenger av pauser er frustrerende. Jeg mener, hvem vil ha meg når alt kommer til alt? Hvem vil godta at jeg noen ganger forsvinner inn i meg selv og trenger litt avstand? Hvem vil omfavne det og likevel elske meg, selv om det kan gjøre vondt at jeg dytter han vekk? Hvis jeg riktignok dytter han vekk, for det er ikke absolutt alle mennesker jeg føler jeg må dytte vekk. Det finnes noen venninner, og noen kompiser jeg takler å snakke med selv om alt er som verst. Men det er også noen ganger jeg dytter de vekk, selv om det er ytterst sjeldent. De elsker meg likevel, og aksepterer at jeg er slik jeg er, akkurat slik som jeg aksepterer at de er som de er. Og noen ganger er det de som dytter meg vekk og sier «Padmé, jeg trenger en pause nå», noen kaller meg også Fia, og jeg elsker det. For uansett hvor glad jeg er for at folk som kjente meg før jeg byttet navn til Padmé kaller meg for Padmé, så er det også fint å vite at de ser på meg som Fia enda, selv om det bare er et kallenavn. Et kallenavn som har holdt seg helt fra jeg var liten, et kallenavn som betyr så mye. Det er vel heller et kosenavn, kanskje. Men uansett så liker jeg det. Både Padmé og Fia gir en trygghet. Sophie også, men det er det bare familie og nære venner (eller significant others) som kaller meg. Og slik skal det fortsette å være.

Dette innlegget skled veldig ut og handler ikke lenger om bare julen. Men det er litt fordi jeg ikke klare å holde meg til det som en «perfekt» jul er. For jeg er ikke perfekt, og det er ikke julen heller. Julen er full av følelser. Både de man klarer å takle, men også de som er umulig å håndtere. Depresjon, sorg over noen man har mistet (som for øvrig gjør vondt uansett om man mistet de i januar, oktober eller desember, både før jul og midt i julen), glede, lykke, frustrasjon og irritasjon. Men det er vel mest av alt depresjonen og sorgen som gjør at julen aldri blir den samme igjen. Det er vel depresjonen og sorgen som gjør at julen aldri blir såkalt perfekt igjen. Så dette er vel egentlig et innlegg til alle de som ikke har en perfekt jul. Til de som sitter igjen med et tap. Til de som synes julen er ekstremt vanskelig. Det er lov å føle på det. Det er lov å trekke seg tilbake. Det er lov å gråte. Men jeg håper at de fleste klarer å strekke ut en hånd til noen for å snakke om det. For å dele smerten. For ofte er smerten letter å håndtere om man har delt den med noen. En sorg delt med en annen er en halv sorg og en glede delt med en annen er dobbel glede. Husk det. ♡

Christmas

I started a blog entry on December 23rd, but all the stress that day totally took over. There was food waiting to be made, cleaning to be done and decorating that was going to end up perfect. That’s what Christmas is; perfection and nice things. But in the midst of all that chaos that started in between perfection and things being nice I totally panicked, and my world brutally and totally crashed. I used some time yesterday to cry and ruin my makeup. We had a dinner party but after the actual dinner I had to take myself seriously and kind of give into those overwhelming feelings after three days of stress. And holy moly, that hurt! I know that I’m kind of a teeny bit different than a lot of people pretty often, but it’s always really hard to realize and admit that. At the same time, I know a lot of people are like me, with or without Asperger’s syndrome. With or without Bipolar disorder and with or without anxiety. There’s also a lot of people who are the complete opposite of me, and you know what? That’s okay. It’s okay to be yourself. It’s okay to feel like there’s too much feelings or too much chaos. At Christmas, but also when it’s not Christmas. It is okay.

The fact that this is okay is something I strive to accept right now. I work pretty hard to accept it very often in a lot of different situations, but right now I’m hoping that it will sink in, once and for all. It would be extremely nice to just manage to accept it and embrace it. Embrace being different every day even though I’m also pretty good at being 100% “normal” some days as well. It’s usually a necessity to have some days “off” after social events, and I’ve talked about that time and time again before. It’s actually something I mention quite often, and a lot of the reason is because I just can’t seem to accept and embrace it. The fact that I can’t seem to accept it takes up a lot of energy too. So why not accept it? That’s a question that pops up rather often. Way too often in fact. I think a lot of the reason is because one of my two best friends isn’t walking among us anymore. She was the one I talked to every day basically. In some periods however, we were quiet because both of us struggled with different but also the same issues. It was her that I went to when I needed to get my thoughts about being different out. It was her that I went to when I was frustrated and angry over being who I am. Because that kind of different, that requires me to really look into myself and feel what kind of breaks – and when – I need. I mean, who wants me in the end? Who wants to accept that I sometimes disappear and need some distance? Who will embrace that and still love me, even though it can hurt that I push him away. If I push him away, that is, because there are some people that I don’t push away. There are some friends that I can handle, even when everything is at it’s worst. But there are times I also push them away to be honest, but that’s very rare. Anyway, they still love me and they still accept me the way I am, just like I accept them the way they are. And sometimes they’re the ones pushing me away and tells me “Padmé, I need a break now”, and some people also calls me Fia, and I love it. Because no matter how happy I am that people who knew me before I was Padmé calls me Padmé, I also appreciate them still knowing me as Fia, even though that’s just a nickname. A nickname that’s stood by me since I was little, a nickname that means so much to me. It’s probably more of a pet name ish, but anyway. I like it. Both Padmé and Fia gives some sort of comfort. Sophie too, but that’s only for family and close friends (or significant others). And that’s the way it’s going to continue to be.

This post kind of changed direction, and isn’t just about Christmas anymore. But that’s kind of because I can’t keep up with what a “perfect” Christmas is gonna look like. Because I’m not perfect and neither is Christmas. Christmas is filled with emotions. Both the ones you can handle, but also the ones that are impossible to handle. Depression, sorrow over lost ones (that actually hurts no matter when you lost them whether it was in January, October or December, both before Christmas or in the middle of it), happiness, joy, frustration and irritation. But I guess depression and sorrow are the ones that makes it hard for Christmas to be what it used to be. So this is a post to all the ones who doesn’t have a perfect Christmas. To all the ones who are grieving over a loss. To those who feel like Christmas is really hard to go through. You’re allowed to feel whatever you may feel. You’re allowed to pull yourself out of whatever social group you’re in to take a break. You’re allowed to cry. But I really hope that most of you can find it in yourself to reach out to someone to talk about it. To share the pain. Because often it’s easier to deal with the pain if you’ve shared it with someone. A shared sorrow is half a sorrow and a shared happiness is a double happiness. Remember that. ♡

Et lite bilde av noe som gjør meg lykkelig // a little shot of something that makes me happy

Kjære måne

I dag er jeg sliten. Veldig sliten. Jeg har så mange fine dager men likevel et forferdelig humør. Et forferdelig humør som stenger ute den gode følelsen av å bli elsket. I disse stundene tviler jeg på de fine tingene som blir sagt, de betryggende samtalene om at jeg er elsket. Trust issues. De er bedre nå, men i dag er de veldig fremtredende. I dag er en sånn dag hvor alt som ikke går som det skulle eller ble håpet er total krise. Likevel klarer jeg ikke å si det høyt, men jeg klarer å skrive det her.

Jeg vet så godt at de rundt meg vil at jeg skal være ærlig, men likevel klarer jeg ikke å si det høyt. Jeg føler meg så teit. Sliten av store eventer og mye lyd som jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Det føltes som om hodet mitt skulle si hade et lite sekund før jeg la hodet mitt på brystet Hans og kjente tryggheten av å ha Han her.

«Du er flink». Jaha…? Du sier jo ikke det til andre, men du sier det til meg. Så hvorfor føler jeg meg ikke flink selv? Jeg vet så godt at det er nærmest nødvendig å høre det, men også dét får meg til å føle meg teit. Noen ganger føler jeg meg «normal»; det er så deilig. Men akkurat i dag er en dag hvor jeg føler jeg ikke hører hjemme i denne verdenen. Kanskje jeg er en alien after all?

Dear moon

Today I’m exhausted. Extremely exhausted. I’ve had so many great days, but I’ve still had a horrible mood. A horrible mood that denies me to feel the great feeling of being loved. In these moments I’m doubting all the good things you say about me, the conversations about me being loved. Trust issues. They’re better now, but today they’re present. Today is one of those days where if things don’t go the way I expected or hoped they would, it’s a total crisis. Somehow I still don’t manage to say it out loud, but I manage to write it all down here.

I know oh so well that the people around me want me to be honest, but it’s still impossible for me to actually utter the words. I feel stupid. Getting exhausted after big events and a lot of noises I can’t separate. It felt like my brain was about to say bye before my head was supported against His chest and I felt more secure because He was here.

«You did great». Okay…? You don’t have to say that to anyone else, but you’re saying it to me. So why don’t I feel like I did great? I know that it’s almost necessary to hear it, but that also makes me feel stupid. Sometimes I feel «normal»; and that’s basically the best feeling of it all. But today is one of those days when I feel like I don’t belong in this world. Maybe I’m an alien after all?

Unnskyld for et rotete innlegg… // Sorry for the messy post…



Fake it till you make it

Fake it till you make it… er ikke det en ting? Jeg tror virkelig det er det altså. Jeg er fortsatt ikke så veldig mye hjemme for øyeblikket, så nå skal jeg sørge for å ha med meg både telefonen og nettbrettet mitt når jeg er ute sånn at jeg kan få til å skrive litt likevel, for nå er jeg faktisk inne i en periode hvor jeg har lyst til å skrive. Jeg har lyst til å bli flinkere og å få til et engasjement, slik som jeg fikk til tidligere.

Det skjer så mye fint i livet mitt nå, og jeg føler meg så utrolig heldig. Jeg kjenner på en lykke jeg ikke har følt tidligere. Likevel er styggen på ryggen til stede, og likevel faller jeg plutselig ned. Helt uten forvarsel, når som helst – og hvor som helst. Jeg har kommet til dit at jeg blir sint på meg selv for at det skjer, fordi det er så utrolig ødeleggende. Jeg har det jo helt fint – om ikke veldig bra – i det ene øyeblikket, for så å falle så langt ned at jeg sitter med tårer i øynene og tomt blikk i det neste. Når skal dette ta en slutt? Mest sannsynlig aldri.. Men det er jo iaf bedre enn det var tidligere. På en måte. Likevel tar det mennesket jeg er sammen med godt vare på meg. Likevel så ser han på meg på samme måte, når jeg sitter der med tårer i øynene, som da jeg hadde et smil rundt munnen. Likevel er han glad i meg. Og likevel setter han pris på meg.

Jeg hadde en sånn episode i går kveld. Etter en superfin ettermiddag med tur i skogen ved Adalsborgen, etterfulgt av middag og en komedie på netflix. Plutselig, uten forvarsel, kom det over meg. Helt upassende og veldig frustrerende. Jeg klarte å skjule det i noen minutter – helt til jeg, obviously, ikke klarte det. Jeg klarer noen ganger å glatte over det med et smil og «det går fint», men ikke alltid. Jeg ønsker jo egentlig ikke å skjule det heller, eller å generelt være uærlig med hvordan jeg har det. Men det å si at det er okei, at det går fint, og alt det der kommer som en refleks. Det er vanskelig å være 100% ærlig. Og når jeg først er ærlig om det så blir jeg fort livredd for å bli alene igjen. At alt det gode skal forsvinne, fordi jeg ikke er bra nok. Det kommer alltid tilbake til det. Frykten for å ikke være god nok. Frykten for å være i veien. Frykten for å gjøre noe feil. Frykten for å bli forlatt. Det verste er jo at jeg blir så ubeskrivelig og unødvendig irritert på meg selv fordi det å være ærlig er jo ikke noen grunn i seg selv til å bli forlatt. Det er jo massevis av mennesker som er ærlige om hvordan de har det, og de blir likevel ikke forlatt. De blir likevel ikke sett på som en byrde eller noe man lett burde kvitte seg med så fort som overhode mulig. Likevel prøver jeg å skjule det. Man har jo så utrolig mange andre – gode – kvaliteter. Det er så mange gode sider ved deg som person. Du er ikke bare en byrde. Han sa det jo selv; det er så mye mer ved deg, Padmé. Takk. Tusen takk for at du sier det. Jeg håper jeg en dag klarer å tro på det. Det er ikke det at jeg ikke stoler på deg, det er bare det at hodet mitt liker å vende seg mot meg til tider.

Fake it till you make it

Fake it till you make it… isn’t that a thing? I really do believe that. I’m still not home a lot so I’m gonna make sure to bring my phone and my tablet when I go out so that I can actually write something and update in here, because I’m currently in one of those periods where I really wanna do write. I want to get better and I want to engage people, like I used to.

There are so many great things happening in my life now, and I feel really lucky. I’m feeling a kind of happiness that I haven’t felt before. But the devil on my back is still there, and I still fall down. Without warning, whenever – and wherever. I’ve come to a point where I get mad at myself when it happens, because it kind of ruins everything. I’m fine – if not great – one minute, but in the next I’m falling. Tears in my eyes and staring empty in front of me. When is this supposed to end? Probably never.. But it’s better than it used to be. Kind of. But the person I’m with still takes good care of me. He’s looking at me the same way, when I’m sitting there with tears in my eyes, as when I had a smile on my face. He still cares about me. And he still appreciates me.

I had one of those episodes yesterday. After an amazing afternoon with a hike in the woods by Adalsborgen, followed by dinner and a comedy on netflix. Suddely, without warning, it came crashing down on me. Completely inappropriate and extremely frustrating. I managed to hide it for a few minutes – until I, obviously, couldn’t. Most of the time I’m able to pretend like it’s fine with a smile and «I’m fine», but not always. I don’t really intend to hide it either, or in general be dishonest with my feelings. But saying «I’m fine», «it’s okay» and all that is just a reflex by now. It’s hard to be 100% honest. And when I’m honest I’m constantly terrified of getting left by myself again. That all the good stuff happening will just go away, because I’m not good enough. It always comes back to that. The fear of not being good enough. The fear of being in the way of something or someone. The fear of making a mistake. The fear of being abandoned. The worst part is that I get incredibly angry with myself because being honest isn’t a reason in itself to be abandoned. There are loads of people who are honest about how they’re feeling without getting abandoned. They’re still not seen as a burden or something you should just get rid of as soon as possible. Still, I’m trying to hide it. One has so many other – good – qualities. There are so many good things to you as a person. You’re not only a burden. He said it too; there’s so much more to you than that Padmé. I hope that I one day can believe that. It’s not that I don’t trust you, it’s just that my head likes to turn on me sometimes.

Bakgrunnstøy

Noe alle dere som leser vet er at jeg sliter med tankekaos. Det kaoset av tanker som tar over absolutt alt; som ikke engang lar meg puste. Fordi det er nettopp det det gjør, det kveler meg. Til tider kan det riktignok avta til kun bakgrunnsstøy. For det meste skjer dette under ok perioder, og i de stundene hvor jeg er veldig høyt oppe avtar det så og si helt. Men det blir aldri 100% borte.

Noe av det som gjør at det avtar til bakgrunnsstøy kan være å gjøre noe fint med mennesker jeg er glad i. Det kan til og med hjelpe når det er som verst, fordi disse menneskene distraherer meg og tankene mine. Denne distraksjonen er positiv og jeg blir så glad for at jeg har disse menneskene rundt meg. Det er ofte én spesiell person som gjør det bedre enn alle andre. Som regel fordi det er den personen jeg tilbringer store deler av tiden min med. Fordi jeg deler alt med denne personen, til og med tanker og følelser. Denne personen får meg kanskje til å føle noe helt annet enn jeg har følt tidligere. På mange måter kan man vel påstå at jeg er avhengig av denne personen, selvom jeg personlig ikke ser slik på det. Han er ikke den eneste ene som kan distrahere meg. Han er heller ikke den eneste som viser at han føler kjærlighet for meg. Men han er spesiell. Så uendelig spesiell. Likevel vil jeg ikke at noen noengang skal føle seg ansvarlig for at jeg skal føle det sånn eller slik; jeg vil ikke at noen skal føle at de er ansvarlig for å gjøre meg lykkelig. For det er den jo ikke. På en måte, ja – men egentlig ikke. Jeg vet ikke egentlig helt hvordan jeg skal formulere meg engang, fordi jeg ikke ønsker å bli misforstått. For det er så utrolig lett å bli misforstått i denne sammenhengen. Noen vil nok påstå at jeg legger alt ansvar for min egen lykke på én person, men det er ikke det jeg mener å gjøre. Det er jo tross alt jeg som er ansvarlig for min egen lykke. Jeg er min egen lykkes smed. Men jeg kan heller ikke være uærlig om det faktum at den ene personen kan utgjøre en stor forskjell. Poenget mitt med alt dette surret er at tankekaoset kan avta til bakgrunnstøy i visse situasjoner. Som også inkluderer å gjøre ting som betyr mye for meg og som tidligere har gjort meg glad, eller til og med lykkelig.

I løpet av den siste uken har jeg derimot erfart at det ikke alltid er noe som kan gjøre tankekaoset mindre. Jeg har erfart at det fortsatt kan være der, på tross av at omstendighetene vil tilsi at det burde vært en overgang til bakgrunnsstøy. Én ting er når det skjer når jeg er alene og prøver å muntre meg selv opp, noe annet er når de som er rundt meg ser det og prøver å muntre meg opp. Når de rundt meg gjør alt for å få meg til å smile og jeg likevel ikke klarer å smile… jeg føler på det. Det føles vondt. Det er den minst behagelige følelsen jeg kan sitte med. Jeg ser at de prøver, og jeg prøver å respondere, men på en eller annen måte så er det umulig. Med dette innlegget vil jeg vel egentlig bare få frem at det ikke er deres skyld og at jeg håper dere klarer å la være å ta det personlig. Det handler ikke om dere, og jeg setter så uendelig stor pris på alt dere gjør ♡

Background noise

One thing that everyone who reads my blog knows is that I struggle with chaotic thoughts. The chaos that takes over literally everything; that don’t even let me breathe. Because that’s what it does, it strangles me. But sometimes it turns into just background noise. This usually happens during ok periods, and in the moments of extreme happiness (hypomania) it’s almost completely gone. But it’s never 100% gone.

One of the things that can make it weaker and turn it into background noise is doing something nice with people I care about. That particular thing can even help in really bad periods, because these people somehow manage to distract me and my thoughts. This kind of distraction is positive and I’m incredibly happy that I have these people in my life. Often though, it’s that one person who manages to do this better than everyone else. Usually because I spend the majority of my time with that person. Because I share everything with that person, even thoughts and feelings. This person might make me feel something that I haven’t felt before. In a lot of ways you can claim that I’m dependent on this person, even though I would argue I’m not. He’s not the only one that can distract me. He’s not the only one who shows that he loves me. But he’s special. Extremely special. I still don’t want him to feel like he’s responsible for my happiness. Because he’s not. In some ways, yes – but not really. I don’t even know how to explain this in the right way, because I don’t want to be misunderstood. And it’s super easy to misunderstand the thing I’m trying to explain right now. Some people would probably say that I’m making my own happiness someone else’s responsibility, but that’s not what I’m meaning to do. I mean, I am truly responsible for my own happiness. But I can’t exactly lie about the fact that this one person can make a huge difference. The point with all this rambling is that the chaotic thoughts can decrease to background noise in some situations. «Situations» can include doing things that mean a lot to me, and activities that made me happy earlier in my life.

The thing is, during the past week I’ve experienced that the decrease in chaos isn’t necessarily happening in the situations it usually does. I’ve experienced that it can still be present, even though the current state of my surroundings is supposed to make it happen. It’s one thing when it happens to me when I’m alone, trying to cheer myself up. It’s another thing when it happens when I’m with other people who are trying to cheer me up. When the people around me does everything they can possibly think of to make me smile, and I still can’t. I feel it. It hurts. It’s one of the least pleasant feelings I can have. I can see that they’re trying their best, and I try to respond, but somehow it’s impossible. With this blog post I guess I’m just trying to say that it’s not your fault, and I really hope you don’t take it personal. It’s not about you, and I’m forever grateful of all the things that you do ♡

..

Akkurat nå sitter jeg og gråter i sengen min. Jeg har ligget og grått en stund, men jeg fikk det jeg følte at var en god idé; nemlig å skrive om det.

Jeg hørte senest på fredag at noen var imponert over meg. Imponert av at jeg kjemper så hardt, og så mye, for å få ting til og for å leve. Det faktum at jeg trosser absolutt ALLE følelser og tanker for å gå ut av døren, for å prøve noe – og for å gjennomføre. Faktisk hører jeg det relativt ofte. Det betyr så utrolig mye for meg, hver eneste gang. Alt jeg trosser og alt jeg får til er plusspoeng, i følge psykiateren min. Og vi skal telle dem. Likevel ser jeg de ikke selv. Selv ikke når noen påpeker det. «Dette er et plusspoeng Padmé! Vær stolt!». Jeg står igjen som et spørsmålstegn og forstår ikke hva de prater om. «Dette er vel ikke et plusspoeng», tenker jeg. Mest av alt fordi angsten jobber mot meg. Mest av alt for at mine annerledesheter er tilstede i alt jeg gjør. Det er vel ikke noe plusspoeng? Når jeg tenker på det når jeg har fått litt avstand derimot, så ser jeg jo at jeg kanskje, muligens gjorde en god jobb, på tross av at det endte i et angstanfall. Tårer. Problemer med å puste. Kaldsvetting. Panikk. Jeg gråter riktignok sjeldent når det er folk tilstede. Jeg gråt ikke en eneste gang da jeg ble tatovert i ca 15 timer. Jeg klarte ikke. For det første gjorde det til slutt så vondt at jeg ikke klarte å gråte. For det andre var studioet fullt av mennesker store deler av tiden. Og for det tredje ville jeg ikke gråte foran tatovøren «min». Han var imponert over meg, allerede etter de først 3-4 timene. Vi satt å pratet mesteparten av tiden i løpet av rundt 17 timer sammen. Jeg fikk tatovert hele underarmen på én dag. Én session. En lang session.

Kampen om å ikke gråte er vond, men jeg vil ikke virke svak. Jeg vil ikke virke svak foran andre mennesker; jeg vil ikke vise sårbarheten min. Jeg vil ikke vise hvor sårbar jeg faktisk er. Hvor redd jeg er. Redd for at ting skal bli for vanskelig. Jeg er redd for selvskadingen. Jeg er redd for at jeg ikke orker mer. Jeg er faktisk egentlig ganske redd for det meste.

Den siste uken har jeg ikke spilt World of Warcraft. Yndlingspillet mitt. Det spillet som får tiden til å gå, den tiden hvor jeg er mer sosial enn i noen annen setting. De siste dagene har jeg ikke engang skrudd på den andre pc-skjermen min. Hvorfor? Jeg orker ikke. Ikke bare har jeg hatt ting å gjøre hver dag; jeg har også hatt et ekstremt tankekaos jeg har absolutt ingen kontroll over. Igjen så handler det om redsel. Redd for ikke klare noe, redd for å bli såret, redd for å vise at jeg er sårbar. Jeg er til og med redd for å klare noe, for hva hvis jeg aldri klarer det igjen etter den ene gangen? Hva hvis den ene gangen bare var flaks, og at jeg egentlig ikke fortjener seieren? Hvorfor føler jeg ikke noe glede eller stolthet over å lykkes i en eneste ting? Jeg spurte akkurat en god venn om dette, og jeg fikk et svar som uroer meg. «Det er depresjon i et nøtteskall.»

«Det er depresjon i et nøtteskall.» . Jeg ville ikke høre det. Jeg ville ikke lytte til det. For det er sant. Noen ganger orker jeg ikke å høre sannheten, ikke når den bygger oppunder frykten min. Ikke når den bygger oppunder det jeg er redd for. Redsel og frykt er vel forsåvidt akkurat det samme, men likevel føler jeg at det er to forskjellige ting. To forskjellige ting. Jeg føler at det forklarer så mye mer når jeg nevner begge to, men jeg aner ikke hvorfor. Jeg tror den ene går litt mer mot angst, og den andre bare forklarer det normale. En normal følelse. En følelse alle kan sitte med. Jeg føler angst er et misbrukt ord. At det ikke betyr noe lenger.

De sekundene man higer etter luft. De sekundene man prøver å holde hodet over vannet.

Padmé Sophie

..

Right now I’m sitting here, in my bed, crying. I’ve been lying down crying for a while, but I thought I got a great idea; you’re right! Writing about it.

Last time I heard it was friday, that someone’s impressed by me. Impressed by the fact that I’m fighting so hard, so much, to be able to get things done – and to live. The fact that I walk out the door to try and do something – to go through with it, despite ALL of my feelings and thoughts. I hear it quite a lot actually. It means a lot to me, every single time. According to my psychiatrist everything I manage to do are plus points. And we’re gonna count them. Still I can’t see them. Not even if someone points it out. «This is a plus point Padmé! Be proud!». I’m standing there like a questionmark and can’t figure out what they’re talking about.». This is definitely not a plus point? Although, when I get away from it for a while I realise that this might be a plus point after all. Like.. maybe, just maybe I did a good job, even though it ended with an anxiety attack. Tears. Difficulty breathing. Sweating. Panic. I don’t really cry when there are other people present though. I didn’t cry once when I was tattooed for approximately 15 hours. I couldn’t. First of all it hurt so much that I couldn’t cry. Second of all there were a lot of people in the studio most of the time. And third – I didn’t wanna cry in front of «my» tattoo artist. He was impressed, even after the first 3-4 hours. We sat there talking, most of the time in those approximately 17 hours together. I got my whole underarm tattooed in one day. One session. One long session.

The fight against cryings is hard, but I don’t wanna come off as weak. I don’t wanna look weak in front of other people; I don’t wanna let them see my vulnerability. I don’t wanna show how vulnerable I actually am. How scared I am. Scared that things will be too hard. I’m scared of my self harming. I’m scared that I won’t be able to hold on any longer. I’m actually scared of a lot of things.

I haven’t played World of Warcraft the last week. My favorite game. The game that makes time pass, the time I’m more social than ever. The last few days I haven’t even turned on my second monitor. Why? I’m exhausted. I’ve had things to do every day now, but I’m also had extremely chaotic thoughts that I actually have no control over. Again it’s about fear. Fear that I won’t be able to do anything, fear of getting hurt, fear of showing how vulnerable I am. I’m even scared of accomplishing something, because what if I can’t accomplish it again? What if the first time was just pure luck, and what if I don’t really deserve the win? Why don’t I feel any joy or pride over accomplishing one single thing? I just asked a friend about that, and the answer worries me. «That’s depression for you.».

«That’s depression for you.». I didn’t want to hear that. I didn’t want to listen to that. Because it’s true. Sometimes I really can’t deal with the truth, not when it validates my fairs. Not when it validates what I’m scared of. Being scared and fearing something are probably the same thing, but I still feel like they’re different. Two separate things. I feel like it explains hell of a lot more when I mention them both, but I can’t tell you why. I think one of them leans more towards anxiety, and that the other one only explains the normal thing. The normal feeling. A feeling anyone can have. I feel like anxiety is a misused word. That it doesn’t mean anything anymore.

The seconds you’re desperately trying to get some air. The seconds when you try to keep your head above water.

Padmé Sophie

Jeg venter til alle er ferdig med jobb til å publisere dette, men jeg klarte å skrive dette ferdig til 13:30. //
I’m waiting until everyone is home from work before I publish this, but I managed to finish the post before 13:30.

«Nå må du få orden på livet ditt»

Det var aldri meningen at det skulle gå sånn her etter ferien. Det var ikke meningen at jeg skulle gå på en skikkelig smell psykisk – men også helt uten forvarsel, fysisk. Ryggen min er heldigvis bra igjen, og jeg kan bruke høyre hånd igjen (endelig!). Jeg fikk nemlig et slags anfall, som bivirkning på at en av medisinene mine plutselig hadde for høy verdi i blodet mitt. Det ble en skikkelig dramatisk dag hvor jeg måtte bli hentet av ambulanse mens naboer stod å så på (fordi det finnes jo ikke mer spennende ting i livet..). Dette er nå to uker siden, men jeg har ikke kunnet bruke høyre hånd igjen – jeg forstuet langefingeren, og jeg ante ikke hvor mye den hadde å si for bruk av hånden, men there you go – før de siste dagene. I det siste har jeg derimot vært ekstremt deprimert. En serie uheldige hendelser i helgen førte til utmattelse som igjen trigget en depressiv episode, som fortsatt er tilstede. Jeg hadde det jo så bra, så lenge, og jeg forventet ikke å falle så hardt, men nå er det jo engang sånn det er.

I går kveld brukte jeg mye tid på google for å lese forskningsartikler, og det viser seg at jeg ikke er den eneste i hele verden med både Aspergers syndrom (snart bare kalt autismespekterlidelse..) og bipolar lidelse. Tenk det! Jeg er ikke den eneste! De to er nemlig tydeligvis komorbide og det finnes ganske mange av oss. Det finnes også en del med Aspergers og Borderline (emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse), og også Aspergers og psykoselidelser. Det var litt godt å få bekreftelse på at jeg ikke er den eneste som er «sånn her», og at det faktisk er tilfelle at disse diagnosene eksisterer i en og samme person. Jeg har nemlig følt litt på at dette sikkert er helt sinnsykt, teit og lignende ting. Men jeg fikk altså roet ned tankekjøret rundt det litt.

Selvom jeg er midt i en kjip humørsvigning skjer det jo en del fine ting rundt meg også. Desverre klarer jeg ikke helt å sette pris på det eller tro på at fine ting skjer, men i dag prøver jeg veldig hardt å overbevise meg selv om at ja, det skjer faktisk fine ting. I dag har jeg også tatt steget med å gå ut av sengen, dusje, vaske håret, sminke meg og kle på meg ordentlig klær. Dette er jo virkelig, virkelig plusspoeng til meg og nå som jeg skrev det her – svart på hvitt – så må jeg jo faktisk prøve å tro på det selv.

«You have to fix your life now»

It wasn’t my intention that everything would end up like this when I got home from vacation. I wasn’t supposed to struggle this much mentally – and then suddenly physically as well. Luckily my back doesen’t hurt anymore, and I can use my right hand again (finally!). Out of nowhere I had some sort of seizure. It was a side effect from one of my medication being way over the limit in my blood. It was kinda dramatic as an ambulance had to come here and drive me to the doctors office while neighbours were staring (because there’s clearly not any more exciting things to do..). It’s been two weeks since that dramatic day now, but I haven’t been able to use my right hand – I bruised my middle finger and I had no idea how much that finger is actually responsible of doing – until the last few days. Lately I’ve been kind of depressed. A series of unfortunate events last weekend lead to exhaustion which triggered a depressive episode, which is still present. I was so happy, for so long, and I really didn’t expect to fall as hard as I did, but clearly that was possible..

Last night I spent quite a lot of time googling because I wanted to read research papers, and it turns out I’m not the only one with Asperger’s syndrome (soon to be called autism spectrum disorder) and Bipolar disorder. Think about that! I’m not the only one! The two diagnoses are often comorbid and there’s a lot of people like me out there. There are also quite a bit of people with Aspergers and Borderline personality disorder and Aspegers and psychosis. It felt very good to get that confirmed and that there’s an actual possibility of having those two diagnoses present in the same human being. I’ve actually felt that it’s probably insane, lame and all that stuff for a while now, but now the chaos in my head around that finally calmed down!

There’s a lot of good things happening as well, even though I’m in a horrible mood swing right now. Sadly I don’t know how to properly appreciate it or believe that nice things happen, but I’m trying very hard to convince myself that yeah, nice things do actually happen. Today I actually got out of bed, into the shower, washed my hair, did my makeup and got properly dressed. That’s some great plus points right there, and now that I actually wrote it here I definitely have to try to believe it myself.

What goes up, must come down

Som dere som har vært innom i det siste helt sikkert har forstått er at jeg har hatt det veldig bra de siste dagene. Jeg har hatt et ganske så høyt stemningsleie og har gjort mye, og vært veldig sosial. Det tok en brå slutt sent onsdags kveld og det traff meg hardt. Siden onsdags kveld har jeg da altså gjort mye for å prøve å snu det tilbake igjen, men det er lettere sagt enn gjort. Både onsdags kveld og i går var det flere venner som bekymret spurte hvordan jeg hadde det, og det eneste jeg klarte å få frem var at det gikk greit. Som alltid. Fordi det er vel ikke egentlig noen som virkelig vil vite sannheten? Og hvordan forteller man den?

«Nei du altså, jeg har egentlig tenkt litt på å dø, jeg»
«Joda, det går fint. Men jeg har en veldig stor trang til å skade meg selv»
«Nei altså, jeg tenker jo på at jeg aldri burde vært født da»
«Jeg forstår ikke hvorfor du spør, fordi jeg vet innerst inne at du hater meg uansett»

Grunnen til at jeg er så ærlig her er vel fordi jeg ønsker å skape en slags «awareness». Om du har en følelse av at vennen din ikke har det bra; ikke gi opp. Spør hvordan vennen din har det. Om du ikke får noe ordentlig svar, spør om det er noe du kan gjøre for personen fordi du bryr deg om han/hun. Du kan også gå lenger og høre om dere faktisk skal møtes og være litt sammen, eller også dukke opp spontant på døren dems for å gi en klem. Om du har en følelse av at vennen din ikke har det noe bra, så har du antageligvis rett. Aldri gi opp de du er glad i.

Psykiateren min sier stadig «noen ting vil alltid være vanskeligere for deg enn andre, og noen ting kan også være umulig, og det må du lære deg å leve med», og den er veldig vanskelig å svelge. Jeg mener, det gir jo mening. Men det er vanskelig og det er utrolig kjipt å vite. Det er vel likevel bedre å vite enn å strebe etter noe som ikke er mulig å lykkes i.

What goes up, must come down

You, my readers, have probably guessed that I’ve been very happy the last few days. I’ve been on a pretty high moodswing and I’ve done a lot, and been quite social. It all came to an end late wednesday night and it hit me pretty hard. Since wednesday night I’ve tried doing stuff to try and come back up, but thats easier said than done. Both wednesday and yesterday night several of my friends worried about me and asked me how I was doing, and the only thing I’ve been able to say is that everything’s fine. As always. Because there isn’t really anybody who wants an honest answer, is there? And how do you even say it?

«No, you see, I’ve kinda been thinking about dying»
«Well, everything’s fine. But I do have a very strong wish to harm myself»
«Nah, I’m thinking that I shouldn’t have been born»
«I don’t understand why you ask, because I know that you deep down hate me»

The reason I’m this honest on my blog is probably because I wanna create some kind of awareness. If you’ve got a feeling that your friend isn’t really doing so well; don’t give up. Ask how your friend is doing. If you don’t get a straight answer, ask if you can do anything for them, because you care about them. You can ask them if they wanna meet you and hang out. You can also stretch that one and actually show up at their house unannounced to give your friend a hug. If you’ve got a feeling that your friend isn’t doing so well, you’re probably right. Never give up on the people you love.

My psychiatrist often says «some things will always be more diffiuclt for you, and some things might even be impossible, but you’ve gotta learn to live with that», and that one is pretty hard to hear. I mean, it makes sense. But it’s hard to understand and extremely annoying to know. Although I guess it’s better to know than continuing to reach after something that’s impossible to succeed in.


Til toppen